Bharfot

Song for Eirabu (Kristine Tofte) mandag, juni 22, 2009

Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)

Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?

Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.

Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)

Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.

Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)

Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.

Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)

Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!

Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)

Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.

En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.

Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?

Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.

Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!

BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.

Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.

Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:

SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Rullerusk: En spennende reise til Eirabu.
Heges hobbykrok: Song for Eirabu.
Lises hobbyblogg: Song for Eirabu.
Hagen på Hytta: Jeg har lest Song fra Eirabu av Kristine Tofte.
Flimre (Aina Basso): Late dagar i Eirabu.
Delirium: Jeg har lest Song for Eirabu.
Hjorthen: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Av en annen verden (Elin B. Sjølie): Song for Eirabu: slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.
Grønne skoger: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.

Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Oppdatering 19. juli: Og nå har hun blogget om mottakelsen her.

Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:

Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.