jump to navigation

Gul glemsel (Polley) 9. mai 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.
trackback

Hvis du kunne velge, hva ville du ha glemt, din kjærestes utroskap eller fargen gult? Julie Christies rollefigur i filmen Away From Her skulle gjerne hatt valget. Men som de fleste av oss blir hun nødt til å ta det hun får. På den annen side kan glemsel iblant være utsøkt.

– When I look away I forget what yellow means. But I can look again! Sometimes there is something delicious in oblivion.

Sarah Polleys spillefilm markedsføres som en historie om Alzheimer. Men den er mer. Ifølge Polley handler filmen om livslang kjærlighet, og Alzheimer er bare en metafor for de skiftende bølgene av glemsel og hukommelse, nærhet og distanse som preger et langt forhold.

Den ytre handlingen er noe så uvanlig som et trekantdrama på pleiehjemmet. Historien begynner når Fiona flytter inn, og ektemannen Grant mister henne av syne for ei stund. Stedet tillater ikke besøk den første måneden, en politikk som skal lette tilvenningsprosessen. Når Grant omsider kommer på besøk har Fiona tilsynelatende glemt ham, og ikke nok med dét, hun har innledet et foruroligende vennskap med Aubrey, en mannlig beboer. Nå skjer det interessante at Grant blir redusert til en tilskuer eller stalker. Han følger etter paret, går kanskje bort til Fiona og veksler noen ord, men blir raskt avvist. Og likevel gir han seg ikke. Etter førti års ekteskap blir han forvist til rollen som avstandsforelsket i sin egen kone.

Her kunne det ha sluttet. I en klissete beskrivelse av saktmodig kjærlighet. Men nei, historien har mørkere klanger. Grant drives ikke bare av forelskelse, men av skyld og nysgjerrighet. Han har ikke alltid vært trofast. Og i bilen på vei til pleiehjemmet kom det fram at Fiona kjente til utroskapen hans. Nå som hun glemmer så mye, hvorfor husker hun dette? Hvordan kan vi glemme det vi ønsker å huske, og huske det vi helst skulle glemme?

Dette hjertesukket fanger Grant i en snare av spørsmål. Han balanserer på grensen mellom sykdommen hennes og sin egen skyldfølelse. Kan det ligge en aggresjon i glemselen hennes, et snev av skuespill? Går ikke Fiona bare inn og ut av glemselen, men av rollen som glemsom? Kunne hun ha valgt å huske mer, men våger ikke, kanskje for å skåne dem begge, eller for å hevne? Det ene øyeblikket snakker hun som en kokett kurtisane:

– You are very persistent, aren’t you?

Like etter senker hun stemmen og hvisker en fortvilet sceneanvisning:

– Don’t. Please don’t.

Grant reagerer vekselvis forvirret og såret, sjalu og tålmodig. På et tidspunkt trenger han kona opp i et hjørne: Hva er det du driver med, hvorfor avviser du meg, hvorfor foretrekker du ham, den andre? Fiona svarer:

– Because he doesn’t confuse med. He doesn’t confuse me at all.

At Aubrey ikke forvirrer Fiona er lett å forstå. Han er lett å få sympati med, kanskje lettere enn den intellektuelle Grant, som bringer avanserte bøker til sin Alzheimer-rammede kone og prøver å underholde henne med ordleker og tankesprang. Tidligere ville hun sikkert hatt glede av dette, men nå gjør det henne bare usikker. Aubrey er språkløs, i betydningen uten ord, men han er langt fra umulig å tolke. Under overflaten vibrerer en skala av enkle, rå, inderlige følelser. Som når Grant henter Fiona vekk fra kortspillbordet, og hun hvisker noe beroligende i øret på Aubrey, før hun reiser seg og blir med, men stivner når Grant kysser henne på kinnet, og Aubrey retter seg opp og slipper kortene på gulvet, slik at Fiona løper tilbake til ham.

Filmen er full av slike skjøre, vakre, vonde situasjoner. Det beste med Polleys regi er at den aldri forenkler, men alltid etterlater rom for tvetydighet og tvil. Mange farer truer den nye kjærligheten. Ikke bare den snikende sykdommen, eller Grants sjalusi, men Aubreys kone Marian, som ikke har råd til å la ham bli på pleiehjemmet. Når Aubrey forsvinner faller Fiona sammen i en intens kjærlighetssorg. Hun ligger apatisk i senga og tar knapt til seg føde, musklene svinner og sorgen gir seg ikke. Grant opplever dette som verre enn da hun var lykkelig forelsket. Han tar kontakt med Marian for å be henne bringe Aubrey tilbake til Fiona. Kan dette møtet føre til en ny begynnelse?

Away From Her hadde premiere i Oslo 4. mai. Filmen bygger på novellen The Bear Came over the Mountain av Alice Munro, og er kanadiske Sarah Polleys langfilmdebut som regissør. Hovedrollene spilles av Julie Christie (jada, sekstitallsikonet), Gordon Pinsent, Michael Murphy og Olympia Dukakis.

Advertisements

Kommentarer»

1. Vindkast i ansiktet (Munroe) « Bharfot - 11. mai 2007

[…] Kino. trackback Jeg kan ikke slippe Fiona, Aubrey og Grant. Får vakter på kinoen hvor filmen (Away From Her) går, sniker meg inn i salen og ser enkeltscener om igjen, står i døra og river billetter, […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: