KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet
4. mai – 22. september 2013

Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.

Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.

Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.

Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.

Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.

Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.

Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.

Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.

Cindy Shermans utskriftstapet “Untitled” (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?

Utsnitt fra Cindy Shermans “Untitled” (2010). Foto: Oda Bhar.

Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.

KUNSTANMELDELSE
Michael Johansson
«Familiar Abstractions»
Vigelandmuseet
8. mars – 12. mai 2013.

Jeg står utenfor Vigelandmuseet og stirrer på en flere meter høy bue i fasaden hvor det pleide å være ei dør. Nå er åpningen tettet igjen av møbeldeler og andre gjenstander. På høyde med ansiktet mitt er det et tangentbord, og jeg kan ikke dy meg, men trykker inn en tangent. Det kommer ingen lyd, men tangenten spretter heller ikke ut igjen, og jeg ser meg stjålent omkring, men parken er stille. Jeg skynder meg å forlate åstedet. Har jeg ødelagt verket? Eller har jeg som kunstneren tilført noe nytt?

Michael Johansson: «Monument» (2013). © Vigelandmuseet/BONO 2013

Michael Johansson er født i Trollhättan i 1975, kunstutdannet fra Trondheim og Malmö, og har siden debuten for vel ti år siden vist de komplekse møbelinstallasjonene sine verden over. Han har blant annet stilt ut i gallerier i Stavanger, Svolvær, Trondheim, Hamar og Oslo, men «Familiar Abstractions» er hans første museumsutstilling i Norge. På Vigelandmuseet får han boltre seg over tre saler, én trappehall og altså feltet utenfor inngangspartiet. Ett av verkene er bygd spesielt for museet med gjenstander knyttet til stedet.

Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.

Det stedsspesifikke verket har fått navnet Tetris – Vigelandmuseet, fordi mønsteret kan minne om dataspillet Tetris når ulike klosser faller ned og fyller skjermen. Her har Johansson stablet igjen passasjen mellom to saler, til en flere meter høy bueformet kompakt masse av gjenstander fra kjeller til loft i den gamle museumsbygningen: transportkasser, bøker fra biblioteket, en utrangert billettmaskin, en kommode fra Gustav Vigelands leilighet og mye annet. Vi får inntrykk av at lite blir kastet, det som ikke lenger brukes settes bare til side. Vet noen lenger hva som tilhørte Vigeland, og hva som er kommet til? Grepet gir oss et glimt av museets historie, som om museumsdriften var et monument over seg selv.

Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.

Kunsthistorisk kan Johansson settes i sammenheng med en lang rekke konseptualister og minimalister, som amerikanske Donald Judd og britiske Tony Cragg. Sist jeg så noe liknende i Skandinavia var i Stockholm 2011, hvor Moderna Museet for andre gang (den første var i 2007) viste Klara Lidéns Unheimlich Manöver. Lidén (som forøvrig stiller ut et videoverk på UKS i Oslo nå i mars/april) hadde tømt leiligheten sin for inventar og stablet opp en kompakt konstruksjon som vanskeliggjorde den naturlige gjennomgangen i museet. Det var mulig å smyge seg forbi, men i Oslo går Michael Johansson enda grundigere til verks og blokkerer rundgangen i det borgformede Vigelandmuseet.

Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013), sett fra baksiden. Foto: Oda Bhar.

På 2000-tallet har mange konseptkunstnere vært opptatt av privat erfaring, som når Klara Lidén viser eiendelene fra sitt eget hjem. Michael Johansson virker mer drevet av en generell samlemani og gutteromsglede.

Michael Johansson: “Some Assembly Required – Bunk Bed” (2013). Foto: Oda Bhar.

I Vigelandmuseet kan han minne om en blanding av den norske maleren Lenoard Rickhards figurer Samleren og Modellbyggeren, spesielt når han tar fra hverandre stålrørsmøbler og sveiser dem om til ikke-funksjonelle objekter: en form som likner byggesettet til modellfly før du plukker delene ut, eller et ensemble av bord og stoler omgjort til noe som likner strektegningen av en kube.

Michael Johansson: “Firehundre nyanser av brunt II” (2010). Foto: Oda Bhar.

Mest imponerende er et møbelmonster av bokhyller, kommoder og bord i ulike nyanser av loppemarkedsbrunt: teak, palisander, flammebjørk etc. Kolossen har fått navnet Fyrahundra nyanser av brunt, en referanse til Tomas Alfredsons dystermuntre spillefilm om folkhemmet, Fyra nyanser av brunt. Hva egner seg bedre til minne om 1900-tallets sosiale reformer og endring i livsvilkår enn et monument over vår møbleringskultur? Inntrykket som skapes er barnslig, lekent og naivt, men også melankolsk og nostalgisk, og får de besøkende til å gå rundt og peke: «Der er bokhylla til bestemor. Et slikt telefonbord hadde mor og far.» Byggeklossene berører fordi de er våre, og omdannes til kunst som kan oppleves på alle nivåer fra sanselig til reflektert.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 11. mars 2013. Flere bilder her. Nedenfor kan du se en liten timelapse-video fra monteringen.

KUNSTUTSTILLING
Fra Munch til Slettemark
Munchmuseet
2. mars til 6. mai 2013

Det ligger noe hjerteskjærende i bildet av den gamle Munch, boende alene i sveitservillaen på Ekely, dette huset som burde blitt museum, men i stedet ble revet fjorten år etter hans død, en Munch som er berømt og respektert, men kanskje også marginalisert.

Foran: Skulpturer av Ejler Bille. Bak: Malerier av Richard Mortensen, Constant (A. Nieuwenhuys), Rolf Nesch og Egill Jacobsen. Foto: Oda Bhar.

Det var jo ikke Munch som fikk i oppdrag å utsmykke Rådhuset, for eksempel, på den tida dominerte andre krefter i norsk kunstliv. De såkalte Matisse-elevene har fått skylda for at europeisk viktige retninger som surrealismen aldri fikk gjennomslag i Norge, noe som gjenspeiles i museale samlinger. Denne våren viser Munchmuseet en mønstring som søker å bøte på denne skjevheten, et bredt og spennende utvalg nordisk og nordeuropeisk kunst med vekt på det ekspresjonistiske og surrealistiske feltet.

Detalj fra “Hømanden” av Egill Jacobsen (1943). Foto: Oda Bhar.

Verkene er utlånt fra Stein Erik Hagens private Canica-samling, kyndig oppbygd gjennom 13 år av kunsthistoriker Steinar Gjessing. Verker fra Canica har vært deponert hos Bergen Kunstmuseum og Statens Museum for Kunst i København, men dette er første gang vi får se et så bredt utvalg.

Gjennom 13 år har kunsthistoriker Steinar Gjessing kjøpt inn kunst til Stein Erik Hagens samling «Canica». Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Fra Munch til Slettemark» fyller hele Munchmuseet, så nær som ett klassikerrom (turistene må jo få sitt). Kuratorene har vært opptatt påvirkning og ringvirkninger de siste 40 årene av Munchs liv, samt perioden fra krigens slutt og fram til 1960-årene. Resultatet har blitt en fargesprakende og vital utstilling.

Sigurd Winge: “Utdrivelsen av paradiset” (1945), detalj. Foto: Oda Bhar.

Perlene kommer fra tyske ekspresjonister som Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Rolf Nesch, men i enda større grad fra dansk og svensk modernisme. Vi møter kunstnergrupper som COBRA og Linien, med malerier av blant annet Asger Jorn, Else Alfelt, Karel Appel, Egill Jacobsen, Richard Mortensen og Carl-Henning Pedersen, samt Ejler Billes sjarmerende små dyreskulpturer.

Fem malerier av danske Asger Jorn fra 1950-tallet. Foto: Oda Bhar.

Norsk modernisme er representert ved Olav Strømme, Arne Ekeland, Terje Bergstad, Kai Fjell og andre. Fra Kjartan Slettemark finner vi både tidlige abstrakte malerier og Nixon-portretter fra 1970-tallet.

Foran: «Nixon Visions» av Kjartan Slettemark (1971-74). Bak: «Militærjuntaen» av svenske Roj Friberg (1968).

En personlig favoritt er svenske GAN (Gösta Adrian-Nilsson), representert blant annet med den lekne skulpturen «Harlekin-Robot» (1922). Mest tankevekkende framstår likevel koblingen til surrealisme, med danske Wilhelm Freddie og svenske Max Walter Svanberg i spissen.

Wilhelm Freddie: «Satanisk elskov» (1934-35). Foto: Oda Bhar.

Hva har surrealismen til felles med Munch? Det handler om sjeleliv framfor synsinntrykk, samt interessen for symbolikk og drifter. I et rom henger Munchs bilde «Den store torsken» (1902) ved siden av to Svanberg-tegninger med surrealistiske særtrekk som speilinger, øyne og seksualsymboler. I dette selskapet framtrer den kjøttfulle munnen til Munchs overdimensjonerte strandede torsk på en ny og nærmest vaginal måte, spesielt i kontrast til den uskyldige nymfen ved siden av.

Edvard Munch: “Den store torsken” (1902). Foto fra katalogen: Oda Bhar.

Å få tilgang til en samling som Canica betyr en unik mulighet til å trekke linjer, men også en overhengende fare for å gape for høyt. «Fra Munch til Slettemark» omfatter så mange verker at det kunne ha vært nok til 4-5 ulike utstillinger, spesielt om man hadde valgt å gi innlånene kontekst ved å supplere fra egen samling (ikke minst besitter Stenersenmuseet relevante verker). Det kan være grunn til å spørre seg hva som er hovedhensikten med utstillingen, å vise hva Stein Erik Hagen har samlet, eller å belyse kunsthistorien?

Detalj fra «Tre kvinner på skjæret» av Rolf Nesch. Foto: Oda Bhar.

At samlere stiller verker til disposisjon for offentligheten er alltid gledelig, men samtidig er det ikke til å komme fra at Munchmuseet ved å stille ut en fersk privat samling bidrar til å øke dens status og verdi. Det finnes en hårfin grense mellom å bruke og bli brukt, og hvem som beholder kontrollen er ikke irrelevant. Canica-samlingen framstår så rik, unik og overveldende at ingen bør nekte seg å se den, men det er mulig at «Fra Munch til Slettemark» ville ha tjent på en mer selvstendig kuratering.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. mars 2013.

Min personlige favoritt: «Harlekin-Robot» (1922) av Gösta Adrian-Nilsson, oftest kalt GAN. Foto: Oda Bhar.

KUNSTUTSTILLING
«Hold stenhårdt fast på greia di.
Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89»
Kunsthall Oslo
8. mars – 21. april 2013

Overraskelsen treffer meg etter få skritt inne på Kunsthall Oslo. Gjennom en døråpning får jeg et glimt av noen fargerike, svevende pleksiglassbiter som gjør det helt nødvendig å løpe gjennom første sal for å undersøke. Siri Anker Aurdals installasjon bærer navnet «Intervju» og har ikke blitt vist siden 1968, men er nå gjenskapt med nyutskårne biter.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013). Foto: Oda Bhar.

Når jeg ser lyset samle seg i kantene og tegne skarpe, markørtusjaktige siluetter kan jeg ikke la være å lure på om pleksiglass-teknologien har gått framover siden dengang, eller om den opprinnelige versjonen ga en like high tech følelse. Mobilen fyller et helt rom og henger så lavt at du kan smyge deg inn mellom bitene og se dem fra stadig nye vinkler.

Siri Anker Aurdal: «Intervju», detalj. Foto: Oda Bhar.

Om ikke resten av utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di er like spektakulær, byr den på mange oppdagelser. Javisst, det er aktivistkunst her: plakater med agitasjon for fri abort, ikoniske arbeider som Brit Fuglevaags tekstilverk Mot omskjæring (1970), og et nytt opptrykk av avisa fra den kontroversielle utstillingen Samliv i Bergen Kunstforening (1977).

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring» (1970). Foto: Oda Bhar.

Verkene er ikke bare lagd av kvinner, også Terje Roalkvam, Morten Juvet, Per Kleiva og Willibald Storn er representert, noe som gir en nyttig påminnelse om at heller ikke menns problematisering av egen kjønnsrolle er av ny dato, og at 1970-tallets feminisme langtfra var den mannsfientlige kampen mange later til å tro idag.

Livet med barn er jo fortsatt ganske travelt… Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl). Foto: Oda Bhar.

Performance ble en viktig kunstform i løpet av perioden 1968-1989. Her møter vi den i form av en videodokumentasjon med Wenche Mühleisen, som kanskje er det nærmeste vi i Norge kommer å ha en Marina Abramovic. Riktignok er det ikke sitt eget «blod» Mühleisen spiller, men fiksjonen ser ikke ut til å dempe sjokket hos tilskuerne når hun heller ei mugge med noe som likner tjukk jordbærsaus utover lår, mage og sitt eget nakne kjønn.

Wenche Mühleisen: Videostill fra «Bello meine emanzipation» (1982). Foto: Courtesy of Kunsthall Oslo.

Best liker jeg utstillingen når den fokuserer på kunst framfor kamp, og retter søkelyset mot denne tidas kvinnelige kunstnere som verdige representanter for en bredere internasjonal avantgarde. Jeg har stor glede av tilsynelatende beskjedne innslag som de stramme, presise tegningene til Zdenka Rusova, eller de mer fargerike utdragene fra skisseboka til Sidsel Paaske, for ikke å snakke om Elisabeth Haarrs installasjon Portrett av en trendsetter (1986), en åttitallsorgie i tunge, blanke stoffer som henger fra taket og fordobles av speilfliser på gulvet.

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986). Foto: Oda Bhar.

Kanskje handler det om at kuratorene Eline Mugaas og Elise Storsveen kommer fra min egen generasjon? De er født omtrent samtidig med epoken, og kanskje i stand til å se fortida med et friskere blikk. Begge er dessuten virksomme kunstnere som trolig er mindre opptatt av feministisk historie enn av estetikk og nåtidsrelevans.

På utstillingen kan du ta med deg et nyopptrykket eksemplar av avisa til den kontroversielle Samlivsutstillingen fra 1977, og bli oppløftet over hvor mye som har gått framover, i det minste når det gjelder informasjon om seksualitet. Utstillingen ble vist i Bergen, Oslo og Tromsø og vakte sjokk og entusiasme alle steder. Noen skoler ville forby elevene å se den, med det resultatet at ungdommer strømmet til. Foto: Oda Bhar.

En mulig innvending er at utstillingen tar mye kunnskap for gitt, og dermed ikke lykkes i å gi noen fullverdig innføring. Jeg savner en skikkelig katalog, selv om det ligger en tidsriktig sjarm i den lille fanzinen med dårlig tekstede bilder. Framfor alt vekkes appetitten min på å se mer fra disse kunstnerskapene.

Sidsel Paaske: Tegninger. Bildet i venstre overkant har gitt utstillingen navn: «Hold stenhårdt fast på greia di» (1966-68). Foto: Oda Bhar.

Kuratorene oppfordret da også i åpningstalen sin folk fra museer og gallerier til å lete her etter tips til mulige separatutstillinger. En bekjent av meg trakk paralleller til utstillingen Elles i Pompidousenteret 2009, hvor hun var frustrert over å bli avspist med enkeltverk av så mange spennende kvinnelige kunstnerne. Hun avsluttet med et hjertesukk jeg bare kan stille meg bak: La oss håpe utstillingen i Kunsthall Oslo blir en start, og ikke et «der fikk vi gjort unna damene i en smekk».

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. mars 2013.

KUNSTUTSTILLING
Arne Bendik Sjur
Livet nær døden
Kunstnerforbundet
7.- 31. mars 2013

Å jobbe i små formater kan bety at du får plass til en retrospektiv utstilling i det minste rommet på et galleri. Når Kunstnerforbundet arrangerer en såkalt punktutstilling med Arne Bendik Sjur i grafikkavdelingen er det blitt plass til 71 håndkolorerte koldnålsraderinger, samt et par trykkplater som avslører en enorm detaljrikdom og presisjon. Trykkene lar seg best studere på få centimeters avstand, og enda får jeg lyst til klikke dem opp i større formater, det moderne nettmenneskets ekvivalent til å bruke lupe.

Arne Bendik Sjur: «Gresshoppe sett forfra» (håndkolorert trykk, 6,5×8 cm). Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Motivene er hentet fra mange faser i Sjurs nesten femti år lange karriere, med vekt på insekter, dyrekadavre og mennesker i ulike stadier av fysisk forfall. Utstillingens tittel «Livet nær døden» gir likevel et dystrere anslag enn helheten fortjener, for det finnes alltid noe styggvakkert her, tross naboskapet til forråtnelse og skrekk. Angst og frykt har alltid vært et sentralt tema hos Sjur, og konkretiseres iblant til demonaktige skikkelser. Idémessig befinner vi oss i et landskap av psykologiske og surrealistiske elementer, nær det freudianske underbevisste eller det mer kollektive jungianske.

Arne Bendik Sjur: Uten tittel (Kongelig motiv). Håndkolorert koldnål, 13×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Menneskefigurene er enten forenklet til hvite eteriske vesener eller blottstilt i en grotesk hyperrealisme av rynker og oppløsning. Mange av dem inngår i klaustrofobiske relasjoner med familiemedlemmer, eller med sitt eget selv i ulike transformasjoner. Spillet mellom lys og mørke åpner eller lukker bildeflatene, skaper fluktveier og trange rom, eller rammer inn motivet med en dør eller et vindu, slik vi ofte ser det hos surrealistene. Formmessig går det an å plassere Arne Bendik Sjur i en europeisk figurativ tradisjon, med tegnere og grafikere som Rembrandt, Goya, Dürer og William Blake.

Arne Bendik Sjur: Fra serien «Smertens vei». Håndkolorert koldnålstrykk. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Sjurs interesse for døden og indre demoner er velkjent, og noe han selv sporer tilbake til en søster som var psykiatrisk pasient, og som senere tok sitt eget liv. Interessen for insekter og dyreskjeletter har en lysere valør: han beskriver dem ganske enkelt som vakre. Der andre ser noe frastøtende kan Sjur finne skjønnhet, kanskje fordi han gjenkjenner naturens orden, eller den flyktige balansen mellom liv og død? Det finnes ofte en dobbelhet i motivene, som når et skjelett virker både solid og skjørt, forgjengelig og evig.

Arne Bendik Sjur: «Blå stær.» Håndkolorert koldnålstrykk, 14×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Prosessorientert er Sjur definitivt. Ikke engang de nitidig inngraverte trykkplatene får være i fred, men endres underveis og skaper særegenheter i nye trykk. Bakgrunnen kan skifte fra lyst til mørkt, detaljer føyes til eller fjernes. I Kunstnerforbundet er raderingene ytterligere individualisert gjennom håndkolorering, like finstilt som rissearbeidet. Fargene tilfører insekt- og fuglebildene en magisk kvalitet, der grønt, blått og gult nærmest lyser og løfter seg ut av den kullsvarte bakgrunnen. Foruten prosess er forvandling et nærliggende ord for å beskrive arbeidene til Arne Bendik Sjur. Motivene endres i små forskyvninger, slik tida umerkelig tærer på livet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 21. mars 2013.

Arne Bendik Sjur: Trykk og trykkplate. Foto: Oda Bhar.

KUNSTANMELDELSE
Vibeke Tandberg
«New York & Assumption»
OSL Contemporary
Til 6. april

Når jeg besøker Vibeke Tandbergs nye utstilling er det første jeg ser fem store finérplater påmalt hver sin svarte figur. Det likner omrisset av et kinesisk skrifttegn, bare med de hvite feltene fylt igjen. Når galleristen forkynner at «dette er tekstarbeider» blir jeg først slått av en enorm motløshet, som ved utsikten til å måtte åpne ei kokosnøtt med en altfor sløv kniv. Jeg lener meg fram og leter etter små bokstaver i den svarte overflaten, men mysteriet blir (delvis) oppklart når galleristen forteller at hver figur inneholder ett ord, men bokstavene står oppå hverandre, slik at det eneste bokstavaktige blir spor av seriffer i omrisset på figuren. Når bokstavene skjules, hva hender med ordet? Mister det sin ordaktighet, denne evnen til å fange betydning i form?

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

I dypet av lokalet henger små svart/hvitt-bilder av underarmene til ei kvinne, i et utsnitt fra albuen til midt på hånda. «Wrist scans» kaller Tandberg dem, så det er ikke fotografier, hun har ganske enkelt lagt armene inn i en skanner og trykket på en knapp (med nesa? med ei tå?). Forskjellen forøvrig er vanskelig å se. Er det slik at et fotografi fryser fast ditt eget her og nå, mens en skanner gir tilgang til noe du ikke ser før det er fanget? Det er dine armer, men du blir ditt eget objekt, abstrahert gjennom flate gråtoner.

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Det er lenge siden Vibeke Tandberg jobbet med de manipulerte selvportrettene mange fortsatt forbinder med henne. I serien «Living Together» (1996) opptrådte hun som sin egen tvilling, med en fin humor som appellerte til et større publikum. Idag jobber hun innadvendt, formalt og teoretisk, men visse verk rommer likevel en stille, munter poesi.

Denne gangen finner vi den i lysbildefortellingen som projiseres på veggen i gallerie, og som har gitt tittel til utstillingen: «New York & Assumption.» To personer har sex på et flytoalett mens flyet er iferd med å styrte. Igjen denne selvobservasjonen: Går det an å være vitne til sin egen død? Hvert lysbilde viser en setning, eller et tomrom som angir en pause. Han heter New York, hun heter Assumption. Handlingen skrider forbausende langsomt fram, de få sekundene før livet slutter framstår nærmest kjedelige, som når du venter på en avskjed. «Hvor lang tid tar dette? Noen få sekunder? Det kjennes lenger.» Jeg liker at vi havner så langt fra klisjéen: Carpe diem, nyt hvert øyeblikk av livet!

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Utstillingen er ikke enkel, som tilskuer er det lett å føle seg i fritt fall. Et par steder haker verkene inn i hverandre, som om de gir oss nøkler eller puslebiter. Tre av ordene fra veggen går igjen i lysbildehistorien, i likhet med ordet «wrist», som er et nikk til skannerbildene. Jeg får denne tandbergske følelsen av at noe både er tilfeldig og utstudert, av at det fanges og glipper samtidig. I Vibeke Tandbergs fjorårsroman «Beijing Duck» gled realistiske scener ofte over i surrealisme fordi én person ble til én annen, én situasjon ble oppløst i sin motsetning. Noe liknende skjer i en utstilling hvor kodene bare nesten kan forstås. Det kjennes som å ligge i en rullende terning som stadig lander med ei ny side opp. I flyet får tyngdekraften de to til å fatte hva som skal skje. «Flyet rister voldsomt. The wall becomes the floor.» Å få en innsikt kan bety at det du trodde var veggen, blir gulvet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 5. mars 2013.

KUNSTUTSTILLING
Bjarne Melgaard
Galleri FineArt
31. januar – 9. februar 2013

Når jeg kommer inn på den nye utstillingen til Bjarne Melgaard slår pastellfargene uventet imot meg. På veggene henger beskjedne tegninger, håndkolorerte grafiske trykk og rimelige litografier som vitner om at ryktene snakker sant: Melgaard vil ut til folket. Motivene er sentrert rundt kattefigurer i ulike menneskelige situasjoner, som tigerdandyen i rosa dress liggende henslengt i mannlig pinup-positur, med grådige glefsende ulve i bakgrunnen. En figur som går igjen er Pink Panter, som Melgaard lenge har interessert seg for som identifikasjonsobjekt – panteren er en blanding av taper og (anti)helt som vi følger, men ikke vet helt om vi liker.

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Rebellen og provokatøren Melgaard ser vi denne gangen lite til, han som tidligere har gitt oss så mange kuker, baller og hårete manneromper i et dystert homoerotisk univers av sex og vold. Sterkest er kontrasten i pleddene designet for Røros Tweed, med tigerfigurer blåst opp så stort at linjene nærmest blir abstrakte. Det er morsomt å se Melgaards maskuline uttrykk overført på et så feminint materiale som tovet ull, attpåtil i varme og lyse farger.

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok. (Med caps helt bakerst i lokalet.) Foto: Oda Bhar.

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok, og setninger og spredte ord fra samtalen når meg som en pirrende lydkulisse. Han snakker om vår tids samtids­paranoia, frykten for å overvåkes som gjerne blir fulgt av ønsket om å bli sett, angsten som vipper paradoksalt mot spenning og beruselse. Melgaard har ikke gitt noen av bildene titler, men har skrevet inn ord visse steder: «Pink Panter in Drag as Teresa Duncan.» «Teresa Floating in a MK Ultra Sky.» Det er ikke første gang Melgaard er opptatt av Theresa Lee Duncan, den amerikanske feministen, kritikeren, regissøren og spilldesigneren som mente seg forfulgt (MK Ultra var et historisk hjernevaskprogram hos CIA), og som døde under mystiske omstendigheter i et mulig selvmord i 2007. Sistenevnte bilde har et lettflytende, Chagall-aktig uttrykk, som en visualisering av Beatles-låta Lucy in the Sky with Diamonds.

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Mangelen på kuker, vold og ekskrementer får meg til å lure på om Melgaard er gått lei av det samme som meg, den nærmest rituelle provokasjonen som så lenge har dominert i samtidas gallerier? I NRK2s program Nasjonalgalleriet denne uka sa en eller annet: «Ingenting er mer provoserende enn provoserende kunst som ikke provoserer.» Med andre ord, ikke alt som glimrer er gullkantet provokasjon, vi må skille mellom grensesprengende og kjedsommelig. Når jeg senere får et par ord med Melgaard selv bekrefter han motivasjonen: «Det var befriende å slippe å jobbe med sex og vold for en gangs skyld. Til slutt blir du overmettet og ikke lenger provosert, og føler behov for en annen billedproblematikk.» Han tilføyer at romanen han utga i fjor, samt visualiseringen av den i en installasjon over fem etasjer i New York, har kjentes som en foreløpig avslutning på senere års tematikk.

Melgaard har designet pledd for Røros Tweed. Foto: Oda Bhar.

Likevel mistenker jeg at temaskiftet kan handle om noe mer, som et kommersielt og pragmatisk svar på kunstverdenens møte med finanskrisa? Det er nok mange jetset-kunstnere som merker mindre etterspørsel etter gigantomane verk – selv om nedgangen neppe har rammet Melgaard selv foreløpig. Mange kunne sikkert ha sett for seg en liknende løsninger: Å produsere noen rimelige grafiske trykk, skifte farge­skalaen fra dystert brunt til vennlig pastell, kaste inn noen sjarmerende dyr – og simsalabim: en skummelsøt versjon av regnbuer og enhjørninger. Shit happens, selv for skittens konge, men jeg er likevel tilbøyelig til å like dette skiftet, ikke minst fordi fraværet av kukens evinnelige «provokasjon» gjenåpner øynene mine for Melgaards energiske strek og kompositoriske evner.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. februar 2013.

KUNSTUTSTILLINGER

Olav Christopher Jenssen:
«Journal – Works on Paper 1979-2012»
Henie Onstad Kunstsenter
Til 21. april

«Panorama Second Generation / The Letharia Paintings»
Galleri Riis
Til 3. mars

Olav Christopher Jenssen i samtale med kurator Caroline Ugelstad under pressevisningen på Henie Onstad 31. januar 2013. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen lar seg ikke begrense til én type uttrykk. Den første uka i februar åpnet han to utstillinger i Oslo, en salgsutstilling med romslige nye malerier på Galleri Riis, og en retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter over tegninger og andre papirarbeider fra 1979 til 2012. Jenssen er kjent for å jobbe i serier, og det gjelder også denne gangen. På Galleri Riis er det stil (og til dels format) som skiller seriene fra hverandre, på Henie Onstad grupperes verkene rundt illustrasjons­oppdrag og egne bokprosjekter fra en 30 år lang karriere.

Tre større malerier fra Olav Christopher Jenssens Letharia-serie på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

De to tittelseriene på Galleri Riis kan plasseres i hver sin ende av en skala fra frie penselstrøk til formalisme, begge med store malerier på ca 250×250 cm. Letharia-serien er oppkalt etter en type lav, som kanskje har lånt både farge og form til de sobre og forgreinete komposisjonene i smaragdgrønt, svart og hvitt. Det hvite antar noen steder knokkel- og ribbeinsaktige former, mens det grønne ligger øverst som et bladverk av stjerner og strå.

Olav Christopher Jenssen: “The Letharia Painting No.01″ (2012).

Panorama-serien, derimot, er stram og geometrisk med monokrome fargefelter i kontrastfarger som grønt, lilla og gult. De horisontale (panorama)stripene kan minne om digitale mønstre i et dataspill, men er utført på den gamle måten med maskeringstape og akrylfarge.

Malerier fra Olav Christopher Jenssens serie “Panorama/The Second Generation” på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

Når jeg dagen etter entrer utstillingen på Høvikodden er det som å spasere rett inn i ett av Panorama-bildene fra Riis. Kunstneren har selv stått for utstillingsdesignet, og behandler de to store rommene midt i museet som et tredimensjonalt lerret, med fargefelter for å «formulere romligheten», som han selv sier. Denne gangen deler han opp veggene vertikalt, og kontrastfargene gjør en god jobb i å binde sammen og innta dette voluminøse terrenget, som ellers kunne ha blitt en utfordring med så mange bittesmå enkeltverker.

Kunstnerens egen modell viser hvordan de to rommene på Henie Onstad ble malt i anledning utstillingen til Olav Christopher Jenssen. Foto: Oda Bhar.

Tegneutstillingen tydeliggjør hvor sentralt illustrasjoner og utgivelse av egne kunstbøker har stått i Jenssens karriere. Tittelen «Journal» viser til tre bøker utgitt på 2000-tallet med tegninger fra reiser, hverdagsliv etc. Den nyeste er inspirert av et besøk i Munchs hus i Åsgårdsstrand, og byr på skisser av alt fra dørhåndtak til kniver og kopper. (Journalbøkene er til salgs på Henie Onstad i museumsbutikken.)

Fra vol. 3 av Olav Christopher Jenssens bokserie “Journals”, hvor det blant annet er skisser fra Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen er opptatt av prosess og kaster visstnok aldri noe, fordi han ikke vil være sin egen kritiker. Han utfører arbeidet selv med et minimum av assistenter, fordi han ikke vil miste «den menneskelige faktor», de små imperfeksjonene av malingsprut og skeive linjer som skiller håndas verk fra masseproduksjonens.

Noen akvareller var ennå ikke montert i rammer da jeg besøkte utstillingen til Olav Christopher Jenssen på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Dokumenterende utstillinger av denne typen er vel noe av det Henie Onstad kan best (selv om det kanskje har vært litt mange slike i det siste). Denne har et bredt tilfang med både originaler fra boktrykk og skisser til større verker, som hans berømte stukkaturmalerier, oppført i Helga Engs hus på Blindern samt i Stockholm, Berlin og København.

På Henie Onstad viser Jenssen for første gang tre trykk hvor vi kan se mønstre fra stukkaturmaleriene han har oppført i flere europeiske byer. Her en detalj fra trykket som viser mønsteret fra Berlin. Foto: Oda Bhar.

Vi finner også selvstendige formale variasjoner som i serien «A Section from the Empty Drawing Room», hvor han benytter originalpaletten til Le Corbusier (med fargene brutt i brent umbra istedenfor svart). Det bør sies at utstillingen iblant kan oppleves litt utilgjengelig, som når små motiver forsvinner i høyden eller den blotte mengden av liknende bilder skaper trøtthet.

I serien «A Section from the Empty Drawing Room» benytter Jenssen farger fra originalpaletten til Le Corbusier. Foto: Oda Bhar.

Jeg anbefaler derfor også et besøk på Galleri Riis, hvor større verker i den hvite kubens ro viser en annen side ved kunstneren. Mest sjarmerende er kanskje den tredje og minst pretensiøse serien, «Grenadine Paintings», med uttrykksfulle små oljemalerier (52×42 cm).

Detalj fra et av Jenssens “Grenadine Paintings”. Foto: Oda Bhar.

De vakre og følsomt påførte fargene er skrapt opp med kniv eller nål i mønstre som nærmer seg det figurative, slik at du aner et grantre, en tyr eller et perlekjede, eller kanskje ei snor påtredd grønne oliven og røde cocktailbær. Motivene rommer den gode tvetydigheten abstrakt ekspresjonisme kan ha, som når du ligger i graset og ser opp i skyene og gjetter på ulike dyr.

Detalj fra et av Jenssens “Grenadine Paintings”. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 2. februar, da med andre (og langt færre) illustrasjoner.

KINESISK SAMTIDSKUNST I BERGEN

«Real Life Stories»
Bergen Kunstmuseum
Til 3. februar 2013

«Skin, Flesh and Bone»
Stiftelsen 3,14
Til 20. januar 2013

«Yue Minjun»
Galleri S·E
Til 9. desember 2012

Kunststjernen og dissidenten Ai Weiwei skrev nylig i den britiske avisa The Guardian at kinesiske samtidskunstnere, med unntak av ham selv, er for opptatt av å «sjarmere publikum med tvetydighet». «Art needs to stand for something,» påsto han. Men hvor synlige er standpunktene i hans egen kunst? Og er ikke kunst som likner et slagord mindre holdbar enn den som benytter tvetydighet og ambivalens?

Ai Weiwei: “81 Wooden Balls” (2012). Foto: Oda Bhar.

Bergens kunstscene er åsted for en omfattende mønstring kinesisk samtidskunst i høst, både i to avdelinger av Bergen Kunstmuseum og de to viktigste galleriene. Ai Weiwei selv er representert med den splitter nye gigantinstallasjon 81 Wooden Balls (2012), verdig innrammet av den flotte Tårnsalen på Lysverket. De fasetterte kulene i edeltre er satt sammen med metoder benyttet i gamle kinesiske møbler, uten bruk av stifter eller lim. Det er ei kule for hver av dagene Ai Weiwei satt i fengsel i 2011, men verket framstår likevel mer vakkert enn politisk.

Yin Xiuzhen: “Highway”, detalj (2009). Foto: Oda Bhar.

Bittersøte statements som kontrasterer gammelt håndverk med modernitet finnes i flere verker på utstillingen «Real Life Stories». Selv i Kina er kunsten nå i ferd med å løsrive seg fra håndverket, men mange forholder seg fortsatt til sin 5000 år gamle histore – helst med en undertone av sårhet, anklager, nostalgi, opprør eller humor.

Song Dong: “Wisdom of the Poor: Enclosure Movement”, detalj (2005-2012). Foto: Oda Bhar.

Kunstnerparet Yin Ziuzhen og Song Dong behandler menneskelige omkostninger ved modernisering, hun i en bit motorvei hvor asfalten er erstattet med et dekke sydd av gamle arbeidsklær, han i en installasjon av utrangerte skapdører fra sanerte hjem. Sandblåst glass og blomsterdekor vekker følelsen av romantisk fortid, samtidig som vi minnes om byggeprosjekter som fordriver vanlige kinesere fra steder hvor de har bodd i generasjoner.

Mao Tongqiang: “Tools” (2008). Foto: Oda Bhar.

På gulvet i Stenersenmuseet ligger dessuten en haug utslitte, rustne arbeidsredskaper samlet av Mao Tonqiang. Det er to typer, hammer og sigd, sosialismens symboler for arbeidere og bønder. Blir denne mektige alliansen like utrangert i et høyteknologisk Kina som de gamle håndverktøyene?

Mao Tongqiang: “Tools”, detalj (2008). Foto: Oda Bhar.

Kroppsorientert kunst er en sterk trend for tida, ikke bare i Vesten, men også i Kina. Performancekunstens pioner Marina Abramovic, som nylig gjestet Norge, har sagt at teater skiller seg fra performance ved å bruke ketsjup der hun selv må ofre sitt eget blod. Sjelden har dette vært tydeligere enn på utstillingen «Skin, Flesh and Bone» hos Stiftelsen 3,14 i Bergen. Ma Quisha forteller i et videoverk om foreldrenes slit for å gi henne en utdannelse, med stadig blodigere tenner fordi hun snakker med et barberblad i munnen.

Ma Quisha: “From #4 Pingyuanli to #4 Tianqiao Beili” (videoverk). Foto av videoskjerm: Oda Bhar.

Enda sterkere er bildene av He Yunchang som får skåret et dypt snitt i huden fra skulder til hofte. Tittelen «One Meter Democracy» lar oss ane hvor mye som står på spill for individet i dette landet med tradisjon for å behandle de enorme menneskemengdene som utskiftbare kropper.

He Yunchang: “One Meter Democracy”. Foto fra galleriet: Oda Bhar.

Politiske undertoner virker i Bergen langt tydeligere og mer personlig uttrykt hos andre kinesiske kunstnere enn Ai Weiwei. Å støtte hans arrogante fordømmelse av kolleger virker urettferdig, for ikke å si dobbeltmoralsk, om vi ikke samtidig krever en tydelig politisk brodd av vestlige kunstnere. Et beslektet spørsmål gjelder form. Er subtilitet og humor mindre verdige kritikkformer enn aggresjon? Bør vi ikke anerkjenne narrens makt?

Yue Minjun: “Untitled”, detalj (2007). Fotografert fra veggen i Bergen Kunstmuseum, avd. Stenersen, av Oda Bhar.

Bruk av humor, eller snarere ironi og sarkasme, er tydelig i maleren Yue Minjuns «kyniske realisme». Visuelt minner verkene hans om pop art og forbindes med kritikk av en overflatisk konsumkultur. De leende, hårløse, sukkertøyfargete selvportrettene med munnen full av bittesmå tenner blir sagt å være like kjent i Asia som Munchs «Skrik» er i Vesten. Handler likheten om mer enn berømmelse?

Yue Minjun lager både malerier og skulpturer med sitt eget ansikt. Her en dinosaur-Yue på separatutstillingen i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

I den imponerende separatutstillingen på Galleri S·E ser Yue Minjun i enkelte malerier ut til å være på vei fra popkunst til ekspresjonisme. Med dødningegrinet som latterparallell forsterkes munterhetens truende potensial. Kanskje er det stive, flaue asiatiske smilet nettopp et slags skrik, for å dekke over individets sosiale og eksistensielle angst.

Detajl fra et av de nyere, ekpresjonistisk orienterte maleriene til Yue Minjun i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. november 2012.

Utstillingen i Bergen Kunstmuseum står ut januar 2013, og der kan du også se et verk av Yue Minjun, selv om separatutstillingen hans i Galleri S·E dessverre stengte i desember. En gledelig nyhet er derimot at Stiftelsen 3,14 har utvidet utstillingsperioden for Kinakunstnerne til 20. januar (skulle egentlig ha stengt før jul). Forøvrig kan du se flere bilder fra alle utstillingene (med tekstplakater fra museene, som forteller litt om enkeltkunstnerne) på min Flickr-side: «Real Life Stories» (Bergen Kunstmuseum), «Skin, Flesh and Bone» (Stiftelsen 3,14) og «Yue Minjun» (Galleri S·E).

«To Be With Art Is All We Ask»
Astrup Fearnley Museet
29. september 2012 – 31. januar 2013

Åpningsutstillingen på det splitter nye Astrup Fearnley Museet er omfattende og sprikende, kanskje som forventet. Museet virker denne gangen mest opptatt av å vise fram bygningen til stjernearkitekt Renzo Piano, samt profilere seg som et slags nasjonalt opplevelsessenter for kunst.

Takashi Murakami: “3-Meter Girl” (2011). Fra inngangspartiet til det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Foto: Oda Bhar.

Vi gjenkjenner USA-orienterte temaer som popkunst, kitsch og sexkonsum. Jeff Koons’ oppblåsbare delfin og porselensfigur av Michael Jackson konkurrerer med yngre New York-kunst, som Dan Colens fargerike tyggegummimalerier eller vår egen Gardar Eide Einarssons mørkere installasjoner.

Detalj fra Jeff Koons: “Michael Jackson and Bubbles” (1988) på Astrup Fearnley-museet. Foto: Oda Bhar.

Også høydepunkter fra museets nyere samling av kinesisk kunst vekker oppsikt, med yngre videokunstnere og eldre klassikere som Huang Yong Pings Colosseum, en ruin av den romerske arenaen i terrakotta med ekte planter.

Huang Yong Ping: “Colosseum” (2007). Foto: Oda Bhar.

Fotosamlingen er viet dominerende plass på utstillingen, noe som har medført en gledelig bedring av kjønnsbalansen. De siste årene har Astrup Fearnley fått mye kritikk for sine utelukkende mannlige separatutstillinger. Kanskje er det et forsøk på å imøtegå kritikken når store kvinnelige navn som Cindy Sherman, Nan Goldin og norske Vibeke Tandberg denne gangen får bred eksponering. I motsetning til maleri har fotografi som ny kunstart vært mindre knyttet til patriarkalske maktstrukturer og motivtradisjoner, noe som kan være en grunn til at mange kvinnelige kunstnere utforsker mediet med framgang.

Vibeke Tandberg “Living Together” (1996), utsnitt. Foto: Oda Bhar.

Arkitekt Renzo Piano framstår, slik navnet musikalsk skulle tilsi, som en rolig og mild italiener. Under pressekonferansen sitter jeg på gulvet foran podiet og hører ham predike, mens han dirigerer ordene med kontrollerte håndbevegelser. «Lys er essensielt. Det gjaldt å få lyset inn uten at det konkurrerte med kunsten. Jeg ville bringe vann inn i bygningen, både med vinduer og en liten kanal. Vann er magisk fordi det alltid beveger seg, dobler bildet og skaper vibrasjon.»

Byggets arkitekt Renzo Piano (som også står bak Pompidousenteret i Paris) foran et av Dan Colens tyggegummimalerier. Foto: Oda Bhar.

At lys og vann preger bygningen er bare delvis sant. I tillegg til åpne saler med vinduer finnes mange mindre rom, hvorav noen nærmest likner smale tunneller. Hvor godt disse ivaretar verkenes behov er variabelt. For å oppleve Damien Hirsts delte ku gjør den tvungne nærheten ingenting, den skrekkblandede fryden ved å spasere gjennom ei ku blir sterkere, du våger kanskje til og med å studere noen indre detaljer. Mindre vellykket er det å henge videoskjermer tett i en gang. Hvert verk forstyrrer det neste, i sterk kontrast til den nye trenden med å vise videoverk på noe som likner kinolerreter, slik årets Høstutstilling for eksempel gjør.

På det nye Astrup Fearnley-museet kan du spasere gjennom ei ku og en kalv. Damien Hirst: “Mother and Child (Divided)” (1993). Foto: Oda Bhar.

De lyse salene skaper andre utfordringer som heller ikke alltid er like godt løst. Bruce Naumans aluminiumshester med tittelen Large Butt to Butt henger foran et vindu med så sterkt motlys at du knapt skjelner detaljene.

Bruce Nauman: “Large Butt to Butt” (1989). Foto: Oda Bhar.

Enda mer påtakelig er lyset når det gjelder Anselm Kiefers berømte blybokhylle, som i det gamle museet sto dystert og imposant i et mørkt kjellerrom. Her er det plassert mot en hvit vegg i annen etasje, strålende opplyst og pluselig slett ikke visuelt tungt. Gulvet måtte forsterkes enormt for å tåle de 25 tonnene med bly, men var det virkelig den beste løsningen?

En pianist forbereder konsert foran den store blybokhylla til Anselm Kiefer: “The High Priestess/Zweistromland” (1985-1989). Foto: Oda Bhar.

For meg blir verkets tyngde nærmest kvalt av denne plasseringen. Å vite at noe så tungt befinner seg så høyt skaper en følelse av uvirkelighet, i tillegg til at det sterke lyset får metallet til å skinne nærmest eterisk. Visste jeg ikke at dette var bly ville jeg ha antatt at bøkene besto av lett blikk presset i et bilopphuggeri, og aldri forbundet det med denne truende kunnskapens tyngde jeg hittil har kjent.

Det nye Astrup Fearnley-museet ligger ytterst på Tjuvholmen, med utsikt over fjorden. Her ser du spissen av taket, foran Aker Brygge og Oslo Rådhus. Foto: Oda Bhar.

Verdt et førstegangsbesøk er det nye Astrup Fearnley Museet uansett om du er interessert i kunst, på grunn av den spektakulære beliggenheten. Den lave fasaden bøyer seg mot vannet ytterst på Tjuvholmen, omgitt av badestrand og skulpturpark. Museet er delt i to bygninger for å kunne bli gjennomskåret av en kanal.

Astrup Fearnley-museet sett fra kanonene på Hovedøya. Foto: Oda Bhar.

Taket har vært omtalt på en måte som allerede før åpningen smaker av forslitt metafor, «et seil i vinden», og kombinasjonen av tre, buer og glass gjør det en anelse for lett å tenke på en viss flyplass. Samtidig har du en panoramautsikt til Hovedøya, Lindøya og Nesoddtangen som får meg til å avslutte med enda et Piano-sitat: «Blir du lei av kunsten er det bare å snu seg mot naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 28. september 2012.

Astrup Fearnley-museet holder åpent i romjula, og den omtalte utstillingen står ut januar. Museet har også flotte nye nettsider hvor du kan lese om alle kunstnerne og se nærmere på verkene deres. Flere av mine bilder fra museet kan du se her: Innendørs og Skulpturparken.