Gaffa polert (Matias Faldbakken) lørdag, juni 6, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.Tags: Øystein Ustvedt, Børre Haugstad, gentrifisering, installasjon, Jackson Pollock, Knut Faldbakken, kongelige, konseptkunst, Kunst, Matias Faldbakken, Mette-Marit, Museet for samtidskunst, Samtidskunstmuseet, Shocked into Abstraction, Skandinavisk misantropi
12 comments
Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.
Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).
De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.
Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.
Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.
Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.
En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»
Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).
Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…
Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).
… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.
Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.
Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.
Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).
Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)
Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.
Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.
Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.
Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? Så du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.
Oda Bhar: «Royal heels» (2009).
Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.
Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).
Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.
Glassdråper (Lise Stang Lund) tirsdag, april 22, 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Galleri RAM, glass, headbanging, journalister, konseptkunst, Kunst, Lise Stang Lund, Magnor, venner
35 comments
Jeg har en venn som er journalist. Han sa til meg: Oda, en gyllen regel er å ikke skrive om vennene sine. Da kan du ikke være nøytral. Jeg svarte at blogging er motsatt, jeg skal være personlig, det er bloggingens viktigste kriterium. Men nå står jeg her og er ikke så sikker lenger. Greit nok med arrangementer hvor jeg ikke kjenner noen, kommer som en skygge, stjeler inntrykk og anmelder uten filter. Men dette? Når rommet er fullt av folk jeg kjente en gang, og barna deres myldrer omkring, leker sisten og stanger i kunstverkene, mens samtalen går om hus og hjem, som på en vanlig middag av den typen hvor jeg er som en fisk på land. Hva da? Jeg tømmer vinglasset mitt og tar en beslutning. Ærlig talt, jeg kan ikke la dette stoppe meg.
Lise Stang Lund stiller denne måneden ut i Galleri RAM. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, gikk opprinnelig keramikklinjen, men har siden jobbet med glass og lysvirkninger. I tillegg er hun leder for Norske Kunsthåndverkere, og holder IT-kurs for kunstnere, bl.a. i webdesign.
Dette er kanskje utstillingens mest vellykkede objekt, kalt Fisheye. Her brytes lyset på en måte som skaper inntrykk av farge, eller også er det farge i prismene, og mønsteret minner om geometriske sekstitallsmønstre.
Jeg tenker på flaskebunner når jeg ser disse sirklene. Selv kaller Lise dem dråper, noe som er lettere å se i glassplata som henger fra taket midt i rommet, fordi «boblene» der har asymmetrisk form (øverste bilde). De øvrige objektene nærmer seg design i så stor grad at jeg ser dem for meg i et kontorlandskap. De kunne vært lamper, funksjonelle belysningsobjekter.
Lise er en perfeksjonist som kan sette hele familien i sving med pussefille rett før åpning, for å fjerne de siste fingeravtrykkene. Fotografiene er like utsøkte, gå gjerne til hjemmesiden og se hvordan hun selv presenterer objektene. Hos meg får du som vanlig kun smakebiter, snapshots.
Så da smeller jeg like godt til og blir personlig. Her ser du beviset på at hjem og familie ikke var eneste samtaletema på vernissagen. Lise, i svart kjole til høyre på bildet, viser en rødhåret venninne rundt på utstillingen. Kunst må jo være rocka når den best beskrives gjennom headbanging!
Galleri RAM er et ikke-kommersielt galleri med fokus på kunsthåndverk og design. Tanken er å være sjangeroverskridende overfor «ren» kunst, noe mange kunsthåndverkere er opptatt av. Problemet er at det kunstneriske i kunsten kan bli vanskelig å få øye på. Med et uttrykk så nært opp til kommersiell design, hvordan rettferdiggjøre langsom produksjon og høye priser? Eller som min venn journalisten sa ved en annen anledning: Greit med konseptkunst. Men hvorfor holde konseptet hemmelig?
Men Lise holder ikke noe hemmelig. Hun forteller om tanker og håndverk, samarbeidet med Magnor glassverk, kampen mot ørsmå bobler i glasset, nærmest usynlige for andre enn henne selv, og en tilskuer som sa: det ser ut som det er laget av en maskin, noe som ikke gjorde henne fornærmet, men overlykkelig, fordi det viste at hun nærmet seg teknisk perfeksjon.
Anekdoten gjør meg modig, og jeg spør hva hun synes om halvfabrikata og industrigjenstander i samtidskunsten. På denne utstillingen er hvert eneste glassprisme håndlaget: en nøyaktig mengde oppvarmet glass klippes av, dryppes på en flate og får renne utover i sirkel, så blir den varmet opp igjen for å fjerne klippearr og andre skarpe kanter, og etter at dråpen har kjølnet blir den festet til ei glassplate med et helt spesielt transparent lim, som verken synes eller påvirker lysbrytningen.
Like før har jeg hørt henne snakke med en fetter, som stilte usjenerte spørsmål på den måten familie kan gjøre. Han sa: Når jeg ser på disse rundingene dine – altså, for meg ser de helt like ut. Og jeg mener, helt like. Så hva er vitsen? Men Lise bare lo og forklarte at likheten er ønsket, det er fine nyanser hun vil oppnå, ikke det åpenbare eller spektakulære.
Men dermed blir spørsmålet: Hvorfor ikke heller kjøpe helt like, fabrikklagde prismer, istedenfor å lage dem selv? Jeg venter meg et ideologisk svar, om at kunst skal lages fra bunnen, men nei, Lise har ingen motforestillinger, hvis prismene fantes, i nøyaktig den utførelsen hun ønsket, da kunne hun like gjerne kjøpt dem ferdige. Men det gjør de altså ikke, og da velger hun å lage dem selv, for å nærme seg mest mulig sin egen visjon.
At det finnes et tanker bak denne kunsten er altså klart. Og likevel. Er det ikke et problem når nyansene blir så subtile at de knapt kan skjelnes uten årelang trening, eller med nesa lenger en 10 cm unna? Eller når de mest interessante virkningene av overflate og lys oppnås fra baksiden eller sidelengs mot glasset, et perspektiv de færreste kommer på å ta?
Utstillingen Fisheye – lys gjennom glass av Lise Stang Lund kan du se i Galleri RAM (på Bankplassen) fram til 11. mai 2008.
Lamper galakser (Jan Christensen) lørdag, januar 26, 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.Tags: Bauhaus, Jan Christensen, konseptkunst, kurator, lamper, Stenersen
2 comments
Et mørkt rom med lamper hengende fra taket i klynger, lavt ned mot gulvet. Jeg står i min vanlige høyde og betrakter dem ovenfra, som om jeg var en gud med nedsikt til solsystemer.
Det minner om en lampebutikk. Å påstå noe annet ville være løgn. Det er gamle lamper, mange er antikviteter og står høyt i kurs, selv i egenskap av belysning. Her er de «objekter», det står på et skilt: «forsiktig, objektene er skjøre», og selskapet mitt gjør seg lystig over dette, selvfølgelig, sier én, her mangler bare elefanten i lampebutikken, og de andre ler, mens noen unger leker sisten og driver vaktene til vanvidd.
Det er Jan Christensen igjen, den norske Berlin-kunstneren på besøk i Oslo, som har gjort stormløp inn i kunstscenen og bloggen min (jada, jeg skal snart skrive om noe annet enn kunst). Han er i Astrup Fearnley med et eget verk (omtalt i denne posten), i 0047 Oslo som kurator, og i Stenersenmuseet med en blanding av de to rollene, kunstner og kurator, i den forstand at objektene ikke er laget av ham, bare utvalgt og sammensatt, og i den grad utstillingen omfatter håndverk er det utført av andre: komponister/musikere (Rolf-Yngve Uggen og Johnny Skalleberg), og snekkere som min venn T, som har bygget boksene lampene henger ned fra (de selges med lampene). En av vaktene kommer bort og sier: egentlig er du medkunstner, og T ler innforstått, for kunstlivet fungerer slik, ikke etter håndverk, men idé og signatur.
I et filmet intervju forteller Jan Christensen (her, på engelsk) om sin bakgrunn fra grafitti, hvordan den hjalp ham å tenke i store formater, bruke hele veggen, istedenfor å henge opp en liten dings på midten. Grafittiens opprør har også vært nyttig, det øyeblikkelige og aggressive, viljen til vandalisme, å stå opp her og nå og gjøre spektakulære stunts. At jeg har vakt oppsikt på kunstscenen, sier han, kan ha å gjøre med dette.
De første verkene hans var nettopp veggmalerier. På filmen ser vi ham «male seg inn i et hjørne», noe mange mener at kunsten selv har gjort, det vil si, vi ser et malt hjørne av et rom, noe som vel strengt tatt ikke er det samme, men heller det motsatte, som én på Underskog ganske riktig kommenterte: Så du malte deg ut av et hjørne?
Og nettopp dét prøver Jan Christensen kanskje å gjøre, male seg ut av hjørner, blindgater i samtidskunsten: det tomme og innholdsløse, kjedsomheten. Vi ser ham gjøre stunts med en så åpenbar symbolikk at det tar flatheten til en ny dimensjon og ender i en motvillig dybde. Ifjor limte han opp 100 000 kroner på et lerret og solgte det for kroneprisen, som ledd i en diskurs om kunstens relative verdi (Relative Value, 2007). Så ble verket stjålet og nyhetsverdien gikk i taket, media ringte ham fra alle verdenhjørner. Dermed nådde verket utover «den hvite kuben», altså kunstrommet, noe mange kunstnere drømmer om, men kanskje ikke så bokstavelig? Kunsten til folket, representert ved en tyv? spør en journalist, og Jan svarer: Ja, men tross alt en tyv med interesse for kunst – ikke uttrykket, men materialet.
Slike paradokser er kanskje det mest fascinerende ved Jan Christensens innstilling: en tenksomhet og desillusjon, parret med enorm energi.
«It’s more an investment in a discussion, rather than making money off my work.»
Det spørsmålet som surrer i kunstkretsene er om Jan Christensen skal fortsette som kunstner, eller gå over til å være kurator. Vil han kjede seg ut av kunsten, eller finne en motgift mot den grenseløse friheten? Problemet er gjenkjennelig for de fleste i et samfunn som vårt: Hvis du i prinsippet kunne skape hva som helst, blir det da like fristende å la være?
Utstillingen All those moments will be lost kan du se og høre i Stenersenmuseet fram til 9. mars. Den inkluderer også lyd, noe stemmesurret la en demper på under vernissagen. Aftenposten har et fint intervju med Jan om lampene her, og Morgenbladet har en eterisk anmeldelse her, men den kan bare leses med abonnement. Alle foto: Oda Bhar.
På med lyset (Astrup Fearnley) onsdag, januar 16, 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.Tags: Astrup Fearnley, Jan Christensen, konseptkunst, Lights On
36 comments
Alle bildene her er stjålet. Jeg er vel en skurk, da. Så skyt meg. Vernissage på Astrup Fearnley, men det viser seg å være fotoforbud. Altså får du ikke se de verkene jeg likte best, men de som var dårligst bevoktet.
Det aller dårligst bevoktede verket var dette, av Jan Christensen. Det passer jo bra, siden han er en hyggelig fyr og allerede har vært på besøk her i bloggen (sjekk kommentarfeltet på denne posten). Til alt hell likte jeg dessuten verket hans, så da pøser jeg på med bilder av det.
For å være ærlig tror jeg ikke så mange skjønte at dette var kunst. Kanskje var det derfor det fikk stå i fred for vaktene. De fleste må ha trodd det var design, reklame, et vanlig skilt, bare malt opp på veggen. De ble kanskje forvirret av utstillingsplakaten som henger i midten. Men Jan Christensens verk er definitivt en ytring. Det blir klart når du ser nærmere på teksten.
En tankesky av ord som har med kunst å gjøre. Ikke det å skape, men å leve i kunstens verden. Oppfatte, vurdere og mingle. Beundre, forkaste, gjør opprør, drive skinnangrep, bli lagt merke til, være viktigper. Originalitet, å forholde seg til tradisjonen: sampling, referanser, lån og tyveri. All støyen omkring, like mye kunst som kunsten selv. Kanskje. Eller også er støyen bare støy.
Det er mye støy på denne vernissagen. Det virker som om halve byen er her, både kjendiser og halvkjendiser. Folk hilser, presenterer seg, peker i smug: Se, der er han eller hun. Jeg er ikke den eneste som snikfotograferer. En jeg snakker med tar lynraskt opp mobilen og knipser «den mystiske Oda Bhar». Du kan si jeg får smake min egen medisin (den smaker greit).
Jeg treffer på Demian, som jeg danset med på Litteraturhuset i denne posten. Novellen hans er antatt i Utflukt, altså den teksten som skulle stått i antologien vi planla, Det Knuste Vinduet. Jeg har droppet min egen novelle, den var ikke god nok. Men jeg har andre på trappene (de blir vel også refusert).
Vi står foran denne plankehaugen, og prøver å lese bokstavene. De er spredt utover plankene i større og mindre flekker. Ordene skal kun være leselige fra ett eneste punkt, og vi prøver oss fram, men finner det ikke. Til slutt tror vi punktet må være over hodene på oss, det er et kunstverk for kjemper. Senere finner jeg reportasjer fra utstillingen som alle har bilder fra det rette punktet. Merkelig nok liker jeg fortsatt vår versjon bedre: mysteriet mens det mangler løsning (Deceptive outward appearance av Ole Martin Lund Bø).
Sjekk gjerne ut noen av disse fotoreportasjene, for eksempel André Gali på Kunstkritikk.no (redelig, omfattende). De andre fotografene har ikke jobbet i smug, så jeg antar det var lov å ta bilder på pressevisningen. Men der var det til gjengjeld ikke publikum, så alle bildene har det samme tomme uttrykket, typisk for offisielle pressebilder. Det virker gammeldags, som en tilsløring av virkeligheten. Er ikke utstillinger interaktive per definisjon? Blir ikke tilskuerne automatisk del av det som vises? Og bør ikke fotoreportasjen understreke dette? Hva ville bildet nedenfor ha vært foruten Demian?
Dette er et interaktivt verk. Selv om finérkikkerten også er fin i seg selv (The Seer av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell).
De beste samtalene på vernissage kan handle om helt andre ting enn kunst. Som livet, eller kaffe. Jeg møter M som er barista på Stockfleth’s, og om noen dager skal reise til Nicaragua for å smake på og velge ut kaffe. Fem måneder i kaffens tjeneste, og han blir allerede sendt på ekspedisjon. Det er en deilig historie, oppløftende, et bevis på noe jeg ønsker er sant: At du ikke alltid må slite i årevis, at en luke kan åpne seg brått, og så gjelder det å fly.
Dette verket var ikke dårlig bevoktet. Men vakten var ute et øyeblikk, og jeg benyttet sjansen (You will hardly know av Håvard Homstvedt).
Fotoforbudet fikk meg til å reflektere. Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med. Her greide jeg ikke å la være, men hadde stadig et øye etter vaktene, noe som gjorde det vanskelig å glemme seg selv, falle inn i den vanlige flyten. Hva ville jeg ha vært, hvis jeg aldri fikk lov til å skrive eller fotografere? En ren konsument, som aldri tenkte videre?
Utstillingen Lights On kan du se i Astrup Fearnley fram til 23. mars. For mer teoretiske analyser av utstillingen, les denne artikkelen på NRK eller denne i Aftenposten. Når det gjelder Jan Christensen, som laget ordveggen, så har han en egen vernissage i Stenersenmuseet imorgen (torsdag 17. januar kl 18). Den blir nok noe helt annet, lyd og lys, med tittelen All those moments will be lost. Hvis du er nysgjerrig, ta en tur innom (fram til 9. mars).
Til venstre på bildet: Jan Christensen. Alle foto: Oda Bhar.
Oppdatering: Av kunstkritiske analyser må jeg tilføye denne kommentaren fra Tommy Olsson i Morgenbladet. Han mener utstillingen er mindre aktuell enn den later som, fordi kuratorene ikke er tilstrekkelig oppdatert. Når etablerte museer skal vise «nye trender» fra en kunstscene de ikke forstår, hva får vi da? «Den klamme følelsen av å se barne-tv laget av voksne som ikke selv har barn, eller turister som entusiastisk viser lokalbefolkningen rene selvfølgeligheter som om det hadde vært en fantastisk oppdagelse.» (18. januar 2008)
