jump to navigation

Slakt og ros til kortfilm (Grimstad) mandag, juni 25, 2012

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , ,
2 comments

Er norske filmskapere mindre skeptiske til voiceover enn før? Tar naturen over for samlivsproblemene i norsk kortfilm? Hva var den beste og verste filmen i Grimstad i år? Etter et taus og diplomatisk uke fordi jeg satt i Kritikerjuryen får du nå vite hva jeg helt oppriktig mente – inkludert filmklipp og saftig slakt. Oppsummeringsartikkelen min fra årets Kortfilmfestival kan du lese hos Rushprint: Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover.

Jeg i Grimstad med det ferskeste nummeret av Rushprint, som bl.a. inneholder en kortfilmspesial. (Foto: Carsten Aniksdal)

Jurymedlem på Kortfilmfestivalen (Grimstad) tirsdag, juni 19, 2012

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Jeg er nettopp kommet hjem fra Kortfilmfestivalen i Grimstad, hvor jeg for første gang har sittet i en jury og delt ut en pris. Det var stas og spennende – og ikke minst lærerikt, for det var jo ikke nok å like filmen selv, resten av juryen måtte være enig! Kollegene mine i juryen bak Filmkritikerprisen var Britt Sørensen, forfatter og filmkritiker i Bergens Tidende, og Thor Joachim Haga fra Montages. Til sammen så vi 51 filmer på fra 1 til 30 minutter, hadde lange diskusjoner og var både veldig enige og veldig uenige. Til slutt greide vi å bli enige om én vinner og to hederlige omtaler.

Untitled

Den første dagen var Krompen og Anniken Huitfeldt tilstede i Grimstad for å åpne Kortfilmfestivalen. (Foto: Carsten Aniksdal)

Filmkritikerprisen havner gjerne et stykke ned på pressemeldingene, siden den deles ut på vegne av Norsk Filmkritikerlag og ikke festivalen selv (kanskje er det også en faktor at den ikke omfatter noen pengepremie – bare et bilde og selvfølgelig masse ære). Denne gangen ble ikke engang begrunnelsene våre inkludert, og det syntes jeg var altfor galt! Selv om filmkritikerne ikke er rike på penger er det jo noe vi har overflod av, og det er ord, så la oss nå få strø noen godord over vinnerne, da! Heldigvis har jeg en blogg, så dermed publiserer jeg begrunnelsene her, eksklusivt for dere. Med tanke på mulige utenlandske googlere inkluderer jeg de engelske oversettelsene – seremonien foregikk jo på engelsk til ære for de internasjonale gjestene.

Untitled

Det lille torget foran Kulturhuset i Grimstad, hvor Kortfilmfestivalen foregår. Her mingles det ofte intenst. (Foto: Carsten Aniksdal.)

Kort om innholdet i de tre filmene: Vinneren The First Cut handler om ei liten jente som drømmer om å bli kirurg som sin mor, og blir nødt til å operere kaninen sin helt selv. Moren nekter å trå til, snur seg bare bort og klipper bonsaitreet sitt… Regissør Tallulah H. Schwab er norsk, men bosatt i Amsterdam, derfor er talespråket i filmen nederlandsk.

De to hederlige omtalene gikk til den postapokalyptiske The Wall av Lars Klevberg, om en liten gutt som må velge om han vil hjelpe noen mennesker han hører på andre siden av en høy mur, og den humoristiske zombiefilmen Dødsone av Christer Steffenson. Den siste ligger ute i sin helhet på YouTube slik at jeg kan sette den inn nedenfor, og jeg oppfordrer deg virkelig til å se den! Uavhengig av om du liker zombier vil du helt sikkert like hovedpersonen «Gustav Moltemyr», en vennlig eldre stril som ikke ser zombiene godt nok til å være redd for dem siden han leter etter brillene sine. Det var særlig denne figuren som fikk oss til å falle pladask for filmen. Regissør Christer Steffenson er bare 20 år, hadde to filmer på programmet i Grimstad og er et åpenbart supertalent, så du kan like gjerne merke deg navnet med en gang.

Resten av prisvinnerne finner du her. Senere i uka kommer min Grimstad-oppsummering på Rushprint. Men først, juryens begrunnelser.

Fra terrassen ved huset hvor Britt og jeg bodde kunne vi se rett ned på mingletorget. Praktisk hvis du lurer på om noe foregår… (Foto: Oda Bhar)

Filmkritikerprisen 2012:

The First Cut (De Eerste Snee), regi: Tallulah H. Schwab

Vinneren av Kritikerjuryens pris er en inntrykksfull film om en uvanlig forelder/barn-relasjon og den gjenkjennelige ambivalensen mellom å manipulere og hjelpe, være glad i og idealisere. Vi møter et originalt og visuelt sterkt univers med en undertekst som aldri overfortelles. Regien er følsom og stringent, skuespillet nedtonet og presist. Filmen henfaller aldri til kjønnsstereotypier, men beskriver et mor/datter-forhold som virker gripende og relevant på et menneskelig plan, uavhengig av kjønn.

Kritikerjuryens pris 2012 går til The First Cut av Tallulah H. Schwab.

The winner of this years prize from the Critics’ Jury is a film about an unusual parent/child-relationship and the recognizable ambivalens between manipulating and helping, loving and idealizing. We meet an original and visually strong universe with a subtext that is never too explicitly told. The controlled and restrained acting is directed with sensitivity and precision. The film never resorts to gender stereotypes, but describes a mother/daughter-relationship that touches us and seems relevant on a human gender-independent level.

The Critics’ Prize 2012 goes to The First Cut by Tallulah H. Schwab.

Hederlig omtale (honorable mentions)

Dead Zone (Dødsone), regi: Christer Steffensen

Hederlig omtale til Kortfilmfestivalens mest elskelige rollefigur, en vaskekte stril som i sin nærsynte jakt på brillene lever rørende og optimistisk forskånet for verdens elendighet.

A special mention for the most endearing and touching film character on this year’s program, a well-meaning, optimistic countryman who unknowingly meanders through a miserable world in search of his glasses.


.

The Wall, regi: Lars Klevberg

Et veldefinert univers med en stringent og konsistent fortalt historie, som hviler på en humanistisk idé og inviterer til meddiktning.

A welldefined universe with a consistently told story, resting on a humanistic idea and inviting us to become co-narrators.

Filmfest Oslo 2012 fredag, mars 2, 2012

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , ,
add a comment

Denne uka starter en helt ny filmfestival i Oslo, kalt Oslo Filmfest. Jeg har gått gjennom katalogen og skrevet en lang artikkel med anbefalinger på Rushprint – les den her! Jeg kommer også med spark til repertoaret – som besvares i kommentarfeltet av programdirektør Christin Berg ved Oslo Kino.

Bildet er fra familiefilmen Hugo Cabret, som har vunnet 5 Oscars.

Festivalen startet onsdag, men de to mest omfattende dagene er lørdag og søndag, så du rekker fortsatt å få med deg mange godbiter! Blant annet er det Barnefilmfest lørdag i Teltet på Youngstorget, og hver kveld kan du drikke øl samme sted. Festivalens program ligger her.

Taxi (Ulrik Imtiaz Rolfsen) søndag, november 6, 2011

Posted by Oda in Film, Klassekampen, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Hva gjør du når svogeren din gir deg en minnepinne med sensitiv informasjon, like før han blir drept i en «ulykke»? Hvordan komme unna et nettverk av forfølgere som overvåker alle gater og kommuniserer over taxiradioen? Og hvordan leve ut en kjærlighet du skjuler for foreldrene dine – uten at noen tar skade?

(Utdrag fra min omtale av Taxi på Rushprint.no, 1. november 2011.)

Adil Khan, tidligere kjent som vinner av Dansefeber i 2006, spiller hovedrollen som Javar i den nye tv-serien. Foto: NRK

For et par uker siden fikk jeg være med på høstens store desi-event her i Oslo, premieren på Ulrik Imtiaz Rolfsens tv-serie Taxi. Vi fikk se de to første episodene på stort lerret i Klingenberg kino, før vi forflyttet oss til La Belle Sole for premierefest med øl, pakoras, samosas og de to siste episodene. Noe vanlig premierepublikum var dette ikke, siden det meste av Oslos yngre hel- og halvkjendiser fra desimiljøet var møtt fram. Stemninga var engasjert med heiing og buing på helter og skurker, særlig under finalen da vi satt på hvite puffer utover dansegulvet i den fancy schmancy nattklubben, og var gode og natteslitne. Jeg skulle tidlig opp neste morgen, men er glad for at jeg holdt ut til slutt, for serien var altfor spennende til å vente en måned med å få vite hvordan det gikk.

Ulrik Imtiaz Rolfsen

Regissør og manusforfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen på Klingenberg kino før Taxi-premieren. Foto: Oda Bhar.

Dagen etter var jeg så heldig å få intervjue regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen for Klassekampen (hvor jeg vikarierte i Kulturredaksjonen den uka) – artikkelen ligger ikke på nett, men du kan laste ned en faksimile her (PDF).

NRK viser første episode av Taxi i reprise søndag 6. november ved midnatt, og andre episode mandag 7. november kl 21.30. Serien kan også ses på nett-tv. Ikke vent deg noen ren thriller, slik reklamen lover: Dette er snarere en action med fart, spenning, morsomme oneliners og en gode dose kjærlighet. Deler av plottet er dessuten inspirert av virkelige hendelser, som drosjesvindelsaken for åtte år siden.

Kaia Varjord spiller kjæresten til Javar i Taxi. Foto: NRK.

Vil du vite mer om sjanger, skuespillere, hvilket barneprogram to av dem har spilt i før, hvorfor serien garantert vil provosere i det norsk-pakistanske miljøet etc: Les omtalen jeg fikk skrive for Rusphrint, En taxi til begjær. Ingressen lyder slik: «Hvor alvorlig skal vi ta en spenningsserie som vil mer enn å underholde? I tilfellet Taxi, Ulrik Imtiaz Rolfsens nye actionthrillerserie på NRK1, bør du ikke skue hunden på humoren.» Av kommentarer anbefaler jeg også Elin Ørjasæters hos E24, «Pakistansknorsk Tarantino», som blant annet trekker en interessant parallell til Faiza-saken fra 2010.

Men uansett om du gidder å lese mer: Se serien!

Festivalguide: Film fra Sør 2011 torsdag, oktober 6, 2011

Posted by Oda in Dagens lenke, Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , ,
6 comments

Som noen vel har skjønt lever jeg nå av å skrive. Det betyr jeg sjelden har overskudd til å blogge, selv om jeg stadig planlegger det. Jeg tenker at jeg kunne legge ut bonusspor på bloggen, gullkorn som ikke fikk plass i et intervju, personlige betraktninger som ikke passer i et tidsskrift eller en avis. Hittil har det ikke blitt noe av, så jeg prøver en minimumsvariant: Å lenke til stedet hvor artikkelen finnes i original.

Forsåvidt har jeg gjort dette ei stund, uten at jeg tror mange har merket det. Mange artikler er tilgjengelige under fanen Skribentvirksomhet øverst her – enten som lenker eller nedlastbar PDF (hvis artikkelen kun er publisert på papir). Kanskje burde jeg legge ut en liten post for å varsle RSS-feeden også, slik at dere ikke selv må stikke innom for å sjekke? (Det vil si, hvis jeg fortsatt har blogglesere igjen? Litt usikker på det.)

Dagens lenke gjelder Film fra Sør 2011, Oslos største filmfestival som åpner ikveld, og som i mange år har vært en favoritt hos meg. Med 99 filmer fordelt over 10 dager er det lett å gå seg vill i programmet, og fra film- og tv-bladet Rushprint, favorittarbeidsgiveren min, fikk jeg i oppdrag å lese katalogen nøye for å skrive en personlig guide med trender og filmtips. Artikkelen kan du lese her, Film fra Sør: Den trassige festivalen, og ingressen lyder slik: «Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her

God festival!

Kokker, kaniner og Lynch (Eurodok 2011) torsdag, mars 10, 2011

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

I neste uke er det Eurodok 2011 på Filmens Hus, festivalen som bringer europeisk dokumentar til Norge. Vi fôres ellers med norsk og amerikansk dokumentar, både på tv og kino, noe som var bakgrunnen for å opprette Eurodok i 2002. Du kan se alle de 9 norske filmene på programmet gratis, ved å hente ut billetter i luka på Filmens Hus (fra onsdag 9. mars). Festivalen finner sted uka etter, fra onsdag 16. til søndag 20. mars. Det er mange filmer jeg kunne anbefalt, og det gjør jeg også på Rushprint, hvor du samtidig kan lese litt om trender i norsk og europeisk dokumentar. Stikkord er personlig, privat og politisk, med avstikkere til sosiale medier og virtual reality, samt gråsonen mot fiksjon.


Eurodok byr både på filmer er sosialt engasjerte, og først og fremst underholdende og lekne. Her skal jeg nøye meg med å gi 3 feelgood-anbefalinger, av de filmene jeg selv har aller mest lyst til å se.

Aller mest begeistra jeg over å oppdage den filmen jeg har vært mest lei meg over at jeg ikke rakk å se på filmfestivalen i Karlovy Vary for halvannet år siden: Cooking History (2009) av tsjekkiske Péter Kerekes. Krig studerers fra militærkokkenes perspektiv, med humor og alvorlig undertone. Kan kokken påvirke soldatenes motivasjon, og dermed krigens utfall? Hvordan føles det å mate krigsfanger, altså fienden? Hvor mange kilo chili kreves for å lage «ungarsk pølse til 120.000 sovjetiske okkupanter»?

En annen godfotfilm er tysk-polske Rabbit à la Berlin (2009) av Bartosz Konopka, hvor Murens historie ses fra kaninperspektiv! Da dødssonen mellom øst og vest i Berlin ble bygd kunne kaninene leve der ganske trygt, siden grensevaktene måtte loggføre hvert skudd, som fortrinnsvis skulle brukes på menneskelige flyktninger. Men hva skjedde da Muren falt og kaninene måtte lære seg å leve i frihet? Kanskje ikke helt uten paralleller til menneskelivet… Filmen var Oscar-nominert i 2010. (Traileren under er søt, men den som ligger her er enda finere, dessverre får jeg ikke lagt den inn her, men hvis du gidder, stikk over og se den hos Institute of Documentary Film! Klikk på det lille kanintegningen midt på siden hvor det står «Play».)

Frihet er også tema i tyske David Sievekings David Wants to Fly (2010), om et møte med mesterregissøren David Lynch. Da han nylig var i Norge snakket Lunch varmt for transcendental meditasjon, noe han også gjør denne gangen. Den yngre regissøren beslutter seg dermed å prøve, for å se om meditasjon kan gjøre forskjellen i hans egen langt mindre vellykkede filmkarriere. Men hva om han finner mørket, istedenfor opplysning?

For mer info om festivalen: Katalog, program og praktiske opplysninger. Og artikkelen min på Rushprint finner du som sagt her.

Å låne fra livet (Debra Granik) fredag, februar 11, 2011

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
5 comments

Hva skiller en mannlig fra en kvinnelig helt? Ifølge den amerikanske filmskaperen Debra Granik er det vanlig å vise en mannlig helt som er fristilt fra andre mennesker, helt uavhengig, noe som gir ham en mystisk og mektig aura. En heltinne kan derimot beholde evnen til å bry seg om og koble seg til andre. Ihvertfall kan hun det i Graniks nyeste film Winter’s Bone, for tida aktuell på norske kinoer med terningkast 5 og 6 over hele linja. Den er nominert til 4 Oscars, ikke minst til til Jennifer Lawrence for rollen som en tøff og modig kvinnelig helt (og John Hawkes, som vi i Norge kjenner fra Miranda Julys You and Me and Everyone We Know, er nominert for mannlig birolle). Winter’s Bone har dessuten vunnet to hovedpriser i Sundance. Jeg var så heldig å få intervjue regissøren under filmfestivalen i Tromsø i januar, og nå ligger artikkelen ute hos Rushprint.

I tillegg til helterollen snakket Debra og jeg om bruk av virkeligheten i fiksjon, noe hun gjør på en spennende måte i Winter’s Bone. Historien er adaptert fra en roman av Daniel Woodrell og handler om hjemstedet hans, et område i det sentrale USA kalt Ozark-fjellene (som ligger på grensa mellom Sør-Missouri og Nord-Arkansas). Debra Granik syntes han beskriver miljøet så levende at hun var nødt til å skyte filmen på samme sted, og ikke bare dét, hun brukte vanvittig mye tid på å få detaljene så autentiske som mulig.

Teamet gjorde grundig research, fikk innpass hos private familier, byttet til seg brukte klær til kostymer, og castet lokale amatører til noen av rollene. Metodene er nærmest antropologiske, og går inn i den tradisjonen innen film og casting som kalles neorealisme. Det var spennende å høre detaljene, og mye av det hun fortalte virket for meg like aktuelt for en forfatter som en regissør. Ikke minst likte jeg teorien hennes om at det for noen er mer naturlig å begynne fra observasjon enn å «finne på noe». I samtale med skrivevenner synes jeg ofte diskusjonen stopper der, som om det er en mur mellom forfattere som foretrekker det ene og andre.

Les gjerne mer i artikkelen min, som har fått navnet Om å låne noens liv. Få uansett med deg denne glimrende dramathrilleren, enten mens den går på kino (dvs NÅ!!) eller på dvd. Du kan jo begynne med traileren!

Fanny og Alexander (Kjetil Bang-Hansen) onsdag, november 10, 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Rushprint, Teater.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Ifjor på denne tida gjorde jeg et intervju for Rushprint med teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen. Han var den første i verden som våget, og fikk lovt til, å tilrettelegge Ingmar Bergmans manuskript «Fanny og Alexander» for teater. Stykket fikk stor oppmerksomhet internasjonalt, og ga startskuddet for en rekke andre oppsetninger verden over. Blant annet var det finsk urpremiere 15. september 2010, og dansk 1. oktober i Aarhus (klikk for anmeldelser). Den første svenske oppsetningen varsles på Dramaten først i 2012. Men det norske Nationaltheatret var først, og i februar/mars 2011 settes stykket opp igjen i en etterlengtet reprise. Oppsetningen gikk for fulle hus ifjor, og de nye billettene er nettopp lagt ut… men noen forestillinger er allerede utsolgt, så det er lurt å slå til raskt! Billetter kan kjøpes her. Og siden Fanny & Alexander gjerne forbindes med jul, og det i Oslo nå snør for første gang i høst, tenkte jeg like godt å gi deg intervjuet.

Kjetil Bang-Hansen

Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen foran Nationaltheatret i Oslo, etter verdenspremieren høsten 2009. (Foto: Oda Bhar)

Nytt lys på Bergman

­Fortelleren er en løgner som elsker sannhet. Dette er essensen i Fanny & Alexander, ifølge teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen. Han ble den første som tilrettela Bergmans manuskript for teater, slik at verdens­premieren kunne foregå i Norge.

– Det er vemodig at Bergman ikke selv lagde teater av dette. Det handler om teater, og han kjente teatret. Teater er masker, alle ansiktene, at vi ikke vet hvem vi er. Som i talen han holder til skuespillerne: Hvem er jeg? Er jeg bare en refleksjon av rollene mine? Slik tenker mange i våre dager.

Forestillingen ved Nationaltheatret har fått gode kritikker. Stykket skal nå settes opp flere steder i Europa. Men ikke ved Dramaten, Bergmans eget teater.

– Det var meningen at de skulle være først ute. I Norge fikk vi rettighetene på betingelse av å ha premiere etter dem. Vi fikk lov til å ha premiere tre dager etter. De skulle sende oss et manuskript.

Men ifjor høst ble det klart at Dramaten ikke ville sette opp stykket. Hva som lå bak var uklart. Nationaltheatret kunne få verdenspremieren, og Kjetil Bang-Hansen fikk i oppdrag å lage manuskriptet.

– Jeg hadde tre mulige kilder: Filmversjonen på tre timer, tv-versjonen på fem timer, og boka som er en blanding av dialog og fortelling. Jeg valgte å ta utgangspunkt i boka.

Kjersti Holmen som moren Emilie Ekdahl, med to av barna som spiller Fanny og Alexander, høsten 2009. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Teater er fortetning

Hvorfor har ingen dramatisert Fanny & Alexander tidligere? Bergman selv var kritisk til ideen. Etter hans død gikk rettighetene videre til en stiftelse, som beholdt en restriktiv holdning. Utfordringen ble å tilpasse uten å endre for mye. Behovet for endringer handlet mye om forskjellen på film og teater. Filmen snakker gjennom stemning og observasjon, mens teatret trenger tydelighet og dialog.

– Jeg måtte klargjøre ting i teaterstykket. Filmen er ekstremt episk. Den bare ruller forbi, scenene følger hverandre, det er nesten ingen rytmeskifter. Oppdelingen er klassisk med akter. Det er fullt av vakre panoreringer og nærbilder. Strukturen er udramatisk og det finnes ingen klar slutt. Når du tror det er over legger Bergman ut nye tråder som aldri blir samlet.

Den løse strukturen var frustrerende.

– Hvor ville han hen? Var han så forelsket i sin egen fortelling at han bare fortalte, uten å ta standpunkt? Mangelen på standpunkt kan være en styrke. Dette er hans rikeste film, en overflod av historier som strømmer ut. Men dette er vanskelig på teatret, hvor du trenger en holdning. Du må fortette, fordi dramatikk er fortetning. Er det grunn nok til å fortelle at en historie er vakker? På en måte syntes jeg at Bergman hadde vært litt feig.

Kanskje har publikum et for naivt syn på Fanny & Alexander. Men det kan være Bergmans egen feil.

– Jeg ville ikke at det skulle handle om Bergman som ser tilbake på sin barndom. Hvis du begynner å grave er dette en forferdelig historie. Den ha satt ekstreme prosesser i gang i en ung gutt. Alexander blir i en labil periode konfrontert med tre miljøer, tre fedre. Hvordan virker det på ham?

For å utforske skrev Bang-Hansen inn en ny karakter, den voksne Alexander, spilt av Kåre Conradi. Barneskuespillerne kunne slippe unna med mindre tekst, når de vanskelige replikkene kunne tas av den voksne Alexander.

Kåre Conradi spiller den voksne Alexander, en figur som ikke fantes i Bergmans film. I teaterstykket benyttes han ofte som en forklarende voiceover. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Konflikt mellom ideer

For meg var teaterstykkets største bidrag nedtoningen av det religiøse. Det handler mindre om kristendom enn ideer, en psykologisk konflikt. Maskespill og livsløgn settes opp mot en søken etter sannhet og oppriktighet, som Emilie håper å finne hos Biskopen. På denne måten blir det mer forståelig at hun velger ham, selv om håpet slokner straks hun og barna flytter til bispegården. Det hjelper også at Bjørn Skagestads biskop virker langt mer erotisk enn Jan Malmsjö i filmen, spesielt i innledningsfasen.

– Den voksne Alexander må spørre seg selv: Hva var det mor lengtet etter? Hvorfor skulle hun gifte seg med en sadist? Det kan ikke bare ha vært sex. Det må ha vært noe mer.

Kjemien mellom Kjersti Holmen og Bjørn Skagestad er så god at det blir mer forståelig hvorfor hun faller for den brutale Biskopen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Mange som har sett filmen husker kun den første delen, med julefeiringen og det glade familielivet. Bergman kaster et rosa slør over den store familien, men medgir at de har brister. Det er en teaterfamilie og han kaller dem Ekdahl, som i Vildanden. Dette er livsløgnens familie, og i teaterstykket virker de langt mindre sorgløse enn i filmen. Latteren har bismak, den er litt for skingrende. Ingen av ekteskapene er lykkelige. Denne tydeligheten stammer fra boka.

– Verken Alexander eller Fanny er ekte barn av Oscar. Emilie og Oscar ligger ikke med hverandre. Han er snill og unnvikende, Emilie kaller ham sin beste venn. Hva har situasjonen gjort med Alexander? På et eller annet plan må han ha merket at noe mangler. Han har ingen ordentlig far som tar ansvar.

I Kjetil Bang-Hansens tolkning blir det ikke utelukkende en tragedie når Emilie mister sin første mann. Det blir også en mulighet til frigjøring, å legge bak seg falskheten som gjorde henne ensom i ekteskapet.

– Vi lever alle i en situasjonsbetinget verden. Men samtidig har vi i oss en lengsel etter noe absolutt, en kjerne eller essens. Det største kallet, den eneste kvinnen. Men vi feiler hele tiden. Alle trenger en balanse i dynamikken.

Instruktør Kjetil Bang-Hansen nekter seg heller ikke de spektakulære tablåscenene Nationaltheatret er som skapt for. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Et viktig tema i teaterstykket blir Alexanders forhold til tre fedre. Den første er Oscar, den andre er Biskopen, men hvem er den tredje?

– Fra Biskopens hus blir Alexander reddet gjennom magi. Han havner i huset til Isak, en slags underjordisk verden hvor Isak får rollen som åndelig veileder. Alexander får fortellingen om menneskenes vandring på jorden. Han blir også konfrontert med seg selv gjennom Ismael, som er hans eget speilbilde. Ismael forløser de mørke kreftene i ham, bidrar til det som kanskje er et mord på Biskopen. I den avgjørende scenen holder Ismael ham fast og sier: Vi er egentlig den samme, jeg skal hjelpe deg. Å joda, jeg vet at du vil. Ismael blir dødsengelen, en terrorist eller selvmordsbomber.

Sverre Anker Ousdal som Isak og Kari Simonsen som matriarken Helena Ekdahl. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Filmens virkemidler

Det klareste sporet etter filmen i teaterstykket er musikken.

– Jeg beholdt det musikkstykket som er et bærende tema i filmen. Først lette jeg gjennom mye annen musikk, men det ble ikke like bra. Til slutt tenkte jeg: Okei, la meg gi et ekko av filmen.

Men musikk brukes annerledes i teater enn på film. Stort sett må den begrenses til overgangene.

– Film har fordelen av raske skift, i form av klipp. Skift i teatret tar lengre tid. Da kan du bruke musikk for å kompensere, trekke følelsen med, for å bevare det emosjonelle nivået hos publikum. I det øyeblikket dialogen får fart igjen må du ta bort musikken.

En annen måte å bruke skiftene på er tekstblokker. Den voksne Alexander blir en slags voiceover i enkelte av skiftene. Visuelt gjør han lite av seg, men bidrar med informasjon og refleksjoner.

– Jeg ønsket å fortelle uten å bli borte i fabelen. Bergmans fortelling er en elv som renner, og jeg trengte en stein i strømmen, et reflekterende element. Den voksne Alexander gjør det mulig å stoppe tiden, spørre hva som egentlig skjer.

Flere scener i stykket har filmatiske kvaliteter. Spesielt gjelder dette split screen-teknikken under scenen hvor Ismael utfordrer Alexander, mens Biskopen dør på motsatt side av byen. Scenerommet er mørkt bortsett fra to separate lyskjegler med parallelle begivenheter. Effekten er dragende og intens, og danker ut Bergmans tradisjonelle kryssklipping.

– Jeg ønsket å øke tempoet under det dramatiske høydepunktet. Bergmans struktur er kronologisk og gammeldags teatral. Det blir udynamisk. Jeg ville flette sammen scenene for å skape et rytmisk skift, en akselerasjon.

Tross en mørkere stemning i teaterstykket enn i filmen, får vi også livsglade scener fra den ekdahlske julefeiringen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Den klareste referansen til filmen er Alexanders lek med sin laterna magica. Et fargerikt lysbilde snurrer på scenen, men kulissene blir for dominerende til at bildet kommer fram. Kunne effekten blitt bedre i et mindre bløtkakeaktig, mer minimalistisk miljø?

– Jeg vurderte et enklere miljø. Men jeg tenkte at filmen uansett ville slå oss på lys, vi kunne blitt en blek refleks. Det virket bedre å rendyrke teatrets fordeler. I tillegg følte jeg et visst kommersielt press når det gjaldt kulissene. Mange ville nok blitt skuffet om den Ekdahlske overfloden fra julefeiringen forsvant.

Mari Maurstad og Nils Ole Oftebro under julefeiringen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Nye profiler og skygger

Hos filmfans har skepsisen vært stor til å lage teater av Fanny & Alexander. Hvorfor lage en ny versjon av en så vellykket historiefortelling? Kjetil Bang-Hansen synes innvendingen faller på sin egen urimelighet.

– Å fortelle en historie på nytt slipper lyset inn fra en annen vinkel. Det oppstår andre skygger, andre profiler. Den klassiske litteraturen er basert på å kunne fortelle de gamle historiene om igjen. Et verk viser alltid nye sider av seg selv når det møter ei ny tid.

Nye tolkninger kan gjøre historien relevant for et nytt publikum.

– Bergmans drivkraft var brytningen i hans egen bakgrunn, mellom konflikten med faren og hans egne ønsker. Å skape kunst er å gjøre noe ut av konfliktene, noe som er Isaks gave til Alexander når han forteller historien om å gå til kildene. Derfor lar jeg Kåre Conradi si helt på slutten: En fortelling er en fortelling er en fortelling. Den kan fortelles på mange måter, men du må gi den videre. Det er alt den forlanger. Gi fortellingen videre!

Teateret4

Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen foran Nationaltheatret uka etter urpremieren, november 2009. (Foto: Oda Bhar)

Og nå gjør Kjetil Bang-Hansen nettopp det.

– Ja, jeg gir den videre. Jeg har begynt, slik at andre kan fortsette. De kommer til å ta nye og mer radikale grep enn jeg fikk lov til. Det blir lettere nå, som det er tatt hull på materialet.

Mest av alt håper han å ha bidratt til en ny lesning.

– I begynnelsen spurte jeg hva folk tenkte om Fanny & Alexander. Det viste seg at ingen hadde reflektert over historien. De hadde bare tatt den inn som en stor kake. Hva ligger i historien? spurte jeg. Det har jeg ikke tenkt på, svarte de, det husker jeg ikke. Da tenkte jeg: Her ligger det noe. Fortellingen hadde lukket seg rundt seg selv. Den var så vakker og rik at den skjøv folk fra seg, framfor å trekke dem inn. De ble invitert inn på julemiddagen, men ikke på tankeinnholdet.

Intervjuet er tidligere publisert i Rushprints julenummer 2009 (s46-47). De fleste bildene i artikkelen er promobilder fra Nationaltheatret, signert den kjente portrettfotografen L-P Lorentz.

Teaterforestillingen av «Fanny og Alexander» gjør mye av kontraster som lys og skygge, glede og sorg. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

FFS 2010: Kortomtaler torsdag, oktober 7, 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

I ettermiddag rullet Film fra Sør 2010 i gang i Oslo, og foran oss ligger ti dager med kinofilm fra alle verdensdeler. Jeg hadde først tenkt å lage en post med anbefalinger, men på grunn av masse gøy skrivejobb har jeg ikke fått finlest programmet ennå. Istedet vil jeg legge ut kortomtaler etter hvert som jeg ser nye filmer. Foreløpig har jeg bare fått med meg to, i tillegg til den jeg selv valgte til Montages’ sideprogram (artikkel igår). Jeg kommer ikke til å legge ut nye poster hver dag, men la denne vokse nedover. Eller er det best å legge siste film øverst, etter god bloggeskikk? Kanskje finner jeg trailere også. Stikk innom igjen hvis du er interessert! Klikk på filmens navn om du vil se når den vises, og sjekk gjerne ut resten av festivalprogrammet her.

Og ja, det glemte jeg nesten: Ser du disse eller andre filmer på festivalen, som du vil anbefale eller advare mot, legg gjerne igjen et tips til meg (og andre) i kommentarfeltet!

13. A Brand New Life (2009, Sør-Korea, fr), regi: Ounie LECOMTE
Nydelig film om ei liten jente som blir forlatt av sin far på et barnehjem for å bli adoptert. Regissør Ounie Lecomte er selv koreansk adoptivbarn oppvokst i Frankrike, og har brukt sine egne erfaringer for å utvikle manus. Vi møter først den lille jenta i tryggheten bak på fars sykkel en kveld, deretter neste morgen i bakerbutikken for å kjøpe en kake til en uklar anledning vi får bange anelser om. Faren har ikke sagt hva de skal, bare at hun skal på en reise, og vantroen hennes når han reiser fra barnehjemmet uten å etterlate så mye som et telefonnummer er hjerteskjærende. Filmen handler om den karaktersterke jentas kronglete vei mot å akseptere situasjonen, en forutsetning for å finne nye venner på barnehjemmet, og kanskje til sist en ny familie i et nytt land – et flunkende nytt liv hun jo aldri bedt om. Den som ikke griner under den angstfylte, men håpefulle sluttscenen må nesten ha et hjerte av stein.

A Brand New Life vant FIPRESCI-prisen (filmkritikernes pris) under årets Film fra Sør, noe som innebærer støtte til norsk DVD-distribusjon, så hold utkikk framover. Det er den beste barndomsskildringen jeg har sett på ekstremt lenge, og kommentarfeltet på Film fra Sørs nettsted flommet over av folk som syntes den slo alle filmer de noensinne hadde sett. (Traileren nedenfor er dessverre bare tekstet på fransk, men jeg limer den inn likevel.)

12. She, A Chinese (2009, Kina, brit/ty), regi: Xiaolu GUO
Som forfatter er Xialu Guo kjent i Norge, for romanen Fremmedordbok for kjærester. Jeg likte boka og gledet meg til hennes første spillefilm She, A Chinese, en slags girlpower roadmovie om ei ung jentes ferd fra landsbygda i Kina, via en av de harde storbyene der, til Vesten og London. Dessverre ble jeg litt skuffet, for selv om heltinna er kul i sin halvt likegyldige lakoni og vilje til å bruke menn for å komme dit hun vil, så engasjerer aldri historien meg helt. Mye minner om romanen hennes, men forskjellen er en kaldere beskrivelse av karakterene, særlig den eldre mannen jenta lever sammen med i London. På den annen side er det flere lekre, halvnakne mannekropper med tattiser i filmen, hvis du liker sånt.

Xialou Guo har også lagd en dokumentarfilm som vises under årets Film fra Sør, Once Upon a Time a Proletarian, om misfornøyde kinesere i Kina. Se den med regissørintervju ikveld lørdag 16. oktober kl 19 på Parkteatret, eller på søndag klokka 18 samme sted.

11. Searching for the Elephant (2009, Sør-Korea), regi: Seung-goo JHUNG
En film om tredveårskrisa til folk som ser ut som asiatiske fotomodeller, komplett med opererte øyelokk for å virke mer vestlige. Det blir dermed et vittig paradoks når deler av handlingen foregår på en klinikk for plastisk kirurgi, hvor en ung lege har sex med jentene den ene dagen og opererer dem den andre. Mye klinisk og kjedelig knulling, og etterhvert en del blod og splatter. Alt i alt kjentes dette som to og en halv time av mitt liv jeg aldri får igjen – jeg holdt på å gå etter halvannen, men så kom det fem fantastiske minutter som lurte meg til å bli, noe som kanskje var en tabbe, selv om svaret på de fascinerende minuttene ikke kom før i sluttscenen. Formildende trekk er lekkert foto, eksperimentelle kameravinkler, og glatte fin scenografi av den typen mange koreanske filmer har for tida, med kjølige mennesker i et iskaldt urbant skyskrapermiljø.

10. Stolen (2009, Vest-Sahara, Bolivia, Australia), regi: Violeta Ayala & Daniel Fallshaw
Filmer som denne får meg til å tenke at modige journalister er det verden trenger mest. To australske journalister drar til en flyktningleir i Sahara (Algerie) for å filme en gjenforening mellom en mor og en datter. Planen snus på hodet når de hører afrikanerne snakke som om slaveriet aldri har blitt avskaffet. Er det fortsatt slik at lyshudede arabere hersker over den afrikanske minoriteten på uakseptable måter? Stemmer det at risken er stor ved å få barn? Kan den hvite «herren» bare komme å ta barnet fra deg, og gi det videre til hvilken slektning han vil, uten at politiet og domstolene vil hjelpe deg? Besteforeldregenerasjonen forteller om barn som ble røvet til ørkenen fra land lenger sør, for å vokse opp til tjenere i arabiske («hvite») familier, derav filmens tittel Stolen. Filmskaperne har hatt mye trøbbel både under og etter filmingen, i Afrika ble videokassetter stjålet eller måtte smugles ut, de ble satt i husarrest og fikk ikke slippe ut da de ville, og nå får de ikke slippe inn igjen. Både Marokko og Vest-Sahara blander seg inn. Til premieren i Australia ble intervjuobjekter sendt (av myndighetene) for å trekke tilbake alt de hadde sagt, stå på kamera og si de var blitt manipulert, betalt for å snakke etc. Bare denne kontroversen gjør filmen verdt å se. (Filmskaperne svarer på alle innvendinger som er reist under FAQ på filmens hjemmeside.)

Debatt på Parkteatret etter visning fredag 15. oktober kl 19, men filmen kan også ses lørdag kl 15 og søndag kl 16 samme sted.

9. Pink Saris (2010, Storbritannia), regi: Kim Longinotto
«Nei, du må ikke kaste deg under toget. Hva skulle det være godt for? Du må leve. Du må vise dem at du kan leve. Kanskje må du lide, men du kan ihvertfall leve.» Selvmord er ikke en uvanlig løsning på familieproblemer i India, heller ikke mord, og særlig når det gjelder unge kvinner. Ordene klinger derfor sterkt som trøst til ei ung jente som bare vil gi opp: jeg vil dø, kaste meg på togskinnene slik nabojenta gjorde. Det er et deprimerende miljø fullt av analfabeter som ikke vet bedre enn å denge hverandre med kukjepper, voldta svigerdøtre og la jentebabyer dø av mangel på medisiner. Men filmen er severdig og har rørende kvinneportretter, særlig hovedpersonen Sampat Pal, bulldoserkvinnen som har startet en organisasjon kalt Den rosa gjengen. Damene møter kvinnsterke opp som en hær av rosa sarier, enten det er på politistasjonen eller hjemme hos svigerforeldrene til ei mishandlet jente, for å påvirke beslutninger og tvinge fram bedre løsninger. Ofte lykkes de… selv om det sjelden blir direkte happy endings. Før visning innledet regissør Kim Longinotto, som under fjorårets Film fra Sør vant Dokumentarprisen for Rough Aunties (2008). Den filmen har jeg nevnt i to reportasjer tidligere: Fra prisutdelingen, og en debatt om kvinner som lager film.

8. Secrets of the Tribe (2009, Brasil), regi: José Padilha
Spennende, godt dramatisert dokumentar om sosialantropologer som har gjort lite godt for indianerne i Amazonas. Tittelen refererer til antropologene som «stamme», ikke hemmelighetene til indianerfolket de studerer, men deres egne. Regissøren (kort intervju nedenfor) prøver altså å snu blikket tilbake på forskerne. Første del av filmen er morsom, når selvhøytidelig amerikanske gubber med skjegg krangler om faglige ting. Det klippes vittig fra Z som sier «jeg tror X hater Y», til X som sier «jeg synes Y har en helt ynkelig forståelse av Yanomamö-folket!» Midtveis i filmen setter latteren seg i halsen, når informasjon om direkte overgrep kommer fram: Giftemål med mindreårig innfødt jente, pedofil homofil som betalte stammens smågutter for sex, vaksinasjoner som førte til hundretalls døde. Helt klart en film ALLE studenter på sosialantropologi bør se – og salen var full av dem. Litt dumt at vi ikke fikk sett de siste 7 minuttene fordi dvden streiket – og ENDA dummere at antropologen som skulle fortelle slutten av filmen, fordi han hadde sett en påsynskopi, tok mikrofonen og sa: «Jeg husker faktisk ikke hvordan den sluttet.» !!!??? Hvis noen har sett hele, avslør gjerne konklusjonen i kommentarfeltet.

7. The Blue Generation (2009, Indonesia), regi Garin Nugroho
Ganske kul og veldig eksotisk (og kanskje litt lang) musikkdokumentar om indonesisk rockeband… men det trakk litt ned at også undertekstene var indonesiske. Sangene var åpenbart politiske og innholdet vesentlig for band og publikum, så når tekstene kom opp på lerretet burde en oversettelse ha fulgt med. Intervjuet på scenen med regissør etterpå oppklarte en del av mysteriene – ædabæda til dem som forlot salen før filmen var slutt.

6. Let the Wind Carry Me (2009, Taiwan), regi: Chiang Hsiu-Chiung
Denne filmen var lørdagens høydepunkt for meg! Allerede da jeg gikk ut av salen ville jeg bare gå inn og se den en gang til. Heldigvis vises den to ganger til under festivalen. Det er en dokumentar om mesterfilmfotografen Mark Lee, som har jobbet over hele verden, også i Hollywood, og bl.a. hadde kamera på multiprisbelønte In the Mood for Love (Hongkong 2000, regi: Wong Kar-wai), som jeg synes er verdens vakreste og såreste kjærlighetsdrama. Denne gang følger vi Mark Lee gjennom tre år, bl.a. under Oslobesøket under Film fra Sør 2007, da han for første gang i livet hadde tatt med sin (80 år gamle) mor på reise! Utrolig rørende, vakkert, innsiktsfullt. Filmens tittel skal beskrive måten han bruker kamera på, ved aldri å planlegge faste rammer, men jobbe intuitivt med været og lyset som oppstår underveis, bevegelig som vinden selv. (Selv traileren nedenfor er nydelig, se den!)

5. Opium War (2008, Afghanistan), regi Siddiq Barmak
Det er morsomt at afghanerne flytter inn i gamle russiske stridsvogner, og opiumsvalmuer er vakre foran rustne tanks, men ellers fikk jeg absolutt ingenting ut av denne filmen. Jo forresten, alle folkeslag er kjipe, og særlig kvinner som misunner hverandre hus? Styr unna!

4. The Housemaid (2010, Sør-Korea), regi: Im Sang-soo
Klaustrofobisk kammerspill om å være ung, litt dum og litt vill, og tro at du kan spille høyt spill mot de rike. Forutsigbart hushjelp-knuller-ektemannen-plott, men velspilt. Det mest uforutsigbare var slutten, som likevel dessverre trakk ned. Remake av sør-koreansk klassiker fra 1960 (regi: Kim Ki-young), som også vises på årets Film fra Sør-festival.

Oppdatering 18. oktober: The Housemaid vant Sølvspeilet under årets Film fra Sør, altså festivalens gjeveste pris.

3. Sannhetens mange ansikter (2010, Norge), regi: Beate Arnestad
Denne dokumentaren fra en rettsak etter Rwanda-folkemordet var litt utilfredsstillende, som rettsaken må ha vært for de involverte. Alle lyver og alle er redde for å snakke. Merker at jeg mistet litt troen på denne typen oppgjør, tross den enormt sympatiske norske dommeren. Fint foto og bra regi, men synes likevel ikke filmen helt var verdt tida.

2. The Queen and I (2009, Iran/Sv), regi Nahid Persson Sarvestani
Dokumentar om møtet mellom to iranske kvinner i eksil. Den ene er Farah Diba, enken etter den tidligere Shahen av Iran, den andre er en venstrevridd regissør (nå bosatt i Sverige) som i 1979 deltok i revolusjonen som førte til Shahens avgang. Vil regissøren våge å konfrontere damen med Shahens overgrep? Når Farahs assistent oppdager fortida hennes, vil Farah Diba la henne gjøre ferdig filmen? Spenningsfylt, ambivalent og rørende.

9/10 OBS! Fikk nettopp vite at Farah-filmen ligger streamet på NRK, og blir liggende fram til 2012! Se den her.

1. Kvinner uten menn (2009, Iran/Ty/Fr), regi Shirin Neshat
Vakker men symboltung film om fire kvinners liv i Teheran 1953. Det er interessant å møte et Iran før den islamske revolusjonen. Debutspillefilmen til Shirin Neshat, som fra før er berømt som foto- og videokunstner. Bygger på magisk-realistisk roman av den iranske kvinnelige forfatteren Shahrnush Parsipur. Får ordinær kinopremiere 29. oktober.

Oppdatering 18. oktober: Kvinner uten menn vant Oslo Kinos lanseringspris, som er kr 50 000 til markedsføring i Oslo.

FFS 2010: Den fortapte datter (Paju 2009) onsdag, oktober 6, 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Denne uka begynner Film fra Sør, og i år har Montages et eget sideprogram på festivalen. Jeg var en av de heldige som fikk lov til å plukke en film, og nedenfor kan du lese artikkelen min om filmen jeg valgte. Oppdraget vårt var å finne ny «asiatisk sjangerfilm», et vidt begrep hver av oss tolket på ulike måter. Resten av Montages-filmene kan du lese om her. Filmen «min» heter Paju og er laget av den kvinnelige sørkoreanske regissøren Park Chan-ok. Den blir vist i Klingenberg 2 lørdag 9. oktober kl 21.10 og mandag 11. oktober kl 19, og anbefales varmt!

Hva er sannhet? Finnes det rene motiver? Bør nysgjerrighet stilles, eller lever vi best i «lykkelig uvitenhet»? I den vakkert filmede sørkoreanske dramathrilleren Paju strever karakterene med slike moralske spørsmål, mot et bakteppe av politisk symbolikk. Den kvinnelige regissøren Park Chan-ok (f. 1968) har lagd et psykologisk avansert relasjonsdrama med innslag av film noir, om tre kvinner i omfeltet til en homme fatal.

Handlingen begynner når den ung kvinnen Eun-mo (Seo Woo) returnerer til hjembyen hun flyktet fra etter søsterens brå og mystiske død. Nå vil hun undersøke hva som skjedde, spesielt mistanken om at svoger Joong-shik (Lee Sun-gyun) hadde noe å gjøre med dødsfallet. Det viser seg snart at hun har en annen agenda for å konfrontere ham. Som tenåring svermet Eun-mo for søsterens mann på ei utagerende skolejentes ambivalente vis, snart med tilbedelse, snart med raseri og trass. Joong-shik var heller ikke upåvirket, og gjensynet deres virvler opp mye uforløst følelsesmateriale. Enklere blir det ikke når Joong-shiks egne fortidsdemoner dukker opp, i form av en kvinne han deler en mørk hemmelighet med.

Tross det thrilleraktige plottet er Paju (2009) en karakterdrevet film med politiske konnotasjoner. Vi møter et psykologisk komplekst drama som finner sted i skjæringspunktet mellom kjærlighet, skyld, hat, ensomhet og frykt, mot et bakteppe av politisk betent geografi. Hovedintrigen avdekkes gradvis, gjennom hopp fram og tilbake i tid. Det tar tid å forstå hvem karakterene er, hva de føler og vil, hva som har skjedd med dem. For hvert tilbakeblikk blir flere detaljer avslørt, og det kommer stadig nye overraskelser. Hver gang du synes bildet klarner kan det like gjerne være du tar feil.

Doble historier og krigsestetikk

Noe jeg liker ved denne typen østasiatisk film er at uttrykket får en slags dobbel natur. Dels møter vi en klar historie som belyser moralske spørsmål, gjerne med sterke karakterer og gjenkjenningsverdi. Men samtidig ligger det noe uklart under overflaten, en annen historie som antydes med en annen type språk: poetisk, surrealistisk, absurd, ustrukturert. I beste fall vil de to historiene doble hverandre, slik at helheten tilføres en dybde hver av dem ikke kan oppnå i seg selv. De moralske dilemmaene får tilført noe lett og lekent, de arty partiene får kjøtt og blod gjennom møtet med sterke karakterer. Der den åpne historien møter deg med et enkelt drama og en klar intrige, som en detektivhistorie eller vittig love story, byr underteksten på en symbolikk du bare delvis kan gripe, enten fordi filmskaperen ønsker det slik, eller på grunn av din egen kulturelle kunnskapsmangel.

Det symbolske bakteppet i filmen Paju er mangfoldig og omfatter geografi, politikk og etisk-religiøse myter. Virkelighetens Paju er en by nær den demilitariserte sonen mot Nord-Korea, hvor amerikanerne har beholdt en militær base. Uten denne kunnskapen kan filmen vanskelig forstås fullt ut. Visse partier blir nærmest ubegripelige, som når den mannlige hovedpersonen Joong-shik skal lede en gruppe aktivister i kampen mot et rivningsprosjekt. Disse partiene blir ikke enklere av at regissør Park Chan-ok slipper løs sine ambisjoner om å forene mainstream med kunstfilm, gjennom en dose kaotisk undergangsestetikk. Rivningsfirmaet er korrupt og brutalt, konflikten blir voldelig, alt handler om å ødelegge det gamle og bane vei for utviklingen. Allusjonen til grensekonflikt og krig blir ekstra tydelig etter en gatekamp, hvor kamera tar oss med på en langsom kjøring blant støvete ruiner og skadede mennesker. Ingenting av det vi ser ville vært malplassert i en klassisk slagmarkscene.

Kvinnelig regissør i Sør-Korea

Sørkoreansk filmproduksjon har ifølge det engelskspråklige lokale tidsskriftet The One One Four ikke bare vært dominert av mannlige filmskapere, men av temaer relatert til maskulinitet. Inntil 1996 fantes det totalt bare 5 kvinnelige regissører i hele Sør-Koreas filmhistorie. Deretter skal det ha løsnet, noe som falt sammen med at koreansk film generelt gikk over fra sterk politisk til mer personlig terreng. Fra 1998 ble Seoul sågar arrangør for en årlig internasjonal festival for film laget av kvinner. Likevel er antallet kvinnelige regissører fortsatt ikke høyere enn 29 personer totalt, og kvinners andel av den totale filmproduksjonen ligger på under 10%. I denne sammenhengen er det unikt at Paju ikke bare vises internasjonalt, men har nådd utover festivalverdenen og fått ordinær kinodistribusjon i hjemlandet.

Regissør Park Chan-ok er født i 1968, og har studert både film og teater. Hun har jobbet som assistent for den etablerte regissøren Hong Sang-soo, men minner stilistisk kanskje mer om  Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Karakteristisk er at hun blander et konvensjonelt og et ekspressivt filmspråk, slik at en klassisk fortelling brytes opp av mer estetiske eller surrealistiske partier. Park Chan-ok er prisbelønt både for kortfilmer og debutspillefilmen Jealousy Is My Middle Name (2002), men har sagt til nettidsskriftet Indiewire at planen med andrefilmen Paju var å lage noe mest mulig ulikt debutfilmen. Årsaken var at hun ønsket å utvide repertoaret.

– Folk sa at den forrige filmen min var realistisk og undersøkte hverdagslivet i stor detalj. Nå var jeg nysgjerrig på det motsatte: Om jeg kunne lage en film med stort drama og sterk fortellerstemme.

Den sør-koreanske regissøren Park Chan-ok (bildet er fra den koreanske filmdatabasen Hancinema).

Bibelen, female gothic og homme fatal

Park Chan-ok oppgir selv to bibelske myter som inspirasjon til Paju: Judas, som uten dårlige hensikter forråder dem som stoler på ham, og den fortapte sønnen som reiser ut og bruker opp farsarven, kommer tilbake tas imot med åpne armer… men antakelig kommer til å dra sin vei igjen.

– Jeg blir trukket mot motivene til slike mennesker, antakelig fordi det er et element av dem i meg selv. Det handler om angsten, hva som får dem til å lide, denne evige trangen til å rømme og unnslippe.

Det er også elementer i Paju som kan minne om sjangeren female gothic, kjent fra Hollywoodfilmer fra 1940-tallet, som Hitchcocks Rebecca og Suspicion, Stevensons adaptasjon av Jane Eyre, samt flere av filmene til Max Ophüls. Opprinnelig ble begrepet female gothic brukt om en type europeisk litteratur fra 1800-tallet, hvor en ung kvinne typisk utforsker seksualiteten gjennom en eldre mann, som kanskje, men ikke nødvendigvis, prøver å skade henne. Female gothic kan ses som en pendant til mannlig melodrama innen film noir, hvor maskuline elementer trues av en eksotisk kvinnelig kraft, en såkalt femme fatale.

På tilsvarende måte blir den mannlige helten i Paju en homme fatal, en mørk kraft den langt yngre Eun-mo aldri helt kan forstå, delvis fordi han holder informasjon tilbake,  delvis fordi han mangler kontroll over det han setter i gang. Joong-shik framstår aldri som noen vanlig patriarkalsk figur, men en opprører mot makthaverne. De heroiske anstrengelsene hans får noe tragisk, kanskje også latterlig ved seg, siden de stadig ender i kaos. Mot slutten av filmen medgir Joong-shik å verken ha forstått sine egne handlinger eller konsekvensene for andre. Kritikeren Marc Raymond i The One One Four har en interessant tolkning av dette, når han leser det som en politisk kritikk av unnfallende ledere på den sørkoreanske venstresida. En annen mulighet er å se den forvirrede helten som en feministisk dekonstruksjon av den heroiske mannlige rebellen i klassisk østasiatisk film.

PS. Jeg bare elsker de asiatiske filmplakatene. De er så herlig dramatiske, og skuespillerne smiler nesten aldri, men er innsmigrende på en slags trompete måte. Jeg ble nødt til å vise dere alle. Er de ikke fine?

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 45 andre følgere