Bharfot

Hvis du lurer på om det er vår, ta en tur i Botanisk hage og hør plystrekoret. Eller lytt til denne låta med Eels, I like birds, en favoritt fra det fantastiske albumet Daisies of the Galaxy fra 2000. Eels er et amerikansk band, eller først og fremst en førtis ved navn Mark Oliver Everett, som tidlig i karrieren kalte seg Mr E, eller bare E. Etter hvert fant han ut at navnet gjorde det litt vanskelig å bli forstått ved booking av spillejobber, dessuten fikk han faste musikere som gjorde det naturlig med et felles bandnavn. Dermed ble E til Eels, som for alvor slo igjennom med to låter på soundtracket til Shrek 3 i 2007. Men I like Birds var den første hiten deres (les hele teksten her).

Fin video også, laget av den russiske animasjonskunstneren Vladimir Posokhin (bosatt i St Petersburg). Jeg liker særlig når den lille fuglen blir enormt stor og skummel, og menneskene ikke skjønner det, men lener seg til nebbet som om det var en trestamme. Eller når monsterfuglen kommer forbi tre små strutser, som skynder seg å stikke hodet i sanden mens den går forbi.

I don’t care for walkin’ downtown
Crazy autocar gonna mow me down
Look at all the people like cows in a herd
Well, I like
birds

If you’re small and on a search
I’ve got a feeder for you to perch on

(Eels, Daisies of the Galaxy, 2000)

Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.

Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.

Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.

Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.

Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.

Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.

Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

Jeg ser bare en mulig løsning på dagens umulige utfordring: katteblogging. Siden dette er en delvis bildeblogg, kan jeg til og med legge inn et kattebilde eller to, som sjarmoffensiv. Og det kan jeg trenge. Når bittelille Bharfot blir trukket ut til tordenduell mot store, kloke, flinke Undre, får jeg en anelse om hva naboens dvergschnauzervalp må ha følt, da den her om dagen møtte en grand danois i bakgården og ga fra seg et høylydt men ynkelig kvink.

Men dette blir hundeblogging. Jeg har mer tro på katter. Hvilken katt skal jeg velge? Naboen som eier valpen har katt, men den har jeg blogget om før. Snusen er søt og nysgjerrig, men lavt på katterangstigen i bakgården. Som matmoren påpekte i kommentarfeltet er den skvetten og blir ofte jaget opp i trær. Dessuten mangler jeg bilde av Snusen. Jeg har heller ikke tatt bilde av de langhårete skogkattene som hersker over bakgården, Satan og Bakgårdens Skrekk. Satan bor hos en ung fyr som liker satanistrock, derav navnet. Han minner om en langhåret hippieversjon av O’Malley i Aristokattene, og er den typen mann som flyter på sjarmen. Bakgårdens Skrekk derimot, er en grovbygd slåsskjempe med gaupeaktige øyenbryn. Han er alltid ute, så jeg vet ikke om noen mennesker bekjenner seg til ham, men han regjerer beinhardt over brostein, fugler, pinnsvin og katter. Han kommer løpende når du går inn porten, mjauer og stryker seg mot beinet ditt, ikke for å kose, langt ifra, kun for å avsette luktstoffer. Det er ren eiendomsmarkering, tøm og røm, han gidder ikke engang late som, gir deg bare det onde øyet over skulderen.

Vel, dette er for tiden kattene i mitt liv. Ikke mye til relasjoner. Så etter nøye overveielser har jeg besluttet å gi hedersplassen til… Fjellpusen!

I mange år var dette den viktigste katten i mitt liv. Den var født på et høyloft og ble aldri helt tam, ingen utenfor familien fikk lov til å klappe den, men vi fikk både stryke den på magen og klø den mellom tærne. Da rullet den over på ryggen og ga seg over – før den brått kunne hugge til med tenner og klør. Ofte lå den og hvilte med ei hoggtann ut av munnen, og om natta måtte vi låse den inne, for den kunne åpne dører ved å hoppe opp på dørhåndtaket. En gang så jeg Fjellpusen løfte ei mus etter halen og kikke skjeløyd på offeret som dinglet fram og tilbake fra poten, før den gikk lei og lot musa løpe. Den brakte hjem mus og firfisler for å vise sin hengivenhet, men foretrakk å spise brunost eller slangeagurk. Dens daglige arbeid gikk ut på rive opp ryggen på lenestolene ved å kvesse klørne, klatre i stuegardinene, stjele mat fra kjøkkenbenken, eller sove under badekaret – helt til noen skrudde på dusjen og den fornæmet kom løpende ut. Da jeg hadde vært utenlands ett år kjente den meg likevel igjen, stanset midt på plenen med stive øyne og mjauet høyt, før den kom løpende. Jeg pleide å erte den ved å etterlikne lydene den lagde. Noen ganger satt vi på hver vår side av dodøra og mjauet, og når jeg kom ut måtte den inn for å se etter den andre katten. Hver påske og sommer bar vi pusen opp på fjellet i ei pappeske fastsurret til en meis. Der inne satt den og jamret med øyet mot kikkhullet, men straks vi kom opp var prøvelsene glemt og den ble lykkelig Dronning over fjellheimen.

Dessverre er Fjellpusen idag like død som Bharfot om noen timer kommer til å være i Tordenbloggen. Men hvis dere vil gjøre min utgang litt mindre brutal, kan dere stemme på meg her.

PS. Nå oppdaget jeg nettopp at også Streck skal i ilden idag, mot Krematoriet. Stem på ham også!

En vestlending går i fjellet og setter opp steiner på høykant. De står i siluett mot den blå horisonten, på randen av stupet mot fjorden. Hvorfor gjør du dette? spør intervjueren. Alle steiner vil egentlig stå, sier mannen.

Men jeg jukser. Det er ingen ekte vestlending. Eller kanskje mer ekte enn noen, siden han ikke er født til stedet, men har valgt det. Det handler om Dee Cunningham, en av disse utlendingene som elsker norsk natur og flytter til uveisomme steder for å nyte den, samtidig som de skaffer seg et levebrød, og nye inntekter til bygda. Dee Cunningham og kona har kjøpt fjellgården Stigen ved Nærøyfjorden (en plass som fikk navnet sitt fordi du trengte stige for å klatre dit), og tar imot turister om sommeren. Området rundt Nærøyfjorden havnet på UNESCOs verdensarvliste i 2005.

Dee viser fram steinene sine i et tv-program på NRK. Han er en lettbeint mann med et raskt smil under ei høy og lykkelig panne. Journalisten blir med ham på vandring i høylandet. Det er sol og skyer, engblomster og lyng, utsikt mot blå fjell og dypgrønn fjord. Journalisten undrer over hellene som står på høykant langs stien. Noen er runde, andre spisse, men alle står oppreist. Har de stått sånn i generasjoner? spør journalisten. Neida! utbryter Dee begeistret, det er jeg som setter dem opp!

Han løper bort til ei helle som ligger slengt i lyngen, og begynner å bale med den. Journalisten betrakter ham skeptisk. Steinen er asymmetrisk, omrisset er skeivt og rart. Det virker usannsynlig at den skal kunne stå. Dee greier å reise den opp, men slipper den halvveis og får den i fanget. Han rugger og dytter den omkring. Det går ikke, sier journalisten trøtt. Joda, svarer Dee energisk, bare vent! Han står stille og kjenner på steinen, ser ut som om han lytter. En siste gang rugger han svakt, og så slipper han. Jeg holder pusten. Alle stirrer på steinen. Nå er den i ro. Den står bergstøtt i mosen.

Den første som slapper av er Dee. Han retter seg opp og ser i kamera med lysende øyne. Hvordan visste du at det ville gå? spør journalisten vantro. Alle steiner ønsker å stå, gjentar Dee. Det vil vi jo alle? Han smiler, og jeg kjenner hva han mener. Steinen er formet av livet, den virker uperfekt, med hakk og skår. Men det er dette som får den til å stå. Det gjelder bare å finne balansepunktet. Kanskje er det et annet enn du tror.

En gammel bøk i Botanisk hage ser på meg med oppsperret blikk. Det er et enøyd tre, så dybdesynet er dårlig, det blir nok vanskelig å se hvor nær jeg står. Pupillen er loddrett og smal, som hos et kattedyr.

Treet må være en slektning av entene, de treliknende skapningene i den andre Ringenes Herre-filmen (To tårn). Entene kunne stå helt tilforlatelig i skogen blant de andre trærne, så stille at ingen fattet mistanke til dem. Men hvis du klatret opp i kronen kunne de begynne å gå, med omstendelige bevegelser, særlig hvis det gjaldt å redde seg unna en fare. Entene både tenkte og snakket enormt langsomt, derfor måtte de velge ordene sine med omhu. Oppgaven deres var å beskytte skogen mot mennesker og andre vesener.

Mens jeg tar bilde av treet kommer et par forbi. Jenta utbryter: Se, det treet har et øye! Gutten grynter uinteressert, han gidder ikke engang å se dit hun peker. Jenta gir ham en dytt og får ham til å snu seg. Han kikker på treet, deretter på henne, og smiler overbærende.

Det er trist med folk som ikke tror på enter.

Hvis du vil lete etter treet står det i parkens nordvestre hjørne, på toppen av bakken som begynner ved statuen av Waldemar C. Brøgger.

Løytnantens hjerte inneholder to ting. En pike, og sjampanjeflasken de skal dele. På balkongen min henger det rosa hjerter på rad under en buet stengel. De åpner seg langsomt, litt for hver dag, og først kommer piken til syne. Hun er hvit og dydig, og holder knærne samlet, men løfter sakte på skjørtet, til den gule sjampanjeflasken dukker fram full av nektar.

Legenden er gammel. Det er også planten på bildet. Den vokste i bakgården vår da jeg flyttet inn, men så fant borettslaget ut at bedet skulle fjernes. Jeg trodde busken skulle flyttes til et annet sted. Men en kveld var den revet opp og slengt i en haug foran søppelkassene. Neste morgen lå den der fortsatt, et virvar av jord, visne stilker og tørkende røtter. Utpå ettermiddagen greide jeg ikke å se på det lenger. Jeg ofret vaskebøtta og løp ned for å redde busken. I bøtta fikk jeg bare plass til halve rota, resten måtte kastes. Jeg fylte på med jord fra ei gammel verandakasse, og plasserte det hele på min egen balkong. Alle kvistene var visnet, og det var seint på høsten. Jeg sjekket hver eneste dag, men snøen kom før det var tegn til noe grønt, og det ble en kald vinter. Jeg hadde gitt opp, men busken ble stående på balkongen. Ny vaskebøtte hadde jeg kjøpt, og gadd ikke rydde vekk skrotet før været ble varmt.

Først i april gikk jeg ut på balkongen igjen. Og der skjedde noe overraskende. Opp av jorda kom det et eller annet, ikke noe grønt eller spedt (vesle spira lyt få stå), neida, dette var noe annet, mørkerødt og kjøttfullt, halvveis dyreaktig, som hentet ut av en skrekkfilm. Det så ut som om fire knyttnever var i ferd med å sprenge seg ut av den skrinne jorda, to nedgravde troll, yrvåkne av vinterdvalen, på vei opp av ei gammel bøtte på min lille balkong.

To uker seinere var resultatet som på bildet. Noen fakta: Løytnantshjerte (dicentra spectabilis) tilhører valmuefamilien. Trives i skygge, krever lite stell, blomstrer i mai og juni. Obs! Ikke gi den gjødsel eller ny jord om våren: Jo skrinnere jord, jo mer blomstrer den. Stilkene visner helt ned og kan fjernes om høsten, det dukker opp nye straks snøen er vekk. Arten er opprinnelig fra Øst-Asia, kom til Norge i 1870-årene (tredve år før bygården vår ble bygget). I begynnelsen trodde folk det var en sart plante, på grunn av utseendet. Men som de fleste hjerter tåler den mer enn man først skulle tro.