Ikke rør. Stup! (Ernesto Neto) søndag, oktober 24, 2010
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Alexander Calder, Antoni Gaudi, art noveau, arte povera, Assume vivid astro focus, Astrup Fearnley, balanse, Brasil, brasiliansk kunst, Constantin Brancusi, Ernesto Neto, Ikea, konstruktivisme, kroppslig, Lygia Clark, Marcel Duchamp, mobile, modernisme, organisk, Piet Mondrian, pingpong, relasjonelt, Richard Serra, surrealisme
7 comments
Organisk fest for sansene i brasilianske Ernesto Netos utstilling på Astrup Fearnley-museet.
Ergrer du deg over skilt med «ikke rør» på museer? Savner du opplevelser for nese og hud? Er pingponghavet på Ikea for signalfarget for deg, eller drømmer du om å stupe og base selv om du er voksen? Alt dette kan bøtes på i høstens utstilling på Astrup Fearnley-museet.
Ernesto Neto (f. 1964) jobber i forlengelsen av en særegen brasiliansk form for modernisme, ofte fargerik og frodig, inspirert av spansk og fransk surrealisme, russisk konstruktivisme og italiensk arte povera. Den viktigste eksponenten er Lygia Clark (1920-1988), kjent for et subjektivt, organisk og kroppslig orientert kunstsyn som seinere brakte henne over til psykologi og kunstterapi. Neto nevner også inspirasjonskilder blant europeiske klassikere, som Duchamp, Brancusi og Mondrian, samt amerikanere med verker i stor skala av industrielle materialer, som Richard Serras stålplateskulpturer. I Oslo viser Neto en direkte hommage til mobile-kunstneren Alexander Calder, et tekstilnett på edderkoppskjelett av kryssfiner. Andre skulpturer minner om Gaudí, den katalanske kunstnerarkitekten som kombinerte organisk art noveau med ambisiøse balanseprinsipper.

Denne installasjonen er inspirert av Alexander Calders mobiler. Ernesto Neto: "Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Frog" (2008). Foto: Oda Bhar
Det relasjonelle er viktig for Ernesto Neto, både sosialt og spatialt. Et tomrom er ikke tomt, sier han, men arena for kontakt og intimitet. I et verks indre rom møtes enkeltelementene, som alle står i forhold til hverandre og er underlagt gravitasjon. Noe lite kan balanseres mot noe stort, men da må det fylles av et tyngre materiale.
Fra taket henger slanke gigantiske soppsporer, balansert mot tre steiner i motsatt hjørne. En vid grønn pose med isoporkuler holder oppe en smalere gul fylt av glasskuler. Brune bønner vektes mot hvite, et stort nett gurkemeiepulver utlikner tre strømper lett skjellsand. Grensene til verket krysses gjennom lukt og berøring. Neseborene fylles med en svak eim av krydder, og ørene plukker opp utforskningslyder: Kneppende hardplast fra pingponghavet, dryss fra putene med isoporkuler, skraping fra erteposene, klirring av klinkekuler.
Ikke alt skal berøres. Bare 70% av verkene er ment for nærkontakt, resten er skjørt og må beskyttes. Museumsteknikerne sliter med å skilte riktig, derfor tenkte jeg å bidra med en miniguide.

Ernesto Neto: "– Hi, how's it going? – Fine, what about you? – I'm okay, still there? – Yes, we're still here, where should we go? – I don't know! You always think you know everything. – Well, I came from you. – That's what you always believed, but..." (2005). Foto: Oda Bhar
Ligg på den hvite madrassen, stikk armen i strømpehullet og kjenn hva som dekker bunnen. Ta av deg skoene, krabb over knyteteppet, prøvesitt knytestolen. Lukt og gni på frøposene. Stup i det rosa boblehavet – har du ei prinsessejente hjemme er du pålagt å ta henne med. Stikk gjerne hodet inn i ei kroppsmaske av barbatypen, selv om jeg advarer, det finnes veltefare. Gurkemeieposen bør du derimot ikke røre. Da blir du gul på fingrene (det ble jeg).
Dette er første retrospektiv over arbeidene til Ernesto Neto, som ellers bygger installasjoner tilpasset arkitekturen på hvert nytt sted. Utstillingen på Astrup Fearnley er lett å like, med femten enkeltarbeider hentet ut av større tidligere prosjekter. Estetikken er leken, vakker og opplevelsesbasert, og kan nytes uten forkunnskaper. Museet gir oss en unik mulighet til å møte denne typen organisk uttrykk, sjelden i et Norge hvor forenkling har vært betraktet som selve beviset på god smak.

Ernesto Neto: "Simple and light as a dream... the gravity don’t lie... just loves the time" (2006). Foto: Oda Bhar
Likevel, på vei gjennom de vante rommene funderer jeg på om en retrospektiv var rett valg. Hva kunne Neto ha utrettet med friere tøyler? Ville vi fått et mer helhetlig og omfattende landskap, som da kunstnerkollektivet Assume vivid astro focus forvandlet Tulinløkka (bilder her) under fjorårets brasilianske besøk? Ifølge Ernesto Neto selv er tendensen til å skille skarpt mellom figur og bakgrunn en svakhet ved europeisk tenkning. I Brasil, påstår han, finnes en hel skog mellom disse ytterpunktene. Er behovet for å skille ut enkeltverker fra kontekst og plassere dem i et nakent rom nettopp tegn på denne svakheten?
Utstillingen står i Astrup Fearnley til 2. januar 2011. Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 11. september 2010. Hvis du vil se teksten med avisens bilder og oppsett ligger det en faksimile her. Museet har også laget en nettkatalog, med bilder og lydfiler hvor museets kuratorer leser opp en beskrivelse/tolkning av hvert enkelt verk. Fra pressekonferansen har jeg klippet sammen en liten film (15 min lang), hvor Erneste Neto forteller om verkene og kunstsynet sitt. Du kan også få et lite glimt av meg (ved 13 min), et annet sted bader kunstneren selv i pingponghavet, og en av kuratorene blir overfalt av en kroppsmaske!
Jeg kan varmt anbefale utstillingen – for hele familien.
FFS 2010: Den fortapte datter (Paju 2009) onsdag, oktober 6, 2010
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: Alfred Hitchcock, asiatisk film, Bong Joon-ho, female gothic, femme fatale, Film Fra Sør, film noir, homme fatal, Hong Sang-soo, Indiewire, Jane Eyre, kvinnefilm, kvinnelig regissør, Lee Sun-gyun, Marc Raymond, Max Ophüls, Paju, Park Chan-ok, Park Chan-wook, Rebecca, Robert Stevenson, Sør-Korea, sør-koreansk film, Seo Woo, Suspicion, The One One Four
3 comments
Denne uka begynner Film fra Sør, og i år har Montages et eget sideprogram på festivalen. Jeg var en av de heldige som fikk lov til å plukke en film, og nedenfor kan du lese artikkelen min om filmen jeg valgte. Oppdraget vårt var å finne ny «asiatisk sjangerfilm», et vidt begrep hver av oss tolket på ulike måter. Resten av Montages-filmene kan du lese om her. Filmen «min» heter Paju og er laget av den kvinnelige sørkoreanske regissøren Park Chan-ok. Den blir vist i Klingenberg 2 lørdag 9. oktober kl 21.10 og mandag 11. oktober kl 19, og anbefales varmt!
Hva er sannhet? Finnes det rene motiver? Bør nysgjerrighet stilles, eller lever vi best i «lykkelig uvitenhet»? I den vakkert filmede sørkoreanske dramathrilleren Paju strever karakterene med slike moralske spørsmål, mot et bakteppe av politisk symbolikk. Den kvinnelige regissøren Park Chan-ok (f. 1968) har lagd et psykologisk avansert relasjonsdrama med innslag av film noir, om tre kvinner i omfeltet til en homme fatal.
Handlingen begynner når den ung kvinnen Eun-mo (Seo Woo) returnerer til hjembyen hun flyktet fra etter søsterens brå og mystiske død. Nå vil hun undersøke hva som skjedde, spesielt mistanken om at svoger Joong-shik (Lee Sun-gyun) hadde noe å gjøre med dødsfallet. Det viser seg snart at hun har en annen agenda for å konfrontere ham. Som tenåring svermet Eun-mo for søsterens mann på ei utagerende skolejentes ambivalente vis, snart med tilbedelse, snart med raseri og trass. Joong-shik var heller ikke upåvirket, og gjensynet deres virvler opp mye uforløst følelsesmateriale. Enklere blir det ikke når Joong-shiks egne fortidsdemoner dukker opp, i form av en kvinne han deler en mørk hemmelighet med.
Tross det thrilleraktige plottet er Paju (2009) en karakterdrevet film med politiske konnotasjoner. Vi møter et psykologisk komplekst drama som finner sted i skjæringspunktet mellom kjærlighet, skyld, hat, ensomhet og frykt, mot et bakteppe av politisk betent geografi. Hovedintrigen avdekkes gradvis, gjennom hopp fram og tilbake i tid. Det tar tid å forstå hvem karakterene er, hva de føler og vil, hva som har skjedd med dem. For hvert tilbakeblikk blir flere detaljer avslørt, og det kommer stadig nye overraskelser. Hver gang du synes bildet klarner kan det like gjerne være du tar feil.
Doble historier og krigsestetikk
Noe jeg liker ved denne typen østasiatisk film er at uttrykket får en slags dobbel natur. Dels møter vi en klar historie som belyser moralske spørsmål, gjerne med sterke karakterer og gjenkjenningsverdi. Men samtidig ligger det noe uklart under overflaten, en annen historie som antydes med en annen type språk: poetisk, surrealistisk, absurd, ustrukturert. I beste fall vil de to historiene doble hverandre, slik at helheten tilføres en dybde hver av dem ikke kan oppnå i seg selv. De moralske dilemmaene får tilført noe lett og lekent, de arty partiene får kjøtt og blod gjennom møtet med sterke karakterer. Der den åpne historien møter deg med et enkelt drama og en klar intrige, som en detektivhistorie eller vittig love story, byr underteksten på en symbolikk du bare delvis kan gripe, enten fordi filmskaperen ønsker det slik, eller på grunn av din egen kulturelle kunnskapsmangel.
Det symbolske bakteppet i filmen Paju er mangfoldig og omfatter geografi, politikk og etisk-religiøse myter. Virkelighetens Paju er en by nær den demilitariserte sonen mot Nord-Korea, hvor amerikanerne har beholdt en militær base. Uten denne kunnskapen kan filmen vanskelig forstås fullt ut. Visse partier blir nærmest ubegripelige, som når den mannlige hovedpersonen Joong-shik skal lede en gruppe aktivister i kampen mot et rivningsprosjekt. Disse partiene blir ikke enklere av at regissør Park Chan-ok slipper løs sine ambisjoner om å forene mainstream med kunstfilm, gjennom en dose kaotisk undergangsestetikk. Rivningsfirmaet er korrupt og brutalt, konflikten blir voldelig, alt handler om å ødelegge det gamle og bane vei for utviklingen. Allusjonen til grensekonflikt og krig blir ekstra tydelig etter en gatekamp, hvor kamera tar oss med på en langsom kjøring blant støvete ruiner og skadede mennesker. Ingenting av det vi ser ville vært malplassert i en klassisk slagmarkscene.
Kvinnelig regissør i Sør-Korea
Sørkoreansk filmproduksjon har ifølge det engelskspråklige lokale tidsskriftet The One One Four ikke bare vært dominert av mannlige filmskapere, men av temaer relatert til maskulinitet. Inntil 1996 fantes det totalt bare 5 kvinnelige regissører i hele Sør-Koreas filmhistorie. Deretter skal det ha løsnet, noe som falt sammen med at koreansk film generelt gikk over fra sterk politisk til mer personlig terreng. Fra 1998 ble Seoul sågar arrangør for en årlig internasjonal festival for film laget av kvinner. Likevel er antallet kvinnelige regissører fortsatt ikke høyere enn 29 personer totalt, og kvinners andel av den totale filmproduksjonen ligger på under 10%. I denne sammenhengen er det unikt at Paju ikke bare vises internasjonalt, men har nådd utover festivalverdenen og fått ordinær kinodistribusjon i hjemlandet.
Regissør Park Chan-ok er født i 1968, og har studert både film og teater. Hun har jobbet som assistent for den etablerte regissøren Hong Sang-soo, men minner stilistisk kanskje mer om Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Karakteristisk er at hun blander et konvensjonelt og et ekspressivt filmspråk, slik at en klassisk fortelling brytes opp av mer estetiske eller surrealistiske partier. Park Chan-ok er prisbelønt både for kortfilmer og debutspillefilmen Jealousy Is My Middle Name (2002), men har sagt til nettidsskriftet Indiewire at planen med andrefilmen Paju var å lage noe mest mulig ulikt debutfilmen. Årsaken var at hun ønsket å utvide repertoaret.
– Folk sa at den forrige filmen min var realistisk og undersøkte hverdagslivet i stor detalj. Nå var jeg nysgjerrig på det motsatte: Om jeg kunne lage en film med stort drama og sterk fortellerstemme.
Bibelen, female gothic og homme fatal
Park Chan-ok oppgir selv to bibelske myter som inspirasjon til Paju: Judas, som uten dårlige hensikter forråder dem som stoler på ham, og den fortapte sønnen som reiser ut og bruker opp farsarven, kommer tilbake tas imot med åpne armer… men antakelig kommer til å dra sin vei igjen.
– Jeg blir trukket mot motivene til slike mennesker, antakelig fordi det er et element av dem i meg selv. Det handler om angsten, hva som får dem til å lide, denne evige trangen til å rømme og unnslippe.
Det er også elementer i Paju som kan minne om sjangeren female gothic, kjent fra Hollywoodfilmer fra 1940-tallet, som Hitchcocks Rebecca og Suspicion, Stevensons adaptasjon av Jane Eyre, samt flere av filmene til Max Ophüls. Opprinnelig ble begrepet female gothic brukt om en type europeisk litteratur fra 1800-tallet, hvor en ung kvinne typisk utforsker seksualiteten gjennom en eldre mann, som kanskje, men ikke nødvendigvis, prøver å skade henne. Female gothic kan ses som en pendant til mannlig melodrama innen film noir, hvor maskuline elementer trues av en eksotisk kvinnelig kraft, en såkalt femme fatale.
På tilsvarende måte blir den mannlige helten i Paju en homme fatal, en mørk kraft den langt yngre Eun-mo aldri helt kan forstå, delvis fordi han holder informasjon tilbake, delvis fordi han mangler kontroll over det han setter i gang. Joong-shik framstår aldri som noen vanlig patriarkalsk figur, men en opprører mot makthaverne. De heroiske anstrengelsene hans får noe tragisk, kanskje også latterlig ved seg, siden de stadig ender i kaos. Mot slutten av filmen medgir Joong-shik å verken ha forstått sine egne handlinger eller konsekvensene for andre. Kritikeren Marc Raymond i The One One Four har en interessant tolkning av dette, når han leser det som en politisk kritikk av unnfallende ledere på den sørkoreanske venstresida. En annen mulighet er å se den forvirrede helten som en feministisk dekonstruksjon av den heroiske mannlige rebellen i klassisk østasiatisk film.
PS. Jeg bare elsker de asiatiske filmplakatene. De er så herlig dramatiske, og skuespillerne smiler nesten aldri, men er innsmigrende på en slags trompete måte. Jeg ble nødt til å vise dere alle. Er de ikke fine?















