FFS 2010: Kortomtaler torsdag, oktober 7, 2010
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: adoptivbarn, Afghanistan, Algerie, Beate Arnestad, Chiang Hsiu-Chiung, Daniel Fallshaw, dokumentar, Film Fra Sør, Film fra Sør 2010, FIPRESCI, Frankrike, Fremmedordbok for kjærester, Garin Nugroho, Im Sang-soo, India, Iran, José Padilha, Kim Longinotto, Kina, Mark Lee, Marokko, Nahid Persson Sarvestani, Napoleon Chagnon, Ounie Lecomte, Pin Bing Lee, Pink Saris, Rwanda, Sampat Pal, Sør-Korea, Seung-goo Jhung, She a Chinese, Shirin Neshat, Siddiq Barmak, spillefilm, Stolen, Taiwan, Uttar Pradesh, Vest-Sahara, videokunst, Violeta Ayala, Wong Kaer-wai, Xiaolu Guo, Yanomamö
2 comments
I ettermiddag rullet Film fra Sør 2010 i gang i Oslo, og foran oss ligger ti dager med kinofilm fra alle verdensdeler. Jeg hadde først tenkt å lage en post med anbefalinger, men på grunn av masse gøy skrivejobb har jeg ikke fått finlest programmet ennå. Istedet vil jeg legge ut kortomtaler etter hvert som jeg ser nye filmer. Foreløpig har jeg bare fått med meg to, i tillegg til den jeg selv valgte til Montages’ sideprogram (artikkel igår). Jeg kommer ikke til å legge ut nye poster hver dag, men la denne vokse nedover. Eller er det best å legge siste film øverst, etter god bloggeskikk? Kanskje finner jeg trailere også. Stikk innom igjen hvis du er interessert! Klikk på filmens navn om du vil se når den vises, og sjekk gjerne ut resten av festivalprogrammet her.
Og ja, det glemte jeg nesten: Ser du disse eller andre filmer på festivalen, som du vil anbefale eller advare mot, legg gjerne igjen et tips til meg (og andre) i kommentarfeltet!
13. A Brand New Life (2009, Sør-Korea, fr), regi: Ounie LECOMTE
Nydelig film om ei liten jente som blir forlatt av sin far på et barnehjem for å bli adoptert. Regissør Ounie Lecomte er selv koreansk adoptivbarn oppvokst i Frankrike, og har brukt sine egne erfaringer for å utvikle manus. Vi møter først den lille jenta i tryggheten bak på fars sykkel en kveld, deretter neste morgen i bakerbutikken for å kjøpe en kake til en uklar anledning vi får bange anelser om. Faren har ikke sagt hva de skal, bare at hun skal på en reise, og vantroen hennes når han reiser fra barnehjemmet uten å etterlate så mye som et telefonnummer er hjerteskjærende. Filmen handler om den karaktersterke jentas kronglete vei mot å akseptere situasjonen, en forutsetning for å finne nye venner på barnehjemmet, og kanskje til sist en ny familie i et nytt land – et flunkende nytt liv hun jo aldri bedt om. Den som ikke griner under den angstfylte, men håpefulle sluttscenen må nesten ha et hjerte av stein.
A Brand New Life vant FIPRESCI-prisen (filmkritikernes pris) under årets Film fra Sør, noe som innebærer støtte til norsk DVD-distribusjon, så hold utkikk framover. Det er den beste barndomsskildringen jeg har sett på ekstremt lenge, og kommentarfeltet på Film fra Sørs nettsted flommet over av folk som syntes den slo alle filmer de noensinne hadde sett. (Traileren nedenfor er dessverre bare tekstet på fransk, men jeg limer den inn likevel.)
12. She, A Chinese (2009, Kina, brit/ty), regi: Xiaolu GUO
Som forfatter er Xialu Guo kjent i Norge, for romanen Fremmedordbok for kjærester. Jeg likte boka og gledet meg til hennes første spillefilm She, A Chinese, en slags girlpower roadmovie om ei ung jentes ferd fra landsbygda i Kina, via en av de harde storbyene der, til Vesten og London. Dessverre ble jeg litt skuffet, for selv om heltinna er kul i sin halvt likegyldige lakoni og vilje til å bruke menn for å komme dit hun vil, så engasjerer aldri historien meg helt. Mye minner om romanen hennes, men forskjellen er en kaldere beskrivelse av karakterene, særlig den eldre mannen jenta lever sammen med i London. På den annen side er det flere lekre, halvnakne mannekropper med tattiser i filmen, hvis du liker sånt.
Xialou Guo har også lagd en dokumentarfilm som vises under årets Film fra Sør, Once Upon a Time a Proletarian, om misfornøyde kinesere i Kina. Se den med regissørintervju ikveld lørdag 16. oktober kl 19 på Parkteatret, eller på søndag klokka 18 samme sted.
11. Searching for the Elephant (2009, Sør-Korea), regi: Seung-goo JHUNG
En film om tredveårskrisa til folk som ser ut som asiatiske fotomodeller, komplett med opererte øyelokk for å virke mer vestlige. Det blir dermed et vittig paradoks når deler av handlingen foregår på en klinikk for plastisk kirurgi, hvor en ung lege har sex med jentene den ene dagen og opererer dem den andre. Mye klinisk og kjedelig knulling, og etterhvert en del blod og splatter. Alt i alt kjentes dette som to og en halv time av mitt liv jeg aldri får igjen – jeg holdt på å gå etter halvannen, men så kom det fem fantastiske minutter som lurte meg til å bli, noe som kanskje var en tabbe, selv om svaret på de fascinerende minuttene ikke kom før i sluttscenen. Formildende trekk er lekkert foto, eksperimentelle kameravinkler, og glatte fin scenografi av den typen mange koreanske filmer har for tida, med kjølige mennesker i et iskaldt urbant skyskrapermiljø.
10. Stolen (2009, Vest-Sahara, Bolivia, Australia), regi: Violeta Ayala & Daniel Fallshaw
Filmer som denne får meg til å tenke at modige journalister er det verden trenger mest. To australske journalister drar til en flyktningleir i Sahara (Algerie) for å filme en gjenforening mellom en mor og en datter. Planen snus på hodet når de hører afrikanerne snakke som om slaveriet aldri har blitt avskaffet. Er det fortsatt slik at lyshudede arabere hersker over den afrikanske minoriteten på uakseptable måter? Stemmer det at risken er stor ved å få barn? Kan den hvite «herren» bare komme å ta barnet fra deg, og gi det videre til hvilken slektning han vil, uten at politiet og domstolene vil hjelpe deg? Besteforeldregenerasjonen forteller om barn som ble røvet til ørkenen fra land lenger sør, for å vokse opp til tjenere i arabiske («hvite») familier, derav filmens tittel Stolen. Filmskaperne har hatt mye trøbbel både under og etter filmingen, i Afrika ble videokassetter stjålet eller måtte smugles ut, de ble satt i husarrest og fikk ikke slippe ut da de ville, og nå får de ikke slippe inn igjen. Både Marokko og Vest-Sahara blander seg inn. Til premieren i Australia ble intervjuobjekter sendt (av myndighetene) for å trekke tilbake alt de hadde sagt, stå på kamera og si de var blitt manipulert, betalt for å snakke etc. Bare denne kontroversen gjør filmen verdt å se. (Filmskaperne svarer på alle innvendinger som er reist under FAQ på filmens hjemmeside.)
Debatt på Parkteatret etter visning fredag 15. oktober kl 19, men filmen kan også ses lørdag kl 15 og søndag kl 16 samme sted.
9. Pink Saris (2010, Storbritannia), regi: Kim Longinotto
«Nei, du må ikke kaste deg under toget. Hva skulle det være godt for? Du må leve. Du må vise dem at du kan leve. Kanskje må du lide, men du kan ihvertfall leve.» Selvmord er ikke en uvanlig løsning på familieproblemer i India, heller ikke mord, og særlig når det gjelder unge kvinner. Ordene klinger derfor sterkt som trøst til ei ung jente som bare vil gi opp: jeg vil dø, kaste meg på togskinnene slik nabojenta gjorde. Det er et deprimerende miljø fullt av analfabeter som ikke vet bedre enn å denge hverandre med kukjepper, voldta svigerdøtre og la jentebabyer dø av mangel på medisiner. Men filmen er severdig og har rørende kvinneportretter, særlig hovedpersonen Sampat Pal, bulldoserkvinnen som har startet en organisasjon kalt Den rosa gjengen. Damene møter kvinnsterke opp som en hær av rosa sarier, enten det er på politistasjonen eller hjemme hos svigerforeldrene til ei mishandlet jente, for å påvirke beslutninger og tvinge fram bedre løsninger. Ofte lykkes de… selv om det sjelden blir direkte happy endings. Før visning innledet regissør Kim Longinotto, som under fjorårets Film fra Sør vant Dokumentarprisen for Rough Aunties (2008). Den filmen har jeg nevnt i to reportasjer tidligere: Fra prisutdelingen, og en debatt om kvinner som lager film.
8. Secrets of the Tribe (2009, Brasil), regi: José Padilha
Spennende, godt dramatisert dokumentar om sosialantropologer som har gjort lite godt for indianerne i Amazonas. Tittelen refererer til antropologene som «stamme», ikke hemmelighetene til indianerfolket de studerer, men deres egne. Regissøren (kort intervju nedenfor) prøver altså å snu blikket tilbake på forskerne. Første del av filmen er morsom, når selvhøytidelig amerikanske gubber med skjegg krangler om faglige ting. Det klippes vittig fra Z som sier «jeg tror X hater Y», til X som sier «jeg synes Y har en helt ynkelig forståelse av Yanomamö-folket!» Midtveis i filmen setter latteren seg i halsen, når informasjon om direkte overgrep kommer fram: Giftemål med mindreårig innfødt jente, pedofil homofil som betalte stammens smågutter for sex, vaksinasjoner som førte til hundretalls døde. Helt klart en film ALLE studenter på sosialantropologi bør se – og salen var full av dem. Litt dumt at vi ikke fikk sett de siste 7 minuttene fordi dvden streiket – og ENDA dummere at antropologen som skulle fortelle slutten av filmen, fordi han hadde sett en påsynskopi, tok mikrofonen og sa: «Jeg husker faktisk ikke hvordan den sluttet.» !!!??? Hvis noen har sett hele, avslør gjerne konklusjonen i kommentarfeltet.
7. The Blue Generation (2009, Indonesia), regi Garin Nugroho
Ganske kul og veldig eksotisk (og kanskje litt lang) musikkdokumentar om indonesisk rockeband… men det trakk litt ned at også undertekstene var indonesiske. Sangene var åpenbart politiske og innholdet vesentlig for band og publikum, så når tekstene kom opp på lerretet burde en oversettelse ha fulgt med. Intervjuet på scenen med regissør etterpå oppklarte en del av mysteriene – ædabæda til dem som forlot salen før filmen var slutt.
6. Let the Wind Carry Me (2009, Taiwan), regi: Chiang Hsiu-Chiung
Denne filmen var lørdagens høydepunkt for meg! Allerede da jeg gikk ut av salen ville jeg bare gå inn og se den en gang til. Heldigvis vises den to ganger til under festivalen. Det er en dokumentar om mesterfilmfotografen Mark Lee, som har jobbet over hele verden, også i Hollywood, og bl.a. hadde kamera på multiprisbelønte In the Mood for Love (Hongkong 2000, regi: Wong Kar-wai), som jeg synes er verdens vakreste og såreste kjærlighetsdrama. Denne gang følger vi Mark Lee gjennom tre år, bl.a. under Oslobesøket under Film fra Sør 2007, da han for første gang i livet hadde tatt med sin (80 år gamle) mor på reise! Utrolig rørende, vakkert, innsiktsfullt. Filmens tittel skal beskrive måten han bruker kamera på, ved aldri å planlegge faste rammer, men jobbe intuitivt med været og lyset som oppstår underveis, bevegelig som vinden selv. (Selv traileren nedenfor er nydelig, se den!)
5. Opium War (2008, Afghanistan), regi Siddiq Barmak
Det er morsomt at afghanerne flytter inn i gamle russiske stridsvogner, og opiumsvalmuer er vakre foran rustne tanks, men ellers fikk jeg absolutt ingenting ut av denne filmen. Jo forresten, alle folkeslag er kjipe, og særlig kvinner som misunner hverandre hus? Styr unna!
4. The Housemaid (2010, Sør-Korea), regi: Im Sang-soo
Klaustrofobisk kammerspill om å være ung, litt dum og litt vill, og tro at du kan spille høyt spill mot de rike. Forutsigbart hushjelp-knuller-ektemannen-plott, men velspilt. Det mest uforutsigbare var slutten, som likevel dessverre trakk ned. Remake av sør-koreansk klassiker fra 1960 (regi: Kim Ki-young), som også vises på årets Film fra Sør-festival.
Oppdatering 18. oktober: The Housemaid vant Sølvspeilet under årets Film fra Sør, altså festivalens gjeveste pris.
3. Sannhetens mange ansikter (2010, Norge), regi: Beate Arnestad
Denne dokumentaren fra en rettsak etter Rwanda-folkemordet var litt utilfredsstillende, som rettsaken må ha vært for de involverte. Alle lyver og alle er redde for å snakke. Merker at jeg mistet litt troen på denne typen oppgjør, tross den enormt sympatiske norske dommeren. Fint foto og bra regi, men synes likevel ikke filmen helt var verdt tida.
2. The Queen and I (2009, Iran/Sv), regi Nahid Persson Sarvestani
Dokumentar om møtet mellom to iranske kvinner i eksil. Den ene er Farah Diba, enken etter den tidligere Shahen av Iran, den andre er en venstrevridd regissør (nå bosatt i Sverige) som i 1979 deltok i revolusjonen som førte til Shahens avgang. Vil regissøren våge å konfrontere damen med Shahens overgrep? Når Farahs assistent oppdager fortida hennes, vil Farah Diba la henne gjøre ferdig filmen? Spenningsfylt, ambivalent og rørende.
9/10 OBS! Fikk nettopp vite at Farah-filmen ligger streamet på NRK, og blir liggende fram til 2012! Se den her.
1. Kvinner uten menn (2009, Iran/Ty/Fr), regi Shirin Neshat
Vakker men symboltung film om fire kvinners liv i Teheran 1953. Det er interessant å møte et Iran før den islamske revolusjonen. Debutspillefilmen til Shirin Neshat, som fra før er berømt som foto- og videokunstner. Bygger på magisk-realistisk roman av den iranske kvinnelige forfatteren Shahrnush Parsipur. Får ordinær kinopremiere 29. oktober.
Oppdatering 18. oktober: Kvinner uten menn vant Oslo Kinos lanseringspris, som er kr 50 000 til markedsføring i Oslo.
Armadillo – en frontlinjefilm fredag, august 27, 2010
Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.Tags: Afghanistan, Apokalypse nå!, Armadillo, Arthaus, Band of Brothers, Brødre, Carsten Jensen, dansk film, dokumentar, frontlinje, Intervju, Janus Metz, Kathryn Bigelow, Kidnappet av Taliban, krig, krigsfilm, Lars Skree, likvidering, Livvagterne, Pål Refsdal, Per K Kirkegaard, soldat, Steven Spielberg, Susanne Bier, The Hurt Locker
add a comment
Dokumentarfilmen Armadillo har i sommer slått ned som en bombe i Danmark, og nå skjer det samme hos oss. Hvorfor? Filmen viser at krig er grusomt, og det kan være sjokkerende nok, men hva er nytt? Har vi ikke visst dette fra før? Jeg spurte regissør Janus Metz og fotograf Lars Skree hva som gjør Armadillo unik.
Fotograf Lars Skree og regissør Janus Metz under paneldebatten etter førpremieren på Vika kino 23. august 2010. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)
– Det gikk raskt opp for oss at vi ikke kunne lage en rendyrket karakterfortelling. Det kunne ikke være noen klar hovedperson. Hvis du skal fortelle en overordnet historie om krig, blir det vanskelig å få med alle fasetter om du holder deg spesifikt til én person. Gruppen på tretti ble en styrke fordi vi kunne trekke på de ulike opplevelsene, og styre det kaoset krigshandlinger er. Vi visste jo ikke på forhånd hvem som kom ut for noe. Med et bredere perspektiv kunne vi ha alle følere ute.
Krigens ondskap – en banal observasjon?
Ifølge regissør Janus Metz gjorde de noen valg som skiller seg fra klassisk fortellerteknikk. Klipperen Per K. Kirkegaard har kalt prinsippet de brukte for «gruppens flytende dramaturgi».
– Vi har en gruppefortelling, hvor noen karakterer bærer fortellingen fram. Vi skriver inn de historiene som er mest relevante for gruppens utvikling.
Armadillo blir et filmens svar på en kollektivroman.
– En tradisjonell hovedperson vil du følge fra start til slutt. Du går lengre inn i den enkelte karakter. Denne filmen går inn i en tematisk prosess omkring hele gruppen, og samholdet, mer enn den søker en hovedperson.
Det er påfallende hvor hurtig gruppesamholdet utvikler seg, tatt i betraktning at soldatene er vokst opp i en individfokusert kultur som vår. Dette kjenner vi fra andre moderne krigsfilmer, som Steven Spielbergs Band of Brothers.
– Underveis skjer en utvikling i den kollektive selvforståelsen. Leirmentaliteten blir sterkere. Det blir også en historie om utviklingen i den vestlige verdens engasjement i Afghanistan.
Blir ikke perspektivet likevel for snevert? Selv med en gruppe som fokus ligger perspektivet på mikronivå. Det handler om hva krig gjør med den enkelte soldat, og kaster ikke lys på mer strukturelle forhold, som hvorfor de er i Afghanistan, hva som skjer i andre deler av landet, om nærværet virker i et større perspektiv. Derimot ser vi at krig er forferdelig, at det skader dem som deltar både fysisk og psykisk. Men er ikke dette en ganske banal observasjon? Og er ikke det samme blitt fortalt mange ganger før?
– Jeg tror filmen handler om langt mer enn at krig er forferdelig. Det er jo et psykologisk portrett av det som skjer med mennesker i krig. Ikke bare på individnivå, men innad i gruppen.
Janus Metz har regi og manus. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)
Dataspill som hyperrealitet
Det kanskje mest imponerende i Armadillo er filmingen i felten. Vi deltar i viktige trefninger, ikke bare gjennom fotografens eget kamera, men mindre kameraer montert på soldatenes hjelmer.
– I scenene fra kamphandlingene har vi klippet sammen ulike opptak fra hjelmkameraene og hovedkamera. Du kan se det på at kvaliteten varierer, hvor kornete bildet er.
Dels er hjelmkameraene vendt mot soldatenes ansikt, som vi ser på nært hold med bevegelig bakgrunn, dels framover mot det soldatene ser.
– Vi gjorde dette primært fordi det innfører en førstepersonsvinkel, som en referanse til computerspill.
Referansen er også tilstede når det kryssklippes fra kamper til soldater som spiller krigsspill på fritida. Allusjonen blir overtydelig: Hva gjør det med en soldat å ha sett krigsfilmer og spille krigsspill, både før og etter at han selv havner i kamp?
– Jeg sier ikke at vi oppfatter virkeligheten som et dataspill. Men det kan bli del av den måten vi oppfatter virkeligheten på.
Kanskje handler det om hvordan du skaper heltebilder. Kanskje tenker du deg inn i kjente historier fra Hollywood.
– Filmen prøver ikke å gi svar, men peke på hyperrealiteter – slike vi ikke lett kan gripe. Dette hadde vært vanskelig å få fram i en alminnelig reportasje. Det handler om å dvele i øyeblikkene, momentene, og vise den som ser at det kan finnes spørsmål der.
Fiksjonreferanser
Det er også referanser til fiksjonsfilm i Armadillo. Allerede i første scene, når kamphelikoptrene henger i disig gul solnedgang til tunge flappelyder, blir vi minnet på en av regissørens yndlingsfilmer – Apokalypse nå! Likheten med The Hurt Locker er også åpenbar, enda filmskaperne påpeker at opptakene deres ble gjort før den hadde premiere. Opplever vi Armadillo som ekstra relevant fordi vi kjenner filmspråket fra fiksjonsfilm? Klippinga er hurtig og effektiv, lydbildet suppleres med musikk og stemningstoner. Ifølge regissør Janus Metz er det mer et spørsmål om stil enn sjanger.
– Lars Skree og jeg har laget flere filmer sammen, og utviklet en egen stil. Det handler ikke om fiksjon eller dokumentar, men tilstedeværelse, en scenisk bevissthet. Hva slags hendelse prøver vi å vise? Hvordan plasserer vi den i en større fortelling?
Når det gjelder fortellerteknikk har fiksjonen et forsprang.
– Fiksjonsfolk forteller i bilder. De er vant til å bruke bildesiden effektivt til å understreke historien. Dokumentarister lider gjerne under å bli bedømt utfra en slags tv-tradisjon.
Fotograf Lars Skree er enig i at det ikke kan finnes noe skarpt skille mellom dokumentar og fiksjon.
– Men det har vært vanskelig å skildre ting som dette i dokumentarer, fordi du sjelden kommer så nær fronten som vi gjorde. Det er både farlig og ressurskrevende. Journalister er oftest henvist til å snakke med soldatene etter kampene, og spørre dem hvordan det var. Hva opplevde du? Synes du det går bra? Dette skaper en mye større avstand til stoffet.
Han ønsket en annet filmspråk enn i en vanlig nyhetsreportasje.
– Det jeg liker i fiksjonens verden er det estetiske, pausemessige, episke. I en nyhetsreportasje er det ordet og handlingen som styrer.
Er ikke historiefortelling vanskeligere innen dokumentar også fordi historien mangler før opptakene er gjort?
– Hvis du gjør godt forarbeid vet du såpass mye om karakterene og historien at du kan være i forkant når noe skjer. Vi visste at det var viktig å filme deres første kamp. Vi ville følge tråden med Mats og hans mor, som bekymret seg over sønnens reise. Hendelsene utvikler seg jo, men utfra forarbeidet kan du tilrettelegge for det filmiske blikk.
Feige politikere?
Filmskaperne startet med en kampgruppe på ti menn. Soldatene som bærer historien er valgt ut fra en gruppe av frivillige.
– Ganske raskt skilte noen seg ut som interessante: Mats og Daniel, Kim og Rasmus. Der lå omdreiningspunktene, ulikhetene i gruppen. Det var der vi kunne få historien fram.
Den klareste nøkkelpersonen blir Daniel, som dreper fem talibanere i filmens klimaksscene. Det er han som i debriefingen kaller drapene for «likvidering», en uttalelse som skapte sterke reaksjoner i Danmark. Det var disse scenene forfatter Carsten Jensen mente da han skrev i en kronikk at Armadillo kom til å smadre det danske selvbildet. Det har vært snakk om et rettslig etterspill for den unge gutten, som kanskje bare spilte bråkjekk i et forsøk på å takle psykologisk stress. Enkelte har stilt spørsmål ved debattens fokus. Er det avgjørende hvordan vi snakker om krigen, eller hva krigen faktisk er? Disse guttene har fått i oppdrag å drepe. Hvor lite aggresjon tror vi de kan gjøre det med? Er det et element av skinnhellighet i politikernes reaksjoner?
– Jo, det kan du si. Det ville være feil å dytter ansvaret over på soldatene, eller på Daniel, og si at: vi har noen brudne kar. Men det synes jeg faktisk ikke har skjedd. Først ble det et ramaskrik: Gjorde de det eller ikke? Men dette pågikk i ganske få dager. I ettertid synes jeg debatten i Danmark har foregått på et mer overordnet nivå, slik vi ønsket at den skulle gjøre. Hvorfor er vi i Afghanistan? Hvorfor vil unge mennesker dra til Afghanistan, og hva gjør opplevelsene med dem? Hva er krig?
– Det er også påfallende, innskyter Skree, at det først er nå har blitt snakk om å trekke seg ut av Afghanistan. Nå kan man snakke om slike ting, mens det for bare et års tid siden var tabu.
Forståelig paranoia
I Norge har det væpnede engasjementet i Afghanistan knapt vært behandlet på film. Sara Johnsen hadde en bihistorie i Upperdog, og frilansjournalist Pål Refsdal slapp i vår den korte, men interessante dokumentaren Kidnappet av Taliban, om hendelsene forut for hans egen bortføring. Har engasjementet vært større i Danmark?
– Det har vært noen få tilfeller, sier Metz. Susanne Bier behandlet temaet i Brødre, og det har dukket opp i dramaserier som Livvagterne. Men Armadillo er første rendyrkede krigsfilm fra Afghanistan.
Fotograf Lars Skree har tidligere vært med og lagd en tv-dokumentar fra Afghanistan, og merket seg at særlig ett perspektiv mangler.
– Journalistene er engasjerte, men det som undrer meg er det fullstendige fravær av afghanere. Du ser dem løpe rundt i bakgrunnen, og det blir kastet bomber, men de får aldri fortelle sin versjon. Soldatene blir spurt: Hvordan opplever du det når bombene faller? Mens lokalbefolkningen får enorme flybomber i hodet, og ingen spør dem.
Rammer ikke denne kritikken også Armadillo? Tja, sier Metz, og nevner sekvensen hvor en kontaktoffiser og tolken hans kommer forbi en koranskole. Afghanerne sier at de ikke kan sladre til danskene, for da vil de bli skutt av Taliban. I en annen sekvens forteller en bonde at han har mistet kua si, og viser dem hvor kua sto bundet.
– Der synes jeg vi kommer nært på og får litt Afghanistan. Ønskedrømmen hjemme var selvfølgelig å fise ut et par dager og se hva som skjedde bak murene… Men det var for farlig.
Den lukkede verdenen soldatene lever i ble også filmskapernes.
– En forutsetning var at vi skulle jobbe tett på soldatene. Vi ble nødt til å tenke: Javel, så må vi jobbe med det manglende utsynet. Hele tiden er det mennesker som kikker på dem, betrakter dem. Det minner helt klart om situasjonen i The Hurt Locker. De blir stadig iakttatt.
Et viktig moment ble å beskrive paranoiaen.
– Den følelsen hadde vi jo. Det at ingen ante hvem som sto der ute. Hva gjør den mannen? Graver han ned bomber? Det kunne like gjerne være en som reparerte en pumpe. Man er sendt ned for å hjelpe noen man ikke vet om kan ta imot ens hjelp, om de er under innflytelse av noen andre, holder med noen andre. Jeg kan godt forstå paranoiaen.
Problemet er også at du ikke kan hjelpe dem du ser. Kanskje hjelper du noen andre, men de som er like i nærheten får skutt kuene sine, og du tråkker ned de nysådde markene deres. Folk nær slagmarken får det alltid verre. Kanskje får noen det bedre et annet sted, men det vet du ikke.
– Dette er jo det filmen ikke riktig kan se. Det er en frontlinjefilm. Det kan godt være det nytter at vi er der, men det synes jeg vi skal spørre afghanerne om. Det er det ikke mange som gjør.
Armadillo har norsk premiere idag, 27. august 2010.
Intervjuet er skrevet for Montages.
Prisvinnerne (Film fra Sør) fredag, oktober 24, 2008
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.Tags: Afghanistan, Ari Folman, Chengdu, festival, film, Film Fra Sør, Hana Makhmalbaf, Iran, Israel, Jia Zhang Ke, Julie Ova, Kina, Kino, Mohsen Makhmalbaf, Sofia Coppola, Vika, Waltz with Bashir
10 comments
Film fra Sør-festivalen er over for i år. På kinoene pakkes filmene sammen og sendes tilbake til fjerne strøk: Striekledde kasser fra India, ramponerte pappesker fra Afrika, de sekskantede blikkoffertene fra Sør-Amerika. Søndag kveld ble årets priser delt ut på Filmens Hus, noen til glede, andre til sorg for den som hadde egne favoritter.
Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.
Waltz with Bashir (regi: Ari Folman) stakk av med både Publikumsprisen og Oslo Kinos Lanseringspris, noe som innebærer at den vil bli vist på NRK, og motta markedsføringsstøtte når den skal opp på kino. Prisdryss kan skje når én film til de grader er bedre enn alle andre, på den annen side er det jo litt synd for andre filmer som kunne trengt pengene mer. At Waltz with Bashir skal settes ordinært opp på kino var bestemt før festivalen, så prisene endrer ikke noe vesentlig for den. Når det er sagt var jeg selv så lamslått etter å ha sett den på en morgenforestilling, at jeg måtte ta filmpause i flere timer etterpå. Det kjentes som om opplevelsen ikke kunne toppes, og jeg måtte fordøye den grundig før jeg kunne ta inn noe mer.
Helt kort er dette en israelsk animasjonsfilm om krigstraumer. Tjue år etter krigen i Libanon får filmens hovedperson, som er filmregissør, besøk av en venn som har mareritt om krigsopplevelsene sine. Det slår regissøren at han selv mangler minner om krigen. Han husker bare permisjonene, ned til minste detalj. Men samme natt får han et mareritt, som deretter gjentar seg hver eneste natt. Han oppsøker en annen venn som er psykolog, og blir anbefalt å oppsøke medsoldater fra dengang. Hvis du ikke husker det som skjedde kan de kanskje fylle ut bildet for deg? Regissøren følger rådet, og så er arbeidet med traumene i gang. Historien avdekkes bit for bit, og samtidig kommer følelsene tilbake.
På forhånd hadde jeg mange fordommer mot denne filmen, men alle viste seg å bli avkreftet. Det er ingen begredelig historie, bare smertefullt menneskelig. Til tross for vakre bilder var det ingen estetisering av vold. Jeg ble sittende fjetret foran ondskapen og meningsløsheten, og det samme gjaldt visst andre, det var knappenålsstille i salen. Regien er stram, ingen scene virker overflødig – noe jeg mistenker kunne blitt annerledes i en vanlig film med samme tema. En animert scene er kanskje så dyr at det ikke frister å planlegge løst? I vanlig film er det lett å la kamera gå, vanskeligheten ligger i sammenklippinga – og det koster å legge til et par dagers ekstra etterarbeid/klipp.
Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.
Det er også noe med det tegnede formatet som passer bra til tunge temaer. Kanskje handler det om hånda, strekene, de forenklete fargene, alt som skiller animasjon fra foto? Kanskje gir dette oss det rette paradokset av distanse som åpner for økt innlevelse. Der vanlig film kjennes for direkte og brutal, og gir meg lyst til å dekke over øynene i sterke scener, kan en tegning skrelle bort det overflødige, destillere og rette fokus mot det som er alltid er kjernen i politiske spørsmål: menneskelig opplevelse på mikroplan.
Selv amerikanske filmskapere er klar over dette, når de i det siste har gjort flere forsøk på animert behandling av kompliserte miljøspørsmål. I Biefilmen forsvinner blomster og planter når biene går til streik, noe som fører til at hele planeten trues med sult. Høyaktuelt idag hvor verdens biebestand synker dramatisk grunnet en mystisk insektsykdom. I høstens pixarfilm Wall-E må menneskeheten sirkle planløst rundt i verdensrommet i 700 år, etter å ha gjort planeten ubeboelig. Det har undret meg at det underliggende økologiske budskapet ikke har fått større oppmerksomhet, men kanskje var det for godt kamuflert under «søte» dyr og roboter med friske oneliners.
Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.
Film fra Sørs egen hovedpris Sølvspeilet gikk i år til den iransk-afghanske filmen Buddha Collapsed Out of Shame. Dette er en mer tradisjonell politisk film, hvor vi opplever krigens traumer indirekte ved å være vitne til barns lek. Regissør Hana Makhmalbaf har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, både fordi hun er en sjarmerende og talefør ung kvinne (18 år gammel da hun laget filmen) og datter av den smått legendariske iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Dette er bakgrunnen for at Film fra Sør markedsfører henne som en iransk Sofia Coppola, men ved nærmere ettersyn viser bildet seg å være mer komplisert. Ved å lære opp familien sin i kunsten å lage film har Mohnsen Makhmalbaf greid å få fram et helt Makhmalbaf-filmdynasti. Filmen til Hana (f. 1988) har manus av moren Marzieh (f. 1969), er produsert av broren Maysam (f. 1981), og søsteren Samira (f. 1980) blir nevnt som en viktig rådgiver. Vi kan jo bare forestille oss hvordan far Mohsen (f. 1957) sitter og trekker i trådene bak alt dette.
Filmkasser med strie kommer ofte fra India.
Dessverre greide Buddha Collapsed Out of Shame aldri å overbevise meg. Jeg fikk tvert imot inntrykk av en mediehype, grunnlagt på slektsromantiseringen ovenfor. Filmen har mange av den typen elementer som pleier å ødelegge «eksotisk» film for meg: Langsomt tempo uten åpenbar hensikt, opplagte og politisk korrekte problemstillinger (ja huff, å være kvinne i Afghanistan kan ikke være lett), vektlegging av tablåer snarere enn handling (støvete barn som løper mellom vakre fjell), og velment, men klønete personinstruksjon. Greit nok med søte unger og en påminnelse om hvor brutalt de kan behandle hverandre, men dette har vi da sett før? Den største svakheten synes jeg er at den lille jenta aldri virker redd, selv i svært skremmende situasjoner. Jeg antar hun skal være modig og tapper, men når du er fem år og en gjeng rasende tolvårige gutter prøver å grave deg ned i ei grøft og steine deg? Teorien er at jenta er for liten til å skjønne at det ikke er en lek, men de fleste barn gjør vel motsatt? Selv leken kjennes blodig alvorlig i den alderen.
Men for all del, mange var uenige med meg om kvaliteten, og filmen kommer altså ordinært på kino, ihvertfall i Oslo. Gå gjerne og se den, og døm selv. Her er traileren, dessverre tekstet på fransk, men du får uansett et visst inntrykk av barneskuespillerne.
Filmkritikerprisen FIPRESCI, som tildeles av en internasjonal jury, gikk i år til den kinesiske filmen 24 City. Fortellerspråket er dokumentarisk, og består av intervjuer med innbyggerne i et boligområde i Chengdu, en storby i provinsen Sichuan. Det handler om et lite samfunn i samfunnet, som har eksistert rundt en framgangsrik fabrikk, men som nå går i oppløsning ved overgangen til det postindustrielle samfunn. Filmens kvaliteter ligger i de sterke historiene, som aldri får en direkte negativ valør, men preges av den bittersøte ettertanken de fleste som lever lenger enn til fylte 35 vil oppleve. Jeg liker kontrasten mellom de unges naive framtidstro og egoisme, og de eldres mer nyanserte, ofte desillusjonerte, men også berikende perspektiv.
Vi møter den pene jenta som var fabrikkens «Lille Blomst», men lot frierne passere én etter én, og aldri fikk barn, og nå finner størst glede i å synge karaoke med kolleger på bar. Vi møter gutten som drømte om å studere, men lot foreldrene overtale seg til å velge «trygt» fabrikkarbeid, noe som dengang betydde en rekke privilegier: et avsperret boligområde, butikker med bedre utvalg, egne kinoer og skoler. Nå legges fabrikken ned, området bygges om til luksusboliger, og mannen, som i mellomtida er blitt underdirektør, finner ut at livet aldri er helt trygt. Og likevel virker det ikke som han angrer, der han sitter og forteller stolt om familien sin.
Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.
Den sterkeste historien tilhører et kvinne som har tjent godt hele livet og jevnlig sendt penger til familien på landet. Men nå er hun «gammel» (etter kinesisk målestokk, dvs midt i femtiårene), og velferdsordningene forsvinner med fabrikken, slik at søsknene på landet må sende penger til henne. Men gradvis rulles den virkelige tragedien opp. Det viser seg at kvinnen har mistet et barn, og ikke på noen vanlig måte. Som ung reiste hun til Chengdu for å arbeide på fabrikken, sammen med en rekke ungdommer i samme situasjon. De dro oppover elva Yangtze med båtbytte i byen Chongqing, og under dette båtbyttet, i mylderet på kaia, forsvant den lille sønnen hennes, bare 3 år gammel. Sammen med mannen sin lette hun i flere timer, løp omkring og ropte og gråt, uten resultat. Da tida for båtens avgang nærmet seg nektet hun å dra, men ble trukket med til båten av de andre. Individuelle hensyn kunne ikke tas i det kollektive Kina. Det er hjerteskjærende når hun sitter i intervjuet og sier: Vi var viktige for fabrikken, arbeid ventet som vi måtte gjøre, derfor måtte alle med båten, jeg skjønner jo det.
Filmkritikerprisen innebærer dvd-lansering, så 24 City kan du se hjemme hvis du vil. Jeg har ikke funnet noen trailer, men klippet ovenfor er et tv-innslag hvor regissør Jia Zhang Ke snakker om valget sitt med å blande fiksjon og virkelighet. For ja, noen av figurene som intervjues er skuespillere, og vi får ikke vite hvem. Men ifølge Jia er en blanding av fiksjon og dokumentar den beste måten en film kan fortelle sannheten på.
Oppdatering 1: Jeg glemte å fortelle at det som inspirerte meg til å se Waltz with Bashir, tross opprinnelig skepsis, var to gode bloggposter: Karsten Meinichs anmeldelse etter festivalen i Karlovy Vary, og Eirins inntrykk og tanker på ogjegbare.
Oppdatering 2: En helt annen (og positiv) opplevelse av filmen Buddha Collapsed Out of Shame kan leses på bloggen Kvinnekonger. Og jeg gir dere et kort sitat: «Far Mohsen har nå sagt seg ferdig som filmskaper og er gått over til å være en filmskaperskaper.»
