Bharfot

Dette er ingen nekrolog. Det er heller ingen analyse. Det skal ikke handle om Ingmar Bergmans film og teater, men om vold og et humoristisk motiv.

Anekdoten jeg skal fortelle bærer preg av Bergmans kraft og intelligens, men også av bitterheten og mørkesinnet som ligger under livet og arbeidet hans. Men først, en mini-nekrolog (jeg jukset for å få deg på kroken).

Ingmar Bergman (1918-2007) døde imorges. Han ble 89 år gammel. Betydningen hans for film og teater kan ikke overvurderes, både fordi han var nyskapende, og fordi han elsket skuespillere. De elsket ham tilbake, folk som har jobbet med ham sier at de kjente seg sett, og at dette fikk dem til å yte maksimalt. Men Bergman var ingen enkel person. Han var fyllt av sterke motsetninger: intens følsomhet og ekstrem karisma, angst og skyldfølelse, glede og nysgjerrighet. Han var en slags emosjonell patriark, både for familie og venner (han var gift seks ganger og fikk åtte barn) og for den svenske offentligheten. Anekdoten jeg skal fortelle er fra det svenske kulturlivet. Jeg hørte den med hans egne ord i Marie Nyreröds fantastiske dokumentar-triologi fra 2004. Den handler om da Ingmar Bergman slo ned en kritiker, ikke i et anfall av affekt, men som en personlig aksjon med kalkulert risiko.

Episoden foregikk på 1960-tallet. Den kjente kritikeren Bengt Jahnsson hadde lenge slaktet Bergmans oppsetninger. Nå satt han i salen under en prøve og skar hånlige grimaser. Bergman kikket på kritikerens grimaser og tenkte:

– Hva om jeg går bort og gir Bengt Jahnsson en skikkelig lusing? Da får han rimeligvis ikke lov til å anmelde meg mer.

I dokumentaren kommenterer Marie Nyreröd med en latter:

– Det var overlagt vold!

Bergman nikker alvorlig.

– Jeg var ikke det minste sint. Det var taktisk planlegging. Jeg planla hvordan jeg skulle slippe unna ham for framtiden.

I pausen reiste Bergman seg og gikk for å finne kritikeren. Han fant ham ved det ene lystårnet, tok ham i frakkekragen og sa:

– Nu din jävel ska du få se på faen.

Han dyttet Jahnsson inn i tårnet, og kritikeren ble så redd at han satte seg på gulvet. Omkring ham var det fullt av notestativer, og noen veltet. Dermed var Bergman fornøyd, slapp motstanderen og gikk sin vei. Han ler når han forteller dette, og det samme gjør intervjueren. Bergman fikk 5000 kroner i bot for angrepet. Men det var det nok verdt.

Og likevel, revansjen var ikke endelig. Bergman hadde god hukommelse, noe som ikke bare preget kunsten hans, men tidvis ga ham en bitter innstilling til livet. Helt til sin død hadde Bergman ei svartebok (bokstavelig talt, med svarte permer) hvor han skrev opp navnet på alle han ikke likte. Bakerst i boka, opp ned, sto navnet på dem han aldri ønsket å forsone seg med. Der var Bengt Jahnssons navn fortsatt plassert i 2004.

Illustrasjonen er som vanlig laget av Stiftet. Jeg vet at jeg lovet dere en annen filmpost denne uka, men noen ganger kommer livet imellom.

SVT2 har nemlig hastebesluttet å vise Marie Nyreröds dokumentar-triologi i reprise. Første del («Bergman og filmen») sendes allerede i kveld (kl 20). Hvis du rekker det, løp til tven! Hvis ikke, få ihvertfall med deg del 2 («Bergman og teateret») hvor han beskriver slagsmålet med kritikeren. Den sendes i morgen, og del 3 («Bergman og Fårö») sendes lørdag.

Førstkommende søndag 5. august sendes alle tre delene om igjen, fra kl 12 til 15 i SVT2. Serien finnes også på dvd.