Bharfot

Kilden (Filmkyss) mandag, juli 19, 2010

Jeg prøver å ikke glemme at kilden er hos meg. At det var jeg som skreiv denne «boka», utkastet til en roman, og hvis noen kan få meg videre, over denne kneika, så må det være meg. Jeg prøver å huske, selv om jeg drømmer om noe annet. Det jeg vil er å bli reddet, av noen eller noe, et eller annet utenfra som kan hente meg over sperrene, apatien, angsten for å skrive og redigere, tenke effektivt, gi meg tro på prosjektet igjen.

Slik så manusbunken ut da jeg sendte den inn. (Foto: Oda Bhar)

Ingenting er blitt slik jeg håpet. Jeg har ikke gått fra en ensom skrivehverdag til en virvelvind av spennende møter og samarbeid. Jeg kaster ikke baller med en redaktør, møter ingen designer for å diskutere bokomslag, blir ikke sendt til fotograf for å ta forfatterportrett. Det jeg gjør er nøyaktig det samme som før manuset ble antatt, bare med en forskjell: Det kjennes tyngre. Jeg sitter aleine ved skrivebordet, blar i papirene, funderer over andres kommentarer, gjør endringer, tar utskrifter, går til brødjobben min og skribler på arkene i rolige perioder. Neste dag går jeg tilbake til skrivebordet og jobber aleine igjen. Å bli antatt har hittil ikke vært spesielt forskjellig fra å bli refusert. Refusjoner kan gi deg konsulentuttalelser, riktignok kortere, men det kan være gode innspill, vise deg en retning å jobbe videre i.

Stolen min med walkie på museet. (Foto: Oda Bhar)

Forslagene fra konsulenten er av tre typer: Dem jeg straks godtar (som er de fleste), dem jeg straks avviser (som er ganske få), og en tredje gruppe, som handler om misforståelser. Den tredje er verst å håndtere. Konsulenten har ikke skjønt hva jeg prøvde å få til, og høyst sannsynlig er det min egen feil. Jeg fatter at noe må endres, men nøyaktig det konsulenten foreslår kan jeg ikke gjøre. Problematikken kan være uforløst, jeg har ikke fått den fram, kanskje var den ikke klar nok for meg selv, og det straffer seg nå. Det kan handle om en duell hvor det blir foreslått å fjerne én av duellantene, men it takes two to tango, én svale gjør ingen duell. Å fjerne duellen vil gjøre kapitlet meningsløst, siden duellen var selve poenget. En annen person fyller en viktig funksjon, men konsekvensene blir ikke klare før i slutten av boka, og nå vil konsulenten fjerne ham. Kanskje tok jeg meg ikke tid nok til å introdusere mannen, fordi viktigheten var selvsagt for meg, noe som aldri er et godt utgangspunkt. Alle problemene kan løses, det er jeg sikker på, men hvilke endringer fungerer? Jeg spør venner, som vanlig, men de godtok forrige versjon, så hvordan kan jeg vite om de nå har rett?

Denne tjukke bunken ville blitt en middels tjukk roman. (Foto: Oda Bhar)

Manuskriptet er på 320 sider, jeg har revidert 160. Midtstreken nådde jeg i slutten av april, men deretter stoppet det opp. I midtdelen har jeg fått mange forslag av type 3, misforståelser. Mange personer foreslås kuttet, men de fleste har roller i intrigen, de deltar ikke bare i kraft av seg selv. Hvis jeg fjerner én må andre gjøre jobben, nøyaktig som i en vanlig bedrift, noe som paradoksalt nok er ett av temaene i romanen min, om en kinobedrift i omstilling. Jeg sliter med liknende problemer som lederne jeg skriver om. Dessverre er løsningene mine ikke bedre enn deres. Jo mer jeg redigerer, jo verre kjennes resultatet. Samtidig blir jeg stadig mindre fornøyd med min egen opprinnelige tekst. Jeg ber forlaget om nye kommentarer, på endringene så langt, men de vil vente til hele manus er ferdig. Jeg burde jobbe fortere, få ferdig en ny helhet, men lykkes ikke. Jeg står fast, blir motløs, føler meg verre for hver uke. Midt i juni begynner jeg i sommerjobb og får mindre tid ved skrivebordet, noe som er en lettelse. På museet har jeg for lengst gått fra å skrible på utskriftene til å stirre dumt på dem. Jeg vandrer rundt i salene og prøver å tenke intrige, men etter få sekunder blir jeg uendelig trøtt. Det frister mer å lese andres romaner, skravle med kollegene, kikke på håndverkerne som skal renovere museet.

Jeg går rundt i salene og prøver å tenke. (Foto: Oda Bhar)

To måneder flyter avgårde på denne måten. Etterhvert er det som om tidsaspektet forskyver seg for meg. Prosjektet går fra nåtid til fortid. Det kjennes som om boka allerede er trykt og utgitt, den har rukket å samle støv i bokhandlene, er blitt lest av nesten ingen, men likevel, nå er alt over, alle har glemt den, restopplaget er makulert. Selvfølgelig veit jeg at det ikke er slik. Framtida er like uviss, debuten like ugjort, forfatterdrømmen like uforløst som den alltid har vært. Men det kjennes som om alt er over. Det er som om jeg deltar i et marathon, og lenge har gått framover i fint driv. Jeg har passert konkurrentene, ligger godt an, men så, når det ikke er langt igjen, blir jeg tatt til fange. Noen har lenket meg fast til et gjerde, og mens jeg står der og sliter i håndjernene tar hele feltet meg igjen, passerer i hurtig gange uten å se på meg. Jeg roper, men ingen snur seg, kanskje hører de ikke, eller bryr seg ikke? Jeg røsker i lenkene, tar spenntak med føttene, men ingenting nytter. Med blikket festet på de andres rygger, som blir stadig mindre på veien foran meg, merker jeg hvordan kroppen blir slapp. Jeg gir opp og synker ned på bakken. Jeg sitter fast, og jeg gjør det aleine.