Bharfot

Jeg lar meg sjelden tægge. Men nå er jeg tægget med dette bokmemet, og Iversen gjør det på en så kul måte at jeg må til pers: «Og med på veien til Helvete tar jeg… Oda (jeg håper det dukker opp noen pinligheter der).»

Ja, kanskje dette blir pinlig? Her følger prosessen. Jeg sitter i sofaen med laptopen i fanget. Ser meg rundt etter ei bok, men nei. Ingen bok innen rekkevidde. Nærmeste ting med skrift på er en dvdfilm, The Usual Suspects. Men snart finner jeg ei bok. Det er en kunstkatalog noen har stjålet på jobben sin og lagt igjen hos meg. Og på s123… er det null skrift! Bare et bilde av kinesiske gnomer i jade, som minner om hagedverger.

Så jeg leter videre. Aha, der finner jeg Nils-Øivind Haagensens Møt meg, møt meg, møt meg. På s123… Ingen skrift! Bare et foto av et gateskilt i Italia: Via Beatrice Alighieri (det er ei emo-bok om en interrailtur).

Vel-vel. Jeg begynner å bla i en søppelbunke med aviser. Aha! Der ligger ei pocketbok, det er Jon Fosses Gnostiske essay, mistet på gulvet midt i et gjesp. Den skulle være safe, her er det nok av skrift. På s123, og jeg leser den femte setningen, som handler om at det du ikke kan si, det skal du skrive. Lovende. Dermed siterer jeg de neste tre setningene:

«Eg forstår, på min måte, kva dei begge meiner. Så togna er kanskje det beste ein kan omgi det ein djupast veit med. Kanskje er det også taust i seg sjølv, slik at det berre er som det usagde i det sagde.»

Hvis ikke dette var dypt, så vet ikke jeg. Nå er ikke jeg særlig stiv i nynorsk, men «togna» betyr vel taushet, eller snarere «det å tie»? Altså: Er du dyp, så omgi den dypeste dybden din med taushet. (Antakelig en omskrivning av det som står på russekortene: Det er bedre å holde kjeft og la folk lure på om du er idiot, enn å åpne munnen og fjerne all tvil.)

Over ser du rollelista: de som var med. Inni boka til Jon Fosse ligger et postkort fra Madeira, med form som en firkløver. Det pinligste ved dette er vel at det avslører hvor lite jeg leser for tida (annet enn blogger)? Jeg tægger noen nylig ankomne på bloggrullen min: Rullerusk, Hypsnos, Smuss, Utsnitt (PrinsesseR), samt min gamle venn Tomas. Med forbehold om at noen av dere kan ha svart på memet før, eller ikke gidder. I motsatt fall:

* Plukk opp den boka som ligger nærmest.
* Slå opp på side 123.
* Finn den femte setningen.
* Post de neste tre setningene.
* Tægg fem andre stakkarer.
* Husk å nevne hvem som tægget deg.

Og til slutt fant jeg ut at dette var en god anledning til å poste et bilde av skrivebordet mitt. Mens jeg først er personlig… eller var det privat?

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.

Det er noe snodig ved dette arrangementet. De lukkede smilene. Øynene som plirer. Belysningen, snart blå, snart rosa, som bader ansiktene i livløs pastell. Den rare humringen som følger replikkene, et knirkende bakteppe fra salen, også når jeg ikke skjønner spøken. Hadde jeg enda sittet bak eller på siden, med ryggen mot veggen. Men nei, jeg har plassert meg midt i rommet, rett foran scenen, og likevel ser jeg knapt hovedpersonene, blendet av feilstilte lyskastere og overlatt til jungelens lyder.

Litteratur på Blå, første gang jeg deltar, neste gang vil jeg være klokere. Ikke komme i god tid og henge utenfor døra i kulda, tjue minutters party killer, mens folk tråkker fra side til side, røyker og slår floke, til lyden av skrapende stoler og bord som flyttes rundt inne i lokalet.

Jeg er vant til litteraturkveldene på Mono, øl i baren fra sein ettermiddag og laidback musikk, ingen sitteplass om du kommer seinere enn en halvtime før. Men Blå er annerledes. Tar jeg feil, eller er det noe vestlandsk over dette? Et samfunnshus på landet, med den bedende flokken på dørstokken som endelig stormer inn, kaster fra seg jakkene og løper til baren, stiller seg i kø og bruker resten av kvelden på å drikke seg til mot.

Samtalen begynner, det eksotiske fortsetter. Den nervøse tonen på scenen, en belest intervjuer, glimrende innledninger, men dårlige spørsmål, som om hun nettopp har forlatt lesesalen.

Forfatternes skjelvende røster, det kunne vært deres første ekspedisjon ut fra skrivestua, men jeg veit at det ikke stemmer: Ragnar Hovland er forfatter på 29ende året og har garantert vært ute ei vinterreise før. Tross nervøsiteten virker han ikke utilpass, snakker med et lurt smil, tar krokveier med tanken slik publikum forventer, og så kommer denne knirkende latteren, som får Tegnestift, den joviale svensken som er med, til å lene seg fram og spørre: Hvorfor humrer de? Det er jo ikke morsomt. Synes du ikke det er litt uhyggelig?

Fordelen med Tegnestift er at han kan tegne folk. Det kommer godt med i dette lokalet, som har elendig fotolys. Han fanger forfatterne og publikum, noen ganger som mennesker, andre ganger dyr, og det matcher forfatternes egne prosjekter. De begynner i en dagligdags situasjon, men tipper over i det magiske, absurde, surrealistiske. Ragnar Hovland er på biltur og tar opp en haiker, men forfølges av en bil som blir kjørt av djevelen. Joakim Kjørsvik er sjalu på en ny kollega i bokhandelen, som han mener setter de andre opp mot ham, og vi ler fordi han sikkert overdriver, men så henger kollegene ham opp i fiskekroker i kjelleren og bruker arbeidsdagen på å torturere ham. Hovland karakteriserer seg selv på en måte som også beskriver Kjørsvik: «Eg er ein urealistisk forfattar med realistisk fundament.»

Den mest interessante delen av samtalen handler om humor. Hvordan bli forstått som alvorlig når man bruker humor i tekst? Hovland sier at dette er «story of my life», folk misforstår og tror han bare tøyser, de går glipp av alvorlige toner. Problemet kan også gå motsatt vei, når lesere ikke skjønner at Askildsen og Kafka er morsomme. «Problemet ved meg,» sier Hovland, «kan være at jeg går fra humor til alvor uten å si fra.» Men er folk så enkle? Ender det ikke med platthet, om du alltid er nødt til å si fra? Jeg lytter til de snodige tankesprangene, og ønsker at jeg skjønte humoren bedre. Jeg får lyst til å være en innsider. Men det er jeg ikke.

Forfatterne ble intervjuet av litteraturviter Marianne Tangen Bråthen. Også Aina fra Flimre-bloggen var til stede, hun var lurere enn meg og satt i et hjørne. Hos henne kan du lese om kvelden fra et innsideperspektiv. Vil du prøve deg på den snodige vestlandshumoren, ta en titt på bloggen Fiskerens venn. Ryktene sier at Ragnar Hovland står bak.

Alle illustrasjonstegningene er laget av Tegnestift, også kalt Streck. Besøk tegnebloggen hans her! Alle foto i reportasjen: Oda Bhar.

Daniel Sjölin er programleder for det svenske bokprogrammet Babel. Han er også forfatter av en roman om den fiktive programlederen Daniel Sjölin, som avslører pikante sannheter om seg selv i en av fjorårets svenske boksuksesser Världens sista roman. Eller vent nå. Var det omvendt? Hvem er den egentlige Daniel Sjölin? Hvor mange versjoner finnes det av ham?

På Litteraturhuset i Oslo møter Sjölin en annen svensk litterat, Arne Melberg. Han har i x antall år vært litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, og var lenge kjent for å holde hardt på skillet mellom fiksjon og biografisk skriving, såkalt life writing. Men for et par år siden snudde han, noe som fikk blant annet Cathrine Krøger i Dagbladet til å spørre hvordan nå skulle gå med verden, når selv Arne Melberg var klar for å viske ut dette skillet? Diffuse grenser mellom biografi og fiksjon, det er jo slikt bloggere og annet pakk holder på med. Og enkelte unge forfattere som lar hovedpersonene hete det samme som seg selv, vokse opp på samme sted etc, mens de den ene dagen påstår at nei, dette er ren fiksjon, for så den andre dagen å trekke på det: tja, kanskje finnes det en kjerne av sannhet likevel.

Arne Melberg finnes det altså bare to versjoner av. Men hvorfor skiftet han mening? Etter debatten på Litteraturhuset er min teori: Fordi han tok til fornuft. Eller også: For å slippe å bli en dinosaur.

Det er nemlig én ting vi frie bloggere og andre storbrukere av internett er dyktige på, og det er hemningsløs lek med identiteter. Vi både uttrykker og utforsker oss selv i stadig nye former, og blir vi misfornøyd med resultatet er det bare å starte på nytt et annet sted, gjerne med en ny identitet.

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Hvor blir det så av essensen, historieskrivningen? Selv en enkelt blogg kan jo endres fullstendig over tid, både i layout og innhold, men også historisk, for det er fritt opp til hver enkelt å slette gamle poster og kommentarer. Det er interessant at Melberg ser på blogging som litteratur, eller kanskje som en metafor på litteraturen, hvor den er på vei, en viss type litteratur som alltid har ligget på grensa til selvframstillingen. At sjangeren ikke er ny er Melberg selv klar over, og befinner seg i historikerens vanlige dilemma: Vil han være en halvtrist gamling som terper på at det nye ikke er nytt likevel, eller tvert imot en oppdagertype som roper opp at NÅ skjer det noe epokalt nytt! - for ti år senere å bli motbevist (det nye var ikke nytt likevel).

Så hva er nytt, om ikke sjangeren er det? La oss først se på Daniels roman. Det interessante med den, sier Melberg, er at forfatteren gjør seg dårligere enn han er, ikke bedre. På skjermen framstår Daniel som koselig, snill, vennlig og velforberedt. I romanen er han en alkoholisert psykopat. Bokas Daniel avfeier snillheten som herming, han hermer snillhet og empati. Hvor ligger sannheten? Og hvorfor benytter forfatteren dette grepet?

Det interessante med herming er at menneskelig atferd virker utenkelig uten. Empati er ikke noe dårlig eksempel. Vi lærer det fra barndommen av ved å herme, og hva er forfatteri, annet enn den høyeste formen for selvtrent empati? Men hva om noe så dramatisk skjer at all empati virker fattig og hul. Hva om bare tanken på å gjøre det om til fiksjon kjennes som en forbrytelse, samtidig som du er forfatter, og trenger å skape fiksjon. Mange av oss kan jo ha denne forestillingen: at ord er forvanskninger, mens ekte følelser er ordløse.

«Jeg kunne skrevet denne sorgen på en annen måte, mer inderlig. Da ville jeg sikkert fått priser for det. Men det ville på en måte vært uanstendig.»

Daniel Sjölin gir oss avsløringer i Oslo. Han vil endelig fortelle hemmeligheten: Hva som er selvbiografisk, og hva som ikke er det. Sannheten er at han har mistet et barn før det ble født. Hele boka er et sorgarbeid. Det handler om hukommelse, om ikke å glemme. Et menneske du har kjent vil alltid være i hukommelsen din. Men hva med et menneske som døde før det ble født? Det vil kanskje være i morens kroppslige hukommelse. Men hva med faren? For ham vil barnet bare være der som en drøm, en lengsel. For å kjenne den ekte sorgen, kjærligheten, empatien, må ordet og fiksjonen dø. Men problemet er at jo mer man skriver, jo dypere inn i fiksjonen kommer man.

Et annet problem er omgivelsenes grafsende hender, at alle får del i det du offentliggjør. Daniel ville skrive historien, men ikke slik at alle forsto den. Å så tvil om sannheten var å kaste et kjøttbein til kritikerne, for å avlede dem. Bare svært nøyaktige lesere skulle forstå, utfra tanken om at nærlesere er ekstra anstendige lesere, som aldri ville finne på lumre overskrifter av typen: «Daniel Sjölin snakker ut om sin sorg.»

Men det er fortsatt et problem. Hvorfor forteller han hemmeligheten nå? Jeg tar sjansen på å gjøre det her, sier han, fordi what happens in Oslo, stays in Oslo. Han vil altså inngå en slags kontrakt med oss, søke terapeutisk asyl. Skal vi tro ham nå? Eller er også dette del av maskespillet? Kanskje er han lei av å bli misforstått, og vil endelig få debatten på rett kjøl, bort fra diskusjonen om han selv er alkoholiker. Eller også vil han teste om poenget fanges opp, og hvor raskt det når den svenske offentligheten.

Men rent bortsett fra spørsmålet om sannhet. Hva er nytt? Kan tittelen Världens sista roman forsvares? Den hevder tross alt en avgjørende forskjell, om ikke nettopp enden på all fiksjon. Hva er nytt med denne typen sjangerlekende litteratur, i forhold til den tradisjonelle selvbiografiske romanen? Hvis jeg skulle ha skrevet en slik, sier Daniel Sjölin, ville jeg ha skrevet om David Sjödin som jobbet i TV4 for bokprogrammet Babbel. De ytre faktorene ville altså vært endret, slik at de indre kunne utforskes. Men har han ikke selv gjort nøyaktig det samme, bare med flere forvanskninger?

Hvis du har hengt med helt hit har du virkelig fortjent å høre Arne Melbergs sluttpoeng. Framtida ligger i å snakke om grep istedenfor sjangere. Det mest fruktbare er altså ikke å diskutere om noe er fiksjon eller virkelighet, men om «fiktive grep» blir brukt. Men helt til slutt kommer historikeren likevel fram, med sin stadige bekymring: Er alle disse problemstillingene egentlig foreldet? Er vi blitt dinosaurer? I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.

Tysk litteratur for dummies på Litteraturhuset, med Knut Hoem fra P2. Jeg blir skeptisk med en gang han sier: «Og hvis vi får dårlig tid gjør vi som på radio, og kutter bakfra. Det kan bety at dere ikke får høre om 1990-tallet.» Neivel. Så hvor begynner han? Hva får vi høre om? Egentlig hadde jeg en annen litteraturpost på gang, men dette går fort, så jeg tar denne først.

Vi begynner med Goethe. (Gøte er en stor pøt.) Wanderers Nachtlied, to ulike oversettelser, hvilken er best? (Gjesp.) Hölderlin, bla bla bla, greske guder beskrives som om de var samtidige. Neste: Tysk-romantisk horrortradisjon, 1700-tallets Gespenster-Hoffmann, 1980-tallets Parfymen (Süskind). Brecht, den gode sosialisten, fortsatt uforklarlig populær i Norge, med diktet Hjulskift som eksempel, og sladder fra bergensfilosofisk miljø: Oversettelse ved Georg Johannesen, men Brechts erotiske dikt ble oversatt av Arild Linneberg, som igjen har knullet Vigdis Hjorth, som brukte Hjulskift som tittel på sin siste bok. Hva!? Hvor pikant er ikke dette!? (Selv jeg har skrevet om Hjulskift, les diktet her.) Og endelig, krigen! Det eneste de fleste nordmenn forbinder med tysk litteratur: 1900-tallets oppgjør og fiksering på forfedrenes synder, av Hoem kalt erindringslitteratur (en langt mer passiv betegnelse enn den tyskerne selv benytter: Vergangenheitsbewältigung). Günter Grass. Hva var det bestefaren min drev med under krigen egentlig? (Eller jeg?)

Se det. Nå får vi faktisk plass til bittelitt 1990-tallet likevel. Ikke at jeg tror det var derfor dere kom, men greit nok. Flerkulturell litteratur: de tyskspråklige samfunn (Tyskland, Østerrike, Sveits) beskrevet fra innvandrerperspektiv. Wladimir Kaminer, russer i Berlin, oppfinner av klubbkonseptet Russerdisko, beskrevet i boka med samme navn (jada, oversatt til norsk). Hoem, med lett forundring i stemmen: «For ham er år null ikke 1945, men 1990, ved Murens fall. Han føler seg ikke forbundet med fortidas kriger og pogromer, og dermed heller ikke ansvarlig for dem.» (Er det ikke slik for alle dagens unge tyskere? Kanskje også for oss, og alle europeere? Og er det ikke ganske bra slik?) Til slutt, Judith Hermann, novellenes mester. Som Hoem karakteriserer på denne måten: «De unge forfatterne beskriver øyeblikkshendelser. Å sitte på kafé og sende sms til hverandre, mens de røde fanene henger på veggen som tom dekorasjon. Hva er det vi ser? Den endelige oppløsningen av minnesmerker, symboler og metaforer fra etterkrigstiden?»

Dette var altså tysk litteratur for dummies. Eller vent nå, det var vel tyske oversettelser til norsk for dummies, altså det som gjennom tidene er funnet verdig til å leses av et norsk publikum. Men er dette identisk med det mest interessante av det tyske, utfra nåtidas perspektiv? Utvalget var ærlig talt litt slapt, Hoem, fiksert på fortidas storhet og inspirert av støvete germaniststudier på Blindern. Men hey! du hadde et par gode poenger til slutt. Nesten verdt å sitte på gangen for, slik halvparten av publikum måtte.

Her viser programansvarlig Silje Riise Næss vei ut i korridoren, hvor jeg ser henne gjennom glassruta, fra rett under høyttaleren som gjør det mulig også for oss å høre foredraget. Ovenfor: litt mer av korridorutsikten min (stemninga var god, selv da brannalarmen gikk pga varmeutviklingen). Foredragsrekken Tyske dager blir arrangert i samarbeid med Goethe-instituttet, og fortsetter på Litteraturhuset fram til fredag 8. februar. Resten av programmet finner du her. Alle foto: Oda Bhar.

Mara Lee med små bevegelser og utsøkt presise ord i Litteraturhusets mest japansk-minimalistiske rom. Mot de enkle jordfargene minner hun om en zen-installasjon: de lekkert danderte svarte hårlokkene, den nøye oppmalte rødbrune munnen, de horisontale sprossene i talerstolen som kunne ha vært geometrisk rakede furer i grusen på en lavmælt hage.

Det føles merkelig å objektifisere en forfatter som til de grader er bevisst sin egen rolle som subjekt. For Mara er språk en politisk handling, fordi det alltid inneholder implisitte vurderinger (moralske, maktmessige). «Språket er et utilstrekkelig og iblant lumsk verktøy. Det har alltid politiske implikasjoner.» Men vi trenger språket fordi vi er atskilte, og har behov for å forbinde oss.

«Språket har vi fått som straff eller kompensasjon for våre isolerte kroppskonturer.»

Foredraget er fullt av glitrende onelinere, og grunntesen trekkes videre mot en logisk konsekvens som forklarer Mara Lees litterære valg og eksperimenter. Når vi erkjenner at det finnes kroppskonturer, blir oppgaven å omskrive disse konturene, på stadig nye måter. Dette kaller hun «litteraturens tiltale». Dikteren gjenskaper tiltalen og må derfor henvende seg til et du, ikke til en konsument (bokkjøper, publikum). Her skiller dikteren seg fra massemedia, som tiltaler oss på måter som er upersonlige, og samtidig altfor intime.

Følger du med? Mara Lee krever intens konsentrasjon av tilhørerne, mer enn egentlig kunnskap i fagene hun behersker (litteraturvitenskap, lingvistikk). Skjønnlitterært er hun kjent for eksperimentell og poetisk prosa, men har i år beveget seg over i en helt annen sjanger. Romanen Ladies blir karakterisert som den svenske bokhøstens største overraskelse. De fleste mente boka var en slags intellektuell chicklit. Andre mente det eneste intellektuelle ved den var forfatterens renommé. Mara Lee hadde tidligere markert seg som sofistikert essayist, eksperimentell prosalyriker, og lærer ved skrivekunstlinjen på Biskops Arnö. Kom dette i veien for en objektiv vurdering?

Mara Lee sier selv at hun er god på eksakthet, men dårlig på inderlighet. Når jeg leser Ladies synes jeg dette stemmer godt. Boka er flink og fiffig, men for meg mangler den nerve, og gir samme inntrykk som når jeg leser romanene til en annen språkviter, Helene Uri. Begge er gode til å tenke, men dårlige til å føle, ihvertfall greier de ikke å formidle følelser til meg, annet enn som grunne påstander – han smilte forelsket, hun leverte replikken med ondsinnet glede, de gamle venninnene både hatet og elsket hverandre – javel, slikt kan hvem som helst påstå, men det skal mer til før jeg bryr meg.

Selv om Mara Lee ikke skriver slikt jeg liker å lese, er det interessant å høre henne snakke om skriving. Før Ladies hadde hun utgitt to bøker: Kom (2000) og Hennes vård (2004). Begge var godt plantet i litteraturteori og behovet for å eksperimentere, men hun følte seg «domestisert» av kritikerne. Uansett om temaene var politisk orienterte (kjøttindustri, barnemishandling) ble hun lest som en slags «kvinnelig lyriker». Den tredje boka ble til som en protest mot dette, både tittelen Ladies og valget av en klassisk romanstruktur. Nå ville Mara Lee skrive en pageturner, og mener selv at hun lyktes. Men hva betyr dette? Hva slags forfatter er hun blitt?

«Den tradisjonelle romanen er en forførerisk-forræderisk måte å si vanskelige ting enkelt på. Har jeg bukket under for den tradisjonelle romanstrukturens dominans? Eller går det an å være subversiv innenfra, som en trojansk hest?»

Jeg runder av med noe langt lettere, nemlig et fashionbilde. Slik kan høstens versjon av skandinavisk litteraturmote se ut, representert ved Mara Lee og programansvarlig ved Litteraturhuset, Silje Riise Næss.

Også Aina på Flimre var tilstede under foredraget 14. november. Hun likte det dårligere enn meg, men var raskere ute med anmeldelsen.

Av bloggere som har anmeldt Ladies har jeg ikke funnet noen norske, men her er et utvalg svenske: The girl least likely to synes boka gjør en kompromissløs avkledning av kvinnelighet og seksualitet. Lilaplaneten mener den fanger en ondskapsfull jentehet i kvinnene. Ida er positiv, men ikke bergtatt, og liker Lees to første bøker bedre. Maria Yvell mener boka handler om makt. Annika Marusarz vil ha den som pensum i skolen, og gir et fyldig innholdsreferat. På fellesbloggen Bokhora mener Caroline at Ladies fikk gode kritikker kun utfra forfatterens tidligere meritter, Johanna K sammenlikner boka med å pakke inn IKEA-glass i svinedyrt gavepapir, mens Jessica kaller den voldsom og vakker, selv om hun mener at den heller burde hett De kjølige.

En forkortet versjon av dette innlegget er publisert på iNorden.

Jeg vil også ha min egen daimon. Et dyr som er den fysiske manifestasjonen av mitt eget sinn, slik at jeg alltid har en følgesvenn. Jeg vil ikke ha et voksent menneskes daimon, alltid med likedan form, men et barns, som stadig skifter skikkelse. Den kan være mus eller røyskatt, fugl eller tiger, alt etter hvordan jeg føler meg, hva jeg trenger, og hvor mye jeg våger.

I filmen The Golden Compass, basert på Philip Pullmans bøker, møter vi mennesker som likner på oss, men i en parallell verden. Vi får vite at ulike verdener har ulike særtrekk. Hos oss er sjelen inne i kroppen, andre steder går den ved siden av kroppen i form av et dyr. I kompassets verden finnes også andre skapninger. Heksene trenger ikke ha sjelen sin nær, men kan slippe den løs over store avstander. Isbjørner har ingen daimon, men et skjold fullt av kraft som hjelper dem å slåss. Men én ting har alle felles: De trenger kontakt med sin egen essens. Tar du fra isbjørnen skjoldet, eller mennesket sin daimon, blir det ikke annet igjen enn et tomt og viljeløst skall.

Så er det dette kompasset, som skal vise vei i en farlig og kaotisk verden. Det handler selvfølgelig ikke om geografi, men om mening. Kompasset kan bare leses av en eneste person, med spesielle egenskaper. Det er frelsertemaet igjen, varslet i mytene og hyllet i religionen, hvor et etterlengtet barn, født i Betlehem eller skjult i matrisen, blir gjemt for fienden lenge nok til å rekke å vokse opp, men når vi kommer inn i historien er gjemmestedet avslørt og kampen kan begynne. Frelseren er enten entydig god, eller også sentrum for kampen mellom det gode og onde. Det kan finnes en god og en ond forelder, slik at kraften er sterk, men også potensialet for fristelse og destruktivitet. Jeg skal ikke røpe hvilken versjon vi møter her, bare nevne at tankegodset også har sterke innslag av østlig filosofi.

«You must not grasp for the answer. Hold the question in your mind, careful as if it were a living thing.»

For å finne sannheten må du ikke gripe hardt etter svaret. La spørsmålet hvile forsiktig i sinnet, som om du hadde en levende skapning i hånda. Lukk øynene mens kompasset snurrer, vent og la bildene komme til deg. Bare slik kan du finne det virkelige svaret, som ligger under overflatene.

Jeg så Det gylne kompasset under festpremieren i Colosseum kino. Det var hekserøyk og snømaskiner, en utstoppet isbjørn og uniformerte vakter med hver sin doberman pincher-daimon. Det blir sikkert mindre virak på kinoen i ditt nabolag, men løp og se filmen likevel. Den er magisk!

Noen ganger blir verden for påtrengende, og jeg trenger mørket. Da kryper jeg ned i senga og drar dyna over hodet, mens jeg hvisker med meg selv. Eller er det meg selv? Kanskje har jeg alt min egen daimon.

«Vi tar alltid heisen.» Halldis Moren Vesaas’ vakre kjærlighetsdikt til Gisle Straume, som hun var kjæreste med fra 1984, da var hun 77 år og han ti år yngre, til han døde 3 og et halvt år senere. Halldis forteller, i dokumentarfilmen fra 1995 som nå går i reprise på Oslokinoene, at følelsene langtfra er mindre stormende i syttiårene enn i ungdommen. «Men du er bedre i stand til å takle dem. Du vet bedre enn å prøve å forandre på den andre, gjøre ham til det du ønsker at han var.» Det er noe fantastisk håpefullt over denne historien, en svimlende trøst, beviset på at det aldri er for sent å oppleve en ny kjærlighet, så lenge du er åpen for livet.

Da filmen var ny gråt jeg i kinosalen, og jeg gråter ikke mindre nå, under reprisen. Regissør René Bjerke er tilstede under festpremieren på Gimle kino, og forteller hvordan han brukte måneder på å overtale Halldis til å la seg filme, 87 år gammel. «Eg er for gamal og stygg,» mente hun, mens Bjerke mente hun var vakrere enn noen gang. Han var bygutt med bygderomantiske interesser (på Gimle opptrer han i bunad), og var blitt kjent med Halldis da han skulle filmatisere en historie av hennes avdøde mann Tarjei Vesaas. Nå begynte René Bjerke å besøke Halldis jevnlig i Oslo, utstyrt med god vin og bygdesladder, og etter en vinter med intens kurtise (sier han selv) lot Halldis seg overtale. Resultatet ble en 45 minutters dokumentar hvor hun leser dikt foran publikum, helt fra den første diktsamlingen da hun var 22 år gammel, til den siste som kom det året hun døde, i 1995. Mellom diktene forteller hun hvordan de ble til, hva som skjedde rundt dem, og om livet. Det handler om samfunn, krig og fred, men aller mest om kjærlighet og vennskap.

Det fineste diktet, foruten dette om heisen, synes jeg er et kjærlighetsdikt som sto på baksiden av det opprinnelige kinoprogrammet. Lyset er en protest mot myten om at kjærlighet gjør blind. Tvert imot, mener Halldis, kjærligheten er som ei lykt i hånda, den hjelper deg til å se det andre går glipp av.

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjend land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

(fra diktsamlingen I ein annan skog, 1955)

Rene Bjerke forteller at Halldis deltok aktivt i redigeringen av filmen. Hun hadde sterke meninger om hva som skulle med, og hvordan hun ønsket å framstå. Særlig var hun bekymret for at kjærlighetsdiktene ville gi inntrykk av at hun hadde vært uengasjert i samfunnet utenfor familien. Og da hun omsider sa seg fornøyd med filmen, fryktet hun at ingen skulle gidde å se den. «Den beste reklamen for filmen din,» skal hun ha sagt til regissøren, «er vel om eg døyr like før premieren.» Og slik ble det.

Men hva var grunnen til at Halldis og Gisle Straume alltid tok heisen, selv om de bare skulle opp én etasje? Jo, for da kunne de kysse hverandre når dørene gikk igjen, og kjenne på den boblende spenninga: «Rekk vi det? Rekk vi det før heisen stansar og vi må ut?»

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

(fra diktsamlingen Livshus, 1995)

Filmen Møte med Halldis går på Vika kino i Oslo kl 17.30 denne uka, til og med torsdag (billettpris kr 50). Den ble også utgitt på dvd den 18. november, i anledning 100-årsjubileet for Halldis’ fødsel.

For noen uker siden spurte Minneapolise om jeg hadde lest noe av Ebba Haslund. Det var under posten min om Ebba og Mia i Litteraturhuset, og jeg svarte nei. Men der tok jeg feil. Årsaken til at jeg oppdaget dette var Aina på Flimre, som tægget meg til å nevne mine litterære heltinner. De to første var enkle å velge, men den tredje krevde forarbeid. Jeg måtte lete gjennom egne bokhyller, ringe til min mor som gjennomsøkte sine bokhyller, før hun sendte ei pakke (takk mamma!), som jeg hentet på postkontoret. Deretter leste jeg boka på nytt, og ble begeistret. Kort sagt, min første litterære heltinne viste seg å være skapt av Ebba Haslund, i boka Frøken Askeladd fra 1953.

Men la meg begynne med de to øvrige heltinnene.

ANAÏS NINS DAGBØKER

Den første er Anaïs Nin. Hun er både hovedperson og forfatter i sine egne dagbøker som handler om en 44 års tidsperiode, og som på 1990-tallet ble nyutgitt i dansk pocket (7 tjukke bøker, jeg leste alle unntatt én, 1944-1947, som var utsolgt fra forlaget). Grunnen til at jeg oppdaget Anaïs Nin var filmen Henry & June, om hennes forhold til den amerikanske forfatteren Henry Miller og hans kone June i bohemtidas Paris på 1930-tallet. Det som fascinerte meg var Anaïs’ eget lidenskapelige liv, men også skrivemåten hennes. Den lette og flytende, men også dype og ærlige stilen, de poetiske bildene og fokuset på detaljer: øyeblikk, gjenstander og reiser, samt miniportrettene av kjente personer, datidas kunstnere. Anaïs observerte mennesker med kjærlig blikk, uten den ondskapsfulle vittigheten som er så lett å ty til. Hun kunne fange en personlighet i en oneliner: «Han styrte oss rundt i leiligheten som når man flytter brikkene i sjakk.»

ALBERTE OG FRIHETEN (CORA SANDEL)

Den tredje litterære heltinnen er Alberte, hovedperson i Cora Sandels triologi Alberte og Jacob, Alberte og friheten, og Bare Alberte, som ble utgitt første gang mellom 1926 og 1939. Historien starter i Tromsø, hvor Alberte vokser opp ensom, kald og misforstått (Cora Sandel vokste selv opp i Tromsø, i et hus jeg var så heldig å få besøke ifjor høst, fordi bymuseet nå holder til der). I den andre boka flytter Alberte til Paris for å studere kunst, og leve bohemliv på liknende måte som Anaïs Nin ovenfor (du kan jo gjette hva slags liv jeg selv drømte om). Den siste boka handler om en voksen Alberte med mann og barn, først i et kunstnerfellesskap i Bretagne, deretter i Norge hvor hun finner sin egen vei: å skrive. Alberte-bøkene ble jeg tipset om av norsklæreren min på videregående. De var hennes forslag til tema for særoppgaven min: «Vet du hva du skal skrive om? Neivel, da har jeg et forslag. Disse tre bøkene passer utmerket som tema. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror at du vil like dem.»

Her kommer en oppsummering av denne posten så langt.
Mine (hittil) tre største litterære heltinner, i kronologisk rekkefølge:

1. Kari i Frøken Askeladd av Ebba Haslund, 1953.
2. Alberte i Alberte og friheten av Cora Sandel, 1931.
3. Anaïs Nin, i sine egne dagbøker, 1931-1974.

Ekte heltinner skal jo påvirke. Hvordan har disse tre påvirket meg?

Frøken Askeladd lærte meg at det er bedre å være modig og handlekraftig, enn forfengelig og pysete. Alberte har ansvaret for at jeg reiste til Paris som aupair, noe som førte til at jeg snakker fransk og kan litt om kunst (jeg studerte begge deler ved Sorbonne).

Og Anaïs Nin? Hun har skylda for at jeg blogger. Ihvertfall har hun påvirket måten jeg prøver å gjøre det på. For meg var Anaïs Nin den første bloggeren, selv om dette var lenge før internett og hun publiserte på papir. Men jeg leste alle dagbøkene og fikk lyst til å gjøre som henne: Leve nysgjerrig, møte verden med velvilje, og skrive om mennesker som gjorde inntrykk på meg. Helst ville jeg skrive på en personlig måte, og gjerne skjønnlitterært.

FRØKEN ASKELADD (EBBA HASLUND)

Men tilbake til Ebba Haslund og Frøken Askeladd. Kari er 11 år i boka, men jeg var nok yngre da jeg leste den første gang. Som de fleste andre bøkene fra barndommen min var den lånt på biblioteket, og jeg lånte den om igjen et utall ganger. Men du fikk den jo nettopp tilsendt av moren din? sier du. Ja, fordi jeg mange år seinere fant et eksemplar i tilbudskassa på biblioteket, som jeg fikk kjøpt for 5 kroner fordi det skulle kasseres. Dermed kom jeg i besittelse av originalutgaven fra 1953, med illustrasjoner av Vinni Okolow Moa.

Frøken Askeladd er en ekte actionhistorie. Den omfatter skurker og helter, snakkende reptiler, en magisk ring, hemmelige labyrinter (bekledd med kandis og tyggegummi), og selvfølgelig en sammensvergelse. Kari er smart, modig og besluttsom, altså en skikkelig actionheltinne. Hun redder til og med den pene jenta, som er snill, men pysete (dette er tross alt 1950-tallet). Toppskurkene er en gigantisk edderkopp med boksehansker, og ei ond dronning som byr på forgiftede drops. Dropsene er forvandlingspiller: De røde skaper deg om til et dyr (gris, ku, maursluker), de grønne gjør deg sprø (men bare på en fjollete, latterlig måte), og med de hvite kan du velge selv hva du vil bli.

Det finnes også en rammehistorie, som antakelig var det første jeg falt for, og som starter med at Kari føler seg utenfor på skolen, noe jeg selv ofte gjorde. Klassens mest populære jente, den slemme og overlegne Annelise, har bedt Kari komme i bursdagen sin, og først blir Kari glad, men så overhører hun at moren har tvunget Annelise til å be hele klassen. Kari går hjem og gråter for seg selv, leser eventyr på senga og sovner. Deretter drømmer hun hele den spennende historien, hvor Annelise har en dobbeltrolle som den pysete venninnen og en ond prinsesse utkledd som henne, Annelei.

Når Kari våkner neste morgen må hun skynde seg til skolen, og på veien støter hun på Annelise. Men nå har de jo kjempet på samme lag hele natta, så hun glemmer at de er fiender, og løper bort til henne. Og plutselig viser det seg at Annelise egentlig er hyggelig, hun har nok bare vært litt sjenert - eller også var det Kari selv som virket avvisende. Jeg husker at for meg virket dette som det minst sannsynlige i hele boka, mindre sannsynlig enn både forvandlingspiller og snakkende drager. Allerede på denne tida hadde jeg nok en mistanke om at de som virker slemme, faktisk er det.

Jeg står ved skranken på Deichman og skal låne boka Det er noen mennesker her av Oddmund FJ Vaagsholm. Den eldre mannlige bibliotekaren kikker på omslaget og sier: Jaha, denne så jo lystig ut. Han plirer mot meg, og jeg holder på å svare, men så tar jeg meg i det. Hva skulle jeg si? Jeg vil unnskylde boka, som om jeg har lest den, som om den var skrevet av meg, men det er den jo ikke. Den er ikke mitt ansvar, og likevel, når jeg låner den smitter omslaget av, det gjør meg til noen, en som låner slike bøker, rare med dystre omslag, og sannsynligvis deprimerende innhold. Omslaget er dystert, det må jeg medgi, et svarthvitt bilde av en mann klint opp mot en vegg av en diger bjelke. Det likner en rambukk, og mannen henger framstups oppunder taket som en død, med hår foran ansiktet og tunge støvler på føttene. Etter omslaget å dømme må det være ei dyster bok, men jeg tror ikke det, jeg venter meg mer.

Foto: Oda Bhar.

Og som det skal vise seg: Ja, det er mer. Det er ikke behagelig, så langt vil jeg ikke gå, men det er smertefullt, deilig, intenst og fullt av kraft. Det er øyeblikk, små fra utsiden, sterke inni. Det handler om å være menneske, at det er noen mennesker her, og sikkert om fremmedgjøring, å streve med å leve, henge sammen med seg selv og andre, eller også ikke, om hvordan det stikker når andre berører deg, eller du berører dem, ikke bare frivillig, men motvillig, som når hovedpersonen både vil og ikke vil være del av monolitten.

Det sitter to jenter i Frognerparken og tenker moderne tanker om hverandre, du blåser en røyksky inn i munnen min, og jeg kan fortelle deg at du er levende, jeg sitter i en lånt stol og drømmer om å bli avstøpt i Monolitten, bli en del av den, eller av et fellesskap som ligner. Jeg sitter helt stille og drømmer om å bli sittende. (s4

Det handler også om kaos, om kampen for å finne sammenheng, eller ikke prøve på det, bare la seg falle, la inntrykkene renne over seg og gjennom seg. Det er følelsen av dette tilfeldige livet, de svimlende valgmulighetene, som kan brukes til å velge nesten ingenting. At alt som er, like gjerne kunne vært noe annet, og kanskje er det også, for du kan aldri være helt sikkert på livet, hvor virkelig det er, selv mens du lever.

Og noen netter, når lyset på nattbordet er slått av, slår det også meg at det er forbløffende lite jeg kan om det å leve. For hvert valg jeg tok, kunne jeg tatt et annet, for hvert sted jeg gikk til, kunne jeg gått et annet sted, for hver dag jeg våkna og stod opp av senga, kunne jeg blitt liggende og sove, for hver reise jeg la ut på, kunne jeg blitt hjemme, for hvert ord jeg sa, kunne jeg sagt et annet, for hvert smil jeg sendte, kunne jeg holdt maska, for hvert blikk jeg kasta, kunne jeg lukket øynene, for hver natt jeg ikke fikk sove, kunne jeg ligget og drømt alt dette, nok en gang. (s52)

Hva anmelderne mener har Susanne Christensen glitrende oppsummert her, i en tekst som først ble trykt i Klassekampen (les den! les den!). Dette kaoset, flimmeret, som hovedpersonen prøver å takle, og som er nettopp det jeg liker ved boka, det later til å gjøre anmelderne skeptiske (unntatt Susanne da, som skriver «syng, mitt hjerte, syng»). Som en av dem skriver: «Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?»

Det er noen mennesker her, og jeg tenker at det eneste sikre er å være alene. Jeg spør høflig om å få låne toalettet, og det går fint, det går helt fint, jeg setter meg i dusjen, jeg kjenner igjen vannet fra klokka to i dag, eller var det i går, jeg tenker på deg, tenker at jeg tenker på deg, jeg elsker deg, jeg tenker at jeg elsker deg. Det må jo nesten være elske jeg gjør, som sitter her innimellom alle dråpene og stadig er inne på tanken om å gråte. (s45)

Jeg leser boka i et sveip, men venter lenge med å levere den tilbake. Jeg bærer den med meg i veska, blar i den på kafé, finner det jeg har streket under. Det er vakkert og klokt, prosalyrisk og morsomt, på vippen til absurd. Men jo mer jeg leser, jo mer tviler jeg på at boka er kaotisk. Kompleks, ja. Snapshots, tanker som vandrer, de spikrer ikke noe tema. Og likevel: Jeg får et klart bilde av personen som snakker, tenker og traver omkring, som prøver å få fatt i noe, en slags sammenheng. Og jeg kjenner meg igjen. Hva sier det om meg? Kanskje er jeg kaotisk, og livet mitt planløst. Hvorfor skulle ellers denne boka kjennes som hjemme?

Ebba og Mia, de fantastiske gamle damene. Når jeg ser og hører dem, og merker mottakelsen de får, tenker jeg at det ikke stemmer, dette som står i avisene, om at vi i Norge mangler respekt for de gamle.

Åpningsfest på Litteraturhuset, fredag 5. oktober 2007. Samtale mellom Aslak Nore (ung journalist og forfatter, sønn av Kjartan Fløgstad) og to gamle damer: Ebba Haslund, forfatterinne og debattør, 90 år gammel, og Mia Berner, den hjemvendte svorske filosofen, «bare» 84. Ingen av dem har problemer med ordet «gammel», de syntes «eldre» er en tåpelig omskrivning, middelalderen starter rundt femti-seksti, alt forut for dette er å være ung. Aslak Nore stiller lune, tilbakelente, lyttende spørsmål, slike jeg ønsker at programlederen for NRKs bokprogram ville stilt, framfor den konfronterende, respektløse stilen han benytter (gi Bokprogrammet til Nore, NÅ!)

Ebba og Mia, og publikum som lytter.
Den takknemlige latteren. Applausen full av ærefrykt.

Jeg opplevde noe liknende i 2005, under premieren på Loop, den norske dokumentarfilmen om å leve ekstremt. Filosofen Arne Næss senior var med i filmen, stabbende rundt i sine elskede fjell, med sviktende koordinasjon, men tårevått begeistret over mønsteret i nedtrampede strå. Han var også tilstede i Colosseum kino, 92 år gammel, lykkelig over hyllesten, og vi gledet oss med ham. Den lille evigheten det tok ham å gå ned trappa til bordet hvor han skulle intervjues, den lette forvirringen i noen av setningene, ablegøyene som truet med å vippe over, når han sa: det er deilig å leke, og en gamling gjør hva han vil, og løftet opp papirduken for å gjemme hodet under den, men holdt på å rive ned vannglasset sitt. Alt ved ham hadde fått dette skjøre, flyktige, typiske for oldingen, som minner om at vi har ham nå, men hvem vet hvor lenge, og vi klapper begeistret, mens vi holder pusten.

Men tilbake til Ebba og Mia. Begge er sylskarpe i tanken, men dette skjøre har de ved seg, særlig Ebba. Og når publikum lytter med blanke øyne, til Ebba som skjærer gjennom politisk svada eller Mia som dissikerer dårlig logikk, da blir jeg overbevist om at vi gjerne vil beundre, om de gamle lar oss få lov. Men det er ikke likegyldig hva de sier. Det finnes nok av sytende, mimrende, bitre gamlinger. Men den gamle mannen eller kvinnen som ser verden med våkent blikk, som ikke melder seg ut, men tar inn det nye og setter det i perspektiv, hun eller han får høvdingens aura.

Som når Ebba Haslund snakker engasjert om Irak, og svarer på spørsmålet om hvorfor hun bryr seg:

– Jeg har selv opplevd Norge okkupert i 5 lange år. Og derfor, når jeg tenker på at unge norske soldater skal være med på å okkupere et annet land… det synes jeg er helt forferdelig!

Eller den varme latteren fra publikum når hun forteller, med nesten hundre års perspektiv, om møtet med en maskulin offentlighet.

– Yngre menn, som nettopp hadde debutert, skrevet ei bok eller to, de ble titulert som «forfatter». Mens jeg, jeg var alltid «fru» Ebba Haslund. Selv ikke min akademiske tittel brukte de. Så jeg ble usikker selv. Det gikk lang tid før jeg turte å kalle meg forfatter. Jeg tror faktisk ikke det skjedde før jeg ble formann i Den Norske Forfatterforening!

Så er det Mia Berner, mindre frampå, mer av en posør, med tilbakeholdne svar, som om intervjueren må gjøre seg fortjent til dem. Hun ruver rent fysisk, med sine overdådige gammeldamekilo og vanlige knallrøde effekter: Kjole, jakke, enorme plastbriller, plastøredobber og spaserstokk, og det solbrente ansiktet, usannsynlig mørkt mot det hvite håret – alt er så skjærende rødt at det nesten spolerer fotografiene, jeg må jobbe intenst i photoshop for å dempe signalfargene og få fram kontraster, konturer. Mia er en helt annen type gammel dame enn Ebba, ekstravagant, barokk og arrogant. Enda et befriende eksempel på at oldingers liv ikke trenger å forfalle til klisjé.

Intervjuet er over, og applausen enorm. Jeg sier imponert:

– Kvinnelige forbilder.

Da svarer en av mennene noe som selvfølgelig er riktig, og som gjør meg skamfull, som om jeg nettopp er blitt avslørt som grisk.

– Jeg vil heller si: Menneskelige forbilder.

Les mer om åpningsfesten på Litteraturhuset hos Flimre og i Bokavisen.

Det er mange her i rommet som skriver. Som er vant til å lytte innover i seg selv, eller også kommer de på en idé, et tema, og tenker: dette kan jeg skrive om. Så gjør de det, og noen av tekstene blir publisert i dette bladet. På festen står det utstilt i hyllene langs veggen, bare å forsyne seg, gratis eksemplarer, noe som er, har jeg trodd, min beste grunn til å komme hit.

Men det var ingen god grunn, skal det vise seg, når jeg sitter hjemme og leser, den ene teksten etter den andre, med rykende tekopp i hånda. For jeg er ikke glad i tekster som behandler et tema, som handler om noe, så konstruert og flatt. Du begynner å lese, og i første avsnitt blir en skisse presentert, resten av teksten pensler den ut. Som i vinnernovellen, når ei ung jente står foran speilet og kler på seg brudekjolen. Hun gleder seg til det som skal skje, hvordan alle skal betrakte henne, når mannen står foran alteret og er verdens lykkeligste, fordi han får henne, og jeg tenker automatisk, hun kommer til å bli skuffet, han vil møte henne med forbehold, ikke se hvem hun er, kanskje svarer han nei. Like etter tenker jeg tøys, så platt kan det ikke bli, så flat kan en vinnernovelle ikke være. Så leser jeg videre, eller rettere sagt, hun som har skrevet novellen leser høyt, med vakkert modulert stemme, for lese kan hun, og utpå kvelden skal jeg gi henne en kompliment for dette, og hun skal svare takk, jeg er lærer og vant til å lese i forsamlinger, men jo mer hun leser, jo tydeligere blir det, at nettopp så flatt kan det være.

Ved bordet vårt er alle refusert, men ei jente håper at hun var på langlista, altså utvalget etter grovsorteringa, ellers ville hun vel ikke ha blitt invitert? Vi andre smiler av henne, for arrangementet lå på Underskog, åpent for alle til å melde seg på. Jenta blir skuffet, men foreslår at vi skal lage en egen antologi, de refusertes tekster, den kunne hete Det Knuste Vinduet. Alle er med på leken, unntatt D som er skeptisk, da måtte jeg lese dere først, sier han, for å se hvor dårlige dere er. Alle ler, for han har sikkert rett.

Fra et annet bord mottar vi en lapp, Gjerdesmutten Lyrikklubb søker nye medlemmer, folk smiler av dette, så deilig naivt, send lappen videre, og vi gjør det. D får en egen idé, tar fram dagboka, river ut en lapp og skriver: Glade Bifiles Forening, vi møtes hver søndag i kirketida på trappa til Litteraturens Hus, for spennende samvær, eventuelt samleie, bli med, vi venter på deg! Han skriver navn og telefonnummer på lappen, og sender den avgårde. Vi følger med på de alvorlige som leser, hvordan ansiktene sprekker i smil. Seinere på kvelden får D en telefon, en bergensk herrestemme med ironisk tone: Eg blir med, eg! Mens de prater går D ut på trappa, speider blant røykerne og får øye på mannen i jakke og slips, med ryggen til.

D sier til meg: Kom, vi må danse! Jeg rister på hodet, se rundt deg da, hvor stive alle er, nei kom igjen, sier D, vi begynner og de andre følger etter, men ingen ved bordet tror han har rett. Til slutt gir jeg likevel etter, det sorgløse smilet, de italienske krøllene, han kan ikke motstås, og man er da bohem. Vi gjør ikke skandale i Christiania Theater, men vi danser i Litteraturens Hus, blant svartkledde herrer med en tommel i bukselomma og damer med kontrollerte frisyrer. Vi danser mellom skråblikkene, ikke fordømmende, men forbausede, og skråsmilene, fremmedgjorte, eller fremmedgjørende. Men det gjør ingenting, for D hadde rett, det er deilig å danse.

Oppdatering: Jeg fant til slutt noe jeg likte i samlingen. Arild Rossebø burde ha vunnet, eller kanskje Karine Nyborg som ble nummer to. André Aronsen hadde moral. Og Knut Rage var den eldste, men skrev den yngste og fineste teksten. Men det er jo bare min mening, selvfølgelig.

Litteratur på Mono, debutantkveld. Et møte med de vanlige litterære figurene, for anledningen med nye navn.

En kvinnelig poet fra Litterär Gestaltning i Gøteborg som leser med anstrengt dyp stemme og lager pauser midt i ordene, istedenfor mellom dem. En sjenert voksen kvinne som beskriver en oppvekst på landet med stillhet og mangel på stimulans, og lykkes i overkant godt. En hengslete nittenårig gutt med lys lugg som skriver oppstyltet om krigen, for å hylle sin bestefar. Ei ung jente med push-up som husker tilbake til da hun var fjortis, og leser side opp og ned om bestevenninna si. Ei eldre dame med flatt hår (tydelig nygredd) som skriver om kroppsvæsker og uttaler ordet sæd med lang æ. En kvinnelig akademiker som har forlest seg på kunnskap og vil hente en glemt historisk kvinne fram i lyset, men bommer på konkrete fakta som at det fantes penneskaft på 1700-tallet. En mannlig akademiker med midtskill og lange korketrekkere som med påtatt skjelvende stemme (han snakket normalt like før) brøler harmdirrende inn i mikrofonen: tilgi meg! tilgi meg!

Oppdatering: En annen blogger har også skrevet om denne kvelden, les gjerne innlegget hennes her (Linda på The Black Seasons Poems).

Martina Lowdens vidunderlige, språksentrerte måte å avsløre nye vennskap på: »Vi. Sedan förra januarin har jag fått fyra nya anledningar att använda första person pluralis.« (s172)

Jeg hører at andre også leser Lowdens Allt med blyanten i hånda. Hvis tusen lesere leverte inn bøkene sine til en statistiker, som satte seg ned og studerte hvilke setninger de hadde merket ut – ville det finnes ett sitat som var streket under i hver eneste bok? Og ville det isåfall være bokas essens? Eller essensen av leserne. Hva med det totale antallet streker i bøkene – ville det si noe om boka, om innholdet og formen, eller bare om blyant og papir? Eller også om svakhet ved metoden.

»… men nu blev det för mycket. Så låt det bli mer. … jag är den som söker bindestreck men inget annat finner än skiljetecken, jag är den som trevar och trånar efter det rätta sättet att parera blankslaget mellan mig och de andra orden…« (s159)

Og hva med meg. Jeg og den kronglete, trassige personligheten min. Ville jeg helst ha vært en som streket under det samme som de andre? Eller ville jeg ha ønsket å finne noe eget, en gjemt perle, det aller hemmeligste gullkornet, som boka ikke fant noen annen verdig til å finne.

»Alla talar om mellanrum. Min redaktion, min mor och denna aktuella svenska litteratur. Men mellanrum är så vita och tomma! Och ordet i sig en synonym till avstånd. Nej, tacka vet jag de där svarta skriv- och skiljetecknen. Och bindestrecken.« (s170)

(Jeg har skrevet om Lowdens bok tidligere her.)

Jeg har bloggsorg idag. Min yndlingsblogg er slettet. Med et tastetrykk fjernet Rune F. Hjemås 6 års arbeid. Sola går ned over sharingacoke, og jeg kvitterer med et solnedgangsbilde. Her er min skyline i kveld.

Dette handler om en mann som ikke engang hadde truet med å slutte, slik at leserne kunne protestere i kommentarfeltet. Neida, han mente alvor. Plutselig var hele bloggen borte, og erstattet med et avskjedsbrev.

I det siste har jeg opplevd sletting av flere blogger jeg liker. Hver gang får jeg lyst til å stille meg i vinduet og skrike: HVORFOR MÅ DERE SLETTE!!? Kan dere ikke bare slutte å skrive, og la bloggen bli liggende på nett som et vennlig og tilbakelagt landskap. Slik at de som er glad i den fortsatt har sjansen til å stikke innom på besøk. Når alt kommer til alt: Hvem sprenger et hus når de flytter? Hvilken forfatter reiser rundt på bibliotekene og brenner bøker han har skrevet ferdig? Nei, ærlig talt. Dette kan ikke være nødvendig.

For dem som ikke allerede kjenner Runes blogg, så er det mulig å lese seks av bloggtekstene hans i antologien Signaler 2006 (Cappelen). Også Jung Forlag har publisert noen av kortprosatekstene hans, dem finner du her.

For meg gjenstår bare å takke ham for gode lesestunder, og håpe at han for alvor blir å finne mellom to permer om ikke lenge. Eller også i en ny blogg? Han var den som inspirerte meg til å blogge, og jeg håper å kunne lese ham snart igjen. Til alle andre: Dette er en forfatter for framtida. Husk, du leste det først hos Bharfot.

Uansett, Rune, hvis du leser dette eller noen tipser deg: Lykke til!

Jeg lar ham selv få siste ord, i en bloggpost fra mai 2007:

Kanskje er det på tide å forklare hva jeg skal. Samtidig virker det idiotisk å forsøke å skrive noe om fremtiden. Dette er en tur, tror jeg, som det er best å skrive om i preteritum. For alle illusjonene vil bare stå igjen som pinlige prognoser dersom de likevel ikke blir noe av. Og kjenner jeg meg selv rett, er det nettopp det som kommer til å skje. Da er det i det minste en trøst at man ikke skrev dem ned. Det gjelder å begrense skadens omfang. Hvis du spør meg om jeg har lært noe etter et 25 år langt liv, er det slik jeg vil svare. Det gjelder å begrense skadens omfang.

(Rune F. Hjemås i bloggen Sharing a coke is kind of like kissing, 24. mai 2007.)