jump to navigation

Kinesisk visdom (M. Ward) 31. desember 2007

Posted by Oda in Musikk, Sitater, Video.
21 comments

Jeg skal ikke oppsummere 2007 måned for måned, slik mange bloggere gjør. Jeg skal heller ikke avsløre nyttårsforsetter, for hvis jeg hadde noen var de dypt hemmelige. Derimot får dere en filosofisk musikkvideo. Animert kinesisk tusjtegning, amerikansk nykøntri av M. Ward, og en tekst om evige spørsmål unge folk gjerne håper at gamle folk har svar på. Særlig hvis gamlingen sitter på en fjelltopp med langt hvitt skjegg og ser mystisk ut.

Gamlingen tillater bare tre spørsmål, siden han har knapt med tid igjen på jorda. Du skal legge spørsmålene ved føttene hans, men istedenfor å svare vil han spille denne låta for deg. Fikk du ikke tak i svarene? Isåfall finnes teksten her. Men husk, det er alltid en risk for at svarene på livets store spørsmål ikke kan fanges i ord. Spørsmålene får du uansett av meg for ettertankens skyld, og for at du skal skjønne hvor dyp denne bloggen faktisk er, og komme tilbake for mer visdom neste år. Livets 3 store spørsmål: (1) Hva gjør du med bitene av et knust hjerte? (2) Hvordan kan en raring som deg forbli i lyset? (3) Hvis livet er så kort som de sier, hvorfor er natta så lang?

What do you do with the pieces of a broken heart
and how can a man like me remain in the light
and if life is really as short as they say
then why is the night so long
Matt Ward i «Chinese Translation» (2006)

Si gjerne fra om du finner egne svar. Godt nytt år! Klem fra Oda

Juleglemsel 26. desember 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Stemninger.
Tags: , , ,
26 comments

De dødes nærvær, alltid, når jeg kommer til denne dalen. Hvor jeg ikke vokste opp, men har familie og feriedager, færre for hvert år, men det er mitt blod under steinene, mine beinrester og knoker, ukjente fornavn på gravstøttene, men velkjente etternavn, og de eneste kirkeklokkene jeg hører innenfra, de finnes her, fordi det ingen andre steder handler om mine slekters gang.

vandrere-foran-kirke.jpg

Det pleide å være konfirmasjoner, nå er det begravelser. Eller tenne gravlys i skumringen på julekvelden, med kirka i bakgrunnen, opplyst men lukket, og alle vandrerne, vassende i umåkt nysnø etter egne slektningers graver.

fremmed-tenner-lys.jpg

De fleste stanser ikke bare ved én grav, men vandrer fra hjørne til hjørne, stanser her, bøyer seg og tenner lys, toger videre og stanser der, tenner nye lys og blir stående stille, som om de minnes, eller later som de gjør det, et bevegelig minnesmerke over erindringen.

graver-lys-skog-kleinblue.jpg

Jeg stanser hos mormor og morfar, tenker som vanlig på pyntingen av treet, spilledåsen med form som et nissehode, rakfisken, rattkjelken, godteskåla, de mjuke klemmene og det blå lyset. En fjellgård og fire hender, skjeggstubb og tannstubb, slitte kniver og hjemmelagde redskaper, hardingfelelåt fra morfars rom, og mormor i baksterommet, hvor det fortsatt sitter i en duft av lefseleiv og godbrent mel, mange år seinere, de rolige bevegelsene, kjevlet med rillene, den omstendelige gangen fra bordet til takka og tilbake igjen.

helkors-kirke-kleinblue.jpg

I kveld er alle overflater dekket av en hvit og piggete glasur, delvis rim, delvis nysnø, med krystaller som glitrer i det kunstige lyset. Jeg løper foran og fanger det urørte, før ivrige hender rekker å børste fram navn, dato, personalia, alt det unødvendige som gjør oss forskjellige, eller tvert imot likere.

frozen-flowers-sloyfe.jpg

Midt på kirkegården ligger en båre med kransene dekket av rim: frosne blomster, roser og liljer, fargene skjult under glassaktig is og blått lys.

frozen-flowers-grave.jpg

Også dette en slektning, datter av mormors søster, bygdas tidligere postdame, fortsatt i live på gamlehjemmet, 94 år gammel, men nå datterløs, eller rettere sagt, kun én datter igjen, istedenfor to.

frozen-red-flowers.jpg

Lever du lenge nok er risken at du overlever ikke bare dine venner, men også dine barn, og slikt ønsker ingen, aller minst denne gamle damen, som tidvis glemmer, tidvis husker hva som skjedde, og dermed vekselvis er trist, eller strålende glad, fordi hun denne uka får så mye fremmed besøk.

ny-grav-tre-vandrere.jpg

Det hvite kirka og min far som klager på vedlikeholdet, sliten maling på tårnet. Min mor som konverserer slektninger på kirketrappa, vinker på meg, som blir mottatt av ukjente hender: vi har nok sett deg før, men det er mange år siden nå, du var liten da, hyggelig å hilse.

kirke-gjerde-kleinblue.jpg

Dette stedet som ikke er mitt hjem, og aldri var det.

skare-krystall-selvutloser.jpg

Men som likevel alltid griper etter meg.

grener-lys-krystall.jpg

Alle foto: Oda Bhar.

Julemjuk (Bugge, Sufjan) 23. desember 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Musikk, Stemninger, Video.
11 comments

Jeg pynter treet og hører på Bugge, det snør på pianoet mitt, den mjukeste musikken, og som noen skrev i et kommentarfelt nylig, den plata kjennes som å høre snøen falle, bare Bugge på piano, stille snøflak i en folketom by. Jeg pakker inn gaver og hører på Sufjans juleboks, spilt inn for moro skyld til venner over flere år, og du får en smakebit, et julekort fra Sufjan til oss.

Tidligere i uka har jeg gjort som alle andre, innspurt på jobben, julegaver og mas. Jeg har sittet på kontor og lagt inn juleprogrammet, tolv premierefilmer, hundrevis av forestillinger. Jeg har gått rundt i byen og hatet alle andre, dukket ned i skjerfet mitt og knurret mot utkledde nisser. En kveld så jeg en gruppe klokkespillere jeg bare ville myrde, tilgi meg far, for jeg har syndet, men de sto og sperret veien i ei trapp, to klokker i hver hånd, eurytmiske bevegelser, en latterlig ballett, og ansiktsuttrykk hellige som harpespillere.

oslo-radhus-julemarked.jpg

Jeg snublet over julemarkedet på Rådhusplassen, og fant ut at det var like kitsch som ryktene sa, men jeg likte det likevel, siden bodene liknet beduintelt, hver med ei stjerne i toppen, og fargerike tepper ned fra taket.

karusell-oslo.jpg

Det fantes også en karusell med hester og andre kjøretøy, og en glasskiosk med nisseluekolleksjon og polkastenger.

nisseluebod-godis-vindu.jpg

Når du sto i bassenget, hvor det renner vann om sommeren, og kikket mot de stygge blokkene i Vika, ble teltgata til et ørkenens Champs Elysées, med den gigantiske julegrana midt i fleisen.

julegate-mot-juletre.jpg

I trærne hang et sukkerspinn av lys, rett under månen.

moon-stars-tent.jpg

Alt dette har jeg gjort og sett og tenkt før jul. Men jeg har ikke skrevet julekort. Den kvelden det var planlagt gikk jeg heller og drakk øl. Til gjengjeld har jeg skrevet denne posten.

stars-behind-threes-big.jpg

God jul til alle venner av meg og bloggen min, både kjente og ukjente!

Flygaris fisker og smaken av hund 16. desember 2007

Posted by Oda in Debatt, Kulturtips, Kunst, Sitater.
Tags: , , , , , ,
13 comments

Flygaris fisker dør én etter én. På vernissagen ser de allerede slappe ut, og jeg går tilbake etter noen uker, da er det andre fisk i bollene, det er jeg sikker på. Hvor ble det av den svarte? Fiskene dør, og hvis ikke burde det ha skjedd. Den typen fisk skal ikke leve slik, så goldt og mørkt.

gullfisk-boller-doorway.jpg

Kunst eller interiør som gjør dyr til konsepter har jeg aldri kunnet godta. Jeg spiser både kjøtt og fisk, det er ikke dét, jeg er et rovdyr og lever ut mitt rovdyrvesen, men det å være menneske burde innebære noe mer, en viss moral som lar oss spise uten å leke med maten.

gullfisk-i-bolle-dobbel.jpg

Dyr burde slippe å leve slik, som kalde objekter. Det er ingen metafor, jeg må beholde kåpa og skjerfet på, det kan knapt være tjue grader i rommet. Og fiskene dør, de synker til bunnen med flagrende haler som tropiske slør, før de fjernes og bollene gjøres klar til nye fisker, så lenge utstillingen varer.

gullfisk-i-bolle.jpg

Ei uke senere slutter jeg å spise laks. Det er ikke Flygaris skyld, men han murrer i bakhodet, og kanskje er det derfor jeg legger merke til Niels Chr. Geelmuydens artikkel i Morgenbladet. Den får meg til aldri, og jeg gjentar, ALDRI! mer å ville spise laks så lenge det kan være oppdrettsfisk. Artikkelen handler om laksens liv, eller død, i norske oppdrettsanlegg.

«Antagelig må det kunne tolkes som et mulig tegn på mistrivsel at fiskene er kommet i vane med å spise øynene ut av hodet på hverandre.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

Er fisk sunt? Jeg tviler etter dette. Det handler også om forurensning av norske fjorder: Utslipp av antibiotika, miljøgifter, kloakk (fiskene avgir mer avføring enn alle nordmenn til sammen), og forstyrret økobalanse. Nå overfiskes ikke bare arter vi spiser, men arter vi tidligere lot være i fred, og som alltid har vært viktig føde for større fisk (f eks torsk) og sjøfugl (som massedør av sult rundt kysten vår i høst: alke, lomvi, lundefugl – selv om industrifolkene som vanlig påstår at årsaken ikke kan bevises).

«For å fremstille ett kilo syk laks i fangenskap, kreves det at man fanger fire kilo frisk villfisk. Fordi Norge hvert år produserer om lag 600 000 tonn oppdrettslaks, må det årlig drepes over to millioner tonn villfisk til laksefôr.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

fishbowls-darkness.jpg

Peter An­dre­as Heuch forsvarer fiskeindustrien ved å påpeke at ikke bare oppdrettfisk, men også burfugl fôres med fiskemel. Mener han at andres feil gjør dine egne bedre? Heuch tilføyer at fisken får soyamel i tillegg til fiskemel. Dette burde ikke berolige noen. Tidligere i år gikk Smaken av hund på kino, en dokumentarfilm som opprinnelig var avtalt vist på TV2, men ble avvist etter påtrykk fra Tine. Filmskaperne Are Syvertsen og Jon Martin Førland fant ut at soyabønner i norsk dyrefôr kom fra Amazonas, hvor regnskogen brennes ned for å opprette soyaplantasjer. Som om dette ikke er ille nok, slår det beina under et av de viktigste slagordene til kjøtt- og melkeindustrien. Kan vi virkelig snakke om kortreist mat, når fôret til dyra er alt annet enn kortreist?

gullfisk-boller-tak-rom.jpg

Dette innlegget skulle egentlig ikke ha handlet om mat, men om den nordnorske kunstneren Svein Flygari Johansen. Han har en politisk hensikt med gullfiskbollene, selv om det er en annen enn jeg opplevde. Lysorgelet er koblet online til børsen i New York, og fargene skifter i takt med aksjesalget. Vi styres alle av den globaliserte kapitalismen, som gullfisker i bolle – en platt og overtydelig symbolikk, knapt verdt ett fiskeliv. Så til neste gang, Flygari, en alternativ idé: Ta deg en tur til den pakistanske kitschbutikken i Brugata. Der finner du kunstige akvarier med svømmende plastfisk, som sikkert gjør samme nytten rent symbolsk. Eller hva med en titt på det nederste verket her, hvor filmopptak av fugler projiseres på tomme fuglebur, til et levende skyggeteater uten tap av frihet eller liv.

gullfiskboller-takspeiling.jpg

Flygarifiskene kan du se i Vigelandsmuseet fram til 17. februar 2008. Dokumentarfilmen Smaken av hund er tilgjengelig på dvd. Niels Chr. Geelmuydens artikkel om oppdrettsfisk kan du lese i Morgenbladets nettutgave. Les ihvertfall artikkelen. Hvis du ikke er feig.

Trojansk chicklit (Mara Lee) 9. desember 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
15 comments

Mara Lee med små bevegelser og utsøkt presise ord i Litteraturhusets mest japansk-minimalistiske rom. Mot de enkle jordfargene minner hun om en zen-installasjon: de lekkert danderte svarte hårlokkene, den nøye oppmalte rødbrune munnen, de horisontale sprossene i talerstolen som kunne ha vært geometrisk rakede furer i grusen på en lavmælt hage.

mara-lee-eyes.jpg

Det føles merkelig å objektifisere en forfatter som til de grader er bevisst sin egen rolle som subjekt. For Mara er språk en politisk handling, fordi det alltid inneholder implisitte vurderinger (moralske, maktmessige). «Språket er et utilstrekkelig og iblant lumsk verktøy. Det har alltid politiske implikasjoner.» Men vi trenger språket fordi vi er atskilte, og har behov for å forbinde oss.

«Språket har vi fått som straff eller kompensasjon for våre isolerte kroppskonturer.»

Foredraget er fullt av glitrende onelinere, og grunntesen trekkes videre mot en logisk konsekvens som forklarer Mara Lees litterære valg og eksperimenter. Når vi erkjenner at det finnes kroppskonturer, blir oppgaven å omskrive disse konturene, på stadig nye måter. Dette kaller hun «litteraturens tiltale». Dikteren gjenskaper tiltalen og må derfor henvende seg til et du, ikke til en konsument (bokkjøper, publikum). Her skiller dikteren seg fra massemedia, som tiltaler oss på måter som er upersonlige, og samtidig altfor intime.

mara-lee-finger.jpg

Følger du med? Mara Lee krever intens konsentrasjon av tilhørerne, mer enn egentlig kunnskap i fagene hun behersker (litteraturvitenskap, lingvistikk). Skjønnlitterært er hun kjent for eksperimentell og poetisk prosa, men har i år beveget seg over i en helt annen sjanger. Romanen Ladies blir karakterisert som den svenske bokhøstens største overraskelse. De fleste mente boka var en slags intellektuell chicklit. Andre mente det eneste intellektuelle ved den var forfatterens renommé. Mara Lee hadde tidligere markert seg som sofistikert essayist, eksperimentell prosalyriker, og lærer ved skrivekunstlinjen på Biskops Arnö. Kom dette i veien for en objektiv vurdering?

Mara Lee sier selv at hun er god på eksakthet, men dårlig på inderlighet. Når jeg leser Ladies synes jeg dette stemmer godt. Boka er flink og fiffig, men for meg mangler den nerve, og gir samme inntrykk som når jeg leser romanene til en annen språkviter, Helene Uri. Begge er gode til å tenke, men dårlige til å føle, ihvertfall greier de ikke å formidle følelser til meg, annet enn som grunne påstander – han smilte forelsket, hun leverte replikken med ondsinnet glede, de gamle venninnene både hatet og elsket hverandre – javel, slikt kan hvem som helst påstå, men det skal mer til før jeg bryr meg.

mara-lee-konsentrert.jpg

Selv om Mara Lee ikke skriver slikt jeg liker å lese, er det interessant å høre henne snakke om skriving. Før Ladies hadde hun utgitt to bøker: Kom (2000) og Hennes vård (2004). Begge var godt plantet i litteraturteori og behovet for å eksperimentere, men hun følte seg «domestisert» av kritikerne. Uansett om temaene var politisk orienterte (kjøttindustri, barnemishandling) ble hun lest som en slags «kvinnelig lyriker». Den tredje boka ble til som en protest mot dette, både tittelen Ladies og valget av en klassisk romanstruktur. Nå ville Mara Lee skrive en pageturner, og mener selv at hun lyktes. Men hva betyr dette? Hva slags forfatter er hun blitt?

«Den tradisjonelle romanen er en forførerisk-forræderisk måte å si vanskelige ting enkelt på. Har jeg bukket under for den tradisjonelle romanstrukturens dominans? Eller går det an å være subversiv innenfra, som en trojansk hest?»

Jeg runder av med noe langt lettere, nemlig et fashionbilde. Slik kan høstens versjon av skandinavisk litteraturmote se ut, representert ved Mara Lee og programansvarlig ved Litteraturhuset, Silje Riise Næss.

mara-og-prog-sjef.jpg

Også Aina på Flimre var tilstede under foredraget 14. november. Hun likte det dårligere enn meg, men var raskere ute med anmeldelsen.

Av bloggere som har anmeldt Ladies har jeg ikke funnet noen norske, men her er et utvalg svenske: The girl least likely to synes boka gjør en kompromissløs avkledning av kvinnelighet og seksualitet. Lilaplaneten mener den fanger en ondskapsfull jentehet i kvinnene. Ida er positiv, men ikke bergtatt, og liker Lees to første bøker bedre. Maria Yvell mener boka handler om makt. Annika Marusarz vil ha den som pensum i skolen, og gir et fyldig innholdsreferat. På fellesbloggen Bokhora mener Caroline at Ladies fikk gode kritikker kun utfra forfatterens tidligere meritter, Johanna K sammenlikner boka med å pakke inn IKEA-glass i svinedyrt gavepapir, mens Jessica kaller den voldsom og vakker, selv om hun mener at den heller burde hett De kjølige.

mara-arty-blurry-flower.jpg

En forkortet versjon av dette innlegget er publisert på iNorden.

Min egen daimon (Pullman) 6. desember 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , ,
25 comments

Jeg vil også ha min egen daimon. Et dyr som er den fysiske manifestasjonen av mitt eget sinn, slik at jeg alltid har en følgesvenn. Jeg vil ikke ha et voksent menneskes daimon, alltid med likedan form, men et barns, som stadig skifter skikkelse. Den kan være mus eller røyskatt, fugl eller tiger, alt etter hvordan jeg føler meg, hva jeg trenger, og hvor mye jeg våger.

colosseum-icebear-closeup.jpg

I filmen The Golden Compass, basert på Philip Pullmans bøker, møter vi mennesker som likner på oss, men i en parallell verden. Vi får vite at ulike verdener har ulike særtrekk. Hos oss er sjelen inne i kroppen, andre steder går den ved siden av kroppen i form av et dyr. I kompassets verden finnes også andre skapninger. Heksene trenger ikke ha sjelen sin nær, men kan slippe den løs over store avstander. Isbjørner har ingen daimon, men et skjold fullt av kraft som hjelper dem å slåss. Men én ting har alle felles: De trenger kontakt med sin egen essens. Tar du fra isbjørnen skjoldet, eller mennesket sin daimon, blir det ikke annet igjen enn et tomt og viljeløst skall.

icebear-attacks-girls.jpg

Så er det dette kompasset, som skal vise vei i en farlig og kaotisk verden. Det handler selvfølgelig ikke om geografi, men om mening. Kompasset kan bare leses av en eneste person, med spesielle egenskaper. Det er frelsertemaet igjen, varslet i mytene og hyllet i religionen, hvor et etterlengtet barn, født i Betlehem eller skjult i matrisen, blir gjemt for fienden lenge nok til å rekke å vokse opp, men når vi kommer inn i historien er gjemmestedet avslørt og kampen kan begynne. Frelseren er enten entydig god, eller også sentrum for kampen mellom det gode og onde. Det kan finnes en god og en ond forelder, slik at kraften er sterk, men også potensialet for fristelse og destruktivitet. Jeg skal ikke røpe hvilken versjon vi møter her, bare nevne at tankegodset også har sterke innslag av østlig filosofi.

«You must not grasp for the answer. Hold the question in your mind, careful as if it were a living thing.»

For å finne sannheten må du ikke gripe hardt etter svaret. La spørsmålet hvile forsiktig i sinnet, som om du hadde en levende skapning i hånda. Lukk øynene mens kompasset snurrer, vent og la bildene komme til deg. Bare slik kan du finne det virkelige svaret, som ligger under overflatene.

colo-front-kompass-cut.jpg

Jeg så Det gylne kompasset under festpremieren i Colosseum kino. Det var hekserøyk og snømaskiner, en utstoppet isbjørn og uniformerte vakter med hver sin doberman pincher-daimon. Det blir sikkert mindre virak på kinoen i ditt nabolag, men løp og se filmen likevel. Den er magisk!

kompasset-closeup.jpg

Noen ganger blir verden for påtrengende, og jeg trenger mørket. Da kryper jeg ned i senga og drar dyna over hodet, mens jeg hvisker med meg selv. Eller er det meg selv? Kanskje har jeg alt min egen daimon.

Ufo i Lofoten (Dearraindrop) 2. desember 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
20 comments

Hva skjer hvis du tar tre unge popart-kunstnere fra Virginia, plasserer dem i Lofoten en sommer, får Jotun til å sponse maling, og lover dem utstillingsplass utpå høsten? Et mulig svar finner du nå på Galleri GAD. Kunstnerkollektivet Dearraindrop består av et kjærestepar og hennes bror, eller et søskenpar og hennes kjæreste, alt etter hvilken konstellasjon du fokuserer på. Men nettopp fokus er en utfordring ved denne utstillingen.

lofoten-peanut.jpg

Navnet på gruppa har lurt meg til å forvente en drømmende pastell. Dear Raindrop, kjære regndråpe, det lyder som et lavmælt dikt, men jeg blir straks slått i svime av det motsatte. Skarpe farger, overdådige collager, readymades, maling og utklipp. Jeg flakker med blikket, for bildene har en enorm energi, men mangler tyngdepunkt. Blant raketter og romskip, en ufo med Lofotenlogo, langbein og peanøttmannen, vinglass og muffins, fluesmekker, dødningeskalle, og jeg kunne ha fortsatt, men du skjønner tegninga – på et slikt bilde, hvor skal du feste blikket?

dearraindrop-snake.jpg

Løsninga blir å gå nærmere. Studere flaten detalj for detalj, som om hvert bilde ikke var ett, men mange. Slik finner jeg skatter: en slange med glassperleøye, en monsterkatt med pipe, en gammel emaljebrosje.

cat-monster.jpg

Mitt første inntrykk er en eventyrverden. Det er dataspill og stjernekrig, tegneserier og reklamespråk. Overflater, og likevel gir bildene inntrykk av mer dybde enn mye annen pop art. Hvorfor kjennes det slik?

brosje-collage-midtparti.jpg

Jeg leser en presentasjon hvor kunstnernes hjemsted blir beskrevet. Virginia Beach skal være en disneyaktig ferieby med rare kulisser: plast og sukkertøy, lekeplasser og tøyseskulpturer. Det overdådige i kunsten er ikke urealistisk, men daglige omgivelser de er vant til. Det er som det pleier, når konteksten blir kjent virker fri fantasi alt annet enn fri. På bildene fra Norge er impulsene tydelige: fjell og hav, fisk og uvær, lundefugler med papegøyenebb.

dearraindrop-lundefugler.jpg

Komposisjonene har en intuitiv balanse. Collagene er hyperkomplekse, men sjelden kaotiske. Håndverket er godt, penselstrøkene virker sikre, elegante: når de er tjukke ett sted og smalere et annet blir jeg overbevist, det er neppe tilfeldig. En så fragmentarisk og mangfoldig verden er lett å fortape seg i, den minner om mediebrus, men er ikke umulig å mestre. Utfordringen ligger i å velge fokuspunkt, istedenfor å forvente noe ferdig.

joe-grillo-laura-billy-grant.jpg

På vernissagen kommer Laura, Joe og Billy i egendesignete klær. De bærer sine egne collager, som for å gli inn i bildene. Når jeg ser dem mot veggen er det vanskelig å si hvor kunsten slutter og kunstnerne begynner.

dearraindrop-knut-alexandra.jpg

Selv den fornemme galleristen har psykedeliajakke, når han leverer ut gaver til kunstnerne. Det er julekalendere med sjokoladefyll, det eneste norske han fant som kan måle seg med Dearraindrops egen fargerike kitsch.

billy-joe-laura-julekalende.jpg

Th og jeg står foran en vegg og sier opplagte ting til hverandre. Hvilken tegning liker du best? Den dansende bananen. Hva med deg? Jeg liker fuglene best. Hvorfor liker jeg dem? Fordi du drømmer om å fly din vei. Vi ler og han himler med øynene, forlegen over sin egen klisjé.

pip-og-lundefugl.jpg

H har vært med og hengt utstillingen, og jobbet halve natta. Nå står han lent mot veggen, tømmer i seg vin altfor fort, og forteller om kvelden før. Det var i ei pause med øl i hånda, da han så en av kunstnergutta slenge seg ned i en krok, strekke beina ut på gulvet foran seg, og ta opp saks og papir. Så satt han der og klippet og limte, og laget en helt ny collage, som om han boblet over av en skapertrang som ikke lot seg tøyle.

ufo-or-die.jpg

Også jeg drikker hurtig av glasset mitt, mens jeg rusler omkring og ser på bildene. Jeg snakker med folk om alt vi ikke får ut, alt vi brenner inne med, denne skapertrangen vår som heller ikke burde la seg tøyle. En gutt legger merke til kameraet mitt, jeg har maken, sier han, og er det ikke rart hvor detaljerte bildene blir? Hvor mye du ser etterpå, som du ikke så gjennom linsa, som å bare være halvveis tilstede i ditt eget liv.

alien-sound-tracks-utsnitt.jpg

Jeg har brukt lang tid på å fordøye denne utstillingen. Derfor kommer dette innlegget sent, og Dearraindrop kan du bare se i Galleri GAD ut helgen. Jeg legger likevel ut posten, siden jeg tror de fleste av leserne mine pleier å nøye seg med fotosafari. Håper dere tilgir meg somlinga.

dearraindrop-the-end.jpg

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 58 andre følgere