jump to navigation

Macho på esel (Djevelens trekkspill) 4. juni 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , ,
14 comments

To spelemenn kjemper mot hverandre i en colombiansk landsby. De spiller om kapp på trekkspill, og mellom låtene fornærmer de hverandre med ord, som i en hiphop battle. Du er gammel og ferdig, jeg er ung og sterk. Hah, veit du ikke at de gamle er eldst? Ingen legger merke til deg, så lenge jeg setter spor før foten min når bakken!

Den colombianske filmen Djevelens trekkspill (Los viajes del viento, regi: Ciro Guerra) har ordinær kinopremiere denne uka, men gjorde inntrykk på meg alt under Film fra Sør 2009. Endelig skjønte jeg hva ordet kappleik må ha betegnet før den norske folkemusikken mistet vitaliteten.

Jeg kommer selv fra ei slekt av felespillere, og veit at musikk ikke alltid gikk fredelig for seg. Forfedrene mine var skrytepaver og slåsskjemper, rosemalere og rundbrennere, knivmakere og knivstikkere. Ikke sjelden ble de kjeppjagd fra bygda eller kastet i kasjotten. Som i den colombianske filmen ble ekstra gode spelemenn i Norge gjerne beskyldt for å ha djevelen i instrumentet, ikke bare på grunn av de gode slåttene, men fordi damene ble forhekset av spillet og lausungene grodde i kjølvannet deres.

Det henger en mystikk ved denne typen omstreifere, en eim av machismo. Det er noe ved dette å spille om kapp, vinne og tape i en kamp mann mot mann. Du trenger ikke slåss med nevene hvis du kan spille. Istedenfor å drepe kan du imponere.

Djevelens trekkspill gir oss ikke bare musikalsk mystikk og vakre bilder fra den forblåste pampasen, eller hva nå denne høyfjellssletta kalles i Colombia. Vi får også en spennende intrige, som er lavmælt men intens. Rammen er noe så eksotisk som en road movie på esel.

En gammel spelemann og en ung gutt legger ut på veien som en slags Don Quixote og Sancho Panza. Gutten blir med mot gamlingens vilje, og får lite takknemlighet igjen for strevet.

Det viser seg snart at reisen heller ikke er ufarlig. Gutten utfordrer et afrikansk trommelag i skogen, gamlingen blir tvunget til å akkompagnere en dødelig sverdkamp. Framfor alt prøver skumle typer å få kloa i gamlingens trekkspill, som ikke helt tilfeldig er prydet med to djevelske horn.

Dette instrumentet er årsaken til ferden. Gamlingen er i sorg over sin kones nylige død, og raser mot trekkspillet som altfor ofte har fått ham til å forlate henne og legge ut på landeveien. Nå vil han levere det (bokstavelig talt) forbannede instrumentet tilbake til den rettmessige eieren, en viss maestro Guerra (hvor tilfeldig er det at han har samme etternavn som regissøren?),

Guerra skal i sin tid ha vunnet trekkspillet fra Djevelen selv i en kappleik. Mørkets fyrste kvitterte med en forbannelse som rammer alle som våger å spille på trekkspillet hans. Nå håper gamlingen at Guerra kan oppheve forbannelsen for hans del, men vil de to følgesvennene finne ham?

Gutten på sin side har en egen agenda. Han var langtfra uselvisk da han kranglet seg med på reisen. Det er ikke den gamle han vil hjelpe, men seg selv. Han vil lære å spille, fravriste den andre hemmeligheter, kanskje også overta instrumentet.

I tillegg jakter gutten på sin egen opprinnelse, årsaken til sitt eget talent. Hvem var faren han aldri har kjent? Ifølge ryktene en av disse rundbrennerne av noen spelemenn, men hvilken? Prøv om du kan gjette. Gå og se filmen.

Denne omtalen er tidligere publisert på Montages. Alle bildene i posten er hentet fra filmen. Les også gjerne denne fine anmeldelsen, skrevet av Kjetil Lismoen i Aftenposten.

Et øyeblikk frihet (Arash Riahi) 25. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Et øyeblikk frihet (2008) er en annerledes film om mennesker på flukt. Her er ingen motløshet eller traurighet, men et knippe morsomme og rørende fortellinger om møter og livsglede. «Hver gang jeg redder noen spiller jeg min spesielle flyktningkassett for dem,» sier grenselosen som hjelper to familier over fjellet fra Iran til Tyrkia. Han skrur av Radio Iran og erstatter den med energisk bilmusikk. «Det setter dem i riktig stemning.» Når han forlater dem utenfor Ankara får de med seg kassetten.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over disse fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt. Han husker flukten som en James Bond-film, hvor han ikke bare var redd, det var også spennende. I filmen ble det viktig å få begge perspektivene fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Når grensa er krysset tror de fleste at lykken er gjort. Men nei, det er nå det begynner. Å vente på flyktningstatus i et transittland betyr at du ikke får ta lovlig arbeid. Ungene får ikke skolegang, annet enn hva du selv og naboen kan lære dem. Men ingen byråkrat kan hindre glimtene av frihet. Vissheten om at du kan kysse din kone åpenlyst på gata uten å bli arrestert. Å kunne gå ut med venner om kvelden, danse og flørte. Vennskap oppstår, og du lærer å trikse deg fram. Den sultne kurderen (svensk-libanesiske Fares Fares, kjent fra filmer som Jalla! Jalla! og Kopps) har så lyst på kylling at han fanger en svane i parken. Romkameraten hans, den eldre iraneren, lærer tysk fra en lommeparlør og synger kjærlighetssanger foran FN-bygningen.

Ovenfor kan du hilse på regissøren og Fares Fares under et Oslobesøk i vår.

Tyrkia framstår som et farlig land for flyktningene, men også et sted for håp. Grådige hotellverter leier ut celleliknende rom. Du må passe deg for korrupte angivere til det iranske hemmelige politiet. Men mange er hjelpsomme. Den idealistiske ungjenta i gågata legger vekk underskriftskampanjen for å hjelpe ekte mennesker av kjøtt og blod. De som greier seg best gir aldri slipp på medmenneskeligheten, humoren og livsgleden.

Å se denne filmen betyr å aldri mer kunne betrakte flyktninger som en masse. Ordet menneskehandel skjuler ikke bare profittmakere, men idealister som risikerer sitt eget liv for andre. Ingen kan flykte alene, alle trenger hjelpere. Rettferdighet er ingen fast størrelse. Heretter vil du spørre deg selv for hver fremmed du ser i gatene våre: Hvilket utvalg ble gjort? Av personene du likte i filmen, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen?

Et øyeblikk frihet var Østerrikes Oscar-kandidat i 2009. Den er en østerriksk-fransk produksjon, delvis innspilt på location i Tyrkia. Flere av skuespillerne har egen erfaring som flyktninger. I Norge vant filmen pris som publikums favoritt både under Film fra Sør 2009 og i Tromsø 2010.

Gå å se den! Unn deg et øyeblikk frihet.

Faksimile av teksten in slik den tar seg ut på den fine kinoflyeren. Klikk på bildet for å se en større (og leselig) versjon.

Et øyeblikk frihet har norsk kinopremiere denne helgen. Teksten er skrevet for filmens norske distributør, Arthaus.

Tidligere har jeg intervjuet en av skuespillerne i filmen, Payam Madjlessi. Det skjedde under Film fra Sør 2009. Les intervjuet her.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 56 andre følgere