(Utdrag fra min omtale av Taxi på Rushprint.no, 1. november 2011.)

Adil Khan, tidligere kjent som vinner av Dansefeber i 2006, spiller hovedrollen som Javar i den nye tv-serien. Foto: NRK

For et par uker siden fikk jeg være med på høstens store desi-event her i Oslo, premieren på Ulrik Imtiaz Rolfsens tv-serie Taxi. Vi fikk se de to første episodene på stort lerret i Klingenberg kino, før vi forflyttet oss til La Belle Sole for premierefest med øl, pakoras, samosas og de to siste episodene. Noe vanlig premierepublikum var dette ikke, siden det meste av Oslos yngre hel- og halvkjendiser fra desimiljøet var møtt fram. Stemninga var engasjert med heiing og buing på helter og skurker, særlig under finalen da vi satt på hvite puffer utover dansegulvet i den fancy schmancy nattklubben, og var gode og natteslitne. Jeg skulle tidlig opp neste morgen, men er glad for at jeg holdt ut til slutt, for serien var altfor spennende til å vente en måned med å få vite hvordan det gikk.

Regissør og manusforfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen på Klingenberg kino før Taxi-premieren. Foto: Oda Bhar.

Dagen etter var jeg så heldig å få intervjue regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen for Klassekampen (hvor jeg vikarierte i Kulturredaksjonen den uka) – artikkelen ligger ikke på nett, men du kan laste ned en faksimile her (PDF).

NRK viser første episode av Taxi i reprise søndag 6. november ved midnatt, og andre episode mandag 7. november kl 21.30. Serien kan også ses på nett-tv. Ikke vent deg noen ren thriller, slik reklamen lover: Dette er snarere en action med fart, spenning, morsomme oneliners og en gode dose kjærlighet. Deler av plottet er dessuten inspirert av virkelige hendelser, som drosjesvindelsaken for åtte år siden.

Kaia Varjord spiller kjæresten til Javar i Taxi. Foto: NRK.

Vil du vite mer om sjanger, skuespillere, hvilket barneprogram to av dem har spilt i før, hvorfor serien garantert vil provosere i det norsk-pakistanske miljøet etc: Les omtalen jeg fikk skrive for Rusphrint, En taxi til begjær. Ingressen lyder slik: «Hvor alvorlig skal vi ta en spenningsserie som vil mer enn å underholde? I tilfellet Taxi, Ulrik Imtiaz Rolfsens nye actionthrillerserie på NRK1, bør du ikke skue hunden på humoren.» Av kommentarer anbefaler jeg også Elin Ørjasæters hos E24, «Pakistansknorsk Tarantino», som blant annet trekker en interessant parallell til Faiza-saken fra 2010.

Men uansett om du gidder å lese mer: Se serien!

[Intervju publisert i Klassekampen lørdag 22. oktober 2011.]

Av Oda Bhar (tekst)

Idag kan nesten alle drive med personlig iscenesettelse ved å legge ut fotografier på nettet. Bymuseet i Oslo  åpnet denne uka en utstilling som knytter digitale bilder opp mot tradisjonell portrettkunst.

– Bymuseet har 600 malte portretter. Vi viser omtrent 100 i denne utstillingen, sier kurator Jorunn Sandstøl.

Kurator Jorunn Sandstøl og kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet i Oslo. (Foto: Oda Bhar)

Idealisert

De første maleriene viser maktmennesker fra 1500-tallet, før opplysningstida gir oss portretter med rekvisitter for kunnskap og interesser. På begynnelsen av 1800-tallet ser vi mer romantiske selvframstillinger, før bohemmalerne innfører en mer realistisk stil.

– Eldre tiders konger ble avbildet idealisert og verdig, siden portrettet skulle være kongens stedfortreder. Det var vanlig å lage mange kopier av hvert kongemaleri, slik at de kunne spres utover riket. Maleriet vårt av Christian IV er en kopi av en kopi, forteller kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet.

På 1700-tallet ble miniatyrer like høyt verdsatt som store malerier. Denne av norske Anna Collett viser at også kvinner kunne være opptatt av lærdom og vitenskap. Merk rekvisittene: Passer og linjal, en arkitekttegning, bøker, en palett. Kunstneren er ukjent, kanskje er det et selvportrett. Malt ca 1760-65. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Familieportretter

Portrettkunsten omfatter også familieportretter. På et 1600-tallsmaleri ser vi en variant av den moderne storfamiliens «mine barn og dine barn», der selv mannens avdøde kone er sentralt plassert med et oppklarende dødninghode i hånda (bilde ovenfor).

– Legg merke til de avdøde barna som små engler på himmelen, sier Mork.

«Trond Clausen med familie» – både døde og levende. Malt av ukjent kunstner, antatt hollandsk ca 1640. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Demokratisering

Siden fotografiets oppfinnelse har portrettsjangeren blitt demokratisert. Utstillingen viser en vegg med fotovisittkort, noe som ifølge Sandstøl var populært i flere tiår.

– Fotografiet ble oppfunnet i 1839, og fra 1860-tallet kom de såkalte visittkortportrettene. Nå kunne nesten alle få tatt sitt eget portrett, med fine klær og i flotte miljøer. Noen har med seg rekvisitter på bildet: ei fele, ei avis eller bok. Etter hvert kommer de sporty naturkulissene, som når en ung mann lener seg mot en stor, kunstig stein. Selv Fridtjof Nansen ble ikke portrettert utendørs, men i studio, sier Sandstøl.

Visittkortportrettene ble svært populære fra 1860-tallet og omtrent seksti år framover. Folk ga dem til hverandre og satte dem i album, lagde sitt eget galleri over slekt og venner. (Bildene tilhører Bymuseet i Oslo. Avfotografert på utstillingen «Fjes før Facebook»av Oda Bhar.)

Digital fotovegg

Våre dagers mobilknipsing og nettpublisering gjør portrettet enormt tilgjengelig og utbredt, men det gir fotografiene lavere status. Mens du tidligere kanskje bare fikk ett bilde og dermed én identitet gjennom hele livsløpet, ser vi i dag en lek med sjangeren.

– På Facebook kan du skifte portretter hele tida, og trenger ikke engang bruke et bilde av deg selv. Noen vil bruke et bilde av fotballaget de liker, eller barna sine, sier Mette Møller Mork.

Moderne kunstnerportretter. Til venstre: Komponist og skribent Pauline Hall (1890-1969) malt av Cora Sandel i 1912. Til høyre: Aasta Hansteen (1824-1908), malt av Oda Krohg ca 1905. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Kunstnermalerier

Et eget rom i Bymuseet er satt av til nyere kunstnermalte portretter, hvor norske kunstnere har malt seg selv og sine venner.

– Edvard Munch malte selvportretter og portretter av andre gjennom hele livet. Vi viser et flott selvportrett av Astrid Nørregaard, som nok skulle reklamere for henne som portrettmaler. Oda Krogh framstiller kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen som gammel dame på en svært realistisk og absolutt ikke forskjønnende måte, sier Sandstøl.

Hun peker også på et portrett Christian Ross har malt av kvinnesakskvinnen Nini Roll Anker.

– Det er morsomt å se hvordan hun stiller seg opp med hånda i siden på omtrent samme måte som Christian IV i det gamle maleriet. Denne maktposituren ble nok tidligere mest brukt av menn.

Konge og feminist i samme positur? Til venstre Christian IV (kopi malt av H.V. Westergaard etter original av Karel van Mander, ca 1640) og Nini Roll Anker (malt av Christian Ross i 1892). Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Utstillingen Fjes før Facebook – portretter gjennom 400 år kan ses i Bymuseet fram til 8. april 2012. Det er gratis inngang, og åpningstidene er tirsdag-søndag kl 11-16. Museet ligger i Frognerparken, nær Herregårdskroa.

[Takk til Bymuseet for lån av fotografier – den opprinnelige artikkelteksten i Klassekampen hadde færre bilder og kortere bildetekster.]

Forsåvidt har jeg gjort dette ei stund, uten at jeg tror mange har merket det. Mange artikler er tilgjengelige under fanen Skribentvirksomhet øverst her – enten som lenker eller nedlastbar PDF (hvis artikkelen kun er publisert på papir). Kanskje burde jeg legge ut en liten post for å varsle RSS-feeden også, slik at dere ikke selv må stikke innom for å sjekke? (Det vil si, hvis jeg fortsatt har blogglesere igjen? Litt usikker på det.)

Dagens lenke gjelder Film fra Sør 2011, Oslos største filmfestival som åpner ikveld, og som i mange år har vært en favoritt hos meg. Med 99 filmer fordelt over 10 dager er det lett å gå seg vill i programmet, og fra film- og tv-bladet Rushprint, favorittarbeidsgiveren min, fikk jeg i oppdrag å lese katalogen nøye for å skrive en personlig guide med trender og filmtips. Artikkelen kan du lese her, Film fra Sør: Den trassige festivalen, og ingressen lyder slik: «Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her.»

God festival!

Frykter vi noe i 2011, eller lever vi så trygt at frykten reduseres til en lengsel etter skrekk og tabu?

Ordfører Ann Sire Fjerdingstad, gallerist Morten Viskum og næringsminister Trond Giske under utstillingsåpningen 7. mai 2011. Foto: Oda Bhar

Morten Viskums Kunstlaboratorium tar i sommer på seg en ambisiøs oppgave: Å si noe om fryktens betydning i vår tid. Utstillingens tittel er Skrik – en utstilling om frykt. Det sentrale ordet er lånt fra Munchs maleri, men verkene er ikke lagd med det som inspirasjon. Dette er kuratert frykt, basert på én manns utvalg, Göran Green, svensk gallerist fra Malmö. Ikke dermed sagt at det er noen dårlig ramme å betrakte verkene i.

Tilda Lovell: Detalj fra "Körprojektet" (2005). Foto: Oda Bhar

Påfallende mange av kunstnerne utforsker gråsoner mellom menneske og dyr, liv og død. Zombier og deformerte skapninger er blitt vanlige i samtids­kunsten, noe Line Ulekleiv i katalogen knytter til en folkelig eventyrtradisjon. Monsterhybrider har lenge inngått i moraliserende og underholdende fortellinger, men hos meg skaper disse lite ubehag. Har bruken av skrekk, død, lidelse og (gjerne seksuelt relatert) ekkelhet blitt for utbredt til å greie å frastøte? Hva sjokkerer i et samfunn som elsker sjokk?

Thale Vangen: "Uten tittel" (2007). Foto: Oda Bhar

Iblant kan det virke sterkere å knytte ubehaget til det nære og trivielle, som når Thale Vangen viser oss gigantversjonen av en brunsnegle, eller Ragnhild Ohma maler tre bunadskledde kvinner som nasjonaldagszombier med glassaktige blikk, et bilde på eksistensiell angst bak konvensjoner.

Ragnhild Ohma: "Broken Flowers" (2009). Foto: Oda Bhar

En annen trend er den kokette koblingen mellom populærkultur og krigsfrykt. Svenske Ricard lar bronsesoldater med Mikke Mus-ører strømme ut av helikoptre og rappellere nedover husvegger, mens den paranoide angsten for terror i folkemengder behandles i to videoverker. Det ene er det noe overtydelige Public Figures av Erik Olofsen, hvor mennesker glir gjennom ventehallen på en togstasjon i slowmotion.

Pilvi Takala: "Real Snow White" (2009), stillbilder fra katalogen.

Dessuten finner vi det langt mer urovekkende Real Snow White av finske Pilvi Takala, hvor kunstneren besøker Eurodisney perfekt utkledt som Snøhvit, noe som freaker ut vaktene og får henne bortvist fra stedet. Plakater oppfordrer til utkledning, men gjelder kun barn, og ikke minst er det noe suspekt ved dette å komme alene til en fornøyelsespark. Hvordan vet vi at en eksentrisk voksen ikke har planer om å gjøre «something bad»?

Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i katalogen at paranoid frykt er blitt et grunntrekk ved vår kultur, noe som gjør den til en ettertraktet salgsvare. I fryktkulturen er avstand tryggest, og hva blir da mer truende enn intimitet? Joakim Allgulanders Katapult er en metallkonstruksjon stor nok til å romme et menneske, med ei stålfjær under setet som kan sende deg ut i fritt fall. «Tro, håp, kjærlighet» og mantraet «trust me» vekker mistenksomhet snarere enn tillit i en offentlighet som elsker å hate alt «klamt» eller «kleint».

Joakim Allgulander: Detalj fra "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Empatiens ambivalens finnes også i Jukka Vikbergs Jesse från gatans skuggsida, hvor en liten figur vekker sjenanse på liknende måte som et ekte menneske ville ha gjort. Figuren ligger mot veggen med ansiktet skjult, og den som går nærmere kan høre små klynk og se kroppen vri seg – men de fleste besøkerne haster forbi.

Joakim Allgulander: "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Hva er vi mest redd for i 2011? Framtid eller fortid, natur eller intimitet, gamle skjeletter i skapet? Utstillingens mest omtalte og skandaliserte verk er Marco Evaristtis Rolexgate, en modell av inngangspartiet til Auschwitz lagd av omsmeltede gullfyllinger fra jøder drept i konsentrasjonsleire.

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Min favoritt er likevel Mikael Ericssons videoverk i kjelleren, Notes From The Twin Chamber. Den stilrene animasjonsfilmen i blått og hvitt vekker assossiasjoner til et stråmønstret porselens­servise som velter inn og knuser mot steinveggene. Trusselbildet er maskinelt, men maskinene tar ikke over, de fusjonerer med naturen.

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Fly går i stykker blant Pushwagneraktige høyhus, små handlevogner rir på tsunamibølger, og et mekanomonster folder ut armene til et tre som gror sykebiler på greinene. Som eneste verk virker dette skapt for utstillingen, noe det kanskje også er? Katalogbildet er ikke fra denne filmen, noe som kan tyde på at den var uferdig da katalogen gikk i trykk, dessuten har kunstneren mot slutten satt inn en direkte referanse til Munch: Maskintreet gror bladverk med små skrikansikter.

Lars Brunström: "Octopus" (2010). Foto: Oda Bhar

Beklager at jeg har somlet med å legge ut denne anmeldelsen – det handler om frilanslivets dunklere sider. Først hadde min vanlige oppdragsgiver ikke flere penger til kunst akkurat nå, deretter skulle teksten inn i et tidsskrift som hadde dobbeltbooket bestillingene… og den fastere anmelderen deres vant. Likevel, turen til Vestfossen ble en fin opplevelse og jeg var veldig inspirert da jeg skrev denne teksten, så nå legger jeg den her i håp om at det fortsatt finnes kunstlesere til bloggen! Utstillingen «Skrik – en utstilling om frykt» er uansett mulig å få med seg i 3 måneder til, helt fram til 2. oktober.

En robotfigur møter deg i inngangspartiet på Henie Onstad. Modellene er ikke rekonstruksjoner, men Dubuffets orignialer. (Foto: Oda Bhar)

Dubuffet som arkitekt
Henie Onstad kunstsenter
10.03 – 29.05.2011

Kurvede beinhvite strukturer fyller de luftige salene på Høvikodden. Noen har tjukke svarte konturlinjer som likner overdrevne høydekurver, andre er som puslespill av encellede organismer. De kritthvite veggene med myke buer og markerte gulvfuger likner en gresk øyidyll, mens interiørene kunne vært innsida av en igloo dekorert med avgnagde bein. Det er lett å falle i staver foran en himmelseng med en hvit palmekrone til tak, eller et hyperkomplekst veggrelieff hvor halvveis skjulte figurer trer fram.

Jean Dubuffet: «Vinterhagen», 1968. (Foto: Oda Bhar)

Vi befinner oss i fantasiverdenen til den franske modernisten Jean Dubuffet (1901-1985), kanskje mest kjent som billedkunstner. Utstillingen Dubuffet som arkitekt tar for seg en tiårsperiode fra 1965 til 1974, da Dubuffet var opptatt av det tredimensjonale og jobbet opp mot arkitektur. Det er snakk om utopiske totalinstallasjoner av en type Henie Onstad også tidligere har vist oss, sist under Schwitters-utstillingen i 2009. Dubuffet kom sent i gang med karrieren sin fordi han prøvde å drive familiens vinhandel, og var mer eller mindre selvlært når det gjaldt kunst. Elementer i skulpturene kan minne om Picasso, Miró, Gaudí eller Léger.

Jean Dubuffet: Utsnitt fra maleriet «Epokhê», 1965. (Foto: Oda Bhar)

Få av Dubuffets planlagte arkitektoniske prosjekter ble oppført, på tross av at mange var bestillingsverk. Prosjektene tok gjerne så lang tid at en ny direktør rakk å tiltre og avlyse det hele, og en vittig serie nidmalerier har bitre titler som «Arkitekt og sekretær forklarer presidenten at verket er årsak til at det regner» eller «Domstol uttaler at det er tillatt å ødelegge monumenter så lenge man bevarer modellene, som anses mindre brysomme».

Under prosessen mot bilprodusenten Renault, som hadde fjernet en utsmykning han hadde jobbet med i 9 år før den ble ferdig, lagde Dubuffet nidmalerier med bitre titler. Her signerer ledelsen ordren om å legge ned prosjektet. (Foto: Oda Bhar)

Ifølge kurator Daniel Abadie ble fransk lov endret etter Dubuffets rettsak mot Renault, slik at det ikke lenger er tillatt å ødelegge kunstverk – en tankevekker for oss som savner Arne Lindaas’ veggmaleri i Hammersborgtunnelen.

Etter mange år vant Dubuffet rettssaken mot Renault, men da det kom til stykket orket han ikke å få bygget verket opp igjen. Han sa det ikke fristet å gjøre ferdig et verk når det ikke var velkomment. Forståelig, men trist når vi vet hvor velkomment det ville ha vært i ettertida. (Foto: Oda Bhar)

Puslebitstilen utviklet Dubuffet fra kulepenntegninger i boka Hourloupe, og kulepennfargene svart, blått og rødt kan gjenkjennes i drodlemønstrene. Mylderet av småfelter får alt til å framstå like viktig, noe som skaper en figuskulr/grunn-forvirring. Du ser en skikkelse, får øye på en annen, men i det samme glipper den første av syne.

Jean Dubuffet: «Den blå veggen», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Hourloupe-syklusen startet som tegning og maleri, men på et tidspunkt ville Dubuffet skape liv ved å tilføre relieffer, og da var veien kort til frittstående skulptur. Modellene er i isopor, mens de ferdige verkene er i bestandige plastmaterialer, forsterket med metallskjelett og fundert i betong.

Det indre og ytre av en planlagt skulptur kalt «Tårn med figurer», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Ofte kan besøkeren gå inn i verkene. Det finnes en ide om beskyttelse, som når en skykonstruksjon gir ly mot sola i modellen Salon d’été (1974). Gruppe av 4 trær (1972) er 12 meter høy og står midt i New York, hvor den spiller effektfullt mot skyskraperne med sine hvite, soppaktige former.Vi

I New York står «Gruppe med 4 trær», 1970/72. (Foto: Oda Bhar)

Det største verket har Dubuffet selv finansiert, Villa Falbala (1971), en snøborgaktig hage på et grønt jorde nær atelieret hans utenfor Paris.

Den største konstruksjonen finansierte Dubuffet selv: «Villa Falbala», 1971. Legg merke til at det ferdige verket har enda færre farger enn modellen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen på Henie Onstad har tjent på å være fokusert, framfor å velge en omfattende retrospektiv. De nye materialenes potensiale for storskala var et av modernismens viktigste nyvinninger. Likevel blir jeg enda mer fascinert av interiørene og undrer om det kunne vært lagt større vekt på dem?

Også jeg kunne godt ha tenkt meg å sove under et tre. Jean Dubuffet: «Soverom under treet», 1970. (Foto: Oda Bhar.)

Det er noe med tankeinnholdet som tiltrekker, når rommene er så sparsomt møblert at du må slå deg ned på trapper og trinn, fordi Dubuffet ønsket en renhet i sinn og handling som bare oppstår i uvante miljøer. Verket skal hindrer deg i å henfalle til vanlige mønstre, tvinge deg til å leve uten bagasje, et uttrykk lånt fra Jean Anouilhs teaterstykke Le voyageur sans bagage. Med autodidaktens drøm om å finne noe hinsides teoriene vil Dubuffet at du skal gå inn i skulpturen og glemme alt, være åpen for en ny opplevelse.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 14. mars 2011 (faksimile). Utstillingen kan du se på Henie Onstad kunstsenter fram til 29. mai.

Jean Dubuffet i Villa Falbala. (Foto: ©Fondation Dubuffet.)

Det er fint å ha en kollega
på nabopulten
som lager sprettball
(tenker jeg)
av gummistrikker
Ballen spretter faktisk
(viser han meg)
akkurat som en vanlig ball
Sprettballen blir litt større
for hver dag
Han vikler nye strikker rundt
de gamle
når han kjeder seg
eller blir frustrert
Hvordan vet jeg når det er på tide
(sier kollegaen)
å slutte i denne jobben?
jo, når strikkballen er blitt stor
som en fotball
Jeg ser på den og er glad den
ennå bare likner
en eggeplomme
(eller en pingpongball)

Oda Bhar

Peanuts av Dan Colen
Astrup Fearnley-museet
20.01 – 24.04.2011

Jeg går rundt i museet og lukter på bilder. Er de laget av tyggegummi merkes det straks på den søtlige, kvalmende duften. De pussige materialene tiltrekker meg: grønske, knuste blomster, klumpete maling som etterlikner dueskitt.

Dan Colen under pressekonferansen på Astrup Fearnley, foran konfettibildet "All the things I’m not but wish I was", 2010. (Foto: Oda Bhar)

Jeg faller for at framgangsmåten nesten alltid er komplisert. Colen bryr seg ikke om tid så lenge potensialet blir realisert. Tid betyr lite, det er peanuts. Utstillingens tittel stammer fra en 140 minutter lang film hvor Colen rusler rundt i New York og spiser peanøtter. Han går i gater og parker, står stille og ser utover vann, veksler ord i en butikk. Det går ikke fort, det er ingen hast. I kjølvannet ligger peanøttskallene som et sneglespor.

Stillbilde fra Dan Colens videoverk "Peanuts", 2011. (Foto: Oda Bhar)

Dan Colen (f. 1979) er del av et kunstnermiljø omkring Bowery på Lower East Side i New York, beryktet for hard festing og frekke stunts. Andre kjente navn er Nate Lowman (vist på Astrup Fearnley ifjor), Terence Koh, Ryan McGinley og avdøde Dash Snow, samt i noen grad vår egen Gardar Eide Einarsson. De har en felles interesse for skating og gatekunst, og verkene kan i det ytre minne om eldre retninger som pop art og abstrakt ekspresjonisme, men springer i større grad ut av kunstnernes egen biografi.

Utsnitt av Dan Colens fotorealistiske maleri "The Firecracker and the Old Man (Just leave me alone)", 2003. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen er visuelt attraktiv, full av fargeglede og lek med referanser. Colen trekker på tradisjonen med appropriasjon, men ved nærmere ettersyn er det få objéts trouvés. Dueskitt er oljemaling, det som likner en stein er pappmasjé, et tilsynelatende fotografi er ekstremt fotorealistisk maleri.

I en periode hadde Dan Colen atelier på bakrommet i bestefarens antikvitetsbutikk. I dette materiet (se hele ovenfor) dukker bestefaren selv opp som minidetalj. (Foto: Oda Bhar)

Colen er en teknisk svært dyktig maler, med et behov for å blande inn opprør og lek i perfeksjonismen. Noen ganger maler han videre på andres bilder, funnet i bestefarens antikvitetsbutikk: Obscøne figurer og slagord settes i romantiske landskap, en korsfestet Kristus får hans egne ansiktstrekk.

Det gir en pussig effekt når et tilsynelatende superromantisk maleri viser seg å ha obscøne detaljer. Utsnitt av Dan Colens "Self-portrait as the Wanderer (As I pause to ponder: do real men break hearts? I decide yes! They do. Only to later change my mind)", 2004. (Foto: Oda Bhar)

Bruken av tyggegummi begynte under arbeidet med Missing Schmissing (2006), en monumental «stein» påklistret lapper med etterlysning av personer og kjæledyr. Lappene er dekket med tagging, «dueskitt» og tyggisklumper, som bevis på at noen var her, at det handler om et urbant samlingssted.

Første gang Dan Colen benyttet tyggegummi som materiale var i skulpturen "Missing Schmissing", 2006. (Foto: Oda Bhar)

Colen falt for tyggegummiens farge og tekstur, og fikk lyst til å teste den på lerretet. I starten måtte assistentene tygge frenetisk, likevel lagde han kun tre bilder det første året.

I "Missing Schmissing" er en stor stein av pappmasjé dekket med Savnet-lapper, tyggiser og skriblerier slik et virkelig monument i en storby kan bli. (Foto: Oda Bhar)

Tempoet økte da han varmet opp tyggegummimassen, og kastet den på lerretet i en slags Pollock-teknikk. Resultatet blir et tredimensjonalt uttrykk som likner impasto-maling.

Detalj fra tyggegummibildet "Don’t Judge a Book by its Cover (Another Country)" av Dan Colen, 2010. (Foto: Oda Bhar)

Hvordan tilfeldigheter kan forvandle er et av Colens favorittemaer. I et nyere verk benytter han konfetti: kaster fargeglade papirbiter opp i lufta, tar bilde av hvordan de faller, projiserer bildene på lerretet og maler etter dem. Tanken er å innføre et element av tilfeldighet, fryse et øyeblikk som unngår oppfinnelse og kontroll. Poenget er ikke å finne noe ekte – det som tiltrekker Colen er slump og remix.

I en serie bilder fra 2010 setter Dan Colen farge på lerretene sine ved å klistre på rester av døde blomster. (Foto: Oda Bhar)

En annen metode minner om et jackasstunt: Store lerreter ble dratt gjennom terrenget etter en motorsykkel, mens Colen står oppå for å øke tyngden slik at grønske og skitt kan feste seg. Farlig? Neida, sier Colen og smiler bredt. Det er gøy, som å stå på vannski.

Detalj fra et bilde som er blitt til ved grønskesurfing: "Nobody move, nobody get hurt" av Dan Colen, 2010. (Foto: Oda Bhar)

Tross leken materialbruk gir få av Dan Colens arbeider inntrykk av humor. Snarere finnes det et skjørt poetisk alvor, og en sanselighet som skiller ham fra kollegene. Fordelen ved Astrup Fearnleys noe nærsynte fokus på en liten kunstnerklikk er at slik nyansering blir mulig. Det kan virke ensporet å satse så store ressurser på å vise fram den ene unge, hvite, kommersielt vellykkete, neo-popart-orienterte mannen etter den andre, basert i et bittelite geografisk område. Samtidig er det liten tvil om at New York og Bowery-skolen har stor innflytelse på norsk samtidskunst, og som sådan kan være interessant for et bredere publikum å fordype seg i.

Poesien er tydelig i "An Allegory of Faith", 2008. (Foto: Oda Bhar)

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 28. januar 2011 (faksimile her). Utstillingen står i Astrup Fearnley-museet fram til 24. april 2011. Vil du se flere bilder fra utstillingen har jeg noen på Flickr her. Anbefaler også dette intervjuet, gjort av en kompis av kunstneren, fotografen Ryan McGinley, for Interview Magazine.

Eurodok byr både på filmer er sosialt engasjerte, og først og fremst underholdende og lekne. Her skal jeg nøye meg med å gi 3 feelgood-anbefalinger, av de filmene jeg selv har aller mest lyst til å se.

Aller mest begeistra jeg over å oppdage den filmen jeg har vært mest lei meg over at jeg ikke rakk å se på filmfestivalen i Karlovy Vary for halvannet år siden: Cooking History (2009) av tsjekkiske Péter Kerekes. Krig studerers fra militærkokkenes perspektiv, med humor og alvorlig undertone. Kan kokken påvirke soldatenes motivasjon, og dermed krigens utfall? Hvordan føles det å mate krigsfanger, altså fienden? Hvor mange kilo chili kreves for å lage «ungarsk pølse til 120.000 sovjetiske okkupanter»?

En annen godfotfilm er tysk-polske Rabbit à la Berlin (2009) av Bartosz Konopka, hvor Murens historie ses fra kaninperspektiv! Da dødssonen mellom øst og vest i Berlin ble bygd kunne kaninene leve der ganske trygt, siden grensevaktene måtte loggføre hvert skudd, som fortrinnsvis skulle brukes på menneskelige flyktninger. Men hva skjedde da Muren falt og kaninene måtte lære seg å leve i frihet? Kanskje ikke helt uten paralleller til menneskelivet… Filmen var Oscar-nominert i 2010. (Traileren under er søt, men den som ligger her er enda finere, dessverre får jeg ikke lagt den inn her, men hvis du gidder, stikk over og se den hos Institute of Documentary Film! Klikk på det lille kanintegningen midt på siden hvor det står «Play».)

Frihet er også tema i tyske David Sievekings David Wants to Fly (2010), om et møte med mesterregissøren David Lynch. Da han nylig var i Norge snakket Lunch varmt for transcendental meditasjon, noe han også gjør denne gangen. Den yngre regissøren beslutter seg dermed å prøve, for å se om meditasjon kan gjøre forskjellen i hans egen langt mindre vellykkede filmkarriere. Men hva om han finner mørket, istedenfor opplysning?

For mer info om festivalen: Katalog, program og praktiske opplysninger. Og artikkelen min på Rushprint finner du som sagt her.

I tillegg til helterollen snakket Debra og jeg om bruk av virkeligheten i fiksjon, noe hun gjør på en spennende måte i Winter’s Bone. Historien er adaptert fra en roman av Daniel Woodrell og handler om hjemstedet hans, et område i det sentrale USA kalt Ozark-fjellene (som ligger på grensa mellom Sør-Missouri og Nord-Arkansas). Debra Granik syntes han beskriver miljøet så levende at hun var nødt til å skyte filmen på samme sted, og ikke bare dét, hun brukte vanvittig mye tid på å få detaljene så autentiske som mulig.

Teamet gjorde grundig research, fikk innpass hos private familier, byttet til seg brukte klær til kostymer, og castet lokale amatører til noen av rollene. Metodene er nærmest antropologiske, og går inn i den tradisjonen innen film og casting som kalles neorealisme. Det var spennende å høre detaljene, og mye av det hun fortalte virket for meg like aktuelt for en forfatter som en regissør. Ikke minst likte jeg teorien hennes om at det for noen er mer naturlig å begynne fra observasjon enn å «finne på noe». I samtale med skrivevenner synes jeg ofte diskusjonen stopper der, som om det er en mur mellom forfattere som foretrekker det ene og andre.

Les gjerne mer i artikkelen min, som har fått navnet Om å låne noens liv. Få uansett med deg denne glimrende dramathrilleren, enten mens den går på kino (dvs NÅ!!) eller på dvd. Du kan jo begynne med traileren!

Mitt andre forfattertips i denne posten oppdaget jeg under Møllebyen litteraturfestival i Moss, mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Første tips er Johanna Nilsson, som jeg har ventet spent på hver bok fra siden den nydelige debuten Hon går genom tavlan, ut ur bilden fra 1996. Da var hun bare 21 år, og alle som har vært eller er 21 år bør egentlig lese den. Siden har det kommet flere bøker, hun har dessuten blogget (fram til juni 2010, dessverre har hun gitt seg nå, men gamle innlegg ligger ute). I bloggen fikk jeg vite at hun skriver krimromaner på si under pseudonymet Amanda Lind, også her med tilhørende blogg. Har ikke fått sjekket krimmen hennes ennå, men tipper hun mestrer dette også.

Møllebyen litteraturfestival fant sted i Audiaturbokhandelen House of Foundation, som ligger i et nedlagt fabrikklokale i Moss. Hvis du ser etter er det mange litterære kjendiser på bildet… (Foto: Oda Bhar)

Den andre jeg vil tipse om er Maria Zennström, svensk-russisk og dessuten filmutdannet fra Moskva. Jeg hørte henne lese på Møllebyen litteraturfestival i Moss ifjor vår, og ble hekta både på opplesningen og det hun leste. Det var fra hennes andrebok, en slags dagboksroman kalt Hur ser ett liv ut om man inte har tillräckligt med kärlek?, blant annet om håpløse kjærester og det (for noen) vanskelige valget om å få barn eller ikke. I denne anmeldelsen kaller Eva Ström (en annen flink svensk forfatterinne som blogger) Maria Zennström en kvinnelig Knausgård eller Norén.

Den svensk-russiske forfatterinnen Maria Zennström leser på Møllebyen Litteraturfestival i Moss, 14. mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Da jeg googlet Maria Zennström for denne posten ble jeg oppmerksom på at hennes bror, motefotografen Per Zennström, nå har lagt ut filmen sin til Marias første bok på YouTube, så da kan jeg vise dere den samtidig! Det er en visuell collage til lyden av Marias ord, ingen sammenhengende tekst, men vakre bruddstykker fra den prisbelønte debutromanen hennes, Katarinas sovjetiska upplevelser. (Også Per Zennström har forøvrig en blogg.)

Nydelig og poetisk liten film. Enjoy!

Har du egne tips til gode og (i Norge) ikke så kjente kvinnelige forfattere, legg dem gjerne igjen her og/eller i posten på Bokmerker.