Bharfot

Foran Rådhuset står to menn og prøver å temme et spøkelse. Jeg ser dem på avstand når jeg kommer nedover gata, og som de fleste fotografer stilt overfor sensasjon eller fare, sniker jeg meg nærmere med kameraet mitt.

Det er et spøkelse av lys, som de prøver å slukke med damp. På nært hold blir jeg skremt av størrelsen. Kan det være pusten til en drage?

Den ene mannen foreslår ei pause, og lener seg mot gjerdet. Den andre kaller ham en latsabb, snur ryggen til og kjemper videre alene.

Den tapre mannen retter våpnet mot fienden, og ei dampsky velter opp fra jordas indre. Den skjuler ham helt, og jeg holder pusten.

Han dukker fram igjen, men er medtatt, så kameraten må trå til. De omringer fienden, som synker mot jorda. En røyk siver bort mellom beina på dem. Men så fyker spøkelset opp igjen, og angriper bakfra!

Jeg følger kampen lenge, mens den bølger fram og tilbake.
Men heldigvis. De vinner til slutt. Vi er trygge enda en vinter.

Dette kunne blitt et dypt innlegg om konseptuell poesi. Det ble det ikke, for jeg kom meg aldri til Poesifestivalen. I stedet havnet jeg på Lompa, og kan bringe dere bilder fra åpningsfesten.

Gode gamle Lompa har altså gjenoppstått, etter omfattende restaurering og oppussing. Jeg sitter med vinglasset mitt og betrakter gatebildene fra gamle Enerhaugen og Grønland, med skeive hus og krumbøyde rygger, og tenker at det ikke er altfor lenge siden bydelen liknet på disse bildene. Grønland er den siste sentrumsbydelen som blir utsatt for blendavasking, først på 2000-tallet har folk begynt å tenke på området som pittoresk. Ifølge lokalhistoriker Leif Gjerland har Grønland alltid vært et område for «vertshus og gudshus», og slik er det fortsatt. Men kanskje er gudshusene blitt mindre homogene i det siste – ihvertfall er det kommet til et par moskéer.

Festen starter med sjampanje og kanapéer i restauranten på gateplan, hvor atmosfæren minner om Grand Café. Inntil ifjor var dette en brun ølhall med cowboystemning og furudetaljer. Nå er alt revet ut og tilbakeført til en slags pastisj over fortida: Mørke paneler, røde fløyelsdraperier, båser langs veggen som minner om gamle dagers chambres separées, og gedigne lysekroner fra Kina eller Egypt (ryktemakerne har delte meninger).

I det som tidligere var ølhallen dekker en bardisk halve langveggen. Over den henger Henrik Backers enorme malerier fra 1928, nyrestaurert av en gjeng malerikonservatorer som sitter ved bordet mitt. Da jeg hørte om arbeidet ble jeg overrasket, for det hendte jeg besøkte gamle Lompa, og nå tenkte jeg: malerier? hvor var det malerier? Forklaringen er at lerretene var så innrøykte og møkkete at du knapt kunne skjelne konturene. En nettavis kalte dem «digre malerier av alvorlige menn», når motivene egentlig var gater og hus. Tilstanden er bedre, men de er fortsatt mørke. Skulle vi fjernet all skitten ville malingen fulgt med, sier ei av jentene.

Det blir en av disse festene som aldri helt tar av, hvor vi snakker om andre fester som var bedre. En av gutta drakk for mye på siste vernissage og måtte gå hjem, ringte en kompis på veien for å skravle, men måtte avslutte samtalen da han plutselig befant seg liggende på panseret av en parkert bil, og forsto at han på et tidspunkt hadde veltet. Ei jente fra en kunstnerfamilie er vokst opp med fulle malere og diktere: Bestefaren hennes snublet i fylla og satte foten gjennom et maleri av Karl Erik Harr, ei tante kastet opp i en slottsmiddag ved bordet til kronprinsesse Sonja. Jeg sitter og lurer på hvorfor de kunstnerne jeg kjenner ikke er sånn, de er nesten streitere enn andre folk. Legger seg tidlig, tar ferien på hytta, henter og bringer i barnehagen, kjøper og selger leiligheter, prioriterer brødjobb framfor kunst.

Lompa heter egentlig Olympen, og har vært serveringssted siden 1892. Helt i starten var det teater og revy i 1. etasje, og nattklubben Pigalle i 2. etasje var gogo-bar med striptease på 1960-tallet. Nå er Pigalle blitt en lounge i retro sekstitallsstil, rød og laidback, med en rund bardisk hvor plastprismene kaster matte flatterende skinn over ansiktene.

Tapeten har glitter og slyngplanteornamenter, som minner om jugendstil og kanskje horehus. På bordene står gamle telefoner som muligens, sier ryktene, kan brukes til å ringe folk ved andre bord, slik var det ihvertfall i gamle dager.

På loftet i 3. etasje får vi middag med fisk og potet. Det er hvitmalt mur og brunbeisete bjelker, langbord og nervøst personale. En brisen gjest vil spøke med en stresset servitør, han spør hva slags fisk som ligger der på hjørnet. Det er ål, svarer servitøren. Aha, sier gjesten fornøyd, er det ål fra Ålesund? Han gliser vennlig til den andre, som står foran et bord med utallige flasker rød og rosa vin, stiv i ryggen, mens han rister beklagende på hodet: Nei dessverre, det er ål, det er jeg bombesikker på, men neppe ål fra Ålesund.

(En mer faktaorientert tekst om nye Lompa er publisert på iNorden.)

Jeg henger i lampene på Dattera til Hagen. De stripete gule fra femtitallet, de grønne og blå lyskasterne, kanskje lysekrona, eller nei, men det føles slik. Jeg har klatret opp i vinduskarmen og ser hele scenen, det er Felix og en fyr med banjo, rammet inn av lampene, og et bånd av mørke bakhoder i underkant. Når jeg bare støtter albuen i veggen, setter hoftekammen ut og ikke detter ned, er det en kremplass.

Like før sto jeg på gulvet, strakte hals og spurte kompisen min: ser du noe? Han ristet på hodet: jo, en cowboyhatt. Jeg tok en runde på gulvet og speidet som en tjuv, stanset foran vinduet og prøvde tyngden med en fot. Ved veggen sto en eldre mann med skjegg. Han spurte: Vil du opp? Jeg nikket, og han sa: Jeg tenkte også på den plassen, men du passer nok bedre der enn meg. Så holdt han ølen min og ga meg hånda til støtte, mens jeg klatret opp.

Felix spiller bluesy countryrock, og nå kommer bandet hans på scenen. Fyren med banjo går av, han var gjesteartist, men jeg likte ham godt, det er noe eget ved banjo: smått hysterisk når det går raskt, eller tynt melankolsk når strengene plukkes. Vanlig rock kan bli baktungt, når trommene smaker av doven og humpende hest, da hjelper det lite med Springsteen-riff, jeg får lyst til å piske på hesten, eller også roe den ned. Jeg liker best de mjuke låtene, når stemmen og gitarene klager, og de tekstene hvor jeg merker at han leter etter noe, kanskje det samme som meg.

It’s like there’s a melody deep inside
that I can’t catch, and it’s haunting me
all the time… all the time
I try to find it and work it out
but when I get close I hit the rocks
every time… every time
When I get lonely the only thing that I do
is to keep on searching
And I play the blues

(fra teksten til “Inner Melody”, Felix EP 2007)

Første gang jeg møtte Felix var en rolig kveld på Filmteatret, hvor vi jobbet sammen. Felix fortalte meg om jenter, og på et tidspunkt tok han opp mobilen og sa: Nå skal jeg ringe til ei jente i kiosken og få henne til å bli forelska i meg! Så ringte han og snakket med innsmigrende stemme, jenta virket overrasket, men han varmet henne opp, ville treffe henne, lovte å smse henne snart. Han la på og snudde seg mot meg: Virket det, tror du? Blir hun forelska? Han lo, mens jeg så for meg de unge jentene, med knisesmil og store runde øyne, og marihønespenner i håret, og jeg fikk lyst til å kline ham oppetter veggen og skrike: DU GJØR IKKE SÅNN MOT SØTE SMÅ JENTER SOM LETT BLIR FORELSKA! Men seinere på kvelden satt vi i kassa og ventet på at filmen skulle ta slutt, og reiv ut sider av filmbladene og brettet svaner av dem (det var på den tida da Origamijenta gikk på kino), og jeg tilga ham.

Det er slippefest i kveld, og vi får EPen i døra. Du kan kjøpe den hos Felix på MySpace, hvor du også kan høre låter og se video av den aller fineste, «Inner Melody» (tekst ovenfor). Videoen fins ikke på YouTube, så jeg får ikke lagt den ut her. Han lager også musikkvideoer for andre, sjekk gjerne ut filmsiden til Pål Felix Fossum (Felixfilm). Og enda bedre: Bandet spiller i Oslo igjen om bare to uker. Kom og hør dem på Skuret onsdag 3. oktober!

Utenfor Parkteatret, sitter ved et bord med sinnssykt gul appelsinjuice i et glass pyntet med jordbær. Jordbæret er delt i to og svømmer i det gule som blod i eggeplomme. Det er min form for hangover-medisin.

Tar et bilde av glasset mitt, halvfullt, halvtomt. Flipper gjennom bildene fra kvelden før, både dem i kameraet og de andre, viktigste, i hodet. Vernissage på Vigelandsmuseet, mumlende studier av forvirrende kunst. Fest med de ansatte etterpå, oppdagelsesferd i hemmelige kjellerganger, oss i fnisende gåsegang under huset, med vinglassene vippende i hånda, mellom skumle gipsfigurer med hvite stirrende øyne, modeller av skulpturene i parken.

Seinere på Kunstnernes Hus, videokunstnerne samtaler om vanskeligheten ved å jobbe med en kunstform som minner så mye (og allikevel så lite) om andre og mer lettfordøyelige uttrykk. En lydkunstner har samme problem: Bilder skal henge på veggen, ingen tvil om det, men jeg, hvordan kan jeg best vise fram det jeg lager? Utstilling, musikk fra en scene, lyd til en film?

Har du noengang kjøpt soundtracket til en film du likte, men bare orket å lytte til halve plata? Resten er støy, kjedsomhet, lydkulisser uten mening. Løsrevet fra bilder, tekst og melodi blir lyden poengløs. Det samme gjelder bilder, de trenger en historie. Da hjelper det lite at livet er slik, fragmentert, planløst, ihvertfall mitt. Øyeblikkene, periodene, vennskapene og kjærlighetene, alt som ikke varer, hvor leder det hen, hva vil det meg? Trangen til begynnelser, den manglende evnen til konklusjoner, motviljen mot å sette kronen på verket.

Et paradoks fra utstillingen: Mathias Faldbakkens lydvegg uten lyd, med digre Marshall-høyttalere stablet fra gulv til tak. De er tause, som et gravmonument over musikken, døde objekter løsrevet fra sin funksjon, sorgen over alt som forstummer, melankolien etter en konsert (”Away From Sound”, 2005).

Og Kristjan Gudmundssons #-tegn laget av grafitt, det stoffet som finnes i blyanter (”Drawing Helvetica Medium (#)”, 2007). Enda et gravmonument, over skriblingens død i det digitaliserte samfunn? Men skriblingen er ikke død. Jeg skribler dette med kulepenn på en serviett.

Det fysiske dør ikke ut, selv om det digitale kommer til, det finnes mange rom i verden, noen for de store, men flest for oss små. Som i Julian Opies klynger av hus, liten-større-størst (”Imagine it’s raining”, 1993).

Ei jente kommer til bordet mitt og spør hva jeg drikker. Jeg svarer: presset appelsin, og hun bestiller det samme. Men den kommer uten jordbær, hun får stjernefrukt istedet, glasset er helgult og hun virker skuffet. Appelsin uten jordbær er som kunst uten snert eller liv uten nerve.

Utstillingen «Gjensyn og fremtiden» kan du se i Vigelandsmuseet fram til 28. oktober. Nypresset juice (eple og appelsin) kan du drikke på Parkteatret når som helst (les bygningens historie, og hva som skjer i baren).

På Øya i år oppdaget jeg noe som ga meg mer glede av konsertene enn jeg ellers har hatt. Det gikk an å snike seg helt fram til scenen, og stå pent og rolig og henge på gjerdet foran de tøffe vaktene.

Før har jeg trodd at «foran scenen» betydde midt i ei mølje av dansende, hoppende hysterikere, i midtfeltet. Det har jeg prøvd et par ganger, siden jeg ikke er høy nok til å se lenger bak, men jeg er ingen hoppende hysteriker, så det har ikke funket særlig bra. Men i år sto jeg litt på siden av scenen og hang på gjerdet, og der var det fin og mellow stemning.

De fleste der var veloppdragne jenter med fletter i håret og gjennomsiktig regnponcho. Noen hadde halskjeder og ørepynt som matchet øreproppene. I den grad det foregikk vill hopping var det noen meter lenger bak. Har jeg gått glipp av dette vidunderstedet i så mange år?

Og vaktene var virkelig macho. Det var noe med måten de sto på, det statiske hoftearbeidet.

I Kinoteltet holdt kollegene mine gratis filmquiz og delte ut promoeffekter for nye filmer. Visste du ikke om denne sjansen? Det er et tips til neste år.

Utpå dagen får jeg i meg noen øl og blir mer oppfinnsom med kamera. Jeg skrur over fra foto til film, og retter blikket mot føtter som tramper takten, hender som klapper, og ølen som skvulper i plastglasset mitt. W står ved siden av meg og observerer. Han rister oppgitt på hodet: Hvis den filmen din havner som forfilm på kino, da vet jeg at du må ha klint med filmsjefen. Vi ler og jeg svarer: Hva mener du!? Dette blir kunst!

Øyafestivalen 2007 hadde økologisk profil. Det betyr at all maten var laget av økologiske råvarer, og søppelet ble kildesortert.

På festivalområdet var det nettingtårn hvor du kunne stikke inn plastglasset ditt når det ble tomt. Eller gi det til en småunge som løp glad til panteboden (les gjerne Marens post om å være pantebodjente).

Hele tida gikk det frivillige rundt og plukket søppel.
Blant alle festivalbabes.

Til slutt et oversiktsbilde, med byen i bakgrunnen.

Dette var den tredje og (antakelig) siste Øya-posten min for i år. Les gjerne de to forrige, de handlet om musikk (Timbuktu, Hukla, Torsken, Rakettilhimmelen og Blodlys), og om å vise fingeren (Lady Sovereign).

Tusen takk til Øyafestivalen 2007! Velkommen tilbake neste år.

Jeg har bloggsorg idag. Min yndlingsblogg er slettet. Med et tastetrykk fjernet Rune F. Hjemås 6 års arbeid. Sola går ned over sharingacoke, og jeg kvitterer med et solnedgangsbilde. Her er min skyline i kveld.

Dette handler om en mann som ikke engang hadde truet med å slutte, slik at leserne kunne protestere i kommentarfeltet. Neida, han mente alvor. Plutselig var hele bloggen borte, og erstattet med et avskjedsbrev.

I det siste har jeg opplevd sletting av flere blogger jeg liker. Hver gang får jeg lyst til å stille meg i vinduet og skrike: HVORFOR MÅ DERE SLETTE!!? Kan dere ikke bare slutte å skrive, og la bloggen bli liggende på nett som et vennlig og tilbakelagt landskap. Slik at de som er glad i den fortsatt har sjansen til å stikke innom på besøk. Når alt kommer til alt: Hvem sprenger et hus når de flytter? Hvilken forfatter reiser rundt på bibliotekene og brenner bøker han har skrevet ferdig? Nei, ærlig talt. Dette kan ikke være nødvendig.

For dem som ikke allerede kjenner Runes blogg, så er det mulig å lese seks av bloggtekstene hans i antologien Signaler 2006 (Cappelen). Også Jung Forlag har publisert noen av kortprosatekstene hans, dem finner du her.

For meg gjenstår bare å takke ham for gode lesestunder, og håpe at han for alvor blir å finne mellom to permer om ikke lenge. Eller også i en ny blogg? Han var den som inspirerte meg til å blogge, og jeg håper å kunne lese ham snart igjen. Til alle andre: Dette er en forfatter for framtida. Husk, du leste det først hos Bharfot.

Uansett, Rune, hvis du leser dette eller noen tipser deg: Lykke til!

Jeg lar ham selv få siste ord, i en bloggpost fra mai 2007:

Kanskje er det på tide å forklare hva jeg skal. Samtidig virker det idiotisk å forsøke å skrive noe om fremtiden. Dette er en tur, tror jeg, som det er best å skrive om i preteritum. For alle illusjonene vil bare stå igjen som pinlige prognoser dersom de likevel ikke blir noe av. Og kjenner jeg meg selv rett, er det nettopp det som kommer til å skje. Da er det i det minste en trøst at man ikke skrev dem ned. Det gjelder å begrense skadens omfang. Hvis du spør meg om jeg har lært noe etter et 25 år langt liv, er det slik jeg vil svare. Det gjelder å begrense skadens omfang.

(Rune F. Hjemås i bloggen Sharing a coke is kind of like kissing, 24. mai 2007.)

Himmelen i alle søledammene på veien hjem fra jobb. De som hater regn og vil ha tørre hetebølger – har de øyne?

Kanskje er det lettere for lave folk. Særlig hvis de eier en ballong.

Jeg kommer til ei gangbru full av vann, og stanser opp og nøler. Må jeg snu og gå en omvei, i mokkaskoene mine? Nei, noen har lagt ut en rad plankebiter i passe skrittlengde, så nestemann går tørrskodd over.

Og hjemme i bakgården blir vannet samlet dråpevis av tørste blader.

Noen dråper er fulle av sølv. Andre har regnbuer i seg.

Noen har hengt et rødt skjørt på statuen av Rudolf Nilsen. Sosialisten er blitt anstendig, og ingen kan lenger mistenke de muslimske damene for å vanke omkring ham av usømmelige grunner. Samtidig har sosialismen fått et visuelt oppsving. Endelig er det mulig å ane hvorfor Rulle havnet på sokkel.

Hva arbeiderdikteren selv ville ha tenkt? Tja, hvorfor stå naken, når man kan kle seg i filler. Det eneste jeg lurer på er hvem som har kledd ham opp. Bydelens sosialister, eller ærbare muslimer?

Sykler fra Grønland til jobben i ettermiddagssol. Svinger inn Calmeyersgate ved Tukthuskvartalet, hvor det nye sparebankbygget speiler seg i asfalten.

Speilflisene på fasaden er utformet av keramiker og kunstprofessor Ole Lislerud. Svarte, grå og hvite flater, smale penselstrøk og abstrakt kalligrafi. Estetikken er 1990-tallets minimalisme og lengsel mot det japanske.

Om vinteren ruver det svarte glasspalasset dystert mot gråvær og slaps. Men i juni står kveldssola høyt nok til å rekke ned mellom husene.

Hadde kunstneren forestilt seg fargespillet som overstråler ham?

Og så kom sola. På Musikkens Dag! Eller Musikkfest Oslo som dagen er omdøpt, i håp om å få festen til å virke mer festlig. Jeg kan ikke huske en eneste gang tidligere hvor det ikke har regnet på Musikkens Dag. Men i år er hele byen full av solbrente band og publikum som spiser is.

Høydepunktet for meg er en konsert på Youngstorget med Johnny Poe, dette bandet som alltid fanger meg med melodier, trøkk og fine tekstlinjer.

I smile when I’m down, and I cry when I’m up.

Jeg har fulgt bandet ei stund fordi Stein, som jeg kjenner, spiller gitar der. Faktisk har jeg fulgt dem så lenge at jeg etter konserten kan stå og prate med bassisten, som jeg ikke kjenner fra før, og si: De siste to konsertene hadde for dårlig lyd, men konserten før var helt fantastisk, jeg ønsket at den aldri skulle slutte, men i dag ble jeg skuffet da dere ikke spilte yndlingssangen min. Mens jeg snakker hører jeg at det er litt groupie talk, men det gjør ingenting, bandet er verdt det. Og bassisten er ikke særlig blasert, han lytter oppmerksomt og spør hva som er yndlingssangen min, og jeg svarer at jeg ikke vet hva den heter, men at den inneholder tekstlinja:

The little mistakes you make when inspired.

Jeg tilføyer litt barnslig: den er så fin! Ja, svarer bassisten mjukt, den er fin. Så snakker vi om at de snart må spille inn låter, for på hver konsert kommer folk og maser om å få kjøpe en cd. Bassisten nikker og sier at ja, det hendte ham nettopp på do, og vi skal spille inn noe, jeg lover, det kommer til å skje veldig snart. (Hvis det skjer kan du antakelig finne låtene her.)

Bilde: Andreas Pedersen og Stein Stølen Bjerkaker i Johnny Poe.

Noen timer seinere på samme scene, et band som er nytt for meg: Harrys Gym. Jeg har hørt om dem på forhånd og gledet meg, og jeg blir ikke skuffet. Særlig imponerer vokalisten, ei tynn jenta med stor stemme og en diger hvit gitar i armene. Hun skriker med hodet på skrå mot mikrofonen, og slenger på det svarte, glatte håret som stadig blir hengende fast i ansiktet på henne. (Harrys Gym kan du høre og laste ned her.)

Under konserten legger jeg merke til ei jente blant publikum som lurer med seg kjæresten, eller han som kanskje kan bli det, på en slags sittende dans. De gynger fra side til side med overdreven energi, vekselvis mot hverandre og parallellt, som en bølge. De vekker oppsikt i folkemengden, som ellers er rolig, folk dunker med hånda mot låret eller tramper i takt, men ingen beveger seg så mye som dette paret. Det ser ut som en flørt, de nikker og smiler til hverandre, han mørk og hun lys, et vakkert par.

Men det er et problem. Jenta gir seg ikke.

Det er tydelig at gutten begynner å gå lei. Han kaster et bedende blikk, men hun merker ingenting, gynger bare videre med ansiktet mot sola og mysende øyne, det samme dumme smilet. Gutten gynger svakere, før han ser på henne igjen, men nei, hun gir ham ikke amnesti. Nå har han ikke annet valg enn å gi seg aleine. Han skjærer en grimase, slik at alle kan se hvor beskjemmet han er, og slutter å gynge. Og når han snur seg og griper ølen sin, og flytter seg en tomme vekk fra den gyngende, smilende, solslikkende jenta, da håper jeg for hans skyld, eller hennes, at det inspirerte øyeblikket ikke får bestemme, at det ikke blir disse to for evig.

Jeg elsker regn. Det er noe med fargene og lufta. Folk maser om solskinn. Hvorfor? Nei, gi meg regn.

Sola er masete. Den venter ikke, skal nytes her og nå. Sola insisterer og krever, og solfolket krever den inn. Er du ikke ute i det fine været? Hva er galt med deg? Og den voldsomme forventningen: Bare det blir sommer skal alt bli bra. Jeg mistenker at de fleste blir skuffet. Når sola endelig kommer, og de går rundt i byen og misunner alle kjæresteparene. Når folk ringer desperat til venner og bekjente for ikke å være alene den første ekte sommerdagen. Da gjelder det å finne selskap kvikt, et alibi å dele parken og piknikpleddet med. Pass opp! Denne dagen er like om hjørnet.

Så gi meg heller regn. Gi meg bonusdager ingen krever at skal bli perfekte. Gi meg luft å drikke og smake på, som smelter på tunga. Gi meg farger jeg kan se på uten å myse og blunke. Sola er knallfarger, regnet er nyvasket. Fargene blir rikere og synet dypere, du tar inn teksturen, ikke bare overflaten. For ikke å snakke om pusten. Pusten! Hvem trekker lufta dypt ned i lungene i solskinn? Neida, du hiver etter været fordi det er så varmt. Den fuktige varmen, som minner om å drukne. Den tørre varmen, trang hals og raspende pust, som et host. De middels varme soldagene, når du puster automatisk, uten å tenke over det. Så kommer regnet, og du suger lufta til deg. Ah!

«Så lenge du kan stå og puste under et epletre etter regnet, kan du også fortsette å leve.» (Aleksander Solzjenitsyn)

Bildet er fra Tøyen i slutten av april.

En gammel bøk i Botanisk hage ser på meg med oppsperret blikk. Det er et enøyd tre, så dybdesynet er dårlig, det blir nok vanskelig å se hvor nær jeg står. Pupillen er loddrett og smal, som hos et kattedyr.

Treet må være en slektning av entene, de treliknende skapningene i den andre Ringenes Herre-filmen (To tårn). Entene kunne stå helt tilforlatelig i skogen blant de andre trærne, så stille at ingen fattet mistanke til dem. Men hvis du klatret opp i kronen kunne de begynne å gå, med omstendelige bevegelser, særlig hvis det gjaldt å redde seg unna en fare. Entene både tenkte og snakket enormt langsomt, derfor måtte de velge ordene sine med omhu. Oppgaven deres var å beskytte skogen mot mennesker og andre vesener.

Mens jeg tar bilde av treet kommer et par forbi. Jenta utbryter: Se, det treet har et øye! Gutten grynter uinteressert, han gidder ikke engang å se dit hun peker. Jenta gir ham en dytt og får ham til å snu seg. Han kikker på treet, deretter på henne, og smiler overbærende.

Det er trist med folk som ikke tror på enter.

Hvis du vil lete etter treet står det i parkens nordvestre hjørne, på toppen av bakken som begynner ved statuen av Waldemar C. Brøgger.

To håndverkere i oransje regnklær legger skifertak på nabohuset, en gammel teglsteinsbygning. Det er fint å se på dem der oppe, utenfor vinduet mitt, to fargeklatter i bevegelse, den grå himmelen og det grå taket, ulike sjatteringer fra grønngrått til rødgrått, og jeg mener ikke strigrått, selv om himmelen feller tårer idag.

Det er ekstra fint fordi jeg trodde skifertaket var en tapt glede, jeg har likt det siden vi flyttet inn, men skiferhellene ble fjernet i begynnelsen av mai, og jeg var trist over at det hundre år gamle taket sikkert skulle erstattes med noe nytt billigskrot, betongpanner eller bølgeblikk. Men nei! For en gangs skyld handlet det om en pietetsfull renovering. Nå legger håndverkerne nye skiferheller, riktignok mindre og mer ovale enn de forrige, men fortsatt fiskeskjell, kanskje hentet fra en mer beskjeden fisk.

Ikke bare får jeg skifertak å se på, skolen får tettet lekkasjene, og i mellomtida er håndverkerne dekorative. De sitter og røyker på mønet og det ser så deilig ut, på toppen av verden, sitte på mønet med albuene på knærne og røyke, kikke utover og vite at jobben blir bra, at resultatet vil holde, at kroppen og naturen spiller på lag, og du kan unne deg en pause med god samvittighet, når det er et lite opphold i regnværet.

Igår, da jeg skrev denne teksten, tok jeg bilde av taket og håndverkerne. Digitalkameraet var ikke hjemme, så bildene ligger i den gamle speilrefleksen min, og det tar sikkert hundre år før jeg får framkalt bildene, men hvis de blir bra skal jeg legge dem ut senere (jeg lover).

Det er vår og alle glemmer solbrillene på kino. Noen går inn i salen med brillene på, og tar dem av først når filmen blir usynlig. Årets solbriller er enda større enn fjorårets. Vi står på vaktrommet og prøver de gjenglemte brillene mens vi ler av hverandre, tre insekter med enorme fasettøyne, nesa mi blir til en liten knott som såvidt stikker fram.

Neste dag går jeg til jobben i ettermiddagssola. En fotgjengerovergang, mange mennesker som venter på rødt lys. Jeg stanser bak en eldre mann med diger måne, en månemann. Midt oppå månen hviler to mørke vinger, store og utspente, som en nattsommerfugl, en vakker demon. Jeg strekker meg litt, og ser at det er solbriller.

Jeg går videre og tenker på Pessoa og Uroens bok: «Det er kanskje mitt lodd å være bokholderassistent til evig tid, og kanskje er poesien og litteraturen en vakker sommerfugl som hviler på mitt hode og gjør meg latterlig; jo vakrere den er; desto latterligere er jeg.»

Samlivets ømhet og kompromisser.
Et brev fra min mor, som har vært på fjellet i påsken, men er glad for å være hjemme igjen i det grønne huset med utsikten. Jeg sendte henne et bilde fra bakgården vår i forgårs, krokus under snø, og hun svarer:
Hei! Takk for det fine bildet. Det gjorde seg med snø oppå de fine fargene. Her er det også litt snø i dag. Godt å være hjemme igjen. Vi har vasket klær og hengt opp knagger og bilder på den lille doen og så er vi uenige om en knagg, så pappa ba meg si at jeg har vært urimelig i dag. Kanskje han vil ha trøst? Ha en fin dag! Hils masse. Klem fra mor og far.