Bharfot

Jeg lar meg sjelden tægge. Men nå er jeg tægget med dette bokmemet, og Iversen gjør det på en så kul måte at jeg må til pers: «Og med på veien til Helvete tar jeg… Oda (jeg håper det dukker opp noen pinligheter der).»

Ja, kanskje dette blir pinlig? Her følger prosessen. Jeg sitter i sofaen med laptopen i fanget. Ser meg rundt etter ei bok, men nei. Ingen bok innen rekkevidde. Nærmeste ting med skrift på er en dvdfilm, The Usual Suspects. Men snart finner jeg ei bok. Det er en kunstkatalog noen har stjålet på jobben sin og lagt igjen hos meg. Og på s123… er det null skrift! Bare et bilde av kinesiske gnomer i jade, som minner om hagedverger.

Så jeg leter videre. Aha, der finner jeg Nils-Øivind Haagensens Møt meg, møt meg, møt meg. På s123… Ingen skrift! Bare et foto av et gateskilt i Italia: Via Beatrice Alighieri (det er ei emo-bok om en interrailtur).

Vel-vel. Jeg begynner å bla i en søppelbunke med aviser. Aha! Der ligger ei pocketbok, det er Jon Fosses Gnostiske essay, mistet på gulvet midt i et gjesp. Den skulle være safe, her er det nok av skrift. På s123, og jeg leser den femte setningen, som handler om at det du ikke kan si, det skal du skrive. Lovende. Dermed siterer jeg de neste tre setningene:

«Eg forstår, på min måte, kva dei begge meiner. Så togna er kanskje det beste ein kan omgi det ein djupast veit med. Kanskje er det også taust i seg sjølv, slik at det berre er som det usagde i det sagde.»

Hvis ikke dette var dypt, så vet ikke jeg. Nå er ikke jeg særlig stiv i nynorsk, men «togna» betyr vel taushet, eller snarere «det å tie»? Altså: Er du dyp, så omgi den dypeste dybden din med taushet. (Antakelig en omskrivning av det som står på russekortene: Det er bedre å holde kjeft og la folk lure på om du er idiot, enn å åpne munnen og fjerne all tvil.)

Over ser du rollelista: de som var med. Inni boka til Jon Fosse ligger et postkort fra Madeira, med form som en firkløver. Det pinligste ved dette er vel at det avslører hvor lite jeg leser for tida (annet enn blogger)? Jeg tægger noen nylig ankomne på bloggrullen min: Rullerusk, Hypsnos, Smuss, Utsnitt (PrinsesseR), samt min gamle venn Tomas. Med forbehold om at noen av dere kan ha svart på memet før, eller ikke gidder. I motsatt fall:

* Plukk opp den boka som ligger nærmest.
* Slå opp på side 123.
* Finn den femte setningen.
* Post de neste tre setningene.
* Tægg fem andre stakkarer.
* Husk å nevne hvem som tægget deg.

Og til slutt fant jeg ut at dette var en god anledning til å poste et bilde av skrivebordet mitt. Mens jeg først er personlig… eller var det privat?

Hva er det med menn og zombier? Jeg kjenner ingen jenter som er interessert i det. Derimot flere menn, bl.a. én som vil lage zombiefilm på Finnmarksvidda (Oda, vi gjør det til sommeren, bli med da, se for deg alle zombiene som raver over vidda, det blir kjempegøy!), og en annen som stiller ut zombiekunst på Akershus Kunstnersenter denne måneden.

Arne Borgan benytter en kombinasjon av teknikker: foto, tegning, lyd, video og installasjon. Han er et multitalent som gjør det meste selv, inkludert lyd, og spiller dessuten i bandet ARM, et støymusikkprosjekt. Denne utstillingen skiller seg ut med spennende iscenesettelser, glimrende tegninger, og et konsept såpass urbant at det kunne ha fortjent en mer sentral plass i byen. Nedenfor ser du Arne holde én av figurene sine, klar for brysom gjenoppstandelse. Det er samme type figur som på det øverste bildet, hvor zombiene framstår i sitt rette element, som en skummel marsjerende flokk.

Begrepet zombie kommer fra afrokaribisk voodoo-tradisjon, særlig Haiti, og betyr «levende død». Forestillingen er at mennesker kan gjenoppstå uten evne til tale eller fri vilje, mens kroppen forøvrig fungerer intakt. Zombier er mye brukt i populærkulturen, som døde kropper gjenopplivet ved overnaturlig kraft, eller mennesker gjort til viljeløse redskap gjennom svart magi. I gamle skrekkfilmer beveget zombier seg gjerne stivt og hakkete, og virket apatiske og sløve uten evne til annet enn å marsjere i flokk og drepe andre mennesker. I nyere filmer, som I Am Legend og 28 dager senere, blir de framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning.

Installasjonen ovenfor leker med religionenes forestilling om en udødelig sjel, satt opp mot visjonen om de udøde kroppers trengsel. Hva om ingen av oss lenger forsvant, men gjenoppsto på jorda som zombier? «When there is no more room in hell the dead walks the earth.»

Zombie-forestillingen kan også ha et politisk aspekt. Den knyttes gjerne til apokalyptiske visjoner, hvor et virus, en mutasjon eller en annen biologisk katastrofe, ofte menneskeskapt, fører til sivilisasjonens kollaps og kanskje menneskehetens undergang. At slike fantasier får et oppsving nå, med vår tids frykt for panepidemier og klimakatastrofer, er muligens ikke så rart? I USA har det til og med oppstått en ny type protestaksjon kalt zombiemarsjen (zombie walks), hvor folk kler seg i zombiekostymer og marsjerer gjennom byen eller shoppingsenteret som et lett surrealistisk monstertog.

Arne Borgans utstilling The impossibility of getting used to constant resurrection vises i Lillestrøm fram til 4. mai. Åpningstidene er onsdag-søndag kl 12-16. Akershus Kunstnersenter viser samtidig også en utstilling av Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm, kalt Flash Memory.

Oppdatering: Etter kunstnerens ønske er alle bilder hvor han kan gjenkjennes fjernet fra denne bloggposten.

Jeg feirer ettårs-jubileum som blogger med nytt banner, endelig selvlaget (ja, det er min egen fot), og en relevant musikkvideo: To Blog or Not to Blog med nederlandske Maurits Fondse, også kjent som Morris. Om noen dager følger et annet jubileum, som jeg like godt tar på forskudd: 28 000 treff. Fordelt over ett år kvalifiserer det neppe til betegnelsen kanonblogg, men jeg synes det er respektabelt – og langt bedre enn jeg fryktet i min aller første bloggpost, som inkluderte musikkvideoen I Started a Blog that Nobody Read. Bloggen min er ikke blitt helt slik jeg planla den gangen, men istedet får jeg stadig nye idéer, og hva er vel bedre enn det? Det siste er microblogging, som har dukket opp i margen her den siste måneden: korte oppdateringer på maks 140 tegn: hittil både tanker, sitater og aktuelle tips. Jeg har en konto på Twitter (som betyr «kvitring»), og tar gjerne imot flere venner der, men det går også an å følge feeden uten å kvitre selv. Takk til alle gamle og nye lesere, og ikke minst til dere som kommenterer, jeg håper dere kommer ofte igjen!

“But if you ask me why I blog
I really don’t like to talk
To blog or not to blog
That’s the question
And the answers are all in me”

Daniel Sjölin er programleder for det svenske bokprogrammet Babel. Han er også forfatter av en roman om den fiktive programlederen Daniel Sjölin, som avslører pikante sannheter om seg selv i en av fjorårets svenske boksuksesser Världens sista roman. Eller vent nå. Var det omvendt? Hvem er den egentlige Daniel Sjölin? Hvor mange versjoner finnes det av ham?

På Litteraturhuset i Oslo møter Sjölin en annen svensk litterat, Arne Melberg. Han har i x antall år vært litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, og var lenge kjent for å holde hardt på skillet mellom fiksjon og biografisk skriving, såkalt life writing. Men for et par år siden snudde han, noe som fikk blant annet Cathrine Krøger i Dagbladet til å spørre hvordan nå skulle gå med verden, når selv Arne Melberg var klar for å viske ut dette skillet? Diffuse grenser mellom biografi og fiksjon, det er jo slikt bloggere og annet pakk holder på med. Og enkelte unge forfattere som lar hovedpersonene hete det samme som seg selv, vokse opp på samme sted etc, mens de den ene dagen påstår at nei, dette er ren fiksjon, for så den andre dagen å trekke på det: tja, kanskje finnes det en kjerne av sannhet likevel.

Arne Melberg finnes det altså bare to versjoner av. Men hvorfor skiftet han mening? Etter debatten på Litteraturhuset er min teori: Fordi han tok til fornuft. Eller også: For å slippe å bli en dinosaur.

Det er nemlig én ting vi frie bloggere og andre storbrukere av internett er dyktige på, og det er hemningsløs lek med identiteter. Vi både uttrykker og utforsker oss selv i stadig nye former, og blir vi misfornøyd med resultatet er det bare å starte på nytt et annet sted, gjerne med en ny identitet.

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Hvor blir det så av essensen, historieskrivningen? Selv en enkelt blogg kan jo endres fullstendig over tid, både i layout og innhold, men også historisk, for det er fritt opp til hver enkelt å slette gamle poster og kommentarer. Det er interessant at Melberg ser på blogging som litteratur, eller kanskje som en metafor på litteraturen, hvor den er på vei, en viss type litteratur som alltid har ligget på grensa til selvframstillingen. At sjangeren ikke er ny er Melberg selv klar over, og befinner seg i historikerens vanlige dilemma: Vil han være en halvtrist gamling som terper på at det nye ikke er nytt likevel, eller tvert imot en oppdagertype som roper opp at NÅ skjer det noe epokalt nytt! - for ti år senere å bli motbevist (det nye var ikke nytt likevel).

Så hva er nytt, om ikke sjangeren er det? La oss først se på Daniels roman. Det interessante med den, sier Melberg, er at forfatteren gjør seg dårligere enn han er, ikke bedre. På skjermen framstår Daniel som koselig, snill, vennlig og velforberedt. I romanen er han en alkoholisert psykopat. Bokas Daniel avfeier snillheten som herming, han hermer snillhet og empati. Hvor ligger sannheten? Og hvorfor benytter forfatteren dette grepet?

Det interessante med herming er at menneskelig atferd virker utenkelig uten. Empati er ikke noe dårlig eksempel. Vi lærer det fra barndommen av ved å herme, og hva er forfatteri, annet enn den høyeste formen for selvtrent empati? Men hva om noe så dramatisk skjer at all empati virker fattig og hul. Hva om bare tanken på å gjøre det om til fiksjon kjennes som en forbrytelse, samtidig som du er forfatter, og trenger å skape fiksjon. Mange av oss kan jo ha denne forestillingen: at ord er forvanskninger, mens ekte følelser er ordløse.

«Jeg kunne skrevet denne sorgen på en annen måte, mer inderlig. Da ville jeg sikkert fått priser for det. Men det ville på en måte vært uanstendig.»

Daniel Sjölin gir oss avsløringer i Oslo. Han vil endelig fortelle hemmeligheten: Hva som er selvbiografisk, og hva som ikke er det. Sannheten er at han har mistet et barn før det ble født. Hele boka er et sorgarbeid. Det handler om hukommelse, om ikke å glemme. Et menneske du har kjent vil alltid være i hukommelsen din. Men hva med et menneske som døde før det ble født? Det vil kanskje være i morens kroppslige hukommelse. Men hva med faren? For ham vil barnet bare være der som en drøm, en lengsel. For å kjenne den ekte sorgen, kjærligheten, empatien, må ordet og fiksjonen dø. Men problemet er at jo mer man skriver, jo dypere inn i fiksjonen kommer man.

Et annet problem er omgivelsenes grafsende hender, at alle får del i det du offentliggjør. Daniel ville skrive historien, men ikke slik at alle forsto den. Å så tvil om sannheten var å kaste et kjøttbein til kritikerne, for å avlede dem. Bare svært nøyaktige lesere skulle forstå, utfra tanken om at nærlesere er ekstra anstendige lesere, som aldri ville finne på lumre overskrifter av typen: «Daniel Sjölin snakker ut om sin sorg.»

Men det er fortsatt et problem. Hvorfor forteller han hemmeligheten nå? Jeg tar sjansen på å gjøre det her, sier han, fordi what happens in Oslo, stays in Oslo. Han vil altså inngå en slags kontrakt med oss, søke terapeutisk asyl. Skal vi tro ham nå? Eller er også dette del av maskespillet? Kanskje er han lei av å bli misforstått, og vil endelig få debatten på rett kjøl, bort fra diskusjonen om han selv er alkoholiker. Eller også vil han teste om poenget fanges opp, og hvor raskt det når den svenske offentligheten.

Men rent bortsett fra spørsmålet om sannhet. Hva er nytt? Kan tittelen Världens sista roman forsvares? Den hevder tross alt en avgjørende forskjell, om ikke nettopp enden på all fiksjon. Hva er nytt med denne typen sjangerlekende litteratur, i forhold til den tradisjonelle selvbiografiske romanen? Hvis jeg skulle ha skrevet en slik, sier Daniel Sjölin, ville jeg ha skrevet om David Sjödin som jobbet i TV4 for bokprogrammet Babbel. De ytre faktorene ville altså vært endret, slik at de indre kunne utforskes. Men har han ikke selv gjort nøyaktig det samme, bare med flere forvanskninger?

Hvis du har hengt med helt hit har du virkelig fortjent å høre Arne Melbergs sluttpoeng. Framtida ligger i å snakke om grep istedenfor sjangere. Det mest fruktbare er altså ikke å diskutere om noe er fiksjon eller virkelighet, men om «fiktive grep» blir brukt. Men helt til slutt kommer historikeren likevel fram, med sin stadige bekymring: Er alle disse problemstillingene egentlig foreldet? Er vi blitt dinosaurer? I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.

Mara Lee med små bevegelser og utsøkt presise ord i Litteraturhusets mest japansk-minimalistiske rom. Mot de enkle jordfargene minner hun om en zen-installasjon: de lekkert danderte svarte hårlokkene, den nøye oppmalte rødbrune munnen, de horisontale sprossene i talerstolen som kunne ha vært geometrisk rakede furer i grusen på en lavmælt hage.

Det føles merkelig å objektifisere en forfatter som til de grader er bevisst sin egen rolle som subjekt. For Mara er språk en politisk handling, fordi det alltid inneholder implisitte vurderinger (moralske, maktmessige). «Språket er et utilstrekkelig og iblant lumsk verktøy. Det har alltid politiske implikasjoner.» Men vi trenger språket fordi vi er atskilte, og har behov for å forbinde oss.

«Språket har vi fått som straff eller kompensasjon for våre isolerte kroppskonturer.»

Foredraget er fullt av glitrende onelinere, og grunntesen trekkes videre mot en logisk konsekvens som forklarer Mara Lees litterære valg og eksperimenter. Når vi erkjenner at det finnes kroppskonturer, blir oppgaven å omskrive disse konturene, på stadig nye måter. Dette kaller hun «litteraturens tiltale». Dikteren gjenskaper tiltalen og må derfor henvende seg til et du, ikke til en konsument (bokkjøper, publikum). Her skiller dikteren seg fra massemedia, som tiltaler oss på måter som er upersonlige, og samtidig altfor intime.

Følger du med? Mara Lee krever intens konsentrasjon av tilhørerne, mer enn egentlig kunnskap i fagene hun behersker (litteraturvitenskap, lingvistikk). Skjønnlitterært er hun kjent for eksperimentell og poetisk prosa, men har i år beveget seg over i en helt annen sjanger. Romanen Ladies blir karakterisert som den svenske bokhøstens største overraskelse. De fleste mente boka var en slags intellektuell chicklit. Andre mente det eneste intellektuelle ved den var forfatterens renommé. Mara Lee hadde tidligere markert seg som sofistikert essayist, eksperimentell prosalyriker, og lærer ved skrivekunstlinjen på Biskops Arnö. Kom dette i veien for en objektiv vurdering?

Mara Lee sier selv at hun er god på eksakthet, men dårlig på inderlighet. Når jeg leser Ladies synes jeg dette stemmer godt. Boka er flink og fiffig, men for meg mangler den nerve, og gir samme inntrykk som når jeg leser romanene til en annen språkviter, Helene Uri. Begge er gode til å tenke, men dårlige til å føle, ihvertfall greier de ikke å formidle følelser til meg, annet enn som grunne påstander – han smilte forelsket, hun leverte replikken med ondsinnet glede, de gamle venninnene både hatet og elsket hverandre – javel, slikt kan hvem som helst påstå, men det skal mer til før jeg bryr meg.

Selv om Mara Lee ikke skriver slikt jeg liker å lese, er det interessant å høre henne snakke om skriving. Før Ladies hadde hun utgitt to bøker: Kom (2000) og Hennes vård (2004). Begge var godt plantet i litteraturteori og behovet for å eksperimentere, men hun følte seg «domestisert» av kritikerne. Uansett om temaene var politisk orienterte (kjøttindustri, barnemishandling) ble hun lest som en slags «kvinnelig lyriker». Den tredje boka ble til som en protest mot dette, både tittelen Ladies og valget av en klassisk romanstruktur. Nå ville Mara Lee skrive en pageturner, og mener selv at hun lyktes. Men hva betyr dette? Hva slags forfatter er hun blitt?

«Den tradisjonelle romanen er en forførerisk-forræderisk måte å si vanskelige ting enkelt på. Har jeg bukket under for den tradisjonelle romanstrukturens dominans? Eller går det an å være subversiv innenfra, som en trojansk hest?»

Jeg runder av med noe langt lettere, nemlig et fashionbilde. Slik kan høstens versjon av skandinavisk litteraturmote se ut, representert ved Mara Lee og programansvarlig ved Litteraturhuset, Silje Riise Næss.

Også Aina på Flimre var tilstede under foredraget 14. november. Hun likte det dårligere enn meg, men var raskere ute med anmeldelsen.

Av bloggere som har anmeldt Ladies har jeg ikke funnet noen norske, men her er et utvalg svenske: The girl least likely to synes boka gjør en kompromissløs avkledning av kvinnelighet og seksualitet. Lilaplaneten mener den fanger en ondskapsfull jentehet i kvinnene. Ida er positiv, men ikke bergtatt, og liker Lees to første bøker bedre. Maria Yvell mener boka handler om makt. Annika Marusarz vil ha den som pensum i skolen, og gir et fyldig innholdsreferat. På fellesbloggen Bokhora mener Caroline at Ladies fikk gode kritikker kun utfra forfatterens tidligere meritter, Johanna K sammenlikner boka med å pakke inn IKEA-glass i svinedyrt gavepapir, mens Jessica kaller den voldsom og vakker, selv om hun mener at den heller burde hett De kjølige.

En forkortet versjon av dette innlegget er publisert på iNorden.

Jeg ser bare en mulig løsning på dagens umulige utfordring: katteblogging. Siden dette er en delvis bildeblogg, kan jeg til og med legge inn et kattebilde eller to, som sjarmoffensiv. Og det kan jeg trenge. Når bittelille Bharfot blir trukket ut til tordenduell mot store, kloke, flinke Undre, får jeg en anelse om hva naboens dvergschnauzervalp må ha følt, da den her om dagen møtte en grand danois i bakgården og ga fra seg et høylydt men ynkelig kvink.

Men dette blir hundeblogging. Jeg har mer tro på katter. Hvilken katt skal jeg velge? Naboen som eier valpen har katt, men den har jeg blogget om før. Snusen er søt og nysgjerrig, men lavt på katterangstigen i bakgården. Som matmoren påpekte i kommentarfeltet er den skvetten og blir ofte jaget opp i trær. Dessuten mangler jeg bilde av Snusen. Jeg har heller ikke tatt bilde av de langhårete skogkattene som hersker over bakgården, Satan og Bakgårdens Skrekk. Satan bor hos en ung fyr som liker satanistrock, derav navnet. Han minner om en langhåret hippieversjon av O’Malley i Aristokattene, og er den typen mann som flyter på sjarmen. Bakgårdens Skrekk derimot, er en grovbygd slåsskjempe med gaupeaktige øyenbryn. Han er alltid ute, så jeg vet ikke om noen mennesker bekjenner seg til ham, men han regjerer beinhardt over brostein, fugler, pinnsvin og katter. Han kommer løpende når du går inn porten, mjauer og stryker seg mot beinet ditt, ikke for å kose, langt ifra, kun for å avsette luktstoffer. Det er ren eiendomsmarkering, tøm og røm, han gidder ikke engang late som, gir deg bare det onde øyet over skulderen.

Vel, dette er for tiden kattene i mitt liv. Ikke mye til relasjoner. Så etter nøye overveielser har jeg besluttet å gi hedersplassen til… Fjellpusen!

I mange år var dette den viktigste katten i mitt liv. Den var født på et høyloft og ble aldri helt tam, ingen utenfor familien fikk lov til å klappe den, men vi fikk både stryke den på magen og klø den mellom tærne. Da rullet den over på ryggen og ga seg over – før den brått kunne hugge til med tenner og klør. Ofte lå den og hvilte med ei hoggtann ut av munnen, og om natta måtte vi låse den inne, for den kunne åpne dører ved å hoppe opp på dørhåndtaket. En gang så jeg Fjellpusen løfte ei mus etter halen og kikke skjeløyd på offeret som dinglet fram og tilbake fra poten, før den gikk lei og lot musa løpe. Den brakte hjem mus og firfisler for å vise sin hengivenhet, men foretrakk å spise brunost eller slangeagurk. Dens daglige arbeid gikk ut på rive opp ryggen på lenestolene ved å kvesse klørne, klatre i stuegardinene, stjele mat fra kjøkkenbenken, eller sove under badekaret – helt til noen skrudde på dusjen og den fornæmet kom løpende ut. Da jeg hadde vært utenlands ett år kjente den meg likevel igjen, stanset midt på plenen med stive øyne og mjauet høyt, før den kom løpende. Jeg pleide å erte den ved å etterlikne lydene den lagde. Noen ganger satt vi på hver vår side av dodøra og mjauet, og når jeg kom ut måtte den inn for å se etter den andre katten. Hver påske og sommer bar vi pusen opp på fjellet i ei pappeske fastsurret til en meis. Der inne satt den og jamret med øyet mot kikkhullet, men straks vi kom opp var prøvelsene glemt og den ble lykkelig Dronning over fjellheimen.

Dessverre er Fjellpusen idag like død som Bharfot om noen timer kommer til å være i Tordenbloggen. Men hvis dere vil gjøre min utgang litt mindre brutal, kan dere stemme på meg her.

PS. Nå oppdaget jeg nettopp at også Streck skal i ilden idag, mot Krematoriet. Stem på ham også!

Plakat i vinduet på en bokhandel jeg går forbi (som trøst til alle med kjærlighetssorg i høstmørket):

Fordelen med å elske bøker
er at du kan slå opp når du vil.

Ellers: Stem gjerne på meg i Tordenbloggen idag! Det er en sterk pulje, så strengt tatt har jeg vel ingen sjanse. Men jeg blir likevel glad for alle stemmer.

Stemmereglene på Tordenbloggen er litt anarkistiske: Du kan BÅDE klikke i pollen, OG legge igjen opptil 4 stemmer i kommentarfeltet til denne posten. Har du en god begrunnelse kan det til og med vanke ekstrapoeng, ifølge Hjorthen. Uansett, følg med på Tordenbloggen framover, det er en god anledning til å bli kjent med nye blogger.

For noen uker siden spurte Minneapolise om jeg hadde lest noe av Ebba Haslund. Det var under posten min om Ebba og Mia i Litteraturhuset, og jeg svarte nei. Men der tok jeg feil. Årsaken til at jeg oppdaget dette var Aina på Flimre, som tægget meg til å nevne mine litterære heltinner. De to første var enkle å velge, men den tredje krevde forarbeid. Jeg måtte lete gjennom egne bokhyller, ringe til min mor som gjennomsøkte sine bokhyller, før hun sendte ei pakke (takk mamma!), som jeg hentet på postkontoret. Deretter leste jeg boka på nytt, og ble begeistret. Kort sagt, min første litterære heltinne viste seg å være skapt av Ebba Haslund, i boka Frøken Askeladd fra 1953.

Men la meg begynne med de to øvrige heltinnene.

ANAÏS NINS DAGBØKER

Den første er Anaïs Nin. Hun er både hovedperson og forfatter i sine egne dagbøker som handler om en 44 års tidsperiode, og som på 1990-tallet ble nyutgitt i dansk pocket (7 tjukke bøker, jeg leste alle unntatt én, 1944-1947, som var utsolgt fra forlaget). Grunnen til at jeg oppdaget Anaïs Nin var filmen Henry & June, om hennes forhold til den amerikanske forfatteren Henry Miller og hans kone June i bohemtidas Paris på 1930-tallet. Det som fascinerte meg var Anaïs’ eget lidenskapelige liv, men også skrivemåten hennes. Den lette og flytende, men også dype og ærlige stilen, de poetiske bildene og fokuset på detaljer: øyeblikk, gjenstander og reiser, samt miniportrettene av kjente personer, datidas kunstnere. Anaïs observerte mennesker med kjærlig blikk, uten den ondskapsfulle vittigheten som er så lett å ty til. Hun kunne fange en personlighet i en oneliner: «Han styrte oss rundt i leiligheten som når man flytter brikkene i sjakk.»

ALBERTE OG FRIHETEN (CORA SANDEL)

Den tredje litterære heltinnen er Alberte, hovedperson i Cora Sandels triologi Alberte og Jacob, Alberte og friheten, og Bare Alberte, som ble utgitt første gang mellom 1926 og 1939. Historien starter i Tromsø, hvor Alberte vokser opp ensom, kald og misforstått (Cora Sandel vokste selv opp i Tromsø, i et hus jeg var så heldig å få besøke ifjor høst, fordi bymuseet nå holder til der). I den andre boka flytter Alberte til Paris for å studere kunst, og leve bohemliv på liknende måte som Anaïs Nin ovenfor (du kan jo gjette hva slags liv jeg selv drømte om). Den siste boka handler om en voksen Alberte med mann og barn, først i et kunstnerfellesskap i Bretagne, deretter i Norge hvor hun finner sin egen vei: å skrive. Alberte-bøkene ble jeg tipset om av norsklæreren min på videregående. De var hennes forslag til tema for særoppgaven min: «Vet du hva du skal skrive om? Neivel, da har jeg et forslag. Disse tre bøkene passer utmerket som tema. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror at du vil like dem.»

Her kommer en oppsummering av denne posten så langt.
Mine (hittil) tre største litterære heltinner, i kronologisk rekkefølge:

1. Kari i Frøken Askeladd av Ebba Haslund, 1953.
2. Alberte i Alberte og friheten av Cora Sandel, 1931.
3. Anaïs Nin, i sine egne dagbøker, 1931-1974.

Ekte heltinner skal jo påvirke. Hvordan har disse tre påvirket meg?

Frøken Askeladd lærte meg at det er bedre å være modig og handlekraftig, enn forfengelig og pysete. Alberte har ansvaret for at jeg reiste til Paris som aupair, noe som førte til at jeg snakker fransk og kan litt om kunst (jeg studerte begge deler ved Sorbonne).

Og Anaïs Nin? Hun har skylda for at jeg blogger. Ihvertfall har hun påvirket måten jeg prøver å gjøre det på. For meg var Anaïs Nin den første bloggeren, selv om dette var lenge før internett og hun publiserte på papir. Men jeg leste alle dagbøkene og fikk lyst til å gjøre som henne: Leve nysgjerrig, møte verden med velvilje, og skrive om mennesker som gjorde inntrykk på meg. Helst ville jeg skrive på en personlig måte, og gjerne skjønnlitterært.

FRØKEN ASKELADD (EBBA HASLUND)

Men tilbake til Ebba Haslund og Frøken Askeladd. Kari er 11 år i boka, men jeg var nok yngre da jeg leste den første gang. Som de fleste andre bøkene fra barndommen min var den lånt på biblioteket, og jeg lånte den om igjen et utall ganger. Men du fikk den jo nettopp tilsendt av moren din? sier du. Ja, fordi jeg mange år seinere fant et eksemplar i tilbudskassa på biblioteket, som jeg fikk kjøpt for 5 kroner fordi det skulle kasseres. Dermed kom jeg i besittelse av originalutgaven fra 1953, med illustrasjoner av Vinni Okolow Moa.

Frøken Askeladd er en ekte actionhistorie. Den omfatter skurker og helter, snakkende reptiler, en magisk ring, hemmelige labyrinter (bekledd med kandis og tyggegummi), og selvfølgelig en sammensvergelse. Kari er smart, modig og besluttsom, altså en skikkelig actionheltinne. Hun redder til og med den pene jenta, som er snill, men pysete (dette er tross alt 1950-tallet). Toppskurkene er en gigantisk edderkopp med boksehansker, og ei ond dronning som byr på forgiftede drops. Dropsene er forvandlingspiller: De røde skaper deg om til et dyr (gris, ku, maursluker), de grønne gjør deg sprø (men bare på en fjollete, latterlig måte), og med de hvite kan du velge selv hva du vil bli.

Det finnes også en rammehistorie, som antakelig var det første jeg falt for, og som starter med at Kari føler seg utenfor på skolen, noe jeg selv ofte gjorde. Klassens mest populære jente, den slemme og overlegne Annelise, har bedt Kari komme i bursdagen sin, og først blir Kari glad, men så overhører hun at moren har tvunget Annelise til å be hele klassen. Kari går hjem og gråter for seg selv, leser eventyr på senga og sovner. Deretter drømmer hun hele den spennende historien, hvor Annelise har en dobbeltrolle som den pysete venninnen og en ond prinsesse utkledd som henne, Annelei.

Når Kari våkner neste morgen må hun skynde seg til skolen, og på veien støter hun på Annelise. Men nå har de jo kjempet på samme lag hele natta, så hun glemmer at de er fiender, og løper bort til henne. Og plutselig viser det seg at Annelise egentlig er hyggelig, hun har nok bare vært litt sjenert - eller også var det Kari selv som virket avvisende. Jeg husker at for meg virket dette som det minst sannsynlige i hele boka, mindre sannsynlig enn både forvandlingspiller og snakkende drager. Allerede på denne tida hadde jeg nok en mistanke om at de som virker slemme, faktisk er det.

Svensk gåte: Hvordan kan du telle til ti tusen på 2 sekunder?
Svar: Katten, musen, tio tusen!
Vel, for meg tok det 7 måneder.
Velkommen til min besøkende nummer 10 000!

Takk til Stiftet for illustrasjon.

Jeg leser en setning i kommentarfeltet til Tordenbloggen: «Jeg merker meg at bloggere med variert innhold ikke figurerer her.» Under har noen protestert, på egne og andres vegne. Begge deler virker komisk, og tankevekkende. Det slår meg at alle kanskje synes de selv skriver variert, mens ingen andre gjør det. Omtrent som når alle tror de selv lider mest, grubler mest, er mest alene, eller minst, alt etter hva de foretrekker. Alle synes de betaler mest i spleiselag, gjør mest på jobben (hun på kontoret ved siden, hva driver hun egentlig med, ikke stort såvidt jeg kan se), har best venner (jeg vil heller ha noen få gode, enn mange overflatiske), eller flest (sitter du alltid inne på lørdagskvelden, du?). Den er komisk, denne selvforherligelsen, eller hva den nå er, kanskje det motsatte, et forsøk på å dekke over, eller noe moralsk, en grunnleggende følelse av urettferdighet, at ingen får som fortjent, noe som utvilsomt er riktig, og et forsøk på å rette det opp, ikke gjennom humor, det lavmælte opprøret, men gjennom en pekefinger, hvis effekt er humor god som noen.

Og hva med meg, skriver jeg variert? Jeg synes jo det. Eller kanskje ikke. For alle disse tekstene og bildene, som tilsynelatende handler om bøker og film, musikk og kunst, regn og vekster, fester og kafébesøk, eller folk som gjør inntrykk på meg, de handler kanskje mest om meg selv, mitt eget blikk og min tilværelse. De er jo alle er skrevet med min stemme, og bærer sikkert mer kontinuitet enn variasjon, uansett hva jeg måtte håpe eller innbille meg.

Jeg står ved skranken på Deichman og skal låne boka Det er noen mennesker her av Oddmund FJ Vaagsholm. Den eldre mannlige bibliotekaren kikker på omslaget og sier: Jaha, denne så jo lystig ut. Han plirer mot meg, og jeg holder på å svare, men så tar jeg meg i det. Hva skulle jeg si? Jeg vil unnskylde boka, som om jeg har lest den, som om den var skrevet av meg, men det er den jo ikke. Den er ikke mitt ansvar, og likevel, når jeg låner den smitter omslaget av, det gjør meg til noen, en som låner slike bøker, rare med dystre omslag, og sannsynligvis deprimerende innhold. Omslaget er dystert, det må jeg medgi, et svarthvitt bilde av en mann klint opp mot en vegg av en diger bjelke. Det likner en rambukk, og mannen henger framstups oppunder taket som en død, med hår foran ansiktet og tunge støvler på føttene. Etter omslaget å dømme må det være ei dyster bok, men jeg tror ikke det, jeg venter meg mer.

Foto: Oda Bhar.

Og som det skal vise seg: Ja, det er mer. Det er ikke behagelig, så langt vil jeg ikke gå, men det er smertefullt, deilig, intenst og fullt av kraft. Det er øyeblikk, små fra utsiden, sterke inni. Det handler om å være menneske, at det er noen mennesker her, og sikkert om fremmedgjøring, å streve med å leve, henge sammen med seg selv og andre, eller også ikke, om hvordan det stikker når andre berører deg, eller du berører dem, ikke bare frivillig, men motvillig, som når hovedpersonen både vil og ikke vil være del av monolitten.

Det sitter to jenter i Frognerparken og tenker moderne tanker om hverandre, du blåser en røyksky inn i munnen min, og jeg kan fortelle deg at du er levende, jeg sitter i en lånt stol og drømmer om å bli avstøpt i Monolitten, bli en del av den, eller av et fellesskap som ligner. Jeg sitter helt stille og drømmer om å bli sittende. (s4

Det handler også om kaos, om kampen for å finne sammenheng, eller ikke prøve på det, bare la seg falle, la inntrykkene renne over seg og gjennom seg. Det er følelsen av dette tilfeldige livet, de svimlende valgmulighetene, som kan brukes til å velge nesten ingenting. At alt som er, like gjerne kunne vært noe annet, og kanskje er det også, for du kan aldri være helt sikkert på livet, hvor virkelig det er, selv mens du lever.

Og noen netter, når lyset på nattbordet er slått av, slår det også meg at det er forbløffende lite jeg kan om det å leve. For hvert valg jeg tok, kunne jeg tatt et annet, for hvert sted jeg gikk til, kunne jeg gått et annet sted, for hver dag jeg våkna og stod opp av senga, kunne jeg blitt liggende og sove, for hver reise jeg la ut på, kunne jeg blitt hjemme, for hvert ord jeg sa, kunne jeg sagt et annet, for hvert smil jeg sendte, kunne jeg holdt maska, for hvert blikk jeg kasta, kunne jeg lukket øynene, for hver natt jeg ikke fikk sove, kunne jeg ligget og drømt alt dette, nok en gang. (s52)

Hva anmelderne mener har Susanne Christensen glitrende oppsummert her, i en tekst som først ble trykt i Klassekampen (les den! les den!). Dette kaoset, flimmeret, som hovedpersonen prøver å takle, og som er nettopp det jeg liker ved boka, det later til å gjøre anmelderne skeptiske (unntatt Susanne da, som skriver «syng, mitt hjerte, syng»). Som en av dem skriver: «Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?»

Det er noen mennesker her, og jeg tenker at det eneste sikre er å være alene. Jeg spør høflig om å få låne toalettet, og det går fint, det går helt fint, jeg setter meg i dusjen, jeg kjenner igjen vannet fra klokka to i dag, eller var det i går, jeg tenker på deg, tenker at jeg tenker på deg, jeg elsker deg, jeg tenker at jeg elsker deg. Det må jo nesten være elske jeg gjør, som sitter her innimellom alle dråpene og stadig er inne på tanken om å gråte. (s45)

Jeg leser boka i et sveip, men venter lenge med å levere den tilbake. Jeg bærer den med meg i veska, blar i den på kafé, finner det jeg har streket under. Det er vakkert og klokt, prosalyrisk og morsomt, på vippen til absurd. Men jo mer jeg leser, jo mer tviler jeg på at boka er kaotisk. Kompleks, ja. Snapshots, tanker som vandrer, de spikrer ikke noe tema. Og likevel: Jeg får et klart bilde av personen som snakker, tenker og traver omkring, som prøver å få fatt i noe, en slags sammenheng. Og jeg kjenner meg igjen. Hva sier det om meg? Kanskje er jeg kaotisk, og livet mitt planløst. Hvorfor skulle ellers denne boka kjennes som hjemme?

Det er mange her i rommet som skriver. Som er vant til å lytte innover i seg selv, eller også kommer de på en idé, et tema, og tenker: dette kan jeg skrive om. Så gjør de det, og noen av tekstene blir publisert i dette bladet. På festen står det utstilt i hyllene langs veggen, bare å forsyne seg, gratis eksemplarer, noe som er, har jeg trodd, min beste grunn til å komme hit.

Men det var ingen god grunn, skal det vise seg, når jeg sitter hjemme og leser, den ene teksten etter den andre, med rykende tekopp i hånda. For jeg er ikke glad i tekster som behandler et tema, som handler om noe, så konstruert og flatt. Du begynner å lese, og i første avsnitt blir en skisse presentert, resten av teksten pensler den ut. Som i vinnernovellen, når ei ung jente står foran speilet og kler på seg brudekjolen. Hun gleder seg til det som skal skje, hvordan alle skal betrakte henne, når mannen står foran alteret og er verdens lykkeligste, fordi han får henne, og jeg tenker automatisk, hun kommer til å bli skuffet, han vil møte henne med forbehold, ikke se hvem hun er, kanskje svarer han nei. Like etter tenker jeg tøys, så platt kan det ikke bli, så flat kan en vinnernovelle ikke være. Så leser jeg videre, eller rettere sagt, hun som har skrevet novellen leser høyt, med vakkert modulert stemme, for lese kan hun, og utpå kvelden skal jeg gi henne en kompliment for dette, og hun skal svare takk, jeg er lærer og vant til å lese i forsamlinger, men jo mer hun leser, jo tydeligere blir det, at nettopp så flatt kan det være.

Ved bordet vårt er alle refusert, men ei jente håper at hun var på langlista, altså utvalget etter grovsorteringa, ellers ville hun vel ikke ha blitt invitert? Vi andre smiler av henne, for arrangementet lå på Underskog, åpent for alle til å melde seg på. Jenta blir skuffet, men foreslår at vi skal lage en egen antologi, de refusertes tekster, den kunne hete Det Knuste Vinduet. Alle er med på leken, unntatt D som er skeptisk, da måtte jeg lese dere først, sier han, for å se hvor dårlige dere er. Alle ler, for han har sikkert rett.

Fra et annet bord mottar vi en lapp, Gjerdesmutten Lyrikklubb søker nye medlemmer, folk smiler av dette, så deilig naivt, send lappen videre, og vi gjør det. D får en egen idé, tar fram dagboka, river ut en lapp og skriver: Glade Bifiles Forening, vi møtes hver søndag i kirketida på trappa til Litteraturens Hus, for spennende samvær, eventuelt samleie, bli med, vi venter på deg! Han skriver navn og telefonnummer på lappen, og sender den avgårde. Vi følger med på de alvorlige som leser, hvordan ansiktene sprekker i smil. Seinere på kvelden får D en telefon, en bergensk herrestemme med ironisk tone: Eg blir med, eg! Mens de prater går D ut på trappa, speider blant røykerne og får øye på mannen i jakke og slips, med ryggen til.

D sier til meg: Kom, vi må danse! Jeg rister på hodet, se rundt deg da, hvor stive alle er, nei kom igjen, sier D, vi begynner og de andre følger etter, men ingen ved bordet tror han har rett. Til slutt gir jeg likevel etter, det sorgløse smilet, de italienske krøllene, han kan ikke motstås, og man er da bohem. Vi gjør ikke skandale i Christiania Theater, men vi danser i Litteraturens Hus, blant svartkledde herrer med en tommel i bukselomma og damer med kontrollerte frisyrer. Vi danser mellom skråblikkene, ikke fordømmende, men forbausede, og skråsmilene, fremmedgjorte, eller fremmedgjørende. Men det gjør ingenting, for D hadde rett, det er deilig å danse.

Oppdatering: Jeg fant til slutt noe jeg likte i samlingen. Arild Rossebø burde ha vunnet, eller kanskje Karine Nyborg som ble nummer to. André Aronsen hadde moral. Og Knut Rage var den eldste, men skrev den yngste og fineste teksten. Men det er jo bare min mening, selvfølgelig.

Litteratur på Mono, debutantkveld. Et møte med de vanlige litterære figurene, for anledningen med nye navn.

En kvinnelig poet fra Litterär Gestaltning i Gøteborg som leser med anstrengt dyp stemme og lager pauser midt i ordene, istedenfor mellom dem. En sjenert voksen kvinne som beskriver en oppvekst på landet med stillhet og mangel på stimulans, og lykkes i overkant godt. En hengslete nittenårig gutt med lys lugg som skriver oppstyltet om krigen, for å hylle sin bestefar. Ei ung jente med push-up som husker tilbake til da hun var fjortis, og leser side opp og ned om bestevenninna si. Ei eldre dame med flatt hår (tydelig nygredd) som skriver om kroppsvæsker og uttaler ordet sæd med lang æ. En kvinnelig akademiker som har forlest seg på kunnskap og vil hente en glemt historisk kvinne fram i lyset, men bommer på konkrete fakta som at det fantes penneskaft på 1700-tallet. En mannlig akademiker med midtskill og lange korketrekkere som med påtatt skjelvende stemme (han snakket normalt like før) brøler harmdirrende inn i mikrofonen: tilgi meg! tilgi meg!

Oppdatering: En annen blogger har også skrevet om denne kvelden, les gjerne innlegget hennes her (Linda på The Black Seasons Poems).

To ting fra bloggspråk (og kortprosa) som jeg tenker over idag:

1) Folk som skriver lange, nydelige, poetiske avsnitt nesten uten punktum, bare med komma. Setningen slutter ikke, men innholdet skifter fokus, som når en tanke endrer retning i hodet mens den tenkes. Eksempel her (Asfaltblome) og her (The Black Seasons Poems).

2) Folk som skriver kommentarer uten stor bokstav etter punktum, helt konsekvent, som om de synes stor bokstav er stygt. Men de gjør det bare i kommentarene, ikke i blogginnleggene. Så kanskje synes de ikke det er stygt, de vil bare uttrykke noe. Eksempel her (Cattaneo) og her (Hjemås).

Ingen av disse tingene irriterer meg. Tvert imot. Men jeg tenker over dem.

Det går et meme gjennom bloggebyen hvor folk skal si hva de liker ved utseendet sitt. Jentene tar for seg den ene kroppsdelen etter den andre, og beskriver komplimenter de har fått. Ærlig talt jenter, har dere ikke skjønt hva kroppen er til for? Det beste er ikke at man kan SE på den, men hva man kan GJØRE med den! Jeg vil besvare dette memet på min egen måte.

7 ting jeg liker ved utseendet KROPPEN min:

1. Jeg kan vifte med tærne så det knekker i leddene.
2. Jeg har danset mye og kan lære meg nye trinn ganske lett.
3. Jeg kan kan sitte behagelig i skredderstilling, og er aldri avhengig av å finne en stol så lenge det finnes gulv.
4. Jeg har aldri hull i tennene.
5. Jeg kan høre gresshoppene spille (høyfrekvente lyder).
6. Jeg kan utvide pupillene mine med vilje (praktisk når man flørter), og lese i timevis uten å få vondt i øynene eller hodet.
7. Jeg kan gå hurtig og få nye tanker for hvert skritt.

Så! Nå ønsker jeg at dette memet aldri mer blir det samme.