FFS: Når kvinner lager film torsdag, oktober 15, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: Beate Arnestad, Debra Zimmerman, dokumentar, dokumentarfilm, El General, feminisme, film, Film Fra Sør, filmfestival, filmproduksjon, Fritt Ord, Generalen, Jackie Branfield, Min datter terroristen, Natalia Almada, Nina Grünfeld, Nobelinstituttet, Rough Aunties, Sør-Afrika, Sri Lanka, Women Make Movies
10 comments
– Du kan ofte se på en film at en kvinne har laget den. Det betyr ikke at den er uinteressant for menn, men at menn og kvinner har ulike ting på hjertet, og forteller med ulike stemmer.
Det er Bente Erichsen, leder for Nobelinstituttet, som sier dette under Film fra Sør. Hun innleder en debatt om kvinnelige filmskapere, med besøk av leder og andre aktører tilknyttet den amerikanske organisasjonen Women Make Movies, som distribuerer flere av dokumentarene på festivalen.
– Kvinner får sjeldnere lage film, også i Norge. Hvorfor? Er det manglende nettverk? En form for sensur? Ulike verdier for hva som er en god og dårlig idé? Blir kvinners historier ansett for å være mer risikable? Er de mindre lineære og logiske? Er for mange av beslutningstakerne menn? Kvinner må bli mer synlige, få høyere profil. Det kan handle om selvtillit, men ikke bare fra kvinnenes side, også tillit og tiltro fra beslutningstakerne er viktig.
Bente Erichsen avslutter med det berømte sitatet av Ivar Eskeland, som handler om at også kvinner skal ha lov å gjøre feil, og som seinere blir gjentatt med begeistring av de utenlandske debattantene:
– Full likestilling vil bare bli oppnådd når det er like mange kvinnelige som mannlige idioter i styrerommene.
Paneldeltakere
Det er fem deltakere i panelet:
- Debra Zimmerman, leder gjennom 27 år for Women Make Movies.
- Natalia Almada, meksikansk filmskaper som har laget El General, en dokumentar som vises på årets festival (Montages kommer senere tilbake med et dybdeintervju med henne).
- Beate Arnestad, norsk filmskaper som tidligere har hatt en film distribuert gjennom Women Make Movies, Min datter terroristen.
- Jackie Branfield, leder for den sør-afrikanske hjelpeorganisasjonen Bobbi Bear og hovedperson i dokumentarfilmen Rough Aunties.
- Moderator er Nina Grünfeld, norsk filmskaper og instituttleder for tekst/film/tv på Westerdals.
Filmskaper Natalia Almada (Mexico) og leder for Woman Make Movies, Debra Zimmerman (USA) under paneldebatten om kvinner og film på Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)
Hvorfor starte Women Make Movies?
Women Make Movies er en non-profit organisasjon basert i New York. Den ble startet for 30 år siden, og planen var å hjelpe kvinner til å lage film ved å forsyne dem med utstyr og midler. I begynnelsen hadde WMM statlig finansiering, men støtten ble kuttet da Ronald Reagan til makten i 1980. For å overleve gikk de over fra fokus på produksjon til distribusjon.
Idag distribuerer de film i USA og Canada, men har også et program for produksjonsassistanse. Det handler ikke om pengehjelp, men kursing og rådgivning i hvordan skaffe midler, iblant også redigere og ferdigstille filmer. WMM arrangerer seminarer i New York for amerikanske filmskapere (og noen utenlandske, norske Beate Arnestad har bl.a. deltatt på et slikt). De planlegger også webinars andre steder i verden, men har foreløpig ikke funnet ut hvordan dette kan finansieres.
Kvinnelig filmskaper – finnes det fordeler?
Vi hører stadig om vanskelighetene ved å være kvinnelig filmskaper. Finnes det også fordeler? Ja, mener Natalia Almada.
– Å være kvinne er ingen ulempe når du filmer, ihvertfall ikke en dokumentar. Tvert imot tror jeg det er lettere å få innpass som kvinne, fordi du ikke virker truende. Ingen tar deg helt alvorlig. Åh, det er bare ei jente med et kamera, hun holder vel på med et skoleprosjekt. Slike holdninger utnyttet jeg aktivt under filmingen av Generalen. Men når det gjelder businessdelen – distribusjon, finanisiering etc, er det en helt annen sak.
Beate Arnestad opplevde liknende fordeler ved å være kvinne da hun filmet Min datter terroristen på Sri Lanka.
– Jeg fikk tilgang på en helt annen måte enn en mann ville fått, fordi de to jentene jeg filmet kunne forholde seg til meg som en mor.
Hun har også kjent på kroppen hvor viktig det er at ikke bare menn sitter i posisjoner hvor beslutninger tas og penger fordeles.
– Kvinner tok beslutningene som lot meg lage filmen. Tillatelsen til å filme i militæret på Sri Lanka kom fra en høytstående kvinnelig offiser. Her i Norge tok det lang tid å skaffe finansiering, men da jeg endelig fikk penger av Fritt Ord hadde en kvinne siste ordet. Dette fikk jeg først vite lenge etterpå, men hun brukte sin dobbelstemme og kjempet fram filmen. Finansiering handler om å få noen til å tro på at dette er et interessant tema for en film. Og kanskje spiller kjønn inn på slike vurderinger?
Å skape karakterer i en dokumentar
Jackie Branfield har sett filming fra den andre siden, som hovedperson i dokumentaren Rough Aunties. Hennes organisasjon Bobbi Bear redder misbrukte barn i Sør-Afrika. Hvordan var det å se seg selv på lerretet?
– I loved my character in the film! I loved what Kim Longinotto (the director) did with me. I Sør-Afrika har vi gjerne blitt oppfattet som militante aktivister. Vi banker på dører om natta og redder ut barn fra bordeller. Kim filmet slike scener, men valgte et annet fokus i filmen. Hun viste en ny side av meg: En mykere, mer kjærlig side.
Nina Grünfeld skyter inn at dette viser noe viktig med å lage dokumentar: Du skaper karakterene, ved å velge hvilke sider du vil vise. Hva har skjedd i Sør-Afrika i etterkant? Har filmen fått noen betydning for hvordan Bobbi Bear blir oppfattet?
– Ja, jeg vil si den har gitt oss en viss beskyttelse. Det er risikabelt arbeid vi gjør. Kvinnene opplever ofte å bli truet på livet. Men filmen har hjulpet på selvtilliten. Sør-Afrika er et patriarkalsk samfunn, både blant svarte og hvite. Å stå opp mot menn er ikke lett for en zulukvinne, men vi gjør det likevel. Jeg vil si at filmen har befestet posisjonen vår. Der vi før måtte banke på dører for å skaffe midler eller bli hørt, blir vi nå invitert inn.
Moderator og filmskaper Nina Grünfeld (Norge), filmskaper Beate Arnestad (Norge) og leder for hjelpeorganisasjonen Bobbi Bear, Jackie Branfield (Sør-Afrika). (Foto: Oda Bhar)
Hva karakteriserer film laget av kvinner?
Nina Grünfeld får nå problemer med å begrense seg til rollen som moderator. Debatten engasjerer henne til å ytre egne meninger. At de andre taler varmt for å lage film om kvinner later til å provosere.
– Kvinner bør ikke være ansvarlige for å lage film om kvinner! Kvinner skal få lage film om alt de vil, både om menn og kvinner.
De andre gir henne rett i prinsippet, men vil ikke helt være med på at det er et fruktbart fokus. Filmskaper Natalia Almada mener at det blir for begrensende å snakke om filmens tema, subject matter. Et kvinnelig perspektiv kan handle om en annen måte å fortelle på.
– Min egen film handler om min oldefar, som var president i Mexico. Jeg forteller historien ved hjelp av lydbånd min bestemor spilte inn da hun planla å skrive en selvbiografi. Jeg bruker også intervjuer med vanlige folk i Mexico City idag, og stemningsbilder fra gatene. Ved å belyse samme tema gjennom mange stemmer, en polyfon fortellermåte, kaster jeg lys på tema uten å velge en bestemt vinkel eller ende med en klar konklusjon. Dette kan være en typisk kvinnelig metode, som jeg opplever at provoserer mange menn.
Hva kan vi lære av statistikk?
Debra Zimmerman på sin side svarer gjennom statistikk.
En amerikansk undersøkelse så på filmer laget av kvinner/menn om henholdsvis kvinner og menn. De kartla hva slags filmer som fikk mest penger, og fant at midlene ble fordelt i følgende rekkefølge: (1) Menn som lagde film om menn, (2) kvinner som lagde film om menn, (3) menn som lagde film om kvinner, og helt nederst (4) kvinner som lagde film om kvinner. Hvorfor er det slik?
– Jo, sier Debra Zimmerman, historier om kvinner blir ikke betraktet som universelle. De er et nisjeprodukt, uansett om kvinner utgjør halvparten av befolkningen. Derfor blir filmer om kvinner tildelt minst penger.
En annen undersøkelse tok for seg kjønnsfordelingen på ulike filmfestivaler. Det handlet både om antall filmer som ble vist på festivalene, og hvilke filmer som fikk priser. På Sundance var kun 25% av filmene laget av kvinner, men disse fikk hele 50% av prisene. Hvorfor? Debra Zimmermans teori er at kvinners filmer må være bedre i utgangspunktet, for i det hele tatt å komme inn. Og straks de er inne blir de anerkjent som bedre.
En annen mulighet er at kjønnsbalansen i prisjuryene er bedre enn den er den på lavere nivå i festivaladministrasjonen. Blant dem som velger inn filmer er det ifølge Zimmerman 80% menn. I prisjuryene derimot, er kjønnfordelingen mer jevn. En spesiell skjevfordeling finnes i Cannes, hvor det alltid sitter mannlige regissører og kvinnelige skuespillere i juryen. Hvor de kvinnelige regissørene? spør Zimmerman, og de mannlige skuespillerne? Sundance er bedre på dette området. Her sitter det alltid kvinnelige regissører i prisjuryen.
Blir kvinner mer straffet for fiasko?
Nina Grünfelt griper tak i uttalelsen om at kvinner må være bedre enn menn for å komme inn på festivalene. Hvis det stemmer – hvordan blir de bedre? Debra Zimmerman virker forbauset over det store og generelle spørsmålet, men forsøker å gi et svar.
– Jeg ser ofte at kvinner bruker dobbelt så lang tid på hver film som menn gjør. Det er neppe fordi de er ineffektive, men fordi det tar dem så lang tid å skaffe penger. Men den lange prosessen kan føre til et høyere refleksjonsnivå.
I tillegg er det gjerne mer som står på spill for kvinnene. Hvis en kvinne lager en dårlig film skal det utrolig mye til før hun får en ny sjanse. Debra Zimmerman forteller om en kvinnelig filmskaper hun snakket med i Berlin for noen år siden. Hun hadde laget en fantastisk førstefilm, mens den andre ikke ble noen suksess. Jeg vet denne filmen er en fiasko, sa hun til Debra. Men det verste er at jeg er så redd for ikke å få sjansen til å lage flere filmer. Og faktisk, forteller Debra Zimmerman, har hun aldri fått lage noen ny film.
– Men fail all the time, and that failiure is rewarded. Jeg forstår det ikke, men jeg ser det hele tida. Hvis en kvinne mislykkes, er det en grunn til ikke å støtte henne. For menn gjelder ikke denne regelen. Derfor likte jeg Bentes sitat så godt, om idioter i styrerommene. Det blir ikke likestilling før kvinner har like stor rett som menn til en ny sjanse.
Nina Grünfeld, Beate Arnestad og Jackie Branfield. (Foto: Oda Bhar)
Mangler norske feminister selvtillit?
Nina Grünfelt forteller nå om de nye norske kravene til kjønnsfordeling innen filmproduksjon. Det er foreslått et krav til minst 40% kvinner i alle ledd, og hvis det ikke oppfylles vil støtten bli trukket. På dette tidspunktet oppstår en interessant misforståelse i panelet.
– Det må ikke være mindre enn 40% kvinner… eller menn.
Debra Zimmerman skjønner først ikke hva Nina Grünfeld mener.
– Women… or men? Do you mean Norwegians?
– No, I mean women… or men.
Etter litt fram og tilbake må Grünfeld innrømme at hun snakket om kvinnerepresentasjonen. Dette «og menn» ble tilføyd utfra en demokratisk tanke: det skal ikke være for få menn heller! Samtalen oppløser seg i latter over den åpenbart absurde tanken at det i nær framtid skulle bli for få menn i noen ledd av norsk filmproduksjon.
Når jeg går hjem fra debatten er det denne siste sekvensen jeg tenker på. Det slår meg at det er noe symptomatisk ved dette, som handler om selvtillit og kanskje et nasjonalt særtrekk. Det ligger en pussig dobbelhet i situasjonen: For det første en tydelig statistisk skjevhet, for det andre fenomenet at norske feminister sjelden tør å ta kvinnenes side fullt ut. I Norge er selv feministene redde for å ta klare kvinnestandpunkt. Vi tar forbehold, kanskje utfra en demokratisk hensikt, slik Grünfeld gjorde, eller i frykt for å miste en potensiell allianse med (gode) menn.
Uansett er det ofte slik at vi ikke tør stå åpent opp og forsvare vårt eget kjønn som gruppe. Vi er redde for å si rett ut at menn har mer makt, at vi ennå ikke er likestilt. Hvorfor? Er det noe skamfullt her? Det kan handle om at vi på tross av oppnådde rettigheter ikke har greid å nå helt opp. Er det vår egen skyld? Hvordan skal vi få til den siste biten? Norske kvinner har det uten tvil bedre enn de fleste i verden, men likevel, se på statistikkene, særlig de som gjelder penger og beslutningsmakt. La oss like godt kalle en spade en spade: Vi er ikke likestilt. Hvorfor tør vi ikke si det rett ut?
(Artikkelen er også publisert på Montages.)
FFS: Et øyeblikks frihet (Payam Madjlessi) onsdag, oktober 14, 2009
Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.Tags: Ankara, Arash Riahi, Den kulturelle skolesekken, Ein Augenblick Freiheit, Fares Fares, film, Film Fra Sør, flyktning, Iran, Payam Madjlessi, skuespiller, Tyrkia
7 comments
Årets Oscar-kandidat fra Østerrike handler om flyktninger, men på en annen måte enn vi er vant til. Tema er ikke selve flukten, og heller ikke ankomsten i et nytt hjemland, men farene som truer i et transittland. Jeg snakket med skuespiller Payam Madjlessi under Film fra Sør-festivalen, om budskapet og forhistorien.
Payam Madjlessi foran Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)
For a Moment, Freedom (Ein Augenblick Freiheit) er en østerriksk-fransk co-produksjon med skuespillere fra mange land, mange med egen erfaring som flyktninger. Filmen er innspilt over åtte uker i Tyrkia, delvis i Ankara, delvis i fjellet nær den iranske grensa, mens scenene innendørs er filmet i Wien. Manus er basert på regissørens egen historie, og utviklet gjennom åtte år som et svært personlig prosjekt for ham. Alt dette ifølge den iransk-franske skuespilleren Payam Madjlessi, som promoterer filmen i Norge.
Flukten over fjellet fra Iran er nervepirrende, men optimistisk.
Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt, på flukt fra Iran til Tyrkia. De to småsøsknene hans måtte derimot først være igjen hos besteforeldrene i Teheran, men ble seinere smuglet ut av andre slektninger. I filmen er det småsøsknenes historie som fortelles, sammen med historiene til ulike voksne de møter på veien.
– Regissøren sier flukten var som en James Bond-film. Som gutt var han ikke bare redd, det var også spennende. Det var viktig for ham at disse ulike perspektivene kom fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.
Karakteren til Payam Madjlessi er aller mest glad for å kunne kysse kona si på gata, når de kommer til Tyrkia fra Iran.
Payam Madjlessi spiller den kanskje mest tragiske karakteren i filmen, en familiefar som mislykkes i å skaffe sin lille familie flyktningstatus, og ender med å ta drastiske midler i bruk. Som andre patriarkskikkelser nekter han å ta sin kone med på råd, tar tvilsomme beslutninger hun likevel må hanskes med, og rammes av enorm skam- og skyldfølelse når fiaskoen er et faktum.
– Han trodde det vanskeligste var å komme seg ut av Iran. Så viser det seg at heller ikke utenfor finnes noe paradis. Dette er hverdagen for alle verdens flyktninger. Du tror hele tida at det snart vil være over, at du snart kan begynne ditt liv. Men på hvert sted dukker nye problemer opp, et nytt skritt begynner. Du venter kanskje fem år på flyktningstatus, og fem nye år på at et land vil ta deg imot. Hvor gammel vil du være før du kommer igang?
Flyktningbarn som venter i et transittland får gjerne ikke skolegang.
Ikke minst er dette et problem for barna, som ikke får skolegang mens de vokser opp. I filmen framstår Tyrkia i det hele tatt som et farlig og fientlig land for flyktningene. Flukten fra Iran er nervepirrende, men optimistisk, og grenselosene gir et svært sympatisk inntrykk, noe som får meg til å tenke på svenskegrensa under krigen snarere enn det moderne, nedsettende ordet «menneskesmuglere». Først i storbyen Ankara får vi følelsen av å se flyktninger uten sikkerhetsnett. De må holde seg skjult for tyrkisk politi inntil de får flyktningstatus, og for spioner fra det iranske hemmelige politiet som har infiltrert det tyrkiske og truer med både kidnapping og tortur. Griske hotelleiere profiterer på flyktningstrømmen ved å leie ut kummerlige, iskalde rom og ta imot penger under bordet for angiveri.
– Som orientaler eller asiat i Tyrkia har du ingen rettigheter. Du har bare det du greier å få til å egenhånd. Når du må fikse alt selv lærer du deg triks, for du er menneskelig og bruker fantasien. Triksene holder seg kanskje ikke alltid til loven, men de er din eneste mulighet, derfor bruker du dem. Problemet er at da kan myndigheten si: Hei, du er kriminell, du bruker ulovlige triks! Dermed har vi en ond sirkel. Min karakter i filmen har et liknende problem: Han får ikke hjelp ved å bruke logiske argumenter, derfor tyr han etterhvert til metoder for å skaffe seg medlidenhet.
Svenske Fares Fares, kjent for oss bl.a. fra filmen Jallah! Jallah! spiller en viktig rolle i For a Moment, Freedom
Men vi møter også samhold og varme i filmen, og en gjennomgående og sjarmerende galgenhumor overfor det absurde, kafkaeske i situasjonene. Scenen som kanskje best illustrerer dette handler om en varmeovn som bare fungerer med myntinnkast, og som to av flyktningene «lurer» ved å skjære ut sirkler av vinduet i samme størrelse som en mynt, og putte den på.
– Men jo flere hull de skjærer, jo mer kald luft kommer inn. Så de varmer seg på ovnen, men blir kalde likevel! Dette synes jeg viser klart hvor prekært de lever, hvilken kontinuerlig nødssituasjon de havner i.
Etter skolevisningen på Vika snakker Payam Madjlessi inntrengende til elevene, ikke bare om flyktningenes situasjon, men om alles ansvar.
– Vi som får utdannelse har en plikt til å søke kunnskap og tenke litt lenger. Når du ser flyktninger på gata, så vit at de har tatt en tung beslutning om å komme hit, fordi det ikke var mulig for dem å bli der de var. Tenk på filmen og spør deg selv: For hver som fikk komme, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen? Da jeg kom til Frankrike gikk det mange år før jeg kunne reise noe sted, fordi jeg ikke fikk papirer. Nå har jeg papirer og blir tatt imot overalt. Men jeg er fortsatt samme mann. Tenk på dette når du ser en «fremmed» på gata. Det kunne vært deg. Du tror det kanskje ikke nå, men det kan bli deg.
Payam Madjlessi var en hyggelig fyr, som gjerne lot seg avbilde sammen med journalisten. (Foto: Oda Bhar)
Oppdatering: For a Moment, Freedom ble vist under Film fra Sør den første helgen. Payam var til stede på alle visningene, og reiser nå videre på turné i regi av Den kulturelle skolesekken. Jeg kan bare si til alle skoleklasser som får besøk av ham og filmen: Gled dere! Og vi andre kan jo bare håpe at den vinner Publikumsprisen under årets Film fra Sør, slik det ligger an til i øyeblikket. I så fall vil den bli vist på NRK – det er nemlig premien.
(Intervjuet er også publisert på Montages.)
FFS: Good Cats (Kina 2008) tirsdag, oktober 13, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.Tags: film, Film Fra Sør, filmfe, filmfestival, Good Cats, Kaurismäki, Kina, Roy Andersson, Ying Liang
2 comments
«My footprints in a dream of travelling far.» Dette er de siste ordene i den kinesiske filmen Good Cats, sunget av et band som dukker umotivert opp på en flåte over en innsjø hvor tåka driver, mens helten vår ligger utslått på stranda. Filmen er en slags Kaurismäki-versjon av korrupsjons/mafiafilm med tema eiendomsspekulasjon, iblandet Roy Andersson-humor.
Good Cats er den tredje filmen til regissør Ying Liang.
Det rare bandet er kanskje det jeg liker best i filmen, når det stadig dukker opp i utspekulerte tablåer der du aner det minst: innerst i en sykehuskorridor hvor et forheng går til side, i ei bakgate hvor hovedpersonen kjører forbi på motorsykkelsen sin, og jeg antar de bidrar med en poetisk kommentar, selv om innholdet kan være vanskelig å tolke. Uansett er dette en deilig symfonisk rock av en type de færreste, i det minste ikke jeg, ante at ble laget i Kina, med tunge gitarer og følelsesladet, rå sang. Dette var den tredje filmen jeg så den aktuelle dagen om eiendomsproblematikk: folk som mister husene sine, blir uforskyldt offer for omstendigheter og et manglende sosialt sikkerhetsnett, eller tvert imot, snyter omgivelsene, er grådige og sleipe, og lurer fattige stakkarer. Den kinesiske var sikkert den minst realistiske av filmene, men den mest sjarmerende, tenker jeg underveis, på tross av at mye av publikum forlot salen før den var slutt. Men vi som satt igjen var begeistra, to stykker klappet til og med under rulleteksten.
Historien begynner når hovedpersonen, Luo Liang, blir spådd ei lys framtid av en sannsiger på gata. Luo Liang er en mann på nærmere tredve som jobber som sjåfør og pengeinnkrever, for en lokal forretningsmann/spekulant/boss. Sannsigeren sier at riktignok har du ikke fått til så mye i livet, men det vil snu seg straks, livet ditt vil ta en skarp sving og du kommer tilbake til landsbyen som en helt. Luo ser forbløffa på ham og sier: Virkelig!? «Han tviler sterkt og det gjør snart vi også,» står det i Film fra Sør-programmet, og det var dette som ga meg lyst til å se filmen. Ordene bar bud om humor, overraskelser, kanskje en sjarmerende underdog, og jeg trodde tross alt at mannen kunne overraske – noe jeg nok også i etterkant vil si at han gjorde, men kanskje ikke fullt så optimistisk som forventet.
Regissør Ying Lang skal ha ros for eksperimentvilje. Virkemidlene er blandet sammen til ei vill suppe av sjarm og absurditet, og virket befriende på meg etter de mer trauste, prektige, tradisjonelt fortalte og politisk orienterte filmene fra tidligere på kvelden. Ikke at de var dårlige, verken den columbianske We Can, om fattige immigranter i Obamas USA, eller det palestinske Pomegranates and Myrrh, et familiedrama om israelsk jordannektering. Men den kan være problematisk, denne følelsen av hele tida å få nøyaktig det du forventer. Kanskje er forutsigbarhetsfølelsen også verre på en festival med lite tilgjengelig film, enn i en vanlig amerikansk action med kjapp klipping og fortellergrep som aldri blir helt mislykkede, selv når de ikke er vellykkede, fordi det går raskt, lineært, lettfordøyelig, og du går upåvirket hjem. Alle disse filmene fra «sør» som vil noe voldsomt, men som planter seg midt i arthouse-tradisjonen uten å bidra med noe annet arty enn langdryghet, slapp klipping og tekniske svakheter – det kjennes som om orginaliteten ikke bør svikte når så mye annet gjør det.
Hvorfor fortelle tradisjonelt med svake virkemidler, når det er gjort så mye bedre med mye større ressurser før? Nei, la oss heller benytte sjangeren for det den er verdt. Hvorfor ikke prøve alle eksperimenter som faller deg inn, når du uansett vet at det ikke blir noen kommersiell suksess. Det er noe slikt jeg tenker at regissør Ying Lang, beskrevet i programmet som en av Kinas mest spennende nye stemmer, har prøvd på i Good Cats. Kanskje vil jeg ikke anbefale denne filmen til alle, men hvis du ikke er redd for eksotisme på en ny og urbankaotisk måte, blandet opp med dirty surrealism, styggvakre tablåer av skitne byggeplasser, og igjen, dette røffe og rocka, ukinesisk kinesiske musikksporet – hvis du er så modig: Få med deg Good Cats. Den vises under Film Fra Sør-festivalen kun en gang til, onsdag 14. oktober kl 17 på Cinemateket. Et intervju med regissøren kan du lese her.
(Artikkelen er også publisert på Montages.)
Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009) søndag, juli 19, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Reiser.Tags: film, festival, filmfestival, Iran, KVIFF 2009, Karlovy Vary, Tsjekkia, Montages, Karlsbad, Sovjetunionen, Murens fall, Russland, Andreas Dresen, Sam Mendes, Amerian Beauty, Vladimir Drha, Wagah, Whisky mit Vodka, Piggies, Swinki, Robert Glinski, Ivan Vojnar, Larisa Sadilova, Nothing Personal, Federico Rizzo, Escape from the Call Center, Fuga dal Call Center, callsenter, telefonselger, Tobruk, Vaclav Marhoul, English Strawberries, Tsjekkoslovakia, Elchin Musaoglu, The 40th Door, Alle Anderen, Everyone Else, Maren Ade, Plus One, Oksana Bychkova, Asghar Farhadi, About Elly, Darbareye Elly, Katya Shagalova, Sestra, Vit Pancir, Christian Sønderby Jepsen, Side om side, Supriyo Sen, Anders & Harri, Johan Palmgren, Åsa Blank, Valeria Gai Germanika, Das weisse Band, Michael Haneke, Guka Amarova, Baksy, Eirik Smidesang Slåen, Karsten Meinich, Filmfrelst, podcast
3 comments
En filmfestival byr på utfordringer. Hvordan velge hva du vil se fra et program på 220 filmer? Noen velger utfra hvilke regissører de kjenner fra før, andre har favoritter når det gjelder land eller tema. Eller du kan tenke motsatt, lete etter slikt du ikke kjenner fra før, og ikke får sett andre steder. Du kan også følge festivalledelsens inndeling av filmene i underprogrammer, gjerne etter tema og region, eller retrospektivt omkring en regissør. Ikke minst kan det være greit å ha en plan for hva du ikke vil se.
Hotell Thermal, den kommunistiske funkisblokken som er hovedkvarter for Karlovy Vary Internasjonale Filmfestival (KVIFF). Foto: Oda Bhar.
Jeg er nettopp kommet hjem fra filmfestivalen i Karlovy Vary (Karlsbad), etter ei ukes tur med redaksjonen i Montages, den nye norske filmnettsiden jeg skriver for. På forhånd hadde jeg to klare planer: 1) Å overlate skurkefilmer, vampyrfilmer og amerikanske indiefilmer til de andre, og 2) selv se mest mulig østeuropeisk film. Karlovy Vary er kjent for godt utvalg i østeuropeisk film, noe vi sjelden ser på norske kinoer. Når det i tillegg skulle vises en serie med kvinnelige russiske regissører, hadde jeg funnet en førsteprioritet. Som fersk filmklubbgjenger på 1990-tallet var min aller første fascinasjon tsjekkisk film fra 1960/70-tallet, og siden vi befant oss i Tsjekkia var det en god anledning til oppdatering. Vil stemningen og humoren jeg likte være gjenkjennelig også i moderne tsjekkisk film? Et jubileum nærmer seg i høst, noe jeg også hadde i bakhodet. Det er 20 år siden Murens fall, og hva har skjedd i randsonene til den gamle Sovjetunionen?
Montages-gjengen sjekker inn på hotell Thermal. Foto: Oda Bhar.
Jeg rakk å se 4 filmer fra «Et kvinnelig blikk på Russland», dvs halvparten av dette underprogrammet. Også i serien «Tsjekkisk film 2008-2009» så jeg 4 filmer. I tillegg fikk jeg sett 2 sentralasiatiske filmer i serien «Øst for Vesten», samt en polsk film fra hovedprogrammet. Totalt så jeg 16 langfilmer og 3 kortfilmer, altså 19 filmer til sammen. 6 av filmene hadde kvinnelig regissør, 13 hadde mannlig. De tre kortfilmene var dokumentarer: En svensk og en dansk, samt en tysk som handlet om seremonier på grensa mellom India og Pakistan. 11 av 16 langfilmer kom fra den tidligere østblokken: 4 russiske, 4 tsjekkiske, én fra hver av Polen, Kazakhstan og Azerbaijan. Av de 3 tyske filmene jeg så fikk 2 gjeve priser (regiprisen til Andreas Dresen, og den korte dokumentarprisen til India/Pakistan-filmen). Øvrige 3 spillefilmer var fra Iran, USA og Italia, sistenevnte med dokumentariske innslag.
En av de to redaktørene i Montages, Karsten Meinich, foran festivalskiltet i lobbyen på festivalhotellet. Foto: Oda Bhar.
De 6 filmene jeg så fra andre steder enn Øst-Europa ble valgt etter tema, regissør eller anbefalinger. De tre kortdokumentarene ble først sett av andre i Montages, og sterkt anbefalt. Den italienske callsenter-filmen handlet om en problematikk jeg opplevde som personlig relevant: Folk med høy utdanning som havner i lavlønte, ufaglærte jobber. Den iranske fimen hadde vunnet regiprisen i Berlin, og siden Iran har vært sterkt oppe i nyhetsbildet var jeg blitt nysgjerrig. Den amerikanske filmen hadde en regissør jeg liker god, og hver gang håper skal skape et nytt mesterverk (men nei): Sam Mendes, som i 1999 lagde American Beauty).
Utsikten fra mitt og Agnethes hotellrom. Foto: Oda Bhar.
Hvordan var resultatet? Jeg så mye god film. Men et par unntak var alle filmene verdt å se. De russiske spillefilmene av kvinnelige regissører var (surprise!) svært forskjellige. Jeg skal ikke prøve å lete etter en trend, at folk ser trender i kvinners verker pleier å irritere meg, det handler gjerne om fordommer og skjult nisjifisering. For eksempel tanken om at kvinner skulle være ekstra gode på å skildre mellommenneskelige relasjoner. Vel, noen kvinner er gode på det, andre er elendige, og hva med alle mennene som skildrer psykologiske faktorer fantastisk? Blant filmene jeg så var 4 helt glimrende på mellommenneskelige forhold (2 laget av menn og 2 av kvinner) og 2 helt elendige (én fra hvert kjønn). Resten var midt på treet mht psykologi. Det eneste jeg kan se at kvinnelige regissører stort sett har felles, er at de ikke hater kvinner. Hvis du vil unngå misogyn film (eller litteratur) kan det være en god idé å velge kvinnelige forfattere eller filmskapere. Men det finnes selvfølgelig også menn som ikke hater kvinner. Kjønn er en usikker variabel. Det kan likevel ha en egen verdi å spesifikt lete fram filmer laget kvinner, rett og slett fordi vi så sjelden gjør det. Jeg får alltid en støkk når jeg etter en uke med film tenker at jeg har sett skikkelig mange laget av kvinner, og så viser det seg å bare handle om en tredjedel.
Hvis du lurer på hvordan tsjekkere ser ut: Noen eksempler fra filmen "English Strawberries" (2008, regi: Vladimir Drha). Foto: Oda Bhar.
De russiske filmene var ikke minst forskjellige når det gjaldt sjanger. Det var et finstemt psykologisk portrett med politiske undertoner, et melodramatisk romantisk drama, en opprørsk og realistisk ungdomsfilm, og en tåpelig romantisk komedie. Tre av dem kunne like gjerne vært laget i Norge, mens den fjerde tok opp et problem vi ikke kjenner i samme grad: En KGB-agent tar ekstrajobb som privatdetektiv, og havner i et etisk dilemma. At statsansatte må ta ekstrajobber fordi den offentlige lønna er for lav til å leve av er et ikke uvanlig problem i dagens Russland, og stiller helt nye krav til profesjonalitet. Ytterligere 3 filmer fra Sovjetunionens tidligere randsoner tok opp alvorlige sosiale problemer, med et perspektiv som minner om typiske Film fra sør- filmer: Mafiatilstander og barneprostitusjon, samt religiøs problematikk hvor eldre tradisjoner møter nye. Av de 4 tsjekkiske filmene handlet 2 om historiske forhold: Sovjetunionens invasjon i 1968 og tsjekkiske soldater under 2. verdenskrig. Begge fokuserte på det psykologiske, istedenfor action. De øvrige 2 var én impresjonistisk film i avantgarde-tradisjonen, og et tradisjonelt relasjonsdrama – begge relativt mislykkede. Også én av de tyske filmene sneiet innom øst/vest-problematikk, men totalt vil jeg si at minst 7 av filmene var svært lite eksotiske, i betydningen høyst relevante for norsk virkelighet idag. At det var en klar overvekt av psykologisk orienterte filmer kan handle om flere ting: 1) Et generelt fokus i europeisk film, basert på det faktum at filmskaperne har mindre penger enn sine amerikanske kolleger, 2) et generelt fokus ved akkurat denne festivalen – eller 3) hva denne skribenten finner mest interessant.
… og her er noen kvinnelige eksempler på hvordan tsjekkere kan se ut. De to mennene på bildet er derimot regissører (én tysk og én britisk) for den indiske og den pakistanske delen av Wagah (2009), kortfilmen som vant prisen for Beste dokumentar under 30 minutter. Foto: Oda Bhar.
En annen dag skal jeg prøve å få lagt ut en post med bilder fra byen og noen opplevelser utenfor kinosalene. Men først (kanskje for spesielt interesserte): En miniomtale av hver film jeg så, med terningkast. Spesielt er det verdt å merke seg de to filmene jeg gir en sekser-terning: Den tyske filmen Alle Anderen, som kommer til Norge rett over jul, og den polske Piggies, som burde komme hit (men neppe gjør det). Samt den allerede nevnte russiske Nothing Personal, om den villfarne spionen. Også tyske Whisky mit Vodka og italienske Escape from the Call Center kunne etter min mening fått et norsk publikum. (Mer nedenfor.)
Regissør Andres Dresen ankommer hotell Thermal foran den internasjonale premieren på sin film Whisky mit Vodka (2009). Foto: Oda Bhar.
MANDAG – ankomst og film:
Fly Gardermoen – Praha. Minibuss til Karlovy Vary. Regnvær, grønne åkre, humleplantasjer, søvnige landsbyer. Redaktørene møter oss på hotellet. Innsjekk, registrering for pressepass, tar ut billetter til neste dags visninger. Velkomstmiddag. Kino og mingling. Film:
1. Whisky mit Vodka (tysk, 2009, regi: Andreas Dresen) – metafilm om filminnspilling for alle som håper på status eller har en alder. Underfundig humor, litt slapstick, og mange uventede vendinger. Min omtale her. Terningkast 5.
Reklameposter for den polske filmen Piggies (2008) utenfor det ærverdige Grand Hotell Pupp, hvor de rikeste stjernene bor. Foto: Oda Bhar.
TIRSDAG – filmer:
2. Piggies (polsk, 2008, regi: Robert Gliński, orig tittel: Świnki) – sterk ungdomsfilm som skildrer barneprostituerte tenåringer på den polsk-tyske grensen. Agnethes omtale her. Terningkast 6.
3. My Husband’s Women (tsjek, 2009, regi: Ivan Vojnár, orig tittel: Ženy môjho muža) – irriterende relasjonsdrama som virker laget av gammel gris. Min omtale her. Terningkast 2.
4. Nothing Personal (rus, 2007, regi: Larisa Sadilova, orig tittel: Ničego ličnogo) – fascinerende om en KGB-agent turned freelance-spion som balanserer på grensa til privat stalker. Terningkast 5.
5. Escape from the Call Center (italiensk, 2008, regi: Federico Rizzo, orig tittel: Fuga dal Call Center) – italiensk dokufiksjon som tar drittjobbernes ubehag på kornet. Historien handler om telefonselgere, og har innslag av surrealisme og dokumentarisk intervju. Min omtale her. Terningkast 4.
Regissør Federico Rizzo introduserer sin film «Escape from the Call Center» i Kino Čas under KVIFF 2009. Foto: Oda Bhar.
ONSDAG – filmer:
6. Tobruk (tsjek, 2008, regi: Václav Marhoul) – en tsjekkisk variant av Max Manus. Tsjekkiske soldater blir sendt til Libya under 2. verdenskrig og må kjempe mot tyskere, ørkenen og varmen. Vellykket vektlegging av det psykologiske framfor action. Terningkast 4.
7. English Strawberries (tsjek, 2008, regi: Vladimír Drha, orig tittel: Anglické jahody) – I 1968 planlegger en ung tsjekkisk gutt å dra til England som jordbærplukker, men den dagen han skal dra blir Tsjekkoslovakia invadert av sovjetiske soldater. På sitt beste er dette en tradisjonell tsjekkisk komedie med absurd humor og politiske undertoner, men dessverre er den minst 40 min for lang. Terningkast 3.
8. The 40th Door (Azerbaijan, 2008, regi: Elchin Musaoglu, orig tittel: 40-ci qapi) – en liten gutt prøver å forsørge sin mor på lovlig vis, noe som ikke er lett i en tidligere sovjetstat hvor kaos og mafiatilstander rår. Filmen problematiserer et kjønnsrollemønster hvor det er uhørt at en ung enke tar arbeid utenfor hjemmet, selv om hun mangler andre måter å forsørge seg på. Terningkast 3.
9. Alle Anderen (tysk, 2009, regi: Maren Ade) – sterk dramakomedie om parforholdets klaustrofobiske absurditet og intimitet. Vant Sølvbjørnen for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin i år, og får norsk kinopremiere over jul. Terningkast 6.
Også Karlovy Vary Teater tas i bruk som kinosal under festivalen. Foto: Oda Bhar.
TORSDAG – filmer:
10. Plus One (russ, 2008, regi: Oksana Bychkova, orig tittel: Pljus odin) – tøysete, irriterende romantisk komedie om en streng russisk kvinnelig tolk som faller for en fjollete britisk dokketeaterinstruktør. Terningkast 2.
11. Away We Go (am, 2009, regi: Sam Mendes) – lightversjonen av Alle Anderen som jeg så kvelden før. Småvittig bagatell om et rotløst par som venter barn og leter etter et sted å slå seg ned. Terningkast 4.
12. About Elly (iransk, 2009, regi: Asghar Farhadi, orig tittel: Darbareye Elly) – velspilt mysterielek om en flokk venner som reiser på weekendtur. En av dem forsvinner, og det viser seg at alle har hemmeligheter. Vant Sølvbjørnen for beste regi i Berlin i år. Min omtale her. Terningkast 4.
Når du ser opp i teatret kan du få øye på en engel. Foto: Oda Bhar.
FREDAG – filmer:
13. Once Upon a Time in the Provinces (russ, 2008, regi: Katya Shagalova, orig tittel: Odnaždy v provincii) – dramatisk kjærlighetsdrama med Bonnie & Clyde-overtoner om en filmstjerne som reiser til sin søster på landet for å hvile ut. Men hvile får hun ikke. Stedet har røffe omgangsformer, flotte mannfolk og ulmende konflikter, og før hun vet ordet av det har hun viklet seg inn. Terningkast 4.
14. Sister (tsjek, 2008, regi: Vít Pancíř, orig tittel: Sestra) – et forsøk på å lage impresjonistisk poesifilm inspirert av tsjekkisk kultroman. Ingen klar handling, kun litterær opplesning av svulstig poesi på voiceover, fulgt av tenksomme bilder ut av togvinduer og av føtter som går på asfalt. Jeg sovnet etter ti minutter, og ikke bare pga festen kvelden før. Terningkast 2 (under tvil, fordi musikken dog var bra).
15-17. 3 stk kortfilm, dokumentar: Side om side (dansk, 2008, regi: Christian Sønderby Jepsen) – rørende om en misforståelse som førte til en ti meter bred hekk mellom naboer. Wagah (tysk, 2009, regi: Supriyo Sen) – balansert om ritualet som hver dag finner sted på en indisk-pakistansk grensepost. Vant prisen for beste dokumentar under 30 min i Karlovy Vary. Anders & Harri (svensk, 2008, regi: Åsa Blank, Johan Palmgren) – vakkert om to gode og litt uvanlige venner som reiser med tog og synger sammen. Fikk hederlig omtale under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år.
18. Everybody Dies But Me (russ, 2008, regi: Valeria Gai Germanika, orig tittel: Vse umrut, a ja ostanus) – tenåringsdrama om jenter på terskelen til voksenverdenen, som likner en blanding av Jenter og Bare Bea. Realistisk og underholdende, men litt forutsigbar. Terningkast 3.
Den svenske regissøren Johan Palmgren i Kino Panasonic med hovedpersonene i dokumentarfilmen sin, Anders og Harri. Foto: Oda Bhar.
LØRDAG – film og fest:
Fikk ikke billett til morgenvisningen av Michael Hanekes nye film (Das weisse Band, les Lars Oles omtale her). Var uansett filmtrøtt og bestemte meg for å gå tur. Trasket ut av sentrum, gjennom jernbanestasjonen og et boligområde, fant en rar og fin kirkegård, snudde men gikk meg vill, havnet ved bygrensa, tok bussen tilbake. Etterpå så jeg likevel en film:
19. Native dancer (Kazakhstan, 2008, regi: Guka Amarova, orig tittel: Baksy) – eksotistisk sjamanfilm med forbannelser og mafia. En eldre kvinne driver et healingsenter på landsbygda i Kazakhstan, og hjelper med alt fra alvorlige sykdommer til kjærlighetsproblemer. En mafiaboss vil bygge hotell på jorda, men hun nekter å la seg kjøpe ut. Terningkast 3.
Folk samlet seg da kjendisene ankom prisutdelingen. Foto: Oda Bhar.
Om kvelden var avslutningsshow… på tsjekkisk. Vi så det på hotell-tv og prøvde å gjette hvem som vant prisene. (Etterpå kunne vi lese det på internett.) Deretter var det avskjedsmiddag for Montages-gjengen på restaurant hvor redaktørene Eirik Smidesang Slåen og Karsten Meinich tidligere i uka spiste lunsj med Trond Giske. Det ble happy sliten mingling, enighet og uenighet om film, og mye skåling. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
SØNDAG – sightseeing og avreise:
Lang frokost og felles lunsj. Utflukt med kabelbane til utsiktspunkt øverst i dalen. Buss til flyplassen. Fly Praha – Moss. Buss til Oslo.
Da vi sto opp søndag var festivalbanneret tatt ned. Foto: Oda Bhar.
Les om Montages-gjengens favorittfilmer på årets KVIFF her. En oversikt over artiklene vi skrev her. Karsten Meinich har laget et par videomontasjer her og her. I tillegg kan du høre en Filmfrelst-podkast hvor noen av gutta snakker om festivalen fra et annerledes perspektiv enn mitt. Flere av bildene mine fra Karlovy Vary, både festivalen og byen, finner du her.
Mine artikler på Montages framover kan du følge ved å gå direkte til denne siden, som også inneholder en presentasjon av meg.
Montages i Karlovy Vary: Lars Ole, Trond, Oda, John Einar, Eirik, Agnethe, Åsmund og Karsten. Foto: Eirik Smidesang Slåen.
Song for Eirabu (Kristine Tofte) mandag, juni 22, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: alver, Angelina Jolie, bok, Brad Pitt, Cathrine Krøger, dverger, fantasy, femifantasy, film, Kristine Tofte, litteratur, Mr & Mrs Smith, norrøn, nynorsk, Song for Eirabu, sverd, verdens undergang, zen
41 comments
Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)
Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?
Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.
Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)
Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.
Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)
Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.
Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)
Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!
Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)
Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.
En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.
Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?
Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.
Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!
BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.
Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.
Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:
SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Rullerusk: En spennende reise til Eirabu.
Heges hobbykrok: Song for Eirabu.
Lises hobbyblogg: Song for Eirabu.
Hagen på Hytta: Jeg har lest Song fra Eirabu av Kristine Tofte.
Flimre (Aina Basso): Late dagar i Eirabu.
Delirium: Jeg har lest Song for Eirabu.
Hjorthen: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Av en annen verden (Elin B. Sjølie): Song for Eirabu: slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.
Grønne skoger: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Oppdatering 19. juli: Og nå har hun blogget om mottakelsen her.
Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:
Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.
Skrive eller filme? (Sara Johnsen) søndag, mai 10, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.Tags: bibliotek, Cecilie Bergh, Coetzee, Deichman, Dick Ross, Disgrace, film, Filmskolen, forfatter, Hermann Sabado, John Malkovitch, minneøvelse, regissør, Sara Johnsen, Upperdog, Vinterkyss, White Man
11 comments
Hva betyr status? Når føler du deg ovenpå, når blir du underdog? Dette er et av temaene i Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen, som nylig ble lansert som årets åpningsfilm i Haugesund.
Jeg er på Hoveddeichman og hører Sara Johnsen intervjues av bibliotekets egen Cecilie Bergh. Hovedfokus er på Johnsens litterære produksjon, men de snakker også om filmene hennes, ikke minst Upperdog. De som kjenner meg fra før vet at jeg har spesiell interesse av denne filmen, fordi jeg i høst leide ut leiligheten min til innspillingen. En del av attraksjonen for meg blir nok å se hva de egentlig drev med her hjemme, de dagene jeg måtte holde meg unna og bo på hotell (jeg har tidligere spekulert over dette i en bloggpost). Men å høre Sara Johnsen fortelle overbeviser meg om at filmen har flere kvaliteter.
Filmregissør og forfatter Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)
Sara Johnsen (f. 1970) har studert litteraturvitenskap og tatt mastergrad i medier og kommunikasjon. I tillegg har hun gått regilinjen ved Filmskolen på Lillehammer, på det første kullet som ble uteksaminert (2000). Hun ble positivt lagt merke til allerede med skolefilmene sine, og har siden laget flere kortfilmer, blant annet den glimrende Houdinis hund. Dessuten har hun regissert tv-drama for SVT, og laget én av filmene i Folk flest bor i Kina. Mest kjent er hun for den kritikerroste langfilmen Vinterkyss, som har vunnet flere priser i inn- og utland. På litteratursiden har hun utgitt en novellesamling (Han vet om noe hun kan prøve, 2004) og en roman (White man, 2008), som begge har fått god omtale.
Romanen White Man er interessant bl.a. fordi den har fellestrekk med Coetzees Disgrace (Vanære), som er filmet (med John Malkovitch i en av hovedrollene) og gikk på norske kinoer ifjor. Det handler om hvites nærvær i Afrika, med særlig fokus på hvite kvinner og seksualitet. I White Man reiser et norsk par med et lite barn til et feriested i Afrika, noe som først tegner til å bli hyggelig, men som ender med at mannen kastes i fengsel for drap på en svart mann som bryter seg inn på hotellrommet deres. Sara Johnsen kaller den en uhyggeroman, noe som ikke minst henspiller på siste halvdel av boka, hvor perspektivet endres og gir et nytt syn på det som har skjedd. White Man begynte som utkast til et filmmanus, men så viste hun det til redaktøren sin på Gyldendal, og de ble enige om at det kunne bli en roman. Etter skrivingen var hun for lei av historien til at filmatisering virket aktuelt, men hun lukker ikke døra for en mulig film senere.
Sara Johnsen under Verdens bokdag 2009. (Foto: Oda Bhar.)
Hva med Upperdog? Kunne den like gjerne vært bok som film? Nei, mener Sara Johnsen. Plottet er for karakterdrevet, ikke minst er filmen bygget opp rundt konkrete skuespillere, spesielt én som hun kjenner fra teaterskolen. Hermann Sabado (f. 1982) er trønder med bakgrunn fra Filippinene, og det er morsomt når hun beskriver sitt første inntrykk av ham. Først virket han som en slapp, laidback type, bare én av mange på kullet hvor hun underviste. Men så fikk hun se ham foran kamera, og med et slag endret inntrykket seg. Det er den klassiske historien: En tilsynelatende fargeløs og anonym person stråler plutselig og trekker til seg blikk i lyset fra et kamera.
– Mange skuespillere er slik. I kantina ville du ikke tenkt at det var noe spesielt ved dem, men kamera får fram et kommunikativt nærvær.
Hermann Sabado langfilmdebuterer i Upperdog (bilde fra filmen).
Ifølge Johnsen er det mye humor i Upperdog, mens bøkene hennes er dystrere. Men en fellesnevner ved bøker og film er at hun liker mysterier. Publikum skal drives videre av undring, at de lurer på noe og vil finne ut hvordan det går. Det er ikke nok med fine enkeltøyeblikk, det skal finnes et spennende plott. Både i film og bøker liker hun dessuten å skifte fortellerperspektiv underveis.
– Det skapes en spenning av å se ting fra forskjellige vinkler.
Sara Johnsen jobber ikke endimensjonalt. Hun kaller Upperdog en multiplotthistorie, det vil si at flere handlingstråder flettes sammen. I en av delhistoriene i Upperdog møter vi en norsk Afghanistan-soldat som har skutt en sivil. Øyeblikket ble fotografert og smelt opp på forsida av VG, noe soldaten er forurettet over, kanskje mer enn han er rystet av selve hendelsen. Hva er det med bilder som virker så sterkt? Et bilde blir også sentralt i en annen delhistorie, hvor et søskenpar blir adoptert til Norge som små barn, men vokser opp i hver sin familie, uten kontakt med hverandre. Det de har felles er samme familiebilde på nattbordet, og forviklingene starter når bildet oppdages av en felles bekjent.
– Jeg har egentlig alltid villet bli forfatter. Det henger veldig mye høyere for meg enn å være regissør.
Paradokset er at den første boka hennes ble til i direkte påvirkning fra studiene ved Filmskolen på Lillehammer. Amerikaneren Dick Ross holdt en forelesning omkring minneøvelser, hvor han stilte spørsmål som skulle få studentene i gang med å tenke over fortida. Husker du dine første sko? Når skjønte du for første gang at moren din var et menneske, og ikke bare mor? Ross har reist omkring og holdt liknende kurs for folk i hele verden, ikke minst gamle mennesker. Tanken er at ved å presse deg selv til å huske, finner du kanskje ikke akkurat de minnene du spør etter, men det kan dukke opp andre som setter kreative prosesser i gang. Om du ikke selv er spennende nok til å være karakter i en film eller roman, så kan du skape en annen som er det, basert på dine egne erfaringer.
Cecilie Bergh (intervjuer) og Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)
Sara Johnsen var på biblioteket i anledning Verdens bokdag.
Upperdog får ordinær kinopremiere 28. august.
En versjon av dette innlegget blir også publisert på Montages.
Kneipp Sleeps Alone (Mühleisen) lørdag, april 18, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Video.Tags: film, Galleri 21.24-21.25, installasjon, Kunst, kunstfilm, Mercedes Mühleisen, Slutburger, Stine Sterk, Vestbanen, videokunst
2 comments
I alt snakket om 3D-film kan det være lett å glemme at også 2D kan brukes tredimensjonalt. Dette skjer i kunstverdenen, hvor bevegelige bilder og lyd anvendes som integrerte deler av en større rominstallasjon. Riktignok kan disse verkene ha variabel kvalitet og kompleksitet. Ofte blir vi avspist med en flimrete videoskjerm bak en mørk gardin, noe som sikkert er grunnen til at videokunst sjelden har funnet gehør hos tradisjonelt filminteresserte. Desto hyggeligere er det å en sjelden gang finne noen som har greid å sette sammen lyd, film, stillbilder og fysiske konstruksjoner til en vellykket totalopplevelse. Denne helgen kan vi finne et slikt eksempel i Oslo, hvor Mercedes Mühleisen viser sin mystiske installasjon Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter).
Det hele foregår relativt bortgjemt i det gule lagerskuret som for tida er kunstakademistudentenes utstillingslokale på Vestbanetomta, kalt Galleri 21.24 og 21.25. Mercedes Mühleisen er BA-student og mest kjent som den ene halvparten av performancegruppa Slutburger. Makkeren Stine Sterk står for musikken, på noe jeg først tror er et balkaninspirert sigøynertrekkspill, men som viser seg å være et lite oransje elektronisk piano.
Navnet på utstillingen, Kneipp Sleeps Alone (Kneipen sover alene) er bare kryptisk fram til du ser et av objektene. Her er det sovende kneipbrødet, men den såre klynkingen rundt køyesenga må du bare forestille deg.
Det var heller ikke kneipbrødet som fascinerte meg mest ved utstillingen. Lokalet var for anledningen inndelt i tre rom: dvs en sal og to avlukker bak røde fløyelsdraperier, som i et gammelt horehus. Aller best likte jeg musikken, som var proppet med surrealistisk melankoli. De mørke og marerittaktige videoinstallasjonene i hovedrommet virket verken tunge eller triste, tross den påtatte dysterheten gir de et fandenivoldsk inntrykk, som svart humor. Men det kan være jeg tar feil av kunstnerens intensjoner her, for senere forklarer Mühleisen, på spørsmål om musikken som spilles:
– Stine vet ikke hva sangen heter, men tror kanskje den har noe med ørkenen å gjøre. Hun lærte den av en streng og hatefull pianolærer da hun var liten. Derfor er det en sorgens sang.
På det største lerretet står tre alvorlige menn med urørlige ansikter og hvert sitt stjerneskudd i hendene. I samme rom står et kvasirustikt bord av den typen som finnes i tømmerhuggerinspirerte feriehus særlig i USA, hvor det en vanlig rekvisitt i amerikanske indiefilmer fra Midtvesten. Bordet skal illudere en gjennomskåret trestamme, enormt tjukk og gammel, og stolene likner mindre stubber – bortsett fra at hele greia gjerne er laget i plast. Det er for mørkt til å avgjøre om Mühleisen har fått fatt i the real thing, eller nøyer seg med imitasjonstre. Men hovedsaken er den undereksponerte filmen som projiseres ned på bordplata. Den viser et vekslende antall hender som dunker og klasker i bordet, iblant med åpne håndflater, iblant med knyttet neve, som en rytmisk klappelek. Det minner om et symbolsk forenklet kortspill, som i den gamle låta med Kenny Rogers, The Gambler:
You got to know when to hold ‘em,
know when to fold ‘em,
Know when to walk away and know when to run.
Det siste avlukket er formet som en korridor hvor du kommer inn i den ene enden, og møter en spøkelsesaktig skikkelse i motsatt ende, kledd i lyseblå burkaliknende gevanter. Også dette er en projeksjon av bevegelig film. Du ser skikkelsen komme inn og nærme seg litt, før den blir stående stille mens kjortelen flagrer svakt, og den forsvinner. At figuren ikke vandrer ut av bildet igjen, men fader ut, understreker inntrykket av et gjenferd i et hjemsøkt hus – skremmende, men også forheksende, tiltrekkende.
Nedenfor kan du se en liten video jeg har satt sammen fra installasjonen til Mercedes Mühleisen. Det er dårlig lydkvalitet, men til gjengjeld er filmsnutten kort, og jeg tror uansett den gir en viss idé om opplevelsen.
Utstilling: Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter)
Sted: Galleri 21.25 (Vestbanetomta)
Tid: Fredag 17. april – søndag 19. april kl. 12-16
Kunsten å kope (Briller) fredag, april 3, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: Briller, film, Japan, Megane, Naoko Ogigami
17 comments
Har du noengang reiste på ferie til et sted som var kjedeligere enn du forestilte deg? Du velger det fordi det ligger avsides, kanskje uten bilvei eller mobildekning. Så står du opp og ber vertskapet om sightseeingtips, men de ser uforstående på deg. Her omkring? Nei, her er det ingenting å se. Dette er hva en stresset kvinnelig universitetsprofessor opplever i den japanske filmen Briller (Megane). Så hva pleier folk å gjøre her? spør hun. Jo, svarer verten, de fleste kommer hit for å «skumre».
Hva betyr det å skumre? Svaret er en uklar størrelse som avsløres i filmen gjennom hint og ledetråder. Som når professor Taeko sitter på stranda og jenta Haruna kommer for å si at det er middag: hvis jeg kan forstyrre deg nå, mens du skumrer? Professor Taeko blir forbløffet, men tør ikke spørre hva hun mener. Først langt seinere, når Taeko har vært gjennom faser av kjedsomhet, skuffelse, rastløshet og opprør, flytting til et annet hotell, flytting tilbake igjen, resignasjon, og til slutt en våknende nysgjerrighet – først da tør hun spørre verten Yuji direkte. Hva skjer når du skumrer, tenker du noe? Yuji klør seg i hodet, men prøver å svare. Du kan minnes fortida, eller tenke på noen, foreslår han. Taeko nikker, men det virker som om både spørsmål og svar bommer på poenget. Å skumre er mindre platt og opplagt enn du oppdager ved første øyekast. Assossiasjonen til verdens mest kjente buddhistiske koan er nærliggende: Lyden av ei hånd som klapper. Eller som en twittervenn skrev: Briller tar koping til en ny dimensjon.
Skritt for skritt lærer Taeko å sette pris på stedets skikker. Kvernet is fra strandboden (hvor prisen ikke er penger, men en valgfri gave), lengselen etter å bli skysset omkring på en trehjulssykkel (av den guruaktige eldre damen Sakura), eller den lett surrealistiske morgengymnastikken «Merci». Og selvfølgelig, nok en gang: skumring. Ikke i betydningen mørket faller på, men som noe du gjør på den tida av døgnet det skumrer. På norsk åpner tittelen for en ekstra betydning, som min kinovenn argumenterte hardnakket for. Å skumre, påsto han, må bety å studere bølgene som skummer mot stranda. Jeg liker teorien fordi den lar deg skumre når som helst – og kanskje hvor som helst? Hvis du ikke trenger skumring for å skumre, kan du også greie deg uten havet? Å skumre handler om en bevissthetstilstand, som kanskje blir mer oppnåelig jo lenger unna klisjéene du kommer. Som Haruna sier når Taeko forteller at hun liker å se sola gå ned: Å skumre til solnedgangen, er ikke det litt… konvensjonelt?
Flere anmeldere framhever Brillers terapeutiske kraft. Den skal være en lise for stressete storbymennesker, om du ikke har tid til ferie så ta en kinotur osv. Jeg blir bare irritert ved tanken. En «bedagelig pustepause», «matglade livsnytere», en «vakker komedie som puster med magen»? Etter min mening gjør dette filmen mer ufarlig enn den er. Briller kan være vanskelig å fange, men noen suppesøt idyll er den ikke. Feriestedet er utenfor sesong, det er kjølig i lufta, og strendene ligger øde på en litt truende måte. Hovedpersonen kjenner seg utrygg, hun er i villrede om de andres motiver, og blir stadig utsatt for små passiv-aggressive dueller. Humoren ligger i absurditet og forvirring, mer enn i feelgood-stemning. Regissør Naoko Ogigami gir oss ingen overflatisk ferieperle, men en dypt filosofisk film. Poenget er ikke å reise på ferie, men å innta en buddhistisk-filosofisk holdning: Sannheten lar seg ikke nagle, bare sirkle inn.
Dette innlegget blir også postet hos Montages, en ny filmportal som lanseres fredag 3. april, samme dag som Briller har premiere. Sjekk den ut, det ligger allerede mye supert filmstoff der. Ovenfor ser du mine nye briller, i påvente av et bilde av meg. (Kommer snart!) Er du utålmodig finnes det en miniversjon av meg hos Montages: nok en grunn til å ta turen dit? God påske!
(Alle øvrige foto i denne posten er promobilder fra filmen.)
Upperdog (filminnspilling) mandag, november 24, 2008
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: film, filminnspilling, kulisser, Sara Johnsen, Upperdog
37 comments
Jeg sitter i et lånt verksted og skriver mens jeg venter på å få komme inn i min egen leilighet. Den har vært utleid i fire dager til et filmteam på 30 trampende elefanter. Det vil si, det er dette jeg frykter, elefanter som tramper omkring, og jeg gruer meg for å gå hjem, ser for meg katastrofer som knust arvegods og massakrerte planter. Da jeg svarte på annonsen tenkte jeg: Så gøy å være med! Og det var gøy ganske lenge, under alle befaringer, noen ganger kom et par stykker (fotograf, regissør, location manager), andre ganger en hel skokk på ti-tolv (scenograf, rekvisitør, teknikere for lyd og lys, dekorsnekker, diverse assistenter). Mot slutten har det vært mindre gøy, mest fordi kontaktpersoner stadig skiftet og klare beskjeder var vanskelig å få.
Denne døra var litt av grunnen til at leiligheten vår ble valgt.
Filmen er Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen. Hun er kanskje mest kjent for å ha laget Vinterkyss, kritikerrost og prisbelønt for et par år siden, men er også skjønnlitterær forfatter med en novellesamling og en roman bak seg. Upperdog handler om fire unge mennesker som møtes tilfeldig og endrer hverandres liv. Det er to gutter og to jenter, og ei av jentene bor i leiligheten vår. I en av scenene kommer den andre jenta på besøk, og de skravler med hver sin tekopp i sofaen vår.
De eksotiske putene skal antyde at jenta kommer fra Vietnam.
Når jeg kommer hjem den kvelden teamet har dresset leiligheten, er de mest norske tingene mine fjernet, mens de mest eksotiske har fått stå. Grunnen er at jenta som bor her kommer fra Vietnam (eller var det Korea?), og har arvet leiligheten av sin far, som var sjømann. Av samme grunn skal det henges opp bilder fra fjerne steder på veggen, men dem får jeg ikke sett. Dette står om filmen på Norsk Filmfonds nettsider:
«Fire unge mennesker må lære å se andre enn seg selv, forsones med fortida og frigjøres gjennom kjærligheten. Upperdog er en historie om å være ovenpå når du ligger nede og ydmyk når du står over. Fire mennesker vikles inn i hverandres liv tilsynelatende uten mye drama, men alle konfronteres med seg selv og sin identitet og må ta store eksistensielle valg. Det er en intens og melankolsk historie med mye varme, optimisme og humor, en nåtidig historie som speiler det norske samfunnets blanke overflate og dype avgrunner.» (Om Upperdog.)
At de valgte vår leilighet, blant de mange som ble vurdert, var ikke sikkert før samme uke innspillinga startet. Kontrakt skrev vi om morgenen på Dag 1, da de kom for å bygge og dresse. Opptakene foregikk på Dag 2 og 3, og Dag 4 var det nedrigg og vasking. På selve opptaksdagene var vi innlosjert på hotell, men denne siste dagen er jeg hjemløs, og ikke har jeg dagjobb heller, derfor låner jeg verkstedet til Streck. Dette burde jeg også blogget om, de rare melankolske dyrefigurene hans i naturlig størrelse, de spøkelsesaktige automata-skulpturene som rører seg når du drar i ei sveiv… eller naboene hans, som lager rutete keramikkopper, overdimensjonerte gyngehester, og digre veggtepper med intrikate hullmønstre (ett henger i Wergelandssalen på Litteraturhuset). Det er fine omgivelser, og kanskje får du vite mer en annen gang. Men foreløpig: bakom-filmen-blogging.
Filmteamets biler stjal alles parkeringsplasser.
En av dagene sniker jeg meg forbi huset vårt på dagtid, og finner hele gata okkupert av filmsettet. Det er kassebiler for utstyr, en transformatorbil for tilleggsstrøm, og flere mindre leiebiler. Den scenen som spilles inn skulle foregå på natta, derfor var vinduene i leiligheten blendet utenfra med svart moltonduk. På bildet nedenfor ser du en rest som ble gjenglemt.
Vinduene blendes med svart molton for å gjøre nattopptak om dagen.
Det ble også foretatt endringer inne i leiligheten. Et av soverommene var for stort, derfor ble det bygget en kulissevegg tvers over for å få det til å virke mindre. For å slippe å spikre veggen fast i gulvet, kilte snekkeren den opp i spenn mot taket. Jenta skulle åpne et klesskap, så det ble satt inn ei skapdør i veggen, med to dummydører på sidene for å illudere ei rekke med gamle innbygde skap. For å understreke at skapene var gamle ble det spesialbestilt tapet fra en butikk som selger gamle mønstre.
Kulissevegg med skap og dummydører.
Dummydør med lurehåndtak og ny tapet i gammelt mønster.
Veggen kiles opp mot taket, så du slipper å spikre i gulvet.
Jeg fikk inntrykk av at Sara Johnsen likte leiligheten vår fra første stund, men teknikerne var motvillige, siden vi bor i 4. etasje uten heis (mye tungt utstyr å bære). Det hun likte var farger og detaljer, at det ikke var en minimalistisk hvit leilighet med glatte overflater, og så er hun visst ei blått-og-grønt-jente, omtrent som meg (eller filmkarakteren skulle være det). På befaringene gikk Sara Johnsen omkring på en stillferdig, litt drømmende måte, stanset iblant og pekte med håndflaten: her skal de gå, og derfra kommer hun. Fotografen løp bort og studerte vinkelen, nikket og sa: ja, det går fint. Regissøren gikk videre til neste rom, de andre fulgte etter, og det hele gjentok seg.
Uten filmteam: Skrivebordet mitt og kjøkkenkroken vår.
Når vi endelig får komme inn i leiligheten igjen har elefantene oppført seg bedre enn fryktet, men det går noen dager før jeg er rolig igjen.
Casualties: To halvdøde planter (nei! stueplanter er ikke ting, de er levende vesener og kommer gjerne fra tropiske strøk, derfor tåler de ikke å stå rett foran et åpent vindu i minusgrader, og du forhindrer ikke at de blir skadet ved å sette dem på balkongen for at lysgutta ikke skal skumpe borti dem). Den nymalte entréen må males om igjen (svarte flekker og skrapemerker). Noen riper i gulvet. Men alt i alt: lite knus og knas.
Om jeg ville gjort det igjen? Tja. Det tror jeg kanskje ikke. Jeg er nok litt for glad i hjemmet mitt, har for mange uerstattelige ting (som ikke nødvendigvis ser slik ut for andre), og bekymrer meg for mye over hva som skjer når jeg ikke er tilstede. Det ble en del rydding og flytting av ting, både i forkant (de skjøreste og mest private tingene måtte ryddes vekk, i noen tilfeller gjemmes) og etterkant (hvis tingene dine skal brukes som rekvisitter, ikke forvent noe system i bokhyller og cd-hyller når du kommer hjem), og det er litt pes å holde seg vekk fra egen leilighet noen dager (selv om du på forhånd tror det skal bli gøy å bo på hotell). Men filmen gleder jeg meg til å se! Premieren er planlagt til september 2009.
PS: Ifølge én i teamet likte de leiligheten så godt at en replikk ble skrev inn: «så fint du bor!» Hvis du ser filmen om ett år og ikke hører dette, er det to muligheter: de klippet det vekk i etterkant (uhu! og jeg som så for meg en framtidig boligannonse) eller det var jug for å få meg smøremyk.
PPS: Stem gjerne på meg i Tordenbloggen her. Om ikke annet så kan dere lese de veldig fine tingene Hjorthen skriver om meg i presentasjonen 
Prisvinnerne (Film fra Sør) fredag, oktober 24, 2008
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.Tags: Afghanistan, Ari Folman, Chengdu, festival, film, Film Fra Sør, Hana Makhmalbaf, Iran, Israel, Jia Zhang Ke, Julie Ova, Kina, Kino, Mohsen Makhmalbaf, Sofia Coppola, Vika, Waltz with Bashir
10 comments
Film fra Sør-festivalen er over for i år. På kinoene pakkes filmene sammen og sendes tilbake til fjerne strøk: Striekledde kasser fra India, ramponerte pappesker fra Afrika, de sekskantede blikkoffertene fra Sør-Amerika. Søndag kveld ble årets priser delt ut på Filmens Hus, noen til glede, andre til sorg for den som hadde egne favoritter.
Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.
Waltz with Bashir (regi: Ari Folman) stakk av med både Publikumsprisen og Oslo Kinos Lanseringspris, noe som innebærer at den vil bli vist på NRK, og motta markedsføringsstøtte når den skal opp på kino. Prisdryss kan skje når én film til de grader er bedre enn alle andre, på den annen side er det jo litt synd for andre filmer som kunne trengt pengene mer. At Waltz with Bashir skal settes ordinært opp på kino var bestemt før festivalen, så prisene endrer ikke noe vesentlig for den. Når det er sagt var jeg selv så lamslått etter å ha sett den på en morgenforestilling, at jeg måtte ta filmpause i flere timer etterpå. Det kjentes som om opplevelsen ikke kunne toppes, og jeg måtte fordøye den grundig før jeg kunne ta inn noe mer.
Helt kort er dette en israelsk animasjonsfilm om krigstraumer. Tjue år etter krigen i Libanon får filmens hovedperson, som er filmregissør, besøk av en venn som har mareritt om krigsopplevelsene sine. Det slår regissøren at han selv mangler minner om krigen. Han husker bare permisjonene, ned til minste detalj. Men samme natt får han et mareritt, som deretter gjentar seg hver eneste natt. Han oppsøker en annen venn som er psykolog, og blir anbefalt å oppsøke medsoldater fra dengang. Hvis du ikke husker det som skjedde kan de kanskje fylle ut bildet for deg? Regissøren følger rådet, og så er arbeidet med traumene i gang. Historien avdekkes bit for bit, og samtidig kommer følelsene tilbake.
På forhånd hadde jeg mange fordommer mot denne filmen, men alle viste seg å bli avkreftet. Det er ingen begredelig historie, bare smertefullt menneskelig. Til tross for vakre bilder var det ingen estetisering av vold. Jeg ble sittende fjetret foran ondskapen og meningsløsheten, og det samme gjaldt visst andre, det var knappenålsstille i salen. Regien er stram, ingen scene virker overflødig – noe jeg mistenker kunne blitt annerledes i en vanlig film med samme tema. En animert scene er kanskje så dyr at det ikke frister å planlegge løst? I vanlig film er det lett å la kamera gå, vanskeligheten ligger i sammenklippinga – og det koster å legge til et par dagers ekstra etterarbeid/klipp.
Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.
Det er også noe med det tegnede formatet som passer bra til tunge temaer. Kanskje handler det om hånda, strekene, de forenklete fargene, alt som skiller animasjon fra foto? Kanskje gir dette oss det rette paradokset av distanse som åpner for økt innlevelse. Der vanlig film kjennes for direkte og brutal, og gir meg lyst til å dekke over øynene i sterke scener, kan en tegning skrelle bort det overflødige, destillere og rette fokus mot det som er alltid er kjernen i politiske spørsmål: menneskelig opplevelse på mikroplan.
Selv amerikanske filmskapere er klar over dette, når de i det siste har gjort flere forsøk på animert behandling av kompliserte miljøspørsmål. I Biefilmen forsvinner blomster og planter når biene går til streik, noe som fører til at hele planeten trues med sult. Høyaktuelt idag hvor verdens biebestand synker dramatisk grunnet en mystisk insektsykdom. I høstens pixarfilm Wall-E må menneskeheten sirkle planløst rundt i verdensrommet i 700 år, etter å ha gjort planeten ubeboelig. Det har undret meg at det underliggende økologiske budskapet ikke har fått større oppmerksomhet, men kanskje var det for godt kamuflert under «søte» dyr og roboter med friske oneliners.
Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.
Film fra Sørs egen hovedpris Sølvspeilet gikk i år til den iransk-afghanske filmen Buddha Collapsed Out of Shame. Dette er en mer tradisjonell politisk film, hvor vi opplever krigens traumer indirekte ved å være vitne til barns lek. Regissør Hana Makhmalbaf har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, både fordi hun er en sjarmerende og talefør ung kvinne (18 år gammel da hun laget filmen) og datter av den smått legendariske iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Dette er bakgrunnen for at Film fra Sør markedsfører henne som en iransk Sofia Coppola, men ved nærmere ettersyn viser bildet seg å være mer komplisert. Ved å lære opp familien sin i kunsten å lage film har Mohnsen Makhmalbaf greid å få fram et helt Makhmalbaf-filmdynasti. Filmen til Hana (f. 1988) har manus av moren Marzieh (f. 1969), er produsert av broren Maysam (f. 1981), og søsteren Samira (f. 1980) blir nevnt som en viktig rådgiver. Vi kan jo bare forestille oss hvordan far Mohsen (f. 1957) sitter og trekker i trådene bak alt dette.
Filmkasser med strie kommer ofte fra India.
Dessverre greide Buddha Collapsed Out of Shame aldri å overbevise meg. Jeg fikk tvert imot inntrykk av en mediehype, grunnlagt på slektsromantiseringen ovenfor. Filmen har mange av den typen elementer som pleier å ødelegge «eksotisk» film for meg: Langsomt tempo uten åpenbar hensikt, opplagte og politisk korrekte problemstillinger (ja huff, å være kvinne i Afghanistan kan ikke være lett), vektlegging av tablåer snarere enn handling (støvete barn som løper mellom vakre fjell), og velment, men klønete personinstruksjon. Greit nok med søte unger og en påminnelse om hvor brutalt de kan behandle hverandre, men dette har vi da sett før? Den største svakheten synes jeg er at den lille jenta aldri virker redd, selv i svært skremmende situasjoner. Jeg antar hun skal være modig og tapper, men når du er fem år og en gjeng rasende tolvårige gutter prøver å grave deg ned i ei grøft og steine deg? Teorien er at jenta er for liten til å skjønne at det ikke er en lek, men de fleste barn gjør vel motsatt? Selv leken kjennes blodig alvorlig i den alderen.
Men for all del, mange var uenige med meg om kvaliteten, og filmen kommer altså ordinært på kino, ihvertfall i Oslo. Gå gjerne og se den, og døm selv. Her er traileren, dessverre tekstet på fransk, men du får uansett et visst inntrykk av barneskuespillerne.
Filmkritikerprisen FIPRESCI, som tildeles av en internasjonal jury, gikk i år til den kinesiske filmen 24 City. Fortellerspråket er dokumentarisk, og består av intervjuer med innbyggerne i et boligområde i Chengdu, en storby i provinsen Sichuan. Det handler om et lite samfunn i samfunnet, som har eksistert rundt en framgangsrik fabrikk, men som nå går i oppløsning ved overgangen til det postindustrielle samfunn. Filmens kvaliteter ligger i de sterke historiene, som aldri får en direkte negativ valør, men preges av den bittersøte ettertanken de fleste som lever lenger enn til fylte 35 vil oppleve. Jeg liker kontrasten mellom de unges naive framtidstro og egoisme, og de eldres mer nyanserte, ofte desillusjonerte, men også berikende perspektiv.
Vi møter den pene jenta som var fabrikkens «Lille Blomst», men lot frierne passere én etter én, og aldri fikk barn, og nå finner størst glede i å synge karaoke med kolleger på bar. Vi møter gutten som drømte om å studere, men lot foreldrene overtale seg til å velge «trygt» fabrikkarbeid, noe som dengang betydde en rekke privilegier: et avsperret boligområde, butikker med bedre utvalg, egne kinoer og skoler. Nå legges fabrikken ned, området bygges om til luksusboliger, og mannen, som i mellomtida er blitt underdirektør, finner ut at livet aldri er helt trygt. Og likevel virker det ikke som han angrer, der han sitter og forteller stolt om familien sin.
Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.
Den sterkeste historien tilhører et kvinne som har tjent godt hele livet og jevnlig sendt penger til familien på landet. Men nå er hun «gammel» (etter kinesisk målestokk, dvs midt i femtiårene), og velferdsordningene forsvinner med fabrikken, slik at søsknene på landet må sende penger til henne. Men gradvis rulles den virkelige tragedien opp. Det viser seg at kvinnen har mistet et barn, og ikke på noen vanlig måte. Som ung reiste hun til Chengdu for å arbeide på fabrikken, sammen med en rekke ungdommer i samme situasjon. De dro oppover elva Yangtze med båtbytte i byen Chongqing, og under dette båtbyttet, i mylderet på kaia, forsvant den lille sønnen hennes, bare 3 år gammel. Sammen med mannen sin lette hun i flere timer, løp omkring og ropte og gråt, uten resultat. Da tida for båtens avgang nærmet seg nektet hun å dra, men ble trukket med til båten av de andre. Individuelle hensyn kunne ikke tas i det kollektive Kina. Det er hjerteskjærende når hun sitter i intervjuet og sier: Vi var viktige for fabrikken, arbeid ventet som vi måtte gjøre, derfor måtte alle med båten, jeg skjønner jo det.
Filmkritikerprisen innebærer dvd-lansering, så 24 City kan du se hjemme hvis du vil. Jeg har ikke funnet noen trailer, men klippet ovenfor er et tv-innslag hvor regissør Jia Zhang Ke snakker om valget sitt med å blande fiksjon og virkelighet. For ja, noen av figurene som intervjues er skuespillere, og vi får ikke vite hvem. Men ifølge Jia er en blanding av fiksjon og dokumentar den beste måten en film kan fortelle sannheten på.
Oppdatering 1: Jeg glemte å fortelle at det som inspirerte meg til å se Waltz with Bashir, tross opprinnelig skepsis, var to gode bloggposter: Karsten Meinichs anmeldelse etter festivalen i Karlovy Vary, og Eirins inntrykk og tanker på ogjegbare.
Oppdatering 2: En helt annen (og positiv) opplevelse av filmen Buddha Collapsed Out of Shame kan leses på bloggen Kvinnekonger. Og jeg gir dere et kort sitat: «Far Mohsen har nå sagt seg ferdig som filmskaper og er gått over til å være en filmskaperskaper.»
