Horror og humor (Cindy Sherman) mandag, mai 13, 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Astrup Fearnley, Cindy Sherman, Cinemateket, film, grotesk, horror, humor, Karl Ove Knausgård, Kathy Acker, Kunst, Kunsthaus Zürich, Lars Norén, Miranda July, Moderna Museet, MoMA, New York, oslo, Sara Stridsberg, Sibylle Berg, Sjón, Stockholm
add a comment
KUNST: Det komiske og urovekkende står i fokus når Astrup Fearnley-museet åpner sin mønstring av Cindy Shermans fotografier, tydelig inspirert av film.
KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet
4. mai – 22. september 2013
Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.
Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.
Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.
Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.
Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.
Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.
Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.
Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.
Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.
Cindy Shermans utskriftstapet “Untitled” (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.
Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?
Utsnitt fra Cindy Shermans “Untitled” (2010). Foto: Oda Bhar.
Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.
Melankolske møbelmonstre (Michael Johansson) onsdag, mai 8, 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Familiar Abstractions, Kunst, møbler, Michael Johansson, Tetris, Vigelandmuseet
add a comment
KUNST: Michael Johansson tetter dører og bruker gamle møbler som byggeklosser i en monumental utstilling på Vigelandmuseet.
KUNSTANMELDELSE
Michael Johansson
«Familiar Abstractions»
Vigelandmuseet
8. mars – 12. mai 2013.
Jeg står utenfor Vigelandmuseet og stirrer på en flere meter høy bue i fasaden hvor det pleide å være ei dør. Nå er åpningen tettet igjen av møbeldeler og andre gjenstander. På høyde med ansiktet mitt er det et tangentbord, og jeg kan ikke dy meg, men trykker inn en tangent. Det kommer ingen lyd, men tangenten spretter heller ikke ut igjen, og jeg ser meg stjålent omkring, men parken er stille. Jeg skynder meg å forlate åstedet. Har jeg ødelagt verket? Eller har jeg som kunstneren tilført noe nytt?
Michael Johansson: «Monument» (2013). © Vigelandmuseet/BONO 2013
Michael Johansson er født i Trollhättan i 1975, kunstutdannet fra Trondheim og Malmö, og har siden debuten for vel ti år siden vist de komplekse møbelinstallasjonene sine verden over. Han har blant annet stilt ut i gallerier i Stavanger, Svolvær, Trondheim, Hamar og Oslo, men «Familiar Abstractions» er hans første museumsutstilling i Norge. På Vigelandmuseet får han boltre seg over tre saler, én trappehall og altså feltet utenfor inngangspartiet. Ett av verkene er bygd spesielt for museet med gjenstander knyttet til stedet.
Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.
Det stedsspesifikke verket har fått navnet Tetris – Vigelandmuseet, fordi mønsteret kan minne om dataspillet Tetris når ulike klosser faller ned og fyller skjermen. Her har Johansson stablet igjen passasjen mellom to saler, til en flere meter høy bueformet kompakt masse av gjenstander fra kjeller til loft i den gamle museumsbygningen: transportkasser, bøker fra biblioteket, en utrangert billettmaskin, en kommode fra Gustav Vigelands leilighet og mye annet. Vi får inntrykk av at lite blir kastet, det som ikke lenger brukes settes bare til side. Vet noen lenger hva som tilhørte Vigeland, og hva som er kommet til? Grepet gir oss et glimt av museets historie, som om museumsdriften var et monument over seg selv.
Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.
Kunsthistorisk kan Johansson settes i sammenheng med en lang rekke konseptualister og minimalister, som amerikanske Donald Judd og britiske Tony Cragg. Sist jeg så noe liknende i Skandinavia var i Stockholm 2011, hvor Moderna Museet for andre gang (den første var i 2007) viste Klara Lidéns Unheimlich Manöver. Lidén (som forøvrig stiller ut et videoverk på UKS i Oslo nå i mars/april) hadde tømt leiligheten sin for inventar og stablet opp en kompakt konstruksjon som vanskeliggjorde den naturlige gjennomgangen i museet. Det var mulig å smyge seg forbi, men i Oslo går Michael Johansson enda grundigere til verks og blokkerer rundgangen i det borgformede Vigelandmuseet.
Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013), sett fra baksiden. Foto: Oda Bhar.
På 2000-tallet har mange konseptkunstnere vært opptatt av privat erfaring, som når Klara Lidén viser eiendelene fra sitt eget hjem. Michael Johansson virker mer drevet av en generell samlemani og gutteromsglede.
Michael Johansson: “Some Assembly Required – Bunk Bed” (2013). Foto: Oda Bhar.
I Vigelandmuseet kan han minne om en blanding av den norske maleren Lenoard Rickhards figurer Samleren og Modellbyggeren, spesielt når han tar fra hverandre stålrørsmøbler og sveiser dem om til ikke-funksjonelle objekter: en form som likner byggesettet til modellfly før du plukker delene ut, eller et ensemble av bord og stoler omgjort til noe som likner strektegningen av en kube.
Michael Johansson: “Firehundre nyanser av brunt II” (2010). Foto: Oda Bhar.
Mest imponerende er et møbelmonster av bokhyller, kommoder og bord i ulike nyanser av loppemarkedsbrunt: teak, palisander, flammebjørk etc. Kolossen har fått navnet Fyrahundra nyanser av brunt, en referanse til Tomas Alfredsons dystermuntre spillefilm om folkhemmet, Fyra nyanser av brunt. Hva egner seg bedre til minne om 1900-tallets sosiale reformer og endring i livsvilkår enn et monument over vår møbleringskultur? Inntrykket som skapes er barnslig, lekent og naivt, men også melankolsk og nostalgisk, og får de besøkende til å gå rundt og peke: «Der er bokhylla til bestemor. Et slikt telefonbord hadde mor og far.» Byggeklossene berører fordi de er våre, og omdannes til kunst som kan oppleves på alle nivåer fra sanselig til reflektert.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 11. mars 2013. Flere bilder her. Nedenfor kan du se en liten timelapse-video fra monteringen.
Med veggen som gulv (Vibeke Tandberg) søndag, mars 24, 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Beijing Duck, konseptkunst, Kunst, New York & Assumption, OSL Contemporary, tekstarbeider, Vibeke Tandberg, wrist scans
add a comment
KUNST: Det er lett å miste fotfestet på Vibeke Tandbergs nye utstilling på OSL Contemporary.
KUNSTANMELDELSE
Vibeke Tandberg
«New York & Assumption»
OSL Contemporary
Til 6. april
Når jeg besøker Vibeke Tandbergs nye utstilling er det første jeg ser fem store finérplater påmalt hver sin svarte figur. Det likner omrisset av et kinesisk skrifttegn, bare med de hvite feltene fylt igjen. Når galleristen forkynner at «dette er tekstarbeider» blir jeg først slått av en enorm motløshet, som ved utsikten til å måtte åpne ei kokosnøtt med en altfor sløv kniv. Jeg lener meg fram og leter etter små bokstaver i den svarte overflaten, men mysteriet blir (delvis) oppklart når galleristen forteller at hver figur inneholder ett ord, men bokstavene står oppå hverandre, slik at det eneste bokstavaktige blir spor av seriffer i omrisset på figuren. Når bokstavene skjules, hva hender med ordet? Mister det sin ordaktighet, denne evnen til å fange betydning i form?
Foto: Courtesy of OSL Contemporary.
I dypet av lokalet henger små svart/hvitt-bilder av underarmene til ei kvinne, i et utsnitt fra albuen til midt på hånda. «Wrist scans» kaller Tandberg dem, så det er ikke fotografier, hun har ganske enkelt lagt armene inn i en skanner og trykket på en knapp (med nesa? med ei tå?). Forskjellen forøvrig er vanskelig å se. Er det slik at et fotografi fryser fast ditt eget her og nå, mens en skanner gir tilgang til noe du ikke ser før det er fanget? Det er dine armer, men du blir ditt eget objekt, abstrahert gjennom flate gråtoner.
Foto: Courtesy of OSL Contemporary.
Det er lenge siden Vibeke Tandberg jobbet med de manipulerte selvportrettene mange fortsatt forbinder med henne. I serien «Living Together» (1996) opptrådte hun som sin egen tvilling, med en fin humor som appellerte til et større publikum. Idag jobber hun innadvendt, formalt og teoretisk, men visse verk rommer likevel en stille, munter poesi.
Denne gangen finner vi den i lysbildefortellingen som projiseres på veggen i gallerie, og som har gitt tittel til utstillingen: «New York & Assumption.» To personer har sex på et flytoalett mens flyet er iferd med å styrte. Igjen denne selvobservasjonen: Går det an å være vitne til sin egen død? Hvert lysbilde viser en setning, eller et tomrom som angir en pause. Han heter New York, hun heter Assumption. Handlingen skrider forbausende langsomt fram, de få sekundene før livet slutter framstår nærmest kjedelige, som når du venter på en avskjed. «Hvor lang tid tar dette? Noen få sekunder? Det kjennes lenger.» Jeg liker at vi havner så langt fra klisjéen: Carpe diem, nyt hvert øyeblikk av livet!
Foto: Courtesy of OSL Contemporary.
Utstillingen er ikke enkel, som tilskuer er det lett å føle seg i fritt fall. Et par steder haker verkene inn i hverandre, som om de gir oss nøkler eller puslebiter. Tre av ordene fra veggen går igjen i lysbildehistorien, i likhet med ordet «wrist», som er et nikk til skannerbildene. Jeg får denne tandbergske følelsen av at noe både er tilfeldig og utstudert, av at det fanges og glipper samtidig. I Vibeke Tandbergs fjorårsroman «Beijing Duck» gled realistiske scener ofte over i surrealisme fordi én person ble til én annen, én situasjon ble oppløst i sin motsetning. Noe liknende skjer i en utstilling hvor kodene bare nesten kan forstås. Det kjennes som å ligge i en rullende terning som stadig lander med ei ny side opp. I flyet får tyngdekraften de to til å fatte hva som skal skje. «Flyet rister voldsomt. The wall becomes the floor.» Å få en innsikt kan bety at det du trodde var veggen, blir gulvet.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 5. mars 2013.
Med rommet som lerret (Olav Christopher Jenssen) mandag, februar 25, 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Edvard Munch, Galleri Riis, Grenadine, Henie Onstad, Journal, Kunst, Le Corbusier, Letharia, maleri, Olav Christopher Jenssen, Panorama
1 comment so far
KUNST: Det formale og følsomme har aldri vært motstandere hos maleren Olav Christopher Jenssen, som viser papirarbeider i en retrospektiv utstilling på Henie Onstad og nye malerier på Galleri Riis.
KUNSTUTSTILLINGER
Olav Christopher Jenssen:
«Journal – Works on Paper 1979-2012»
Henie Onstad Kunstsenter
Til 21. april«Panorama Second Generation / The Letharia Paintings»
Galleri Riis
Til 3. mars
Olav Christopher Jenssen i samtale med kurator Caroline Ugelstad under pressevisningen på Henie Onstad 31. januar 2013. Foto: Oda Bhar.
Olav Christopher Jenssen lar seg ikke begrense til én type uttrykk. Den første uka i februar åpnet han to utstillinger i Oslo, en salgsutstilling med romslige nye malerier på Galleri Riis, og en retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter over tegninger og andre papirarbeider fra 1979 til 2012. Jenssen er kjent for å jobbe i serier, og det gjelder også denne gangen. På Galleri Riis er det stil (og til dels format) som skiller seriene fra hverandre, på Henie Onstad grupperes verkene rundt illustrasjonsoppdrag og egne bokprosjekter fra en 30 år lang karriere.
Tre større malerier fra Olav Christopher Jenssens Letharia-serie på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.
De to tittelseriene på Galleri Riis kan plasseres i hver sin ende av en skala fra frie penselstrøk til formalisme, begge med store malerier på ca 250×250 cm. Letharia-serien er oppkalt etter en type lav, som kanskje har lånt både farge og form til de sobre og forgreinete komposisjonene i smaragdgrønt, svart og hvitt. Det hvite antar noen steder knokkel- og ribbeinsaktige former, mens det grønne ligger øverst som et bladverk av stjerner og strå.
Olav Christopher Jenssen: “The Letharia Painting No.01″ (2012).
Panorama-serien, derimot, er stram og geometrisk med monokrome fargefelter i kontrastfarger som grønt, lilla og gult. De horisontale (panorama)stripene kan minne om digitale mønstre i et dataspill, men er utført på den gamle måten med maskeringstape og akrylfarge.
Malerier fra Olav Christopher Jenssens serie “Panorama/The Second Generation” på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.
Når jeg dagen etter entrer utstillingen på Høvikodden er det som å spasere rett inn i ett av Panorama-bildene fra Riis. Kunstneren har selv stått for utstillingsdesignet, og behandler de to store rommene midt i museet som et tredimensjonalt lerret, med fargefelter for å «formulere romligheten», som han selv sier. Denne gangen deler han opp veggene vertikalt, og kontrastfargene gjør en god jobb i å binde sammen og innta dette voluminøse terrenget, som ellers kunne ha blitt en utfordring med så mange bittesmå enkeltverker.
Kunstnerens egen modell viser hvordan de to rommene på Henie Onstad ble malt i anledning utstillingen til Olav Christopher Jenssen. Foto: Oda Bhar.
Tegneutstillingen tydeliggjør hvor sentralt illustrasjoner og utgivelse av egne kunstbøker har stått i Jenssens karriere. Tittelen «Journal» viser til tre bøker utgitt på 2000-tallet med tegninger fra reiser, hverdagsliv etc. Den nyeste er inspirert av et besøk i Munchs hus i Åsgårdsstrand, og byr på skisser av alt fra dørhåndtak til kniver og kopper. (Journalbøkene er til salgs på Henie Onstad i museumsbutikken.)
Fra vol. 3 av Olav Christopher Jenssens bokserie “Journals”, hvor det blant annet er skisser fra Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand. Foto: Oda Bhar.
Olav Christopher Jenssen er opptatt av prosess og kaster visstnok aldri noe, fordi han ikke vil være sin egen kritiker. Han utfører arbeidet selv med et minimum av assistenter, fordi han ikke vil miste «den menneskelige faktor», de små imperfeksjonene av malingsprut og skeive linjer som skiller håndas verk fra masseproduksjonens.
Noen akvareller var ennå ikke montert i rammer da jeg besøkte utstillingen til Olav Christopher Jenssen på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.
Dokumenterende utstillinger av denne typen er vel noe av det Henie Onstad kan best (selv om det kanskje har vært litt mange slike i det siste). Denne har et bredt tilfang med både originaler fra boktrykk og skisser til større verker, som hans berømte stukkaturmalerier, oppført i Helga Engs hus på Blindern samt i Stockholm, Berlin og København.
På Henie Onstad viser Jenssen for første gang tre trykk hvor vi kan se mønstre fra stukkaturmaleriene han har oppført i flere europeiske byer. Her en detalj fra trykket som viser mønsteret fra Berlin. Foto: Oda Bhar.
Vi finner også selvstendige formale variasjoner som i serien «A Section from the Empty Drawing Room», hvor han benytter originalpaletten til Le Corbusier (med fargene brutt i brent umbra istedenfor svart). Det bør sies at utstillingen iblant kan oppleves litt utilgjengelig, som når små motiver forsvinner i høyden eller den blotte mengden av liknende bilder skaper trøtthet.
I serien «A Section from the Empty Drawing Room» benytter Jenssen farger fra originalpaletten til Le Corbusier. Foto: Oda Bhar.
Jeg anbefaler derfor også et besøk på Galleri Riis, hvor større verker i den hvite kubens ro viser en annen side ved kunstneren. Mest sjarmerende er kanskje den tredje og minst pretensiøse serien, «Grenadine Paintings», med uttrykksfulle små oljemalerier (52×42 cm).
Detalj fra et av Jenssens “Grenadine Paintings”. Foto: Oda Bhar.
De vakre og følsomt påførte fargene er skrapt opp med kniv eller nål i mønstre som nærmer seg det figurative, slik at du aner et grantre, en tyr eller et perlekjede, eller kanskje ei snor påtredd grønne oliven og røde cocktailbær. Motivene rommer den gode tvetydigheten abstrakt ekspresjonisme kan ha, som når du ligger i graset og ser opp i skyene og gjetter på ulike dyr.
Detalj fra et av Jenssens “Grenadine Paintings”. Foto: Oda Bhar.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 2. februar, da med andre (og langt færre) illustrasjoner.
Bevegelsens magi (Astrup Fearnley) onsdag, desember 26, 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anselm Kiefer, arkitektur, Astrup Fearnley, bildekunst, billedkunst, blybokhylle, Bruce Nauman, Cindy Sherman, Colosseum, Damien Hirst, Dan Colen, fotokunst, Gardar Eide Einarsson, Hovedøya, Huang Yong Ping, Jeff Koons, Kunst, Michael Jackson, Nan Goldin, Renzo Piano, Takashi Murakami, Tjuvholmen, To Be With Art Is All We Ask, Vibeke Tandberg
add a comment
KUNST OG ARKITEKTUR: Lyset, lettheten og utsikten i det nye Astrup Fearnley Museet er flott når det spiller med kunsten. Men det gjør den ikke alltid.
«To Be With Art Is All We Ask»
Astrup Fearnley Museet
29. september 2012 – 31. januar 2013
Åpningsutstillingen på det splitter nye Astrup Fearnley Museet er omfattende og sprikende, kanskje som forventet. Museet virker denne gangen mest opptatt av å vise fram bygningen til stjernearkitekt Renzo Piano, samt profilere seg som et slags nasjonalt opplevelsessenter for kunst.
Takashi Murakami: “3-Meter Girl” (2011). Fra inngangspartiet til det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Foto: Oda Bhar.
Vi gjenkjenner USA-orienterte temaer som popkunst, kitsch og sexkonsum. Jeff Koons’ oppblåsbare delfin og porselensfigur av Michael Jackson konkurrerer med yngre New York-kunst, som Dan Colens fargerike tyggegummimalerier eller vår egen Gardar Eide Einarssons mørkere installasjoner.
Detalj fra Jeff Koons: “Michael Jackson and Bubbles” (1988) på Astrup Fearnley-museet. Foto: Oda Bhar.
Også høydepunkter fra museets nyere samling av kinesisk kunst vekker oppsikt, med yngre videokunstnere og eldre klassikere som Huang Yong Pings Colosseum, en ruin av den romerske arenaen i terrakotta med ekte planter.
Huang Yong Ping: “Colosseum” (2007). Foto: Oda Bhar.
Fotosamlingen er viet dominerende plass på utstillingen, noe som har medført en gledelig bedring av kjønnsbalansen. De siste årene har Astrup Fearnley fått mye kritikk for sine utelukkende mannlige separatutstillinger. Kanskje er det et forsøk på å imøtegå kritikken når store kvinnelige navn som Cindy Sherman, Nan Goldin og norske Vibeke Tandberg denne gangen får bred eksponering. I motsetning til maleri har fotografi som ny kunstart vært mindre knyttet til patriarkalske maktstrukturer og motivtradisjoner, noe som kan være en grunn til at mange kvinnelige kunstnere utforsker mediet med framgang.
Vibeke Tandberg “Living Together” (1996), utsnitt. Foto: Oda Bhar.
Arkitekt Renzo Piano framstår, slik navnet musikalsk skulle tilsi, som en rolig og mild italiener. Under pressekonferansen sitter jeg på gulvet foran podiet og hører ham predike, mens han dirigerer ordene med kontrollerte håndbevegelser. «Lys er essensielt. Det gjaldt å få lyset inn uten at det konkurrerte med kunsten. Jeg ville bringe vann inn i bygningen, både med vinduer og en liten kanal. Vann er magisk fordi det alltid beveger seg, dobler bildet og skaper vibrasjon.»
Byggets arkitekt Renzo Piano (som også står bak Pompidousenteret i Paris) foran et av Dan Colens tyggegummimalerier. Foto: Oda Bhar.
At lys og vann preger bygningen er bare delvis sant. I tillegg til åpne saler med vinduer finnes mange mindre rom, hvorav noen nærmest likner smale tunneller. Hvor godt disse ivaretar verkenes behov er variabelt. For å oppleve Damien Hirsts delte ku gjør den tvungne nærheten ingenting, den skrekkblandede fryden ved å spasere gjennom ei ku blir sterkere, du våger kanskje til og med å studere noen indre detaljer. Mindre vellykket er det å henge videoskjermer tett i en gang. Hvert verk forstyrrer det neste, i sterk kontrast til den nye trenden med å vise videoverk på noe som likner kinolerreter, slik årets Høstutstilling for eksempel gjør.
På det nye Astrup Fearnley-museet kan du spasere gjennom ei ku og en kalv. Damien Hirst: “Mother and Child (Divided)” (1993). Foto: Oda Bhar.
De lyse salene skaper andre utfordringer som heller ikke alltid er like godt løst. Bruce Naumans aluminiumshester med tittelen Large Butt to Butt henger foran et vindu med så sterkt motlys at du knapt skjelner detaljene.
Bruce Nauman: “Large Butt to Butt” (1989). Foto: Oda Bhar.
Enda mer påtakelig er lyset når det gjelder Anselm Kiefers berømte blybokhylle, som i det gamle museet sto dystert og imposant i et mørkt kjellerrom. Her er det plassert mot en hvit vegg i annen etasje, strålende opplyst og pluselig slett ikke visuelt tungt. Gulvet måtte forsterkes enormt for å tåle de 25 tonnene med bly, men var det virkelig den beste løsningen?
En pianist forbereder konsert foran den store blybokhylla til Anselm Kiefer: “The High Priestess/Zweistromland” (1985-1989). Foto: Oda Bhar.
For meg blir verkets tyngde nærmest kvalt av denne plasseringen. Å vite at noe så tungt befinner seg så høyt skaper en følelse av uvirkelighet, i tillegg til at det sterke lyset får metallet til å skinne nærmest eterisk. Visste jeg ikke at dette var bly ville jeg ha antatt at bøkene besto av lett blikk presset i et bilopphuggeri, og aldri forbundet det med denne truende kunnskapens tyngde jeg hittil har kjent.
Det nye Astrup Fearnley-museet ligger ytterst på Tjuvholmen, med utsikt over fjorden. Her ser du spissen av taket, foran Aker Brygge og Oslo Rådhus. Foto: Oda Bhar.
Verdt et førstegangsbesøk er det nye Astrup Fearnley Museet uansett om du er interessert i kunst, på grunn av den spektakulære beliggenheten. Den lave fasaden bøyer seg mot vannet ytterst på Tjuvholmen, omgitt av badestrand og skulpturpark. Museet er delt i to bygninger for å kunne bli gjennomskåret av en kanal.
Astrup Fearnley-museet sett fra kanonene på Hovedøya. Foto: Oda Bhar.
Taket har vært omtalt på en måte som allerede før åpningen smaker av forslitt metafor, «et seil i vinden», og kombinasjonen av tre, buer og glass gjør det en anelse for lett å tenke på en viss flyplass. Samtidig har du en panoramautsikt til Hovedøya, Lindøya og Nesoddtangen som får meg til å avslutte med enda et Piano-sitat: «Blir du lei av kunsten er det bare å snu seg mot naturen.»
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 28. september 2012.
Astrup Fearnley-museet holder åpent i romjula, og den omtalte utstillingen står ut januar. Museet har også flotte nye nettsider hvor du kan lese om alle kunstnerne og se nærmere på verkene deres. Flere av mine bilder fra museet kan du se her: Innendørs og Skulpturparken.
Å se sitt eget blikk (Edvard Munch) lørdag, november 24, 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Centre Pompidou, Der moderne Blick, Det moderne øye, Edvard Munch, film, foto, Kunst, L’oeil modern, Munchmuseet, Schirn Kunsthalle, Tate Modern, The Modern Eye
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Foto og film gir en ny og frisk inngang til Edvard Munchs kunst når utstillingen «Det moderne øye» åpner på Munchmuseet etter en seiersgang gjennom Europa.
Edvard Munch:
«Det moderne øye»
Munchmuseet
31. oktober 2012 – 17. februar 2013
Er det typisk norsk å være blind for kunsten til Edvard Munch? Lenge var det nok mer typisk fransk, for i sin samtid ble Munch aldri anerkjent i Frankrike, og fortsatt er han er mindre berømt der enn de fleste steder. Kanskje er det gunstig å ha en slik distanse når du skal finne genuint nye perspektiver? Ifjor lanserte Pompidousenteret i Paris «Det moderne øye», en utstillingen som har satt publikumsrekorder såvel der som på Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London. Nå kommer den til Oslo, og det er grunn til å glede seg.
Kurator Lars Toft-Eriksen fra Munchmuseet, kurator Angela Lampe fra Centre Pompidou og direktør Stein Olav Henriksen fra Munchmuseet under åpningen på Munchmuseet 30. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.
Grunntanken til kurator Angela Lampe ved Pompidousenteret var å rette søkelyset mot Munchs senere arbeider, sett gjennom linsa til 1900-tallets to dominerende kunstformer, foto og film. Felles for disse og utstillingens øvrige temaer er at de viser oss en Munch mer interessert i ytre forhold enn indre demoner. Han leser aviser og blir inspirert til å male branner og krigsutbrudd.
Edvard Munch: “Brann på Grønland” (1919-20).
Han kartlegger egne synsforstyrrelser etter en blødning i høyre øye (vi ser vakre skisser av fargeflekker og fulgeaktige skygger), og lar seg inspirere av tidas tenkning om stråling, Goethes fargelære, teosofi etc når han skal utforme aulamaleriet Solen. Vi møter en kunstner som studerer verden, men også aspekter ved sitt eget blikk.
Noen av bildene Munch malte mens han hadde en blødning i øyet i 1930. Foto: Oda Bhar.
Et fotoapparat kjøpte Munch i 1902, et filmkamera i 1927. Han tilhørte den første generasjonen kunstnere som samtidig var fotoamatører (i moderne forstand – selv renessansemalere skal ha benyttet camera obscura).
Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og bilder andre har tatt av ham. Her på stranda med pensel og lerret.
Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og han fotograferte gjerne ansiktet sitt fra strak arm, slik mange idag gjør med mobiltelefon. Var han førstemann med idéen? Flere malerier bærer spor av fotografiske trekk, som om dobbelteksponeringer og halvgjennomsiktige figurer er blitt til av bevegelse og lang lukkertid.
Etter at Munch fikk fotoapparat ble han fascinert av effektene som kunne oppstå med lang lukkertid og bevegelse. I flere malerier kan vi senere se liknende fenomener, som dobbelteksponering. Her bruker han det i “Fausts spaltning” (1932-35).
Munch malte sjelden direkte fra fotografi. Et unntak er motivet «Gråtende akt», hvor et foto av modellen Rosa Meissner senere kan gjenkjennes i malerier, skisser, grafikk og en liten skulptur.
Munch har malt flere versjoner av «Gråtende akt», her fra 1907 (til venstre). Fra samme år finner vi modelfotografiet: «Rosa Meissner i Hotel Rhône in Warnemünde» (til høyre).
En ivrig kinogjenger skal Munch ha vært, ofte ledsaget av hunden sin. Hans egne amatørfilmer er korte og kaotiske, men vi får også se kinofilmer som kan ha inspirert ham. Sammenstilt med relevante malerier er dette morsomme og tankevekkende innslag. En galopperende hest korresponderer med en film av løpske hester som river ned en aviskiosk.
I brødrene Lumières aller første film strømmer arbeidere ut av en fabrikkport, slående likt motivet i Munchs maleri Arbeidere på hjemvei. Flere av bildene har filmiske trekk: Steile fluktlinjer og figurer som nærmest er på vei ut av rammen, så kun hodet er synlig helt nederst.
Edvard Munch: “Arbeidere på hjemvei” (1913-14).
Hva er nytt i Oslo-versjonen av «Det moderne øye»? Først og fremst noe som ble savnet av anmelderne i Paris, Frankfurt og London, og som det nok ville ha vært feil å utelate i Oslo. Det de andre manglet finnes jo her: Munchmuseet har «Skrik». Det verdensberømte motivet, som Munch vendte tilbake til flere ganger i ulike teknikker, gir en unik sjanse til fordypning i et sentralt tema på utstillingen – forholdet mellom original og kopi. Noe overtydelig blir poenget når vi foran det delikate oljemaleriet bombarderes av en motvegg med museumsbutikkens reproduksjoner (som mer enn antyder behovet for et nytt trykkeri med bedre kunnskap om fargegjengivelse).
Fra monteringen av Skrik-rommet i utstillingen «Det moderne øye» i Oslo, 26. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.
Mer interessante er flere indikasjoner på at Munch selv langtfra fryktet mangfoldiggjøring. «Skrik» finnes både som bokillustrasjon og avistegning. Den sistnevnte er hentet fra 1. mai-forsida til Dagsavisens forgjenger Social-Demokraten i 1898.
Et av Dagsavisens tidligere navn er Social-Demokraten, avisen Edvard Munch i 1898 var med på å lage en 1. mai-forside til, i samarbeid med malerkollegaen Thorolf Holmboe. Initiativet til prosjektet skal ha kommet istand gjennom forfatter Hans Jæger. (Foto: Oda Bhar)
Slike upretensiøse innslag gir utstillingen sjarm og oppdagelseskraft, og bærer bud om en langt mer menneskelig, leken og samtidsaktuell Munch enn den dystre symbolisten og før-ekspresjonisten vi er vant til å se.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 30. oktober 2012.
Fra martyr til madonna (Marina Abramovic) onsdag, oktober 31, 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Folketeatret, Galleri Brandstrup, Kunst, Marina Abramovic, oslo, performance, With Eyes Closed I See Happiness
add a comment
KUNSTANMELDELSE: En moden Marina Abramovic har forlatt smerte og provokasjon til fordel for refleksjon og trøst.
Marina Abramovic:
«With Eyes Closed I See Happiness»
Galleri Brandstrup
Utstillingen står til 28. oktober 2012«The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art»
Folketeatret
Forelesning 26. september 2012
Den siste uka i september traff Marina Abramovic Oslo i alle kanaler. Vi leste og hørte utallige intervjuer, onsdag kveld løste 1400 personer billett for å se henne forelese i Folketeatret, og på fredag åpnet Galleri Brandstrup en separatutstilling med henne.
Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.
Den serbiske kunstneren har i 40 år vært en av performancekunstens mest markante skikkelser, men den varme anerkjennelsen hun møter nå er relativt ny. Hun ble kjent på 1970-tallet for flere sjokkopptredener, mange med elementer av selvskading, både alene og med sin daværende partner Ulay. I Folketeatret viser hun oss flere eksempler på stort lerret. Det er vondt å se en ung Marina skjære inn ei blodig kommuniststjerne i mageskinnet, eller kjenne på risikoen når bueskytteren Ulay retter ei pil direkte mot hjertet hennes. Hun sier: «Hvis han hadde mistet taket kunne jeg ha dødd. Men det gjorde jeg jo ikke. Så la oss ikke bli sentimentale.»
Kombinasjonen av tørr humor og glødende engasjement preger den lange forelesningen hennes. Abramovic en sympatisk taler med stø stemme og åpent blikk som får oss til å le, begripe og tenke oss om. Likevel er jeg litt skuffa. Selv i en «lecture» hadde jeg håpet på noe mer uvanlig. Jeg leter i meg selv etter noe overskridende, en bit av dette nærværet som i 2010 fikk museumsgjester på MoMA til å gråte, rømme, bli opprørt, beveget og beroliget, bare av å sitte rett overfor henne på en stol. Selv merker jeg ikke noe liknende. Forklaringen kan være at folk på MoMA møtte henne én og én, ikke én og tusen som oss.
Abramovic forteller at hun planlegger et senter for performancekunst utenfor New York, «mitt legacy til verden». Hun medgir at det finnes mye dårlig performancekunst. «Folk merker alt i en performance. Din angst, dine problemer, all motstand i deg. En dårlig performance får folk til å gå. Men en god performance kan endre ditt liv.»
Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.
Utstillingen på Galleri Brandstrup bærer den meditative eller ekstatiske tittelen «With Eyes Closed I See Happiness». En sakral, opphøyd stemning slår mot oss fra store fotografier hvor en svartkledd Marina med lukkete øynene løfter hendene i symboltunge gester. Flere objekter leder tankene mot nyåndelighet. Fra et hode i svart voks stikker lange staver av bergkrystall og svart turmalin. På to langkoster er busten erstattet av istappliknende krystaller. En eikestol er pyntet med en kvarts på størrelse med et menneskehode.
Marina Abramovic: “Cleaning the House” (1995, detalj). Foto: Oda Bhar.
Det makabre videoverket «Cleaning the Mirror #2» viser en naken, liggende Marina med et menneskeskjelett oppå kroppen. Kontrasten er stor mellom beinpiper og hud, dødningesmil og myke kinn, og for hvert pust rører skjelettet seg, som om hun puster liv i det.
Marina Abramovic: “Cleaning the Mirror #2″ (videostill, 1995).
Den mystiske spanske helgenen Sankt Teresa av Avila skal en gang ha levitert på kjøkkenet. I et usedvanlig vakkert videoverk gjør vår egen Sankt Marina Abramovic noe liknende. Vi ser henne sveve to meter over gulvet i blendende motlys foran et kirkeaktig vindu, kledd i svart kjole og med armer og bein strukket ut. Bevegelsene er så små at jeg først tror det er et stillbilde, før en ørliten blafring i skjørtet avslører henne. På arbeidsbenkene i det gamle klosterkjøkkenet ligger kjeler og øser, som om personalet bare tok en liten pause og gikk glipp av miraklet. «The Levitation of Saint Teresa» (2009) er filmet i et nedlagt kloster hvor tause nonner (fra en orden som avga taushetsløfte) i glansdagene forsynte 4000 foreldreløse barn med mat.
Marina Abramovic: “The Levitation of Saint Therese” (2009).
Fra scenen i Folketeatret avslutter Marina Abramovic med råd til den som vil leve kunstnerens liv. Det er korte slagord, men de viktigste hamrer hun inn i oss to-tre ganger. «En kunstner skal være lidenskapelig. En kunstner skal gi og ta på en gang. En kunstner skal ikke gjenta seg selv.» Det lyder som et personlig program fra en moden kunstner med langt mindre enn før å risikere. Der hun som ung provokatør tok på seg vår smerte lik en selvkorsfestende Kristus, går Marina Abramovic sent i karrieren over i en moderlig tilstand. Nå framstår hun mer som madonna enn martyr – en trøstende, formanende, forklaret Pietà.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. oktober 2012.
Lille speil på dvergen der (Paul McCarthy) tirsdag, oktober 2, 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: collage, drawing, dverg, Galleri Peder Lund, Kunst, Paul McCarthy, sculpture, skulptur, Snøhvit, Snehvit, Snow, Snow White, tegning, White
2 comments
KUNSTANMELDELSE: Den amerikanske multikunstneren Paul McCarthy har omskapt Snøhvit og de sju dvergene til en sviende kulturkritikk av vestlig konsum og overflatiskhet.
Paul McCarthy: «White Snow»
Galleri Peder Lund
8. september – 20. oktober 2012
Åpningstider: Onsdag-lørdag kl 12-17
Paul McCarthy er provokatøren som elsker eventyrfigurer, agitatoren som lar George W. Bush-figurer knulle griser, performancekunstneren som da han var ung smurte seg inn med ketchup og kastet seg mot galleriveggene lik en helvetesversjon av Yves Klein. Idag er han estetikeren med sans for dverger, og pornografen som har gitt Snøhvit et sexliv. Han er bosatt i Los Angeles hvor ryktene sladrer om et atelier stort som en hangar, med eget støperi og filmstudio. Etter flere tiår som fattig rebell er McCarthy blitt en kunstner med verdenssuksess. At Galleri Peder Lund nå har fått ham til Norge er intet mindre enn et varp.
White Snow er åpningsutstillingen i galleriets ferske lokaler på Tjuvholmen, som framstår luftige og gjennomtenkte med en forfriskende vri på den hvite kuben. Blant annet kan du klatre opp på en mezzanin og se verkene ovenfra – eller snu deg og ta en titt på fjordutsikten. Utstillingen er liten, men interessant, med et representativt utvalg verker fra Snøhvit-tematikken som har opptatt McCarthy mye de siste årene. Verkene er av fire typer, to skulpturer og to typer bilder.
Paul McCarthy: “White Snow #3″ (Foto: Galleri Peder Lund)
Skulpturene er store og nærværende, en Snøhvit-figur i bronse og en trio dverger i valnøttre. Uttrykkene er slående kontraster: Den røffe, metalliske Snøhvit, høyere enn en mann, kan med sin oppharvete bakside minne om en råtnende zombie. Hun er en mishandlet kvinne, modellert til perfeksjon før skaperen gikk løs på henne. I bronseoverflaten kan vi øyne konturer av en avreven arm, et pufferme fra kjolen, en hammer, en latexhanske og en malingboks. McCarthy har sendt hele prosessen til avstøpning.I kontrast står de lavere dvergene tett sammen med fårete smil og hver sin lille fugl på hodet. De er omsorgsfullt pleid fra begynnelse til slutt: modellert i leire, fotografert og digitalisert, før de ble skåret ut av limtre med laser og gnidd inn med voks. På nært hold avgir de en behagelig duft av treverk.
Paul McCarthy: “Dopey Group Wood” (Foto: Galleri Peder Lund)
Også bildene på veggen er av to typer: Én stor collage og sju mindre dvergskisser. Ser du nærmere etter har dvergene digre hengekuker til nese, og collagens tegning viser Snøhvit som får seg et ligg. Omkring henne og prinsen (ingen dverg denne gangen) henger utklipp fra mote- og pornoblader. På ei solseng får vi øye på en blond fotomodell, i hvit bikini og med høyhælte sko. Skyggen av et fly glir over den utstrakte kroppen, formet som et kors, som om hun ligger naglet til luksus – et løfte om fjerne reisemål eller straff for dekadense?
Paul McCarthy: “100″ (Foto: Galleri Peder Lund)
Ekspresjonisme er mer tydelig hos McCarthy enn pop art, selv om figurene hans stammer fra populærkulturen. Referansene leker ikke, han kjemper med dem. Når de kopulerende eventyrfigurene viser fingeren til et puritansk USA handler det om langt mer enn seksualitet. McCarthy er oppvokst i Salt Lake City med foreldre som var mormonere, men også venstreaktivister. Noen av verkene åpner for personlige referanser, som at Snøhvit-figuren skal ha startet som en representasjon av hans kone Karen slik hun var i ei uskyldig ungdomstid.
Paul McCarthy: Skisse til dvergskulptur, detalj (Foto: Galleri Peder Lund)
Men hos McCarthy er uskylden alltid på nippet til å korrumperes, ikke bare av kropp, men av en dypt politisk virkelighet. Foreningen av Grimmsk råskap og glossy Disney-estetikk vekker humoristiske og ubehagelige assossiasjoner, fordi vi alle innerst inne vet at lys og mørke henger sammen. Glamour skaper misbruk. The back side of shopping er søppel. Slik Disneys tegnefilmer forskjønner og barnsligfiserer Grimms eventyr, prøver kapitalismen å selge oss grådighet som uskyldig konsum. Kanskje er dette McCarthys største provokasjon, i et land hvor anti-Disney er å likne med anti-Christ: Han vender eventyrfigurene mot oss som et speil.
Anmeldelsen er tidligere publisert i Dagsavisen, 8. september 2012. PDF kan lastes ned her: Lille speil på dvergen der. Detaljbildene jeg har brukt er mine egne, øvrige fotografier har jeg lånt fra Galleri Peder Lund.
Når livet blir for skarpt (Per Inge Bjørlo) onsdag, april 18, 2012
Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kulturtips, Kunst.Tags: Alexis, Bergen Kunstmuseum, billedkunst, Caroline Ugelstad, filt, Follum papirfabrikker, Gardermoen, gummi, Hønefoss, Henie Onstad Kunstsenter, installasjon, Kunst, maleri, Per Inge Bjørlo, Retrospektiv, skulptur, Spjelkavik, Stig Sæterbakken
add a comment
I forrige uke var jeg som medlem av Kritikerlaget med på å stemme fram Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling fra ifjor til Kunstkritikerprisen 2011. Denne utstillingen er det fortsatt mulig å få med seg, riktignok ikke på Henie Onstad i Oslo, hvor den startet, men i Bergen Kunstmuseum. Dermed tenkte jeg det passet å publisere et intervju jeg gjorde for Klassekampen i oktober, med utstillingens kurator Caroline Ugelstad. Hun har i mellomtida publisert ei flott bok om Per Inge Bjørlo, hvor det inngår et essay skrevet av avdøde Stig Sæterbakken. Han skal ha vært svært grepet av Bjørlos kunst, noe jeg godt kan forstå. Dette er mørkt, taggete, poetisk og svært emosjonelt.
Når livet blir for skarpt
Caroline Ugelstad var kurator for Bjørlo-utstillingen. Hun har også nylig kommet med ei bok om ham. Foto: Oda Bhar.
– Det industrielle og sanselige forenes hos Per Inge Bjørlo, sier Caroline Ugelstad, sjefskurator ved Henie Onstad Kunstsenter om hans første retrospektiv.
Av Oda Bhar (tekst og foto)
At det blir Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden som gir den første omfattende presentasjonen av Per Inge Bjørlo, en av Norges største kunstnere de siste 30 årene, er ikke tilfeldig.
– Vi har hatt et langt og godt forhold til Bjørlo. I 1984 viste vi hans legendariske verk Indre Rom I, ofte kalt «gummirommet». En vindeltrapp tok deg ned i et halvmørkt rom med bildekk og linoleumssnitt hengende fra taket i store flak. Verket blir ansett for å være installasjonskunstens gjennombrudd i Norge, forteller sjefskurator Caroline Ugelstad, som snart utgir ei bok om kunstneren.
Seinere har Bjørlo gått over til å jobbe mest med enkeltskulptur, og dagens publikum kjenner ham kanskje best for de store objektene Alexis på Gardermoen flyplass.
– Et møte med arbeidene hans er veldig sanselig. Et sterkt lys eller et metallrør med pigger kan vekke ubehag, samtidig som inntrykket er estetisk. Dette er en spenning som hele tiden er til stede i kunsten hans, mener Ugelstad.
Bjørlo kombinerer lyseffekter med industrimaterialer som glass og stål. Kombinasjonen av myke former og skarpe pigger utforsker det emosjonelle. Foto: Oda Bhar.
Samarbeid med industrien
Per Inge Bjørlo er født og oppvokst i Spjelkavik utenfor Ålesund. Han tok først grafikerutdanning ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen, før han studerte maleri ved Kunstakademiet i Oslo. Fra starten av 1980-tallet har han vært bosatt i industribyen Hønefoss.
– Samarbeidet med industrien har vært viktig for Bjørlo. Det er et miljø han føler seg hjemme i, og han er opptatt av kunnskap som kommer fra praksis, forklarer Ugelstad.
I forrige århundre var Spjelkavik et sted der vannkraft fra den lokale elva muliggjorde produksjon av fiskeutstyr, sko, møbler og plaststoff. Herfra har Bjørlo et ladet forhold til ulike materialer.
– Gummi har en sjelelig side som minner ham om oppveksten. På Hønefoss kjørte han rundt i en blå folkevognbuss og samlet gummirester fra industrien, noe han selv kaller en sosial undersøkelse av sitt nye hjemsted. På et tidspunkt fikk han lage scenografien til kulturprogrammet Pan på NRK. Det ble en forløper til gummirommet, forteller Ugelstad.
Utstillingen viser bredden i Bjørlos kunstnerskap med både malerier, skulptur og installasjon. Foto: Oda Bhar.
Follum papirfabrikker
På 1980-tallet samarbeidet Bjørlo tett med Follum papirfabrikker på Hønefoss. De ga ham gratis atelier, lot ham overta materialer de hadde til overs, og bisto ham i produksjonen av arbeider. Bjørlos uttrykk ble påvirket av industriens materialvalg, ifølge Ugelstad:
– De største bildene på utstillingen er malt med eddiksyre på ullfilt fra fabrikken.
Idag har Bjørlo flyttet til et eget atelier, men har fortsatt samarbeidspartnere i industrien, nå i den svenske stålbyen Degerfors.
– De store offentlige arbeidene hans har kompliserte konstruksjoner som ikke kan lages hvor som helst. Bjørlo kommer med en idé, får hjelp av tekniske tegnere, og til slutt produseres objektet på fabrikken.
Selv er jeg veldig svak for Bjørlos filtmalerier, lagd av overskuddsmaterialer fra Follum papirfabrikker på Hønefoss. Foto: Oda Bhar.
Smerte og skjønnhet
Liv og verk er tett sammenvevd hos Per Inge Bjørlo.
– Mye av det han henter fram handler om oppveksten i Spjelkavik, som var problematisk og ble et materiale han stadig jobber med.
Kunstnerens særpreg ligger i ambivalensen mellom tunge temaer og vakre uttrykk. Selv om overflatene i verkene hans kan skinne, hentyder knust glass og skarpe kanter til noe annet.
– Du ser at han jobber med plagsomme og tunge psykiske rom, men alltid på en estetisk og gjennomarbeidet måte. Unntaket er offentlige utsmykninger, som blir stående på steder hvor publikum møter dem uten å kunne velge. At han lager dem mindre aggressive er helt bevisst. Her utforsker han i mindre grad det private, forteller Ugelstad.
Når Bjørlo lager offentlige utsmykninger prøver han å gi verkene et mindre aggressivt uttrykk, siden publikum ikke selv kan velge om de vil oppsøke dem. Et eksempel er Larger Body (2003) som er plassert permanent utenfor Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Oda Bhar.
Maleri mest utfordrende
Å male betyr mye for Per Inge Bjørlo, selv om det tredimensjonale gir ham ro.
– Bjørlo sier selv at maleri er det mest utfordrende mediet, men at han trenger en spesiell sinnsro for å male. Flere av bildene på årets utstilling springer ut av en nyekspresjonistisk tradisjon med sterke penselstrøk, sier Ugelstad.
Utstillingen på Henie Onstad omfatter alt fra tidlig politisk orientert grafikk til nyere skulptur, samt en videodokumentasjon av gummirommet. Ugelstad forteller at Bjørlo som mange kunstnere var skeptisk til en retrospektiv.
– Per Inge Bjørlo var opptatt av å sprenge rammen for en retrospektiv, siden han er en kunstner i full vigør. Han har lagd en serie markante nye arbeider som gir oss en flott utgang til noe nytt, istedenfor en lukket framstilling av det som var.
Denne installasjonen lagde Bjørlo spesielt for utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som nå er å se i Bergen Museum. Han kaller den «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.
– Hvor vil du plassere Bjørlo i en kunsthistorisk sammenheng?
– Per Inge Bjørlo er artikulert og verbal i formidlingen av sin egen kunst, men han tenker ikke teoretisk. Han forholder seg fritt til bildetradisjoner. For ham handler kunst ikke om kunsthistorisk tradisjon, men om å bearbeide det som er psykisk vanskelig. Indirekte vrenger han ut sine egne private rom, samtidig som han inviterer oss til å møte verkene med våre egne indre rom. Han har stor tro på kunstens eksistensielle kraft og klangbunn.
Skulpturell detalj som er del av installasjonen til Per Inge Bjørlo (2011): «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.
Faktaboks: Per Inge Bjørlo
- Norsk maler og skulptør f. 1952 som er oppvokst i Spjeltavik ved Ålesund, men bor og arbeider på Hønefoss.
- Mange utsmykkingsoppdrag, blant annet flere store objekter på Gardermoen lufthavn.
- Installasjonen Indre rom I (1984), også kalt «gummirommet», kom i 2005 med på Morgenbladets liste over de 12 viktigste verkene i norsk knst etter 1945.
Bjørlo er glad i skarpe og spisse former, gjerne kombinert med speil eller glass. Her en detalj fra installasjonen «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag» (2011). Foto: Oda Bhar.
Utstillingen «Per Inge Bjørlo» ble vist Henie Onstad Kunstsenter fra 20. oktober 2011 til 26. februar 2012. I Bergen Kunstmuseum åpnet den 16. mars og vises fram til 27. mai 2012. Intervjuet ble publisert i Klassekampen torsdag 20. oktober 2011, men er utvidet med flere bilder (tatt av meg). Flere av mine bilder fra Bjørlo-utstillingen kan du se her.
Jeg liker de lodne konturene som blir resultatet når Bjørlo maler med eddiksyre på ullfilt. Foto: Oda Bhar.
Iscenesatte selvbilder (Bymuseet) onsdag, oktober 26, 2011
Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kunst.Tags: Aasta Hansteen, Anna Collett, Astrid Nørregaard, Bymuseet, Christian IV, Christian Ross, cora sandel, Edvard Munch, Fjes før Facebook, Fridtjof Nansen, Jorunn Sandstøl, Kunst, Mette Møller Mork, miniatyrer, Nini Roll Anker, Oda Krogh, oslo, Pauline Hall, portretter, Rune Aakvik, utstilling, visittkortportrett
add a comment
– I dagens portretter kan hver person ha utallige identiteter. Tidligere måtte du gjerne nøye deg med én, sier Jorunn Sandstøl, avdelingsleder for samlingene og kurator for den nye utstillingen Fjes før Facebook – portretter gjennom 400 år på Bymuseet i Oslo.
[Intervju publisert i Klassekampen lørdag 22. oktober 2011.]
Av Oda Bhar (tekst)
Idag kan nesten alle drive med personlig iscenesettelse ved å legge ut fotografier på nettet. Bymuseet i Oslo åpnet denne uka en utstilling som knytter digitale bilder opp mot tradisjonell portrettkunst.
– Bymuseet har 600 malte portretter. Vi viser omtrent 100 i denne utstillingen, sier kurator Jorunn Sandstøl.
Kurator Jorunn Sandstøl og kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet i Oslo. (Foto: Oda Bhar)
Idealisert
De første maleriene viser maktmennesker fra 1500-tallet, før opplysningstida gir oss portretter med rekvisitter for kunnskap og interesser. På begynnelsen av 1800-tallet ser vi mer romantiske selvframstillinger, før bohemmalerne innfører en mer realistisk stil.
– Eldre tiders konger ble avbildet idealisert og verdig, siden portrettet skulle være kongens stedfortreder. Det var vanlig å lage mange kopier av hvert kongemaleri, slik at de kunne spres utover riket. Maleriet vårt av Christian IV er en kopi av en kopi, forteller kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet.
På 1700-tallet ble miniatyrer like høyt verdsatt som store malerier. Denne av norske Anna Collett viser at også kvinner kunne være opptatt av lærdom og vitenskap. Merk rekvisittene: Passer og linjal, en arkitekttegning, bøker, en palett. Kunstneren er ukjent, kanskje er det et selvportrett. Malt ca 1760-65. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.
Familieportretter
Portrettkunsten omfatter også familieportretter. På et 1600-tallsmaleri ser vi en variant av den moderne storfamiliens «mine barn og dine barn», der selv mannens avdøde kone er sentralt plassert med et oppklarende dødninghode i hånda (bilde ovenfor).
– Legg merke til de avdøde barna som små engler på himmelen, sier Mork.
«Trond Clausen med familie» – både døde og levende. Malt av ukjent kunstner, antatt hollandsk ca 1640. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.
Demokratisering
Siden fotografiets oppfinnelse har portrettsjangeren blitt demokratisert. Utstillingen viser en vegg med fotovisittkort, noe som ifølge Sandstøl var populært i flere tiår.
– Fotografiet ble oppfunnet i 1839, og fra 1860-tallet kom de såkalte visittkortportrettene. Nå kunne nesten alle få tatt sitt eget portrett, med fine klær og i flotte miljøer. Noen har med seg rekvisitter på bildet: ei fele, ei avis eller bok. Etter hvert kommer de sporty naturkulissene, som når en ung mann lener seg mot en stor, kunstig stein. Selv Fridtjof Nansen ble ikke portrettert utendørs, men i studio, sier Sandstøl.
Visittkortportrettene ble svært populære fra 1860-tallet og omtrent seksti år framover. Folk ga dem til hverandre og satte dem i album, lagde sitt eget galleri over slekt og venner. (Bildene tilhører Bymuseet i Oslo. Avfotografert på utstillingen «Fjes før Facebook»av Oda Bhar.)
Digital fotovegg
Våre dagers mobilknipsing og nettpublisering gjør portrettet enormt tilgjengelig og utbredt, men det gir fotografiene lavere status. Mens du tidligere kanskje bare fikk ett bilde og dermed én identitet gjennom hele livsløpet, ser vi i dag en lek med sjangeren.
– På Facebook kan du skifte portretter hele tida, og trenger ikke engang bruke et bilde av deg selv. Noen vil bruke et bilde av fotballaget de liker, eller barna sine, sier Mette Møller Mork.
Moderne kunstnerportretter. Til venstre: Komponist og skribent Pauline Hall (1890-1969) malt av Cora Sandel i 1912. Til høyre: Aasta Hansteen (1824-1908), malt av Oda Krohg ca 1905. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.
Kunstnermalerier
Et eget rom i Bymuseet er satt av til nyere kunstnermalte portretter, hvor norske kunstnere har malt seg selv og sine venner.
– Edvard Munch malte selvportretter og portretter av andre gjennom hele livet. Vi viser et flott selvportrett av Astrid Nørregaard, som nok skulle reklamere for henne som portrettmaler. Oda Krogh framstiller kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen som gammel dame på en svært realistisk og absolutt ikke forskjønnende måte, sier Sandstøl.
Hun peker også på et portrett Christian Ross har malt av kvinnesakskvinnen Nini Roll Anker.
– Det er morsomt å se hvordan hun stiller seg opp med hånda i siden på omtrent samme måte som Christian IV i det gamle maleriet. Denne maktposituren ble nok tidligere mest brukt av menn.
Konge og feminist i samme positur? Til venstre Christian IV (kopi malt av H.V. Westergaard etter original av Karel van Mander, ca 1640) og Nini Roll Anker (malt av Christian Ross i 1892). Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.
Utstillingen Fjes før Facebook – portretter gjennom 400 år kan ses i Bymuseet fram til 8. april 2012. Det er gratis inngang, og åpningstidene er tirsdag-søndag kl 11-16. Museet ligger i Frognerparken, nær Herregårdskroa.
[Takk til Bymuseet for lån av fotografier – den opprinnelige artikkelteksten i Klassekampen hadde færre bilder og kortere bildetekster.]
