Bharfot

Sentrum i galaksen for gummiserpentiner ligger på Grønland i Oslo. Vi står midt på plassen ved Vaterlandsbrua, det er surt og kaldt, men sol, og rundt oss løper ungene løpsk med sprayboksene sine. Det minner om den indiske holi-festivalen, hvor folk kaster fargepulver på hverandre en hel dag, ekstra morsomt kombinert med vann, det er de samme grelle fargene, men her i form av en slags gummi- eller plastmasse.

Jeg står og piller klumper ut av håret allerede, fra lokkene som henger ut av lua, mens kompisen min jager bort den lille rakkerungen som prøver seg for tredje gang: Det holder nå! Guttungen løfter håndflatene og sier: chill! men sender meg et flørteblikk før han stikker.

Jeg har jo tatt budskapet, en tægg er en kompliment, du tægger bare dem du liker, og særlig ei jente som er søt. Det er ikke tilfeldig at jentene nedenfor har fått det villeste håret.

Vi rusler stien opp langs Akerselva mot Kuba, hvor det er gratiskonserter. Hele dagen har vi holdt oss i sentrum øst. Først frokost hjemme, med barnetoget durende fra tven og et halvt øre på det rituelle kommentatorsporet, og den merkelige uttalen av ordet norsk, i forsert stolthet, stadig gjentatt, som får svensken blant oss til å herme: NORSSSJK!

Fra slottsbalkongen vinker Mette-Marit under en diger hatt som minner om en kaffekopp, med hank og skål. Hun smiler nesten ikke, selv ikke når mennene løfter på flosshatten. Jeg lurer på om hun noengang angrer?

Mellom togbildene er det lokale innslag, noen fine eller pussige. En mann på Sørlandet har bygget egen Donald-damper, en hjuldamper etter mønster fra et Donaldblad, men i full størrelse, så han kan reise i den.

Nobelkomitéen har en formann i Tromsø, som sier at hver og en av oss har ansvar for å være varme i et kaldt samfunn, noe som får intervjueren til spontant å gi ham en klem, og meg til å få tårer i øynene.

En annen reportasje er fra forskningsfartøyet Svalbard i Framstredet, hvor bloggvenninne Sylvi er på tokt: forfatter og kuldeentusiast, samt reporter for NRK Nordnytt. Det er rart å se mannskapet gå i 17.mai-tog på dekket, hoppe sekkeløp og spise kake med påskrifta «80 grader nord». Et helikopterfoto ovenfra, grått vær og gråmalt båt, et krigsskip i fredelig ærend midt i en råk med knust is. (Sylvi blogger fra turen her.)

Utpå dagen går vi ut, spiser lunsj ved matbodene i Grønlandsleiret, og tar pause fra kulda inne på Choice, hvor alkisene sitter trangt på rekke og rad, alle vennlige og middels fulle så tidlig på dagen. Så drikker vi kaffe og spiser kake på Evita, og kommer fram til Kuba når latinobandet takker av.

De nesten som spiller er det norske indiebandet Lukas Kasha, men først skal scenen rigges om, så vi kikker på folk. Det er mye Løkkakids, mindre blandet enn på Grønland, tross at arrangørene er SOS Rasisme. Spesielt i den lille kaféen er bunadsfaktoren høy, og jeg lærer noe nytt om dalmatinere.

Hvis du plasserer en dalmatiner praktisk talt oppe på et bord, enten fordi du lettere vil kunne klappe den, eller for å gi hunden overblikk, mens du prater med venninna di… da vil hunden før eller seinere få lyst på ølen din.

Nå burde jeg sikkert utsatt resten av posten, så den ikke blir for lang. Men skitt, jeg bare fortsetter. Så sjelden som jeg oppdaterer kan du jo heller ta pause og komme tilbake imorgen, hvis det blir for mye.

Lukas Kasha kjører på med tempo og trøkk. Jeg står langt bak i starten, men hopper opp og ned, og etterhvert må jeg bare løpe fram og plage ørene.

Det er godt samspill på scenen, særlig blant gutta på bass og gitar.

Lukas Kasha spiller mest nytt materiale, så jeg har ikke greid å spa opp en aktuell video. Men jeg legger inn den halvannet år gamle hiten Love Abuse, som jeg synes holder godt. Og for dere som ikke kjenner Lukas Kasha fra før – de har nok hørt endel på Simple Minds, for å si det sånn.

Bandnavnet kommer fra en fantasybok av Lloyd Alexander, om en fattiggutt som blir konge av Persia. Da de slo igjennom brukte Dagbladet den opplagte liknelsen: «Da bandet Lukas Kasha i går gikk på scenen på John Dee gjorde de som sin navnefelle, tok steget opp i en ny divisjon.»

Siste band ut er Gatas Parlament, som feirer 15års-jubileum i år. Femten år er lenge i rebellbransjen, hvor nye band stadig puster deg i nakken, noe gutta er klar over, men i denne jubileumslåta tar de revansje: vi ser dere komme, men er fortsatt kule, du kan ikke lære faren din å pule!

På den nye plata har de med ei jente som gjesteartist, Supa Sayed.

Å ha ei jente med kan være en god unnskyldning for å synge om andre ting enn politikk – som kjærlighet og flørt, f eks i denne låta: Counter Strike.

Jeg må bare ta med fjorårets duett også, mellom Don Martin og Supa Sayed, som de også sang på Kuba igår: Idol Robin. Låta handler om å være liten og verken drømme om å bli politi eller pilot, men om å ta fra de rike og gi til de fattige. De har samplet klipp fra gamle tegnefilmer, Robin Hood og Onkel Skrue, og ikke minst Karl Bertins julafton, den fine svenske juletegnefilmen om en ung mann som jobber på posten og omadresserer de rikes altfor mange julegaver til fattige (når kapitalistfaren finner det ut roper han: «jag har närt en kommunist vid min barm!»). Uansett, her kommer videoen til Don Martin og Supa Sayed: Idol Robin.

Okei, og så helt til slutt, en grafittivideo Don Martin har laget, som vel strengt tatt er litt på kanten av loven, men likevel, jeg legger den ut, for aldri har jeg vært nærmere å skjønne hvordan det føles å se ei nybomba t-banevogn suse gjennom byen dekket med din egen signatur.

Som om ikke alt dette var nok: Gatas Parlament blogger også. Sjekk ut hva de skriver, og ikke minst hvordan du kan laste ned mp3-filer eller kjøpe den nye plata (billig). Enjoy! Og jeg ønsker deg en fortsatt fin 18. mai.

Alle foto: Oda Bhar.