jump to navigation

Vindkast i ansiktet (Munro) 11. mai 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
trackback

Jeg kan ikke slippe Fiona, Aubrey og Grant. Får vakter på kinoen hvor filmen (Away From Her) går, sniker meg inn i salen og ser enkeltscener om igjen, står i døra og river billetter, husker bestemte replikker og tenker over dem, bildene surrer videre i hodet mitt, mens jeg smiler til publikum. Om formiddagen sykler jeg til biblioteket og låner Munros novelle, leser den på balkongen mellom vindkastene, pakket inn i varme klær og ulltepper. Det er mai og sol, men temperaturen har sunket til få grader over null.

Hvorfor griper historien meg så sterkt? Jeg kjenner ingen med Alzheimer. I min familie stuper folk over gåstolen i nittiårsalder med sylskarpe hjerner. Dette er aha-opplevelsen: Å miste hukommelsen betyr ikke at du mangler et indre liv. Det Grant og Fiona har hatt sammen endrer seg med personligheten hennes. Men Fiona mister ikke evnen til kontakt. Den tar nye veier, blir rettet mot nye mennesker, særlig Aubrey. Felles opplevelse bringer folk sammen, som på andre områder i livet, uansett om det handler om et sykdomsforløp.

Romantiserer Munro og Polley sykdommen Alzheimer? Jeg tror ikke det. Novellen bruker metaforer, både mørke og lyse. Å endre personlighet kan være som en reise: Skummelt, forvirrende, men også spennende.

«Forgjeves forsøkte Grant å forklare legen en ting til – det merkelige inntrykket han hadde av at Fionas overraskelse over det som skjedde, unnskyldningene hennes, bare var en slags rutinert høflighet som var et skalkeskjul for hemmelig glede. Som om hun moret seg fordi hun hadde snublet ut i et nytt og uforutsett eventyr. Eller som om hun spilte en rolle i håp om at han skulle forstå det og bli med på leken.» (s276)

Det ligger et spørsmål under teksten, bygget på erfaring eller forfatterens spekulasjon: Kanskje er det lettere å oppleve endringen selv, enn å se den hos andre? Forløpet kan skje i rykk og napp, hukommelsen kommer og går, i øyeblikk og perioder. For andre kan det virke som om den de kjente stikker innom og sier hei, før hun like brått blir borte.

Munros fortelling blir aldri en traurighetsskildring. Men romantisk? Nei. Smerten er for tydelig. Pasientene sitter urørlige ved vinduet, gråter i timevis, brøler så rutene klirrer. Andre ganger får de innsikter så glassklare at også dette skremmer omgivelsene. Som når den tidligere sportskommentatoren, en skikkelse som bare finnes i filmen (han kommenterer med mitraljøsestemme, både sportssendinger og hendelser på pleiehjemmet), ser Grant stå alene i korridoren etter å ha blitt avvist av Fiona: «And in front of the elevator stands a man with a broken heart, a heart broken into a million pieces.»

Vi ser smerten i forvirring, og ambivalensen ved hukommelse. Relevant for flere enn Alzheimer-pasienter: Har vi best av å huske eller glemme, for å kunne se framover og leve livet?

Når Aubrey får komme tilbake er det Grant som bringer ham til Fiona. I filmen finnes det et fantastisk øyeblikk hvor de to mennene sitter ved siden av hverandre i bilen, og Aubrey, som vanligvis er urørlig og fjern, snur seg og setter øynene i Grant. Der og da ser vi glimtet av to gamle hanngorillaer, rivaler som helst ville myrde hverandre, men samtidig denne avhengigheten, nyansene og sårbarheten, som kanskje bare er mulig mellom mennesker. Begges lykke er avhengig av Fiona, hennes skjørhet og styrke, som blir tydelig når Grant forbereder henne på besøket:

«Fiona, jeg har med en overraskelse til deg. Husker du Aubrey?» Hun stirret på ham et øyeblikk, som om hun plutselig hadde fått et vindkast midt i ansiktet. I ansiktet, inn i hodet – et vindkast som kunne flerre allting opp til lange, fillete remser. «Navn blir borte for meg,» sa hun, og stemmen var ru og hes. (s320)

Novellen The Bear Came over the Mountain finnes i samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marrige (Alice Munro, 2001). Sitatene er hentet fra en norsk oversettelse av Kia Halling (Gyldendal, 2004).

Advertisements

Kommentarer»

1. Gul glemsel (Polley) « Bharfot - 11. mai 2007

[…] From Her hadde premiere i Oslo 4. mai. Filmen bygger på novellen The Bear Came over the Mountain av Alice Munro, og er kanadiske Sarah Polleys langfilmdebut som regissør. Hovedrollene spilles av […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: