Bharfot

Sentrum i galaksen for gummiserpentiner ligger på Grønland i Oslo. Vi står midt på plassen ved Vaterlandsbrua, det er surt og kaldt, men sol, og rundt oss løper ungene løpsk med sprayboksene sine. Det minner om den indiske holi-festivalen, hvor folk kaster fargepulver på hverandre en hel dag, ekstra morsomt kombinert med vann, det er de samme grelle fargene, men her i form av en slags gummi- eller plastmasse.

Jeg står og piller klumper ut av håret allerede, fra lokkene som henger ut av lua, mens kompisen min jager bort den lille rakkerungen som prøver seg for tredje gang: Det holder nå! Guttungen løfter håndflatene og sier: chill! men sender meg et flørteblikk før han stikker.

Jeg har jo tatt budskapet, en tægg er en kompliment, du tægger bare dem du liker, og særlig ei jente som er søt. Det er ikke tilfeldig at jentene nedenfor har fått det villeste håret.

Vi rusler stien opp langs Akerselva mot Kuba, hvor det er gratiskonserter. Hele dagen har vi holdt oss i sentrum øst. Først frokost hjemme, med barnetoget durende fra tven og et halvt øre på det rituelle kommentatorsporet, og den merkelige uttalen av ordet norsk, i forsert stolthet, stadig gjentatt, som får svensken blant oss til å herme: NORSSSJK!

Fra slottsbalkongen vinker Mette-Marit under en diger hatt som minner om en kaffekopp, med hank og skål. Hun smiler nesten ikke, selv ikke når mennene løfter på flosshatten. Jeg lurer på om hun noengang angrer?

Mellom togbildene er det lokale innslag, noen fine eller pussige. En mann på Sørlandet har bygget egen Donald-damper, en hjuldamper etter mønster fra et Donaldblad, men i full størrelse, så han kan reise i den.

Nobelkomitéen har en formann i Tromsø, som sier at hver og en av oss har ansvar for å være varme i et kaldt samfunn, noe som får intervjueren til spontant å gi ham en klem, og meg til å få tårer i øynene.

En annen reportasje er fra forskningsfartøyet Svalbard i Framstredet, hvor bloggvenninne Sylvi er på tokt: forfatter og kuldeentusiast, samt reporter for NRK Nordnytt. Det er rart å se mannskapet gå i 17.mai-tog på dekket, hoppe sekkeløp og spise kake med påskrifta «80 grader nord». Et helikopterfoto ovenfra, grått vær og gråmalt båt, et krigsskip i fredelig ærend midt i en råk med knust is. (Sylvi blogger fra turen her.)

Utpå dagen går vi ut, spiser lunsj ved matbodene i Grønlandsleiret, og tar pause fra kulda inne på Choice, hvor alkisene sitter trangt på rekke og rad, alle vennlige og middels fulle så tidlig på dagen. Så drikker vi kaffe og spiser kake på Evita, og kommer fram til Kuba når latinobandet takker av.

De nesten som spiller er det norske indiebandet Lukas Kasha, men først skal scenen rigges om, så vi kikker på folk. Det er mye Løkkakids, mindre blandet enn på Grønland, tross at arrangørene er SOS Rasisme. Spesielt i den lille kaféen er bunadsfaktoren høy, og jeg lærer noe nytt om dalmatinere.

Hvis du plasserer en dalmatiner praktisk talt oppe på et bord, enten fordi du lettere vil kunne klappe den, eller for å gi hunden overblikk, mens du prater med venninna di… da vil hunden før eller seinere få lyst på ølen din.

Nå burde jeg sikkert utsatt resten av posten, så den ikke blir for lang. Men skitt, jeg bare fortsetter. Så sjelden som jeg oppdaterer kan du jo heller ta pause og komme tilbake imorgen, hvis det blir for mye.

Lukas Kasha kjører på med tempo og trøkk. Jeg står langt bak i starten, men hopper opp og ned, og etterhvert må jeg bare løpe fram og plage ørene.

Det er godt samspill på scenen, særlig blant gutta på bass og gitar.

Lukas Kasha spiller mest nytt materiale, så jeg har ikke greid å spa opp en aktuell video. Men jeg legger inn den halvannet år gamle hiten Love Abuse, som jeg synes holder godt. Og for dere som ikke kjenner Lukas Kasha fra før – de har nok hørt endel på Simple Minds, for å si det sånn.

Bandnavnet kommer fra en fantasybok av Lloyd Alexander, om en fattiggutt som blir konge av Persia. Da de slo igjennom brukte Dagbladet den opplagte liknelsen: «Da bandet Lukas Kasha i går gikk på scenen på John Dee gjorde de som sin navnefelle, tok steget opp i en ny divisjon.»

Siste band ut er Gatas Parlament, som feirer 15års-jubileum i år. Femten år er lenge i rebellbransjen, hvor nye band stadig puster deg i nakken, noe gutta er klar over, men i denne jubileumslåta tar de revansje: vi ser dere komme, men er fortsatt kule, du kan ikke lære faren din å pule!

På den nye plata har de med ei jente som gjesteartist, Supa Sayed.

Å ha ei jente med kan være en god unnskyldning for å synge om andre ting enn politikk – som kjærlighet og flørt, f eks i denne låta: Counter Strike.

Jeg må bare ta med fjorårets duett også, mellom Don Martin og Supa Sayed, som de også sang på Kuba igår: Idol Robin. Låta handler om å være liten og verken drømme om å bli politi eller pilot, men om å ta fra de rike og gi til de fattige. De har samplet klipp fra gamle tegnefilmer, Robin Hood og Onkel Skrue, og ikke minst Karl Bertins julafton, den fine svenske juletegnefilmen om en ung mann som jobber på posten og omadresserer de rikes altfor mange julegaver til fattige (når kapitalistfaren finner det ut roper han: «jag har närt en kommunist vid min barm!»). Uansett, her kommer videoen til Don Martin og Supa Sayed: Idol Robin.

Okei, og så helt til slutt, en grafittivideo Don Martin har laget, som vel strengt tatt er litt på kanten av loven, men likevel, jeg legger den ut, for aldri har jeg vært nærmere å skjønne hvordan det føles å se ei nybomba t-banevogn suse gjennom byen dekket med din egen signatur.

Som om ikke alt dette var nok: Gatas Parlament blogger også. Sjekk ut hva de skriver, og ikke minst hvordan du kan laste ned mp3-filer eller kjøpe den nye plata (billig). Enjoy! Og jeg ønsker deg en fortsatt fin 18. mai.

Alle foto: Oda Bhar.

Hvis du lurer på om det er vår, ta en tur i Botanisk hage og hør plystrekoret. Eller lytt til denne låta med Eels, I like birds, en favoritt fra det fantastiske albumet Daisies of the Galaxy fra 2000. Eels er et amerikansk band, eller først og fremst en førtis ved navn Mark Oliver Everett, som tidlig i karrieren kalte seg Mr E, eller bare E. Etter hvert fant han ut at navnet gjorde det litt vanskelig å bli forstått ved booking av spillejobber, dessuten fikk han faste musikere som gjorde det naturlig med et felles bandnavn. Dermed ble E til Eels, som for alvor slo igjennom med to låter på soundtracket til Shrek 3 i 2007. Men I like Birds var den første hiten deres (les hele teksten her).

Fin video også, laget av den russiske animasjonskunstneren Vladimir Posokhin (bosatt i St Petersburg). Jeg liker særlig når den lille fuglen blir enormt stor og skummel, og menneskene ikke skjønner det, men lener seg til nebbet som om det var en trestamme. Eller når monsterfuglen kommer forbi tre små strutser, som skynder seg å stikke hodet i sanden mens den går forbi.

I don’t care for walkin’ downtown
Crazy autocar gonna mow me down
Look at all the people like cows in a herd
Well, I like
birds

If you’re small and on a search
I’ve got a feeder for you to perch on

(Eels, Daisies of the Galaxy, 2000)

Jeg feirer ettårs-jubileum som blogger med nytt banner, endelig selvlaget (ja, det er min egen fot), og en relevant musikkvideo: To Blog or Not to Blog med nederlandske Maurits Fondse, også kjent som Morris. Om noen dager følger et annet jubileum, som jeg like godt tar på forskudd: 28 000 treff. Fordelt over ett år kvalifiserer det neppe til betegnelsen kanonblogg, men jeg synes det er respektabelt – og langt bedre enn jeg fryktet i min aller første bloggpost, som inkluderte musikkvideoen I Started a Blog that Nobody Read. Bloggen min er ikke blitt helt slik jeg planla den gangen, men istedet får jeg stadig nye idéer, og hva er vel bedre enn det? Det siste er microblogging, som har dukket opp i margen her den siste måneden: korte oppdateringer på maks 140 tegn: hittil både tanker, sitater og aktuelle tips. Jeg har en konto på Twitter (som betyr «kvitring»), og tar gjerne imot flere venner der, men det går også an å følge feeden uten å kvitre selv. Takk til alle gamle og nye lesere, og ikke minst til dere som kommenterer, jeg håper dere kommer ofte igjen!

“But if you ask me why I blog
I really don’t like to talk
To blog or not to blog
That’s the question
And the answers are all in me”

Ligger i sofaen og tenker på alle gangene jeg har dummet meg ut. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg er nede. Alle gangene hvor jeg var naiv og teit, altfor glad eller redd, eller tok sjansen likevel, heller ville angre på et ja enn et nei, fordi det på en måte var for seint allerede. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, tenkte jeg, ikke bare fra andre, men også fra meg selv. Men seinere ligger jeg i sofaen og snakker til meg selv: Hva faen tenkte du på? Hva trodde du egentlig, at du skulle bli den eneste som ikke brente deg?

Her er Jenny Owen Youngs med låta som hjalp meg gjennom fjoråret: Fuck was I. Videoen er sensurert, så du må selv tenke deg til f-ordet. Jeg har funnet usensurerte versjoner, men de går ikke an å putte rett inn. Du kan høre dem her (fin tegneserie), her (statisk regnvær), her (slapp konsert), her (uinspirert manga). Forhåpentlig forsvinner ikke alle før vi rekker å si f*** Jo verre du føler deg, jo sterkere vil jeg anbefale de usensurerte. Dette er noe så sjeldent som en hjertesorg-sang som ikke gjør deg apatisk, men gir deg guts.

Love grows in me like a tumor,
parasites bent on devouring its host.
I’m developing my sense of humor,
till I can laugh at my heart between your teeth,
till I can laugh at my face beneath your feet.

Skillet on the stove is such a temptation,
maybe I’ll be the lucky one that doesnt get burned.
What the fuck was I thinking?

(Jenny Owen Young i låta «Fuck was I» fra albumet Batten the Hatches, 2005. Hele teksten her.)

Da er by:Larm 2008 i gang, så stikk ut på konsert! Du har 3 dager på deg, torsdag til lørdag, hele byen er full av små og store scener. Jeg oppfordrer særlig til å sjekke ut de små, der kan du finne godbiter og kanskje litt mer laidback stemning. Les hele programmet her.

Igår onsdag var jeg på kickoff for by:Larm i teltet på Youngstorget, det var samtidig en tjuvstart på Pecha Kucha, det japanske foredragskonseptet med korte innlegg à 6 minutter, som har neste hovedarrangement torsdag 28. februar på DogA. Tjuvstarten handlet om musikk, med 13 talere fra musikk- og utelivsbransjen. I pausen spilte det engelske bandet The Kooks, og etterpå var det konsert med bl.a. Lionheart Brothers, Tingsek og Familjen.

Mannen på bildet er den norske Pecha Kucha-sjefen, Sondre Sommerfelt. Under deler han scene med by:Larm-sjef Runar Eggesvik. Lysbildet til venstre for dem viser hvordan det så ut på DogA under forrige Pecha Kucha.

Jeg trodde at det skulle være kaldt i teltet, men til tider blåste det nesten for mye varm luft inn. På veggene hang plakater som dels var bandreklame, dels festivalkunst. Utenfor teltet sto lydinnstallasjonen Det Flyvende Huset, laget av duoen Løkbrød, som noen kanskje husker fra høstens Tordenblogg.

Talerne på Pecha Kucha Music Special var høyst variable, fra svovelpredikanter mot ulovlig nedlasting og syting i kulturlivet, til informerte ildsjeler med egen virksomhet. Høydepunktet var Jon Gotteberg, bookingansvarlig på Chateau Neuf, som fortalte om en mislykket turné til Island for å promotere norske band, og generelt om norsk musikk som eksportvare. Hovedpoenget hans var at musikk som bør sendes i utlandet vanligvis ikke er den som er stor i Norge, f eks DDE og Postgirobygget. Det er dessuten meningsløst å reise ut bare for å reise, det må bookes interessante konsertscener, ikke ukjente bakscener i Tyskland. Det viktigste er heller ikke langsiktige promostrategier, men kortsiktige turnémidler som kan brukes ad hoc.

Et lyspunkt var også de to nerdene bak Underskog, nettstedet jeg ikke ville klart meg uten, selv om jeg strengt tatt ikke er medlem, men surfer rundt på brukernavnet til en venn – i likhet med ganske mange andre. Underskog er nemlig et nettverkssted, hvor du må inviteres med av noen som er innenfor, og selv om du kjenner plenty slike hjelper det ikke nødvendigvis, for de færreste får dele ut invitasjoner. Det kan sies mye negativt om slikt, men i dette tilfellet også mye bra, for Underskog drives på dugnad av idealister. Det er fint når de sier: «Målet er tusen små bål folk kan varme seg rundt.» For ordens skyld: Alle kan lese basisinformasjonen på Underskog, men bare medlemmer får legge inn nye arrangementer, samt lese og legge inn kommentarer.

Det ble også plass til en performance av Mariann Thomassen, Idol-dommer og vokalist i Surferosa, og hennes stylist Josefin Johansson, en kinokollega av meg. Mariann snakket om ideologien bak kostymevalgene: surrealisme og humor, mens Josefin løp til og fra med jungelkosedyr, palmeblader og små appelsiner som hun festet til Mariann som pynten på et juletre.

Og til slutt, rosinen i pølsa: De nydelige guttene i The Kooks, bandet som for alvor slo igjennom i 2006 med albumet Inside In/Inside Out. De er oppkalt etter en sang på David Bowies album Hunky Dory fra 1971.

Jeg kunne gitt deg noen flere bilder fra konserten til The Kooks, men istedet får du musikkvideoen til deres største hit, Naïve.

Teksten til Naïve finner du her. Og nok en gang: Kom deg ut på konsert!

Oppdatering: Forresten, sjekk gjerne ut programmet til by;Alarm også, der spiller enda mindre etablerte band som et alternativ og delvis en protest mot kommersialisering av by:Larm. Mye akustisk, en del støy, mye bra.

Konsert på Gimle kino under filmfestivalen, Ingrid Olava på piano i foajéen. Folk sitter og står omkring i lokalet, fra innerst ved baren til ytterst ved kassa, det er fullt, men ikke verre enn at du kan smyge deg rundt.

Ingrid Olava er et av årets musikkhåp, en singer/songwriter uten gitar, men med gode pianoferdigheter. Hun spiller en slags melodiøs folk/pop/rock med innslag av blant annet tango og fransk kafétradisjon.

Ingrid Olava omtaler seg selv som sjenert, men det merket vi ikke på Gimle. Hun sang sterkt og klart, med variert og klatrende stemme, og pianoet klang varmt i dette lokalet hvor alle flater er dekket av tre.

Legenden går slik: Som seksåring fant Ingrid Olava et piano i naboens kjeller, og begynte å komme så ofte på besøk at naboen måtte be foreldrene skaffe eget piano. Som 20-åring sang hun offentlig for første gang, så ble hun korist for Madrugada, men turnert sommerfestivalene alene i 2006.

I 2007 vakte hun oppsikt på By:larm i Trondheim med låta Only Just Begun, som nettopp er utgitt på single. Og jamen fins ikke videoen på Youtube!

Her kan du lese en reportasje fra Aftenposten om filmopptakene i Maridalen. Under filmingen ble musikken kjørt på høyere hastighet enn normalt, slik at bildene ble litt usynk med musikken på videoen. Tanken var at dette ville føre til en drømmende og vektløs kvalitet. Mer snacks: Låta skal være inspirert av Balladen om Bonnie & Clyde, og Ingrid Olava kaller den et forsøk på å finne sin «indre Jane Birkin». Forøvrig fikk vi vite at hun er Tim Burton-fan, og derfor glad for å få varme opp foran hans nye film Sweeney Todd i går.

Jeg fortsetter min nye tradisjon med bilder av flinke bakfolk. Ovenfor går festivalansvarlig Carina Westli Jørgensen av scenen etter å ha introdusert Ingrid Olava, og nedenfor ser du lydtekniker Willie Dynamite, som ellers spiller i rockebandet Tsunami.

Gimle filmfest fortsetter t.o.m 7. februar, med både film og gratiskonserter. Ikveld mandag 4/2 spiller Ila Auto kl 20.30, imorgen tirsdag 5/2 kan du høre Legs 11 kl 20. Torsdag 7/2 kl 20 kommer Sondre Lerche, som har laget filmmusikken til avslutningsfilmen Dan in Real Life.

Alle foto: Oda Bhar. 

Denne låta er en hyllest til alle vidunderlige, fryktelige, intense og irrasjonelle kjærlighetshistorier der ute. Alle kyssene som brenner, øynene som sløres og huden som skjelver ved berøring. Konstant på repeat hjemme hos meg idag, sunget av Nicole Atkins med verdens mest forstyrrende stemme, fra hennes siste album Neptune City. Dessverre er det umulig å putte inn Youtube-vinduet på vanlig måte, fordi Sony har lagt inn en idiotisk sperre. Men klikk på lenken, så kommer du rett til videoen. Det er bryet verdt, jeg lover!

Don’t tell me
my love’s not the one that I want
That he’s not the one that I need
I’d rather find out for myself

You’re the one
Who shakes at the touch of my hand
but can’t decide where he should stand
If I was smart
I’d never call you, call you
ever again

Oh, in my ears
my blood is just roaring
when he’s the only one I’ve ever wanted
I suppose that’s just the way it is

Nicole Atkins i låta «The Way It Is», 2007

Hvis noen vil se en typisk kjeller i en hundre år gammel bygård på Grønland, krydret med musikk av Radiohead og fra den nydelige filmen Me and you and everyone we know, og ikke minst eksperimentell dans av min flinke nabo Taran Steen og hennes MissLeading Company - sjekk ut dette YouTube-klippet! Og i tilfelle du lurer: Ja, jeg bor her!

Jeg skal ikke oppsummere 2007 måned for måned, slik mange bloggere gjør. Jeg skal heller ikke avsløre nyttårsforsetter, for hvis jeg hadde noen var de dypt hemmelige. Derimot får dere en filosofisk musikkvideo. Animert kinesisk tusjtegning, amerikansk nykøntri av M. Ward, og en tekst om evige spørsmål unge folk gjerne håper at gamle folk har svar på. Særlig hvis gamlingen sitter på en fjelltopp med langt hvitt skjegg og ser mystisk ut.

Gamlingen tillater bare tre spørsmål, siden han har knapt med tid igjen på jorda. Du skal legge spørsmålene ved føttene hans, men istedenfor å svare vil han spille denne låta for deg. Fikk du ikke tak i svarene? Isåfall finnes teksten her. Men husk, det er alltid en risk for at svarene på livets store spørsmål ikke kan fanges i ord. Spørsmålene får du uansett av meg for ettertankens skyld, og for at du skal skjønne hvor dyp denne bloggen faktisk er, og komme tilbake for mer visdom neste år. Livets 3 store spørsmål: (1) Hva gjør du med bitene av et knust hjerte? (2) Hvordan kan en raring som deg forbli i lyset? (3) Hvis livet er så kort som de sier, hvorfor er natta så lang?

What do you do with the pieces of a broken heart
and how can a man like me remain in the light
and if life is really as short as they say
then why is the night so long
Matt Ward i «Chinese Translation» (2006)

Si gjerne fra om du finner egne svar. Godt nytt år! Klem fra Oda

Jeg pynter treet og hører på Bugge, det snør på pianoet mitt, den mjukeste musikken, og som noen skrev i et kommentarfelt nylig, den plata kjennes som å høre snøen falle, bare Bugge på piano, stille snøflak i en folketom by. Jeg pakker inn gaver og hører på Sufjans juleboks, spilt inn for moro skyld til venner over flere år, og du får en smakebit, et julekort fra Sufjan til oss.

Tidligere i uka har jeg gjort som alle andre, innspurt på jobben, julegaver og mas. Jeg har sittet på kontor og lagt inn juleprogrammet, tolv premierefilmer, hundrevis av forestillinger. Jeg har gått rundt i byen og hatet alle andre, dukket ned i skjerfet mitt og knurret mot utkledde nisser. En kveld så jeg en gruppe klokkespillere jeg bare ville myrde, tilgi meg far, for jeg har syndet, men de sto og sperret veien i ei trapp, to klokker i hver hånd, eurytmiske bevegelser, en latterlig ballett, og ansiktsuttrykk hellige som harpespillere.

Jeg snublet over julemarkedet på Rådhusplassen, og fant ut at det var like kitsch som ryktene sa, men jeg likte det likevel, siden bodene liknet beduintelt, hver med ei stjerne i toppen, og fargerike tepper ned fra taket.

Det fantes også en karusell med hester og andre kjøretøy, og en glasskiosk med nisseluekolleksjon og polkastenger.

Når du sto i bassenget, hvor det renner vann om sommeren, og kikket mot de stygge blokkene i Vika, ble teltgata til et ørkenens Champs Elysées, med den gigantiske julegrana midt i fleisen.

I trærne hang et sukkerspinn av lys, rett under månen.

Alt dette har jeg gjort og sett og tenkt før jul. Men jeg har ikke skrevet julekort. Den kvelden det var planlagt gikk jeg heller og drakk øl. Til gjengjeld har jeg skrevet denne posten.

God jul til alle venner av meg og bloggen min, både kjente og ukjente!

Den første kjæresten min var enormt stolt av å ha «kultivert» musikksmaken min, som han sa. Han var den første av en rekke menn med slike ambisjoner, og lyktes altså i den grad at jeg nå, mange år senere, sittet her og skriver ikke mindre enn to bloggposter om yndlingsbandet hans. Det han gjorde var å presentere meg for musikken til Joy Division/New Order. Jeg skrev om dem også i dagens første post, på grunn av filmen Control av Anton Corbijn, som nettopp har hatt premiere. Filmen handler om Ian Curtis, vokalist og frontfigur i Joy Division, som begikk selvmord i 1980. Bandet gjenoppsto som New Order, siden medlemmene hadde en avtale om ikke å fortsette under samme navn dersom av dem ga seg underveis. Låta Blue Monday handler om den mørke mandagen beskjeden om selvmordet kom.

Selv var jeg for ung til å oppdage Joy Division i realtime, men rakk å få med meg storhetstida til New Order. En viktig del av tenårene mine utspilte seg med Blue Monday og de neste platene som soundtrack, men vi hørte også på gamle Joy Division-plater og beslektede band som The Cure og Depeche Mode.

Det viktigste for oss var nok stemninga, den mørke og industrielle urbanismen, som samlet opp det anti-rosa hatet mot åttitallet. Vi avskydde det veltilpassete og pengegriske, de sviskete glamhitsene og fordummende collegefilmene, all den idiotiske happy-overflatiskheten. Det var en vanskelig tid for den som ikke dyrket polyannafilosofi (du er din egen lykkes smed, det blir ikke mer moro enn du lager sjøl), og vi med våre private tenåringsprøvelser, i tillegg til den kalde krigens atomfrykt og hatet mot USA – vi trengte rett og slett noe annet. Vi arrangerte deppefester, lå strødd utover gulvet foran høyttalerne og hatet, på byen gikk vi kledd i nagler og svart, og hang i platebutikkene etter skoletid. Et par av gutta tok saken til upraktiske høyder gjennom såkalt Svarte Dager, hvor de bokstavelig talt lot være å smile til noen, det var deres prosjekt. Selv var jeg mindre konsekvent, men musikken betydde mye, og når jeg tenker etter kan jeg fortsatt kjenne dunkinga i mellomgulvet.

Den djupe bassen, ikke grumsete som i hardrock eller skrikende som i punk, men en ren lyd, gjerne med tjukk vokal som klager, men uten å syte. For oss ble det mørke i musikken en slags skrudd trøst, et bevis på at selv om verden var jævlig, var vi flere som så det, og det lå selvfølgelig et håp i dette, en aktiv energi, foreløpig uten retning, men likevel, så lenge vi hadde musikken gikk det an, den mørke rytmen i magen bandt oss sammen.

I Anton Corbijns spillefilm Control er Ian Curtis en surmulende spastiker som henger seg i klesstativet på grunn av patetiske kjærlighetsproblemer. For meg har han alltid vært en mytisk gestalt med gudommelig stemme, men også en sviker som begikk selvmord dagen før bandet Joy Division skulle reise til USA på gjennombruddsturné.

Handlingen i filmen begynner mens Curtis går på skolen i Macclesfield, faller ut i timene på grunn av lette epilepsianfall, og besøker gamle damer i nabolaget for plyndre medisinskapene deres etter billig rus. Deretter forelsker han seg, begynner å spille i band, får jobb på arbeidskontoret, gifter seg 19 år gammel i et anfall av overmot, og gjør jenta gravid. På turné treffer han selvfølgelig ei ny jente, mens kona sitter ulykkelig hjemme med ungen. Men Ian greier ikke å dumpe kona, han får voldsomme sjelekvaler og enda voldsommere epileptiske anfall, også på scenen (noe som står i stil med den rykkende dansestilen hans og slett ikke forstyrrer fansen), og snart blir belastningen så tung at Ian ikke orker mer. Problemet er at dette utfallet ikke blir tilstrekkelig sannsynliggjort i filmen. Epilepsi er ingen mystisk forbannelse, men en sykdom mange greier å leve med. Småkranglingen til ektefellene virker aldri uvanlig eller skremmende, de øvrige bandmedlemmene støtter Curtis og dekker over utroskapen hans, og berømmelsen er like om hjørnet. Men plutselig henger Curtis seg på kjøkkenet, og publikum sitter igjen som spørsmålstegn.

Også for regissør og fotograf Anton Corbijn var musikken avgjørende, derfor undrer det meg at filmen legger såpass liten vekt på den. Corbijn forteller i et intervju (vist hos Anne Lindmo i Store Studio) at Joy Divisions album Unknown Pleasures fikk ham til å pakke sakene og flytte fra Amsterdam til England med et eneste mål: Å treffe Curtis og ta bilder av bandet. Det lyktes allerede etter to uker, og ble starten på et langt utenlandsopphold for den nederlandske fotografen. Først nå flytter han tilbake, etter å ha fullført denne filmen, noe han opplever som en måte å slutte sirkelen på. Anton Corbijn kom i stor grad til å definere den britiske depperockens visuelle image, ikke bare for Joy Division, men en rekke andre band, gjennom stilfulle svarthvitt-bilder og nyskapende musikkvideoer.

For historien stopper ikke med Ian Curtis’ selvmord, selv om både film og intervju gir inntrykk av det. Tvert imot greide resten av bandet noe som sjelden lykkes: Å forvandle den dødelige rocketragedien til en suksesshistorie, fugl-fønix-bandet New Order. Deres singel Blue Monday ble en kjempehit både i Storbritannia og andre land, og utgjør en fusion mellom mørket i Joy Divisions musikk og de nye dancerytmene i tida. Teksten er blitt tolket på mange måter, men den mest kjente handler om kollegenes opplevelse av selvmordet til Curtis, om den mørke mandagen i mai da de forgjeves ventet ham på flyplassen og ble nødt til å avlyse turnéen. Også U2 har laget en låt om hendelsen, kalt A Day Without Me.

Dette innlegget er også publisert på iNorden. Vil du høre låta Blue Monday og lese noen personlige betraktninger omkring mitt forhold til musikken, få med deg neste post her på bloggen: Mørk bass (New Order).

Oppdatering: En annen blogger skriver at det kanskje er en fordel når du ser filmen Control å ikke ha et for sterkt forhold til Joy Division fra før. Les gjerne Runes anmeldelse av filmen her.

Sitter i en tronstol som vifter meg med store vinger, og dingler med et glass i takt med reggaemusikken. DJ er fra samme land som musikken, og dette er min lengste vernissage så langt. T insisterte på å komme tidlig fordi han mente det var lite mat og vin, men vi fikk nok karret til oss vår del. Den indonesiske ambassaden bød på mat, og kunsten er minst like eksotisk.

Vingestolen er laget av Albert Chong, som mener at alle mennesker burde ha et spesielt sted hvor de kan sitte og føle seg beæret. Vingene er stille når stolen er tom, men beveger seg sakte og verdig straks noen setter seg.

På bildet under står kurator Selene Wendt foran vingestolen og snakker om visjonene sine for utstillingen. Opprinnelig fikk hun idéen utfra sin personlige interesse for jamaicansk reggaemusikk og kubansk samtidskunst. Så tenkte hun at kunst og musikk egentlig har mye felles, og at fellespunktet må handle om rytme. For rytme er ikke bare lyd, det kan like gjerne være regelmessighet og mønstre som finnes visuelt.

Kunstnerne er valgt ut fordi de integrerer musikk og lyd med det visuelle. De kommer fra land hvor musikken tradisjonelt er helt sentral i folks dagligliv. Navnet på utstillingen, Ekvatoriale rytmer, er litt misvisende, siden bare et fåtall av landene ligger på ekvator.

Jeg betrakter folk fra vingestolen mens jeg tar en hvil fra dansen. Kunstnerne har mye attitude. De både er og lager kunstverk.

Til venstre Yvette Mattern fra Puerto Rico, som bor og arbeider i Berlin. Til høyre Albert Chong fra Jamaica, som har laget vingestolen og holder til i USA. Objektene er interaktive, og det samme er kunstnerne.

På balkongen står nordmannen Kjetil Berge, som til daglig bor i Portugal. Han har laget en plattform utenfor museet, som alle kan se uten å gå inn.

I plattformen er det støpt inn glassbiter og annet skrot fra Cuba, som forvandles til skatter når det belyses innenfra.

Plattformen er kopi av Kjetil Berges bidrag til Havana-biennalen 2006. Den ble plassert som scene i en kubansk forstad og umiddelbart tatt i bruk av lokale musikere, som i løpet av noen måneder nærmest spilte den i stykker. I Oslo frykter Berge at det spontane engasjementet blir mindre intenst, så han har hyret inn noen gatemusikanter for kvelden.

Utstillingen Equatorial Rythms kan besøkes i Stenersen-museet fra nå og fram til 30. desember. Den anbefales virkelig! Jeg kommer tilbake med flere bilder seinere i uka, siden denne posten begynner å bli lang.

Men hvis du går dit ganske snart, hvorfor ikke supplere med et kinobesøk i samme stil? Tjue meter unna ligger Vika kino, hvor Film Fra Sør-festivalen finner sted fra 4. til 11. oktober. Her kan du se film mellom klokka 11 om formiddagen og midnatt alle dager. Film Fra Sør benytter også Eldorado, Filmens Hus, Parkteatret, Innvik-båten og Nobels Fredssenter.

Jeg henger i lampene på Dattera til Hagen. De stripete gule fra femtitallet, de grønne og blå lyskasterne, kanskje lysekrona, eller nei, men det føles slik. Jeg har klatret opp i vinduskarmen og ser hele scenen, det er Felix og en fyr med banjo, rammet inn av lampene, og et bånd av mørke bakhoder i underkant. Når jeg bare støtter albuen i veggen, setter hoftekammen ut og ikke detter ned, er det en kremplass.

Like før sto jeg på gulvet, strakte hals og spurte kompisen min: ser du noe? Han ristet på hodet: jo, en cowboyhatt. Jeg tok en runde på gulvet og speidet som en tjuv, stanset foran vinduet og prøvde tyngden med en fot. Ved veggen sto en eldre mann med skjegg. Han spurte: Vil du opp? Jeg nikket, og han sa: Jeg tenkte også på den plassen, men du passer nok bedre der enn meg. Så holdt han ølen min og ga meg hånda til støtte, mens jeg klatret opp.

Felix spiller bluesy countryrock, og nå kommer bandet hans på scenen. Fyren med banjo går av, han var gjesteartist, men jeg likte ham godt, det er noe eget ved banjo: smått hysterisk når det går raskt, eller tynt melankolsk når strengene plukkes. Vanlig rock kan bli baktungt, når trommene smaker av doven og humpende hest, da hjelper det lite med Springsteen-riff, jeg får lyst til å piske på hesten, eller også roe den ned. Jeg liker best de mjuke låtene, når stemmen og gitarene klager, og de tekstene hvor jeg merker at han leter etter noe, kanskje det samme som meg.

It’s like there’s a melody deep inside
that I can’t catch, and it’s haunting me
all the time… all the time
I try to find it and work it out
but when I get close I hit the rocks
every time… every time
When I get lonely the only thing that I do
is to keep on searching
And I play the blues

(fra teksten til “Inner Melody”, Felix EP 2007)

Første gang jeg møtte Felix var en rolig kveld på Filmteatret, hvor vi jobbet sammen. Felix fortalte meg om jenter, og på et tidspunkt tok han opp mobilen og sa: Nå skal jeg ringe til ei jente i kiosken og få henne til å bli forelska i meg! Så ringte han og snakket med innsmigrende stemme, jenta virket overrasket, men han varmet henne opp, ville treffe henne, lovte å smse henne snart. Han la på og snudde seg mot meg: Virket det, tror du? Blir hun forelska? Han lo, mens jeg så for meg de unge jentene, med knisesmil og store runde øyne, og marihønespenner i håret, og jeg fikk lyst til å kline ham oppetter veggen og skrike: DU GJØR IKKE SÅNN MOT SØTE SMÅ JENTER SOM LETT BLIR FORELSKA! Men seinere på kvelden satt vi i kassa og ventet på at filmen skulle ta slutt, og reiv ut sider av filmbladene og brettet svaner av dem (det var på den tida da Origamijenta gikk på kino), og jeg tilga ham.

Det er slippefest i kveld, og vi får EPen i døra. Du kan kjøpe den hos Felix på MySpace, hvor du også kan høre låter og se video av den aller fineste, «Inner Melody» (tekst ovenfor). Videoen fins ikke på YouTube, så jeg får ikke lagt den ut her. Han lager også musikkvideoer for andre, sjekk gjerne ut filmsiden til Pål Felix Fossum (Felixfilm). Og enda bedre: Bandet spiller i Oslo igjen om bare to uker. Kom og hør dem på Skuret onsdag 3. oktober!

På Øya i år oppdaget jeg noe som ga meg mer glede av konsertene enn jeg ellers har hatt. Det gikk an å snike seg helt fram til scenen, og stå pent og rolig og henge på gjerdet foran de tøffe vaktene.

Før har jeg trodd at «foran scenen» betydde midt i ei mølje av dansende, hoppende hysterikere, i midtfeltet. Det har jeg prøvd et par ganger, siden jeg ikke er høy nok til å se lenger bak, men jeg er ingen hoppende hysteriker, så det har ikke funket særlig bra. Men i år sto jeg litt på siden av scenen og hang på gjerdet, og der var det fin og mellow stemning.

De fleste der var veloppdragne jenter med fletter i håret og gjennomsiktig regnponcho. Noen hadde halskjeder og ørepynt som matchet øreproppene. I den grad det foregikk vill hopping var det noen meter lenger bak. Har jeg gått glipp av dette vidunderstedet i så mange år?

Og vaktene var virkelig macho. Det var noe med måten de sto på, det statiske hoftearbeidet.

I Kinoteltet holdt kollegene mine gratis filmquiz og delte ut promoeffekter for nye filmer. Visste du ikke om denne sjansen? Det er et tips til neste år.

Utpå dagen får jeg i meg noen øl og blir mer oppfinnsom med kamera. Jeg skrur over fra foto til film, og retter blikket mot føtter som tramper takten, hender som klapper, og ølen som skvulper i plastglasset mitt. W står ved siden av meg og observerer. Han rister oppgitt på hodet: Hvis den filmen din havner som forfilm på kino, da vet jeg at du må ha klint med filmsjefen. Vi ler og jeg svarer: Hva mener du!? Dette blir kunst!

Øyafestivalen 2007 hadde økologisk profil. Det betyr at all maten var laget av økologiske råvarer, og søppelet ble kildesortert.

På festivalområdet var det nettingtårn hvor du kunne stikke inn plastglasset ditt når det ble tomt. Eller gi det til en småunge som løp glad til panteboden (les gjerne Marens post om å være pantebodjente).

Hele tida gikk det frivillige rundt og plukket søppel.
Blant alle festivalbabes.

Til slutt et oversiktsbilde, med byen i bakgrunnen.

Dette var den tredje og (antakelig) siste Øya-posten min for i år. Les gjerne de to forrige, de handlet om musikk (Timbuktu, Hukla, Torsken, Rakettilhimmelen og Blodlys), og om å vise fingeren (Lady Sovereign).

Tusen takk til Øyafestivalen 2007! Velkommen tilbake neste år.