jump to navigation

Ståstein (Cunningham) 24. mai 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Natur.
trackback

En vestlending går i fjellet og setter opp steiner på høykant. De står i siluett mot den blå horisonten, på randen av stupet mot fjorden. Hvorfor gjør du dette? spør intervjueren. Alle steiner vil egentlig stå, sier mannen.

Men jeg jukser. Det er ingen ekte vestlending. Eller kanskje mer ekte enn noen, siden han ikke er født til stedet, men har valgt det. Det handler om Dee Cunningham, en av disse utlendingene som elsker norsk natur og flytter til uveisomme steder for å nyte den, samtidig som de skaffer seg et levebrød, og nye inntekter til bygda. Dee Cunningham og kona har kjøpt fjellgården Stigen ved Nærøyfjorden (en plass som fikk navnet sitt fordi du trengte stige for å klatre dit), og tar imot turister om sommeren. Området rundt Nærøyfjorden havnet på UNESCOs verdensarvliste i 2005.

Dee viser fram steinene sine i et tv-program på NRK. Han er en lettbeint mann med et raskt smil under ei høy og lykkelig panne. Journalisten blir med ham på vandring i høylandet. Det er sol og skyer, engblomster og lyng, utsikt mot blå fjell og dypgrønn fjord. Journalisten undrer over hellene som står på høykant langs stien. Noen er runde, andre spisse, men alle står oppreist. Har de stått sånn i generasjoner? spør journalisten. Neida! utbryter Dee begeistret, det er jeg som setter dem opp!

Han løper bort til ei helle som ligger slengt i lyngen, og begynner å bale med den. Journalisten betrakter ham skeptisk. Steinen er asymmetrisk, omrisset er skeivt og rart. Det virker usannsynlig at den skal kunne stå. Dee greier å reise den opp, men slipper den halvveis og får den i fanget. Han rugger og dytter den omkring. Det går ikke, sier journalisten trøtt. Joda, svarer Dee energisk, bare vent! Han står stille og kjenner på steinen, ser ut som om han lytter. En siste gang rugger han svakt, og så slipper han. Jeg holder pusten. Alle stirrer på steinen. Nå er den i ro. Den står bergstøtt i mosen.

Den første som slapper av er Dee. Han retter seg opp og ser i kamera med lysende øyne. Hvordan visste du at det ville gå? spør journalisten vantro. Alle steiner ønsker å stå, gjentar Dee. Det vil vi jo alle? Han smiler, og jeg kjenner hva han mener. Steinen er formet av livet, den virker uperfekt, med hakk og skår. Men det er dette som får den til å stå. Det gjelder bare å finne balansepunktet. Kanskje er det et annet enn du tror.

Advertisements

Kommentarer»

1. Miriam - 25. mai 2007

For en utrolig vakker historie. Et optimistisk og menneskelig bilde komponert med velformulerte ord.

2. Oda - 25. mai 2007

Hei Miriam! Koselig å se deg her igjen! Det var bra du ikke sluttet å blogge, slik det virket som for noen uker siden.
Og takk for komplimenter! Jeg samler på sånne fine folk som han med steinene. De finner på noe eget, og former verden litt.

3. Miriam - 25. mai 2007

Takk for det. Er koselig å være her også! Mange fine tekster. Skulle ikke slutte å blogge, men var en periode der bloggen nærmest formet midpunktet i mine tanker, og da sa det stopp av seg selv. Nå er jeg tilbake i slow motion.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: