Bharfot

Hemmeligheten (Filmkyss) fredag, januar 29, 2010

Jeg visste det da jeg reiste til Tromsø. Jeg visste det på flyet, i gatene og kinosalene. Jeg visste det på kafé med nettvenner, på pressefesten med kollegene, på sushirestaurant med Sylvi som jeg bodde hos hele uka. Jeg tenkte stadig på det, men kunne ikke nevne det for noen. Det var snakk om en konkurranse, et resultat som skulle offentliggjøres til en viss tid, ikke før den nest siste dagen på festivalen. Fram til da var alt superhemmelig. Jeg hadde bare fortalt det til tre personer: kjæresten min, moren min, og redaktøren som sendte meg til TIFF. Han måtte få vite hvorfor jeg leverte mindre enn planlagt, fordi jeg måtte delta på hemmelige forlagsmøter, og lørdagen ville forsvinne i kunngjøring og feiring.

Tromsø Swingklubb under åpningsseremonien på TIFF. Foto: Oda Bhar

De første dagene var jeg intensivt tilstede på TIFF, tok bilder på åpningen, skrev referat og filmomtaler, så hele retrospektiven til den franske regissøren Claire Denis. Jeg intervjuet henne torsdag, ventet om morgenen i baren som stakk ut over vannet fra festivalhotellet, med utsikt til tåka i Tromsøsundet. Båtene gled forbi som store skygger, såvidt synlige, bare til å ane, mens sola prøvde å kjempe seg gjennom til dem. Jeg var oppspilt, men ikke direkte nervøs, som vanlig foran et intervju. Jeg fulgte båtene med øynene mens jeg tenkte over livet mitt, tenkte over om det nå trer fram, blir synlig slik jeg vil, ikke bare glir forbi som en kontur og forsvinner i tåka.

Utsikt fra Skibsbroen bar i Ishavshotellet, like etter at jeg har intervjuet Claire Denis. Som du ser vant sol over tåke til slutt. Foto: Oda Bhar

Claire Denis var skummel, skarp, energisk og fantastisk. Jeg hadde researchet som en gal, og jeg tror hun merket hvor gjerne jeg ville, for en gang jeg surret med to av filmtitlene, og mumlet beklager, tror kanskje jeg har sett filmene for tett på hverandre, så ristet hun kjapt på hodet: No, no, don’t worry. Det var noe helt annet enn jeg så på scenen neste dag, da hun tok hvert upresise ord fra intervjueren i verste mening, og svarte på den bortvendte, bryske måten som er typisk for en fransk madame, en som er vant til å få det som hun vil, har skapt utrolige ting og er klar over det.

Noen av MARGmedias utgivelser i 2009, som jeg fikk i gave for å se hva de driver med. Foto: Oda Bhar

Fredag kveld var det middag med forlaget. Jeg fikk hilse på de tre i juryen, og den andre prisvinneren, hun som vant førstepremien. Solfrid Sivertsen er etablert forfatter, har tolv bøker bak seg, og bor på Vestlandet. Jeg fikk vite at flere etablerte forfattere hadde sendt inn til konkurransen, og jo mer jeg hørte, jo mer ydmyk ble jeg. Det er et mellomstort forlag, bare et par år gammelt. De står bak tidsskriftene MARG og Kuiper, og har i 2009 gitt ut antologier, faktabøker, en barnebok, en roman. Romankonkurransen ble utlyst for å dra i gang den skjønnlitterære satsningen, og flere manus er kommet inn som de vil jobbe videre med. Jeg liker hvordan de snakker om den litterære ambisjonen, å satse på design, knytte til seg gode fagfolk. Det gjelder å ikke bli feiltolket som regional, marginalisert, et tema jeg kjenner igjen fra andre samtaler denne uka, også i filmmiljøet.

Tromsø bibliotek, som tidligere var kino. Foto: Oda Bhar

Lørdag klokka elleve møtes vi på Aunegården, en kafé som tidligere har vært slakteri. På veggen er det gamle svarthvitt-bilder av grisekadavre og menn med store kniver. De andre spiser kake, men jeg er for nervøs. Klokka tolv bryter vi opp, og klokka halv etter er vi på plass i øverste etasje av biblioteket. Det er en fantastisk bygning med åpen glassfasade under et dramatisk bølget tak, en ombygd versjon av den gamle storkinoen i betong fra 1969, som ble ledig da kommunen åpnet nybygd kinosenter i 2005. Det er satt fram stoler foran en mikrofon, med utsikt nedover Cora Sandels gate til havet og fjellene bak. Vi sitter hver for oss i salen, for ikke å avsløre noe. Også Sylvi er dukket opp, hun skal dekke begivenheten for NRK, og jeg lurer på om hun aner noe. Det ser ut som hun stusser når hun kommer opp trappa og oppdager meg. Men ingen av oss sier noe. Vi er superdiskré.

Øverste etasje på biblioteket like før prisutdelingen. Foto: Oda Bhar

Redaktørene går opp til mikrofonen og snakker, først den ene, så den andre. De forteller om konkurransen, hvor mange bidrag som kom inn, hvordan arbeidet forløp. Jeg smugkikker på publikum, kanskje tretti stykker, de fleste voksne damer, og et par journalister med kamera. Ordet går videre til de eksterne jurymedlemmene, som skal lese opp begrunnelsene. Først kommer Ingeborg Arvola, hun introduserer min roman som vant andre premie. Jeg har ikke hørt ordene før, og lytter oppmerksomt. Det er bedre enn jeg kunne ha håpet, de har skjønt hva jeg ville, hva jeg prøvde å få til.

Juryen om «Filmkyss – en kinoroman»:

Ung, frisk, dynamisk, sjarmerende og klok er noen ord som beskriver denne romanen. Det fins mange måter å skrive god litteratur på. Romanen Filmkyss kan kanskje kalles en av morgendagens litterære sjangere – en kinoroman, som undertittelen er. Romanen er først og fremst historiens, først og fremst Minas, men den blir også leserens. Romanen lever og puster kino, lever og puster filmtitler. Filmomtaler og kjente filmsitater stiller fortellingen åpen og inkluderende for lesere av alle slag. Leseren blir invitert inn, og det er en hyggelig fortelling leseren blir invitert inn i. Filmreferansene er et rammeverk som gir balanse til teksten, det er ikke bare et verktøy for å skape noe hipt. Som hovedperson Mina ganske tidlig i teksten sier: «nobody puts Roar in a corner» – er det rart vi ble sjarmert?!

Vi ble også glade da vi fikk vite at Filmkyss var skrevet av Oda Bhar, en debutant. Romanen, som hovedpersonen Mina, har humor, en svært god evne til å beskrive mennesker og situasjoner, og den har integritet. Den gir oss en kjærlighetshistorie, og en historie om hvordan det ser ut på innsiden av ordene når en bedrift gjennomgår modernisering, effektivisering og omstilling til den nye tiden. Det er godt å lese en roman som satser på humor, men likevel har plass til sorg. Det er godt å lese en roman som forteller en kjærlighetshistorie, men som likevel er raus nok til å plassere omstrukturering til moderne, nedbemannet morgendag, som sentral tematikk. Det er godt å lese en tekst som med lavmælt humor erter alle disipler av moteord som synergieffekter. Mina er en ung kvinne vi har lengtet etter å møte i tekster, hun gjør det ved å holde seg litt i bakgrunnen, å tenke sine egne tanker, være lavmælt, men likevel bestemt, noe som blir en etterlengtet kvalitet i en verden der alle helst burde strebe etter å vinne Idol eller delta på X-faktor.

Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Jeg blir kalt opp for å motta blomster og et sølvfarget diplom, samt en overdimensjonert sjekk av den typen som er laget for presseoppslag. Etterpå bemerker Sylvi at jeg så forlegen ut. Du er egentlig beskjeden, sier hun, jeg har ikke tenkt på det før. Jeg føler meg avslørt, men ikke på noen dårlig måte. Hun har rett, og jeg lurer på hvordan dette skal gå, oppmerksomheten, et fokus jeg håper på, men samtidig frykter, for heller ikke jeg streber etter å vinne Idol, på den måten likner jeg hovedpersonen i min egen roman, med juryens ord: vant til å tenke mine egne tanker, men helst i bakgrunnen.

Jury og prisvinnere i MARGboks romankonkurranse. Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Ovenfor ser du juryen og prisvinnerne. Fra venstre: Ingeborg Arvola (jury), Solfrid Sivertsen (1. pris), Oda Bhar (2. pris), Lene E. Westerås (forlagsredaktør og jury), Leif Høghaug (jury). Flere bilder fra prisutdelingen her, og noen fra TIFF og Tromsø her. Sylvi Liljegrens versjon av uka og prisutdelingen kan du lese her, og forlagets beskrivelse av Solfrids roman ligger her.