Bharfot

Med sokker som sko (Brandstrup) tirsdag, mai 20, 2008

Vernissagefylla er utdannelse. Verken kunsthistorisk eller kunstvitenskapelig, men samtidskunstig: hva er bra, hva er dårlig, hvor fins den beste vinen, hva blir dagens tanker, morgendagens samtaler? Selv er vi betydningsløse og nysgjerrige, ser alt nedenfra og drar ikke bare til de kule stedene, Tommy Olsson-galleriene med generelle navn (rekord, standard), men også til de etablertes arena, hvor folk i dyre klær leter etter gode investeringer.

Du veit at du er på et eksklusivt sted, sier T, når mennene bruker sko som minner om sokker. Han nikker mot et par smale føtter i løvtynt skinn, som sitter på en mann med seilerrynker. Vi står i et høyloftet rom på Galleri Brandstrup og kikker på bildene til Tommy Johansson, en bekjent av oss som maler i olje. For et kvarter siden satt vi på bussen, T og H og jeg, og snakket om hvor få som sikkert kommer hit til fots, uten bil og helst egen sjåfør.

Galleri Brandstrup er kunstslottet på vestkanten. Ryktene kaller det byens mest kommersielle galleri, kjent for å ta høye prosenter fra kunstneren, men også selge godt. Det er et prestisjested, men gir samtidig liten street cred, for dette er kapitalens arena, en mulig inngangsport til pengebingene.

Jeg har bare vært her én gang før. Det var vinter, og snøen knirket under sålene mens vi ruslet gjennom Frognerparken. Vi fant riktig gate, men visste ikke i hvilken regning vi skulle gå, så vi spurte et spaserende velkledd par som smilte til oss: Det er rett der nede, dere kan ikke ta feil. Og det stemte. Inn fra veien gikk en slak allée i bue, gjennom en hage stor som en park, opp mot en villa med fasade av greske søyler. På øverste balkong sto fiffen og dinglet med glassene sine, vi så skyggene mot de opplyste vinduene, men det var for langt unna til å høre stemmesurr. Vi trasket oppover alléen, mellom mektige trær med fakkelboksholderne i smijern på de tjukke stammene, og flakkende ild over brøytekantene, som vi presset oss mot når bilene passerte, og vi måtte bare flire, for på kjøretøyet skal storfolk kjennes, og fattiglusa på gangen.

Galleriet ligger i overetasjen, mens terrassen og første etasje er restaurant om sommeren. Inne er det høyt under taket, med store vinduer som vender ut mot parken, og alle bildene er eksklusivt innrammet. På bordet står det ingen vinkartonger eller glass fylt med mozell, her kommer selv eplesafta i vinflaske med fin etikett, og vinen er musserende.

Den gangen skrev jeg ikke om kunsten, som jeg syntes var uinteressant. Men idag er vi kommet for å se Tommy Johansson (f. 1975), som er en hyggelig bekjent fra andre vernissager. Flere ganger i vinter har jeg havnet i et hjørne og pratet med ham, nydelige samtaler, har jeg syntes, selv om jeg ikke kan huske ett ord av hva vi sa. Uansett har det gjort meg nysgjerrig på kunsten hans, jeg fikk lyst til å se hva han lager, hva han snakket om, men nå står jeg her foran de store lerretene og skjønner ingenting.

Tommy maler på ubleket lerret, upreparert slik at fargen trekker ujevnt inn og etterlater store skjolder. Det er flekker og drypp, avtrykk som minner om ringer etter glass og kopper på en duk, som om lerretet har ligget på bordet under en fest, eller kanskje på gulvet, hvor gjestene har sølt og skvettet med maling istedenfor kaffe og vin.

Jeg skakker på hodet, liker noen av fargene, antydningen til komposisjon, og likevel, hjernevinningene slurrer rundt i hodet uten feste. Jeg skjønner for lite, finner ikke engang relevante spørsmål, sier prøvende til H: Abstrakt maleri? Nei, svarer H, ser du ikke at det er naturlandskaper? Tommy maler figurativt, det har han alltid gjort, se der, en elv, og der ved siden av, et fjell. Jeg flytter vekta til den andre foten og stirrer på lerretene. Kanskje jeg ser det? Men nei. Det gjør jeg ikke.

H og T går inn i neste rom. Jeg dilter planløst etter. Fikler med mobilen og har lyst til å tekste en kunstjournalist jeg kjenner, kjære B, hva ville du ha spurt om? Nå kjenner jeg kunstneren og kan spørre ham om hva jeg vil. Men hva lurer jeg på? Det er enkle saker. Hvor starter du? Har du en plan, eller oppstår komposisjonen etterhvert som du maler? Hva er greia?

Tommy er opptatt med de rike, så jeg får heldigvis ikke spurt. Hva med historiske referanser? Kanskje Jackson Pollock, men uten den eruptive kraften. På et av bildene finnes et håndskrevet notat, halvt skjult mot bunnen: Jævla tulling. Nettopp, det er slik jeg føler meg.

En annen kunstner stiller ut et annet sted i huset. Det er islandske Anna Gudmundsdottir (f. 1974), utdannet i Bergen, som bor og arbeider i Oslo. Hun lager sirlige tegninger med monotone linjer, uten skygger og nyanser, som strekfigurer i ei fargeleggingsbok.

Bildene gir assossiasjoner til kropp, aldring og galskap, det er kvinnelige motiver, det nære og sanselige, men uttrykt på en klinisk og ikke-sanselig måte. Jeg får inntrykk av at døden er mer nærværende enn livet.

Ovenfor: P. 2 (2008, tusj på papir).
Nedenfor: Paranoid? Schizoid? Crazy? (2008, tusj på papir)

Heller ikke dette er kunst som får meg i tale. På et tidspunkt blir jeg motløs og tar bilde av meg selv.

Men vi skal videre til neste vernissage. En annen bekjent stiller ut på Galleri Kjeldaas i sentrum. Vi haiker til Kunstnernes Hus med galleristens minibuss, men forlater Tommy og gjengen i de hvite dukers land. Så ringer vi Aleksi, og joda, Galleri Kjeldaas har åpent, selv om klokka er ni – men det er slutt på vinen, sier han bekymra. Vi skynder oss avgårde, og du får være med.

Men det blir først en annen dag.

Utstillingene i Galleri Brandstrup kan du se 8. mai – 8. juni 2008:
1) Anna Gudmundsdottir: «Portraits with no idea about what went wrong.»
2) Tommy Johansson: «Postgravity.».