Egyptiske farger (Luxor) mandag, januar 10, 2011
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Reiser.Tags: Abu Simbel, Adelsmennenes graver, Alexandria, Amoun, Aswan, Austrian Airlines, ballong, Banana Island, bananer, bananplantasje, charter, Crocodile Island, cruise, Dayr Al-Madina, Dronningenes dal, Edfu, Egypt, felukka, ferje, flyplass, Hatshepsut, Hurghada, irrigasjon, jordbruk, Kairo, Karnak, klaustrofobi, Kom Ombo, Kongenes dal, kuhegre, Luxor, lyd- og lysshow, Madinat Habu, Nasserdammen, natthegre, nilcruise, Nilen, pied kingfisher, Qurna, Ramesseum, Rødehavet, reise, rutefly, Savoy Market, Shaykh ’Abd Al-Qurna, silkehegre, Snack Time, Snøhetta, Sofra, terneisfugl, Theben, Tombs of the Nobles, topphegre, Tutankhamun, Valley of the Kings, Valley of the Queens, vanning
5 comments
Hvordan kan malingen være intakt på et utendørs tempel fem tusen år etter at det ble bygd? Et ørkenklima med lite nedbør forklarer noe, men det må også handle om kvalitet, i farger såvel som håndverk.
Templet Madinat Habu på Vestbredden er det nest største og best bevarte i Luxor, likevel kommer få turister hit. (Foto: Oda Bhar)
Kvaliteten er vanskelig å gjenkjenne i dagens egyptiske bygninger, frambrakt av etterkommerne etter noen hundre generasjoner: Kjærlighetsløse bokser helt uten pynt og ornamenter, skeive dører og vinduer hvor vinden uler i sprekkene, klumpete påført maling, den øverste etasjen gjerne toppet med armeringsjern stikkende rett opp i lufta, som om det var tatt høyde for en ekstra etasje ingen gadd å bygge ferdig fordi pengene tok slutt.
Et av de ikke fullt så ille eksemplene på moderne egyptisk byggeskikk. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
Heller ikke Nildalen er hva den engang var. Bibelhistoriens fruktbare Egypt har fortsatt jordbruksland nok til å dyrke bomull, appelsiner, sukkerrør, dadler, fikner og diverse grønnsaker, men der årlige oversvømmelser tidligere brakte med seg fruktbart slam, er bøndene henvist til kunstgjødsel etter byggingen av Nasser-dammen på 1960-tallet (helt i sør ved grensa til Sudan).
Hver stilk på bananplanten bærer kun én klase, siden det ikke er et tre, men en urt. Bananblader er store og avlange og gir fin skygge når du vandrer under dem. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
Da vi fløy over den nordlige delen av landet (kalt Nedre Egypt, i motsetning til Øvre Egypt som er den sørlige delen), så vi flere steder at Saharas brune sand strakte seg helt ned til bredden av Nilen på én side, mens grønne åkrer tok til umiddelbart fra neste bredd, noe jeg antar betyr at vegetasjonen ikke greier seg selv, men må tilføres kunstig vanning gjennom kanaler.
Foran går et vertikalstilt hjul ned i en brønn med leirkrukker festet til en trinse. Bak ser du det horisonalstilte hjulet et esel kan trekke rundt for å drive brønnhjulet. (Foto: Oda Bhar)
Irrigasjonssystemene kan være ganske primitive, oppdaget vi under et besøk på en lokal banangård: Et trehjul dratt av et esel vandrende i ring, for å heise opp leirkrukker fra en brønn og tømme dem i ei renne.
Slik ser det ut nede i selve brønnen. (Foto: Oda Bhar)
Nilen renner gjennom fra sør mot nord, altså oppover på Afrikakartet, noe det tok meg ei stund å fordøye. Men i virkeligheten sier det seg vel selv, siden elver jo ikke starter i havet, de renner ut i et hav, mens utspringet ligger inne i landet, gjerne oppe i fjellene, i Nilens tilfelle så geografisk spredt som i Etiopia, Sudan, Tanzania, Uganda og Rwanda.
Egyptkartet med de mest kjente turiststedene. Charterflyene fra Norge lander alltid i en av badebyene ved Rødehavet: Hurghada eller Sharm el Sheikh. Pyramidene ligger i Giza rett vest for hovedstaden Kairo. Alexandria er mest kjent for sitt gamle, nedbrente bibliotek (og det nye bygd av norske Snøhetta). Aswan er en rolig by helt i sør ved Nasser-dammen, og det stedet jeg fikk mest lyst til å besøke neste gang.
Nildalen har uansett aldri mer enn 20 km beboelig mark i bredden, bortsett fra i deltaområdet nord for Kairo mot Middelhavet, hvor følgelig den største delen av jordbruket foregår. Få med deg en seiltur før du reiser hjem, enten du tar ferien i Kairo, Luxor eller Aswan. Tre timers leie av en tradisjonell felukka med mannskap koster et par hundre kroner, og gir en fin mulighet til å puste ut mellom øktene av shopping og severdighetsjakt.
Felukkaen er Nilens seilbåt. De fleste turistene leier en felukka for å se solnedgangen, men hvis du vil seile, ikke bare bli trukket av en motorbåt eller drive med strømmen, er det mye mer sannsynlig å få vind om morgenen, ca rundt kl 11. (Foto: Oda Bhar)
I Luxor går en vanlig felukkatur til Bananøya (ovenfor), som rett og slett gir deg en kikk på egyptisk bondeliv. En annen mulighet er Krokodilleøya, hvor krokodillene visstnok er erstattet av luksushoteller.
En felukka har god plass, så du kan gjerne ta med deg en liten gruppe. (Foto: Oda Bhar)
Er du bare bittelitt fugleinteressert kan det lønne seg å ta med kikkert, for Nilen er full av spennende arter. På en kort ettermiddagstur så jeg 4 ulike arter hegre (silkehegre, topphegre, kuhegre og natthegre), flere eksemplarer av terneisfugl (pied kingfisher), samt ulike vadere og ender.
De fleste hegrer liker seg best ved vann, men kuhegre tråkker gjerne rundt lenger oppe på jordene, hvor den plukker i seg frosk, insekter og små gnagere. (Foto: Oda Bhar)
Byen Luxor blir delt i to av Nilen, slik Seinen gjør i Paris, og med liknende valør: Luksus og fintfolk til høyre, bohemliv til venstre. På Vestbredden (med oldtidas Theben) ligger dype gravhuler med vakre veggmalerier og relieffer, samt noen mindre tempelruiner med godt bevarte farger. Vest har de største arbeiderbydelene, samt et lite sentrum for ryggsekkturister og noen gode, rimelige restauranter.
Det er ikke lov til å fotografere i gravhulene, men mye kan ordnes med en liten backsheesh. Her i Tomb of Nakht, en skriver og astronom i Egypts gullalder, som levde rundt år 1400 f.Kr. og hadde ei kone som var sangerinne i templet. (Foto: Oda Bhar)
Mens de kongelige gravene ble dekorert med gudebilder, måtte adelsmenn og byråkrater nøye seg med bilder av arbeidsliv og familieliv. Det kjentes kanskje forsmedelig, men idag virker disse Tombs of Nobles langt mer interessante enn gravene med mytologiske bilder. Selv blir jeg fort trøtt av kongegravene, hvor en vakt (som håper på backsheesh) straks spretter opp og peker bortover veggen mens han ramser opp gudenavn i vill fart.
Gudinnen Hathor avbildes med eller uten kuhode. Den røde solskiven båret oppe av kuhorn, er tegn på at figuren forestiller henne. (Figur fra templet Madinat Habu. Foto: Oda Bhar.)
Jeg er mer nysgjerrig på folkeliv enn gudesymbolikk, selv om jeg lærer meg å gjenkjenne de viktigste: Himmelens og kongenes gud Horus med falkehodet, dødsguden Anubis med sjakalhodet, gudinnen Hathor for fruktbarhet og kunst, med kuhorn som omslutter en rød solskive over hodet. En annen fordel med Adelsmennenes graver er at du kan få dem for deg selv (med unntak av de innpåslitne vaktene). Kongenes og Dronningenes dal oversvømmes daglig av turistbusser, og er langt dyrere å besøke.
To forvirra damer prøver å skjønne hvordan billettsystemet fungerer: Jeg til venstre, Vibeke til høyre. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
Det mest forvirrende med å besøke gravene var billettsystemet. Antakelig kunne jeg brukt halve tida om det var enklere å forstå, derfor kommer en kortversjon her. (Hopp over de neste to avsnittene hvis du ikke har tenkt deg til Luxor). Kongenes dal og Dronningenes dal har hvert sitt billettkontor ved begynnelsen av hver sin fjelldal. Hatshepsuts tempel har også et eget, mens resten av templene på Vestbredden samt Adelsmennenes graver har ett felles billettkontor nede på flatmark ved hovedveien.
Den gamle landsbyen Qurna ligger midt på et av gravfeltene. Nå vil myndighetene rive den, angivelig utfra mistanken om at innbyggerne graver i kjellerne etter oldtidsskatter. En del av landsbyen er allerede revet og innbyggerne flyttet til en moderne bydel. Vi snakket med flere som var misfornøyde over å miste levebrødet: De kunne verken ta med seg buskapen eller fortsette å selge souvenirer til turister som ruslet rett forbi døra. (Foto: Oda Bhar)
Den viktigste grunnregelen når du kjøper billetter er ikke å knusle. I forhold til øvrig prisnivå i Egypt kan inngangsprisene virke overdrevne, men tenk på at du antakelig bare kommer hit én gang i livet. Kjøp heller for mange enn for få! Å stå oppe i fjellet og angre på billettmangel når det er 3 km tilbake til billettluka er bare idiotisk. Uansett får du 3-10 graver for prisen av en norsk kinobillett, så jeg foreslår at du kjøper i vei, og tar hele Vestbredden i 3 omganger fordelt på 3 dager (forslag til dagsplaner under kartet).
Et godt kart over Vestbredden er nødvendig for å finne gravene, ei god bok er nødvendig for å tolke det du ser. Helst bør den ha mange illustrasjoner, som f.eks boka til arkeologen Kent R. Weeks: "The Illustrated Guide to Luxor: Tombs, Temples and Museums" (finnes på Amazon).
- Dag 1 bruker de fleste i Kongenes dal , og nesten alle gjør samme feil: Kjøper billett, går inn i de første og beste gravene, før de oppdager at billetten bare gjaldt for 3 stykker. Dermed står valget mellom å traske tur/retur billettkontoret i solsteiken, eller droppe resten og dra til byen for å spise lunsj (kaféen selger kun potetgull og kjeks, til tre ganger norske priser). Tips: Ta med matpakke, les på oppslaget ved billettluka hvor mange graver som er åpne (ca 7-8 stykker), og kjøp billett til alle sammen. Det koster deg et par hundringser, men ellers må du lese på forhånd og prioritere hva du vil se, og hvem gidder det? Ikke jeg. Orker du mer idag foreslår jeg Hatshepsuts tempels, som er mindre turistoversvømt på ettermiddagen.
- Også dag 2 trenger du matpakke. Mellom Dronningenes dal og de øvrige gravene og templene på Vestbredden er det gangavstand (nåja, mer eller mindre), for alle ligger i landsbyområdet Qurna. Her er det enda mindre grunn til å knusle, når hver billett høyst koster kr 10-30. Hos dronningene kjøper du én samlebillett for de 3-4 åpne gravene. Etterpå rusler du over nærmeste fjell mot nord (et lite grustak med sti) til de 3 gravene på Dayr Al-Madina. Avslutt med 2 fine templer du kommer forbi på nedoverveien: Det lille Ptolemaiske og det store Ramesseum .
- Begynn dag 3 med templet Madinat Habu (hvor jeg har tatt de fleste tempelbildene i denne posten), rett ved siden av billettkontoret. Spis lunsj på en av restaurantene foran inngangen, før du tar taxi nordover til resten av adelsmennenes graver, ved landsbyen Shaykh ’Abd Al-Qurna. Det er 10-15 små graver som du rekker på en ettermiddag. Orker du mer ligger enda et par graver rett nordvest for Hatshepsuts tempel – men da har du også virkelig sett alle!
En mann med turban prøver å selge oss en figur som blir tusen år eldre for hvert minutt vi ikke kjøper den. Til slutt er den blitt 7000 år gammel, men vi lar oss ikke lure. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
Ferdig med Vestbredden, nå drar vi mot øst. Den største delen av Luxors moderne sentrum ligger tvers over elva fra De dødes verden. Til Østbredden tar du offentlig ferje for ei krone, og går i land rett ved shoppinggater, basarer, luksushoteller og turistrestauranter. Nedenfor ferjekaja kan du leie felukka, og lenger sør ligger cruiseskipkaia. Cruise på Nilen er stor industri, og kan bestilles direkte hos norske charterselskaper, evt kombinert med ei ukes solferie ved Rødehavet. På Østbredden ligger også flyplassen, 6 km utenfor byen.
Hvis du forviller deg inn i en basar byr innehaveren på te, men vær forberedt på intens jobbing mot mersalg. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
De to mest gedigne tempelruinene, Karnak og Luxortemplet, befinner seg også på denne siden av elva. I oldtida var de stengt for andre enn prester og kongelige, i nåtida ses de best i flombelysning om kvelden. Karnak har dessuten et berømt lyd&lys-show, for dem som liker slikt (selv syntes jeg opplevelsen var en anelse femtitalls, særlig det svulstige lydbåndet hvor britiske karakterskuespillere agerte faraoer av ulik størrelse og machograd). Dimensjonene er imponerende i disse templene, men fargene er stort sett vasket bort, til forskjell fra templene i øst. Mellom de to templene ligger et lite, men utsøkt historisk museum, selv om det meste av løsøret fra gravkamrene er flyttet til Kairo.
Klikk på kartet for å gjøre det større – du finner alle stedene jeg nevner på Østbanken, også restaurantene (unntatt Tutankhamon som ligger i vest).
Når det gjelder mat og drikke er det lurt å ikke forvente seg for mye i Egypt. Alkohol får du bare på turiststedene, og ellers er maten stort sett grei, men sjelden spennende. Selv hotspot-stedet Sofra nær jernbanestasjonen, hvor du sjelden får plass uten bordbestilling, serverte mat som smakte lite, selv om tilberedningen ellers var god (her spiste jeg for første gang fylt due, en egyptisk spesialitet).
Egypterne spiser gjerne villfugl, både små sangfugler og større duer. Da kan det være kjekt med et dueslag… (Foto: Oda Bhar)
Den gode nyheten er at du neppe får magetrøbbel: Vi møtte ingen som ble sjuke i Luxor, men mange som var blitt det i Hurghada. Et enkelt, sentralt og greit spisested er Amoun i Savoy Market (2. etg) ved Sfinx-alléen, en bygning som reklamerer med at alle butikkene er hassle free (du slipper kjøpepress). Trenger du hurtigmat i forbifarten ligger Snack Time rett bak Luxortemplet (20 m fra McDonalds), med baguetter og wraps til kjøtt og gode sauser, deilig italiensk is, og ikke minst gratis wifi. Men det var bare én restaurant i Luxor som begeistret oss vilt, nemlig Tutankhamun 200 m sør for ferjeleiet på Vestbredden, på et tak med utsikt utover Nilen. For kr 120 fikk to personer en haug små fat på bordet med grønnsaksretter og kjøtt, og alle sausene hadde distinkt forskjellig og nydelig smak. (Flere gode tips her.)
Både sex og vold er tilstede på veggene i Luxortemplet. (Foto: Oda Bhar)
Noen ord til slutt om flyreise og pakketurer, for andre som overveier chartertur til Egypt. Vi fløy dessverre ikke til Luxor, men landet i Hurghada og ble fraktet i buss de 5 timene over fjellet. Det ble billig, men jeg vil nøle med å gjøre det igjen, særlig fordi vi måtte stå opp kl 0430 hjemreisedagen, vente 6 timer på flyplassen og ende med en reisetid på 20 timer fra Luxor til Oslo.
Det skal ikke mer til enn et lite tak før fargene holder seg i tusenvis av år. Her i templet Ramesseum på Vestbredden. (Foto: Oda Bhar)
Flyplassen i Hurghada var grei å lande på, men et helvete å reise fra. Ved innreisen hadde vi bestilt visum av reiseselskapet, noe som var deilig fordi vi da ble sluset rett gjennom sperringene. Ved utreisen derimot, ble vi dumpet på flyplassen flere timer for tidlig, og måtte lide oss gjennom 3 timer med ulike køer: Sikkerhetssjekk av koffert og håndbagasje, innsjekk av bagasje, passkontroll og utstempling av visum, ny sikkerhetssjekk av håndbagasje. Metalldetektorene pep kontinuerlig, men det var ikke strengt, jeg passerte med ei gjenglemt vannflaske, en annen med neglefil.
Ferja over Nilen går hele døgnet og koster ei krone hver vei, mellom sentrum øst og vest i Luxor by. (Foto: Oda Bhar)
En annen oppdagelse: Du sitter trangere på charterfly enn i vanlige rutefly. Reisefølget mitt var nær klaustrofobi, og jeg var heller ikke komfortabel, selv om ingen av oss er storvokste. Rutefly via Kairo virker alt i alt mer fristende, selv om det er noe dyrere. Oslo–Kairo med Austrian Airlines (mellomlanding i Wien) koster ca kr 3500, omtrent som ei ukes chartertur inkl overnatting (vi bodde enkelt, men greit her for kr 4000, min anmeldelse for TripAdvisor her). Kun charterflybillett koster det halve, og du kan daglig ta en billig egyptisk rutebuss fra Hurghada eller Sharm til Kairo (under kr 100).
En populær måte å se Nildalen på er med varmluftsballong. (Foto: Oda Bhar)
Likevel frister det mer å fly rett til Kairo. Jeg ville blitt ei uke der, før jeg fortsatte til Aswan og tok utflukter derfra: Nassersjøen til Abu Simbel, nedover Nilen til tempelbyene Edfu og Kom Ombo. Aswan skal være en mindre og mer avslappet by enn Luxor, med nesten like mange severdigheter innen rekkevidde. Problemet med en kortferie er at du på slutten veit altfor godt hvorhen du ville reist videre om ferien var lengre. For meg ville neste punkt ha blitt Aswan. Kanskje reiser jeg dit en annen gang?
Fisker på Nilen. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
Jeg har flere Luxor-bilder i ei egen mappe på Flickr (det kommer nok enda flere dit etterhvert). Dessuten har reisefølget mitt lagt ut en bunke tegninger, både av folk og tempelmotiver.
Har du egne erfaringer fra Egypt, del dem gjerne i kommentarfeltet!
Slott og filmkaniner (Adelgren) torsdag, mai 20, 2010
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Reiser, Video.Tags: Adelgren, Bad Bunnies, Bed & Breakfast, innsjø, knekkebrød, Kunst, Lerum, Nääs, Nääs konsthandverk, Nääs Slott, skulptur, slott, Tor-Bjørn Adelgren, trefigurer, Valborgsmässoafton
add a comment
Dette er siste helgen av den lumske kaninutstillinga til Tor-Bjørn Adelgren i Sverige. Etter pinse reiser vi tilbake til Nääs og tar den ned. Men skulle du tilbringe noen feriedager på Västkusten, eller ha lyst på en utflukt til et slott på landet ved Gøteborg, så har du fortsatt sjansen noen dager!
Vi bodde på Björkenääs, den gamle direktørboligen, med utsikt til Slottet tvers over innsjøen. Nääs er også et kjent ridesenter, til venstre for hovedbygningen ser du stallene. (Foto: Oda Bhar.)
Jeg kan varmt anbefale området. Ikke bare kan du besøke et slott med intakte 1800-tallsinteriører, du kan også bo i et av de mindre husene på området. Vi bodde i den gamle direktørboligen, som ikke tok mer for overnattinga enn en vanlig Bed & Breakfast.
Et helt vanlig rom på et vanlig vertshus? (Foto: Oda Bhar.)
Vi lagde vår egen mat i et digert landkjøkken, drakk te og spiste knäckebröd i den antikke spisestuen, og på Valborgsmässoafton (natt til 1. mai) så vi fyrverkeriet over Slottet fra direktørbiblioteket.
Dinkelknäcke med paté, røkt makrell og karse til lunsj. Og te drukket av fint gammelt flortynt porselen. (Foto: Oda Bhar.)
Selve utstillinga Bad Bunnies har jeg beskrevet utførlig i en tidligere post. Her skal du bare få en bonus i et annet medium, gjennom en selvlaget film! Lyd og bilde er ikke all verden, tekstinga er mer for gøy enn til informasjon, men hvem sier at livet og kunsten alltid skal være seriøst? Enjoy! Det gjorde jeg. Å lage film er så gøy at jeg blir dritmisunnelig på dem som kan det.
Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. Her kan du se mer av bygningene og naturen rundt Nääs (som ligger i Lerum kommune, mellom Göteborg og Alingsås), og her er noen bilder fra monteringen av utstillinga.
Mer av det samme? (2010) lørdag, januar 2, 2010
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.Tags: Anders Baasmo Christiansen, Arthaus, Colosseum, Film Fra Sør, fuglespor, Gimle, journalistikk, Karlovy Vary, Mark Twain, Montages, Munchmuseet, Nordisk Filmfest, nyttår, Oslo Kino, Pan-Barentz, Pål Bang-Hansen, Rune Denstad Langlo, Rushprint, Sigurd Moe Hetland, snø, Stenersenmuseet, Svalbard, Twitter, vaktjobb, Vigelandmuseet
16 comments
Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.
I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)
2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.
Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)
Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.
I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)
Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.
Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)
I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)
En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.
Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.
Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!
Helse i vann (Karlovy Vary) søndag, august 9, 2009
Posted by Oda in Bybilder, Film, Kulturtips, Natur, Reiser.Tags: anen verdenskrig, arkitektur, Baden Baden, Böhmen, brønn, Eger, Europa, første verdenskrig, filmfestival, fløybane, graffiti, gravlund, helse, Hotel Thermal, humle, jernbane, jugendstil, Karlovy Vary, Karlsbad, kirkegård, kolonnade, kommunist, kurbad, KVIFF, Mähren, Montages, Murens fall, Ohře, oppdagelsesferd, Peter den store, regnvær, russere, russisk-ortodoks, Russland, Sentral-Europa, tårn, Teplá, tog, Tsjekkia, tysk, Tyskland, utsikt, vandring, vann
4 comments
«Hun er russisk!» sier min russiske kollega og peker på et av bildene mine fra Karlovy Vary, Tsjekkia. Ei eldre kone henter vann fra en de helsebringende brønnene, som i sin tid ga byen ryktet som et av Europas beste steder for kurbad, kanskje bare slått av Baden Baden, som ifølge min kollega var mest for de svært rike. Hit til Karlsbad, som byen dengang het, dro de litt mindre velstående på jakt etter helse, deriblant en mengde russere.
Ung og gammel henter vann i Parkfontenen. (Foto: Oda Bhar)
Tsar Peter den store besøkte Karlovy Vary i 1711, og samme år ble det første kurhotellet bygd. Hundre år seinere kom den virkelige storhetstiden. I 1870 ble byen knyttet til det europeiske jernbanenettet, og fram til 1. verdenskrig var de innom her alle sammen: det europeiske jetsetet og kunstnerne med navn som Goethe, Schiller, Dostojevskij, Freud, Marx, Leibniz, Beethoven, Brahms, Chopin, Dvořák, Wagner, Liszt og vår egen Grieg.
Slettelandskap i Nordvest-Böhmen. (Foto: Oda Bhar)
Selv skal jeg til byen sammen med redaksjonen i Montages, for å dekke den internasjonale filmfestivalen som finner sted her hvert år i juli. Vi reiser i festivalens minibusser, som plukker opp og leverer fra flyplassen. Det blir en fin kjøretur gjennom det nordvest-böhmiske slettelandskapet, tross øsende regnvær. Vi ser enger, treklynger, humleplantasjer, landsbyer med fine kirker og bergtopper med borgruiner.
Humle-plantasje i det nordvestlige Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)
I baksetet skravler gutta kontinuerlig om film. I forsetet sover Agnethe og jeg fotograferer, med regnværet på bilruta som naturlig softfilter. (Flere bilder fra kjøreturen her.)
Eng med valmuer ved veien, Praha – Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Russere drar fortsatt til Karlovy Vary, men det gjør mange andre folk også. Så hvorfor tror kollegaen min at kona på bildet er russisk? Er det noe med klærne, fargene, det røde og brune? Eller det blomstrete skautet, grønt med knallrøde roser, et vanlig folkloristisk plagg på landsbygda i Russland. Jeg så det selv langs den transsibirske jernbanen: Hver gang toget stanset var perrongen full av små koner med stakk og blomstretet skaut, som solgte opptenningsved eller bunter med gulrøtter.
(Mulig) russisk kone drikker vann i Dvořák-parken.
Kona setter seg på en benk og drikker fra den medbrakte plastkoppen sin. «Jeg er sikker,» sier kollegaen min. «Russisk hun er.» Jeg liker når hun høres ut som Yoda, den gamle jedi-mesteren i Star Wars: Morsom hun er. Jeg liker den slaviske aksenten, og holdningen, det litt bryske, av mange forvekslet med uvennlighet, men jeg tolker det helst som motvilje mot bullshit, et ønske om å skjære gjennom.
For å beskytte kurbadgjestene mot dårlig vær ble det bygget tak over springvannene, slik at du kunne gå tørrskodd mellom dem. Her, den staselige Møllekolonnaden. (Foto: Oda Bhar)
Det finnes mange teorier om hvordan du bør drikke vannet i brønnene. Før frokost for at effekten skal bli størst, fulgt av en halvtimes rask gange. Eller til bestemte tider på dagen, og aldri mindre enn 2 dl på 2 minutter. Selv prøvde jeg flere av de 14 kildene, og mest påfallende var hvor ulikt de smakte. Noen hintet om svovel, de fleste var salte og minnet om hav.
Springvann i Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Som nordmann er jeg vant til å drikke fra fjellbekker med hendene som skål, derfor brydde jeg meg ikke om å ta med meg en kopp. Noe som gikk greit de første par gangene – helt til jeg stakk hånda inn i en stråle og ble skoldet. Jeg lot som ingenting, tok hånda rolig ut og slurpet i meg vannet. Men seinere prøvde jeg ingen ukjente fontener uten kopp.
Torget foran Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Karlovy Vary er en vakker by. Gjennom historien har den vært herjet av branner, oversvømmelser og krig, men i likhet med tyskerne er tsjekkerne glade i å bygge opp igjen og restaurere gammel bebyggelse.
Hotel Romance og Markedskolonnaden. (Foto: Oda Bhar)
I Norge blir denne typen «kopier» sett ned på, ekspertene foretrekker å bygge nytt, siden kongstanken er at alt skal uttrykke tida det bygges i. Dermed ender vi med svært uensartede bykjerner, i motsetning til Sentral-Europa, hvor du kan gå omkring som i nykonstruerte historiebøker.
Böhmisk krystall er verdenskjent for sin høye kvalitet. Dette gjelder ikke minst Karlovy Varys lokale variant, Moser-glass. (Foto: Oda Bhar)
Da Donau-monarkiet falt etter 1. verdenskrig ble Tsjekkoslovakia opprettet av de tidligere tyske regionene Böhmen og Mähren, samt det nordlige Ungarn. Karlovy Vary ligger i det gamle nordvestlige Böhmen, og majoriteten av befolkningen var tysk fram til 2. verdenskrig.
Yoghurtis som faktisk smaker yoghurt! (Foto: Oda Bhar)
At byen ble internasjonal lasarettstad hindret ikke amerikanske fly fra å bombe den mot slutten av krigen. Selv store og godt merkede bygninger dekket med Røde Kors-flagg ble rammet, og mange liv gikk tapt. Etter 1945 ble mesteparten av den tyskættede befolkningen fordrevet, og tapte alle verdier. De nye innbyggerne kom for det meste fra Sentral-Böhmen.
Den russisk-ortodokse kirken i Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
I 1946 ble kurbadene statlige, og først etter kommunismens fall i 1989 ble virksomheten igjen rettet inn mot et internasjonalt publikum. Idag er ifølge Wikipedia en tredjedel av alle hoteller og underholdningssteder (som kasinoet) eid av «private investorer fra Russland og andre tidligere Sovjetrepublikker», ifølge en tsjekkisk bekjent i Norge en omskrivning for mafia.
Becherovka er byens kjente krydderbrennevin. Den smaker pepperkake og ble utviklet av tyskeren Jan Becher. (Foto: Oda Bhar)
Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble startet i kommunisttida (1946), men har først de siste 20 årene blitt en virkelig internasjonal arena. Hotel Thermal ble bygget spesielt for filmfestivalen, og inneholder opptil flere kinosaler og konferanserom hvor det kan vises film.
Den lille elva Teplá krysser Karlovy Varys historiske bykjerne, før den renner ut i elva Ohře. I midten ser du sovjetblokka Hotel Thermal, av mange kalt byens styggeste hus. (Foto: Oda Bhar)
En morgen er det fullt på filmen jeg planla, dessuten er jeg lei av bykjernen. Jeg rusler avgårde i en tilfeldig retning, og kommer snart til et område hvor husene er mindre bløtkakeaktige. Som mange sentraleuropeiske byer ligger Karlovy Vary der en elv renner ut i en annen, i dette tilfellet den smale Teplá, som krysser den historiske bykjernen, og den brede Ohře (tyske Eger), som seinere munner ut i Elbe.
Jernbanestasjonen ligger litt utenfor bykjernen. (Foto: Oda Bhar)
Jeg finner en bro over begge elvene, klatrer opp en liten ås og havner ved den gamle jernbanestasjonen. Her går jeg på jakt etter graffiti. Jeg finner ikke mye, men noe er det alltid i nærheten av toglinjer.
Sjablonggraffiti på jernbro over toglinjene. (Foto: Oda Bhar)
Mitt neste funn er et boligområde med moderne sovjetblokker og utsikt over den brede Egerdalen. Jeg surrer rundt og fotograferer litt, før jeg krysser et friområde med grasplen og kløver og store trær.
Boligområde nord for sentrum, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)
Her snubler jeg over en kirkegård, ulik alle andre jeg har sett. Urnene er plassert i små glassmontre, stablet oppå hverandre og murt sammen til en slags boligblokk for døde.
Kirkegård hvor de døde har vinduer. (Foto: Oda Bhar)
Det fine er at folk har satt små fotografier og pyntegjenstander inne i montrene, noe som gjør tanken på den avdøde klarere, ihvertfall for meg, enn om de bare var markert med en enkel stein.
De dødes vinduer mot livet. (Foto: Oda Bhar)
Fra kirkegården prøver jeg å finne tilbake til sentrum, men går meg vill og trasker til føttene verker. Hvorfor skjer dette nesten alltid når jeg går på oppdagelsesferd, særlig utenfor kantene på kartet?
Selv ugresset er vakkert i Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)
Etter en laaang strekning langs ei gate som aldri tar slutt (men jeg vil ikke gi meg, nekter å snu!) møter jeg et skilt hvor navnet Karlovy Vary er streket gjennom med rødt. Jeg er ved bygrensa. Der er det heldigvis også en holdeplass med oppslåtte rutetider og et gjenkjennelig navn, slik at jeg kan ta bussen tilbake.
Bratt skog sett fra fløybanen i Teplá-dalen. (Foto: Oda Bhar)
Stort sett er hele Montages-gjengen opptatt med filmer og skriving (og litt øl) uka gjennom. Først den siste dagen, søndag når vi skal reise hjem, tar vi en felles utflukt på dagtid. Det er en fløybane av liknende type som i Bergen, som fører opp til et utsiktstårn i de grønne åsene øverst i Tepládalen.
Utsikt over Karlovy Vary fra utsiktstårnet Diana. (Foto: Oda Bhar)
Herfra ser jeg det alt sammen igjen: Det store brune festivalhotellet, bygårdene i jugend- og barokkstil, den russiske kirken med løkkuplene, forstedene utenfor bykjernen med pastellfargete blokker.
Hotel Thermal og den russiske kirken sett fra utsiktstårnet. (Foto: Oda Bhar)
Når jeg ser på bildene fra utflukten synes jeg vi minner om et band på tur. Et band i den happy første tida, før alle stridene begynner, mens alle ennå tror at ingenting ondt kan skje.
Bad ass Montages: Karsten, Trond, Oda, Eirik og Agnethe.
Jeg har mange flere bilder fra denne turen. Hardcore-interesserte kan se dem på Flickr (oversiktsside her). Du kan også gå rett til lysbildeshow: 1) Gatene i den historiske bykjernen, 2) vandringen min til forstedene, 3) detaljer fra den fine kirkegården, og 4) bilturen til og fra byen fra Praha.
Du kan også lese den forrige posten min, som handler om selve filmfestivalen, ikke minst filmene jeg så. Her gir jeg noen gode råd om hvordan du kan velge filmer blant flere hundre på en festival.
Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009) søndag, juli 19, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Reiser.Tags: About Elly, Alle Anderen, Amerian Beauty, Anders & Harri, Andreas Dresen, Asghar Farhadi, Åsa Blank, Baksy, callsenter, Christian Sønderby Jepsen, Darbareye Elly, Das weisse Band, Eirik Smidesang Slåen, Elchin Musaoglu, English Strawberries, Escape from the Call Center, Everyone Else, Federico Rizzo, festival, film, filmfestival, Filmfrelst, Fuga dal Call Center, Guka Amarova, Iran, Ivan Vojnar, Johan Palmgren, Karlovy Vary, Karlsbad, Karsten Meinich, Katya Shagalova, KVIFF 2009, Larisa Sadilova, Maren Ade, Michael Haneke, Montages, Murens fall, Nothing Personal, Oksana Bychkova, Piggies, Plus One, podcast, Robert Glinski, Russland, Sam Mendes, Sestra, Side om side, Sovjetunionen, Supriyo Sen, Swinki, telefonselger, The 40th Door, Tobruk, Tsjekkia, Tsjekkoslovakia, Vaclav Marhoul, Valeria Gai Germanika, Vit Pancir, Vladimir Drha, Wagah, Whisky mit Vodka
5 comments
En filmfestival byr på utfordringer. Hvordan velge hva du vil se fra et program på 220 filmer? Noen velger utfra hvilke regissører de kjenner fra før, andre har favoritter når det gjelder land eller tema. Eller du kan tenke motsatt, lete etter slikt du ikke kjenner fra før, og ikke får sett andre steder. Du kan også følge festivalledelsens inndeling av filmene i underprogrammer, gjerne etter tema og region, eller retrospektivt omkring en regissør. Ikke minst kan det være greit å ha en plan for hva du ikke vil se.
Hotell Thermal, den kommunistiske funkisblokken som er hovedkvarter for Karlovy Vary Internasjonale Filmfestival (KVIFF). Foto: Oda Bhar.
Jeg er nettopp kommet hjem fra filmfestivalen i Karlovy Vary (Karlsbad), etter ei ukes tur med redaksjonen i Montages, den nye norske filmnettsiden jeg skriver for. På forhånd hadde jeg to klare planer: 1) Å overlate skurkefilmer, vampyrfilmer og amerikanske indiefilmer til de andre, og 2) selv se mest mulig østeuropeisk film. Karlovy Vary er kjent for godt utvalg i østeuropeisk film, noe vi sjelden ser på norske kinoer. Når det i tillegg skulle vises en serie med kvinnelige russiske regissører, hadde jeg funnet en førsteprioritet. Som fersk filmklubbgjenger på 1990-tallet var min aller første fascinasjon tsjekkisk film fra 1960/70-tallet, og siden vi befant oss i Tsjekkia var det en god anledning til oppdatering. Vil stemningen og humoren jeg likte være gjenkjennelig også i moderne tsjekkisk film? Et jubileum nærmer seg i høst, noe jeg også hadde i bakhodet. Det er 20 år siden Murens fall, og hva har skjedd i randsonene til den gamle Sovjetunionen?
Montages-gjengen sjekker inn på hotell Thermal. Foto: Oda Bhar.
Jeg rakk å se 4 filmer fra «Et kvinnelig blikk på Russland», dvs halvparten av dette underprogrammet. Også i serien «Tsjekkisk film 2008-2009» så jeg 4 filmer. I tillegg fikk jeg sett 2 sentralasiatiske filmer i serien «Øst for Vesten», samt en polsk film fra hovedprogrammet. Totalt så jeg 16 langfilmer og 3 kortfilmer, altså 19 filmer til sammen. 6 av filmene hadde kvinnelig regissør, 13 hadde mannlig. De tre kortfilmene var dokumentarer: En svensk og en dansk, samt en tysk som handlet om seremonier på grensa mellom India og Pakistan. 11 av 16 langfilmer kom fra den tidligere østblokken: 4 russiske, 4 tsjekkiske, én fra hver av Polen, Kazakhstan og Azerbaijan. Av de 3 tyske filmene jeg så fikk 2 gjeve priser (regiprisen til Andreas Dresen, og den korte dokumentarprisen til India/Pakistan-filmen). Øvrige 3 spillefilmer var fra Iran, USA og Italia, sistenevnte med dokumentariske innslag.
En av de to redaktørene i Montages, Karsten Meinich, foran festivalskiltet i lobbyen på festivalhotellet. Foto: Oda Bhar.
De 6 filmene jeg så fra andre steder enn Øst-Europa ble valgt etter tema, regissør eller anbefalinger. De tre kortdokumentarene ble først sett av andre i Montages, og sterkt anbefalt. Den italienske callsenter-filmen handlet om en problematikk jeg opplevde som personlig relevant: Folk med høy utdanning som havner i lavlønte, ufaglærte jobber. Den iranske fimen hadde vunnet regiprisen i Berlin, og siden Iran har vært sterkt oppe i nyhetsbildet var jeg blitt nysgjerrig. Den amerikanske filmen hadde en regissør jeg liker god, og hver gang håper skal skape et nytt mesterverk (men nei): Sam Mendes, som i 1999 lagde American Beauty).
Utsikten fra mitt og Agnethes hotellrom. Foto: Oda Bhar.
Hvordan var resultatet? Jeg så mye god film. Men et par unntak var alle filmene verdt å se. De russiske spillefilmene av kvinnelige regissører var (surprise!) svært forskjellige. Jeg skal ikke prøve å lete etter en trend, at folk ser trender i kvinners verker pleier å irritere meg, det handler gjerne om fordommer og skjult nisjifisering. For eksempel tanken om at kvinner skulle være ekstra gode på å skildre mellommenneskelige relasjoner. Vel, noen kvinner er gode på det, andre er elendige, og hva med alle mennene som skildrer psykologiske faktorer fantastisk? Blant filmene jeg så var 4 helt glimrende på mellommenneskelige forhold (2 laget av menn og 2 av kvinner) og 2 helt elendige (én fra hvert kjønn). Resten var midt på treet mht psykologi. Det eneste jeg kan se at kvinnelige regissører stort sett har felles, er at de ikke hater kvinner. Hvis du vil unngå misogyn film (eller litteratur) kan det være en god idé å velge kvinnelige forfattere eller filmskapere. Men det finnes selvfølgelig også menn som ikke hater kvinner. Kjønn er en usikker variabel. Det kan likevel ha en egen verdi å spesifikt lete fram filmer laget kvinner, rett og slett fordi vi så sjelden gjør det. Jeg får alltid en støkk når jeg etter en uke med film tenker at jeg har sett skikkelig mange laget av kvinner, og så viser det seg å bare handle om en tredjedel.
Hvis du lurer på hvordan tsjekkere ser ut: Noen eksempler fra filmen "English Strawberries" (2008, regi: Vladimir Drha). Foto: Oda Bhar.
De russiske filmene var ikke minst forskjellige når det gjaldt sjanger. Det var et finstemt psykologisk portrett med politiske undertoner, et melodramatisk romantisk drama, en opprørsk og realistisk ungdomsfilm, og en tåpelig romantisk komedie. Tre av dem kunne like gjerne vært laget i Norge, mens den fjerde tok opp et problem vi ikke kjenner i samme grad: En KGB-agent tar ekstrajobb som privatdetektiv, og havner i et etisk dilemma. At statsansatte må ta ekstrajobber fordi den offentlige lønna er for lav til å leve av er et ikke uvanlig problem i dagens Russland, og stiller helt nye krav til profesjonalitet. Ytterligere 3 filmer fra Sovjetunionens tidligere randsoner tok opp alvorlige sosiale problemer, med et perspektiv som minner om typiske Film fra sør- filmer: Mafiatilstander og barneprostitusjon, samt religiøs problematikk hvor eldre tradisjoner møter nye. Av de 4 tsjekkiske filmene handlet 2 om historiske forhold: Sovjetunionens invasjon i 1968 og tsjekkiske soldater under 2. verdenskrig. Begge fokuserte på det psykologiske, istedenfor action. De øvrige 2 var én impresjonistisk film i avantgarde-tradisjonen, og et tradisjonelt relasjonsdrama – begge relativt mislykkede. Også én av de tyske filmene sneiet innom øst/vest-problematikk, men totalt vil jeg si at minst 7 av filmene var svært lite eksotiske, i betydningen høyst relevante for norsk virkelighet idag. At det var en klar overvekt av psykologisk orienterte filmer kan handle om flere ting: 1) Et generelt fokus i europeisk film, basert på det faktum at filmskaperne har mindre penger enn sine amerikanske kolleger, 2) et generelt fokus ved akkurat denne festivalen – eller 3) hva denne skribenten finner mest interessant.
… og her er noen kvinnelige eksempler på hvordan tsjekkere kan se ut. De to mennene på bildet er derimot regissører (én tysk og én britisk) for den indiske og den pakistanske delen av Wagah (2009), kortfilmen som vant prisen for Beste dokumentar under 30 minutter. Foto: Oda Bhar.
En annen dag skal jeg prøve å få lagt ut en post med bilder fra byen og noen opplevelser utenfor kinosalene. Men først (kanskje for spesielt interesserte): En miniomtale av hver film jeg så, med terningkast. Spesielt er det verdt å merke seg de to filmene jeg gir en sekser-terning: Den tyske filmen Alle Anderen, som kommer til Norge rett over jul, og den polske Piggies, som burde komme hit (men neppe gjør det). Samt den allerede nevnte russiske Nothing Personal, om den villfarne spionen. Også tyske Whisky mit Vodka og italienske Escape from the Call Center kunne etter min mening fått et norsk publikum. (Mer nedenfor.)
Regissør Andres Dresen ankommer hotell Thermal foran den internasjonale premieren på sin film Whisky mit Vodka (2009). Foto: Oda Bhar.
MANDAG – ankomst og film:
Fly Gardermoen – Praha. Minibuss til Karlovy Vary. Regnvær, grønne åkre, humleplantasjer, søvnige landsbyer. Redaktørene møter oss på hotellet. Innsjekk, registrering for pressepass, tar ut billetter til neste dags visninger. Velkomstmiddag. Kino og mingling. Film:
1. Whisky mit Vodka (tysk, 2009, regi: Andreas Dresen) – metafilm om filminnspilling for alle som håper på status eller har en alder. Underfundig humor, litt slapstick, og mange uventede vendinger. Min omtale her. Terningkast 5.
Reklameposter for den polske filmen Piggies (2008) utenfor det ærverdige Grand Hotell Pupp, hvor de rikeste stjernene bor. Foto: Oda Bhar.
TIRSDAG – filmer:
2. Piggies (polsk, 2008, regi: Robert Gliński, orig tittel: Świnki) – sterk ungdomsfilm som skildrer barneprostituerte tenåringer på den polsk-tyske grensen. Agnethes omtale her. Terningkast 6.
3. My Husband’s Women (tsjek, 2009, regi: Ivan Vojnár, orig tittel: Ženy môjho muža) – irriterende relasjonsdrama som virker laget av gammel gris. Min omtale her. Terningkast 2.
4. Nothing Personal (rus, 2007, regi: Larisa Sadilova, orig tittel: Ničego ličnogo) – fascinerende om en KGB-agent turned freelance-spion som balanserer på grensa til privat stalker. Terningkast 5.
5. Escape from the Call Center (italiensk, 2008, regi: Federico Rizzo, orig tittel: Fuga dal Call Center) – italiensk dokufiksjon som tar drittjobbernes ubehag på kornet. Historien handler om telefonselgere, og har innslag av surrealisme og dokumentarisk intervju. Min omtale her. Terningkast 4.
Regissør Federico Rizzo introduserer sin film «Escape from the Call Center» i Kino Čas under KVIFF 2009. Foto: Oda Bhar.
ONSDAG – filmer:
6. Tobruk (tsjek, 2008, regi: Václav Marhoul) – en tsjekkisk variant av Max Manus. Tsjekkiske soldater blir sendt til Libya under 2. verdenskrig og må kjempe mot tyskere, ørkenen og varmen. Vellykket vektlegging av det psykologiske framfor action. Terningkast 4.
7. English Strawberries (tsjek, 2008, regi: Vladimír Drha, orig tittel: Anglické jahody) – I 1968 planlegger en ung tsjekkisk gutt å dra til England som jordbærplukker, men den dagen han skal dra blir Tsjekkoslovakia invadert av sovjetiske soldater. På sitt beste er dette en tradisjonell tsjekkisk komedie med absurd humor og politiske undertoner, men dessverre er den minst 40 min for lang. Terningkast 3.
8. The 40th Door (Azerbaijan, 2008, regi: Elchin Musaoglu, orig tittel: 40-ci qapi) – en liten gutt prøver å forsørge sin mor på lovlig vis, noe som ikke er lett i en tidligere sovjetstat hvor kaos og mafiatilstander rår. Filmen problematiserer et kjønnsrollemønster hvor det er uhørt at en ung enke tar arbeid utenfor hjemmet, selv om hun mangler andre måter å forsørge seg på. Terningkast 3.
9. Alle Anderen (tysk, 2009, regi: Maren Ade) – sterk dramakomedie om parforholdets klaustrofobiske absurditet og intimitet. Vant Sølvbjørnen for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin i år, og får norsk kinopremiere over jul. Terningkast 6.
Også Karlovy Vary Teater tas i bruk som kinosal under festivalen. Foto: Oda Bhar.
TORSDAG – filmer:
10. Plus One (russ, 2008, regi: Oksana Bychkova, orig tittel: Pljus odin) – tøysete, irriterende romantisk komedie om en streng russisk kvinnelig tolk som faller for en fjollete britisk dokketeaterinstruktør. Terningkast 2.
11. Away We Go (am, 2009, regi: Sam Mendes) – lightversjonen av Alle Anderen som jeg så kvelden før. Småvittig bagatell om et rotløst par som venter barn og leter etter et sted å slå seg ned. Terningkast 4.
12. About Elly (iransk, 2009, regi: Asghar Farhadi, orig tittel: Darbareye Elly) – velspilt mysterielek om en flokk venner som reiser på weekendtur. En av dem forsvinner, og det viser seg at alle har hemmeligheter. Vant Sølvbjørnen for beste regi i Berlin i år. Min omtale her. Terningkast 4.
Når du ser opp i teatret kan du få øye på en engel. Foto: Oda Bhar.
FREDAG – filmer:
13. Once Upon a Time in the Provinces (russ, 2008, regi: Katya Shagalova, orig tittel: Odnaždy v provincii) – dramatisk kjærlighetsdrama med Bonnie & Clyde-overtoner om en filmstjerne som reiser til sin søster på landet for å hvile ut. Men hvile får hun ikke. Stedet har røffe omgangsformer, flotte mannfolk og ulmende konflikter, og før hun vet ordet av det har hun viklet seg inn. Terningkast 4.
14. Sister (tsjek, 2008, regi: Vít Pancíř, orig tittel: Sestra) – et forsøk på å lage impresjonistisk poesifilm inspirert av tsjekkisk kultroman. Ingen klar handling, kun litterær opplesning av svulstig poesi på voiceover, fulgt av tenksomme bilder ut av togvinduer og av føtter som går på asfalt. Jeg sovnet etter ti minutter, og ikke bare pga festen kvelden før. Terningkast 2 (under tvil, fordi musikken dog var bra).
15-17. 3 stk kortfilm, dokumentar: Side om side (dansk, 2008, regi: Christian Sønderby Jepsen) – rørende om en misforståelse som førte til en ti meter bred hekk mellom naboer. Wagah (tysk, 2009, regi: Supriyo Sen) – balansert om ritualet som hver dag finner sted på en indisk-pakistansk grensepost. Vant prisen for beste dokumentar under 30 min i Karlovy Vary. Anders & Harri (svensk, 2008, regi: Åsa Blank, Johan Palmgren) – vakkert om to gode og litt uvanlige venner som reiser med tog og synger sammen. Fikk hederlig omtale under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år.
18. Everybody Dies But Me (russ, 2008, regi: Valeria Gai Germanika, orig tittel: Vse umrut, a ja ostanus) – tenåringsdrama om jenter på terskelen til voksenverdenen, som likner en blanding av Jenter og Bare Bea. Realistisk og underholdende, men litt forutsigbar. Terningkast 3.
Den svenske regissøren Johan Palmgren i Kino Panasonic med hovedpersonene i dokumentarfilmen sin, Anders og Harri. Foto: Oda Bhar.
LØRDAG – film og fest:
Fikk ikke billett til morgenvisningen av Michael Hanekes nye film (Das weisse Band, les Lars Oles omtale her). Var uansett filmtrøtt og bestemte meg for å gå tur. Trasket ut av sentrum, gjennom jernbanestasjonen og et boligområde, fant en rar og fin kirkegård, snudde men gikk meg vill, havnet ved bygrensa, tok bussen tilbake. Etterpå så jeg likevel en film:
19. Native dancer (Kazakhstan, 2008, regi: Guka Amarova, orig tittel: Baksy) – eksotistisk sjamanfilm med forbannelser og mafia. En eldre kvinne driver et healingsenter på landsbygda i Kazakhstan, og hjelper med alt fra alvorlige sykdommer til kjærlighetsproblemer. En mafiaboss vil bygge hotell på jorda, men hun nekter å la seg kjøpe ut. Terningkast 3.
Folk samlet seg da kjendisene ankom prisutdelingen. Foto: Oda Bhar.
Om kvelden var avslutningsshow… på tsjekkisk. Vi så det på hotell-tv og prøvde å gjette hvem som vant prisene. (Etterpå kunne vi lese det på internett.) Deretter var det avskjedsmiddag for Montages-gjengen på restaurant hvor redaktørene Eirik Smidesang Slåen og Karsten Meinich tidligere i uka spiste lunsj med Trond Giske. Det ble happy sliten mingling, enighet og uenighet om film, og mye skåling. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
SØNDAG – sightseeing og avreise:
Lang frokost og felles lunsj. Utflukt med kabelbane til utsiktspunkt øverst i dalen. Buss til flyplassen. Fly Praha – Moss. Buss til Oslo.
Da vi sto opp søndag var festivalbanneret tatt ned. Foto: Oda Bhar.
Les om Montages-gjengens favorittfilmer på årets KVIFF her. En oversikt over artiklene vi skrev her. Karsten Meinich har laget et par videomontasjer her og her. I tillegg kan du høre en Filmfrelst-podkast hvor noen av gutta snakker om festivalen fra et annerledes perspektiv enn mitt. Flere av bildene mine fra Karlovy Vary, både festivalen og byen, finner du her.
Mine artikler på Montages framover kan du følge ved å gå direkte til denne siden, som også inneholder en presentasjon av meg.
Montages i Karlovy Vary: Lars Ole, Trond, Oda, John Einar, Eirik, Agnethe, Åsmund og Karsten. Foto: Eirik Smidesang Slåen.
Med tog gjennom Skottland onsdag, august 6, 2008
Posted by Oda in Natur, Reiser.Tags: Arisaig, damptog, Eigg, Hogwart Express, Jacobite, Mallaig, sauer, Scotland, sheep, Skottland, steam train, tog
25 comments
- Som bestefaren min pleide å si: Er du misfornøyd med været, bare vent i ti minutter. Innen da har det endret seg igjen.
Det er jenta på butikken i Arisaig som sier dette. Hun ser at vi er våte, med mørke bukser og mine altfor store gummistøvler, lånt av reisevennen for å slippe ut av blaute fjellstøvler og kanskje unngå forkjølelse. Vi har nettopp kommet inn med båten fra øya Eigg, og er innom for å spørre etter busstider til fiskerbyen Mallaig, hvor vi bor. På Eigg prøvde vi å gå opp på et fjell som kunne ha gitt utsikt helt til de ytre Hebridene. Men været var ikke godt nok, vi måtte gi opp rett under toppen, fordi det blåste så vi kunne lene hele kroppen mot vinden. Jeg hører en foss, mente jeg, men hvor er den? Det er ingen foss, svarte reisevennen, det er vinden som bruser over fjellet.
Vi har tilbrakt ei drøy uke i Skottland allerede. Vi fløy fra Oslo til Aberdeen, tok toget til Glasgow og nordvestover mot kysten. Fra Glasgow minnet togturen om strekningen Oslo-Bergen, med høyland og topper, myrull og fjellvann, og til slutt en nedstigning gjennom trange daler. Noen av innsjøene har skogkledde øyer, et minne om landskapet før avskogning og sauebeiting. På siste del av strekningen åpner fjordene seg mot oss, og deretter havet.
At været er er skiftende plager oss sjelden, landskapet blir bare vakrere av lagene med lys og skygge, tåke og sol som fyker over innsjøer og heier. I byene finner vi alltid en kafé eller pub å søke ly i til det klarer opp igjen. Å dra til fjells uten gummistøvler, derimot, får jeg angre på. Vi skulle jo gå på en sti, da holdt det vel med vanntette fjellstøvler? Jeg var ikke forberedt på at halve landet er ei myr, med stier som minner om gjørmete bekker.
Alle øyene her har korte, fyndige, keltiske og norrøne navn: Eigg, Rum, Muck, Canna, Skye, Mull, Coll, Barra, Tiree. Noen av dem tilhører Hebridene, eller kanskje alle, jeg er ikke sikker. Ordet for fjelltopp er Sgurr og innsjø heter Loch, og på skiltene står det keltiske navnet under det engelske.
På Eigg finner jeg en brosjyre om fugler hvor lokale betegnelser er med, og de er ofte mistenkelig norske, som havsule: sulaire (på engelsk gannet). Og det er ikke rart, vi er midt i vikingenes plyndringsbelte. Utenfor Eigg ligger ei miniøy kalt Castle Island, beryktet for at norske pirater brukte den som base og terroriserte de fastboende på øyene og fastlandet omkring. Også navnet Eigg er norrønt og viser til øyas siluett, som minner om en knivsegg.
Myten bak Skottlands nasjonalsymbol, tistelen, er også knyttet til vikingene. Under et nattlig snikangrep skal de ha snublet over piggplantene og bannet så høyt at lokalbefolkningen våknet og rakk å forsvare seg.
Det skotske er en vennlig blanding av høflig anglifisert og langsomt nordisk. Den rolige måten folk snakker på, de åpne blå blikkene som ser rett på deg, at de alltid tar seg tid til en hilsen, en pause og et lite smil, før det egentlige ærendet bæres fram. De vanlige motsetningene by/land nord/sør er høyst merkbare, og forsterkes jo lenger fra England du kommer. Under ferjeturen snakker vi med ei bestemor fra the borders, grenseområdet mot England, som gjør et nummer ut av hvor forskjellig hennes hjemtrakter er fra den karrige vestkysten. Vi får inntrykk av at det ikke bare er landskapet hun sikter til, men folkene, at de er litt røffe for henne tweedkledde smak.
Ikke minst er historien røff på disse kanter. Klanene var ikke rene familier, men en høvding og leilendingene hans. Tradisjonelt trengte høvdingen småbøndene for å reise en hær, men dette ble forbudt under engelskmennene, som ikke ville gi andre enn sentralmakta tilgang på en våpenstyrke. Den nye regelen gjorde folket som bodde på jorda uinteressante for høvdingen, han ville heller bruke landet til saueavl og dra inn penger på kjøtt og ull.
På vestkysten huskes 1800-tallet som ei tid for sosiale katastrofer. Potetpest, hungersnød og regelrette utrenskninger, på lokalmuseet i Mallaig hører vi grusomme historier. MacDonaldene ville ha landet til MacLeodene, jaget dem inn i en hule og tente bål foran inngangen så alle døde av røykforgiftning. En høvding ville starte sauehold og kastet ut leilendingene midt på vinteren, rev husene og lot høygravide kvinner sove utendørs og fryse ihjel.
Med denne kunnskapen i bakhodet er det ikke lenger med like stor glede jeg ser sauene som beiter i det åpne landskapet, de hvite ulldottene mot de grønne heiene, de svarte hodene med krumme horn og våkne øyne når du kommer for nær. De virker perfekt tilpasset omgivelsene, men kom hit til fortrensel for fattige bønder.
Men idag er dette fjerne minner. Innbyggerne langs kysten lever nå av fiske og turisme. Om sommeren strømmer det reisende til for å fiske, gå i fjellet, kikke på fugler og dra på hvalsafari. Ved Eigg ser vi skarv og sel som hviler på et skjær, skarven sprer ut vingene og tørker dem i vinden. På hjemveien ser vi halene til to småhvaler i vannskorpa, de ligger lenge og vipper før de dykker og forsvinner. Seinere spretter bestemoren opp og mener at hun ser dem igjen, peker opphisset for barnebarnet, og ingen protesterer, enda alle ser det bare er to dykkender som svømmer.
Småbyen Mallaig er knutepunkt for jernbane, bussruter og ikke minst ferjer, til den store øya Skye, hvor hytteprisene ifølge lokalavisa nærmer seg to millioner, og den mindre utbygde øygruppa The Small Isles, som Eigg er en del av. Mange turister reiser rett gjennom Mallaig på vei til disse stedene, men vi har valgt småbyen som utgangspunkt for dagsutflukter.
Fordelen med å bo i en by er et godt utvalg puber, fiskerestauranter og småbutikker. De nærmeste øyene ligger kun én times ferjereise unna, og i tillegg begynner det flere vandrestier i åsene som omkranser byen, bare på en halvtime er du langt oppe i fjellet. Mallaig har også en levende havn, som gir en livlig og autentisk stemning.
Vil du reise hit i høysesongen er det lurt å booke rom på forhånd, spesielt om du vil bo på Bed&Breakfast i sentrum. Det er rolig, praktisk, utsikt til havna, gangavstand til alt, rommene er så rene at du kan sleike gulvet, frokosten inkluderer egg, bacon, bønner, toast, müsli og frukt – alt dette for kr 300 pr person/natt. Et kvarters gange fra sentrum kommer du ned i kr 200 og har fortsatt tilgang på turstier og utfluktsmuligheter.
Jeg kan også varmt anbefale reisemåten vår. Togpass er en rimelig form for interrail i miniformat, og en bra ordning for deg som vil se mer av Skottland enn de største byene. Scotrail tilbyr to varianter: 8-dagers pass til ca 1000 kr (fri reise 4 av 8 dager), eller 15-dagers pass til kr 1400 (du kan reise 8 dager av 15). Spesielt på lengre strekninger blir det anbefalt å reservere sete i tillegg, men dette er gratis. Togpasset gir rabatt på flere buss- og ferjestrekninger, samt sightseeingturer i storbyene.
Strekningen mellom Glasgow og Mallaig blir kalt Skottlands vakreste. Ikke bare er det fin natur, du får også glimt av skottenes tekniske bragder. Skotske ingeniører har gjort mange store oppfinnelser, ikke minst innen transport og kommunikasjon. Lufthjulet, veidekket, sykkelen, stålskipet, jernplogen, oljeraffineringen, det elektriske lyset, fjernsynet, telefonen, radaren og termosen ble alle oppfunnet av skotter. Dessuten videreutviklet en skotte den rudimentære dampmaskinen (oppfunnet av en engelskmann) til den avanserte maskinen som fikk en så sentral plass i 1800-tallets industri.
På toget mot nordvest reiser du over flere viaduktbroer, og du kan legge inn en to timers tur med damptoget fra Harry Potter-filmene (Hogwart Express, eller the Jacobite, som den egentlig heter) mellom Fort William og Mallaig. Jeg satt med nesa (og kameralinsa) trykket mot togvinduet gjennom hele turen, så hvis du vil se overkill mange bilder av skotsk høyland kan du gjøre det her. Jeg har også flickr-mapper med flere bilder fra øya Eigg og havnebyen Mallaig.
En bookingside for rimelig overnatting i Skottland finner du her. Eller gå hit for en oversikt over steder i området rundt Mallaig. For større byer som Glasgow, Edinburgh og Aberdeen kan denne, denne eller denne siden være bedre. Booking av vanlige togbilletter i Skottland kan du gjøre her.
