Når livet blir for skarpt (Per Inge Bjørlo) onsdag, april 18, 2012
Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kulturtips, Kunst.Tags: Alexis, Bergen Kunstmuseum, billedkunst, Caroline Ugelstad, filt, Follum papirfabrikker, Gardermoen, gummi, Hønefoss, Henie Onstad Kunstsenter, installasjon, Kunst, maleri, Per Inge Bjørlo, Retrospektiv, skulptur, Spjelkavik, Stig Sæterbakken
add a comment
I forrige uke var jeg som medlem av Kritikerlaget med på å stemme fram Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling fra ifjor til Kunstkritikerprisen 2011. Denne utstillingen er det fortsatt mulig å få med seg, riktignok ikke på Henie Onstad i Oslo, hvor den startet, men i Bergen Kunstmuseum. Dermed tenkte jeg det passet å publisere et intervju jeg gjorde for Klassekampen i oktober, med utstillingens kurator Caroline Ugelstad. Hun har i mellomtida publisert ei flott bok om Per Inge Bjørlo, hvor det inngår et essay skrevet av avdøde Stig Sæterbakken. Han skal ha vært svært grepet av Bjørlos kunst, noe jeg godt kan forstå. Dette er mørkt, taggete, poetisk og svært emosjonelt.
Når livet blir for skarpt
Caroline Ugelstad var kurator for Bjørlo-utstillingen. Hun har også nylig kommet med ei bok om ham. Foto: Oda Bhar.
– Det industrielle og sanselige forenes hos Per Inge Bjørlo, sier Caroline Ugelstad, sjefskurator ved Henie Onstad Kunstsenter om hans første retrospektiv.
Av Oda Bhar (tekst og foto)
At det blir Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden som gir den første omfattende presentasjonen av Per Inge Bjørlo, en av Norges største kunstnere de siste 30 årene, er ikke tilfeldig.
– Vi har hatt et langt og godt forhold til Bjørlo. I 1984 viste vi hans legendariske verk Indre Rom I, ofte kalt «gummirommet». En vindeltrapp tok deg ned i et halvmørkt rom med bildekk og linoleumssnitt hengende fra taket i store flak. Verket blir ansett for å være installasjonskunstens gjennombrudd i Norge, forteller sjefskurator Caroline Ugelstad, som snart utgir ei bok om kunstneren.
Seinere har Bjørlo gått over til å jobbe mest med enkeltskulptur, og dagens publikum kjenner ham kanskje best for de store objektene Alexis på Gardermoen flyplass.
– Et møte med arbeidene hans er veldig sanselig. Et sterkt lys eller et metallrør med pigger kan vekke ubehag, samtidig som inntrykket er estetisk. Dette er en spenning som hele tiden er til stede i kunsten hans, mener Ugelstad.
Bjørlo kombinerer lyseffekter med industrimaterialer som glass og stål. Kombinasjonen av myke former og skarpe pigger utforsker det emosjonelle. Foto: Oda Bhar.
Samarbeid med industrien
Per Inge Bjørlo er født og oppvokst i Spjelkavik utenfor Ålesund. Han tok først grafikerutdanning ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen, før han studerte maleri ved Kunstakademiet i Oslo. Fra starten av 1980-tallet har han vært bosatt i industribyen Hønefoss.
– Samarbeidet med industrien har vært viktig for Bjørlo. Det er et miljø han føler seg hjemme i, og han er opptatt av kunnskap som kommer fra praksis, forklarer Ugelstad.
I forrige århundre var Spjelkavik et sted der vannkraft fra den lokale elva muliggjorde produksjon av fiskeutstyr, sko, møbler og plaststoff. Herfra har Bjørlo et ladet forhold til ulike materialer.
– Gummi har en sjelelig side som minner ham om oppveksten. På Hønefoss kjørte han rundt i en blå folkevognbuss og samlet gummirester fra industrien, noe han selv kaller en sosial undersøkelse av sitt nye hjemsted. På et tidspunkt fikk han lage scenografien til kulturprogrammet Pan på NRK. Det ble en forløper til gummirommet, forteller Ugelstad.
Utstillingen viser bredden i Bjørlos kunstnerskap med både malerier, skulptur og installasjon. Foto: Oda Bhar.
Follum papirfabrikker
På 1980-tallet samarbeidet Bjørlo tett med Follum papirfabrikker på Hønefoss. De ga ham gratis atelier, lot ham overta materialer de hadde til overs, og bisto ham i produksjonen av arbeider. Bjørlos uttrykk ble påvirket av industriens materialvalg, ifølge Ugelstad:
– De største bildene på utstillingen er malt med eddiksyre på ullfilt fra fabrikken.
Idag har Bjørlo flyttet til et eget atelier, men har fortsatt samarbeidspartnere i industrien, nå i den svenske stålbyen Degerfors.
– De store offentlige arbeidene hans har kompliserte konstruksjoner som ikke kan lages hvor som helst. Bjørlo kommer med en idé, får hjelp av tekniske tegnere, og til slutt produseres objektet på fabrikken.
Selv er jeg veldig svak for Bjørlos filtmalerier, lagd av overskuddsmaterialer fra Follum papirfabrikker på Hønefoss. Foto: Oda Bhar.
Smerte og skjønnhet
Liv og verk er tett sammenvevd hos Per Inge Bjørlo.
– Mye av det han henter fram handler om oppveksten i Spjelkavik, som var problematisk og ble et materiale han stadig jobber med.
Kunstnerens særpreg ligger i ambivalensen mellom tunge temaer og vakre uttrykk. Selv om overflatene i verkene hans kan skinne, hentyder knust glass og skarpe kanter til noe annet.
– Du ser at han jobber med plagsomme og tunge psykiske rom, men alltid på en estetisk og gjennomarbeidet måte. Unntaket er offentlige utsmykninger, som blir stående på steder hvor publikum møter dem uten å kunne velge. At han lager dem mindre aggressive er helt bevisst. Her utforsker han i mindre grad det private, forteller Ugelstad.
Når Bjørlo lager offentlige utsmykninger prøver han å gi verkene et mindre aggressivt uttrykk, siden publikum ikke selv kan velge om de vil oppsøke dem. Et eksempel er Larger Body (2003) som er plassert permanent utenfor Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Oda Bhar.
Maleri mest utfordrende
Å male betyr mye for Per Inge Bjørlo, selv om det tredimensjonale gir ham ro.
– Bjørlo sier selv at maleri er det mest utfordrende mediet, men at han trenger en spesiell sinnsro for å male. Flere av bildene på årets utstilling springer ut av en nyekspresjonistisk tradisjon med sterke penselstrøk, sier Ugelstad.
Utstillingen på Henie Onstad omfatter alt fra tidlig politisk orientert grafikk til nyere skulptur, samt en videodokumentasjon av gummirommet. Ugelstad forteller at Bjørlo som mange kunstnere var skeptisk til en retrospektiv.
– Per Inge Bjørlo var opptatt av å sprenge rammen for en retrospektiv, siden han er en kunstner i full vigør. Han har lagd en serie markante nye arbeider som gir oss en flott utgang til noe nytt, istedenfor en lukket framstilling av det som var.
Denne installasjonen lagde Bjørlo spesielt for utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som nå er å se i Bergen Museum. Han kaller den «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.
– Hvor vil du plassere Bjørlo i en kunsthistorisk sammenheng?
– Per Inge Bjørlo er artikulert og verbal i formidlingen av sin egen kunst, men han tenker ikke teoretisk. Han forholder seg fritt til bildetradisjoner. For ham handler kunst ikke om kunsthistorisk tradisjon, men om å bearbeide det som er psykisk vanskelig. Indirekte vrenger han ut sine egne private rom, samtidig som han inviterer oss til å møte verkene med våre egne indre rom. Han har stor tro på kunstens eksistensielle kraft og klangbunn.
Skulpturell detalj som er del av installasjonen til Per Inge Bjørlo (2011): «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.
Faktaboks: Per Inge Bjørlo
- Norsk maler og skulptør f. 1952 som er oppvokst i Spjeltavik ved Ålesund, men bor og arbeider på Hønefoss.
- Mange utsmykkingsoppdrag, blant annet flere store objekter på Gardermoen lufthavn.
- Installasjonen Indre rom I (1984), også kalt «gummirommet», kom i 2005 med på Morgenbladets liste over de 12 viktigste verkene i norsk knst etter 1945.
Bjørlo er glad i skarpe og spisse former, gjerne kombinert med speil eller glass. Her en detalj fra installasjonen «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag» (2011). Foto: Oda Bhar.
Utstillingen «Per Inge Bjørlo» ble vist Henie Onstad Kunstsenter fra 20. oktober 2011 til 26. februar 2012. I Bergen Kunstmuseum åpnet den 16. mars og vises fram til 27. mai 2012. Intervjuet ble publisert i Klassekampen torsdag 20. oktober 2011, men er utvidet med flere bilder (tatt av meg). Flere av mine bilder fra Bjørlo-utstillingen kan du se her.
Jeg liker de lodne konturene som blir resultatet når Bjørlo maler med eddiksyre på ullfilt. Foto: Oda Bhar.
Vestre tårn (Rådhuset) onsdag, februar 11, 2009
Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.Tags: billedkunst, Heidi Marie Wien, Kine Lillestrøm, Kunst, Lars Paalgard, maleri, Niklas Mulari, oslo, Per Jonas Lindstrøm, rådhuset
16 comments
Vet du at det er atelierer øverst i vestre tårn på Rådhuset, som noen heldige kunstnere får leie? Denne uka har du sjansen til å ta en titt på dem selv. Og samtidig kan du se noen av verkene til de fem billedkunstnerne som har arbeidet her de siste to årene: Per Jonas Lindstrøm, Lars Paalgaard, Niklas Mulari, Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien.
Den dagen jeg var her snødde det kraftig. Vi kom inn fra snødrevet til den store hallen på bakkeplan, hvor gult lys varmet arbeidermaleriene på veggen og det var helt stille. Så rundet vi en vegg og fant heisene, hvorav én kun går til sjette etasje, de to øvrige helt opp. I ellevte etasje måtte vi klatre videre opp ei smal steintrapp, før tre atelierer åpnet seg med enorm takhøyde og overlys. I det største er det til og med en liten balkong, hvor du kan se utover havna, Akershus festning, Vestbanen og Aker Brygge.
Her oppe skal steinhoggerne ha holdt til under byggingen av Rådhuset. De hugget ut digre skulpturer som seinere ble heist ned og montert på fasaden. Når du kommer inn er det som om takhøyden skriker etter slike enorme figurer også idag, men problemet er at det ikke lenger finnes muligheter til å frakte dem inn eller ut. Eneste atkomst er den smale trappa fra ellevte etasje, derfor er det billedkunstnerne som administrerer atelierene idag.
Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).
Noen prøver riktignok å utnytte takhøyden til å lage større installasjoner som kan demonteres relativt enkelt, som her i det største ateliéret hvor Per Jonas Lindstrøm og Lars Paalgaard har holdt til. Det er ikke slik at kunstnere flest begrenser seg til ett materiale eller én teknikk: Malere kan like gjerne lage skulptur, fotografer jobber også tredimensjonalt med installasjon osv. Det var ikke uvanlig før heller, f.eks. Picasso var kjent for å fuske i alles fag, men idag virker det som om vekselbruk er blitt mer regelen enn unntaket.
Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).
Lindstrøm og Paalgaard har samarbeidet om flere prosjekter, både utstillinger og utsmykning. De jobber konseptuelt og vanligvis med installasjon, hvor det gjerne er en humoristisk vri, ikke minst i titlene. Lars Paalgaard er også kjent som hovedmannen bak Sound of Mu.
Kine Lillestrøm: «Black Square/White Square.»
Kine Lillestrøm har benyttet det minste ateliéret til å lage et stort monokromt verk hvor et svart kvadrat på veggen speiler seg i et hvitt på gulvet, rammet inn av gråmaling omkring. Jeg har tidligere sett langt mer fargerike verker fra henne, på Akershus Kunstsenter ifjor vår. Også da samarbeidet Lilleström med Heidi Marie Wien, som har delt ateliér med henne.
Gulvet i Niklas Mularis ateliér.
I det siste ateliéret ser gulvet ut mer slik jeg er vant til hos en maler. Det tilhører Niklas Mulari, en svensk kunstner jeg la merke til første gang på Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008. Jeg liker godt de fargesterke, ofte geometrisk inndelte flatene, som jeg synes bærer en vitaliserende og ikke sjelden humoristisk kraft.
Niklas Mulari: "The last night of the earth poems" (Bukowski), detalj.
At Mulari liker å gi bildene sine navn etter sangtekster og poesi tilfører en ekstra dimensjon. Det går an å gå hjem og google titlene, og plutselig finner du en nydelig sang eller en diktsamling det er verdt å sjekke ut.
Niklas Mulari: "Is it my guilt or does it belong to someone else."
Denne utstillingen i Rådhuset kan du se fram til 18. februar, dvs ei uke til. I tillegg til atelierene i tårnet stiller kunstnerne ut i Rådhusgalleriet, dvs det store lokalet i fronten av Rådhuset på bakkeplan (inngang fra Sjøsiden) og i garderobene (fortsett innover fra galleriet). Åpningstidene er alle dager kl 11-15.30 og det er gratis inngang. Jeg har flere bilder fra utstillingen på flickr her, og noen flere av utsikten fra tårnet. Bilder fra Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008, hvor Niklas Mulari stilte ut sammen med Christian Kolverud, kan du se her. Og her kan du se litt mer av Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien, fra Akershus kunstsenter våren 2008. (Det er også bilder av kunstnerne.)
PS. Like før vi skulle gå så jeg et dødninghode i takvinduet til Niklas Mulari. Deretter ble vi sittende fast i heisen på vei ned, og folk fikk panikk i det lille rommet. Jeg tenkte: Hva er dette, skulptørenes hevn?
Ser du dødninghodet i takvinduet?
Veldig egen by (Lundeby) torsdag, februar 5, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: André Gali, arkitektur, Galleri Erik Steen, Galleri Riis, Gaudi, Hundertwasser, Kunst, maleri, Marit Følstad, Nina Marie Haugen Holmefjord, Ole Jørgen Ness, organisk, Tor-Magnus Lundeby
13 comments
Jeg er fortsatt så barnslig når det gjelder kunst. Jeg kommer inn i lokalet, sveiper blikket omkring, og vet på et øyeblikk om jeg liker utstillingen. Det kan være fargene, formene, trøkket eller humoren. En slags gnist må tennes og trekke meg inn, gjøre meg åpen, nysgjerrig, interessert.
Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).
Som på denne vernissagen forrige torsdag. Tor-Magnus Lundeby har fylt en hvit kube av et galleri med fargerike, organiske og lekende bylandskap, delvis på lerret og delvis som installasjon. En jungel av tårn står utover gulvet, en flygende tallerken henger fra taket, alt konstruert av plastbiter og papp. De fargerike mønstrene kommer fra små lapper med fargekode, bl.a. klippet ut av bunnen på melkekartonger. Det hele får et herlig nerdete og samleraktig preg, lettbeint og skjørt, enda du omsluttes på alle kanter. Installasjonen kalles Very Owntown, et treffende navn på en egenartet by.
Tor-Magnus Lundeby: "Skyline" & "Very Owntown" (utsnitt).
På lerretene går det samme fargespekteret igjen, men inntrykket er mykere og mer organisk. Det største maleriet kalles Skyline og minner om et vegetabilsk New York, voksende opp av bakken med stabilitet i bunnen, mens det lenger opp gradvis forvandler seg til mer slingrende og uberegnelige former, som slyngplanter, havorganismer og bakteriekulturer.
Tor-Magnus Lundeby: "Skyline", 2008 (detalj).
Når jeg liker noe kan jeg godt være grundig. Jeg leser titlene nøye og tenker over dem, spør kunstvenner ut om teknikk, snakker kanskje med kunstneren selv. Jeg kommer hjem og jobber med bildene, får fram fargene klarere, ser detaljer jeg ikke så først. Jeg leser utstillingsteksten og får kanskje tak i en katalog, finner anmeldelser og kunstnerens hjemmeside (hvis han har). Jeg vurderer påvirkning og røtter i kunsthistorien, får assossiasjoner til det andre har ment. Men jeg er helt avhengig av den første gnisten.
Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).
Uten den blir jeg barnslig, trassig og uinteressert. Jeg subber rundt i salen, skuler på bildene, leser titlene fientlig, nekter å fotografere. Akkurat slik går det på en annen utstilling samme kveld. Jeg bare liker den ikke, på tross av hypen som blir denne andre kunstneren til del. Han skal ha gjort store ting på nittitallet, sier de som har vært med en stund, for noen ER han selve nittitallet, og nå flyter han på det. Alle andre virker imponert, mens jeg går rundt og skuler. Der de ser perfeksjon ser jeg pedantisk drodling. Den såkalt dristige utforskningen av mentale prosesser blir for meg bare halvfordøyd mystifistisk svada, basert på skumlesning av Lacan og Jung.
Tor-Magnus Lundeby: "Satellite of Love", 2008 (detalj).
Men pga trassigheten har jeg ingen bilder å underbygge med. Derfor sitter jeg nå her og er irritert på meg selv. Oda, du må bli mer proff! Hvis du vil lære om kunst, så må du også vurdere det du ikke liker. Du behøver ikke godta andres vurdering eller blikk. Men du trenger heller ikke skule.
Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).
Alle bildene i denne posten er hentet fra utstillingen jeg likte, «Drawn by Numbers (Prospect Disorder III)» av Tor-Magnus Lundeby i Galleri Erik Steen. Du kan se den på Skøyen i Oslo fram til 8. mars (flere bilder på flickr her). Anbefaler ellers denne anmeldelsen i Dagsavisen, hvor Nina Marie Haugen Holmefjord trekker linjer til organisk inspirerte arkitekter som Gaudi og Hundertwasser, samt hus-blir-levende-fantasier i skrekkfilm.
Tor-Magnus Lundeby foran to av sine egne verk.
Vil du se bilder fra den utstillingen jeg ikke likte, av Ole Jørgen Ness og Marit Følstad på Galleri Riis, så kan du gjøre det her hos den alltid grundige André Gali. Det er også mulig å lese den psykomystifistiske utstillingsteksten, men da må du selv klikke deg fram på galleriets lite tilgjengelige nettsted, hvor det ikke er mulig å lenke til enkeltsider. Eller du kan lese et intervju fra 2006 med hovedkunstneren Ole Jørgen Ness (Marit Følstad er kjæresten hans), om bl.a inspirasjon fra fantasy i arbeidene hans.
Den nye brusen (Kjeldaas) torsdag, mai 22, 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Aleksi Wildhagen, Chris Reddy, Christian Kolverud, Galleri Brandstrup, Henrik Kleppe Worm-Müller, Kunst, maleri
3 comments
Når vi kommer til Galleri Kjeldaas står Aleksi og venter på oss. Det er tredje post på samme gallerirunde, vi har allerede vært her og her. Dette er en gruppeutstilling med 5 unge kunstnere, et eksperiment fra galleriets side, vanligvis stiller de ut eldre etablerte herrer. Nå har nok galleristen villet være visjonær, for tittelen er The New. Og hvem vet, kanskje er dette virkelig den nye vinen, eller i det minste brusen? På nettet leser jeg en rekke spark mot tidas trender, og særlig konseptkunsten, som galleristen hevder å ha funnet motsetningen til. «Det som samler de fem kunstnerne er at verkene deres baserer seg på direkte visuell kommunikasjon, og representerer en motstand mot den overdrevne vektleggingen av teori i kunsten.»
Henrik Kleppe Worm-Müller: Coffee shop (olje på mdf).
Men stemmer det at de har laget konseptenes motsetning? Jeg er usikker. Det er lett å bli slått av det estetiske: vakre bilder, sterke farger, tradisjonelle teknikker. Men samtidig er det mye som minner om popkultur, som også konseptkunsten flittig refererer seg til. Uansett gidder jeg ikke å dvele ved slike båser. Det holder å fastslå at intensjonen er tilstede, andre får vurdere om de faktisk har fjernet seg fra teori og idéer, og hvor vesentlig det er. Jeg nøyer meg med å presentere noen eksempler.
Chris Reddy: Enentiomorph (pennetegning, digitalisert).
Tydeligst er referansene til popkultur i digitalbildene til Chris Reddy (f. 1970), av ham selv kalt Reddymades (med et slikt etternavn kunne han vel knapt la være). «Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade bare som ett objekt.» «Arbeidene er ekspressive og utadvendte: Bakgrunnen er hentet fra tegning, multikultur, musikk, politikk: popkultur møter hardrock. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk politisk landskap.»
Chris Reddy: Enentiomorph 6 (pennetegning, digitalisert).
Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. De minner meg om tibetanske mandalamønstre, men aller mest om popart-bildene til Keith Haring, som var aktiv på 1980-tallet (jfr wiki og billedgalleri). Paradoksalt nok er Chris Reddy også den som sterkest kritiserer konseptkunst: «Vi representerer en protest mot bruken av teori som et ekskluderende maktspråk. Vi ønsker et bevisst paradigmeskifte på den norske kunstscenen, en avskjed med teoretikernes tåkeprat.»
Henrik Kleppe Worm-Müller: Mikaels cave (olje på mdf).
Henrik Kleppe Worm-Müller (f. 1981) jobber med fotorealistisk maleri, dvs overføring av foto til lerret. Motivene er hverdagslige, et besøk på en kaffebar, en kveldstur i ei bygate, eller utsikten til scenen under en rockekonsert. Ei kameralinse jobber i utgangspunktet objektivt, mens enkeltelementer utheves når motivet males videre, og dermed skapes narrativene, fortellinga.
Henrik Kleppe Worm-Müller: Blue velvet (olje på mdf).
Det er noe kaldt og samtidig veldig sanselig i bildene. De minner meg om Edward Hoppers malerier, med sine beskrivelser av byens tomme rom og distanserte forhold mellom mennesker. Worm-Müller er opptatt av historien som ligger i hvert enkelt isolerte øyeblikk, og understreker dette gjennom farger, kontraster, silhuetter, geometriske objekter og manipulering av lys. Resultatet er en stilisert virkelighet hvor aktiviteten fryses til stilleben, og enkelthandlingen framstår som prototyp (det mest typiske eksemplet).
Aleksi Wildhagen: Uten tittel (olje på lerret).
Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en finsk-norsk kunstner som kombinerer tradisjonelle maleteknikker med eksperiment og prosessorientert metode. Han søker en live-opplevelse, det spontane og kaotiske ved skaperprosessen. «Jeg ønsker å være direkte tilstede i skapelsen av kunsten min, lik en musiker som spiller live. Men der livemusikken er tidsbegrenset, står maleren igjen med det håndfaste resultatet etter utførelsen.»
Hos Aleksi liker jeg både fargebruk og strek, spesielt i de mindre bildene hvor han jobber mer figurativt. Det er også hos ham jeg synes det antikonseptuelle virkerer mest gjennomført, kanskje fordi en logisk konsekvens av å søke det spontane blir en skepsis mot forutfattede idéer. Med hans egne ord: «Teori har blitt en slags hellig ku eller en keiserens nye klær, som gjør mye kunst nå om dagen altfor stiv og tenkt. Den kommuniserer på et intellektuelt plan hvor man er nødt til å være inne i den verdenen for å kunne lese verkene.»
Kollektivutstillingen The New kan ses i Galleri Kjeldaas, Rosenkrantzgate 9 (sidegate til Karl Johan), fram til 25. mai 2008. I tillegg til de tre jeg har presentert, Chris Reddy, Henrik Kleppe Worm-Müller og Aleksi Wildhagen, deltar Petter Garaas (foto) og Christian Kolverud (maleri).
Her ser du Aleksi Wildhagen foran tre av portrettene sine. Du finner flere bilder fra utstillingen på den nye Flickr-siden min. Alle foto: Oda Bhar.
Med sokker som sko (Brandstrup) tirsdag, mai 20, 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Anna Gudmundsdottir, Galleri Brandstrup, Kunst, maleri, Tommy Johansson, Tommy Olsson
21 comments
Vernissagefylla er utdannelse. Verken kunsthistorisk eller kunstvitenskapelig, men samtidskunstig: hva er bra, hva er dårlig, hvor fins den beste vinen, hva blir dagens tanker, morgendagens samtaler? Selv er vi betydningsløse og nysgjerrige, ser alt nedenfra og drar ikke bare til de kule stedene, Tommy Olsson-galleriene med generelle navn (rekord, standard), men også til de etablertes arena, hvor folk i dyre klær leter etter gode investeringer.
Du veit at du er på et eksklusivt sted, sier T, når mennene bruker sko som minner om sokker. Han nikker mot et par smale føtter i løvtynt skinn, som sitter på en mann med seilerrynker. Vi står i et høyloftet rom på Galleri Brandstrup og kikker på bildene til Tommy Johansson, en bekjent av oss som maler i olje. For et kvarter siden satt vi på bussen, T og H og jeg, og snakket om hvor få som sikkert kommer hit til fots, uten bil og helst egen sjåfør.
Galleri Brandstrup er kunstslottet på vestkanten. Ryktene kaller det byens mest kommersielle galleri, kjent for å ta høye prosenter fra kunstneren, men også selge godt. Det er et prestisjested, men gir samtidig liten street cred, for dette er kapitalens arena, en mulig inngangsport til pengebingene.
Jeg har bare vært her én gang før. Det var vinter, og snøen knirket under sålene mens vi ruslet gjennom Frognerparken. Vi fant riktig gate, men visste ikke i hvilken regning vi skulle gå, så vi spurte et spaserende velkledd par som smilte til oss: Det er rett der nede, dere kan ikke ta feil. Og det stemte. Inn fra veien gikk en slak allée i bue, gjennom en hage stor som en park, opp mot en villa med fasade av greske søyler. På øverste balkong sto fiffen og dinglet med glassene sine, vi så skyggene mot de opplyste vinduene, men det var for langt unna til å høre stemmesurr. Vi trasket oppover alléen, mellom mektige trær med fakkelboksholderne i smijern på de tjukke stammene, og flakkende ild over brøytekantene, som vi presset oss mot når bilene passerte, og vi måtte bare flire, for på kjøretøyet skal storfolk kjennes, og fattiglusa på gangen.
Galleriet ligger i overetasjen, mens terrassen og første etasje er restaurant om sommeren. Inne er det høyt under taket, med store vinduer som vender ut mot parken, og alle bildene er eksklusivt innrammet. På bordet står det ingen vinkartonger eller glass fylt med mozell, her kommer selv eplesafta i vinflaske med fin etikett, og vinen er musserende.
Den gangen skrev jeg ikke om kunsten, som jeg syntes var uinteressant. Men idag er vi kommet for å se Tommy Johansson (f. 1975), som er en hyggelig bekjent fra andre vernissager. Flere ganger i vinter har jeg havnet i et hjørne og pratet med ham, nydelige samtaler, har jeg syntes, selv om jeg ikke kan huske ett ord av hva vi sa. Uansett har det gjort meg nysgjerrig på kunsten hans, jeg fikk lyst til å se hva han lager, hva han snakket om, men nå står jeg her foran de store lerretene og skjønner ingenting.
Tommy maler på ubleket lerret, upreparert slik at fargen trekker ujevnt inn og etterlater store skjolder. Det er flekker og drypp, avtrykk som minner om ringer etter glass og kopper på en duk, som om lerretet har ligget på bordet under en fest, eller kanskje på gulvet, hvor gjestene har sølt og skvettet med maling istedenfor kaffe og vin.
Jeg skakker på hodet, liker noen av fargene, antydningen til komposisjon, og likevel, hjernevinningene slurrer rundt i hodet uten feste. Jeg skjønner for lite, finner ikke engang relevante spørsmål, sier prøvende til H: Abstrakt maleri? Nei, svarer H, ser du ikke at det er naturlandskaper? Tommy maler figurativt, det har han alltid gjort, se der, en elv, og der ved siden av, et fjell. Jeg flytter vekta til den andre foten og stirrer på lerretene. Kanskje jeg ser det? Men nei. Det gjør jeg ikke.
H og T går inn i neste rom. Jeg dilter planløst etter. Fikler med mobilen og har lyst til å tekste en kunstjournalist jeg kjenner, kjære B, hva ville du ha spurt om? Nå kjenner jeg kunstneren og kan spørre ham om hva jeg vil. Men hva lurer jeg på? Det er enkle saker. Hvor starter du? Har du en plan, eller oppstår komposisjonen etterhvert som du maler? Hva er greia?
Tommy er opptatt med de rike, så jeg får heldigvis ikke spurt. Hva med historiske referanser? Kanskje Jackson Pollock, men uten den eruptive kraften. På et av bildene finnes et håndskrevet notat, halvt skjult mot bunnen: Jævla tulling. Nettopp, det er slik jeg føler meg.
En annen kunstner stiller ut et annet sted i huset. Det er islandske Anna Gudmundsdottir (f. 1974), utdannet i Bergen, som bor og arbeider i Oslo. Hun lager sirlige tegninger med monotone linjer, uten skygger og nyanser, som strekfigurer i ei fargeleggingsbok.
Bildene gir assossiasjoner til kropp, aldring og galskap, det er kvinnelige motiver, det nære og sanselige, men uttrykt på en klinisk og ikke-sanselig måte. Jeg får inntrykk av at døden er mer nærværende enn livet.
Ovenfor: P. 2 (2008, tusj på papir).
Nedenfor: Paranoid? Schizoid? Crazy? (2008, tusj på papir)
Heller ikke dette er kunst som får meg i tale. På et tidspunkt blir jeg motløs og tar bilde av meg selv.
Men vi skal videre til neste vernissage. En annen bekjent stiller ut på Galleri Kjeldaas i sentrum. Vi haiker til Kunstnernes Hus med galleristens minibuss, men forlater Tommy og gjengen i de hvite dukers land. Så ringer vi Aleksi, og joda, Galleri Kjeldaas har åpent, selv om klokka er ni – men det er slutt på vinen, sier han bekymra. Vi skynder oss avgårde, og du får være med.
Men det blir først en annen dag.
Utstillingene i Galleri Brandstrup kan du se 8. mai – 8. juni 2008:
1) Anna Gudmundsdottir: «Portraits with no idea about what went wrong.»
2) Tommy Johansson: «Postgravity.».
