Bharfot

Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.

Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.

Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:

Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?

Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.

Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.

Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.

Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.

Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.

Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).

I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.

Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.

Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:

1. «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
2. «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
3. Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
4. «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.

Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!

Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.

Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.

Her kommer videoen fra forrige ukes store begivenhet på Oslo S, kalt Oslo Frys. En Frys-performance går ut på at en stor gruppe mennesker møter opp på et sted og «fryser» på et gitt tidspunkt, blir stående i samme stilling i fem minutter, og går videre som om ingenting har hendt. Jeg har vært fascinert av fenomenet siden jeg så en video fra New York Grand Central Station i februar, og i forrige uke ble en Frys for første gang virkeliggjort i Norge. I underkant av hundre mennesker møtte opp ved Oslo Børs og fikk instruksjoner, før stuntet ble gjennomført i avgangshallen på Oslo S.

I forkant var det mye snakk om hvordan synkroniseringen skulle foregå, om man trengte teknologi som øreplugg, lydsignaler etc. I etterkant viste det seg mindre viktig å fryse på øyeblikket nøyaktig samtidig, det tok uansett litt tid før folk rundt skjønte hva som skjedde. Noen mente derfor at en lengre frys kunne vært en fordel, på den annen side oppdaget deltakerne at det å stå helt stille i fem minutter er fysisk krevende. Flere rapporterte om skjelvende lemmer, særlig de som sto i pussige stillinger. Mest imponerende var kanskje jenta som holdt på å ta av seg genseren, og ble stående tida ut med armene rett opp i lufta og hodet inni genseren!

Jeg legger ved videoen fra New York Grand Central også, til sammenlikning. Her ble frysen organisert av den amerikanske gruppa Improv Everywhere, som ble startet i 2001 for å live opp offentlige steder med viltre påfunn, «to cause scenes of chaos and joy in public places». Osloprosjektet var en pilot, arrangørene gjorde det for første gang og hadde ikke planlagt det hele i like stor detalj, så bær over med dem om filmingen ikke virker like proff. New York-videoen har jo framfor alt bedre lyd, noe som ikke er dumt siden kommentarer fra forbipasserende gjerne er halve moroa. «Agentene» i Oslo fortalte om mange rare situasjoner: folk som viftet foran ansiktene deres, snakket om hva som skjedde etc. Ei jente snudde seg ved billettautomaten og ba agenten bak om vekslepenger, flakket urolig med blikket da hun ikke fikk respons, mumlet «eh, okei» og henvendte seg til nestemann. En ekspeditør i bokhandelen sa til en kunde at han hadde lyst til å fotografere, men det var ingen vits, for det ville jo bare se normalt ut på bildet.

Arrangementet i New York kan du lese mer om her. Jeg vet også at minst én blogger deltok på Oslo S, så hvis han eller andre har førstehånds erfaringer å dele kunne det vært morsomt å høre?

Når vi kommer til Galleri Kjeldaas står Aleksi og venter på oss. Det er tredje post på samme gallerirunde, vi har allerede vært her og her. Dette er en gruppeutstilling med 5 unge kunstnere, et eksperiment fra galleriets side, vanligvis stiller de ut eldre etablerte herrer. Nå har nok galleristen villet være visjonær, for tittelen er The New. Og hvem vet, kanskje er dette virkelig den nye vinen, eller i det minste brusen? På nettet leser jeg en rekke spark mot tidas trender, og særlig konseptkunsten, som galleristen hevder å ha funnet motsetningen til. «Det som samler de fem kunstnerne er at verkene deres baserer seg på direkte visuell kommunikasjon, og representerer en motstand mot den overdrevne vektleggingen av teori i kunsten.»

Henrik Kleppe Worm-Müller: Coffee shop (olje på mdf).

Men stemmer det at de har laget konseptenes motsetning? Jeg er usikker. Det er lett å bli slått av det estetiske: vakre bilder, sterke farger, tradisjonelle teknikker. Men samtidig er det mye som minner om popkultur, som også konseptkunsten flittig refererer seg til. Uansett gidder jeg ikke å dvele ved slike båser. Det holder å fastslå at intensjonen er tilstede, andre får vurdere om de faktisk har fjernet seg fra teori og idéer, og hvor vesentlig det er. Jeg nøyer meg med å presentere noen eksempler.

Chris Reddy: Enentiomorph (pennetegning, digitalisert).

Tydeligst er referansene til popkultur i digitalbildene til Chris Reddy (f. 1970), av ham selv kalt Reddymades (med et slikt etternavn kunne han vel knapt la være). «Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade bare som ett objekt.» «Arbeidene er ekspressive og utadvendte: Bakgrunnen er hentet fra tegning, multikultur, musikk, politikk: popkultur møter hardrock. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk politisk landskap.»

Chris Reddy: Enentiomorph 6 (pennetegning, digitalisert).

Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. De minner meg om tibetanske mandalamønstre, men aller mest om popart-bildene til Keith Haring, som var aktiv på 1980-tallet (jfr wiki og billedgalleri). Paradoksalt nok er Chris Reddy også den som sterkest kritiserer konseptkunst: «Vi representerer en protest mot bruken av teori som et ekskluderende maktspråk. Vi ønsker et bevisst paradigmeskifte på den norske kunstscenen, en avskjed med teoretikernes tåkeprat.»

Henrik Kleppe Worm-Müller: Mikaels cave (olje på mdf).

Henrik Kleppe Worm-Müller (f. 1981) jobber med fotorealistisk maleri, dvs overføring av foto til lerret. Motivene er hverdagslige, et besøk på en kaffebar, en kveldstur i ei bygate, eller utsikten til scenen under en rockekonsert. Ei kameralinse jobber i utgangspunktet objektivt, mens enkeltelementer utheves når motivet males videre, og dermed skapes narrativene, fortellinga.

Henrik Kleppe Worm-Müller: Blue velvet (olje på mdf).

Det er noe kaldt og samtidig veldig sanselig i bildene. De minner meg om Edward Hoppers malerier, med sine beskrivelser av byens tomme rom og distanserte forhold mellom mennesker. Worm-Müller er opptatt av historien som ligger i hvert enkelt isolerte øyeblikk, og understreker dette gjennom farger, kontraster, silhuetter, geometriske objekter og manipulering av lys. Resultatet er en stilisert virkelighet hvor aktiviteten fryses til stilleben, og enkelthandlingen framstår som prototyp (det mest typiske eksemplet).

Aleksi Wildhagen: Uten tittel (olje på lerret).

Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en finsk-norsk kunstner som kombinerer tradisjonelle maleteknikker med eksperiment og prosessorientert metode. Han søker en live-opplevelse, det spontane og kaotiske ved skaperprosessen. «Jeg ønsker å være direkte tilstede i skapelsen av kunsten min, lik en musiker som spiller live. Men der livemusikken er tidsbegrenset, står maleren igjen med det håndfaste resultatet etter utførelsen.»

Hos Aleksi liker jeg både fargebruk og strek, spesielt i de mindre bildene hvor han jobber mer figurativt. Det er også hos ham jeg synes det antikonseptuelle virkerer mest gjennomført, kanskje fordi en logisk konsekvens av å søke det spontane blir en skepsis mot forutfattede idéer. Med hans egne ord: «Teori har blitt en slags hellig ku eller en keiserens nye klær, som gjør mye kunst nå om dagen altfor stiv og tenkt. Den kommuniserer på et intellektuelt plan hvor man er nødt til å være inne i den verdenen for å kunne lese verkene.»

Kollektivutstillingen The New kan ses i Galleri Kjeldaas, Rosenkrantzgate 9 (sidegate til Karl Johan), fram til 25. mai 2008. I tillegg til de tre jeg har presentert, Chris Reddy, Henrik Kleppe Worm-Müller og Aleksi Wildhagen, deltar Petter Garaas (foto) og Christian Kolverud (maleri).

Her ser du Aleksi Wildhagen foran tre av portrettene sine. Du finner flere bilder fra utstillingen på den nye Flickr-siden min. Alle foto: Oda Bhar.

Vernissagefylla er utdannelse. Verken kunsthistorisk eller kunstvitenskapelig, men samtidskunstig: hva er bra, hva er dårlig, hvor fins den beste vinen, hva blir dagens tanker, morgendagens samtaler? Selv er vi betydningsløse og nysgjerrige, ser alt nedenfra og drar ikke bare til de kule stedene, Tommy Olsson-galleriene med generelle navn (rekord, standard), men også til de etablertes arena, hvor folk i dyre klær leter etter gode investeringer.

Du veit at du er på et eksklusivt sted, sier T, når mennene bruker sko som minner om sokker. Han nikker mot et par smale føtter i løvtynt skinn, som sitter på en mann med seilerrynker. Vi står i et høyloftet rom på Galleri Brandstrup og kikker på bildene til Tommy Johansson, en bekjent av oss som maler i olje. For et kvarter siden satt vi på bussen, T og H og jeg, og snakket om hvor få som sikkert kommer hit til fots, uten bil og helst egen sjåfør.

Galleri Brandstrup er kunstslottet på vestkanten. Ryktene kaller det byens mest kommersielle galleri, kjent for å ta høye prosenter fra kunstneren, men også selge godt. Det er et prestisjested, men gir samtidig liten street cred, for dette er kapitalens arena, en mulig inngangsport til pengebingene.

Jeg har bare vært her én gang før. Det var vinter, og snøen knirket under sålene mens vi ruslet gjennom Frognerparken. Vi fant riktig gate, men visste ikke i hvilken regning vi skulle gå, så vi spurte et spaserende velkledd par som smilte til oss: Det er rett der nede, dere kan ikke ta feil. Og det stemte. Inn fra veien gikk en slak allée i bue, gjennom en hage stor som en park, opp mot en villa med fasade av greske søyler. På øverste balkong sto fiffen og dinglet med glassene sine, vi så skyggene mot de opplyste vinduene, men det var for langt unna til å høre stemmesurr. Vi trasket oppover alléen, mellom mektige trær med fakkelboksholderne i smijern på de tjukke stammene, og flakkende ild over brøytekantene, som vi presset oss mot når bilene passerte, og vi måtte bare flire, for på kjøretøyet skal storfolk kjennes, og fattiglusa på gangen.

Galleriet ligger i overetasjen, mens terrassen og første etasje er restaurant om sommeren. Inne er det høyt under taket, med store vinduer som vender ut mot parken, og alle bildene er eksklusivt innrammet. På bordet står det ingen vinkartonger eller glass fylt med mozell, her kommer selv eplesafta i vinflaske med fin etikett, og vinen er musserende.

Den gangen skrev jeg ikke om kunsten, som jeg syntes var uinteressant. Men idag er vi kommet for å se Tommy Johansson (f. 1975), som er en hyggelig bekjent fra andre vernissager. Flere ganger i vinter har jeg havnet i et hjørne og pratet med ham, nydelige samtaler, har jeg syntes, selv om jeg ikke kan huske ett ord av hva vi sa. Uansett har det gjort meg nysgjerrig på kunsten hans, jeg fikk lyst til å se hva han lager, hva han snakket om, men nå står jeg her foran de store lerretene og skjønner ingenting.

Tommy maler på ubleket lerret, upreparert slik at fargen trekker ujevnt inn og etterlater store skjolder. Det er flekker og drypp, avtrykk som minner om ringer etter glass og kopper på en duk, som om lerretet har ligget på bordet under en fest, eller kanskje på gulvet, hvor gjestene har sølt og skvettet med maling istedenfor kaffe og vin.

Jeg skakker på hodet, liker noen av fargene, antydningen til komposisjon, og likevel, hjernevinningene slurrer rundt i hodet uten feste. Jeg skjønner for lite, finner ikke engang relevante spørsmål, sier prøvende til H: Abstrakt maleri? Nei, svarer H, ser du ikke at det er naturlandskaper? Tommy maler figurativt, det har han alltid gjort, se der, en elv, og der ved siden av, et fjell. Jeg flytter vekta til den andre foten og stirrer på lerretene. Kanskje jeg ser det? Men nei. Det gjør jeg ikke.

H og T går inn i neste rom. Jeg dilter planløst etter. Fikler med mobilen og har lyst til å tekste en kunstjournalist jeg kjenner, kjære B, hva ville du ha spurt om? Nå kjenner jeg kunstneren og kan spørre ham om hva jeg vil. Men hva lurer jeg på? Det er enkle saker. Hvor starter du? Har du en plan, eller oppstår komposisjonen etterhvert som du maler? Hva er greia?

Tommy er opptatt med de rike, så jeg får heldigvis ikke spurt. Hva med historiske referanser? Kanskje Jackson Pollock, men uten den eruptive kraften. På et av bildene finnes et håndskrevet notat, halvt skjult mot bunnen: Jævla tulling. Nettopp, det er slik jeg føler meg.

En annen kunstner stiller ut et annet sted i huset. Det er islandske Anna Gudmundsdottir (f. 1974), utdannet i Bergen, som bor og arbeider i Oslo. Hun lager sirlige tegninger med monotone linjer, uten skygger og nyanser, som strekfigurer i ei fargeleggingsbok.

Bildene gir assossiasjoner til kropp, aldring og galskap, det er kvinnelige motiver, det nære og sanselige, men uttrykt på en klinisk og ikke-sanselig måte. Jeg får inntrykk av at døden er mer nærværende enn livet.

Ovenfor: P. 2 (2008, tusj på papir).
Nedenfor: Paranoid? Schizoid? Crazy? (2008, tusj på papir)

Heller ikke dette er kunst som får meg i tale. På et tidspunkt blir jeg motløs og tar bilde av meg selv.

Men vi skal videre til neste vernissage. En annen bekjent stiller ut på Galleri Kjeldaas i sentrum. Vi haiker til Kunstnernes Hus med galleristens minibuss, men forlater Tommy og gjengen i de hvite dukers land. Så ringer vi Aleksi, og joda, Galleri Kjeldaas har åpent, selv om klokka er ni – men det er slutt på vinen, sier han bekymra. Vi skynder oss avgårde, og du får være med.

Men det blir først en annen dag.

Utstillingene i Galleri Brandstrup kan du se 8. mai – 8. juni 2008:
1) Anna Gudmundsdottir: «Portraits with no idea about what went wrong.»
2) Tommy Johansson: «Postgravity.».

Denne posten skal handle om verdens undergang. Men først litt om mote på vernissage. Forrige gang jeg fashionblogget klaget noen på at jeg bare tok bilder av jenter. For å utlikne vil jeg nå gi eksempler på hvordan kunstgutter kan se ut. Som sist er åstedet Galleri GAD, hvor to uteterrasser i ulik høyde gir gode mulighet for spionasje. Her ser du en guttegjeng som røyker foran inngangen, alle med en avslappet stil i sommervarmen.

Det ser så deilig ut når gutter står slik: Ingen kryssede knær eller kokette vridninger, slik jenter ville hatt, men brede bein og bøyde knær, stabilt og nær bakken, i mjuke turnsko, med skuldrene senket. Klærne ser enkle ut, men jeg mistenker at lite er tilfeldig. Blir motesignalene hos gutter automatisk mer subtile, fordi de prøver å unngå påfugl-look?

Ovenfor ser du en av kunstnerne, Bo Christian Larsson, foran to andre fyrer som står i stil. Hvis jeg skal dømme etter disse gutta bør det være halvbarbert i år, gjerne kombinert med kinnskjegg og hakkete oppklipt lugg. Kommer du derimot fra granskogbeltet midt på den skandinaviske halvøya, og har seinere bodd flere år i Lofoten, som den andre kunstneren, Magnus Thorén, går du kanskje for en cowboystil med skjorte, vest og boots.

Magnus Thorén og Bo Christian Larsson har to ting felles: Begge er svenske, men bor for tida i München og deler atelier. Kunstnerisk sett virker de svært forskjellige, ihvertfall ved første øyekast. Bo Christian Larsson minner i stil og teknikk om andre jeg har sett på GAD det siste året. Han jobber med tegning og maling på papir, inspirert av grafitti og tegneserier. Magnus Thorén maler mer tradisjonelt i olje på lerret, og virker mindre opptatt av motiv enn av materialets fysiske egenskaper. (venstre: Cut, 2008, høyre og nedenfor: Mammoth, 2008.)

Thorén skaper topografi på lerretet, gjennom ulike teknikker for å flekke eller gre ut malingen. De fleste maleriene får en flerdelt struktur, som gjør at de ser ulike ut etter hvor du står i rommet. Rett forfra virker lerretet flatt, men flytter du et stykke til høyre eller venstre ser du et tydelig vannskille, og deler av bildet reiser seg som et fjell. Han forteller meg at effekten var enda større i ateliéret, hvor han jobbet ved et digert vindu og hele døgnet så bildet endre seg i takt med det naturlige lyset.

Gallerist Alexandra Dyvi sier at Thorén tidligere malte i en mer figurativ stil, nærmest Munchinspirert. Fortsatt karakteriseres han som ekspresjonist, men det må være en annen type ekspresjonisme, som ikke skal uttrykke malerens indre, slik Munch og hans samtidige ønsket, men egenskaper i materialet. Dette kalles materialekspresjonisme, og er en vanlig retning spesielt innen kunsthåndverk (jfr denne posten, om glasskunst).

En pussighet med Thoréns bilder er at de bare vanskelig lar seg fotografere. I galleriet virker de mørke og ensfargete, men kameraet kompenserer og skaper kontraster slik at jeg ender opp med spektakulære fargevariasjoner. Dette bildet var nærmest mørkeblått i virkeligheten, og helt uten gullskimmer. Kanskje burde jeg latt være å bruke bilder som tar seg så store friheter, og i beste fall kan betraktes som min tolkning. Men jeg ser at galleriet har hatt liknende problemer, og likevel legger ut bilder, så da gjør jeg det samme. Uansett vil jeg oppfordre alle som kan til å besøke GAD og sammenlikne selv. (nedenfor: Blue Poles, 2008, ovenfor: detalj)

I fotografiene oppstår et inntrykk som ikke slo meg i galleriet: Det er noe apokalyptisk over bildene. I rett lys minner de korte penselstrøkene om skarpe steinblogger som slynges ut i et Big Bang, og dramatikken understrekes av de illevarslende fargene.

Det er her jeg ser en likhet med Bo Christian Larsson. Også i hans bilder er apokalypsen en nærliggende tanke, selv om inntrykket er langt mer forsiktig. En del av billedflaten er gjerne fargesterk med dramatiske kontraster, mens store områder er etterlatt hvite, eller har svake blyantstreker som likner skisser eller hjelpelinjer, til perspektivtegning eller bokstaver konstruert med linjal. (Home killing, 2007, detalj nedenfor)

Mange av bildene har noe utstudert halvgjort over seg. De minner om en mulig byggeplass i Bjørvika, forlatt i all hast etter varsel om syklon eller tsunami, eller en klimakatastrofe alle rømmer fra.

I ruinene ser vi pøler av blod eller maling, elveleiet ligger som et gapende sår, og grantrærne spriker etter skarpe vindkast som har blåst dem halvveis over ende. (Immaculate is nothing, 2007)

Granene, ja. Hva er det med dem? Er de kun et estetisk element, eller mer: den skandinaviske naturen? Det er noe stengt over grantrær, de danner den mørkeste skogen, hvor mindre vekster kveles av mangelen på lys. Granene står igjen alene og hvisker til hverandre, lik orakler du kan spørre ut om hemmeligheter. (Blood Lagoon, 2008, detalj)

Detaljene er interessante i Larssons bilder, som i mye av den kunsten hvor tegneserier er inspirasjon. Ornamenter, små figurer og enkle tekstlinjer gjør nærlesning til en oppdagelsesferd for blikket. (I called upon the Oracle to explain, 2008, detaljer)

Andre elementer leder tankene til grafitti og tægs, også i uferdig versjon, med de synlige hjelpelinjene. Dette kunne vært et prosjekt som ble forlatt i all hast, når politiet oppdaget vandalen og jagde ham bort.

Som i grafitti kan detaljene virke maskinaktig perfekte og komposisjonen kompleks, selv om utførelsen like gjerne foregår hastig og effektivt. Farten økes blant annet gjennom bruk av sjablong, og airbrush-teknikker som spraylakk. (Blood Drain, 2008, detalj)

Til slutt har vi sølvmalingen, som også er et vanlig element i grafitti. Sølv og metallic er farger som ikke hvisker, og navnet på utstillingen gjør dem til visualiserte skrik: Silverscreams. På et av bildene blir vi fanget i et gigantisk edderkoppnett, eller knust av sølvpiler som trenger ned fra himmelen mot en sjø av blod, naturens hevn? (Like a weird metallic sky, 2008.)

Utstillingen gir meg en følelse av tidstypisk katastrofeangst, i den grad at jeg drømmer om jordas undergang samme natt. Uttrykker disse kunstnerne ulike aspekter ved den apokalyptiske angsten, en trend som dominerer tidsånden? Kanskje. Eller er det bare meg.

Utstillingen Silverscreams av Bo Christian Larsson og Magnus Thorén kan du se i Galleri GAD ved Munchmuseet fram til 1. juni 2008. Vil du lese mer har Dagsavisen anmeldt utstillingen, Aftenposten har tidligere intervjuet Magnus Thorén, og Bo Christian Larson har en egen hjemmeside. Galleri GAD har også pusset opp hjemmesiden sin, og lagt inn bilder av de fleste verkene med titler og annen info. Anbefales! Alle foto: Oda Bhar.

Kioskfolkene har ei diger gummirotte som de gjemmer på stadig nye steder for å skremme oss. Den snerrer fra kaffemaskinen, glor ut av brusskapet, sitter på stolen til ei av kassererne når hun kommer fra do. Rotta er stor som en huskatt og ørene ligger flatt bakover hodet, kjeften er åpen med blodig tannkjøtt og helsvarte tenner. Kassereren hyler og Fredrik flirer fra kaffedisken, han har dragning mot både practical jokes og polaroids. I april leide han kjelleren til utstillingsplass, monterte familiens feriebilder, ekte og falske, på søttitallstapet, og stilte dem ut bak glass og ramme til kinopublikums forvirring. Jeg likte de blasse bildene fra nordnorske campingferier, og ikke minst de klønete lappene med tekst, hamret ned på en gammel reiseskrivemaskin med plenty skrivefeil, sannsynligvis både ekte og falske de også.

Aller best likte jeg lappen under to troll i en fornøyelsespark, med vorte på nesa, kjepp i hånda og feite glis i solsteiken. «Dette hadde aldri gått an i virkeligheten. Troll tåler ikke sol.»

Ei av jentene i kinokassa skal snart slutte, og den andre er bekymra for hvem hun får som ny makker. De fleste er greie, men noen liker ikke tøys, og det er slitsomt å sitte i dagevis uten å kunne tøyse. For eksempel pleier hun å muntre seg opp når hun teller vekslekassa, ved å tegne på forseglinga til pengeposen, «klingende mynt» og en liten figur. En gang spurte hun en eldre kollega: Hva tenker du når du ser at jeg har pyntet posen? Kollegaen svarte: Da tenker jeg, hvorfor gidder du det der. Men blir du ikke glad, spurte Linn, når du ser at jeg tegner… en elg? Den eldre ristet hodet: Nei.

Linn forteller meg dette mens hun skifter og skal hjem. Selv har jeg to timer igjen av vakta. Jeg kommenterer inn gjennom den åpne døra til garderoben: Det er dumt med disse menneskene som vil legge en demper på andre.

Polaroidutstillingen Harrycamping er laget av Fredrik Mortensen. Det finnes også en nettside, men ifølge fotografen er den «like ustabil og uforutsigbar som døgnrytmen». For kinofolk vil det ikke si lite. Men prøv gjerne likevel.

Jeg har en venn som er journalist. Han sa til meg: Oda, en gyllen regel er å ikke skrive om vennene sine. Da kan du ikke være nøytral. Jeg svarte at blogging er motsatt, jeg skal være personlig, det er bloggingens viktigste kriterium. Men nå står jeg her og er ikke så sikker lenger. Greit nok med arrangementer hvor jeg ikke kjenner noen, kommer som en skygge, stjeler inntrykk og anmelder uten filter. Men dette? Når rommet er fullt av folk jeg kjente en gang, og barna deres myldrer omkring, leker sisten og stanger i kunstverkene, mens samtalen går om hus og hjem, som på en vanlig middag av den typen hvor jeg er som en fisk på land. Hva da? Jeg tømmer vinglasset mitt og tar en beslutning. Ærlig talt, jeg kan ikke la dette stoppe meg.

Lise Stang Lund stiller denne måneden ut i Galleri RAM. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, gikk opprinnelig keramikklinjen, men har siden jobbet med glass og lysvirkninger. I tillegg er hun leder for Norske Kunsthåndverkere, og holder IT-kurs for kunstnere, bl.a. i webdesign.

Dette er kanskje utstillingens mest vellykkede objekt, kalt Fisheye. Her brytes lyset på en måte som skaper inntrykk av farge, eller også er det farge i prismene, og mønsteret minner om geometriske sekstitallsmønstre.

Jeg tenker på flaskebunner når jeg ser disse sirklene. Selv kaller Lise dem dråper, noe som er lettere å se i glassplata som henger fra taket midt i rommet, fordi «boblene» der har asymmetrisk form (øverste bilde). De øvrige objektene nærmer seg design i så stor grad at jeg ser dem for meg i et kontorlandskap. De kunne vært lamper, funksjonelle belysningsobjekter.

Lise er en perfeksjonist som kan sette hele familien i sving med pussefille rett før åpning, for å fjerne de siste fingeravtrykkene. Fotografiene er like utsøkte, gå gjerne til hjemmesiden og se hvordan hun selv presenterer objektene. Hos meg får du som vanlig kun smakebiter, snapshots.

Så da smeller jeg like godt til og blir personlig. Her ser du beviset på at hjem og familie ikke var eneste samtaletema på vernissagen. Lise, i svart kjole til høyre på bildet, viser en rødhåret venninne rundt på utstillingen. Kunst må jo være rocka når den best beskrives gjennom headbanging!

Galleri RAM er et ikke-kommersielt galleri med fokus på kunsthånd­verk og design. Tanken er å være sjangeroverskridende overfor «ren» kunst, noe mange kunsthåndverkere er opptatt av. Problemet er at det kunstneriske i kunsten kan bli vanskelig å få øye på. Med et uttrykk så nært opp til kommersiell design, hvordan rettferdiggjøre langsom produksjon og høye priser? Eller som min venn journalisten sa ved en annen anledning: Greit med konseptkunst. Men hvorfor holde konseptet hemmelig?

Men Lise holder ikke noe hemmelig. Hun forteller om tanker og håndverk, samarbeidet med Magnor glassverk, kampen mot ørsmå bobler i glasset, nærmest usynlige for andre enn henne selv, og en tilskuer som sa: det ser ut som det er laget av en maskin, noe som ikke gjorde henne fornærmet, men overlykkelig, fordi det viste at hun nærmet seg teknisk perfeksjon.

Anekdoten gjør meg modig, og jeg spør hva hun synes om halvfabrikata og industrigjenstander i samtidskunsten. På denne utstillingen er hvert eneste glassprisme håndlaget: en nøyaktig mengde oppvarmet glass klippes av, dryppes på en flate og får renne utover i sirkel, så blir den varmet opp igjen for å fjerne klippearr og andre skarpe kanter, og etter at dråpen har kjølnet blir den festet til ei glassplate med et helt spesielt transparent lim, som verken synes eller påvirker lysbrytningen.

Like før har jeg hørt henne snakke med en fetter, som stilte usjenerte spørsmål på den måten familie kan gjøre. Han sa: Når jeg ser på disse rundingene dine – altså, for meg ser de helt like ut. Og jeg mener, helt like. Så hva er vitsen? Men Lise bare lo og forklarte at likheten er ønsket, det er fine nyanser hun vil oppnå, ikke det åpenbare eller spektakulære.

Men dermed blir spørsmålet: Hvorfor ikke heller kjøpe helt like, fabrikklagde prismer, istedenfor å lage dem selv? Jeg venter meg et ideologisk svar, om at kunst skal lages fra bunnen, men nei, Lise har ingen motforestillinger, hvis prismene fantes, i nøyaktig den utførelsen hun ønsket, da kunne hun like gjerne kjøpt dem ferdige. Men det gjør de altså ikke, og da velger hun å lage dem selv, for å nærme seg mest mulig sin egen visjon.

At det finnes et tanker bak denne kunsten er altså klart. Og likevel. Er det ikke et problem når nyansene blir så subtile at de knapt kan skjelnes uten årelang trening, eller med nesa lenger en 10 cm unna? Eller når de mest interessante virkningene av overflate og lys oppnås fra baksiden eller sidelengs mot glasset, et perspektiv de færreste kommer på å ta?

Utstillingen Fisheye – lys gjennom glass av Lise Stang Lund kan du se i Galleri RAM (på Bankplassen) fram til 11. mai 2008.

Hva er det med menn og zombier? Jeg kjenner ingen jenter som er interessert i det. Derimot flere menn, bl.a. én som vil lage zombiefilm på Finnmarksvidda (Oda, vi gjør det til sommeren, bli med da, se for deg alle zombiene som raver over vidda, det blir kjempegøy!), og en annen som stiller ut zombiekunst på Akershus Kunstnersenter denne måneden.

Arne Borgan benytter en kombinasjon av teknikker: foto, tegning, lyd, video og installasjon. Han er et multitalent som gjør det meste selv, inkludert lyd, og spiller dessuten i bandet ARM, et støymusikkprosjekt. Denne utstillingen skiller seg ut med spennende iscenesettelser, glimrende tegninger, og et konsept såpass urbant at det kunne ha fortjent en mer sentral plass i byen. Nedenfor ser du Arne holde én av figurene sine, klar for brysom gjenoppstandelse. Det er samme type figur som på det øverste bildet, hvor zombiene framstår i sitt rette element, som en skummel marsjerende flokk.

Begrepet zombie kommer fra afrokaribisk voodoo-tradisjon, særlig Haiti, og betyr «levende død». Forestillingen er at mennesker kan gjenoppstå uten evne til tale eller fri vilje, mens kroppen forøvrig fungerer intakt. Zombier er mye brukt i populærkulturen, som døde kropper gjenopplivet ved overnaturlig kraft, eller mennesker gjort til viljeløse redskap gjennom svart magi. I gamle skrekkfilmer beveget zombier seg gjerne stivt og hakkete, og virket apatiske og sløve uten evne til annet enn å marsjere i flokk og drepe andre mennesker. I nyere filmer, som I Am Legend og 28 dager senere, blir de framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning.

Installasjonen ovenfor leker med religionenes forestilling om en udødelig sjel, satt opp mot visjonen om de udøde kroppers trengsel. Hva om ingen av oss lenger forsvant, men gjenoppsto på jorda som zombier? «When there is no more room in hell the dead walks the earth.»

Zombie-forestillingen kan også ha et politisk aspekt. Den knyttes gjerne til apokalyptiske visjoner, hvor et virus, en mutasjon eller en annen biologisk katastrofe, ofte menneskeskapt, fører til sivilisasjonens kollaps og kanskje menneskehetens undergang. At slike fantasier får et oppsving nå, med vår tids frykt for panepidemier og klimakatastrofer, er muligens ikke så rart? I USA har det til og med oppstått en ny type protestaksjon kalt zombiemarsjen (zombie walks), hvor folk kler seg i zombiekostymer og marsjerer gjennom byen eller shoppingsenteret som et lett surrealistisk monstertog.

Arne Borgans utstilling The impossibility of getting used to constant resurrection vises i Lillestrøm fram til 4. mai. Åpningstidene er onsdag-søndag kl 12-16. Akershus Kunstnersenter viser samtidig også en utstilling av Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm, kalt Flash Memory.

Oppdatering: Etter kunstnerens ønske er alle bilder hvor han kan gjenkjennes fjernet fra denne bloggposten.

Jeg antar at hvis du henger rundt på samme sted lenge nok, så slutter du på et tidspunkt å være usynlig. Det gjelder på internett, hvor folk googler seg selv, hvis du skriver om dem kommer de på besøk, men også i virkeligheten, hvor du liker å leke spion. Mer om dette seinere.

Først skal det handle om å påta seg umulige oppgaver. Som å tørke støv av en strand. Teppebanke en skog. Kutte en bre opp i isbiter med kniv. Reparere bilvrak. Støvsuge mosekledde steiner. Skure svabergene med zalo.

Disse utsnittene er hentet fra fotografiene til Hege Dons Samset, en norsk fotograf som bor i Berlin, men stiller ut i Oslo. Idéen fikk hun gjennom utallige servicejobber, den vanligste måten for kunstnere å forsørge seg på. Mange arbeidsfolk tror kunstnerstipendene er feite og mange. Kunstnerne, derimot, kjenner godt til hardt lønnsarbeid, ikke minst av den ufaglærte typen.

For meg handler bildene også om domestisering av naturen. Modellene virker forlatte, malplasserte, ikke fortvilte, men kraftløse, forvirrede, resignerte. Det er fremmedgjorte mennesker, vant til byen og et innendørsmiljø. De vet ikke hva de skal å stille opp mot naturens dimensjoner.

De minner om en venn av meg, en asfaltunge fra Berlin, som kom til Norge og syntes de trange dalene på Vestlandet var klaustrofobiske. Han forklarte meg dette ved å bruke byens metaforer, som var den vanlige referanserammen hans: Du ser ikke lenger enn til neste bygård i ei altfor trang gate.

En innvending er at flere av bildene er uskarpe. Det overrasker meg siden de er tatt i naturlig dagslys, med en analog Leica. I snapshots er uskarphet sjelden problematisk, det kan tvert imot bidra med autentisitet til uttrykket. Men dette er iscenesatt kunstfoto, panoramabilder med naturen i sentrum, en type bilder hvor det teknisk perfekte er en sterk konvensjon.

Her ser du Hege Dons Samset ved siden av en vakker mann jeg ikke vet hvem er. Merk at jeg skriver «ved siden av», ikke «sammen med». Jeg trekker ingen forhastede slutninger idag. Du får snart vite hvorfor.

Dette bildet er også verdt å merke seg. La gå for det vanlige ritualet hvor gallerileder Knut har gitt kunstner Hege en flaske champagne. Men dykk litt lenger inn i bildet. Til venstre for Hege står ei jente og klapper. Drar du kjensel på henne? Hvis du har fulgt denne bloggen ei stund er hun identisk med den forelskede jenta under bildet med snakkeboblene i denne posten. Vel, jeg har nyheter. Jenta heter Pernille og er nok forelska, men i en helt annen enn jeg trodde. Hun er kona til Knut, og mannen hun kikket så fint på var Knuts bestekamerat, som er prest.

Det du leser er altså ikke bare en kunstanmeldelse, men en dementipost. Den gode nyheten er at ingen var sure på meg. Alle lo voldsomt av misforståelsen, og det hadde de visst gjort siden de fant posten min i november.

At jeg fikk vite dette har sammenheng med utestedet hvor vi pleier å havne etter vernissagene på GAD. Oslo Mekaniske ligger på Grønland, mellom Det Åpne Teater og Bussterminalen. Det er et hyggelig sted hvor du står i fare for å blåse anonymiteten din når du prater med ei pen jente, fordi det føles som om du neste kjenner henne allerede, siden du har brukt en del tid på å bearbeide bilder av henne i photoshop.

For å avsløre min fullstendig uprofesjonelle fraternisering med dem jeg skriver om kommer til slutt noen engasjerte snakkebilder av kunstneren på puben. Hun samtaler riktignok ikke med meg, men med jenta som hadde kveldens fineste kjole. Men likevel, journalistpolitiet ville nok ha tatt meg. Godt at jeg bare er en subjektiv og ansvarsløs blogger.

Utstillingen This is the Life av Hege Dons Samset kan du se i Galleri GAD fram til 16. mars. Seinere reiser bildene til Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær, hvor du kan se dem fra 13. juni til 24. august 2008.

De vanligste grunnene til å flytte fra et land til et annet er krig og kjærlighet. Dansken Henrik Saxgren har fotografert folk fra 110 etniske grupper i sitt nye nordiske hjemmemiljø, og skrevet en sparsom tekst til hvert bilde. Deler av samlingen er plukket ut til en utstilling som vandrer rundt i Norden, og som torsdag åpnet i Stenersenmuseet. Enda flere bilder finnes i den fantastiske boka med samme tittel: Krig & kjærlighet - om innvandringen i Norden.

Det er Thorvald Stoltenberg som åpner utstillingen. Han står foran et bilde av Sør-Varanger og snakker om håp. «Uten håpet,» sier han, «er ingenting mulig, da får vi ikke til noenting. Håp er nesten like viktig som liv.»

Og så skjer det rare at vi får en slags tango, mellom Stoltenberg og Saxgren, når den ene går av gulvet og den andre kommer på. De møtes i utkanten av Sør-Varanger, hilser og snur i en ring rundt hverandre, før de fortsetter i hver sin linje rett fram, som regissert. Alt er over på sekunder og jeg fanger bare utgangen, men det var en fascinerende dans.

Saxgren selv forteller om møter med varme mennesker blant snø og is, om kebabsjapper og idrettshaller, sambaklubber og flyktningmottak. Han brukte assistenter til å velge ut et antall personer, disse assistentene ble sendt ut på besøk, og det personene (tilfeldigvis) hadde på seg under første besøk skulle de også ha på seg under fotoseansen - med visse unntak.

Jeg skal ikke vise deg mye av utstillingen. Saxgren er perfeksjonist, og jeg tror han ville mislike sterkt disse dårlige kopiene, med skeive utsnitt, bleike farger, reflekser fra lampene i taket, for ikke å snakke om en helt annen tekst enn hans egen. I pressematerialet står det at de frigitte bildene skal legges ut med nøyaktig tekst og copyright under. Det virker så strengt at jeg slett ikke tør å bruke materialet, men nøyer meg med egne knips. Som vanlig er jo heller ikke de bildene valgt ut for pressebruk, som griper meg mest.

Som dette. Uansett om kopien er dårlig vil jeg vise fram denne gamle damen, for hun fikk meg til å gråte to ganger, både da jeg kom og da jeg gikk. En kenyansk bestemor i Danmark, sittende på senga med øyne tåket av stær, en ståkrykke i dagligstuen, en fot som trekkes inn bak det fargerike skjørtet, kanskje av anstendighet, fra den tomme plastsandalen på gulvet.

Bildet er rørende, men teksten enda mer. Asha Jabril fra Nairobi oppdro Nadja aleine da foreldrene døde, seinere flyttet jenta til Danmark, men så, da Asha ble syk, fikk hun komme til Danmark og flytte inn hos barnebarnet. Det er få ord, rett fram, og kanskje er det romantisering fra min side, men jeg tenker på hva alt dette betyr, hva det kunne ha betydd for meg selv, av kompromisser og konflikt, men også håp og kjærlighet.

Vi blir stående foran et bilde fra fiskemottaket i Skrova, jeg og to afrikanske jenter med nordnorsk dialekt, samt M, nettopp hjemkommet fra kaffesmaking i Nicaragua. På et skilt står det 68,1 grader nord og 14,4 grader øst, over tre menn med oransje hansker og hver sin digre fisk. «De likner et rockeband,» foreslår M, «de kunne ha spilt luftgitar på fiskene.» «Eller klarinett,» sier ei av jentene og ler, «kanskje er det klarinetter gjemt i fisken.» Vi diskuterer hvilken ende det er best å blåse i, og kommer fram til, med en viss dissens fra M, at munnen er mest fristende. Kyss fisken.

Nå er gutta på bildet blitt en del av historien vår, men de har også sin egen. Yosef, Teddy og Tsegan fra Etiopia kom til Lofoten i 2002, og jobber hos Ellingsen Fisk mens de venter på behandling av asylsøknaden.

Det er også landskapsbilder på utstillingen, av boligområder og nordisk natur. Enkelte er verken vakre eller oppløftende, som beboernes kjøleskap på et flyktningmottak i Danmark, stablet oppå hverandre med hver sin hengelås. Eller bildet av en tægget stein i norske skoger, med en påskrift jeg ikke vil sitere for å slippe denne typen søkeord på bloggen.

Men stort sett er det fine hverdagsliv, og jeg liker hvordan individualiteten liksom slår igjennom uansett: en gullfarget gameboy, ei russisk rullekake på det svenske bjørkebordet, noen gjenstander fra Kosovo hengt opp i et pussig slangemønster på en vegg, som går over i bildeslangen på en annen vegg i neste leilighet i rekkehuset, hvor brorfamilien bor.

Utstillingen henger i Stenersenmuseet fram til 27. april. Det er ikke mange rom med bilder, men pass på å ha god tid likevel, for som kurator Selene Wendt uttalte: «Vanligvis ber jeg folk å konsentrere seg om bildene, og ikke bry seg for mye om teksten. Men i dette tilfellet vil jeg anbefale folk å lese iallfall noe av det som står ved siden av.»

En fin omtale av utstillingen finner du her (på foto.no). Se også Henrik Saxgrens hjemmeside, med bilder fra åpningen i København (juni 2006).

Et mørkt rom med lamper hengende fra taket i klynger, lavt ned mot gulvet. Jeg står i min vanlige høyde og betrakter dem ovenfra, som om jeg var en gud med nedsikt til solsystemer.

Det minner om en lampebutikk. Å påstå noe annet ville være løgn. Det er gamle lamper, mange er antikviteter og står høyt i kurs, selv i egenskap av belysning. Her er de «objekter», det står på et skilt: «forsiktig, objektene er skjøre», og selskapet mitt gjør seg lystig over dette, selvfølgelig, sier én, her mangler bare elefanten i lampebutikken, og de andre ler, mens noen unger leker sisten og driver vaktene til vanvidd.

Det er Jan Christensen igjen, den norske Berlin-kunstneren på besøk i Oslo, som har gjort stormløp inn i kunstscenen og bloggen min (jada, jeg skal snart skrive om noe annet enn kunst). Han er i Astrup Fearnley med et eget verk (omtalt i denne posten), i 0047 Oslo som kurator, og i Stenersenmuseet med en blanding av de to rollene, kunstner og kurator, i den forstand at objektene ikke er laget av ham, bare utvalgt og sammensatt, og i den grad utstillingen omfatter håndverk er det utført av andre: komponister/musikere (Rolf-Yngve Uggen og Johnny Skalleberg), og snekkere som min venn T, som har bygget boksene lampene henger ned fra (de selges med lampene). En av vaktene kommer bort og sier: egentlig er du medkunstner, og T ler innforstått, for kunstlivet fungerer slik, ikke etter håndverk, men idé og signatur.

I et filmet intervju forteller Jan Christensen (her, på engelsk) om sin bakgrunn fra grafitti, hvordan den hjalp ham å tenke i store formater, bruke hele veggen, istedenfor å henge opp en liten dings på midten. Grafittiens opprør har også vært nyttig, det øyeblikkelige og aggressive, viljen til vandalisme, å stå opp her og nå og gjøre spektakulære stunts. At jeg har vakt oppsikt på kunstscenen, sier han, kan ha å gjøre med dette.

De første verkene hans var nettopp veggmalerier. På filmen ser vi ham «male seg inn i et hjørne», noe mange mener at kunsten selv har gjort, det vil si, vi ser et malt hjørne av et rom, noe som vel strengt tatt ikke er det samme, men heller det motsatte, som én på Underskog ganske riktig kommenterte: Så du malte deg ut av et hjørne?

Og nettopp dét prøver Jan Christensen kanskje å gjøre, male seg ut av hjørner, blindgater i samtidskunsten: det tomme og innholdsløse, kjedsomheten. Vi ser ham gjøre stunts med en så åpenbar symbolikk at det tar flatheten til en ny dimensjon og ender i en motvillig dybde. Ifjor limte han opp 100 000 kroner på et lerret og solgte det for kroneprisen, som ledd i en diskurs om kunstens relative verdi (Relative Value, 2007). Så ble verket stjålet og nyhetsverdien gikk i taket, media ringte ham fra alle verdenhjørner. Dermed nådde verket utover «den hvite kuben», altså kunstrommet, noe mange kunstnere drømmer om, men kanskje ikke så bokstavelig? Kunsten til folket, representert ved en tyv? spør en journalist, og Jan svarer: Ja, men tross alt en tyv med interesse for kunst – ikke uttrykket, men materialet.

Slike paradokser er kanskje det mest fascinerende ved Jan Christensens innstilling: en tenksomhet og desillusjon, parret med enorm energi.

«It’s more an investment in a discussion, rather than making money off my work.»

Det spørsmålet som surrer i kunstkretsene er om Jan Christensen skal fortsette som kunstner, eller gå over til å være kurator. Vil han kjede seg ut av kunsten, eller finne en motgift mot den grenseløse friheten? Problemet er gjenkjennelig for de fleste i et samfunn som vårt: Hvis du i prinsippet kunne skape hva som helst, blir det da like fristende å la være?

Utstillingen All those moments will be lost kan du se og høre i Stenersenmuseet fram til 9. mars. Den inkluderer også lyd, noe stemmesurret la en demper på under vernissagen. Aftenposten har et fint intervju med Jan om lampene her, og Morgenbladet har en eterisk anmeldelse her, men den kan bare leses med abonnement. Alle foto: Oda Bhar.

Alle bildene her er stjålet. Jeg er vel en skurk, da. Så skyt meg. Vernissage på Astrup Fearnley, men det viser seg å være fotoforbud. Altså får du ikke se de verkene jeg likte best, men de som var dårligst bevoktet.

Det aller dårligst bevoktede verket var dette, av Jan Christensen. Det passer jo bra, siden han er en hyggelig fyr og allerede har vært på besøk her i bloggen (sjekk kommentarfeltet på denne posten). Til alt hell likte jeg dessuten verket hans, så da pøser jeg på med bilder av det.

For å være ærlig tror jeg ikke så mange skjønte at dette var kunst. Kanskje var det derfor det fikk stå i fred for vaktene. De fleste må ha trodd det var design, reklame, et vanlig skilt, bare malt opp på veggen. De ble kanskje forvirret av utstillingsplakaten som henger i midten. Men Jan Christensens verk er definitivt en ytring. Det blir klart når du ser nærmere på teksten.

En tankesky av ord som har med kunst å gjøre. Ikke det å skape, men å leve i kunstens verden. Oppfatte, vurdere og mingle. Beundre, forkaste, gjør opprør, drive skinnangrep, bli lagt merke til, være viktigper. Originalitet, å forholde seg til tradisjonen: sampling, referanser, lån og tyveri. All støyen omkring, like mye kunst som kunsten selv. Kanskje. Eller også er støyen bare støy.

Det er mye støy på denne vernissagen. Det virker som om halve byen er her, både kjendiser og halvkjendiser. Folk hilser, presenterer seg, peker i smug: Se, der er han eller hun. Jeg er ikke den eneste som snikfotograferer. En jeg snakker med tar lynraskt opp mobilen og knipser «den mystiske Oda Bhar». Du kan si jeg får smake min egen medisin (den smaker greit).

Jeg treffer på Demian, som jeg danset med på Litteraturhuset i denne posten. Novellen hans er antatt i Utflukt, altså den teksten som skulle stått i antologien vi planla, Det Knuste Vinduet. Jeg har droppet min egen novelle, den var ikke god nok. Men jeg har andre på trappene (de blir vel også refusert).

Vi står foran denne plankehaugen, og prøver å lese bokstavene. De er spredt utover plankene i større og mindre flekker. Ordene skal kun være leselige fra ett eneste punkt, og vi prøver oss fram, men finner det ikke. Til slutt tror vi punktet må være over hodene på oss, det er et kunstverk for kjemper. Senere finner jeg reportasjer fra utstillingen som alle har bilder fra det rette punktet. Merkelig nok liker jeg fortsatt vår versjon bedre: mysteriet mens det mangler løsning (Deceptive outward appearance av Ole Martin Lund Bø).

Sjekk gjerne ut noen av disse fotoreportasjene, for eksempel André Gali på Kunstkritikk.no (redelig, omfattende). De andre fotografene har ikke jobbet i smug, så jeg antar det var lov å ta bilder på pressevisningen. Men der var det til gjengjeld ikke publikum, så alle bildene har det samme tomme uttrykket, typisk for offisielle pressebilder. Det virker gammeldags, som en tilsløring av virkeligheten. Er ikke utstillinger interaktive per definisjon? Blir ikke tilskuerne automatisk del av det som vises? Og bør ikke fotoreportasjen understreke dette? Hva ville bildet nedenfor ha vært foruten Demian?

Dette er et interaktivt verk. Selv om finérkikkerten også er fin i seg selv (The Seer av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell).

De beste samtalene på vernissage kan handle om helt andre ting enn kunst. Som livet, eller kaffe. Jeg møter M som er barista på Stockfleth’s, og om noen dager skal reise til Nicaragua for å smake på og velge ut kaffe. Fem måneder i kaffens tjeneste, og han blir allerede sendt på ekspedisjon. Det er en deilig historie, oppløftende, et bevis på noe jeg ønsker er sant: At du ikke alltid må slite i årevis, at en luke kan åpne seg brått, og så gjelder det å fly.

Dette verket var ikke dårlig bevoktet. Men vakten var ute et øyeblikk, og jeg benyttet sjansen (You will hardly know av Håvard Homstvedt).

Fotoforbudet fikk meg til å reflektere. Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med. Her greide jeg ikke å la være, men hadde stadig et øye etter vaktene, noe som gjorde det vanskelig å glemme seg selv, falle inn i den vanlige flyten. Hva ville jeg ha vært, hvis jeg aldri fikk lov til å skrive eller fotografere? En ren konsument, som aldri tenkte videre?

Utstillingen Lights On kan du se i Astrup Fearnley fram til 23. mars. For mer teoretiske analyser av utstillingen, les denne artikkelen på NRK eller denne i Aftenposten. Når det gjelder Jan Christensen, som laget ordveggen, så har han en egen vernissage i Stenersenmuseet imorgen (torsdag 17. januar kl 18). Den blir nok noe helt annet, lyd og lys, med tittelen All those moments will be lost. Hvis du er nysgjerrig, ta en tur innom (fram til 9. mars).

Til venstre på bildet: Jan Christensen. Alle foto: Oda Bhar.

Oppdatering: Av kunstkritiske analyser må jeg tilføye denne kommentaren fra Tommy Olsson i Morgenbladet. Han mener utstillingen er mindre aktuell enn den later som, fordi kuratorene ikke er tilstrekkelig oppdatert. Når etablerte museer skal vise «nye trender» fra en kunstscene de ikke forstår, hva får vi da? «Den klam­me fø­lel­sen av å se barne-tv la­get av voks­ne som ikke selv har barn, el­ler tu­ris­ter som en­tu­si­as­tisk vi­ser lo­kal­be­folk­nin­gen rene selv­føl­ge­lig­he­ter som om det had­de vært en fan­tas­tisk opp­da­gel­se.» (18. januar 200

Hvis noen vil se en typisk kjeller i en hundre år gammel bygård på Grønland, krydret med musikk av Radiohead og fra den nydelige filmen Me and you and everyone we know, og ikke minst eksperimentell dans av min flinke nabo Taran Steen og hennes MissLeading Company - sjekk ut dette YouTube-klippet! Og i tilfelle du lurer: Ja, jeg bor her!

Hva er forskjellen på collage og décollage? I collage settes noe sammen, i décollage blir noe fjernet. I begge tilfeller er hensikten å skape noe nytt av gammelt. Kanskje blir dette forskjellen på 2007 og 2008 for meg.

Lars Morell tilhører den norske kunstnerkolonien i Berlin. Han jobber for tida med décollage av gamle filmplakater. Først limer han plakatene på hverandre i tjukke lag, deretter går han løs på dem og river ned flak og biter, slik at et nytt uttrykk oppstår av rester og sprekker.

Kanskje burde vi alle gjør slik med livene våre iblant: Rive ned biter og se hva som skinner gjennom, la eldre lag få stikke ut gjennom sprekker i fasaden, finne ut om tida og dybden kan si noe om hvem vi er. Hva måler du deg mot? Har du glemt noen drømmer?

På vernissagen er det mye fasade, men knapt noen sprekker.

Bortsett fra i bildene, som taler for seg, men er fort ferdigsnakket.

Gjestene virker da også mer opptatt av hverandre.

De utveksler julepresanger, med ryggene skrubbende mot veggen.

Selv kunstneren finner ganske raskt et annet fokus.

Inspirasjonen til Lars Morell kommer fra gamle plakatsøyler, runde tårn hvor folk limte opp informasjon om arrangementer. Det var greit å rive ned andres for å finne plass til egne, eller lime dem oppå, skeivt og rart. Men idag, sier Morell, er slike vegger passé. Lysreklame tar over etter papiroppslaget. Både i Oslo og Berlin blir de nye reklamesøylene utformet som lystårn.

Jeg kjenner ingen her, så jeg surrer rundt alene, vinglasset i høyre hånd og kamera i venstre, begge mot ansiktet, en lumsk kombinasjon.

Men blikket flyter fint og jeg blir stadig mer dristig.

Jeg tenker på året som kommer og de to som har gått. Livet mitt er avkledt og oppstykket, mye har forsvunnet, rutiner og folk, en personlig décollage. Noen ganger desperat og nødvendig, andre ganger uflaks og tilfeldighet. Et par ting har kommet til, som bloggen min og et par venner, ikke mange, men utvalgte. Hva slags år blir 2008? Ei tid for mer skrelling? Jeg ønsker: ei tid for å plukke opp biter, mest nye, noen gamle, og lime opp en håpefull collage.

Utstillingen til Lars Morell kan du se i Galleri GAD fram til 20. januar.

Flygaris fisker dør én etter én. På vernissagen ser de allerede slappe ut, og jeg går tilbake etter noen uker, da er det andre fisk i bollene, det er jeg sikker på. Hvor ble det av den svarte? Fiskene dør, og hvis ikke burde det ha skjedd. Den typen fisk skal ikke leve slik, så goldt og mørkt.

Kunst eller interiør som gjør dyr til konsepter har jeg aldri kunnet godta. Jeg spiser både kjøtt og fisk, det er ikke dét, jeg er et rovdyr og lever ut mitt rovdyrvesen, men det å være menneske burde innebære noe mer, en viss moral som lar oss spise uten å leke med maten.

Dyr burde slippe å leve slik, som kalde objekter. Det er ingen metafor, jeg må beholde kåpa og skjerfet på, det kan knapt være tjue grader i rommet. Og fiskene dør, de synker til bunnen med flagrende haler som tropiske slør, før de fjernes og bollene gjøres klar til nye fisker, så lenge utstillingen varer.

Ei uke senere slutter jeg å spise laks. Det er ikke Flygaris skyld, men han murrer i bakhodet, og kanskje er det derfor jeg legger merke til Niels Chr. Geelmuydens artikkel i Morgenbladet. Den får meg til aldri, og jeg gjentar, ALDRI! mer å ville spise laks så lenge det kan være oppdrettsfisk. Artikkelen handler om laksens liv, eller død, i norske oppdrettsanlegg.

«Antagelig må det kunne tolkes som et mulig tegn på mistrivsel at fiskene er kommet i vane med å spise øynene ut av hodet på hverandre.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

Er fisk sunt? Jeg tviler etter dette. Det handler også om forurensning av norske fjorder: Utslipp av antibiotika, miljøgifter, kloakk (fiskene avgir mer avføring enn alle nordmenn til sammen), og forstyrret økobalanse. Nå overfiskes ikke bare arter vi spiser, men arter vi tidligere lot være i fred, og som alltid har vært viktig føde for større fisk (f eks torsk) og sjøfugl (som massedør av sult rundt kysten vår i høst: alke, lomvi, lundefugl - selv om industrifolkene som vanlig påstår at årsaken ikke kan bevises).

«For å fremstille ett kilo syk laks i fangenskap, kreves det at man fanger fire kilo frisk villfisk. Fordi Norge hvert år produserer om lag 600 000 tonn oppdrettslaks, må det årlig drepes over to millioner tonn villfisk til laksefôr.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

Peter An­dre­as Heuch forsvarer fiskeindustrien ved å påpeke at ikke bare oppdrettfisk, men også burfugl fôres med fiskemel. Mener han at andres feil gjør dine egne bedre? Heuch tilføyer at fisken får soyamel i tillegg til fiskemel. Dette burde ikke berolige noen. Tidligere i år gikk Smaken av hund på kino, en dokumentarfilm som opprinnelig var avtalt vist på TV2, men ble avvist etter påtrykk fra Tine. Filmskaperne Are Syvertsen og Jon Martin Førland fant ut at soyabønner i norsk dyrefôr kom fra Amazonas, hvor regnskogen brennes ned for å opprette soyaplantasjer. Som om dette ikke er ille nok, slår det beina under et av de viktigste slagordene til kjøtt- og melkeindustrien. Kan vi virkelig snakke om kortreist mat, når fôret til dyra er alt annet enn kortreist?

Dette innlegget skulle egentlig ikke ha handlet om mat, men om den nordnorske kunstneren Svein Flygari Johansen. Han har en politisk hensikt med gullfiskbollene, selv om det er en annen enn jeg opplevde. Lysorgelet er koblet online til børsen i New York, og fargene skifter i takt med aksjesalget. Vi styres alle av den globaliserte kapitalismen, som gullfisker i bolle - en platt og overtydelig symbolikk, knapt verdt ett fiskeliv. Så til neste gang, Flygari, en alternativ idé: Ta deg en tur til den pakistanske kitschbutikken i Brugata. Der finner du kunstige akvarier med svømmende plastfisk, som sikkert gjør samme nytten rent symbolsk. Eller hva med en titt på det nederste verket her, hvor filmopptak av fugler projiseres på tomme fuglebur, til et levende skyggeteater uten tap av frihet eller liv.

Flygarifiskene kan du se i Vigelandsmuseet fram til 17. februar 2008. Dokumentarfilmen Smaken av hund er tilgjengelig på dvd. Niels Chr. Geelmuydens artikkel om oppdrettsfisk kan du lese i Morgenbladets nettutgave. Les ihvertfall artikkelen. Hvis du ikke er feig.