Bharfot

Løytnantens hjerte inneholder to ting. En pike, og sjampanjeflasken de skal dele. På balkongen min henger det rosa hjerter på rad under en buet stengel. De åpner seg langsomt, litt for hver dag, og først kommer piken til syne. Hun er hvit og dydig, og holder knærne samlet, men løfter sakte på skjørtet, til den gule sjampanjeflasken dukker fram full av nektar.

Legenden er gammel. Det er også planten på bildet. Den vokste i bakgården vår da jeg flyttet inn, men så fant borettslaget ut at bedet skulle fjernes. Jeg trodde busken skulle flyttes til et annet sted. Men en kveld var den revet opp og slengt i en haug foran søppelkassene. Neste morgen lå den der fortsatt, et virvar av jord, visne stilker og tørkende røtter. Utpå ettermiddagen greide jeg ikke å se på det lenger. Jeg ofret vaskebøtta og løp ned for å redde busken. I bøtta fikk jeg bare plass til halve rota, resten måtte kastes. Jeg fylte på med jord fra ei gammel verandakasse, og plasserte det hele på min egen balkong. Alle kvistene var visnet, og det var seint på høsten. Jeg sjekket hver eneste dag, men snøen kom før det var tegn til noe grønt, og det ble en kald vinter. Jeg hadde gitt opp, men busken ble stående på balkongen. Ny vaskebøtte hadde jeg kjøpt, og gadd ikke rydde vekk skrotet før været ble varmt.

Først i april gikk jeg ut på balkongen igjen. Og der skjedde noe overraskende. Opp av jorda kom det et eller annet, ikke noe grønt eller spedt (vesle spira lyt få stå), neida, dette var noe annet, mørkerødt og kjøttfullt, halvveis dyreaktig, som hentet ut av en skrekkfilm. Det så ut som om fire knyttnever var i ferd med å sprenge seg ut av den skrinne jorda, to nedgravde troll, yrvåkne av vinterdvalen, på vei opp av ei gammel bøtte på min lille balkong.

To uker seinere var resultatet som på bildet. Noen fakta: Løytnantshjerte (dicentra spectabilis) tilhører valmuefamilien. Trives i skygge, krever lite stell, blomstrer i mai og juni. Obs! Ikke gi den gjødsel eller ny jord om våren: Jo skrinnere jord, jo mer blomstrer den. Stilkene visner helt ned og kan fjernes om høsten, det dukker opp nye straks snøen er vekk. Arten er opprinnelig fra Øst-Asia, kom til Norge i 1870-årene (tredve år før bygården vår ble bygget). I begynnelsen trodde folk det var en sart plante, på grunn av utseendet. Men som de fleste hjerter tåler den mer enn man først skulle tro.