Bharfot

Kioskfolkene har ei diger gummirotte som de gjemmer på stadig nye steder for å skremme oss. Den snerrer fra kaffemaskinen, glor ut av brusskapet, sitter på stolen til ei av kassererne når hun kommer fra do. Rotta er stor som en huskatt og ørene ligger flatt bakover hodet, kjeften er åpen med blodig tannkjøtt og helsvarte tenner. Kassereren hyler og Fredrik flirer fra kaffedisken, han har dragning mot både practical jokes og polaroids. I april leide han kjelleren til utstillingsplass, monterte familiens feriebilder, ekte og falske, på søttitallstapet, og stilte dem ut bak glass og ramme til kinopublikums forvirring. Jeg likte de blasse bildene fra nordnorske campingferier, og ikke minst de klønete lappene med tekst, hamret ned på en gammel reiseskrivemaskin med plenty skrivefeil, sannsynligvis både ekte og falske de også.

Aller best likte jeg lappen under to troll i en fornøyelsespark, med vorte på nesa, kjepp i hånda og feite glis i solsteiken. «Dette hadde aldri gått an i virkeligheten. Troll tåler ikke sol.»

Ei av jentene i kinokassa skal snart slutte, og den andre er bekymra for hvem hun får som ny makker. De fleste er greie, men noen liker ikke tøys, og det er slitsomt å sitte i dagevis uten å kunne tøyse. For eksempel pleier hun å muntre seg opp når hun teller vekslekassa, ved å tegne på forseglinga til pengeposen, «klingende mynt» og en liten figur. En gang spurte hun en eldre kollega: Hva tenker du når du ser at jeg har pyntet posen? Kollegaen svarte: Da tenker jeg, hvorfor gidder du det der. Men blir du ikke glad, spurte Linn, når du ser at jeg tegner… en elg? Den eldre ristet hodet: Nei.

Linn forteller meg dette mens hun skifter og skal hjem. Selv har jeg to timer igjen av vakta. Jeg kommenterer inn gjennom den åpne døra til garderoben: Det er dumt med disse menneskene som vil legge en demper på andre.

Polaroidutstillingen Harrycamping er laget av Fredrik Mortensen. Det finnes også en nettside, men ifølge fotografen er den «like ustabil og uforutsigbar som døgnrytmen». For kinofolk vil det ikke si lite. Men prøv gjerne likevel.

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.

Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.

Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.

Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.

Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.

Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.

Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.

Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

Daniel Sjölin er programleder for det svenske bokprogrammet Babel. Han er også forfatter av en roman om den fiktive programlederen Daniel Sjölin, som avslører pikante sannheter om seg selv i en av fjorårets svenske boksuksesser Världens sista roman. Eller vent nå. Var det omvendt? Hvem er den egentlige Daniel Sjölin? Hvor mange versjoner finnes det av ham?

På Litteraturhuset i Oslo møter Sjölin en annen svensk litterat, Arne Melberg. Han har i x antall år vært litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, og var lenge kjent for å holde hardt på skillet mellom fiksjon og biografisk skriving, såkalt life writing. Men for et par år siden snudde han, noe som fikk blant annet Cathrine Krøger i Dagbladet til å spørre hvordan nå skulle gå med verden, når selv Arne Melberg var klar for å viske ut dette skillet? Diffuse grenser mellom biografi og fiksjon, det er jo slikt bloggere og annet pakk holder på med. Og enkelte unge forfattere som lar hovedpersonene hete det samme som seg selv, vokse opp på samme sted etc, mens de den ene dagen påstår at nei, dette er ren fiksjon, for så den andre dagen å trekke på det: tja, kanskje finnes det en kjerne av sannhet likevel.

Arne Melberg finnes det altså bare to versjoner av. Men hvorfor skiftet han mening? Etter debatten på Litteraturhuset er min teori: Fordi han tok til fornuft. Eller også: For å slippe å bli en dinosaur.

Det er nemlig én ting vi frie bloggere og andre storbrukere av internett er dyktige på, og det er hemningsløs lek med identiteter. Vi både uttrykker og utforsker oss selv i stadig nye former, og blir vi misfornøyd med resultatet er det bare å starte på nytt et annet sted, gjerne med en ny identitet.

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Hvor blir det så av essensen, historieskrivningen? Selv en enkelt blogg kan jo endres fullstendig over tid, både i layout og innhold, men også historisk, for det er fritt opp til hver enkelt å slette gamle poster og kommentarer. Det er interessant at Melberg ser på blogging som litteratur, eller kanskje som en metafor på litteraturen, hvor den er på vei, en viss type litteratur som alltid har ligget på grensa til selvframstillingen. At sjangeren ikke er ny er Melberg selv klar over, og befinner seg i historikerens vanlige dilemma: Vil han være en halvtrist gamling som terper på at det nye ikke er nytt likevel, eller tvert imot en oppdagertype som roper opp at NÅ skjer det noe epokalt nytt! - for ti år senere å bli motbevist (det nye var ikke nytt likevel).

Så hva er nytt, om ikke sjangeren er det? La oss først se på Daniels roman. Det interessante med den, sier Melberg, er at forfatteren gjør seg dårligere enn han er, ikke bedre. På skjermen framstår Daniel som koselig, snill, vennlig og velforberedt. I romanen er han en alkoholisert psykopat. Bokas Daniel avfeier snillheten som herming, han hermer snillhet og empati. Hvor ligger sannheten? Og hvorfor benytter forfatteren dette grepet?

Det interessante med herming er at menneskelig atferd virker utenkelig uten. Empati er ikke noe dårlig eksempel. Vi lærer det fra barndommen av ved å herme, og hva er forfatteri, annet enn den høyeste formen for selvtrent empati? Men hva om noe så dramatisk skjer at all empati virker fattig og hul. Hva om bare tanken på å gjøre det om til fiksjon kjennes som en forbrytelse, samtidig som du er forfatter, og trenger å skape fiksjon. Mange av oss kan jo ha denne forestillingen: at ord er forvanskninger, mens ekte følelser er ordløse.

«Jeg kunne skrevet denne sorgen på en annen måte, mer inderlig. Da ville jeg sikkert fått priser for det. Men det ville på en måte vært uanstendig.»

Daniel Sjölin gir oss avsløringer i Oslo. Han vil endelig fortelle hemmeligheten: Hva som er selvbiografisk, og hva som ikke er det. Sannheten er at han har mistet et barn før det ble født. Hele boka er et sorgarbeid. Det handler om hukommelse, om ikke å glemme. Et menneske du har kjent vil alltid være i hukommelsen din. Men hva med et menneske som døde før det ble født? Det vil kanskje være i morens kroppslige hukommelse. Men hva med faren? For ham vil barnet bare være der som en drøm, en lengsel. For å kjenne den ekte sorgen, kjærligheten, empatien, må ordet og fiksjonen dø. Men problemet er at jo mer man skriver, jo dypere inn i fiksjonen kommer man.

Et annet problem er omgivelsenes grafsende hender, at alle får del i det du offentliggjør. Daniel ville skrive historien, men ikke slik at alle forsto den. Å så tvil om sannheten var å kaste et kjøttbein til kritikerne, for å avlede dem. Bare svært nøyaktige lesere skulle forstå, utfra tanken om at nærlesere er ekstra anstendige lesere, som aldri ville finne på lumre overskrifter av typen: «Daniel Sjölin snakker ut om sin sorg.»

Men det er fortsatt et problem. Hvorfor forteller han hemmeligheten nå? Jeg tar sjansen på å gjøre det her, sier han, fordi what happens in Oslo, stays in Oslo. Han vil altså inngå en slags kontrakt med oss, søke terapeutisk asyl. Skal vi tro ham nå? Eller er også dette del av maskespillet? Kanskje er han lei av å bli misforstått, og vil endelig få debatten på rett kjøl, bort fra diskusjonen om han selv er alkoholiker. Eller også vil han teste om poenget fanges opp, og hvor raskt det når den svenske offentligheten.

Men rent bortsett fra spørsmålet om sannhet. Hva er nytt? Kan tittelen Världens sista roman forsvares? Den hevder tross alt en avgjørende forskjell, om ikke nettopp enden på all fiksjon. Hva er nytt med denne typen sjangerlekende litteratur, i forhold til den tradisjonelle selvbiografiske romanen? Hvis jeg skulle ha skrevet en slik, sier Daniel Sjölin, ville jeg ha skrevet om David Sjödin som jobbet i TV4 for bokprogrammet Babbel. De ytre faktorene ville altså vært endret, slik at de indre kunne utforskes. Men har han ikke selv gjort nøyaktig det samme, bare med flere forvanskninger?

Hvis du har hengt med helt hit har du virkelig fortjent å høre Arne Melbergs sluttpoeng. Framtida ligger i å snakke om grep istedenfor sjangere. Det mest fruktbare er altså ikke å diskutere om noe er fiksjon eller virkelighet, men om «fiktive grep» blir brukt. Men helt til slutt kommer historikeren likevel fram, med sin stadige bekymring: Er alle disse problemstillingene egentlig foreldet? Er vi blitt dinosaurer? I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.

Den norske filmen Lønsj har premiere fredag, og markedsføres som «et svart drama med en stor dose humor». Jeg er uenig i sjangerbeskrivelsen. For meg minnet den mer om en zombiefilm med overdrevne ambisjoner.

Regissør er Eva Sørhaug, en spillefilmdebutant som tidligere har laget reklame og kortfilmer, samt noen episoder av Hotell Cæsar. Hun har fått med seg en rekke kjendisskuespillere, ned til minste birolle. Vi møter den vanlige hotte «unge» gjengen: Ane Dahl Torp, Pia Tjelta, Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch (og jeg kunne ha fortsatt), samt eldre kanoner som Bjørn Floberg. Har Sørhaug nok pondus til å dra nytte av disse skuespillerne?

Marius Lien spurte i forrige ukes Morgenblad om det ville vært mulig for noen regissør å mestre et slikt topplag. I norsk sammenheng er de superstjerner, og Lien trekker paralleller til Steven Sonderbergs problem med å få gjengen i Oceans-filmene (Eleven, Twelve, Thirteen) til å framstå som noe annet enn coole utstillingsversjoner av seg selv.

«Kan en film med dette stjernelaget unngå å bli en kalkun? Hvordan får man en slik gjeng til å dra i samme retning?» (Marius Lien i Morgenbladet, 25. januar 200

Etter å ha sett Lønsj tror jeg snarere problemet var å hente ut potensialet av skuespillerne, enn å tøyle dem. Når den ellers fysisk aktive Ane Dahl Torp går rundt som en uttrykksløs zombie, eller Pia Tjelta leverer replikkene monotont som et pugget salmevers, selv under en voldtekt… Da skylder jeg ikke på skuespillerne, men på regissør og dreiebok.

Og når du tenker etter: Hvor vanskelig kan det være å styre skuespillere? Er ikke jobben deres nettopp å ta instruksjon? Men selvfølgelig har de også en egen kreativitet, og denne vil en god regissør ikke bare gi rom, men pleie fram. Som skuespiller Maria C. Bock (snart aktuell i novellefilmen Sommerhuset, som vant Tromsøpalmen under årets TIFF), uttalte under arrangementet Blått lerret på Parkteatret igår: «Hvis regissøren stoler på meg, kan jeg utvikle rollen til den brenner i meg. Og når jeg brenner - det er da filmen blir bra!»

I Lønsj er det lite som tyder på at skuespillerne brenner. Sørhaug får høre at filmen har «et veldig sterkt regigrep», men er ikke enig, tvert imot mener hun den er «veldig karakterdrevet». I Store Studio forteller hun om arbeidsmåten sin, hvor mye hun snakket med skuespillerne. Det lyder jo bra. Eller også ikke. Hva handlet samtalene om? «Jo,» sier Sørhaug, «vi snakket om karakterenes bakgrunn. Hvordan var barndommen hennes. Når hadde han sist sex. Alle slike detaljer er relevante for filmen.» Ja, mon det? For meg lyder det som psykobabbel. Førte all denne snakkingen til bedre skuespill? Eller kan den like gjerne ha ødelagt muligheten for selvstendig undertekst, ved å tilby for enkle og platte forklaringer? En god undertekst handler jo ikke om å få alt opp på bordet, men å beholde noe uklart eller uuttalt som skaper spenning. Har regissøren snakket skuespillet ihjel?

Jeg kan heller ikke skjønne at det psykologiske holder vann. Ane Dahl Torps karakter virker nesten aldri redd, selv om hun er ute i verden for første gang på flere år, og går rundt med alle eiendelene sine i en koffert, uten å vite hvor hun skal sove om natta. Ifølge regissøren er Leni ganske riktig uredd, men skeptisk og irritert på den nye virkeligheten. «Man kan godt være innesperra hele livet og ha det greit med det,» påstår Sørhaug. Javel? Ane Dahl Torp beskriver karakteren sin som «fornøyd med det lille livet», noe «flere av oss kanskje burde være». Men de fleste små liv foregår tross alt på en større arena. Å trekke Lenis liv fram som ideal, uansett om hun lærer å shoppe og dra på badetur, virker i beste fall komisk, eller også arrogant, overfor alle oss som faktisk lever helt vanlige liv, kanskje «små», dog relativt harmoniske.

Eller hva med Heidi, Pia Tjeltas karakter. På den ene siden skal hun være underkuet av en voldelig ektemann. På den andre siden følger hun etter ham rundt i leiligheten når han ikke er fornøyd, maser om at han skal tilgi henne, gir seg ikke selv om han svarer: det er greit, vi snakker ikke mer om dette. Hvis han var voldelig ville hun vel ikke ha turt å mase slik? Istedenfor å synes synd på henne, slik regissøren sikkert vil, ender jeg med å bli uutholdelig irritert, og når ektemannen denger til henne (kun én gang, med flat hånd over kinnet), virker det som en klaustrofobisk handling fra hans side, snarere enn umotivert brutalitet. Jeg skammer meg over å innrømme det, men jeg heier nesten på ham. At mannen ønsker seg langt vekk er høyst forståelig.

Og så er det filmreferansene. Lønsj er en såkalt mosaikkfilm, så hva er mer naturlig enn å legge inn pekere til andre (og bedre) mosaikkfilmer? Dette er ihvertfall eneste grunn jeg kan tenke meg til å innlede filmen med et bilkræsj (jfr Hawaii, Oslo), tilsynelatende uten sammenheng med resten av fortellingen, eller å la aggressive måker flomme inn over Oslo (jfr froskeregnet i Magnolia, og selvfølgelig Hitchcocks Fuglene). Når pressemeldingen også gir oss en unødvendig tolkning av måkefenomenet («her griper høyere makter inn og straffer menneskene»), forsterker det inntrykket av en filmskaper med behov for å fôre publikum med teskje.

Til slutt, spesielt for dere, mine kjære lesere: En bilde av maskinisten som viste filmen under pressevisningen, den utmerkede Inge Strand. Resten av bildene viser Ane Dahl Torp presset opp mot veggen av fotografer ved Vika kino, foran en plakat med hennes egen karakter fra filmen. Utseendemessig er det en imponerende forvandling. Alle foto: Oda Bhar.

Denne artikkelen er også publisert på iNorden (med langt færre bilder).

Det slår meg når jeg går over Jernbanetorget på vei til et seminar for å bli klok, dyp, vis, eller hva du nå blir av å lære, og får øye på Trafikanten kledd i plast og den lave ettermiddagssola:

Av og til er det emballasjen som fanger lyset.

Et mørkt rom med lamper hengende fra taket i klynger, lavt ned mot gulvet. Jeg står i min vanlige høyde og betrakter dem ovenfra, som om jeg var en gud med nedsikt til solsystemer.

Det minner om en lampebutikk. Å påstå noe annet ville være løgn. Det er gamle lamper, mange er antikviteter og står høyt i kurs, selv i egenskap av belysning. Her er de «objekter», det står på et skilt: «forsiktig, objektene er skjøre», og selskapet mitt gjør seg lystig over dette, selvfølgelig, sier én, her mangler bare elefanten i lampebutikken, og de andre ler, mens noen unger leker sisten og driver vaktene til vanvidd.

Det er Jan Christensen igjen, den norske Berlin-kunstneren på besøk i Oslo, som har gjort stormløp inn i kunstscenen og bloggen min (jada, jeg skal snart skrive om noe annet enn kunst). Han er i Astrup Fearnley med et eget verk (omtalt i denne posten), i 0047 Oslo som kurator, og i Stenersenmuseet med en blanding av de to rollene, kunstner og kurator, i den forstand at objektene ikke er laget av ham, bare utvalgt og sammensatt, og i den grad utstillingen omfatter håndverk er det utført av andre: komponister/musikere (Rolf-Yngve Uggen og Johnny Skalleberg), og snekkere som min venn T, som har bygget boksene lampene henger ned fra (de selges med lampene). En av vaktene kommer bort og sier: egentlig er du medkunstner, og T ler innforstått, for kunstlivet fungerer slik, ikke etter håndverk, men idé og signatur.

I et filmet intervju forteller Jan Christensen (her, på engelsk) om sin bakgrunn fra grafitti, hvordan den hjalp ham å tenke i store formater, bruke hele veggen, istedenfor å henge opp en liten dings på midten. Grafittiens opprør har også vært nyttig, det øyeblikkelige og aggressive, viljen til vandalisme, å stå opp her og nå og gjøre spektakulære stunts. At jeg har vakt oppsikt på kunstscenen, sier han, kan ha å gjøre med dette.

De første verkene hans var nettopp veggmalerier. På filmen ser vi ham «male seg inn i et hjørne», noe mange mener at kunsten selv har gjort, det vil si, vi ser et malt hjørne av et rom, noe som vel strengt tatt ikke er det samme, men heller det motsatte, som én på Underskog ganske riktig kommenterte: Så du malte deg ut av et hjørne?

Og nettopp dét prøver Jan Christensen kanskje å gjøre, male seg ut av hjørner, blindgater i samtidskunsten: det tomme og innholdsløse, kjedsomheten. Vi ser ham gjøre stunts med en så åpenbar symbolikk at det tar flatheten til en ny dimensjon og ender i en motvillig dybde. Ifjor limte han opp 100 000 kroner på et lerret og solgte det for kroneprisen, som ledd i en diskurs om kunstens relative verdi (Relative Value, 2007). Så ble verket stjålet og nyhetsverdien gikk i taket, media ringte ham fra alle verdenhjørner. Dermed nådde verket utover «den hvite kuben», altså kunstrommet, noe mange kunstnere drømmer om, men kanskje ikke så bokstavelig? Kunsten til folket, representert ved en tyv? spør en journalist, og Jan svarer: Ja, men tross alt en tyv med interesse for kunst – ikke uttrykket, men materialet.

Slike paradokser er kanskje det mest fascinerende ved Jan Christensens innstilling: en tenksomhet og desillusjon, parret med enorm energi.

«It’s more an investment in a discussion, rather than making money off my work.»

Det spørsmålet som surrer i kunstkretsene er om Jan Christensen skal fortsette som kunstner, eller gå over til å være kurator. Vil han kjede seg ut av kunsten, eller finne en motgift mot den grenseløse friheten? Problemet er gjenkjennelig for de fleste i et samfunn som vårt: Hvis du i prinsippet kunne skape hva som helst, blir det da like fristende å la være?

Utstillingen All those moments will be lost kan du se og høre i Stenersenmuseet fram til 9. mars. Den inkluderer også lyd, noe stemmesurret la en demper på under vernissagen. Aftenposten har et fint intervju med Jan om lampene her, og Morgenbladet har en eterisk anmeldelse her, men den kan bare leses med abonnement. Alle foto: Oda Bhar.

Alle bildene her er stjålet. Jeg er vel en skurk, da. Så skyt meg. Vernissage på Astrup Fearnley, men det viser seg å være fotoforbud. Altså får du ikke se de verkene jeg likte best, men de som var dårligst bevoktet.

Det aller dårligst bevoktede verket var dette, av Jan Christensen. Det passer jo bra, siden han er en hyggelig fyr og allerede har vært på besøk her i bloggen (sjekk kommentarfeltet på denne posten). Til alt hell likte jeg dessuten verket hans, så da pøser jeg på med bilder av det.

For å være ærlig tror jeg ikke så mange skjønte at dette var kunst. Kanskje var det derfor det fikk stå i fred for vaktene. De fleste må ha trodd det var design, reklame, et vanlig skilt, bare malt opp på veggen. De ble kanskje forvirret av utstillingsplakaten som henger i midten. Men Jan Christensens verk er definitivt en ytring. Det blir klart når du ser nærmere på teksten.

En tankesky av ord som har med kunst å gjøre. Ikke det å skape, men å leve i kunstens verden. Oppfatte, vurdere og mingle. Beundre, forkaste, gjør opprør, drive skinnangrep, bli lagt merke til, være viktigper. Originalitet, å forholde seg til tradisjonen: sampling, referanser, lån og tyveri. All støyen omkring, like mye kunst som kunsten selv. Kanskje. Eller også er støyen bare støy.

Det er mye støy på denne vernissagen. Det virker som om halve byen er her, både kjendiser og halvkjendiser. Folk hilser, presenterer seg, peker i smug: Se, der er han eller hun. Jeg er ikke den eneste som snikfotograferer. En jeg snakker med tar lynraskt opp mobilen og knipser «den mystiske Oda Bhar». Du kan si jeg får smake min egen medisin (den smaker greit).

Jeg treffer på Demian, som jeg danset med på Litteraturhuset i denne posten. Novellen hans er antatt i Utflukt, altså den teksten som skulle stått i antologien vi planla, Det Knuste Vinduet. Jeg har droppet min egen novelle, den var ikke god nok. Men jeg har andre på trappene (de blir vel også refusert).

Vi står foran denne plankehaugen, og prøver å lese bokstavene. De er spredt utover plankene i større og mindre flekker. Ordene skal kun være leselige fra ett eneste punkt, og vi prøver oss fram, men finner det ikke. Til slutt tror vi punktet må være over hodene på oss, det er et kunstverk for kjemper. Senere finner jeg reportasjer fra utstillingen som alle har bilder fra det rette punktet. Merkelig nok liker jeg fortsatt vår versjon bedre: mysteriet mens det mangler løsning (Deceptive outward appearance av Ole Martin Lund Bø).

Sjekk gjerne ut noen av disse fotoreportasjene, for eksempel André Gali på Kunstkritikk.no (redelig, omfattende). De andre fotografene har ikke jobbet i smug, så jeg antar det var lov å ta bilder på pressevisningen. Men der var det til gjengjeld ikke publikum, så alle bildene har det samme tomme uttrykket, typisk for offisielle pressebilder. Det virker gammeldags, som en tilsløring av virkeligheten. Er ikke utstillinger interaktive per definisjon? Blir ikke tilskuerne automatisk del av det som vises? Og bør ikke fotoreportasjen understreke dette? Hva ville bildet nedenfor ha vært foruten Demian?

Dette er et interaktivt verk. Selv om finérkikkerten også er fin i seg selv (The Seer av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell).

De beste samtalene på vernissage kan handle om helt andre ting enn kunst. Som livet, eller kaffe. Jeg møter M som er barista på Stockfleth’s, og om noen dager skal reise til Nicaragua for å smake på og velge ut kaffe. Fem måneder i kaffens tjeneste, og han blir allerede sendt på ekspedisjon. Det er en deilig historie, oppløftende, et bevis på noe jeg ønsker er sant: At du ikke alltid må slite i årevis, at en luke kan åpne seg brått, og så gjelder det å fly.

Dette verket var ikke dårlig bevoktet. Men vakten var ute et øyeblikk, og jeg benyttet sjansen (You will hardly know av Håvard Homstvedt).

Fotoforbudet fikk meg til å reflektere. Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med. Her greide jeg ikke å la være, men hadde stadig et øye etter vaktene, noe som gjorde det vanskelig å glemme seg selv, falle inn i den vanlige flyten. Hva ville jeg ha vært, hvis jeg aldri fikk lov til å skrive eller fotografere? En ren konsument, som aldri tenkte videre?

Utstillingen Lights On kan du se i Astrup Fearnley fram til 23. mars. For mer teoretiske analyser av utstillingen, les denne artikkelen på NRK eller denne i Aftenposten. Når det gjelder Jan Christensen, som laget ordveggen, så har han en egen vernissage i Stenersenmuseet imorgen (torsdag 17. januar kl 18). Den blir nok noe helt annet, lyd og lys, med tittelen All those moments will be lost. Hvis du er nysgjerrig, ta en tur innom (fram til 9. mars).

Til venstre på bildet: Jan Christensen. Alle foto: Oda Bhar.

Oppdatering: Av kunstkritiske analyser må jeg tilføye denne kommentaren fra Tommy Olsson i Morgenbladet. Han mener utstillingen er mindre aktuell enn den later som, fordi kuratorene ikke er tilstrekkelig oppdatert. Når etablerte museer skal vise «nye trender» fra en kunstscene de ikke forstår, hva får vi da? «Den klam­me fø­lel­sen av å se barne-tv la­get av voks­ne som ikke selv har barn, el­ler tu­ris­ter som en­tu­si­as­tisk vi­ser lo­kal­be­folk­nin­gen rene selv­føl­ge­lig­he­ter som om det had­de vært en fan­tas­tisk opp­da­gel­se.» (18. januar 200

Hva er forskjellen på collage og décollage? I collage settes noe sammen, i décollage blir noe fjernet. I begge tilfeller er hensikten å skape noe nytt av gammelt. Kanskje blir dette forskjellen på 2007 og 2008 for meg.

Lars Morell tilhører den norske kunstnerkolonien i Berlin. Han jobber for tida med décollage av gamle filmplakater. Først limer han plakatene på hverandre i tjukke lag, deretter går han løs på dem og river ned flak og biter, slik at et nytt uttrykk oppstår av rester og sprekker.

Kanskje burde vi alle gjør slik med livene våre iblant: Rive ned biter og se hva som skinner gjennom, la eldre lag få stikke ut gjennom sprekker i fasaden, finne ut om tida og dybden kan si noe om hvem vi er. Hva måler du deg mot? Har du glemt noen drømmer?

På vernissagen er det mye fasade, men knapt noen sprekker.

Bortsett fra i bildene, som taler for seg, men er fort ferdigsnakket.

Gjestene virker da også mer opptatt av hverandre.

De utveksler julepresanger, med ryggene skrubbende mot veggen.

Selv kunstneren finner ganske raskt et annet fokus.

Inspirasjonen til Lars Morell kommer fra gamle plakatsøyler, runde tårn hvor folk limte opp informasjon om arrangementer. Det var greit å rive ned andres for å finne plass til egne, eller lime dem oppå, skeivt og rart. Men idag, sier Morell, er slike vegger passé. Lysreklame tar over etter papiroppslaget. Både i Oslo og Berlin blir de nye reklamesøylene utformet som lystårn.

Jeg kjenner ingen her, så jeg surrer rundt alene, vinglasset i høyre hånd og kamera i venstre, begge mot ansiktet, en lumsk kombinasjon.

Men blikket flyter fint og jeg blir stadig mer dristig.

Jeg tenker på året som kommer og de to som har gått. Livet mitt er avkledt og oppstykket, mye har forsvunnet, rutiner og folk, en personlig décollage. Noen ganger desperat og nødvendig, andre ganger uflaks og tilfeldighet. Et par ting har kommet til, som bloggen min og et par venner, ikke mange, men utvalgte. Hva slags år blir 2008? Ei tid for mer skrelling? Jeg ønsker: ei tid for å plukke opp biter, mest nye, noen gamle, og lime opp en håpefull collage.

Utstillingen til Lars Morell kan du se i Galleri GAD fram til 20. januar.

De dødes nærvær, alltid, når jeg kommer til denne dalen. Hvor jeg ikke vokste opp, men har familie og feriedager, færre for hvert år, men det er mitt blod under steinene, mine beinrester og knoker, ukjente fornavn på gravstøttene, men velkjente etternavn, og de eneste kirkeklokkene jeg hører innenfra, de finnes her, fordi det ingen andre steder handler om mine slekters gang.

Det pleide å være konfirmasjoner, nå er det begravelser. Eller tenne gravlys i skumringen på julekvelden, med kirka i bakgrunnen, opplyst men lukket, og alle vandrerne, vassende i umåkt nysnø etter egne slektningers graver.

De fleste stanser ikke bare ved én grav, men vandrer fra hjørne til hjørne, stanser her, bøyer seg og tenner lys, toger videre og stanser der, tenner nye lys og blir stående stille, som om de minnes, eller later som de gjør det, et bevegelig minnesmerke over erindringen.

Jeg stanser hos mormor og morfar, tenker som vanlig på pyntingen av treet, spilledåsen med form som et nissehode, rakfisken, rattkjelken, godteskåla, de mjuke klemmene og det blå lyset. En fjellgård og fire hender, skjeggstubb og tannstubb, slitte kniver og hjemmelagde redskaper, hardingfelelåt fra morfars rom, og mormor i baksterommet, hvor det fortsatt sitter i en duft av lefseleiv og godbrent mel, mange år seinere, de rolige bevegelsene, kjevlet med rillene, den omstendelige gangen fra bordet til takka og tilbake igjen.

I kveld er alle overflater dekket av en hvit og piggete glasur, delvis rim, delvis nysnø, med krystaller som glitrer i det kunstige lyset. Jeg løper foran og fanger det urørte, før ivrige hender rekker å børste fram navn, dato, personalia, alt det unødvendige som gjør oss forskjellige, eller tvert imot likere.

Midt på kirkegården ligger en båre med kransene dekket av rim: frosne blomster, roser og liljer, fargene skjult under glassaktig is og blått lys.

Også dette en slektning, datter av mormors søster, bygdas tidligere postdame, fortsatt i live på gamlehjemmet, 94 år gammel, men nå datterløs, eller rettere sagt, kun én datter igjen, istedenfor to.

Lever du lenge nok er risken at du overlever ikke bare dine venner, men også dine barn, og slikt ønsker ingen, aller minst denne gamle damen, som tidvis glemmer, tidvis husker hva som skjedde, og dermed vekselvis er trist, eller strålende glad, fordi hun denne uka får så mye fremmed besøk.

Det hvite kirka og min far som klager på vedlikeholdet, sliten maling på tårnet. Min mor som konverserer slektninger på kirketrappa, vinker på meg, som blir mottatt av ukjente hender: vi har nok sett deg før, men det er mange år siden nå, du var liten da, hyggelig å hilse.

Dette stedet som ikke er mitt hjem, og aldri var det.

Men som likevel alltid griper etter meg.

Alle foto: Oda Bhar.

Jeg pynter treet og hører på Bugge, det snør på pianoet mitt, den mjukeste musikken, og som noen skrev i et kommentarfelt nylig, den plata kjennes som å høre snøen falle, bare Bugge på piano, stille snøflak i en folketom by. Jeg pakker inn gaver og hører på Sufjans juleboks, spilt inn for moro skyld til venner over flere år, og du får en smakebit, et julekort fra Sufjan til oss.

Tidligere i uka har jeg gjort som alle andre, innspurt på jobben, julegaver og mas. Jeg har sittet på kontor og lagt inn juleprogrammet, tolv premierefilmer, hundrevis av forestillinger. Jeg har gått rundt i byen og hatet alle andre, dukket ned i skjerfet mitt og knurret mot utkledde nisser. En kveld så jeg en gruppe klokkespillere jeg bare ville myrde, tilgi meg far, for jeg har syndet, men de sto og sperret veien i ei trapp, to klokker i hver hånd, eurytmiske bevegelser, en latterlig ballett, og ansiktsuttrykk hellige som harpespillere.

Jeg snublet over julemarkedet på Rådhusplassen, og fant ut at det var like kitsch som ryktene sa, men jeg likte det likevel, siden bodene liknet beduintelt, hver med ei stjerne i toppen, og fargerike tepper ned fra taket.

Det fantes også en karusell med hester og andre kjøretøy, og en glasskiosk med nisseluekolleksjon og polkastenger.

Når du sto i bassenget, hvor det renner vann om sommeren, og kikket mot de stygge blokkene i Vika, ble teltgata til et ørkenens Champs Elysées, med den gigantiske julegrana midt i fleisen.

I trærne hang et sukkerspinn av lys, rett under månen.

Alt dette har jeg gjort og sett og tenkt før jul. Men jeg har ikke skrevet julekort. Den kvelden det var planlagt gikk jeg heller og drakk øl. Til gjengjeld har jeg skrevet denne posten.

God jul til alle venner av meg og bloggen min, både kjente og ukjente!

Hva skjer hvis du tar tre unge popart-kunstnere fra Virginia, plasserer dem i Lofoten en sommer, får Jotun til å sponse maling, og lover dem utstillingsplass utpå høsten? Et mulig svar finner du nå på Galleri GAD. Kunstnerkollektivet Dearraindrop består av et kjærestepar og hennes bror, eller et søskenpar og hennes kjæreste, alt etter hvilken konstellasjon du fokuserer på. Men nettopp fokus er en utfordring ved denne utstillingen.

Navnet på gruppa har lurt meg til å forvente en drømmende pastell. Dear Raindrop, kjære regndråpe, det lyder som et lavmælt dikt, men jeg blir straks slått i svime av det motsatte. Skarpe farger, overdådige collager, readymades, maling og utklipp. Jeg flakker med blikket, for bildene har en enorm energi, men mangler tyngdepunkt. Blant raketter og romskip, en ufo med Lofotenlogo, langbein og peanøttmannen, vinglass og muffins, fluesmekker, dødningeskalle, og jeg kunne ha fortsatt, men du skjønner tegninga – på et slikt bilde, hvor skal du feste blikket?

Løsninga blir å gå nærmere. Studere flaten detalj for detalj, som om hvert bilde ikke var ett, men mange. Slik finner jeg skatter: en slange med glassperleøye, en monsterkatt med pipe, en gammel emaljebrosje.

Mitt første inntrykk er en eventyrverden. Det er dataspill og stjernekrig, tegneserier og reklamespråk. Overflater, og likevel gir bildene inntrykk av mer dybde enn mye annen pop art. Hvorfor kjennes det slik?

Jeg leser en presentasjon hvor kunstnernes hjemsted blir beskrevet. Virginia Beach skal være en disneyaktig ferieby med rare kulisser: plast og sukkertøy, lekeplasser og tøyseskulpturer. Det overdådige i kunsten er ikke urealistisk, men daglige omgivelser de er vant til. Det er som det pleier, når konteksten blir kjent virker fri fantasi alt annet enn fri. På bildene fra Norge er impulsene tydelige: fjell og hav, fisk og uvær, lundefugler med papegøyenebb.

Komposisjonene har en intuitiv balanse. Collagene er hyperkomplekse, men sjelden kaotiske. Håndverket er godt, penselstrøkene virker sikre, elegante: når de er tjukke ett sted og smalere et annet blir jeg overbevist, det er neppe tilfeldig. En så fragmentarisk og mangfoldig verden er lett å fortape seg i, den minner om mediebrus, men er ikke umulig å mestre. Utfordringen ligger i å velge fokuspunkt, istedenfor å forvente noe ferdig.

På vernissagen kommer Laura, Joe og Billy i egendesignete klær. De bærer sine egne collager, som for å gli inn i bildene. Når jeg ser dem mot veggen er det vanskelig å si hvor kunsten slutter og kunstnerne begynner.

Selv den fornemme galleristen har psykedeliajakke, når han leverer ut gaver til kunstnerne. Det er julekalendere med sjokoladefyll, det eneste norske han fant som kan måle seg med Dearraindrops egen fargerike kitsch.

Th og jeg står foran en vegg og sier opplagte ting til hverandre. Hvilken tegning liker du best? Den dansende bananen. Hva med deg? Jeg liker fuglene best. Hvorfor liker jeg dem? Fordi du drømmer om å fly din vei. Vi ler og han himler med øynene, forlegen over sin egen klisjé.

H har vært med og hengt utstillingen, og jobbet halve natta. Nå står han lent mot veggen, tømmer i seg vin altfor fort, og forteller om kvelden før. Det var i ei pause med øl i hånda, da han så en av kunstnergutta slenge seg ned i en krok, strekke beina ut på gulvet foran seg, og ta opp saks og papir. Så satt han der og klippet og limte, og laget en helt ny collage, som om han boblet over av en skapertrang som ikke lot seg tøyle.

Også jeg drikker hurtig av glasset mitt, mens jeg rusler omkring og ser på bildene. Jeg snakker med folk om alt vi ikke får ut, alt vi brenner inne med, denne skapertrangen vår som heller ikke burde la seg tøyle. En gutt legger merke til kameraet mitt, jeg har maken, sier han, og er det ikke rart hvor detaljerte bildene blir? Hvor mye du ser etterpå, som du ikke så gjennom linsa, som å bare være halvveis tilstede i ditt eget liv.

Jeg har brukt lang tid på å fordøye denne utstillingen. Derfor kommer dette innlegget sent, og Dearraindrop kan du bare se i Galleri GAD ut helgen. Jeg legger likevel ut posten, siden jeg tror de fleste av leserne mine pleier å nøye seg med fotosafari. Håper dere tilgir meg somlinga.

Jeg ser bare en mulig løsning på dagens umulige utfordring: katteblogging. Siden dette er en delvis bildeblogg, kan jeg til og med legge inn et kattebilde eller to, som sjarmoffensiv. Og det kan jeg trenge. Når bittelille Bharfot blir trukket ut til tordenduell mot store, kloke, flinke Undre, får jeg en anelse om hva naboens dvergschnauzervalp må ha følt, da den her om dagen møtte en grand danois i bakgården og ga fra seg et høylydt men ynkelig kvink.

Men dette blir hundeblogging. Jeg har mer tro på katter. Hvilken katt skal jeg velge? Naboen som eier valpen har katt, men den har jeg blogget om før. Snusen er søt og nysgjerrig, men lavt på katterangstigen i bakgården. Som matmoren påpekte i kommentarfeltet er den skvetten og blir ofte jaget opp i trær. Dessuten mangler jeg bilde av Snusen. Jeg har heller ikke tatt bilde av de langhårete skogkattene som hersker over bakgården, Satan og Bakgårdens Skrekk. Satan bor hos en ung fyr som liker satanistrock, derav navnet. Han minner om en langhåret hippieversjon av O’Malley i Aristokattene, og er den typen mann som flyter på sjarmen. Bakgårdens Skrekk derimot, er en grovbygd slåsskjempe med gaupeaktige øyenbryn. Han er alltid ute, så jeg vet ikke om noen mennesker bekjenner seg til ham, men han regjerer beinhardt over brostein, fugler, pinnsvin og katter. Han kommer løpende når du går inn porten, mjauer og stryker seg mot beinet ditt, ikke for å kose, langt ifra, kun for å avsette luktstoffer. Det er ren eiendomsmarkering, tøm og røm, han gidder ikke engang late som, gir deg bare det onde øyet over skulderen.

Vel, dette er for tiden kattene i mitt liv. Ikke mye til relasjoner. Så etter nøye overveielser har jeg besluttet å gi hedersplassen til… Fjellpusen!

I mange år var dette den viktigste katten i mitt liv. Den var født på et høyloft og ble aldri helt tam, ingen utenfor familien fikk lov til å klappe den, men vi fikk både stryke den på magen og klø den mellom tærne. Da rullet den over på ryggen og ga seg over – før den brått kunne hugge til med tenner og klør. Ofte lå den og hvilte med ei hoggtann ut av munnen, og om natta måtte vi låse den inne, for den kunne åpne dører ved å hoppe opp på dørhåndtaket. En gang så jeg Fjellpusen løfte ei mus etter halen og kikke skjeløyd på offeret som dinglet fram og tilbake fra poten, før den gikk lei og lot musa løpe. Den brakte hjem mus og firfisler for å vise sin hengivenhet, men foretrakk å spise brunost eller slangeagurk. Dens daglige arbeid gikk ut på rive opp ryggen på lenestolene ved å kvesse klørne, klatre i stuegardinene, stjele mat fra kjøkkenbenken, eller sove under badekaret – helt til noen skrudde på dusjen og den fornæmet kom løpende ut. Da jeg hadde vært utenlands ett år kjente den meg likevel igjen, stanset midt på plenen med stive øyne og mjauet høyt, før den kom løpende. Jeg pleide å erte den ved å etterlikne lydene den lagde. Noen ganger satt vi på hver vår side av dodøra og mjauet, og når jeg kom ut måtte den inn for å se etter den andre katten. Hver påske og sommer bar vi pusen opp på fjellet i ei pappeske fastsurret til en meis. Der inne satt den og jamret med øyet mot kikkhullet, men straks vi kom opp var prøvelsene glemt og den ble lykkelig Dronning over fjellheimen.

Dessverre er Fjellpusen idag like død som Bharfot om noen timer kommer til å være i Tordenbloggen. Men hvis dere vil gjøre min utgang litt mindre brutal, kan dere stemme på meg her.

PS. Nå oppdaget jeg nettopp at også Streck skal i ilden idag, mot Krematoriet. Stem på ham også!