Bharfot

Er det flere enn meg som har lurt på hva som egentlig foregår på Lillehammer? Altså ved Filmskolen, dette hellige stedet for alle som drømmer om å lage film i Norge. Årets eksamensfilmer ble presentert på Blått Lerret for en måned siden, ikke i sin helhet, men i et utvalg klipp og intervjuer med regissør og produsent for hver film. Jeg gikk til Parkteatret for å se etter nye trender, men endte med å synes filmskolehverdagen var vel så interessant. Denne posten handler litt om begge deler.

Filmskolen på Lillehammer er en 3-årig høyskoleutdanning, den eneste i sitt slag i Norge. Studiet er delt mellom fellesundervisning og spesialisering på sju ulike linjer: Manus, regi, produksjon, foto, lyd, klipp og produksjonsdesign. Betegnelsene skulle være selvforklarende, kanskje unntatt produksjon, som handler om finansiering (budsjett, skaffe sponsorer), og produksjonsdesign, som er planlegging av kulisser og annen formgivning.

Arbeidene vi får se er samarbeidsprosjekter mellom studentene på ulike linjer. På hvert prosjekt deltar én fra hver yrkesgruppe, omtrent som i en vanlig filmproduksjon. Budsjettet er på 380 000 kroner (med mulighet til å oppfinansiere), innspillingstida er ca 10 dager, filmen skal skytes på 16 mm, og resultatet blir en 25 minutter lang novellefilm. (Hvis du ikke er helt med på kategoriene: En langfilm/spillefilm er det du vanligvis ser på kino, med lengde fra 1 time 20 min og oppover. En kortfilm er vanligvis på 5-10 min, noen ganger mer, men fra 20 min snakker vi gjerne om novellefilm.) Høstsemesteret går til planlegging og forarbeid, vårsemesteret til innspilling og etterarbeid. En konsekvens av dette er at handlingen i filmene gjerne ender med å foregå om vinteren, iallefall hvis det skal være utendørsopptak.

Kjønnsaspektet er perfekt symmetrisk: To guttepar, to jentepar, og to par med regissør og produsent fra ulikt kjønn (men i begge mix-parene er jenta regissør og gutten produsent, så du kan si det er uvanlig mange kvinnelige regissører i år). To filmer har klar regional forankring, mest fordi sjansene for tilleggsfinansiering er større på mindre steder. Regissør Helen Komini Olsen la innspillingen av We will all be stars til hjembyen Kristiansund, og fikk støtte fra en entusiastisk ordfører: «Nå skal vi endelig sette Kristiansund på kartet!» Det hjalp vel også at samme ordfører hadde et barnebarn i Idol, samtidig som filmens tema var tenåringsdrømmer om å bli stjerne. Handlingen er lagt til året 1987, midt i storhetstida til musikalfilmer som Flashdance, og det var viktig å kunne bruke originalmusikk. I likhet med fjorårets kinofilm Mannen som elsket Yngve ble eksamensfilmen dermed langt dyrere enn produksjonskostnadene, og oppfinansiering var nødvendig. Ovenfor ser du regissør Helen og produsent Janne Mæle i samtale med Kjetil Lismoen fra filmmagasinet Rushprint.

Men det er ikke bare fordeler ved å jobbe på et lite sted. Det fikk teamet erfare da de uforvarende kom til å fyre opp under en pågående konflikt i dansemiljøet i Kristiansund. Helen ville legge innspillingen til et dansestudio hvor hun selv gikk som barn, men dermed møtte ingen utenfra opp til audition, i protest mot at dette studioet skulle få reklame framfor andre.

Kanskje var det liknende farer regissør Itonje Sølmer Guttormsen så for seg, da hun løste utvelgelsen av statister ved å la hele lokalteatergruppa delta i filmen Den utvalgte. «Vi valgte ikke noen,« sier Itonje, «vi valgte alle.» (Navnet på filmen gjør jo dette ekstra vittig.) Produsent Gisle Norman Melhus hadde sørget for location i sine hjemtrakter på Ørlandet i Sør-Trøndelag, dessuten fikk han Trondheim symfoniorkester til å stille opp gratis bare ved å ringe og spørre! «Holder det i Trondheim å bare være jovial!» spør Kjetil Lismoen. «Vel…» sier Gisle og ler, «du kommer langt.»

Tre av årets filmer minner om tradisjonelle kammerspill, i retning melodrama. Det gjelder Itonjes og Gisles film De utvalgte (om en kunstnerisk prosess som går til helvete), antakelig gjelder det Oasen, et trekantdrama fra fjellheimen jeg dessverre kom for sent til å se klippene fra, laget av Kristoffer Metcalfe (regi) og Frederick Howard (produsent), og ikke minst Hotellstäderskan, et klaustrofobisk ødipalt drama fra den svensk-norske duoen Ann Holmgren (regi) og Åshild Sollien (foto nedenfor). Jeg gikk også glipp av klippene fra Sarah83, noe jeg i etterkant var svært ergelig over. Sarah83 er laget av Vibeke Heide (regi) og Christian Bakke (produsent) og handler om identitetsskapning i en youtube-verden med vekt på kjønn.

Det varierer hvor mye Lismoen spør studentene om filmene deres, og hvor mye han fokuserer på praktiske forhold. Det første gutteparet, Metcalfe og Howard, blir nærmest utelukkende spurt om studentpolitikk, noe som får meg til å lure på om de er blant hovedpersonene i årets studentopprør ved Filmskolen.

Årets kull er blitt omtalt som det «mest krevende» siden skolen ble startet for ti år siden. Det har vært skarpe protester mot den valgte pedagogiske modellen, som visstnok skal skille seg fra tilsvarende utdanninger i andre land. På Lillehammer er hovedprinsippet Det hellige trianglet, dvs et nært samarbeid mellom regissør, manusforfatter og produsent. Tredje studieår starter med en hyttetur hvor denne trioen sendes ut i villmarka, og ikke får komme tilbake før de har utviklet en brukbar idé. For tida skjer dette på Skeikampen, et navn som utover kvelden får en smått legendarisk klang. Ikke én eneste student unnlater å nevne stedet, noe som gir en (utilsiktet?) reklamevirkning. Jeg hadde ihvertfall ikke hørt om det før, men googlet det straks jeg kom hjem (for at du skal slippe: Skeikampen er et skiområde i Gausdal).

Opprøret blant studentene handlet om regissørens makt, som noen mener blir for liten med triangelmodellen. På årets kull skal det ha vært mange sterke regissørtalenter, som ønsket seg en regivridning mer i tråd med europeisk auteurtradisjon. Hvordan dyrke fram en ny Bergman eller Fellini hvis viktige beslutninger må tas triangeldemokratisk?

Når siste duo kommer inn på scenen må jeg le. En ny rolle er bekledt: her kommer de kule på kullet. Hvis dette var animasjonsfilmen Finding Nemo ville disse gutta ha spilt skilpaddene, som flyter sørover på ryggen med hendene under nakken og lar havstrømmen gjøre jobben for seg. De er på vei til det gode liv, surfing og ferie, hey dude. Rollen er tydelig allerede på fottøyet, den ene i converse, den andre i flipflaps, og ganglaget når de lofser fram og klatrer opp på barkrakkene, lute i ryggen og med skeive flir.

Martin Lund (regi) og Ruben Thorkildsen (prod.) har laget Baloon Moods, en slags episodefilm i kategorien unge menn som liker Erlend Loe. Det er mye Detektor i klippet vi får se, kanskje også noe Bent Hamer og Roy Andersson, eller for å si det med Lismoen: «Forrest Gump i bobil.» Men historien og måten den fortelles på er sjarmerende, om enn kanskje ikke fullt så original som filmskaperne tror. Jeg tipper uansett vi får høre mer til dem i årene framover, siden stilen virker så perfekt tilpasset det siste tiårets feelgoodtradisjon.

Alle studentene får spørsmål om hvordan de ser for seg framtida, og alle har vansker med å svare. Ikke rart, siden de er midt i eksamensinnspurten, etterarbeidet på filmene er ikke ferdig på dette tidspunktet. «Jeg er midt i en kreativ boble», sier Martin Lund. Journalist Lismoen smiler lurt og svarer: «Vel, da skal vi ikke pirke i den boblen… før den sprekker av seg selv.»

Men studentene fra Lillehammer er ettertraktet i filmbransjen. De virker da også optimistiske. Det blir påpekt at selv om presset er stort, så er sjansene for å komme seg inn større i Norge enn i land som har hatt filmskoler lenger. Her i landet finnes det fortsatt et vakuum å fylle, ifølge Ruben Thorkildsen: «Bransjen har fortsatt en sult etter ungt og billig talent.»

Intervjuene med studentene fra Filmskolen kan i sin helhet ses på Rushprints hjemmesider (men uten klipp fra eksamensfilmene). En oversikt over filmer og hvem som har deltatt i produksjonen ligger her. Neste Blått Lerret finner sted på Parkteatret 8. oktober.

Hva skjer hvis du tar 400 stivpyntede jenter, plasserer dem på en fest uten gutter, og instruerer dem til å kose seg? Jeg ser resultatet rundt meg i dette øyeblikk. De smser. Overalt står det jenter med mobilen i hånda, helst sånne du kan klappe opp, med deksel i ulike nyanser av rosa, og de skakker på hodene, med tunga i munnviken, og svaier på de høye hælene sine, mens de stirrer intenst på displayet.

Vi har vært på premieren til Sex and the City: The Movie. Ikke en hvilken som helst premiere, men den såkalte VIP-premieren, som semi-kjendisene har kjempet om billetter til helt siden filmbyrået annonserte den. Oslo Kino har fått utallige mailer, enda vi ikke hadde noe å gjøre med fordelingen, det var ikke vår forestilling, selv om den foregikk på Klingenberg, men det visste ikke folk, så de skrev til oss og spurte: jeg er den og den, kan jeg få? Enkelte nøyde seg ikke med et nei, de fortsatte: vet du ikke hvem jeg er? hvem som er faren min? (i mange tilfeller gjorde vi ikke det)

Det var som på film. Og det er kanskje premierefesten også. Men isåfall en ganske kjedelig film, med altfor mange statister, hvor manuset mangler og stjernene brøt kontrakten like før innspilling. Jeg ser ikke mange kjendiser, ingen Pia Tjelta, ingen Mia Gundersen, og jeg vet ikke hvilke andre jeg hadde ventet, men den eneste jeg kjenner igjen er Baron von Bulldog som henger i et hjørne omgitt av modeller. Kanskje finnes det kjendiser her som er ukjente for meg, som den blonde Paris Hilton-klonen som steg ut av en sportsbil, og fikk tre fotografer med penisforlengerkameraer til å knipse vilt. Hun ble dratt ut av bilen av en ung sjåfør med det sleskeste smilet jeg har sett, men han gikk i det minste ut av bilen, åpnet døra og trakk henne opp av setet, fordi hun på egen hånd ikke kunne reise seg på de høye hælene.

Men kanskje var hun kjendis, og jeg ergrer meg nok en gang over Kollega B, som er fast Se&Hør-leser og sikkert kunne veiledet meg, men som feiget ut i siste liten og gikk rett hjem etter filmen. Hun kom ikke engang ut av salen for å si fra, men smset mens jeg ventet ute i Borggården, «jeg blir ikke med, men kos deg du!» Jeg tenkte: hva faen, kos deg du!? Og for tredje gang idag? Hva tenker jenter når de sier slikt til andre jenter, jeg ditcher deg i siste øyeblikk, men bry deg ikke om det, du greier deg jo fint uten meg, og hvis ikke så pytt, jeg driter i deg. Tidligere på dagen har Kollega A gjort det samme, pluss ei god venninne, som riktignok ikke visste at jeg endte opp aleine, så hun er unnskyldt, men ikke kollegene. Uansett lurer jeg på hvorfor alle tre avsluttet med «kos deg du». Nå står jeg her og glor for meg selv, en papptallerken sushi i den ene hånda, et plastbeger yoghurtis i den andre.

Digresjon: elendig sushi, la deg IKKE friste av det nye tilbudet som kommer, «lag din egen sushi, direkte fra frysedisken», den smaker INGENTING, først var jeg usikker på om det var dvask røykelaks på ris, men nei, det var rå gammel fisk, og stol på meg, som er sushi-elsker, dette holder bare ikke! Derimot var yoghurtisen god. Jeg anbefaler alle smakene jeg prøvde, som var karamell, sjokolade, mint og kirsebær, og ifølge Kollega B var resten like gode. Vi fikk samme is i foajéen og hun rakk å smake på alt, gikk fram og tilbake og hentet stadig nye begre med en liten klatt, før hun spurte demogutten: kan jeg ikke få mer i begeret, så slipper du å bruke så mange, men demogutten eide ikke humor, han bare brølte: hva!!?

Selve filmen er det ikke stort å si om. Jeg hadde de verste forventninger, men så hører jeg også til dem som ikke orket tv-serien, hovedsakelig på grunn av den grusomme voiceoveren som messet fram hobbypsykologiske visdomsord. Dessuten drømmer jeg ikke om designerklær, er uinteressert i vesker og sko, og har aldri funnet noen særlig trøst i shopping. Så jeg er ikke målgruppa. Uansett får du ingen spoilere av meg, rett og slett fordi det er unødvendig, plottet i filmen er en eneste spoiler, jeg skjønte allerede under fortekstene hvordan det ville gå med hver eneste karakter.

Likevel må jeg innrømme at da jeg satt der i salen med 400 andre jenter i flotte kjoler og ubrukelige sko, og vi hadde fått hver vår goodiebag med en lang kjole og noen obskure hudkremer, og folk fniste og sammenliknet, og jeg var den eneste på raden som våget å smake på innholdet i sugerørene, og alle ble glade da det viste seg å være bruspulver, og filmen begynte og alle klappet av forventning – da følte jeg meg lykkelig innhyllet i et jentefellesskap som skulle vare i 2 timer og 26 minutter.

Nå står jeg her på festen og savner den rosa sjampanjen fra vorspielet. Den finnes på festen også, men ikke gratis, og køen foran baren er enorm. Jeg smatter på isen og godter meg over at Kollega B kunne fått så mye is hun ville her. Så nå kan hun angre. Eller også ikke. For dette er nok den dølleste premierefesten jeg har vært på. Hvorfor? Er det mangelen på bransjefolk, at alle er jenter, at vi har pyntet oss for mye? Mine manglende venninner kunne være problemet, men det ser ut som de fleste føler som jeg. Når jentene ikke smser sitter de strødd rundt i sofaene med matleie uttrykk, eller vandrer nysgjerrig omkring, langsommere når de oppdager at ingenting skjer, annet enn på scenen, hvor en kvinnelig DJ står og gjesper.

Jeg blir ikke lenge. Etter en knapp time gir jeg opp, mett på is og dårlig sushi, og fornøyd med at jeg både har sykkel og gode sko som tar meg hjem. Jeg ruller ned gata fra Ballroom til Wessels plass, går av sykkelen, setter meg på en granittkant og dingler med beina. På det kvarteret jeg sitter der kommer flere festjenter gående, langs den vakre murbygningen til Frimurerlosjen, med svingende papirposer, kanskje for å minne seg selv på hva de tross alt fikk ut av kvelden, en goodiebag og en middelmådig film.

Jeg vender blikket mot himmelen, hvor tårnseilerne suser i akrobatiske sirkler og skriker de utenomjordiske skrikene sine, yndlingsfuglene mine, som i år kom tilbake nøyaktig på fødselsdagen min, to uker før de pleier. Jeg tenkte uvilkårlig at det var et godt tegn, selv om jeg ikke tror på tegn, men jeg ble uansett glad, og det blir jeg nå også, mens fuglene suser over meg og likner russiske jagerfly, som i sin tid ble bygget med dem som modell. Dette får meg til å tenke, selvfølgelig banalt, at også folk burde ha slike forbilder, fugler med luft under vingene, istedenfor søkkrike damer som sminker seg som transer og bare ser sin egen forbruksboble.

Hvis du vil lese mer om filmen Sex and the City kan jeg anbefale Erik Alvers anmeldelse i Dagbladet (enkel og grei) eller Kjetil Lismoens i Morgenbladet (grundig om forskjellen på amerikansk tv og film). Etter å ha sett reportasjon i VG fant jeg dessuten ut at jenta i sportsbilen var Pia Haraldsen, og at jenta med kveldens mest gjennomsiktige kjole (selvfølgelig) var Marianne Aulie. Se VGs bilder og intervju med disse to her.

Oppdatering 12. juni 2008: I går kveld var Baron von Bulldog innom bloggen min og avkreftet at han var tilstede på festen. Mannen som sto i et hjørne omgitt av modeller var derimot Jono el Grande, som i løpet av natta ble identifisert av mine utmerkede Twitter-venninner og kjendiskonsulenter Prinsesse Ragnhild og Frøken Skavlan. Til hjelp hadde vi dette bildet fra kjendispartybloggen Oslonights. Takk til dere, og til Baron von Bulldog for besøket og oppklaringen!

Det pågår en bloggkampanje for menneskerettigheter i Kina, i anledning IOCs manglende vilje til å legge press på kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. De siste overgrepene i Tibet viser tydelig hvor brutalt regionene i Kina styres, hvor liten respekt det finnes sentralt for lokal vilje og tradisjoner, og hvor lite et menneskeliv er verdt. Mye godt og opplysende allerede blitt sagt av andre bloggere. Les hos HvaHunSa om blogg-til-blogg-kampanjen, hos Hildring om antall døde og sårete i Tibetkonflikten, hos Savageminds hvorfor det er avgjørende at kinesiske myndigheter for første gang erkjenner at det finnes protester i Tibet, hos radiohode om sponsorer du kan skrive til og evt boikotte. Et ferdig protestbrev ligger på Opprop.no, men det er nok enda mer virkningsfullt å sende noe du selv har formulert.

Til slutt vil jeg gi et ørlite bidrag på mitt eget felt, med et klipp fra spillefilmen Seven years in Tibet (1997, regi: Jean-Jacques Annaud). Selve filmen kan man si mye om: den er partisk, amerikansk, gir en ufortjent stor rolle til Brad Pitt – ja, alt dette er sikkert riktig, men denne scenen gjorde likevel enormt inntrykk på meg. Den viser kontrasten mellom det ydmyke buddhistiske perspektivet til Dalai Lama, og de brutale militærstøvlene som tramper inn over en mandala av farget sand, laget til de kinesiske generalenes ære av møysommelige munker. Det er buddhistisk tradisjon at den som snakker med Dalai Lama aldri skal ha hodet høyere enn hans (av samme grunn skal du sørge for at hodet ditt er lavere enn buddhastatuens hode i et tempel, og aldri sette buddhahodet du har kjøpt på Ikea på gulvet eller lavt i bokhylla). Generalene nekter å føye seg etter tradisjonen, og munkene blir skrekkslagne – men Dalai Lama, som ennå bare er en liten gutt, reiser seg villig fra tronen og setter seg på gulvet med generalene. Deretter taler han fred og forsoning med dem, men blir møtt av foraktelige gester og avslutningsreplikken «religion is poison».

Min oppfordring: Se filmklippet, og støtt kampanjen for Tibet!

Det eneste formildende ved dette foredraget er at mannen kaller roboter for robåt. Det holder meg våken å vente på de skrudde setningene: «I den første filmen spiller Arnold en slem robåt, men i den nesten er han snill og kjemper mot en enda verre robåt.» (Terminator) «Alle mennene i byen dreper konene sine og erstatter dem med robåter, men i remaken fra 2004 blir ikke konene drept, de får bare en chip i hodet for å oppføre seg som robåter, og dermed kan det bli happy end.» (The Stepford Wives)

Jeg er på Cinemateket for å lære om science fiction-film, i foredragsrekken «Filmhistoriens ABC». Det er vanligvis et av mine favorittkonsepter. Dyktige filmvitere snakker om en sjanger de liker, og bryter monotonien med korte filmklipp. Men i dag har vi ikke noen filmviter her, derimot Gunnar Bakke fra science fiction-festivalen. Han er et glimrende eksempel på at undervisning sjelden bør overlates til autodidakte. Såvidt jeg kan skjønne er han en typisk potetgullnerd, som entusiastisk har sett altfor mye film, men uten å tenke noe særlig over den. Bakke tror det er inspirerende å høre at «jeg gleder meg som en guttunge til dette klippet» eller «jeg skal ikke si noe mer om denne filmen enn at dere MÅ se den». Vel og bra – men jeg vil vite hvorfor. Jeg vil lære noe uten å se filmen selv. Hva gjør jeg ellers på dette foredraget?

Men la meg legge godviljen til. Historikk: Verdens første science fiction-film var En reise til månen fra 1902, regi: Georges Méliès. Videoen til Tonight Tonight med Smashing Pumpkins er svært influert av denne filmen (ovenfor). Neste høydepunkt kommer ikke før i 1927, Metropolis av den tyske ekspresjonisten Fritz Lang. På 1930-tallet dominerte superhelter som Lyn-Gordon. Etter krigen kom «gullalderen», preget av Den kalde krigens angst for atombomber og kommunistisk invasjon. På 1950-tallet fikk vi angrep fra flygende tallerkner, og monsterfilmer som Them! med muterte kjempemaur. 1960-tallet var mer filosofisk, med François Truffauts Fahrenheit 451 og Stanley Kubricks episk storslåtte, men langtekkelige 2001: A Space Odyssey. Det kom også mindre alvorlige filmer, som Roger Vadims Barbarella, hvor Jane Fonda slo igjennom, med de berømte scenene hvor hun stripper vektløs ut av en romdrakt (Kylie Minogue har laget en tribute i videoen Put Yourself In My Place, se den her), og sprenger orgasmemaskinen med sin erotiske kapasitet (nedenfor).

På 1970-tallet kom en rekke mørke dystopier, før George Lukas endret verden med Star Wars i 1977. Samme år kom Nærkontakt av tredje grad av Steven Spielberg. På 1980-tallet fulgte helteseriefilmer som Terminator, Alien og Mad Max. Mest epokegjørende var Ridley Scotts Blade Runner fra 1982, en science fiction film noir hvor stemninga ifølge regissøren var inspirert av Edvard Hoppers maleri Nighthawks fra 1942 (nedenfor).

Gunnar Bakke slutter her. Ifølge ham har det ikke blitt laget interessant science fiction-film siden midten av åttitallet. En annen potetgullnerd i salen (de tre første radene er opptatt av folk med samme kroppsfasong) kritiserer ham for å ensidig vekt på «vestlig» science fiction. Bakke gir ham rett, han skulle gjerne ha rukket noe russisk. Men hva med europeiske filmer? Hva sier du til en mann som synes Will Smith var fantastisk i fjorårets frelserfilm I Am Legend (etter Richard Mathesons roman), men ikke nevner den mye bedre britiske filmen med liknende plott, som finner sted i et folketomt London istedenfor New York, 28 Days Later fra 2003? (regi: Danny Boyle, manus: Alex Garland) Skal jeg ta alvorlig en mann som foreleser om film, men ikke husker navnet på Woody Allen? (Relevant fordi Sigourney Weaver sa nei takk til hovedrollen i Annie Hall for å spille i den første Alien-filmen fra 1979, regi: Ridley Scott.)

I det hele tatt er kunnskap utover rene handlingsreferat mangelvare i dette foredraget. Bakke nevner sjelden regissør og årstall, han trekker få linjer mellom ulike filmer, begrenser seg til såkalt teknologisk science fiction, og velger bort all fantasy. Han viser klipp fra Earth vs. the Flying Saucers fra 1956 (trailer ovenfor), og forteller at Mars Attacks fra 1996 var en parodi på denne, men nevner ikke at regissør for sistnevnte er den hyperaktuelle Tim Burton (Sweeney Todd, Corpse Bride, Edvard Saksehånd). Derimot henger han seg opp i at Tom Jones spilte i filmen, dessuten overlevde til slutt, og attpåtil sang! Bakke skjærer en grimase, «men det var på nittitallet, så jeg skjønte etterhvert at det var ironi,» og jammen gjør han ikke hermetegn i lufta.

Nå har det seg slik at Mars Attacks er min yndlingsfilm av Tim Burton. Den er laget før han ble veldig gotisk, og gir en god innføring i den absurde, lekne siden ved science fiction. Filmen er en satire over alt amerikansk, fra dumme presidenter til tåpelige talkshows, krigerske generaler og naive new agere. Jorda blir invadert av marsboere som kommer ut av romskipet og babler noe som (via en maskin) oversettes til «we come in peace». Publikum jubler og fredsduer slippes ut – men så trekker skapningene våpen og forkuller alle som er tilstede. Dette er likevel ikke nok, presidenten blir overbevist om at det sikkert var en «misforståelse», og det hele kan fortsette i utrolige vendinger, fram til den hysteriske slutten. Jeg runder av denne posten med en trailer for Mars Attacks, en film som anbefales på det varmeste.

Hvis jeg som publikummer får mer sympati med skurken og de ukjente politimennene i en eksploderende bil enn med de svettende og skrikende ofrene i filmens gisseldrama, har ikke da regissøren en problem? Når dette er sagt er det mange kvaliteter ved den nye norske filmen Ulvenatten. Det er en actionthriller basert på Tom Egelands bestselger fra 2005, med svensken Kjell Sundvall som regissør. Sundvall har tidligere laget Jegerne, Grabben i graven brevid, Beck-filmene og mye annet.

Forresten er det ikke helt sant at ofrene svetter. Når jeg tenker etter er det skurkene som svetter, mens ofrene gråter og skriker. Politimennene derimot har på seg utrolig mye klær, merkelig nok uten at noen av dem svetter. Bortsett fra han som blir skutt mens han kryper gjennom et ventilasjonsrør, noe som sikkert skal vise hvor trangt røret er, jeg går altså ikke glipp av intensjonen, men ærlig talt, er ikke symbolikken overtydelig?

Fra venstre: Kjell Sundvall, Tom Egeland, Anneke von der Lippe, Christian Skolmen, Dejan Cukic, Jørgen Langhelle, Ingar Helge Gimle. Foto: Oda Bhar.

Det kan sies mye om actionthrilleren som sjanger, og årsakene til at den er lite brukt i norsk film. Den vanligste forklaringen er budsjettrammene, det antas at god action må koste mye penger. På Blått Lerret for en måned siden fortalte Egeland hvordan han kuttet den ene eksplosjonen etter den andre fra manus fordi produsenten sa: Vel, vi kan godt sprenge den bilen, men det vil koste 100 000 ekstra. Vanligvis kom han til at det ikke var verdt det. Både han og Sundvall ler av dette, de virker ikke bekymret, og det trenger de heller ikke å være. Ulvenatten må ha kostet brøkdelen av en Hollywoodproduksjon, men jeg tror ikke dette er problemet. Actionscenene fungerer nemlig langt bedre enn de karakterdrevne scenene.

Problemet kan være dårlig regi, på tross av Sundvalls tidligere merittliste. Det kan være den åpenbare mangelen på star quality hos skuespillerne, eller er det så vanskelig å spille tøff på norsk? Anneke von der Lippe virker grå, matt og lidende som talkshow-vertinne. Christian Skolmen er usikker og svak som politiets forhandler, og ikke bare fordi det ligger i rollen, han overbeviser ikke engang som enkel-mann-i-vanskelig-posisjon, noe som skaper en ufrivillig komikk når skurken på et tidspunkt utbryter: Var du den beste de kunne finne!? De uunngåelige duellene er rituelle og fantasiløse – terrorist vs vertinne, terrorist vs forhandler, terrorist vs skrikende publikummer (som åpenbart er expendable). Derimot nekter manusforfatteren seg andre klassiske spill, som interne oppgjør mellom skurkene, krangel mellom politifolkene om hva som er den beste strategien (vold eller samtale), personlige forhold mellom gislene som kunne økt sympatien for dem. Mye godt stoff er dårlig håndtert, som når de latterlige russerne overspiller interne konflikter på ambassaden, eller de enda mer latterlige norske byråkratene sitter rundt et konferansebord og hamrer med stakkato stemme: Vi-har-flere-parallelle-planer.

Men det verste er selve gisselsituasjonen. Her ser vi uskyldige mennesker fanget i et fjernsynsstudio, mens tsjetsjenske terrorister støvler omkring dem. Det svettes, bannes, skytes og skrikes, glasset singler i lamper og kameraer, blodet spruter på veggene – og likevel, for meg blir det mer nerveslitende enn nervepirrende. Jeg kjeder meg, bryr meg null og niks om hvem som overlever, med mindre det er folk jeg ikke har sett på nært hold, og dermed kan tro er interessante og sympatiske.

Fra venstre: Egeland henger rundt i hjørnet av fotoshooten. Anneke, Skolmen og Langhelle prøver å se skumle ut. Foto: Oda Bhar.

Okei, dette lyder ikke bra. Men jeg lovte kvaliteter. Actionsekvensene har futt og fart. Det er minelagte riksveier, sjonglering mellom flyplasser, politibiler som kjører gjennom flammer, nestenkollisjoner i lufta mellom helikopter og fly. I tillegg glitrer to av skuespillerne. Først og fremst superskurken Ramzan, spilt av dansken Dejan Cukic (født i Montenegro), med karisma og utseende som en Bollywoodskuespiller. Han er deilig og djevelsk (men dessverre klippet han håret i grevlingfasong før pressevisningen). Innvendingen er at han gjør det nesten umulig å holde med heltene. Hvis det ikke var for Jørgen Langhelle, som virkelig har fått dreisen på den tøffe helterollen. (Men hvorfor i all verden er han så påkledd hele tida? Hva med i det minste å kaste uniformsjakka?) Men det beste er selvfølgelig Tom Egelands plott. Jeg er dessuten sikker på at jeg så ham i filmen, i en gjesteopptreden med kaffekrus foran pcen. Egeland er forøvrig en dyktig blogger, sjekk siden hans her.

La meg avslutte med noen forslag til alternativ casting, riktignok for seint for denne filmen, det innser jeg. Men for det første, hvis du har Jørgen Langhelle i en slags politilederrolle, hva skal du så med Ingar Helge Gimle som alternativ helt med nesten samme funksjon? De to figurene kunne med fordel vært slått sammen, Gimle har ihvertfall ingenting som actionhelt å gjøre. For det andre, hvis du har Christian Skolmen og Stig Henrik Hoff til disposisjon, hvorfor la Hoff krabbe inn i et rør og bli skutt etter femten sekunder, mens du lar Skolmen fortsette å skjelve rundt munnen med telefonrør i hånda gjennom resten av filmen? For det tredje, hvis du vil lage en actionfilm med tøffe menn og en eneste sexy kvinnelig heltefigur, som skal løpe rundt i kort skjørt med dyp utringing, da bør du nok velge en annen enn Anneke von der Lippe. Og sist men ikke minst lurer jeg på: Har disse gutta noe på gang?

Ulvenatten har premiere over hele landet fredag 29. februar. Bildene er tatt foran Vika kino igår, og på Parkteatret 30. januar. Alle foto: Oda Bhar.

En forkortet versjon av denne artikkelen er publisert på iNorden.

Oppdatering 1: Her er traileren også. Med Dejan Cukic uten grevlinghår.

Oppdatering 2: Nå er terningkastene kommet, og spenner fra 3 i Dagbladet og Dagsavisen, til 5 i Aftenposten og VG. Jeg ville (som noen kanskje husker fra Twitter) gitt 4. Les gjerne Reidar Spigseths anmeldelse i Dagsavisen, et utdrag: «Filmen går rett inn i gisseldramaet, og før vi vet ordet av det har terroristene tatt liv av folk. Men henrettelsene kommer uten at vi har blitt kjent med verken bifigurene eller hovedpersonen programleder Kristin Bye. Dermed går vi miste av sjokkeffekten og det gripende inntrykket som brutal terror bringer med seg. Gislene oppleves mest som en hop med statister, og kunne like gjerne vært med i en instruksjonsvideo for politiets beredskapstropp.»

Tenk deg at det finnes et sted hvor barndommen din er intakt. La oss si et hus, som i den nye norske filmen Sommerhuset. Med lukter og gjenstander ingen har rørt på årevis, og når du kommer dit er det som om også lydene strømmer på, smellene i dører, vinden mot rutene, stemmer som ler eller hvisker. Du blir stående midt på gulvet med lydene i hodet, uten å si noe eller røre på deg, kanskje fordi du frykter å miste lydene igjen, eller fordi de overvelder deg, og kanskje ikke på noen god måte.

Tenk deg så at det er noen med deg, som ikke deler denne stemninga. De tramper omkring og klår på gjenstandene, mister koppen du pleide å drikke av på gulvet, løfter bamsen din og ler av den, roper til hverandre og krever oppmerksomhet, vil at du skal være med på leken. Så hva gjør du? Later som ingenting, og rister av deg minnene? Eller reagerer du på en måte de andre ikke liker, og føler deg som verdens ensomste menneske?

Jeg har tidligere svermet for Sommerhuset i kommentarfeltet på en annen filmpost, om en mye dårligere film det kostet langt mer penger å lage. Jeg kritiserte spillefilmen Lønsj blant annet for å la underteksten forsvinne i overtydelige forklaringer, noe som dessverre er et vanlig problem i norsk film. Men fraværet av overtydelighet er nettopp Sommerhusets styrke. Konfliktene mellom personene blir sjelden tatt helt opp til overflaten, likevel er vi aldri i tvil om at de finnes. Under besøket i huset blir denne underteksten kommunisert gjennom et forsiktig lydspor, hvor løsrevne ord og setninger blandes med naturlyd og menneskelyd slik det kunne høres ut da Renate (Maria Bock), tilbrakte somrene her sammen med moren og søsteren sin. Dette var før moren døde og Renate måtte ta seg av lillesøsteren sin.

Tilbake ved huset i Nord-Norge i voksen alder er søsteren ikke med, selv om Renate booket turen som gave til henne. Jeg skal ikke fortelle hvorfor, eller hvordan det går, bare nevne at det ligger mange uuttalte temaer her: ansvar og frihetstrang, ambivalent søskenkjærlighet, et sorgarbeid som aldri ble gjort ferdig. Historien formidles med varme og humor, og filmen er stramt klippet ned til 40 minutter, et befriende grep jeg kunne ha ønsket meg i flere filmer. Fordelen er at du rekker to filmer på én kveld, gjerne med matpause mellom. Hvorfor ikke gjøre som meg, og lage en nordnorsk minifilmfestival for deg selv, ved å se Sommerhuset først, og Nils Gaups Kautokeino-opprøret etterpå? Jeg lover deg to gode filmopplevelser.

Sommerhuset har ordinær premiere fredag 22. februar, og vises med forfilmen Tommy av samme regissør. Merk deg uansett navnet Ole Giæver, som vi vil høre mer til i årene som kommer. Norsk film står foran et generasjonsskifte, og hvis Giæver er symptomatisk for framtida er det grunn til å glede seg. Jeg siterer ham selv i et intervju fra 2003:

– Hva kan du bidra med til norsk film?
– Originalitet, og filmer med mellommenneskelig dybde. Og humor. Dessuten ser jeg på meg selv som modig. Jeg tør å leke. Det skal være morsomt å lage film. Det kan virke som om noen glemmer det i Norge.

Bildene er tatt på Blått Lerret på Parkteatret onsdag 30. januar. Jeg slår gjerne et slag for dette arrangementet også: Avholdes ca månedlig, mye bransjefolk, men åpent for alle, og en god anledning til å holde deg oppdatert på hva som skjer i norsk film. Det vises klipp fra filmer som har premiere de neste ukene og månedene, og mellom klippene intervjues aktuelle regissører og skuespillere. Neste Blått Lerret finner sted onsdag 27. februar. Det er et samarbeid mellom ulike filmorganisasjoner og filmtidsskriftet Rushprint.

Foto: Oda Bhar.

Den norske filmen Lønsj har premiere fredag, og markedsføres som «et svart drama med en stor dose humor». Jeg er uenig i sjangerbeskrivelsen. For meg minnet den mer om en zombiefilm med overdrevne ambisjoner.

Regissør er Eva Sørhaug, en spillefilmdebutant som tidligere har laget reklame og kortfilmer, samt noen episoder av Hotell Cæsar. Hun har fått med seg en rekke kjendisskuespillere, ned til minste birolle. Vi møter den vanlige hotte «unge» gjengen: Ane Dahl Torp, Pia Tjelta, Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch (og jeg kunne ha fortsatt), samt eldre kanoner som Bjørn Floberg. Har Sørhaug nok pondus til å dra nytte av disse skuespillerne?

Marius Lien spurte i forrige ukes Morgenblad om det ville vært mulig for noen regissør å mestre et slikt topplag. I norsk sammenheng er de superstjerner, og Lien trekker paralleller til Steven Sonderbergs problem med å få gjengen i Oceans-filmene (Eleven, Twelve, Thirteen) til å framstå som noe annet enn coole utstillingsversjoner av seg selv.

«Kan en film med dette stjernelaget unngå å bli en kalkun? Hvordan får man en slik gjeng til å dra i samme retning?» (Marius Lien i Morgenbladet, 25. januar 200

Etter å ha sett Lønsj tror jeg snarere problemet var å hente ut potensialet av skuespillerne, enn å tøyle dem. Når den ellers fysisk aktive Ane Dahl Torp går rundt som en uttrykksløs zombie, eller Pia Tjelta leverer replikkene monotont som et pugget salmevers, selv under en voldtekt… Da skylder jeg ikke på skuespillerne, men på regissør og dreiebok.

Og når du tenker etter: Hvor vanskelig kan det være å styre skuespillere? Er ikke jobben deres nettopp å ta instruksjon? Men selvfølgelig har de også en egen kreativitet, og denne vil en god regissør ikke bare gi rom, men pleie fram. Som skuespiller Maria C. Bock (snart aktuell i novellefilmen Sommerhuset, som vant Tromsøpalmen under årets TIFF), uttalte under arrangementet Blått lerret på Parkteatret igår: «Hvis regissøren stoler på meg, kan jeg utvikle rollen til den brenner i meg. Og når jeg brenner - det er da filmen blir bra!»

I Lønsj er det lite som tyder på at skuespillerne brenner. Sørhaug får høre at filmen har «et veldig sterkt regigrep», men er ikke enig, tvert imot mener hun den er «veldig karakterdrevet». I Store Studio forteller hun om arbeidsmåten sin, hvor mye hun snakket med skuespillerne. Det lyder jo bra. Eller også ikke. Hva handlet samtalene om? «Jo,» sier Sørhaug, «vi snakket om karakterenes bakgrunn. Hvordan var barndommen hennes. Når hadde han sist sex. Alle slike detaljer er relevante for filmen.» Ja, mon det? For meg lyder det som psykobabbel. Førte all denne snakkingen til bedre skuespill? Eller kan den like gjerne ha ødelagt muligheten for selvstendig undertekst, ved å tilby for enkle og platte forklaringer? En god undertekst handler jo ikke om å få alt opp på bordet, men å beholde noe uklart eller uuttalt som skaper spenning. Har regissøren snakket skuespillet ihjel?

Jeg kan heller ikke skjønne at det psykologiske holder vann. Ane Dahl Torps karakter virker nesten aldri redd, selv om hun er ute i verden for første gang på flere år, og går rundt med alle eiendelene sine i en koffert, uten å vite hvor hun skal sove om natta. Ifølge regissøren er Leni ganske riktig uredd, men skeptisk og irritert på den nye virkeligheten. «Man kan godt være innesperra hele livet og ha det greit med det,» påstår Sørhaug. Javel? Ane Dahl Torp beskriver karakteren sin som «fornøyd med det lille livet», noe «flere av oss kanskje burde være». Men de fleste små liv foregår tross alt på en større arena. Å trekke Lenis liv fram som ideal, uansett om hun lærer å shoppe og dra på badetur, virker i beste fall komisk, eller også arrogant, overfor alle oss som faktisk lever helt vanlige liv, kanskje «små», dog relativt harmoniske.

Eller hva med Heidi, Pia Tjeltas karakter. På den ene siden skal hun være underkuet av en voldelig ektemann. På den andre siden følger hun etter ham rundt i leiligheten når han ikke er fornøyd, maser om at han skal tilgi henne, gir seg ikke selv om han svarer: det er greit, vi snakker ikke mer om dette. Hvis han var voldelig ville hun vel ikke ha turt å mase slik? Istedenfor å synes synd på henne, slik regissøren sikkert vil, ender jeg med å bli uutholdelig irritert, og når ektemannen denger til henne (kun én gang, med flat hånd over kinnet), virker det som en klaustrofobisk handling fra hans side, snarere enn umotivert brutalitet. Jeg skammer meg over å innrømme det, men jeg heier nesten på ham. At mannen ønsker seg langt vekk er høyst forståelig.

Og så er det filmreferansene. Lønsj er en såkalt mosaikkfilm, så hva er mer naturlig enn å legge inn pekere til andre (og bedre) mosaikkfilmer? Dette er ihvertfall eneste grunn jeg kan tenke meg til å innlede filmen med et bilkræsj (jfr Hawaii, Oslo), tilsynelatende uten sammenheng med resten av fortellingen, eller å la aggressive måker flomme inn over Oslo (jfr froskeregnet i Magnolia, og selvfølgelig Hitchcocks Fuglene). Når pressemeldingen også gir oss en unødvendig tolkning av måkefenomenet («her griper høyere makter inn og straffer menneskene»), forsterker det inntrykket av en filmskaper med behov for å fôre publikum med teskje.

Til slutt, spesielt for dere, mine kjære lesere: En bilde av maskinisten som viste filmen under pressevisningen, den utmerkede Inge Strand. Resten av bildene viser Ane Dahl Torp presset opp mot veggen av fotografer ved Vika kino, foran en plakat med hennes egen karakter fra filmen. Utseendemessig er det en imponerende forvandling. Alle foto: Oda Bhar.

Denne artikkelen er også publisert på iNorden (med langt færre bilder).

Jeg vil også ha min egen daimon. Et dyr som er den fysiske manifestasjonen av mitt eget sinn, slik at jeg alltid har en følgesvenn. Jeg vil ikke ha et voksent menneskes daimon, alltid med likedan form, men et barns, som stadig skifter skikkelse. Den kan være mus eller røyskatt, fugl eller tiger, alt etter hvordan jeg føler meg, hva jeg trenger, og hvor mye jeg våger.

I filmen The Golden Compass, basert på Philip Pullmans bøker, møter vi mennesker som likner på oss, men i en parallell verden. Vi får vite at ulike verdener har ulike særtrekk. Hos oss er sjelen inne i kroppen, andre steder går den ved siden av kroppen i form av et dyr. I kompassets verden finnes også andre skapninger. Heksene trenger ikke ha sjelen sin nær, men kan slippe den løs over store avstander. Isbjørner har ingen daimon, men et skjold fullt av kraft som hjelper dem å slåss. Men én ting har alle felles: De trenger kontakt med sin egen essens. Tar du fra isbjørnen skjoldet, eller mennesket sin daimon, blir det ikke annet igjen enn et tomt og viljeløst skall.

Så er det dette kompasset, som skal vise vei i en farlig og kaotisk verden. Det handler selvfølgelig ikke om geografi, men om mening. Kompasset kan bare leses av en eneste person, med spesielle egenskaper. Det er frelsertemaet igjen, varslet i mytene og hyllet i religionen, hvor et etterlengtet barn, født i Betlehem eller skjult i matrisen, blir gjemt for fienden lenge nok til å rekke å vokse opp, men når vi kommer inn i historien er gjemmestedet avslørt og kampen kan begynne. Frelseren er enten entydig god, eller også sentrum for kampen mellom det gode og onde. Det kan finnes en god og en ond forelder, slik at kraften er sterk, men også potensialet for fristelse og destruktivitet. Jeg skal ikke røpe hvilken versjon vi møter her, bare nevne at tankegodset også har sterke innslag av østlig filosofi.

«You must not grasp for the answer. Hold the question in your mind, careful as if it were a living thing.»

For å finne sannheten må du ikke gripe hardt etter svaret. La spørsmålet hvile forsiktig i sinnet, som om du hadde en levende skapning i hånda. Lukk øynene mens kompasset snurrer, vent og la bildene komme til deg. Bare slik kan du finne det virkelige svaret, som ligger under overflatene.

Jeg så Det gylne kompasset under festpremieren i Colosseum kino. Det var hekserøyk og snømaskiner, en utstoppet isbjørn og uniformerte vakter med hver sin doberman pincher-daimon. Det blir sikkert mindre virak på kinoen i ditt nabolag, men løp og se filmen likevel. Den er magisk!

Noen ganger blir verden for påtrengende, og jeg trenger mørket. Da kryper jeg ned i senga og drar dyna over hodet, mens jeg hvisker med meg selv. Eller er det meg selv? Kanskje har jeg alt min egen daimon.

«Vi tar alltid heisen.» Halldis Moren Vesaas’ vakre kjærlighetsdikt til Gisle Straume, som hun var kjæreste med fra 1984, da var hun 77 år og han ti år yngre, til han døde 3 og et halvt år senere. Halldis forteller, i dokumentarfilmen fra 1995 som nå går i reprise på Oslokinoene, at følelsene langtfra er mindre stormende i syttiårene enn i ungdommen. «Men du er bedre i stand til å takle dem. Du vet bedre enn å prøve å forandre på den andre, gjøre ham til det du ønsker at han var.» Det er noe fantastisk håpefullt over denne historien, en svimlende trøst, beviset på at det aldri er for sent å oppleve en ny kjærlighet, så lenge du er åpen for livet.

Da filmen var ny gråt jeg i kinosalen, og jeg gråter ikke mindre nå, under reprisen. Regissør René Bjerke er tilstede under festpremieren på Gimle kino, og forteller hvordan han brukte måneder på å overtale Halldis til å la seg filme, 87 år gammel. «Eg er for gamal og stygg,» mente hun, mens Bjerke mente hun var vakrere enn noen gang. Han var bygutt med bygderomantiske interesser (på Gimle opptrer han i bunad), og var blitt kjent med Halldis da han skulle filmatisere en historie av hennes avdøde mann Tarjei Vesaas. Nå begynte René Bjerke å besøke Halldis jevnlig i Oslo, utstyrt med god vin og bygdesladder, og etter en vinter med intens kurtise (sier han selv) lot Halldis seg overtale. Resultatet ble en 45 minutters dokumentar hvor hun leser dikt foran publikum, helt fra den første diktsamlingen da hun var 22 år gammel, til den siste som kom det året hun døde, i 1995. Mellom diktene forteller hun hvordan de ble til, hva som skjedde rundt dem, og om livet. Det handler om samfunn, krig og fred, men aller mest om kjærlighet og vennskap.

Det fineste diktet, foruten dette om heisen, synes jeg er et kjærlighetsdikt som sto på baksiden av det opprinnelige kinoprogrammet. Lyset er en protest mot myten om at kjærlighet gjør blind. Tvert imot, mener Halldis, kjærligheten er som ei lykt i hånda, den hjelper deg til å se det andre går glipp av.

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjend land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

(fra diktsamlingen I ein annan skog, 1955)

Rene Bjerke forteller at Halldis deltok aktivt i redigeringen av filmen. Hun hadde sterke meninger om hva som skulle med, og hvordan hun ønsket å framstå. Særlig var hun bekymret for at kjærlighetsdiktene ville gi inntrykk av at hun hadde vært uengasjert i samfunnet utenfor familien. Og da hun omsider sa seg fornøyd med filmen, fryktet hun at ingen skulle gidde å se den. «Den beste reklamen for filmen din,» skal hun ha sagt til regissøren, «er vel om eg døyr like før premieren.» Og slik ble det.

Men hva var grunnen til at Halldis og Gisle Straume alltid tok heisen, selv om de bare skulle opp én etasje? Jo, for da kunne de kysse hverandre når dørene gikk igjen, og kjenne på den boblende spenninga: «Rekk vi det? Rekk vi det før heisen stansar og vi må ut?»

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

(fra diktsamlingen Livshus, 1995)

Filmen Møte med Halldis går på Vika kino i Oslo kl 17.30 denne uka, til og med torsdag (billettpris kr 50). Den ble også utgitt på dvd den 18. november, i anledning 100-årsjubileet for Halldis’ fødsel.

I Anton Corbijns spillefilm Control er Ian Curtis en surmulende spastiker som henger seg i klesstativet på grunn av patetiske kjærlighetsproblemer. For meg har han alltid vært en mytisk gestalt med gudommelig stemme, men også en sviker som begikk selvmord dagen før bandet Joy Division skulle reise til USA på gjennombruddsturné.

Handlingen i filmen begynner mens Curtis går på skolen i Macclesfield, faller ut i timene på grunn av lette epilepsianfall, og besøker gamle damer i nabolaget for plyndre medisinskapene deres etter billig rus. Deretter forelsker han seg, begynner å spille i band, får jobb på arbeidskontoret, gifter seg 19 år gammel i et anfall av overmot, og gjør jenta gravid. På turné treffer han selvfølgelig ei ny jente, mens kona sitter ulykkelig hjemme med ungen. Men Ian greier ikke å dumpe kona, han får voldsomme sjelekvaler og enda voldsommere epileptiske anfall, også på scenen (noe som står i stil med den rykkende dansestilen hans og slett ikke forstyrrer fansen), og snart blir belastningen så tung at Ian ikke orker mer. Problemet er at dette utfallet ikke blir tilstrekkelig sannsynliggjort i filmen. Epilepsi er ingen mystisk forbannelse, men en sykdom mange greier å leve med. Småkranglingen til ektefellene virker aldri uvanlig eller skremmende, de øvrige bandmedlemmene støtter Curtis og dekker over utroskapen hans, og berømmelsen er like om hjørnet. Men plutselig henger Curtis seg på kjøkkenet, og publikum sitter igjen som spørsmålstegn.

Også for regissør og fotograf Anton Corbijn var musikken avgjørende, derfor undrer det meg at filmen legger såpass liten vekt på den. Corbijn forteller i et intervju (vist hos Anne Lindmo i Store Studio) at Joy Divisions album Unknown Pleasures fikk ham til å pakke sakene og flytte fra Amsterdam til England med et eneste mål: Å treffe Curtis og ta bilder av bandet. Det lyktes allerede etter to uker, og ble starten på et langt utenlandsopphold for den nederlandske fotografen. Først nå flytter han tilbake, etter å ha fullført denne filmen, noe han opplever som en måte å slutte sirkelen på. Anton Corbijn kom i stor grad til å definere den britiske depperockens visuelle image, ikke bare for Joy Division, men en rekke andre band, gjennom stilfulle svarthvitt-bilder og nyskapende musikkvideoer.

For historien stopper ikke med Ian Curtis’ selvmord, selv om både film og intervju gir inntrykk av det. Tvert imot greide resten av bandet noe som sjelden lykkes: Å forvandle den dødelige rocketragedien til en suksesshistorie, fugl-fønix-bandet New Order. Deres singel Blue Monday ble en kjempehit både i Storbritannia og andre land, og utgjør en fusion mellom mørket i Joy Divisions musikk og de nye dancerytmene i tida. Teksten er blitt tolket på mange måter, men den mest kjente handler om kollegenes opplevelse av selvmordet til Curtis, om den mørke mandagen i mai da de forgjeves ventet ham på flyplassen og ble nødt til å avlyse turnéen. Også U2 har laget en låt om hendelsen, kalt A Day Without Me.

Dette innlegget er også publisert på iNorden. Vil du høre låta Blue Monday og lese noen personlige betraktninger omkring mitt forhold til musikken, få med deg neste post her på bloggen: Mørk bass (New Order).

Oppdatering: En annen blogger skriver at det kanskje er en fordel når du ser filmen Control å ikke ha et for sterkt forhold til Joy Division fra før. Les gjerne Runes anmeldelse av filmen her.

Filmfestivalen, slik jeg ser den fra innsida, utsida. Spredte bilder når jeg går inn i salen for å sjekke, korte glimt i starten eller slutten av en film, før jeg løper videre. Halve debatter, et kvart øre på innholdet, fokus på det tekniske anlegget, mikrofoner jeg kobler og dunker lett på for å sjekke at det kommer lyd. Strømmer av publikum i døra, never som rekker fram billetter, festivalkort som flippes hurtig opp, andre som må letes fram fra dype vesker.

Bak kulissene lagres det ruller med film overalt, skeive stabler som truer med å rase, pappesker fra India, blikkbokser fra Afrika. En film sitter fast i tollen langt borte, kanskje i Belgia, blir det sagt, men regissøren er kommet og krever å få filmen sin vist. Vi venter og venter, må avlyse dag etter dag, før vi til slutt går med på å vise en dårlig versjon på dvd, hjemmebrent.

Siste festivaldag er jeg utslitt av film og havner på vernissage, en retrospektiv fotoutstilling, Norsk kunstfotografi 1970-2007. Jeg blir stående midt på gulvet og blunke, ute av vater etter den hektiske uka, glimtene og klippene fortsetter å snurre, en ujevn strøm av stillbilder, hengt opp på veggen og netthinna. Folk slentrer omkring med vinglass i hånda, den vanlige blandinga av gode borgere, kulturkjendiser og kunststudenter, i et hjørne står statsministeren med frue, de ser ikke på bildene, men konverserer et annet par.

Langsomt faller jeg til ro, og går rundt for å kikke. Det ene bildet etter det andre, industrilandskaper, mennesker, dyr og natur. Og kanskje er det bare meg, eller kanskje filmfestivalen, særlig lydbildeforedraget noen dager før, i etterkant av den chilenske filmen City of Photographers, da fotojournalist Harald Henden viste egne bilder fra kriger og katastrofer, mens han snakket om angsten og tankene, menneskene og skjebnene, på en lavmælt måte som gjorde slikt inntrykk på meg. Kort sagt, kanskje er det bare denne uka. Og likevel. Blir ikke kunstfotografier altfor statiske?

Jeg mener, alle disse bleke menneskene, ubehagelig oppstilt med tomme blikk og pastellfargete klær. Den norske naturen, fra utstudert mektige vinkler. De overdrevent kalde bylandskapene, med stygge og ruvende bygninger. Noen vakre dyr, noen nærbilder av vekster, et portrett av en hekk. Greit nok. Men har det betydning? Er det sterkt, viktig og menneskelig?

Etterhvert finner jeg bilder som har spor av poesi og dynamikk. Et nærbilde av nakne føtter som tar sats foran et stup, sola gjennom ei oppkneppet skjorte, en mann bak et forheng (Curtain, Eline Mugaas 1999). Men jeg blir ikke kvitt følelsen av lunkenhet, at bildene ikke bare er kunstfotografier, men kunstige fotografier, tatt med øyet, uten hjerte, og mangler lidenskap.

Jo mer jeg går rundt, jo mer får jeg følelsen av at de beste bildene nærmer seg dekor. Jeg faller for et luftfotografi av hester, så jevnt plassert på en flate at det likner mosaikk, de mørke siluettene og enda mørkere skyggene, hver hest med en skyggehest under føttene, og når jeg fotograferer får de selskap av nye skygger, avspeilinger av menneskene i rommet (Uten tittel, Raymond Mosken 2004).

Krig og katastrofer er i utkanten av livet, helt på randen av det menneskelige. Må vi så langt for finne noe gripende? Jeg tror ikke det. Men hva mangler her? Det var ikke det at Harald Hendens bilder var tabloide eller spekulative. Selv om noen var fylt av en grusomhetens poesi, hjulspor i blodig gjørme, en tom støvel på toppen av en mur, med røyk ut av støvelskaftet. Som Henden sa: Hva moderne våpen gjør med menneskekroppen er umulig å forestille seg. I krig er det verste for sterkt til å sette på trykk. Du må finne et symbol, en metafor, et metonym, slik at tilskueren ser resten inne i seg selv. Målet er å kombinere det du ser med det du føler, og skape et bilde som formidler dette.

Fotoutstillingen Moderne norsk kunstfotografi kan du se i Stenersen-museet fram til 27. januar 2008. Noen av Harald Hendens bilder finner du her.

Nå tenkte jeg å fortelle om en film, 2 Days in Paris, av Julie Delpy. Men siden jeg ikke skal fortelle nok om filmen til at det blir en hel anmeldelse, får du ikke se bilder fra filmen, men fra kinoen hvor jeg så den.

Dette er speiltaket over trappa på Vika kino. Jeg står der og tar bilde, men det syns nesten ikke. Derimot ser du møblene i kjelleren speile seg.

Og her ser du utsikten mot Aker Brygge fra utslippsdørene, der du kommer ut etter å ha sett filmen. Det er mellom første og annen forestilling, så sola er nettopp gått ned. Men forretningsbygget midt imot fanger ennå noen stråler.

Det jeg vil fortelle fra 2 Days in Paris er en scene hvor Julie Delpy, faren og kjæresten hennes går gjennom gatene i Paris. Julie (som står for regi, manus, hovedrolle og musikk i filmen) og den kranglevorne faren (som også er Julies far i virkeligheten) skravler om et eller annet, og imens rekker faren ut hånda og nøkler alle bilene som står parkert med et hjul på fortauet.

Det morsomme er at han gjør det som den naturligste sak i verden. Han rusler i gata og skravler med Julie, rekker ut hånda og skraper hardt, setter dype riper i lakken på bil etter bil. Han går forbi noen biler som bare står parkert i gata, men så kommer det én med hjulet på fortauet igjen, han glor på den, rekker ut hånda og skraper opp hele sida mens han går. Verken han eller Julie nevner det som skjer med et ord, mens den amerikanske kjæresten blir stadig mer sjokkert. Han prøver å bryte inn, men får ingen oppmerksomhet fra faren, vender seg til Julie som også overser ham, men til slutt begynner hun oppgitt å forklare hvorfor: Du skjønner, pappa liker ikke at de parkerer på fortauet. Når kjæresten ikke gir seg blir hun nødt til å si fra til faren, som himler med øynene og synes at kjæresten er verdens største pyse.

Jeg bare elsker denne scenen. Og jeg får lyst til å gjøre (nesten) det samme: Nøkle alle bilene som står parkert i sykkelveiene i Oslo.

Dette bildet er fra motsatt side av Vika kino, på Konserthusplassen.

Jeg liker dette grepet med å vise historiens begivenheter gjennom små folks øyne. Men det bør ikke være hvilke som helst småfolk. Det bør være en mann eller kvinne som er sentralt plassert, og gjerne får betydning for hendelsene uten å styre dem. I Bille Augusts siste film Goodbye Bafana blir Sør-Afrikas nyere historie fortalt gjennom skjebnen til en av Nelson Mandelas fangevoktere på Robben Island. Ikke en hvilken som helst fangevokter, men en hvit mann som snakker stammespråket Xhosa, og derfor kan sensurere brev, avlytte samtaler, overvåke besøk - og bringe kunnskapen videre til sine overordnede.

Etterhvert går det opp for ham hvilke konsekvenser informasjonen kan bringe over dem han overvåker. Da velger han å avsløre for Mandela at han snakker språket, og legger grunnlaget for et slags vennskap mellom dem. Eller rettere sagt, livene deres blir sammenvevd, på overraskende og stort sett ufrivillige måter. Det er et klassisk plott, senest sett i den tyske filmen De andres liv fra 2006 (en av fjorårets beste kinoopplevelser for min del): Spionen får sympati med overvåkningsobjektet, gir seg til kjenne eller hjelper i det skjulte, blir oppdaget og straffet, men får oppreisning til slutt.

Budskapet i filmen blir aldri propaganda, og August styrer unna sentimental dveling ved lidelse og sjelekvaler. Antakelig er det dette som får enkelte kritikere til å kalle filmen uengasjert, men jeg liker denne balanserte og lavmælte tonen. Filmen er opplysende, men foregir ikke å vise hele bildet (noe den lille mann uansett aldri ser). Kunnskapen kommer i mindre porsjoner som aha-opplevelser hos Gregory. Hans oppdagelser blir våre oppdagelser, og selv om historien er velkjent har jeg fortsatt ting å lære. Som at ANCs manifest (frihetserklæringen) var totalforbudt, ikke bare å eie, men å lese og kjenne innholdet i. Dermed kunne myndighetene innbille folk at innholdet var mer skremmende enn det var. Gregory tror at planen er å massakrere de hvite, men blir utfordret av Mandela til å undersøke selv, og finner ut at intensjonen tvert imot er like rettigheter og fredelig sameksistens.

Skuespillerne gjør en respektabel jobb, spesielt Joseph Fiennes, den vakre britiske skuespilleren med de lange og konstant sammenfiltrede øyevippene. Så får det heller være at Mandela spilles av Dennis Haysbert, den velfødde amerikaneren som var verdens mest irriterende president i tv-serien 24 (jeg lengtet hele tida etter at terroristene skulle ta livet av ham). Han et pussig valg som Mandela, den lille skinntørre gubben med den store personligheten, som tynn og herjet etter 27 år i fengselet likevel kunne tiltrekke seg blikk i en folkemengde. Noe Haysbert riktignok også gjør, når han mot slutten lunter ut av fengselsportene som en imposant elefant, men den fysiske størrelsen tatt i betraktning virker det jo som en langt mindre bragd.

Filmens nøkkelscene kommer når vokter Gregory endelig avslører for Mandela hvilke skyldfølelse han bærer på. Han greier ikke å ta imot den store lederens vennskap ute å innrømme at han har bidratt til å sende ANC-medlemmer i døden. Da rister Mandela på hodet og sier: Vi har alle vår jobb å gjøre i dette livet. Ikke la deg stoppe av bitterhet eller skyld. Det vi trenger nå er å tenke framover, og leve sammen.

Det er to scener fra den nye Simpsons-filmen jeg håper ikke blir symboler på mitt liv. Den første handler om dårlige valg (det omstendelige framfor det praktiske, et valg basert på distraksjon), og den andre om angsten for å velge i det hele tatt (bedre å skyte seg i hodet enn å ta en risk).

Dilemma 1: Homer må komme seg til toppen av den digre osteklokka som dekker Springfield, for å fire seg ned gjennom et hull og redde medborgerne. Han prøver å klatre på glassflaten, men den er for glatt, så han løper til et militærlager etter hjelpemidler. Der inne ser vi det Homer ser: Ei hylle fra gulv til tak med utstyr. Midt i bildet lyser ei flygedrakt med jetmotorer, og Homer utstøter et gisp av lettelse. I neste øyeblikk løper han bort og griper en tube superlim. Vi ser ham dra seg oppover kuppelen med limet på hendene, omstendelig og langsomt, mens en bombe tikker inne i kuppelen.

Dilemma 2: Vi befinner oss på bakken inne i Springfield. Det er like før bomben skal sprenges, men mirakuløst får innbyggerne tak i en robot som kan uskadeliggjøre bomber (a bomb disarming robot). Problemet er at roboten er for menneskelig. Han må bestemme seg for hva han skal klippe over: La meg se, hvordan var det nå, den røde eller hvite ledningen? Ved siden av ham står en politimann med pistol i beltet, og med ett skriker roboten: Too much pressure! Han strekker ut hånda, griper pistolen og skyter seg selv i hodet.

Kollegaen min var mest bekymret for den siste scenen i filmen. Vi sto inne i salen med hver vår langkost og ventet på at publikum skulle gå ut. I det samme ble rulleteksten avbrutt av en animasjon. En kinovakt går gjennom salen på lerretet og plukker søppel. Han snur seg mot oss og snakker med jamrende stemme: «Assistent manager isn’t quite what it seemed to be.» Han feier videre med langsomme tak, før han avleverer punchline: «5 years of film school, for this?!» Kollegaen min gir fra seg et halvkvalt stønn. Han er master i filosofi. Til sammen har vi 12 års høyere utdanning.

Dette er ingen nekrolog. Det er heller ingen analyse. Det skal ikke handle om Ingmar Bergmans film og teater, men om vold og et humoristisk motiv.

Anekdoten jeg skal fortelle bærer preg av Bergmans kraft og intelligens, men også av bitterheten og mørkesinnet som ligger under livet og arbeidet hans. Men først, en mini-nekrolog (jeg jukset for å få deg på kroken).

Ingmar Bergman (1918-2007) døde imorges. Han ble 89 år gammel. Betydningen hans for film og teater kan ikke overvurderes, både fordi han var nyskapende, og fordi han elsket skuespillere. De elsket ham tilbake, folk som har jobbet med ham sier at de kjente seg sett, og at dette fikk dem til å yte maksimalt. Men Bergman var ingen enkel person. Han var fyllt av sterke motsetninger: intens følsomhet og ekstrem karisma, angst og skyldfølelse, glede og nysgjerrighet. Han var en slags emosjonell patriark, både for familie og venner (han var gift seks ganger og fikk åtte barn) og for den svenske offentligheten. Anekdoten jeg skal fortelle er fra det svenske kulturlivet. Jeg hørte den med hans egne ord i Marie Nyreröds fantastiske dokumentar-triologi fra 2004. Den handler om da Ingmar Bergman slo ned en kritiker, ikke i et anfall av affekt, men som en personlig aksjon med kalkulert risiko.

Episoden foregikk på 1960-tallet. Den kjente kritikeren Bengt Jahnsson hadde lenge slaktet Bergmans oppsetninger. Nå satt han i salen under en prøve og skar hånlige grimaser. Bergman kikket på kritikerens grimaser og tenkte:

– Hva om jeg går bort og gir Bengt Jahnsson en skikkelig lusing? Da får han rimeligvis ikke lov til å anmelde meg mer.

I dokumentaren kommenterer Marie Nyreröd med en latter:

– Det var overlagt vold!

Bergman nikker alvorlig.

– Jeg var ikke det minste sint. Det var taktisk planlegging. Jeg planla hvordan jeg skulle slippe unna ham for framtiden.

I pausen reiste Bergman seg og gikk for å finne kritikeren. Han fant ham ved det ene lystårnet, tok ham i frakkekragen og sa:

– Nu din jävel ska du få se på faen.

Han dyttet Jahnsson inn i tårnet, og kritikeren ble så redd at han satte seg på gulvet. Omkring ham var det fullt av notestativer, og noen veltet. Dermed var Bergman fornøyd, slapp motstanderen og gikk sin vei. Han ler når han forteller dette, og det samme gjør intervjueren. Bergman fikk 5000 kroner i bot for angrepet. Men det var det nok verdt.

Og likevel, revansjen var ikke endelig. Bergman hadde god hukommelse, noe som ikke bare preget kunsten hans, men tidvis ga ham en bitter innstilling til livet. Helt til sin død hadde Bergman ei svartebok (bokstavelig talt, med svarte permer) hvor han skrev opp navnet på alle han ikke likte. Bakerst i boka, opp ned, sto navnet på dem han aldri ønsket å forsone seg med. Der var Bengt Jahnssons navn fortsatt plassert i 2004.

Illustrasjonen er som vanlig laget av Stiftet. Jeg vet at jeg lovet dere en annen filmpost denne uka, men noen ganger kommer livet imellom.

SVT2 har nemlig hastebesluttet å vise Marie Nyreröds dokumentar-triologi i reprise. Første del («Bergman og filmen») sendes allerede i kveld (kl 20). Hvis du rekker det, løp til tven! Hvis ikke, få ihvertfall med deg del 2 («Bergman og teateret») hvor han beskriver slagsmålet med kritikeren. Den sendes i morgen, og del 3 («Bergman og Fårö») sendes lørdag.

Førstkommende søndag 5. august sendes alle tre delene om igjen, fra kl 12 til 15 i SVT2. Serien finnes også på dvd.