Bharfot

Jeg ser bare en mulig løsning på dagens umulige utfordring: katteblogging. Siden dette er en delvis bildeblogg, kan jeg til og med legge inn et kattebilde eller to, som sjarmoffensiv. Og det kan jeg trenge. Når bittelille Bharfot blir trukket ut til tordenduell mot store, kloke, flinke Undre, får jeg en anelse om hva naboens dvergschnauzervalp må ha følt, da den her om dagen møtte en grand danois i bakgården og ga fra seg et høylydt men ynkelig kvink.

Men dette blir hundeblogging. Jeg har mer tro på katter. Hvilken katt skal jeg velge? Naboen som eier valpen har katt, men den har jeg blogget om før. Snusen er søt og nysgjerrig, men lavt på katterangstigen i bakgården. Som matmoren påpekte i kommentarfeltet er den skvetten og blir ofte jaget opp i trær. Dessuten mangler jeg bilde av Snusen. Jeg har heller ikke tatt bilde av de langhårete skogkattene som hersker over bakgården, Satan og Bakgårdens Skrekk. Satan bor hos en ung fyr som liker satanistrock, derav navnet. Han minner om en langhåret hippieversjon av O’Malley i Aristokattene, og er den typen mann som flyter på sjarmen. Bakgårdens Skrekk derimot, er en grovbygd slåsskjempe med gaupeaktige øyenbryn. Han er alltid ute, så jeg vet ikke om noen mennesker bekjenner seg til ham, men han regjerer beinhardt over brostein, fugler, pinnsvin og katter. Han kommer løpende når du går inn porten, mjauer og stryker seg mot beinet ditt, ikke for å kose, langt ifra, kun for å avsette luktstoffer. Det er ren eiendomsmarkering, tøm og røm, han gidder ikke engang late som, gir deg bare det onde øyet over skulderen.

Vel, dette er for tiden kattene i mitt liv. Ikke mye til relasjoner. Så etter nøye overveielser har jeg besluttet å gi hedersplassen til… Fjellpusen!

I mange år var dette den viktigste katten i mitt liv. Den var født på et høyloft og ble aldri helt tam, ingen utenfor familien fikk lov til å klappe den, men vi fikk både stryke den på magen og klø den mellom tærne. Da rullet den over på ryggen og ga seg over – før den brått kunne hugge til med tenner og klør. Ofte lå den og hvilte med ei hoggtann ut av munnen, og om natta måtte vi låse den inne, for den kunne åpne dører ved å hoppe opp på dørhåndtaket. En gang så jeg Fjellpusen løfte ei mus etter halen og kikke skjeløyd på offeret som dinglet fram og tilbake fra poten, før den gikk lei og lot musa løpe. Den brakte hjem mus og firfisler for å vise sin hengivenhet, men foretrakk å spise brunost eller slangeagurk. Dens daglige arbeid gikk ut på rive opp ryggen på lenestolene ved å kvesse klørne, klatre i stuegardinene, stjele mat fra kjøkkenbenken, eller sove under badekaret – helt til noen skrudde på dusjen og den fornæmet kom løpende ut. Da jeg hadde vært utenlands ett år kjente den meg likevel igjen, stanset midt på plenen med stive øyne og mjauet høyt, før den kom løpende. Jeg pleide å erte den ved å etterlikne lydene den lagde. Noen ganger satt vi på hver vår side av dodøra og mjauet, og når jeg kom ut måtte den inn for å se etter den andre katten. Hver påske og sommer bar vi pusen opp på fjellet i ei pappeske fastsurret til en meis. Der inne satt den og jamret med øyet mot kikkhullet, men straks vi kom opp var prøvelsene glemt og den ble lykkelig Dronning over fjellheimen.

Dessverre er Fjellpusen idag like død som Bharfot om noen timer kommer til å være i Tordenbloggen. Men hvis dere vil gjøre min utgang litt mindre brutal, kan dere stemme på meg her.

PS. Nå oppdaget jeg nettopp at også Streck skal i ilden idag, mot Krematoriet. Stem på ham også!

Foran Rådhuset står to menn og prøver å temme et spøkelse. Jeg ser dem på avstand når jeg kommer nedover gata, og som de fleste fotografer stilt overfor sensasjon eller fare, sniker jeg meg nærmere med kameraet mitt.

Det er et spøkelse av lys, som de prøver å slukke med damp. På nært hold blir jeg skremt av størrelsen. Kan det være pusten til en drage?

Den ene mannen foreslår ei pause, og lener seg mot gjerdet. Den andre kaller ham en latsabb, snur ryggen til og kjemper videre alene.

Den tapre mannen retter våpnet mot fienden, og ei dampsky velter opp fra jordas indre. Den skjuler ham helt, og jeg holder pusten.

Han dukker fram igjen, men er medtatt, så kameraten må trå til. De omringer fienden, som synker mot jorda. En røyk siver bort mellom beina på dem. Men så fyker spøkelset opp igjen, og angriper bakfra!

Jeg følger kampen lenge, mens den bølger fram og tilbake.
Men heldigvis. De vinner til slutt. Vi er trygge enda en vinter.

Jeg står ved skranken på Deichman og skal låne boka Det er noen mennesker her av Oddmund FJ Vaagsholm. Den eldre mannlige bibliotekaren kikker på omslaget og sier: Jaha, denne så jo lystig ut. Han plirer mot meg, og jeg holder på å svare, men så tar jeg meg i det. Hva skulle jeg si? Jeg vil unnskylde boka, som om jeg har lest den, som om den var skrevet av meg, men det er den jo ikke. Den er ikke mitt ansvar, og likevel, når jeg låner den smitter omslaget av, det gjør meg til noen, en som låner slike bøker, rare med dystre omslag, og sannsynligvis deprimerende innhold. Omslaget er dystert, det må jeg medgi, et svarthvitt bilde av en mann klint opp mot en vegg av en diger bjelke. Det likner en rambukk, og mannen henger framstups oppunder taket som en død, med hår foran ansiktet og tunge støvler på føttene. Etter omslaget å dømme må det være ei dyster bok, men jeg tror ikke det, jeg venter meg mer.

Foto: Oda Bhar.

Og som det skal vise seg: Ja, det er mer. Det er ikke behagelig, så langt vil jeg ikke gå, men det er smertefullt, deilig, intenst og fullt av kraft. Det er øyeblikk, små fra utsiden, sterke inni. Det handler om å være menneske, at det er noen mennesker her, og sikkert om fremmedgjøring, å streve med å leve, henge sammen med seg selv og andre, eller også ikke, om hvordan det stikker når andre berører deg, eller du berører dem, ikke bare frivillig, men motvillig, som når hovedpersonen både vil og ikke vil være del av monolitten.

Det sitter to jenter i Frognerparken og tenker moderne tanker om hverandre, du blåser en røyksky inn i munnen min, og jeg kan fortelle deg at du er levende, jeg sitter i en lånt stol og drømmer om å bli avstøpt i Monolitten, bli en del av den, eller av et fellesskap som ligner. Jeg sitter helt stille og drømmer om å bli sittende. (s4

Det handler også om kaos, om kampen for å finne sammenheng, eller ikke prøve på det, bare la seg falle, la inntrykkene renne over seg og gjennom seg. Det er følelsen av dette tilfeldige livet, de svimlende valgmulighetene, som kan brukes til å velge nesten ingenting. At alt som er, like gjerne kunne vært noe annet, og kanskje er det også, for du kan aldri være helt sikkert på livet, hvor virkelig det er, selv mens du lever.

Og noen netter, når lyset på nattbordet er slått av, slår det også meg at det er forbløffende lite jeg kan om det å leve. For hvert valg jeg tok, kunne jeg tatt et annet, for hvert sted jeg gikk til, kunne jeg gått et annet sted, for hver dag jeg våkna og stod opp av senga, kunne jeg blitt liggende og sove, for hver reise jeg la ut på, kunne jeg blitt hjemme, for hvert ord jeg sa, kunne jeg sagt et annet, for hvert smil jeg sendte, kunne jeg holdt maska, for hvert blikk jeg kasta, kunne jeg lukket øynene, for hver natt jeg ikke fikk sove, kunne jeg ligget og drømt alt dette, nok en gang. (s52)

Hva anmelderne mener har Susanne Christensen glitrende oppsummert her, i en tekst som først ble trykt i Klassekampen (les den! les den!). Dette kaoset, flimmeret, som hovedpersonen prøver å takle, og som er nettopp det jeg liker ved boka, det later til å gjøre anmelderne skeptiske (unntatt Susanne da, som skriver «syng, mitt hjerte, syng»). Som en av dem skriver: «Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?»

Det er noen mennesker her, og jeg tenker at det eneste sikre er å være alene. Jeg spør høflig om å få låne toalettet, og det går fint, det går helt fint, jeg setter meg i dusjen, jeg kjenner igjen vannet fra klokka to i dag, eller var det i går, jeg tenker på deg, tenker at jeg tenker på deg, jeg elsker deg, jeg tenker at jeg elsker deg. Det må jo nesten være elske jeg gjør, som sitter her innimellom alle dråpene og stadig er inne på tanken om å gråte. (s45)

Jeg leser boka i et sveip, men venter lenge med å levere den tilbake. Jeg bærer den med meg i veska, blar i den på kafé, finner det jeg har streket under. Det er vakkert og klokt, prosalyrisk og morsomt, på vippen til absurd. Men jo mer jeg leser, jo mer tviler jeg på at boka er kaotisk. Kompleks, ja. Snapshots, tanker som vandrer, de spikrer ikke noe tema. Og likevel: Jeg får et klart bilde av personen som snakker, tenker og traver omkring, som prøver å få fatt i noe, en slags sammenheng. Og jeg kjenner meg igjen. Hva sier det om meg? Kanskje er jeg kaotisk, og livet mitt planløst. Hvorfor skulle ellers denne boka kjennes som hjemme?

Det er mange her i rommet som skriver. Som er vant til å lytte innover i seg selv, eller også kommer de på en idé, et tema, og tenker: dette kan jeg skrive om. Så gjør de det, og noen av tekstene blir publisert i dette bladet. På festen står det utstilt i hyllene langs veggen, bare å forsyne seg, gratis eksemplarer, noe som er, har jeg trodd, min beste grunn til å komme hit.

Men det var ingen god grunn, skal det vise seg, når jeg sitter hjemme og leser, den ene teksten etter den andre, med rykende tekopp i hånda. For jeg er ikke glad i tekster som behandler et tema, som handler om noe, så konstruert og flatt. Du begynner å lese, og i første avsnitt blir en skisse presentert, resten av teksten pensler den ut. Som i vinnernovellen, når ei ung jente står foran speilet og kler på seg brudekjolen. Hun gleder seg til det som skal skje, hvordan alle skal betrakte henne, når mannen står foran alteret og er verdens lykkeligste, fordi han får henne, og jeg tenker automatisk, hun kommer til å bli skuffet, han vil møte henne med forbehold, ikke se hvem hun er, kanskje svarer han nei. Like etter tenker jeg tøys, så platt kan det ikke bli, så flat kan en vinnernovelle ikke være. Så leser jeg videre, eller rettere sagt, hun som har skrevet novellen leser høyt, med vakkert modulert stemme, for lese kan hun, og utpå kvelden skal jeg gi henne en kompliment for dette, og hun skal svare takk, jeg er lærer og vant til å lese i forsamlinger, men jo mer hun leser, jo tydeligere blir det, at nettopp så flatt kan det være.

Ved bordet vårt er alle refusert, men ei jente håper at hun var på langlista, altså utvalget etter grovsorteringa, ellers ville hun vel ikke ha blitt invitert? Vi andre smiler av henne, for arrangementet lå på Underskog, åpent for alle til å melde seg på. Jenta blir skuffet, men foreslår at vi skal lage en egen antologi, de refusertes tekster, den kunne hete Det Knuste Vinduet. Alle er med på leken, unntatt D som er skeptisk, da måtte jeg lese dere først, sier han, for å se hvor dårlige dere er. Alle ler, for han har sikkert rett.

Fra et annet bord mottar vi en lapp, Gjerdesmutten Lyrikklubb søker nye medlemmer, folk smiler av dette, så deilig naivt, send lappen videre, og vi gjør det. D får en egen idé, tar fram dagboka, river ut en lapp og skriver: Glade Bifiles Forening, vi møtes hver søndag i kirketida på trappa til Litteraturens Hus, for spennende samvær, eventuelt samleie, bli med, vi venter på deg! Han skriver navn og telefonnummer på lappen, og sender den avgårde. Vi følger med på de alvorlige som leser, hvordan ansiktene sprekker i smil. Seinere på kvelden får D en telefon, en bergensk herrestemme med ironisk tone: Eg blir med, eg! Mens de prater går D ut på trappa, speider blant røykerne og får øye på mannen i jakke og slips, med ryggen til.

D sier til meg: Kom, vi må danse! Jeg rister på hodet, se rundt deg da, hvor stive alle er, nei kom igjen, sier D, vi begynner og de andre følger etter, men ingen ved bordet tror han har rett. Til slutt gir jeg likevel etter, det sorgløse smilet, de italienske krøllene, han kan ikke motstås, og man er da bohem. Vi gjør ikke skandale i Christiania Theater, men vi danser i Litteraturens Hus, blant svartkledde herrer med en tommel i bukselomma og damer med kontrollerte frisyrer. Vi danser mellom skråblikkene, ikke fordømmende, men forbausede, og skråsmilene, fremmedgjorte, eller fremmedgjørende. Men det gjør ingenting, for D hadde rett, det er deilig å danse.

Oppdatering: Jeg fant til slutt noe jeg likte i samlingen. Arild Rossebø burde ha vunnet, eller kanskje Karine Nyborg som ble nummer to. André Aronsen hadde moral. Og Knut Rage var den eldste, men skrev den yngste og fineste teksten. Men det er jo bare min mening, selvfølgelig.

Nå tenkte jeg å fortelle om en film, 2 Days in Paris, av Julie Delpy. Men siden jeg ikke skal fortelle nok om filmen til at det blir en hel anmeldelse, får du ikke se bilder fra filmen, men fra kinoen hvor jeg så den.

Dette er speiltaket over trappa på Vika kino. Jeg står der og tar bilde, men det syns nesten ikke. Derimot ser du møblene i kjelleren speile seg.

Og her ser du utsikten mot Aker Brygge fra utslippsdørene, der du kommer ut etter å ha sett filmen. Det er mellom første og annen forestilling, så sola er nettopp gått ned. Men forretningsbygget midt imot fanger ennå noen stråler.

Det jeg vil fortelle fra 2 Days in Paris er en scene hvor Julie Delpy, faren og kjæresten hennes går gjennom gatene i Paris. Julie (som står for regi, manus, hovedrolle og musikk i filmen) og den kranglevorne faren (som også er Julies far i virkeligheten) skravler om et eller annet, og imens rekker faren ut hånda og nøkler alle bilene som står parkert med et hjul på fortauet.

Det morsomme er at han gjør det som den naturligste sak i verden. Han rusler i gata og skravler med Julie, rekker ut hånda og skraper hardt, setter dype riper i lakken på bil etter bil. Han går forbi noen biler som bare står parkert i gata, men så kommer det én med hjulet på fortauet igjen, han glor på den, rekker ut hånda og skraper opp hele sida mens han går. Verken han eller Julie nevner det som skjer med et ord, mens den amerikanske kjæresten blir stadig mer sjokkert. Han prøver å bryte inn, men får ingen oppmerksomhet fra faren, vender seg til Julie som også overser ham, men til slutt begynner hun oppgitt å forklare hvorfor: Du skjønner, pappa liker ikke at de parkerer på fortauet. Når kjæresten ikke gir seg blir hun nødt til å si fra til faren, som himler med øynene og synes at kjæresten er verdens største pyse.

Jeg bare elsker denne scenen. Og jeg får lyst til å gjøre (nesten) det samme: Nøkle alle bilene som står parkert i sykkelveiene i Oslo.

Dette bildet er fra motsatt side av Vika kino, på Konserthusplassen.

Det er to scener fra den nye Simpsons-filmen jeg håper ikke blir symboler på mitt liv. Den første handler om dårlige valg (det omstendelige framfor det praktiske, et valg basert på distraksjon), og den andre om angsten for å velge i det hele tatt (bedre å skyte seg i hodet enn å ta en risk).

Dilemma 1: Homer må komme seg til toppen av den digre osteklokka som dekker Springfield, for å fire seg ned gjennom et hull og redde medborgerne. Han prøver å klatre på glassflaten, men den er for glatt, så han løper til et militærlager etter hjelpemidler. Der inne ser vi det Homer ser: Ei hylle fra gulv til tak med utstyr. Midt i bildet lyser ei flygedrakt med jetmotorer, og Homer utstøter et gisp av lettelse. I neste øyeblikk løper han bort og griper en tube superlim. Vi ser ham dra seg oppover kuppelen med limet på hendene, omstendelig og langsomt, mens en bombe tikker inne i kuppelen.

Dilemma 2: Vi befinner oss på bakken inne i Springfield. Det er like før bomben skal sprenges, men mirakuløst får innbyggerne tak i en robot som kan uskadeliggjøre bomber (a bomb disarming robot). Problemet er at roboten er for menneskelig. Han må bestemme seg for hva han skal klippe over: La meg se, hvordan var det nå, den røde eller hvite ledningen? Ved siden av ham står en politimann med pistol i beltet, og med ett skriker roboten: Too much pressure! Han strekker ut hånda, griper pistolen og skyter seg selv i hodet.

Kollegaen min var mest bekymret for den siste scenen i filmen. Vi sto inne i salen med hver vår langkost og ventet på at publikum skulle gå ut. I det samme ble rulleteksten avbrutt av en animasjon. En kinovakt går gjennom salen på lerretet og plukker søppel. Han snur seg mot oss og snakker med jamrende stemme: «Assistent manager isn’t quite what it seemed to be.» Han feier videre med langsomme tak, før han avleverer punchline: «5 years of film school, for this?!» Kollegaen min gir fra seg et halvkvalt stønn. Han er master i filosofi. Til sammen har vi 12 års høyere utdanning.

Dette er ingen nekrolog. Det er heller ingen analyse. Det skal ikke handle om Ingmar Bergmans film og teater, men om vold og et humoristisk motiv.

Anekdoten jeg skal fortelle bærer preg av Bergmans kraft og intelligens, men også av bitterheten og mørkesinnet som ligger under livet og arbeidet hans. Men først, en mini-nekrolog (jeg jukset for å få deg på kroken).

Ingmar Bergman (1918-2007) døde imorges. Han ble 89 år gammel. Betydningen hans for film og teater kan ikke overvurderes, både fordi han var nyskapende, og fordi han elsket skuespillere. De elsket ham tilbake, folk som har jobbet med ham sier at de kjente seg sett, og at dette fikk dem til å yte maksimalt. Men Bergman var ingen enkel person. Han var fyllt av sterke motsetninger: intens følsomhet og ekstrem karisma, angst og skyldfølelse, glede og nysgjerrighet. Han var en slags emosjonell patriark, både for familie og venner (han var gift seks ganger og fikk åtte barn) og for den svenske offentligheten. Anekdoten jeg skal fortelle er fra det svenske kulturlivet. Jeg hørte den med hans egne ord i Marie Nyreröds fantastiske dokumentar-triologi fra 2004. Den handler om da Ingmar Bergman slo ned en kritiker, ikke i et anfall av affekt, men som en personlig aksjon med kalkulert risiko.

Episoden foregikk på 1960-tallet. Den kjente kritikeren Bengt Jahnsson hadde lenge slaktet Bergmans oppsetninger. Nå satt han i salen under en prøve og skar hånlige grimaser. Bergman kikket på kritikerens grimaser og tenkte:

– Hva om jeg går bort og gir Bengt Jahnsson en skikkelig lusing? Da får han rimeligvis ikke lov til å anmelde meg mer.

I dokumentaren kommenterer Marie Nyreröd med en latter:

– Det var overlagt vold!

Bergman nikker alvorlig.

– Jeg var ikke det minste sint. Det var taktisk planlegging. Jeg planla hvordan jeg skulle slippe unna ham for framtiden.

I pausen reiste Bergman seg og gikk for å finne kritikeren. Han fant ham ved det ene lystårnet, tok ham i frakkekragen og sa:

– Nu din jävel ska du få se på faen.

Han dyttet Jahnsson inn i tårnet, og kritikeren ble så redd at han satte seg på gulvet. Omkring ham var det fullt av notestativer, og noen veltet. Dermed var Bergman fornøyd, slapp motstanderen og gikk sin vei. Han ler når han forteller dette, og det samme gjør intervjueren. Bergman fikk 5000 kroner i bot for angrepet. Men det var det nok verdt.

Og likevel, revansjen var ikke endelig. Bergman hadde god hukommelse, noe som ikke bare preget kunsten hans, men tidvis ga ham en bitter innstilling til livet. Helt til sin død hadde Bergman ei svartebok (bokstavelig talt, med svarte permer) hvor han skrev opp navnet på alle han ikke likte. Bakerst i boka, opp ned, sto navnet på dem han aldri ønsket å forsone seg med. Der var Bengt Jahnssons navn fortsatt plassert i 2004.

Illustrasjonen er som vanlig laget av Stiftet. Jeg vet at jeg lovet dere en annen filmpost denne uka, men noen ganger kommer livet imellom.

SVT2 har nemlig hastebesluttet å vise Marie Nyreröds dokumentar-triologi i reprise. Første del («Bergman og filmen») sendes allerede i kveld (kl 20). Hvis du rekker det, løp til tven! Hvis ikke, få ihvertfall med deg del 2 («Bergman og teateret») hvor han beskriver slagsmålet med kritikeren. Den sendes i morgen, og del 3 («Bergman og Fårö») sendes lørdag.

Førstkommende søndag 5. august sendes alle tre delene om igjen, fra kl 12 til 15 i SVT2. Serien finnes også på dvd.

Noen har hengt et rødt skjørt på statuen av Rudolf Nilsen. Sosialisten er blitt anstendig, og ingen kan lenger mistenke de muslimske damene for å vanke omkring ham av usømmelige grunner. Samtidig har sosialismen fått et visuelt oppsving. Endelig er det mulig å ane hvorfor Rulle havnet på sokkel.

Hva arbeiderdikteren selv ville ha tenkt? Tja, hvorfor stå naken, når man kan kle seg i filler. Det eneste jeg lurer på er hvem som har kledd ham opp. Bydelens sosialister, eller ærbare muslimer?

En vestlending går i fjellet og setter opp steiner på høykant. De står i siluett mot den blå horisonten, på randen av stupet mot fjorden. Hvorfor gjør du dette? spør intervjueren. Alle steiner vil egentlig stå, sier mannen.

Men jeg jukser. Det er ingen ekte vestlending. Eller kanskje mer ekte enn noen, siden han ikke er født til stedet, men har valgt det. Det handler om Dee Cunningham, en av disse utlendingene som elsker norsk natur og flytter til uveisomme steder for å nyte den, samtidig som de skaffer seg et levebrød, og nye inntekter til bygda. Dee Cunningham og kona har kjøpt fjellgården Stigen ved Nærøyfjorden (en plass som fikk navnet sitt fordi du trengte stige for å klatre dit), og tar imot turister om sommeren. Området rundt Nærøyfjorden havnet på UNESCOs verdensarvliste i 2005.

Dee viser fram steinene sine i et tv-program på NRK. Han er en lettbeint mann med et raskt smil under ei høy og lykkelig panne. Journalisten blir med ham på vandring i høylandet. Det er sol og skyer, engblomster og lyng, utsikt mot blå fjell og dypgrønn fjord. Journalisten undrer over hellene som står på høykant langs stien. Noen er runde, andre spisse, men alle står oppreist. Har de stått sånn i generasjoner? spør journalisten. Neida! utbryter Dee begeistret, det er jeg som setter dem opp!

Han løper bort til ei helle som ligger slengt i lyngen, og begynner å bale med den. Journalisten betrakter ham skeptisk. Steinen er asymmetrisk, omrisset er skeivt og rart. Det virker usannsynlig at den skal kunne stå. Dee greier å reise den opp, men slipper den halvveis og får den i fanget. Han rugger og dytter den omkring. Det går ikke, sier journalisten trøtt. Joda, svarer Dee energisk, bare vent! Han står stille og kjenner på steinen, ser ut som om han lytter. En siste gang rugger han svakt, og så slipper han. Jeg holder pusten. Alle stirrer på steinen. Nå er den i ro. Den står bergstøtt i mosen.

Den første som slapper av er Dee. Han retter seg opp og ser i kamera med lysende øyne. Hvordan visste du at det ville gå? spør journalisten vantro. Alle steiner ønsker å stå, gjentar Dee. Det vil vi jo alle? Han smiler, og jeg kjenner hva han mener. Steinen er formet av livet, den virker uperfekt, med hakk og skår. Men det er dette som får den til å stå. Det gjelder bare å finne balansepunktet. Kanskje er det et annet enn du tror.

Sjampanjefest i kinobransjen. Jeg står ved buffeten og spiser kanapéer, det er dårlige greier, kjøtt og pynt dandert på runde skiver stukket ut av kneipbrød. Jeg strever med det vanlige problemet: Å putte hele kanapéen i munnen får kinnene til å bule, å ta en bit av kanapéen får resten til å falle utover i smuler. Ved siden av meg står direktøren, han skotter på meg og smiler innbydende, jeg får lyst til å flørte med ham. Du som er vant til sjampanjepiker, sier jeg. Ja? svarer Dirken. Altså ekte kanapépiker, sier jeg. Ja? sier Dirken. Det er en sak jeg alltid har lurt på, fortsetter jeg. Spiser ekte sjampanjepiker kanapéen i én eller to munnfuller? Dirken ser forferdet på meg og gir fra seg et hysterisk latterhvin. Så snur han seg raskt mot nabofyren og sier: Hei Kjetil. Jeg synes det er litt uhøflig, faktisk. Seinere prøver jeg samme triks på en annen fyr (en markedssjef), og han reagerer nøyaktig likt! Besynderlig. Jeg finner to andre jenter i et hjørne og forteller om opplevelsen.

– En seksuell antydning! utbryter den ene. Ikke rart han ble skremt.

Jeg skjønner først ikke hva hun mener, men så blir jeg forskrekket. Å spise noe i en eller to munnfuller… han kan vel ikke ha oppfattet det slik!?

– Neida, sier den andre jenta. Dirken ble nok bare usikker. Problemet er at du ikke stiler høyt nok, Oda. Hvis det hadde dreid seg om en ordentlig storfisk, en filmstjerne eller verdensberømt regissør, da ville han tatt utfordringen. Men Dirken og markedssjefen er bare enkle bondegutter med økonomiutdannelse. Overfor dem burde du ha gjort deg enda dummere.

Hun tar opp en kanapé, fekter med den foran ansiktet mitt og sier:

– Hva tror du, Dirken? Er dette en oliven eller en drue?

Jeg står i døra til storsalen sammen med D, når Jan Kjærstad med følge kommer mot oss. Kjærstad rekker billettene fram til D, men før D rekker å ta imot ombestemmer han seg, drar hånda tilbake og snur seg mot meg:

– Nei, jeg velger DEG!

Jeg tar forfjamset imot, mens Kjærstad sier til D at man må velge jentene, vet du, ikke guttene, det er helt naturlig. D svarer at det skjønner han godt, og jeg tilføyer at det er hyggelig å bli valgt. Alle ler, mens jeg river billettene og gir dem tilbake til Kjærstad, som forsvinner inn i salen med følget sitt. Straks de er forsvunnet utbryter jeg:

– Han valgte meg! Den Store Forfatteren valgte meg!

Jeg snurrer på gulvet og gjør et lite hopp, før jeg rynker panna:

– Men han sa det bare var fordi jeg var jente!?

Både D og jeg smiler, for dette er ingen uvanlig spøk i døra på en kino.

– Ja, sier D, men det skal du ikke bry deg om. Han valgte deg, men skjønte ikke selv den ekte grunnen. Han bare trodde det var fordi du var jente. Men egentlig merket han alle ordene som flyter i lufta over hodet på deg, slik som på tegningen i bloggen din.

Aha. Ja, slik må det være. Min venn Stiftet har tegnet meg foran laptopen med blikket stivt festet på skjermen, fingrene i fart og en sky av håpefulle bokstaver over hodet: ordordordordordord. Så derfor, alle gode lesere: Velg MEG! Gjør som Jan Kjærstad, velg ordene og meg!

Løytnantens hjerte inneholder to ting. En pike, og sjampanjeflasken de skal dele. På balkongen min henger det rosa hjerter på rad under en buet stengel. De åpner seg langsomt, litt for hver dag, og først kommer piken til syne. Hun er hvit og dydig, og holder knærne samlet, men løfter sakte på skjørtet, til den gule sjampanjeflasken dukker fram full av nektar.

Legenden er gammel. Det er også planten på bildet. Den vokste i bakgården vår da jeg flyttet inn, men så fant borettslaget ut at bedet skulle fjernes. Jeg trodde busken skulle flyttes til et annet sted. Men en kveld var den revet opp og slengt i en haug foran søppelkassene. Neste morgen lå den der fortsatt, et virvar av jord, visne stilker og tørkende røtter. Utpå ettermiddagen greide jeg ikke å se på det lenger. Jeg ofret vaskebøtta og løp ned for å redde busken. I bøtta fikk jeg bare plass til halve rota, resten måtte kastes. Jeg fylte på med jord fra ei gammel verandakasse, og plasserte det hele på min egen balkong. Alle kvistene var visnet, og det var seint på høsten. Jeg sjekket hver eneste dag, men snøen kom før det var tegn til noe grønt, og det ble en kald vinter. Jeg hadde gitt opp, men busken ble stående på balkongen. Ny vaskebøtte hadde jeg kjøpt, og gadd ikke rydde vekk skrotet før været ble varmt.

Først i april gikk jeg ut på balkongen igjen. Og der skjedde noe overraskende. Opp av jorda kom det et eller annet, ikke noe grønt eller spedt (vesle spira lyt få stå), neida, dette var noe annet, mørkerødt og kjøttfullt, halvveis dyreaktig, som hentet ut av en skrekkfilm. Det så ut som om fire knyttnever var i ferd med å sprenge seg ut av den skrinne jorda, to nedgravde troll, yrvåkne av vinterdvalen, på vei opp av ei gammel bøtte på min lille balkong.

To uker seinere var resultatet som på bildet. Noen fakta: Løytnantshjerte (dicentra spectabilis) tilhører valmuefamilien. Trives i skygge, krever lite stell, blomstrer i mai og juni. Obs! Ikke gi den gjødsel eller ny jord om våren: Jo skrinnere jord, jo mer blomstrer den. Stilkene visner helt ned og kan fjernes om høsten, det dukker opp nye straks snøen er vekk. Arten er opprinnelig fra Øst-Asia, kom til Norge i 1870-årene (tredve år før bygården vår ble bygget). I begynnelsen trodde folk det var en sart plante, på grunn av utseendet. Men som de fleste hjerter tåler den mer enn man først skulle tro.

Vi har nettopp stengt kinoen, og jeg sitter ved inngangsdøra og venter på Tore og Trond. Begge kommer for seint til filmen, kameratene har lagt igjen billetter hos meg. To gutter med hver sin kameratgjeng, jeg har skrevet navnene deres på billettene for å huske hvilken billett som tilhører hvem.

Det banker på døra og en lys gutt står og tripper, han presser seg forbi meg når jeg åpner. Er du Tore eller Trond? spør jeg muntert. Hva? sier han irritert. Jeg gjentar spørsmålet, og han rynker panna. Trond, svarer han mutt. Jeg gir ham billetten, og han løper mot salen. Litt seinere kommer den andre fyren. Er du Tore? spør jeg fornøyd. Nei? sier han, jeg heter da Trond? Kameratene mine skulle legge igjen en billett. Jeg nikker og svarer: Det gjorde de også, men jeg må ha tatt feil, beklager så mye, jeg hadde to billetter, én til Tore, én til Trond, og jeg syntes den forrige fyren sa han het Trond… Jaja, svarer Trond, det ordner seg, jeg finner dem sikkert. Han går mot salen med Tores billett i hånda, og taster hektisk på mobiltelefonen.

Kollegene sitter allerede på vaktrommet og spiser. Huff, sier jeg, nå har jeg gjort noe skikkelig dumt. Tore fikk Tronds billett og Trond fikk Tores, så de må sitte hos hverandres kamerater. Kollegene begynner å le. Pytt, sier A. Det var nok en god gjerning, alle får nye venner, du har bare hjulpet dem. Jeg henter matpakka og vi spiser ei stund. Så banker det på døra igjen, og A går for å åpne. Ute i forhallen hører vi ham snakke med noen: Kameratene dine har lagt igjen billett, og du heter Tore? A stikker hodet inn og ser spørrende på meg. Jeg glir forskrekket ned under bordet. A skjønner tegninga, og følger fyren mot salen. De andre holder på å le seg ihjel, og jeg føler meg dummere enn noensinne. A kommer tilbake og prøver å trøste meg: Men nå er det jo klart. Fatter du ikke? Den første fyren var en bedrager.

Telefonsamtale med gode snille Lennart i Karlstad. Søtti pluss, nysgjerrig og våken, og flittig besøkende på skrivarkurser. Vårens kurs skulle handle om biografisk skriving. Det kunne jo bli nyttig, for som han sa: jeg er kommet i den alderen at oppsummering passer. Men da han møtte opp var tema blitt forandret. Nå handlet kurset om å skrive krimnoveller.

Men hvorfor? spurte jeg. Jo, nå skal du høre, sa Lennart. Læreren fikk vite at markedet er stort for slikt et sted i verden. Ja, ikke bare stort, det er nærmest gigantisk. Og dette stedet, med enormt marked for krimnoveller, det er Norge. Hva!? spurte jeg. Ja, det stemmer vel? sa Lennart. Har du ikke hørt det? Kanskje du bør prøve deg på krim.

Han knegget oppgitt. Lennart liker ikke krim. Han foretrekker anekdoter, dikt og drømmer. Kanskje detektiven din kan være sosialsjef, foreslo jeg. Javisst, hehe, svarte Lennart, det er klart han må være. Så kan du bake inn noen erindringer, sa jeg, med mysteriet som ramme. Hm, svarte Lennart, men nå hørte jeg at han lyttet. Lennart jobbet på sosialkontor i 40 år, og kan et og annet om menneskelig svikt. Men for å skrive krim, innvendte han, må jeg sikkert også lese krim. Og krim er så tråkigt. Du kan lese som en detektiv, mente jeg. Liste ut hvilke triks som blir brukt. Tja, svarte han. Det kunne sikkert funke. Men tror du Norge er klart for svensk sosialkontorkrim?