Bharfot

Kioskfolkene har ei diger gummirotte som de gjemmer på stadig nye steder for å skremme oss. Den snerrer fra kaffemaskinen, glor ut av brusskapet, sitter på stolen til ei av kassererne når hun kommer fra do. Rotta er stor som en huskatt og ørene ligger flatt bakover hodet, kjeften er åpen med blodig tannkjøtt og helsvarte tenner. Kassereren hyler og Fredrik flirer fra kaffedisken, han har dragning mot både practical jokes og polaroids. I april leide han kjelleren til utstillingsplass, monterte familiens feriebilder, ekte og falske, på søttitallstapet, og stilte dem ut bak glass og ramme til kinopublikums forvirring. Jeg likte de blasse bildene fra nordnorske campingferier, og ikke minst de klønete lappene med tekst, hamret ned på en gammel reiseskrivemaskin med plenty skrivefeil, sannsynligvis både ekte og falske de også.

Aller best likte jeg lappen under to troll i en fornøyelsespark, med vorte på nesa, kjepp i hånda og feite glis i solsteiken. «Dette hadde aldri gått an i virkeligheten. Troll tåler ikke sol.»

Ei av jentene i kinokassa skal snart slutte, og den andre er bekymra for hvem hun får som ny makker. De fleste er greie, men noen liker ikke tøys, og det er slitsomt å sitte i dagevis uten å kunne tøyse. For eksempel pleier hun å muntre seg opp når hun teller vekslekassa, ved å tegne på forseglinga til pengeposen, «klingende mynt» og en liten figur. En gang spurte hun en eldre kollega: Hva tenker du når du ser at jeg har pyntet posen? Kollegaen svarte: Da tenker jeg, hvorfor gidder du det der. Men blir du ikke glad, spurte Linn, når du ser at jeg tegner… en elg? Den eldre ristet hodet: Nei.

Linn forteller meg dette mens hun skifter og skal hjem. Selv har jeg to timer igjen av vakta. Jeg kommenterer inn gjennom den åpne døra til garderoben: Det er dumt med disse menneskene som vil legge en demper på andre.

Polaroidutstillingen Harrycamping er laget av Fredrik Mortensen. Det finnes også en nettside, men ifølge fotografen er den «like ustabil og uforutsigbar som døgnrytmen». For kinofolk vil det ikke si lite. Men prøv gjerne likevel.

Jeg står på brua over motorveien i Bjørvika med en hel del folk som i likhet med meg har sett for mange agentfilmer. Vi ser rett ned på en sperring satt opp av politiet, som vi bare kaller Secret Service, og hver gang de stopper en fotgjenger eller en vinglete syklist roper noen fra brua: Bombe!

Vi venter på fyrverkeriet, men ventinga trekker ut. Syklistene kommer ikke over motorveien fordi brua er for full, men politiet nekter å slippe dem bortover kaia mot innfarten til Operaen. Det er fullt av eksellenser på åpninga, og da må folket holdes unna. De latterlige bestrebelsene på å framstille det nye bygget som Folkets Opera er plutselig likegyldige. Vi hutrer i sjølufta og diskuterer om alle politifolkene er Secret Service, eller bare den skumle mannen i trenchcoat (til venstre på bildet).

Like før har jeg vært nede ved Innvik og spanet. Teaterbåten har operafest i kveld, med orkesterplass til det opplyste bygget, men det er lang kø foran landgangen, så jeg gir opp å prøve.

På kaia rundt båten står folk i klynger, klokka er blitt halv tolv, men det er fortsatt mulig å komme nær vannet.

Lenger ute mot Vippetangen ligger Statsraad Lehmkuhl. Mellom mastene er det heist trekantede stagseil som fanger den rosa flombelysningen.

Klokka nærmer seg midnatt, og folk er utålmodige. Ei gammel dame setter krykkene sammen til et slags stativ, som hun lener seg mot for å spare bein og rygg. Noen peker på en lang rekke med svarte biler, som er i ferd med å kjøre fram foran inngangen. De krabber langsomt ned den slake skråninga, som sultne biller med apetitt på kjendiser.

Samtidig står politiet og diskuterer med syklistene igjen. Flere biler har blitt vinket rett gjennom, tilsynelatende uten å bli kontrollert, og sidemannen min sier: Hvis du har en feit svart bil er det visst bare å kjøre.

Det blir stadig tydeligere at vi er Folket, mens de andre er Noe Annet. Vi står her på betryggende avstand og venter på brød og sirkus, mens de paraderer omkring i en opplyst osteklokke og elsker opera og ballett.

Hvis de er kremen, er vi opera mints.

Men så begynner fyrverkeriet, og vi glemmer alle prøvelser. Det er digre lysblomster som dekker halve himmelen, og mindre søyler av ild som reiser seg fra Sørengakaia tvers over vannet. Det drønner og buldrer, og det varer lenge, med mønstre som stiger og synker, tennes og slukner. Jeg står stille og lar meg overvelde, og likevel, midt i all skjønnheten kan jeg ikke la være å tenke, som vanlig når jeg ser fyrverkeri, ikke bare på pengene, hvor mange munner de kunne ha mettet, men også på den vanligste bruken av smell og eksplosjoner i verden, som tross alt er en helt annen.

Jeg kommer rett fra vakt på kinoen, hvor jeg har sittet og snakket med en kollega fra Irak. Han viste meg bilder fra dagens Bagdad, i en nettavis med arabisk skrift, hvor røyken fra siste bombeangrep fortsatt hang i lufta, mens folk løp fra stedet med skrekkslagne uttrykk i ansiktene. Kollegaen min forlot byen i 1994, og de neste tretten årene hadde han bare kontakt med moren og de ni søsknene sine over telefon. Ifjor traff han endelig moren og en søster igjen, da de greide å komme seg ut til en ferieuke i nabolandet Syria. Dette er en historie jeg kjenner igjen fra andre kolleger, og jeg spør om han deltok i krigen mellom Iran og Irak, det åtte år lange helvetet flere andre jeg kjenner har tjenestegjort i. Men S var heldigvis student på den tida, og greide seg såvidt unna militærtjenesten ved å utsette siste eksamen ett år, så han slapp å være soldat, men merket krigen godt likevel, gjennom drepte venner og slektninger, og raketter og flyangrep mot byen.

Samme kveld har jeg også sett filmen In the Valley of Elah, hvor Tommy Lee Jones spiller en amerikansk far som sakte oppdager hvilke grusomheter hans soldatsønn har deltatt i mens han var stasjonert i Irak. Jeg vil derfor tilegne denne posten til det hardt prøvede irakiske folket, og andre i verden som daglig opplever grusomhetens fyrverkeri.

Oppdatering: Andre bloggere har også skrevet om denne kvelden. Avil kritiserer gjestelista og spør om finanstoppene er blitt vår nye adel (få også med deg Tomas’ historikk i kommentarfeltet, om privilegier, veldedighet og velferd). Og se gjerne de flotte fyrverkeribildene til Lothiane (tatt med stativ og lang lukkertid, slik at lyset fra ulike raketter blir synlige samtidig).

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

Tenk deg at det finnes et sted hvor barndommen din er intakt. La oss si et hus, som i den nye norske filmen Sommerhuset. Med lukter og gjenstander ingen har rørt på årevis, og når du kommer dit er det som om også lydene strømmer på, smellene i dører, vinden mot rutene, stemmer som ler eller hvisker. Du blir stående midt på gulvet med lydene i hodet, uten å si noe eller røre på deg, kanskje fordi du frykter å miste lydene igjen, eller fordi de overvelder deg, og kanskje ikke på noen god måte.

Tenk deg så at det er noen med deg, som ikke deler denne stemninga. De tramper omkring og klår på gjenstandene, mister koppen du pleide å drikke av på gulvet, løfter bamsen din og ler av den, roper til hverandre og krever oppmerksomhet, vil at du skal være med på leken. Så hva gjør du? Later som ingenting, og rister av deg minnene? Eller reagerer du på en måte de andre ikke liker, og føler deg som verdens ensomste menneske?

Jeg har tidligere svermet for Sommerhuset i kommentarfeltet på en annen filmpost, om en mye dårligere film det kostet langt mer penger å lage. Jeg kritiserte spillefilmen Lønsj blant annet for å la underteksten forsvinne i overtydelige forklaringer, noe som dessverre er et vanlig problem i norsk film. Men fraværet av overtydelighet er nettopp Sommerhusets styrke. Konfliktene mellom personene blir sjelden tatt helt opp til overflaten, likevel er vi aldri i tvil om at de finnes. Under besøket i huset blir denne underteksten kommunisert gjennom et forsiktig lydspor, hvor løsrevne ord og setninger blandes med naturlyd og menneskelyd slik det kunne høres ut da Renate (Maria Bock), tilbrakte somrene her sammen med moren og søsteren sin. Dette var før moren døde og Renate måtte ta seg av lillesøsteren sin.

Tilbake ved huset i Nord-Norge i voksen alder er søsteren ikke med, selv om Renate booket turen som gave til henne. Jeg skal ikke fortelle hvorfor, eller hvordan det går, bare nevne at det ligger mange uuttalte temaer her: ansvar og frihetstrang, ambivalent søskenkjærlighet, et sorgarbeid som aldri ble gjort ferdig. Historien formidles med varme og humor, og filmen er stramt klippet ned til 40 minutter, et befriende grep jeg kunne ha ønsket meg i flere filmer. Fordelen er at du rekker to filmer på én kveld, gjerne med matpause mellom. Hvorfor ikke gjøre som meg, og lage en nordnorsk minifilmfestival for deg selv, ved å se Sommerhuset først, og Nils Gaups Kautokeino-opprøret etterpå? Jeg lover deg to gode filmopplevelser.

Sommerhuset har ordinær premiere fredag 22. februar, og vises med forfilmen Tommy av samme regissør. Merk deg uansett navnet Ole Giæver, som vi vil høre mer til i årene som kommer. Norsk film står foran et generasjonsskifte, og hvis Giæver er symptomatisk for framtida er det grunn til å glede seg. Jeg siterer ham selv i et intervju fra 2003:

– Hva kan du bidra med til norsk film?
– Originalitet, og filmer med mellommenneskelig dybde. Og humor. Dessuten ser jeg på meg selv som modig. Jeg tør å leke. Det skal være morsomt å lage film. Det kan virke som om noen glemmer det i Norge.

Bildene er tatt på Blått Lerret på Parkteatret onsdag 30. januar. Jeg slår gjerne et slag for dette arrangementet også: Avholdes ca månedlig, mye bransjefolk, men åpent for alle, og en god anledning til å holde deg oppdatert på hva som skjer i norsk film. Det vises klipp fra filmer som har premiere de neste ukene og månedene, og mellom klippene intervjues aktuelle regissører og skuespillere. Neste Blått Lerret finner sted onsdag 27. februar. Det er et samarbeid mellom ulike filmorganisasjoner og filmtidsskriftet Rushprint.

Foto: Oda Bhar.

Det slår meg når jeg går over Jernbanetorget på vei til et seminar for å bli klok, dyp, vis, eller hva du nå blir av å lære, og får øye på Trafikanten kledd i plast og den lave ettermiddagssola:

Av og til er det emballasjen som fanger lyset.

Hva er forskjellen på collage og décollage? I collage settes noe sammen, i décollage blir noe fjernet. I begge tilfeller er hensikten å skape noe nytt av gammelt. Kanskje blir dette forskjellen på 2007 og 2008 for meg.

Lars Morell tilhører den norske kunstnerkolonien i Berlin. Han jobber for tida med décollage av gamle filmplakater. Først limer han plakatene på hverandre i tjukke lag, deretter går han løs på dem og river ned flak og biter, slik at et nytt uttrykk oppstår av rester og sprekker.

Kanskje burde vi alle gjør slik med livene våre iblant: Rive ned biter og se hva som skinner gjennom, la eldre lag få stikke ut gjennom sprekker i fasaden, finne ut om tida og dybden kan si noe om hvem vi er. Hva måler du deg mot? Har du glemt noen drømmer?

På vernissagen er det mye fasade, men knapt noen sprekker.

Bortsett fra i bildene, som taler for seg, men er fort ferdigsnakket.

Gjestene virker da også mer opptatt av hverandre.

De utveksler julepresanger, med ryggene skrubbende mot veggen.

Selv kunstneren finner ganske raskt et annet fokus.

Inspirasjonen til Lars Morell kommer fra gamle plakatsøyler, runde tårn hvor folk limte opp informasjon om arrangementer. Det var greit å rive ned andres for å finne plass til egne, eller lime dem oppå, skeivt og rart. Men idag, sier Morell, er slike vegger passé. Lysreklame tar over etter papiroppslaget. Både i Oslo og Berlin blir de nye reklamesøylene utformet som lystårn.

Jeg kjenner ingen her, så jeg surrer rundt alene, vinglasset i høyre hånd og kamera i venstre, begge mot ansiktet, en lumsk kombinasjon.

Men blikket flyter fint og jeg blir stadig mer dristig.

Jeg tenker på året som kommer og de to som har gått. Livet mitt er avkledt og oppstykket, mye har forsvunnet, rutiner og folk, en personlig décollage. Noen ganger desperat og nødvendig, andre ganger uflaks og tilfeldighet. Et par ting har kommet til, som bloggen min og et par venner, ikke mange, men utvalgte. Hva slags år blir 2008? Ei tid for mer skrelling? Jeg ønsker: ei tid for å plukke opp biter, mest nye, noen gamle, og lime opp en håpefull collage.

Utstillingen til Lars Morell kan du se i Galleri GAD fram til 20. januar.

De dødes nærvær, alltid, når jeg kommer til denne dalen. Hvor jeg ikke vokste opp, men har familie og feriedager, færre for hvert år, men det er mitt blod under steinene, mine beinrester og knoker, ukjente fornavn på gravstøttene, men velkjente etternavn, og de eneste kirkeklokkene jeg hører innenfra, de finnes her, fordi det ingen andre steder handler om mine slekters gang.

Det pleide å være konfirmasjoner, nå er det begravelser. Eller tenne gravlys i skumringen på julekvelden, med kirka i bakgrunnen, opplyst men lukket, og alle vandrerne, vassende i umåkt nysnø etter egne slektningers graver.

De fleste stanser ikke bare ved én grav, men vandrer fra hjørne til hjørne, stanser her, bøyer seg og tenner lys, toger videre og stanser der, tenner nye lys og blir stående stille, som om de minnes, eller later som de gjør det, et bevegelig minnesmerke over erindringen.

Jeg stanser hos mormor og morfar, tenker som vanlig på pyntingen av treet, spilledåsen med form som et nissehode, rakfisken, rattkjelken, godteskåla, de mjuke klemmene og det blå lyset. En fjellgård og fire hender, skjeggstubb og tannstubb, slitte kniver og hjemmelagde redskaper, hardingfelelåt fra morfars rom, og mormor i baksterommet, hvor det fortsatt sitter i en duft av lefseleiv og godbrent mel, mange år seinere, de rolige bevegelsene, kjevlet med rillene, den omstendelige gangen fra bordet til takka og tilbake igjen.

I kveld er alle overflater dekket av en hvit og piggete glasur, delvis rim, delvis nysnø, med krystaller som glitrer i det kunstige lyset. Jeg løper foran og fanger det urørte, før ivrige hender rekker å børste fram navn, dato, personalia, alt det unødvendige som gjør oss forskjellige, eller tvert imot likere.

Midt på kirkegården ligger en båre med kransene dekket av rim: frosne blomster, roser og liljer, fargene skjult under glassaktig is og blått lys.

Også dette en slektning, datter av mormors søster, bygdas tidligere postdame, fortsatt i live på gamlehjemmet, 94 år gammel, men nå datterløs, eller rettere sagt, kun én datter igjen, istedenfor to.

Lever du lenge nok er risken at du overlever ikke bare dine venner, men også dine barn, og slikt ønsker ingen, aller minst denne gamle damen, som tidvis glemmer, tidvis husker hva som skjedde, og dermed vekselvis er trist, eller strålende glad, fordi hun denne uka får så mye fremmed besøk.

Det hvite kirka og min far som klager på vedlikeholdet, sliten maling på tårnet. Min mor som konverserer slektninger på kirketrappa, vinker på meg, som blir mottatt av ukjente hender: vi har nok sett deg før, men det er mange år siden nå, du var liten da, hyggelig å hilse.

Dette stedet som ikke er mitt hjem, og aldri var det.

Men som likevel alltid griper etter meg.

Alle foto: Oda Bhar.

Jeg pynter treet og hører på Bugge, det snør på pianoet mitt, den mjukeste musikken, og som noen skrev i et kommentarfelt nylig, den plata kjennes som å høre snøen falle, bare Bugge på piano, stille snøflak i en folketom by. Jeg pakker inn gaver og hører på Sufjans juleboks, spilt inn for moro skyld til venner over flere år, og du får en smakebit, et julekort fra Sufjan til oss.

Tidligere i uka har jeg gjort som alle andre, innspurt på jobben, julegaver og mas. Jeg har sittet på kontor og lagt inn juleprogrammet, tolv premierefilmer, hundrevis av forestillinger. Jeg har gått rundt i byen og hatet alle andre, dukket ned i skjerfet mitt og knurret mot utkledde nisser. En kveld så jeg en gruppe klokkespillere jeg bare ville myrde, tilgi meg far, for jeg har syndet, men de sto og sperret veien i ei trapp, to klokker i hver hånd, eurytmiske bevegelser, en latterlig ballett, og ansiktsuttrykk hellige som harpespillere.

Jeg snublet over julemarkedet på Rådhusplassen, og fant ut at det var like kitsch som ryktene sa, men jeg likte det likevel, siden bodene liknet beduintelt, hver med ei stjerne i toppen, og fargerike tepper ned fra taket.

Det fantes også en karusell med hester og andre kjøretøy, og en glasskiosk med nisseluekolleksjon og polkastenger.

Når du sto i bassenget, hvor det renner vann om sommeren, og kikket mot de stygge blokkene i Vika, ble teltgata til et ørkenens Champs Elysées, med den gigantiske julegrana midt i fleisen.

I trærne hang et sukkerspinn av lys, rett under månen.

Alt dette har jeg gjort og sett og tenkt før jul. Men jeg har ikke skrevet julekort. Den kvelden det var planlagt gikk jeg heller og drakk øl. Til gjengjeld har jeg skrevet denne posten.

God jul til alle venner av meg og bloggen min, både kjente og ukjente!

Litteratur på Mono, debutantkveld. Et møte med de vanlige litterære figurene, for anledningen med nye navn.

En kvinnelig poet fra Litterär Gestaltning i Gøteborg som leser med anstrengt dyp stemme og lager pauser midt i ordene, istedenfor mellom dem. En sjenert voksen kvinne som beskriver en oppvekst på landet med stillhet og mangel på stimulans, og lykkes i overkant godt. En hengslete nittenårig gutt med lys lugg som skriver oppstyltet om krigen, for å hylle sin bestefar. Ei ung jente med push-up som husker tilbake til da hun var fjortis, og leser side opp og ned om bestevenninna si. Ei eldre dame med flatt hår (tydelig nygredd) som skriver om kroppsvæsker og uttaler ordet sæd med lang æ. En kvinnelig akademiker som har forlest seg på kunnskap og vil hente en glemt historisk kvinne fram i lyset, men bommer på konkrete fakta som at det fantes penneskaft på 1700-tallet. En mannlig akademiker med midtskill og lange korketrekkere som med påtatt skjelvende stemme (han snakket normalt like før) brøler harmdirrende inn i mikrofonen: tilgi meg! tilgi meg!

Oppdatering: En annen blogger har også skrevet om denne kvelden, les gjerne innlegget hennes her (Linda på The Black Seasons Poems).

På Øya i år oppdaget jeg noe som ga meg mer glede av konsertene enn jeg ellers har hatt. Det gikk an å snike seg helt fram til scenen, og stå pent og rolig og henge på gjerdet foran de tøffe vaktene.

Før har jeg trodd at «foran scenen» betydde midt i ei mølje av dansende, hoppende hysterikere, i midtfeltet. Det har jeg prøvd et par ganger, siden jeg ikke er høy nok til å se lenger bak, men jeg er ingen hoppende hysteriker, så det har ikke funket særlig bra. Men i år sto jeg litt på siden av scenen og hang på gjerdet, og der var det fin og mellow stemning.

De fleste der var veloppdragne jenter med fletter i håret og gjennomsiktig regnponcho. Noen hadde halskjeder og ørepynt som matchet øreproppene. I den grad det foregikk vill hopping var det noen meter lenger bak. Har jeg gått glipp av dette vidunderstedet i så mange år?

Og vaktene var virkelig macho. Det var noe med måten de sto på, det statiske hoftearbeidet.

I Kinoteltet holdt kollegene mine gratis filmquiz og delte ut promoeffekter for nye filmer. Visste du ikke om denne sjansen? Det er et tips til neste år.

Utpå dagen får jeg i meg noen øl og blir mer oppfinnsom med kamera. Jeg skrur over fra foto til film, og retter blikket mot føtter som tramper takten, hender som klapper, og ølen som skvulper i plastglasset mitt. W står ved siden av meg og observerer. Han rister oppgitt på hodet: Hvis den filmen din havner som forfilm på kino, da vet jeg at du må ha klint med filmsjefen. Vi ler og jeg svarer: Hva mener du!? Dette blir kunst!

Øyafestivalen 2007 hadde økologisk profil. Det betyr at all maten var laget av økologiske råvarer, og søppelet ble kildesortert.

På festivalområdet var det nettingtårn hvor du kunne stikke inn plastglasset ditt når det ble tomt. Eller gi det til en småunge som løp glad til panteboden (les gjerne Marens post om å være pantebodjente).

Hele tida gikk det frivillige rundt og plukket søppel.
Blant alle festivalbabes.

Til slutt et oversiktsbilde, med byen i bakgrunnen.

Dette var den tredje og (antakelig) siste Øya-posten min for i år. Les gjerne de to forrige, de handlet om musikk (Timbuktu, Hukla, Torsken, Rakettilhimmelen og Blodlys), og om å vise fingeren (Lady Sovereign).

Tusen takk til Øyafestivalen 2007! Velkommen tilbake neste år.

Alle hva-driver-du-med-festene.
Hvor-mange-barn-har-du-festene.
Og vi-har-redesignet-kjøkkenet-festene.

Jeg lengter etter de festene hvor broren min pleide å si:
Joda, vennene dine er hyggelige.
Men hender det at dere snakker om noe annet enn tøv?

Jeg har dagjobb i sommerferien. Det er min form for ferie. Jeg sitter ved pulten min og mailer og snakker med andre jenter i andre firmaer, som også er sommervikarer. Noen av dem virker litt snødd - jeg håper for deres skyld at de ihvertfall er pene (det er de nok, i denne bransjen). Men det er også andre, som sikkert kunne blitt venninner. Det er særlig ei jente jeg skravler med på telefonen, ikke om noe personlig, men små ting som skjer. Det kommer en mann for å støvsuge kontoret når hun ringer, jeg må rømme ut for å høre, men støvsugermannen følger etter, og vi ler av det. Noen ganger sender vi mailer til hverandre bare for kos: «Sitter her med tekoppen, har en rolig morgen.» «Ja, men da er vi to.» Med smileys, alltid smileys. Lurer på om hun vil savne meg i neste uke, når jeg slutter? Antakelig ikke. Han som ellers har jobben er god til å flørte. Men på den annen side, du vet aldri.

Denne dagen begynner med at du finner en bille i skoen. Klokka er sju, nei, halv åtte, du har ligget og dratt deg en halvtime, fortsatt trøtt, men du setter deg opp, vinglete på sengekanten, og myser fra øyensprekkene. Det er kaldt på gulvet, men sko foran senga, og du strekker fram en fot, ned i skoen, neste fot og neste sko, og du reiser deg og svaier, tar et skritt, men kjenner noe mot huden, i hulrommet under foten (heldigvis er du ikke plattfot), setter deg på sengekanten, tar skoen av og kjenner etter med en finger (hvorfor vender du ikke bare skoen opp ned? men neida, du må putte hånda nedi, kjenne på alt, pirke på alt, typisk deg), så trekker du hurtig til deg hånda, for noe beveget seg, og du løfter opp skoen mot øynene. Så heller du gjesten ut, en kullsvart bille, forbløffende stor, med sprellende bein. Bharfoten i skoen igjen, skosålen hardt ned mot gulvet, og du tråkker på billen, som knaser. Men en dag som begynner med bille i skoen – kan den bli noe bra?

Sykler fra Grønland til jobben i ettermiddagssol. Svinger inn Calmeyersgate ved Tukthuskvartalet, hvor det nye sparebankbygget speiler seg i asfalten.

Speilflisene på fasaden er utformet av keramiker og kunstprofessor Ole Lislerud. Svarte, grå og hvite flater, smale penselstrøk og abstrakt kalligrafi. Estetikken er 1990-tallets minimalisme og lengsel mot det japanske.

Om vinteren ruver det svarte glasspalasset dystert mot gråvær og slaps. Men i juni står kveldssola høyt nok til å rekke ned mellom husene.

Hadde kunstneren forestilt seg fargespillet som overstråler ham?

Å ikke måtte eie deg,
men la deg skylle mot meg som en bølge.
Å ikke måtte fange deg,
bare puste deg inn og slippe deg ut.