Juleglemsel onsdag, desember 26, 2007
Posted by Oda in Foto/tegninger, Stemninger.Tags: barndom, jul, minner, tid
trackback
De dødes nærvær, alltid, når jeg kommer til denne dalen. Hvor jeg ikke vokste opp, men har familie og feriedager, færre for hvert år, men det er mitt blod under steinene, mine beinrester og knoker, ukjente fornavn på gravstøttene, men velkjente etternavn, og de eneste kirkeklokkene jeg hører innenfra, de finnes her, fordi det ingen andre steder handler om mine slekters gang.
Det pleide å være konfirmasjoner, nå er det begravelser. Eller tenne gravlys i skumringen på julekvelden, med kirka i bakgrunnen, opplyst men lukket, og alle vandrerne, vassende i umåkt nysnø etter egne slektningers graver.
De fleste stanser ikke bare ved én grav, men vandrer fra hjørne til hjørne, stanser her, bøyer seg og tenner lys, toger videre og stanser der, tenner nye lys og blir stående stille, som om de minnes, eller later som de gjør det, et bevegelig minnesmerke over erindringen.
Jeg stanser hos mormor og morfar, tenker som vanlig på pyntingen av treet, spilledåsen med form som et nissehode, rakfisken, rattkjelken, godteskåla, de mjuke klemmene og det blå lyset. En fjellgård og fire hender, skjeggstubb og tannstubb, slitte kniver og hjemmelagde redskaper, hardingfelelåt fra morfars rom, og mormor i baksterommet, hvor det fortsatt sitter i en duft av lefseleiv og godbrent mel, mange år seinere, de rolige bevegelsene, kjevlet med rillene, den omstendelige gangen fra bordet til takka og tilbake igjen.
I kveld er alle overflater dekket av en hvit og piggete glasur, delvis rim, delvis nysnø, med krystaller som glitrer i det kunstige lyset. Jeg løper foran og fanger det urørte, før ivrige hender rekker å børste fram navn, dato, personalia, alt det unødvendige som gjør oss forskjellige, eller tvert imot likere.
Midt på kirkegården ligger en båre med kransene dekket av rim: frosne blomster, roser og liljer, fargene skjult under glassaktig is og blått lys.
Også dette en slektning, datter av mormors søster, bygdas tidligere postdame, fortsatt i live på gamlehjemmet, 94 år gammel, men nå datterløs, eller rettere sagt, kun én datter igjen, istedenfor to.
Lever du lenge nok er risken at du overlever ikke bare dine venner, men også dine barn, og slikt ønsker ingen, aller minst denne gamle damen, som tidvis glemmer, tidvis husker hva som skjedde, og dermed vekselvis er trist, eller strålende glad, fordi hun denne uka får så mye fremmed besøk.
Det hvite kirka og min far som klager på vedlikeholdet, sliten maling på tårnet. Min mor som konverserer slektninger på kirketrappa, vinker på meg, som blir mottatt av ukjente hender: vi har nok sett deg før, men det er mange år siden nå, du var liten da, hyggelig å hilse.
Dette stedet som ikke er mitt hjem, og aldri var det.
Men som likevel alltid griper etter meg.
Alle foto: Oda Bhar.
Bra skrevet. Og fine bilder
takk emelie
god jul til deg!
Ååå så fin tekst, og så stemningsfulle bilder! Ha en fin romjul!
Tusen takk, zagabå - og i like måte!
Nydelig skrevet og formidlet, Oda. Takk
Hyggelig Genese, ønsker deg en riktig god jul
Nydelig tekst og bilder som virkelig skapte stemning! Riktig god jul og godt nytt år!
Jeg føyer meg til rekkene her og sier at dette var utrolig flott!
s-cat: tusen takk! gode ønsker tilbake til deg
kristin: takk du også, og velkommen hit!
Du skaper tekst og bilder med poetisk varhet.
Tusen takk, Tomas. Det var fin kompliment fra en poet
”Min” kirkegård ligger ikke lenger unna enn at jeg legger mine turer forbi et par ganger i uka. Før gikk jeg ikke inn forbi steingjerdet, men i år har jeg fått to nære å besøke.
Med opphav fra andre kanter av landet/Europa, kjenner jeg nå sterkere på noe og noen der sør. I høst oppsøkte jeg mine forfedres kirkegård på Sørlandet. Jeg har et sjeldent etternavn, men ikke der.
Din beskrivelse av fjellgården til din mors foreldre var som å lese om gården til mine besteforeldre i Åseral, med fela, kjevla og takka. Der tilbrakte jeg mange somre. Min bestefar kalte min popmusikk ”geitenevermusikk”, jeg det som kom fra fela hans kattejammer.
Du formidler som vanlig nydelig på din egen Bharfotske måte. Bildene har også din signatur.
Takk, Brigdehill.
Dette med opphav og røtter har alltid vært rart for meg, ambivalent, som noe jeg «burde» (kjenne, dyrke), men ikke nødvendigvis «har». Det er spesielt å besøke et sted hvor andre betrakter deg som hjemme, pga slektsbånd. Selv kan jeg føle meg både keitete og fremmed. Men det hender jeg tenker på hvem jeg kunne ha vært, om det ville gjort forskjell, hvis jeg hadde vokst opp et sted der familien min var rotfestet. Som når du skriver: «Jeg har et sjeldent etternavn, men ikke der.»
Opplevelsene fra gården til mormor og morfar er jeg glad for. Jorda og stillheten, dyra og det praktiske arbeidet, redskapene som var enkle og mekaniske, det bar på en stemning fra et annet århundre, har jeg seinere skjønt. Men jeg opplevde det ikke på museum, alt var naturlig og i bruk. Og morfars fele var en magisk låt for meg. Han var en følsom og fåmælt mann, som uttrykte seg best med hender og øyne. Jeg pleide å sitte stille i fotenden av senga hans og lytte, og da en venn av ham tok fram fela i begravelsen, en stor spelemann, sprutet tårene.
Så fin en utvidelse av fortellingen du kom med. Her er min:
Min musikk var nok utilgjengelig for bestefar, men jeg likte å høre ham spille. Det gjorde han en sjelden gang, tre-fire ganger i løpet av en sommer. Han spilte for seg selv, om kvelden inne i bestestova. I ettertid har jeg tenkt at det han uttrykte var både sørgmodighet og glede, i livsgleden er begge til stede.
Best av alt husker jeg samtalen som utspant seg mellom mine besteforeldre om kvelden når de hadde lagt seg. Jeg lå på kammerset ved siden av deres soverom. Gjennom en tynn vegg hørte jeg hvert ord. Den samme samtalen hver kveld.
Bestefar var en rolig mann. Bare én gang så jeg ham sint. Da hadde jeg skutt ei høne (som viste seg å være den beste de hadde). Bestemor var fryktelig snill, men samtidig ei hissig kruttønne. Ikke sint eller sur, men oppfarende og småskjennende, oftest rettet mot Vårherre og været som hun sjelden var fornøyd med. Det var enten for varmt eller for tørt eller for mye regn. Litt småkjeft ble det nok også på bestefar for alt hun ville han skulle ha gjort.
Det var dette hun gjorde opp for hver eneste kveld. Da ba hun ham tilgi at hun skjente så fælt. ”Ja, ja Berte”, svarte bestefar alltid. ”Det veit du eg gjer.” Og det er jeg sikker på han gjorde.
Av dette har jeg nok lært litt.
Nydelig historie, Brigdehill. Tusen takk for at du deler den her. Av din bestefar rolige tilgivelse kan vi nok alle lære noe, og av din bestemors fine kveldsransakelser. Jeg liker så godt det du skriver om at livsgleden rommer både glede og sørgmodighet. Det er noe få våger å erkjenne. På en måte synes jeg dybden i livet kommer av dette, at det ligger en smerte i gleden, og omvendt - samt at det finnes tid.
Dette var virkelig nydelig å lese, Oda. Du formidler stemningen så utrolig levende..
Tusen takk, Miriam
Fortsatt god romjul til deg!
Dette var en nydelig post, Oda! Jeg drømte meg bort, jeg.
Nydeleg!
Hei virrvarr og Aina! Fint at dere likte posten, og ikke fikk blåtoneanfall (jeg var nettopp på jobben og så bildene mine på skjermen der - og fikk nesten anfall selv. hvorfor blir alle farger grellere på pc enn mac? ingen hadde fortalt meg det)
Fortsatt god jul til dere… og oups! snart godt nytt år!
Vakkert - og gjenkjennelig for meg som også hadde et slikt sted å komme til.
God jul! Og ja, godt nytt år!
Kanskje har mange nordmenn slike steder de gjemmer på?
Vi er jo ingen urban nasjon, og dette kan være en bivirkning.
God jul til deg også, sacca! Og takk for det gamle
Nydelig, ja.
Syns du? Tusen takk Silje, nå ble jeg glad.
Jeg sier meg også enig med alle andre; fint.
hei c! tusen takk og velkommen hit
du har også en nydelig blogg, jeg sitter her nå og leser gjennom den, men ingen feed og ingen kommentarfuksjon? så jeg sier det til deg herfra istedet: takk for at du la igjen kommentar, så jeg fant den