jump to navigation

Lavvo-effekten 29. juni 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge.
17 comments

Advarsel: Dette blir min første metabloggpost. Den skal handle om søkeord, pølser i brød, lavvoer, uventet besøk og praktisk sans.

Andre bloggere forteller om rare søkeord som bringer folk til bloggen deres. Bharfot har (foreløpig) ikke hatt mange slike opplevelser. Folk som kommer hit har gjerne søkt på relevante ord, som navnet til folk jeg har skrevet om. De vanligste persontreffene er Karoline Kjeldtoft og Dee Cunningham. Jeg har skrevet om større kjendiser, som Vigdis Hjorth og Lars von Trier, men det er Dee og Karoline som trekker lesere hit. Årsaken er vel nettopp at de ikke er så kjente, det er få som har skrevet om dem, derfor er utvalget lite, og leserne havner hos meg. Jeg får også treff på band jeg har nevnt, særlig Superfamily og Johnny Poe. I slike tilfeller blir ingen overrasket. Søket er logisk, og teksten trolig relevant. Men det finnes ett unntak, som til gjengjeld er mitt vanligste søkeord. Flere ganger i uka, ofte hver dag, kommer lesere til bloggen min ved å søke på «lavvo».

lavvomann.jpg

Bakgrunnen er et usselt lite prosadikt jeg skrev i april. Jeg kalte det Lavvo, men lavvoen var mer et bilde enn et tema (som vanlig i poetiske tekster). Når folk kommer hit etter å ha søkt på lavvo, føler jeg meg ofte litt dum. Eller også gjør tanken meg glad. Det kjennes som jeg lurer dem – men kanskje er det ikke negativt å lure folk til å lese poesi?

(Jeg får også besøk av folk som søker på «drue+stell» eller «oliven+plante». Årsaken er en anekdote jeg skrev om en sjampanjefest, hvor tre jenter diskuterte kanapéer som var pyntet med oliven eller drue.)

Min venn Stiftet havnet nylig i en liknende situasjon. Han tegnet et gatebilde med en pølsekiosk, kalte tegningen «Korv med brød» og la den ut på bloggen sin. Noen dager seinere oppdaget han en ny type besøkende, som hadde brukt søkeordene «korv med brød». Stiftet ble nysgjerrig. Hva var dette for slags folk? Han søkte på «korv med brød» og fant oppskriftsider. Det finnes altså folk som ikke uten videre våger seg på å koke ei pølse og legge den i et brød, men velger å søke på framgangsmåten først. Som nordmann var det jo nærliggende å dra en svenskevits, men jeg søkte på «pølse med brød» og fant det samme, pluss avisartikler om folk som hadde skadet seg ved pølsespising, konkurrert om å spise flest mulig pølser, vunnet ett års forbruk av pølser, samt en blogger med sterke meninger om pølsetilbehør (heia Habben). Dessuten fant jeg ut at «pølse med brød» har en egen artikkel i nynorsk wikipedia. Jeg visste ikke engang at det fantes et nynorsk wikipedia før jeg søkte på pølse med brød (nn.wikipedia.org). Jeg avrunder med en nyttig definisjon: «Ei pølse med brød er ei varm pølse i pølsebrød. Den er luksuriøs sammenlikna med ei pølse i papir.» (På svensk: «En korv med bröd är en varmkorv i korvbröd. Den är lyxig enbart i jämförelse med en korv i papper.»)

Men tilbake til lavvo. Etter et par uker med daglige pølsetreff skrev Stiftet til meg: «Är det lavvoeffekten?» Det kunne jeg bare anta. Men da er spørsmålet: Hva er egentlig lavvo-effekten? La meg gjøre en avgrensening. Lavvo-effekten er ikke når folk dumper innom bloggen din fordi du har skrevet slibrige ord i teksten (også kjent som treff- eller blogghoreri). Lavvo-effekten handler ikke om sex. Nei nei nei. Derimot handler det om å søke svar på et fullstendig praktisk spørsmål, som druestell eller pølsekoking, og på veien komme over noe helt annet, gjerne noe poetisk eller kunstnerisk. Og så ikke slå det bort, men tenke: Jaså? Dette var overraskende. Hm. Det må jeg undersøke.

Hos meg er lavvo-leserne hjertelig velkomne. Jeg er sikker på at dette må være åpne og fine, nysgjerrige folk. Jeg mener, de har søkt på «lavvo». I noen tilfeller «lavvo+service». De får opp en rekke sider om reparasjoner og salg, altså midt i blinken for praktiske formål. Og likevel velger de å trykke på lenken min, som de fra første setning må skjønne at ikke vil lære dem noe særlig om telt. Men skitt au, tenker de kanskje, her er det en annen som også liker lavvo, og som tydeligvis har fått noe ut av det. Hvorfor ikke stikke bort og ta en titt? Hvis dette er en mann, er det en mann etter mitt hjerte.

Men en sak skulle jeg ha likt å vite. Hva skjer når lavvo-leseren kommer til bloggen min? Klikker han kjapt inn og kjapt ut, eller blir han her og leser? Får han noe ut av lavvo-diktet? Eller synes han det er noe søl? (Isåfall kan det godt hende han har rett.) I det siste har jeg begynt å drømme om lavvo-mannen. Tenk hvis han plutselig skulle gi seg til kjenne. Hei, kunne han skrive. Jeg er en praktisk mann. Flink til å sette opp telt, og jeg kan fange rein med lasso. Vil du komme en tur og se på bålet mitt? Så skal jeg koke kjøtt og skjenke sprit, og vi kan se på stjernene mens teltduken blafrer.

Advertisements

Rulle og damene 24. juni 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Bybilder, Foto/tegninger.
add a comment

Noen har hengt et rødt skjørt på statuen av Rudolf Nilsen. Sosialisten er blitt anstendig, og ingen kan lenger mistenke de muslimske damene for å vanke omkring ham av usømmelige grunner. Samtidig har sosialismen fått et visuelt oppsving. Endelig er det mulig å ane hvorfor Rulle havnet på sokkel.

rulle-og-damene1.jpg

Hva arbeiderdikteren selv ville ha tenkt? Tja, hvorfor stå naken, når man kan kle seg i filler. Det eneste jeg lurer på er hvem som har kledd ham opp. Bydelens sosialister, eller ærbare muslimer?

Gatespeil (Lislerud) 21. juni 2007

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Stemninger.
8 comments

Sykler fra Grønland til jobben i ettermiddagssol. Svinger inn Calmeyersgate ved Tukthuskvartalet, hvor det nye sparebankbygget speiler seg i asfalten.

speilhus-calmeyersgate.jpg

Speilflisene på fasaden er utformet av keramiker og kunstprofessor Ole Lislerud. Svarte, grå og hvite flater, smale penselstrøk og abstrakt kalligrafi. Estetikken er 1990-tallets minimalisme og lengsel mot det japanske.

gatespeil-closeup1.jpg

Om vinteren ruver det svarte glasspalasset dystert mot gråvær og slaps. Men i juni står kveldssola høyt nok til å rekke ned mellom husene.

gatespeil-closeup2.jpg

Hadde kunstneren forestilt seg fargespillet som overstråler ham?

Direktørsatire (von Trier) 19. juni 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
2 comments

Lars von Trier er best på humor. Jeg hadde glemt det, og avskrevet ham. Men denne uka dumpet jeg innom Direktøren for det hele, en absurd kontorsatire som sparker mot svik, dobbeltmoral og feigt lederskap i det moderne arbeidslivet. Og etter få minutter var jeg solgt.

triers-dirk.jpg

De tunge moralske filmene til Trier har jeg vanskelig for, enda jeg vet at de betyr mye for mange. Jeg ble uvenner med en kompis mens vi syklet hjem fra Breaking the Waves, fordi jeg gjorde narr av de lidende hovedpersonene. En annen venn tok meg med på Dancer in the Dark, men holdt bare ut en knapp halvtime før han ville gå. Jeg holdt stand aleine – og våknet to timer seinere av at folk gikk ut av salen. Men altså. Direktøren for det hele. Også denne filmen handler om moralske dilemmaer, men på en tøysete og leken måte. Gjør dette argumentasjonen mindre virkningsfull? Jeg tror tvert imot.

Historien begynner når en arbeidsløs skuespiller får en merkelig jobb. Han skal agere direktør for et virkelig firma. Eieren har i mange år latt som om han bare var en vanlig ansatt, mens en ukjent «direktøren for det hele» befant seg i utlandet og fikk skylda for upopulære avgjørelser. Nå trenger eieren å vise fram den fiktive direktøren for en mulig kjøper av firmaet.

Skuespilleren går til oppgaven som falsk direktør med selvhøytidelig naivitet. Bare rollen er viktig, og hvor overbevisende han kan utføre den. Men snart går det opp for ham at rollen har en dypere betydning. Eieren vil bruke ham som nyttig idiot i et skittent spill for å snyte de ansatte. Han vil selge bedriften og stikke av med gevinsten – mens de andre blir oppsagt. I sin tid startet han virksomheten ved å lure til seg privatlån fra medarbeiderne, under dekke av dårlig personlig økonomi – så i bunn og grunn tilhører firmaet de ansatte! Men ikke engang disse pengene vil han betale tilbake, selv om han får et tresifret millionbeløp av kjøperen.

Nå viser det seg at «replikkene» og «troverdigheten» likevel ikke betyr alt. Selv for en skuespiller har livet en moralsk dimensjon. Men hvordan kan han slå direktøren i hans eget spill? Det holder ihvertfall ikke å være moralsk indignert. Du må også være lur, og bruke skurkens metoder tilbake mot ham selv. Dermed oppdager skuespilleren at teaterets virkemidler kan fungere i den virkelige verden. Han bruker dem for hva de er verdt, også metoder han som «seriøs» (les: «selvhøytidelig») skuespiller hittil har holdt seg for god til: Svulstige klisjéer, melodrama, feelgood-episoder og annet publikumsfrieri.

Makt- og manipulasjonsspillet mellom den ekte (hemmelige) og den falske (offisielle) direktøren er utrolig morsomt, og ikke minst komplekst. Jeg gikk ut av filmen med følelsen av at jeg bare fikk med meg en brøkdel av poengene, har lyst til å se filmen om igjen fortest mulig for å oppdage flere – og tviler på at det blir mindre latter neste gang. Skuespillerne er glimrende, spesielt Jens Albinus som «direktøren for det hele» og Peter Gantzler som eieren. Sofie Gråbøl er «hjelpsomt» sidekick som skuespillerens eks-kone og advokat for den koleriske islendingen som vil kjøpe firmaet (og som hater dansker, Islands tidligere koloniherrer) – han er herlig spilt av von Triers regissørkollega Fridrik Thor Fridriksson (Djeveløya, Universets engler, Cold Fever).

Hvem som lurer hvem er ikke lett å få has på, og utfallet forblir usikkert til siste slutt. Akkurat når du tror du har fått oversikten skjer noe nytt og uforutsett, den menneskelige faktoren slår inn, og den som skulle manipuleres greier å snu spillet til sin fordel.

Regissøren påstår i en voiceover at filmen er blott til lyst. Den som kjenner von Trier blir selvfølgelig mistenksom. Budskapet treffer ikke mindre selv om det er uoversiktlig, komplekst og absurd (som livet selv, for å bruke en klisjé), og selv om tankevekkeren består av spørsmål, ikke svar. For å si det med en karakter i filmen: «Livet er som en dogmefilm. Det kan være nesten umulig å høre hva folk sier – men det betyr jo ikke at det er uviktig.»

Alderens knockout (Groult) 16. juni 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
12 comments

Nå må jeg slutte med disse geriatriske kulturgreiene. Det ender med at jeg blir overrasket om morgenen når jeg ser meg i speilet, over hvor få rynker jeg har.

Stjernetasten av Benoîte Groult er en roman om å bli gammel, skrevet av en fransk journalist som selv er 87. Utfra forhåndsomtalen trodde jeg boka var et kampskrift for de eldres kvaliteter. Men den viser seg å være et hatskrift mot alderdommen. Groult drømmer ikke om å bli akseptert som gammel, men om å finne ungdomskilden. Hun beskriver eldre menneskers kroppslige forfall med en forakt ingen ungdom kunne gjort tydeligere. Hun ønsker seg plastiske operasjoner og en tid hvor livet ikke setter spor. «En dag når vitenskapen har slått knock out på alderdommen, kommer nittiåringer i bikini til å hoppe og sprette rundt på disse strendene.» (s135) Hvis ikke dette er mulig, vil hun like gjerne dø – siste kapittel handler om aktiv dødshjelp.

stjernetasten.jpg

Jeg så Benoîte Groult hos Anne Lindmo i Store Studio, og hun virket som ei skarp og humoristisk dame med mye energi. Dessverre er denne vitaliteten blitt til noe rasende og forurettet i boka. Groult hytter med neven: Hvorfor må jeg bli gammel!? Hun protesterer ikke mot hva samfunnet gjør mot de gamle, men mot alderdommen i seg selv, og særlig det kroppslige forfallet.

De eldre Groult beskriver er stygge, klønete og ondskapsfulle. De har ingen interesse av hverandre, eller av å være på et sted hvor det ikke finnes ungdom å beundre. Sammen med mannen sin reiser hovedpersonen på cruise, men alle passasjerene viser seg å være gamle (surprise!), og dermed dømt til å skuffe hverandre. Ingen har noe pent å se på, omgitt av gamlinger som de er. Det eneste de kan bruke ferien til er å syte, forakte hverandre eller sovne.

Ellers? Vel. Det er langtekkelige beretninger om en oldings møte med frekke ekspeditører når hun skal kjøpe seg en datamaskin (det er ikke fordi du er gammel, Groult, alle vet at data- og sportsbutikker har nedlatende personale, og ingen forstår terminologien i de brosjyrene), irritasjon over barnebarnas amerikanske leketøy («barns vulgære sans for gull og glitter og trofastheten overfor kjønnsklisjéer»), mimring over fransk storhetstid som kolonimakt (Ha Long-bukta het Along da den var «vår») og klasseforakt mot imbesile folk fra provinsen som leser krimromaner («vi, derimot, omgås høyere tjenestemenn, fremtredende journalister og store stjerner»). Men rett skal være rett. Enkelte deler av boka handler om yngre familiemedlemmer i mer lidenskapelige faser av livet. Og det finnes fornøyelige passasjer som beskriver de kroppslige problemene med humor og ironi, og sikkert tar dem på kornet.

«Hos de gamle oppdager jeg at det er ganglaget som røper oss først. Det er ingen som går i henhold til naturlovene lenger. Joda, de kommer seg nok frem, men det piper inni dem. Ingen ting går av seg selv lenger; man må ustanselig tilpasse seg terrenget, kompensere og jukse, i håp om å lure verden. Og så kommer det plutselig en ung kvinne forbi med en flytende, selvfølgelig gange, og hver og en blir klar over at man går som en trekoppleke, med krampaktige bevegelser.» (s124)

Og likevel. Som leser savner jeg nyanser og et lettere perspektiv. Jeg nekter å tro at bildet kan være så mørkt, at alderdommen ene og alene må handle om savnet etter tapt ungdom. Denne boka har gjort enorm suksess i Frankrike, og er utgitt i tjue land. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor. For meg er den lite annet enn en gammel hurpes bitre forbannede snakk. Ifølge Groult er det vanskelig å skrive godt om alderdommen fordi du både må ha vært der selv (write what you know), og være ung til sinns for å skrive friskt og treffende. Det er sikkert et dilemma. Men jeg ønsker at hun hadde prøvd litt hardere.

«Problemet er at for å kunne skrive noe som er bryet verdt om alderdommen, må du ha trådt inn i den selv. Men i så fall har også alderdommen trådt inn i deg, og litt etter litt gjør den deg ute av stand til å gripe den. Man vil ikke kunne behandle dette temaet før man er tilstrekkelig gammel … man kan bare snakke om det hvis ikke all ens ungdom er død.» (s24)

Tidligere anmeldt i Bharfots geriatriske serie:
1) Karoline Kjeldtofts kjoler (en kolleksjon som framhever rynker).
2) Sara Polleys film Away From Her (et trekantdrama om Alzheimers).
3) Alice Munros novelle The Bear Came over the Mountain.

Bølgedikt 12. juni 2007

Posted by Oda in Stemninger.
add a comment

Å ikke måtte eie deg,
men la deg skylle mot meg som en bølge.
Å ikke måtte fange deg,
bare puste deg inn og slippe deg ut.

Bølgefilm 10. juni 2007

Posted by Oda in Stemninger, Video.
add a comment

Sitter på svaberget og filmer en bølge. Skrur av når jeg går lei, går videre og filmer en annen. Etterpå sjekker jeg tida, og hver av snuttene blir på ganske nøyaktig tjue sekunder. Kanskje fins det en naturlig kjedsomhetsterskel som er så lang – jeg lurer på om den er universell, eller bare gjelder meg.

Han som ga meg kameraet sitter på en stein og betrakter meg. Han er sliten av sola og vinden, og synes jeg er rar som løper rundt. Kjeder du deg? spør han. Neida, svarer jeg oppslukt. Men du filmer bølger, påpeker han. Ja, sier jeg. Men de er ikke kjedelige. Bølger er helt forskjellige.

[livevideo id=07A3D1C8835245D2B1754D86823D3FCE]

Filmsnutten er ment som en forfriskning til alle som svetter ved et skrivebord i hetebølgen: Kjølige bølger mot et knudrete svaberg i Oslofjorden. (Det er den første filmen jeg noensinne har laget, så bær over med kvaliteten.)

Inspired mistakes (Musikkfest Oslo) 7. juni 2007

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Musikk, Stemninger.
2 comments

Og så kom sola. På Musikkens Dag! Eller Musikkfest Oslo som dagen er omdøpt, i håp om å få festen til å virke mer festlig. Jeg kan ikke huske en eneste gang tidligere hvor det ikke har regnet på Musikkens Dag. Men i år er hele byen full av solbrente band og publikum som spiser is.

Høydepunktet for meg er en konsert på Youngstorget med Johnny Poe, dette bandet som alltid fanger meg med melodier, trøkk og fine tekstlinjer.

I smile when I’m down, and I cry when I’m up.

Jeg har fulgt bandet ei stund fordi Stein, som jeg kjenner, spiller gitar der. Faktisk har jeg fulgt dem så lenge at jeg etter konserten kan stå og prate med bassisten, som jeg ikke kjenner fra før, og si: De siste to konsertene hadde for dårlig lyd, men konserten før var helt fantastisk, jeg ønsket at den aldri skulle slutte, men i dag ble jeg skuffet da dere ikke spilte yndlingssangen min. Mens jeg snakker hører jeg at det er litt groupie talk, men det gjør ingenting, bandet er verdt det. Og bassisten er ikke særlig blasert, han lytter oppmerksomt og spør hva som er yndlingssangen min, og jeg svarer at jeg ikke vet hva den heter, men at den inneholder tekstlinja:

The little mistakes you make when inspired.

Jeg tilføyer litt barnslig: den er så fin! Ja, svarer bassisten mjukt, den er fin. Så snakker vi om at de snart må spille inn låter, for på hver konsert kommer folk og maser om å få kjøpe en cd. Bassisten nikker og sier at ja, det hendte ham nettopp på do, og vi skal spille inn noe, jeg lover, det kommer til å skje veldig snart. (Hvis det skjer kan du antakelig finne låtene her.)

Bilde: Andreas Pedersen og Stein Stølen Bjerkaker i Johnny Poe.

Noen timer seinere på samme scene, et band som er nytt for meg: Harrys Gym. Jeg har hørt om dem på forhånd og gledet meg, og jeg blir ikke skuffet. Særlig imponerer vokalisten, ei tynn jenta med stor stemme og en diger hvit gitar i armene. Hun skriker med hodet på skrå mot mikrofonen, og slenger på det svarte, glatte håret som stadig blir hengende fast i ansiktet på henne. (Harrys Gym kan du høre og laste ned her.)

Under konserten legger jeg merke til ei jente blant publikum som lurer med seg kjæresten, eller han som kanskje kan bli det, på en slags sittende dans. De gynger fra side til side med overdreven energi, vekselvis mot hverandre og parallellt, som en bølge. De vekker oppsikt i folkemengden, som ellers er rolig, folk dunker med hånda mot låret eller tramper i takt, men ingen beveger seg så mye som dette paret. Det ser ut som en flørt, de nikker og smiler til hverandre, han mørk og hun lys, et vakkert par.

Men det er et problem. Jenta gir seg ikke.

Det er tydelig at gutten begynner å gå lei. Han kaster et bedende blikk, men hun merker ingenting, gynger bare videre med ansiktet mot sola og mysende øyne, det samme dumme smilet. Gutten gynger svakere, før han ser på henne igjen, men nei, hun gir ham ikke amnesti. Nå har han ikke annet valg enn å gi seg aleine. Han skjærer en grimase, slik at alle kan se hvor beskjemmet han er, og slutter å gynge. Og når han snur seg og griper ølen sin, og flytter seg en tomme vekk fra den gyngende, smilende, solslikkende jenta, da håper jeg for hans skyld, eller hennes, at det inspirerte øyeblikket ikke får bestemme, at det ikke blir disse to for evig.

Dumpesutring 4. juni 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.
2 comments

Noen ganger dukker det opp sånne sutrete skjønnlitterære tekster fra folk som har dumpet noen, og syntes at det var så fælt (hulk, snufs). Altså folk som sutrer over at de har dumpet, ikke at de selv ble dumpet. Ærlig talt, det får være måte på tøys. Det er ille nok at du dumper, om du ikke skal sutre over det også. Slutt å tulle! Get a grip!