Vinger som smelter lørdag, oktober 3, 2009
Posted by Oda in Foto/tegninger, Stemninger.Tags: drømmer, frykt, håp, prosadikt, vinger
trackback
Hvert øyeblikk er det som alt kan hende eller ingenting bli noe av. Det fine som starter kan når som helst stoppe, døra kan smelle igjen, eller fyke opp på vid vegg. Livet kan ekspandere, vokse og utvide seg, eller smuldre opp og sende meg tilbake i det stille rommet. Begge deler virker like sannsynlig, og jeg tør ikke puste, for jeg håper det ene, har håpet så lenge, men frykter det andre, som likner mer på slik det har vært. Jeg har lært meg å tie, for jeg vet at håpene er skjøre, de grandiose visjonene, planene med vinger som smelter, alt dette som handler om noe jeg trodde så fast på en gang.
(Foto: Oda Bhar)
Nydelig, her er selve livet fanget! Må ta vare på denne teksten.
Tusen takk, Solgunn!
Godt å se at ikke alle leserne mine er forsvunnet
Fina.
Fina selv
Jeg sitter her og nyter et dypt og velgjørende åndedrett:
Tekst og bilde duver i mild rytme og gjør spenningen mellom håp og frykt om til skjønnhet og ro.
Takk og pris for at Twitter-land ikke har oppslukt deg fullt og helt!
(Og lykke til)
Tusen takk, Titta!
Neida, twitter-land har ikke oppslukt meg, men kanskje journalistikken. Og film-land, ihvertfall i sommer. Har lenge brukt bloggen til å øve meg på å skrive om kultur, og nå får jeg lov til det andre steder, til og med for penger (iblant). Så da har jeg ikke visst helt hva som skjer med bloggen. Men det er fortsatt mye jeg vil øve meg på, kanskje helt andre ting, kanskje mer som denne teksten, eller noe jeg ikke har funnet ut ennå. Så jeg håper ikke bloggen vil dø. Må bare prøve meg litt fram.
Kommer nok til å legge ut intervjuer og artikler her også, men har gjerne sperrefrist på ting som er skrevet for andre, slik at de får eneretten ei stund først. Derfor ligger ting på vent.
hej Oda!
en skøn tekst…smuk og fuld af håb, længsel og sårbarhed….og jeg er enig med Solgunn….her er selve livet fanget….uanset hvad teksten betyder for dig…så er den åben så jeg kan gå ind i den og være mig…tak….
Så deilig at du sier teksten er åpen! Det var noe slikt jeg håpet på. Synes stadig det er mye jeg ikke tør å skrive om, ikke rett fram ihvertfall, men kanskje går det an å skjule seg litt, og da kan det oppleves mer åpent… paradoksalt?
Sorry Hanna, du satt fast i spamkø til nå!
Det kan jeg skjønne, så skummel jeg ser ut når jeg smiler… Hjelpes! Smilet jeg prøvde å sende skulle være litt mindre djevelsk.
Djevelske smil er det skumleste av alt
åh. så fint, oda! både teksten og bildet.
Tusen takk, du!