jump to navigation

Alderens knockout (Groult) 16. juni 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
trackback

Nå må jeg slutte med disse geriatriske kulturgreiene. Det ender med at jeg blir overrasket om morgenen når jeg ser meg i speilet, over hvor få rynker jeg har.

Stjernetasten av Benoîte Groult er en roman om å bli gammel, skrevet av en fransk journalist som selv er 87. Utfra forhåndsomtalen trodde jeg boka var et kampskrift for de eldres kvaliteter. Men den viser seg å være et hatskrift mot alderdommen. Groult drømmer ikke om å bli akseptert som gammel, men om å finne ungdomskilden. Hun beskriver eldre menneskers kroppslige forfall med en forakt ingen ungdom kunne gjort tydeligere. Hun ønsker seg plastiske operasjoner og en tid hvor livet ikke setter spor. «En dag når vitenskapen har slått knock out på alderdommen, kommer nittiåringer i bikini til å hoppe og sprette rundt på disse strendene.» (s135) Hvis ikke dette er mulig, vil hun like gjerne dø – siste kapittel handler om aktiv dødshjelp.

stjernetasten.jpg

Jeg så Benoîte Groult hos Anne Lindmo i Store Studio, og hun virket som ei skarp og humoristisk dame med mye energi. Dessverre er denne vitaliteten blitt til noe rasende og forurettet i boka. Groult hytter med neven: Hvorfor må jeg bli gammel!? Hun protesterer ikke mot hva samfunnet gjør mot de gamle, men mot alderdommen i seg selv, og særlig det kroppslige forfallet.

De eldre Groult beskriver er stygge, klønete og ondskapsfulle. De har ingen interesse av hverandre, eller av å være på et sted hvor det ikke finnes ungdom å beundre. Sammen med mannen sin reiser hovedpersonen på cruise, men alle passasjerene viser seg å være gamle (surprise!), og dermed dømt til å skuffe hverandre. Ingen har noe pent å se på, omgitt av gamlinger som de er. Det eneste de kan bruke ferien til er å syte, forakte hverandre eller sovne.

Ellers? Vel. Det er langtekkelige beretninger om en oldings møte med frekke ekspeditører når hun skal kjøpe seg en datamaskin (det er ikke fordi du er gammel, Groult, alle vet at data- og sportsbutikker har nedlatende personale, og ingen forstår terminologien i de brosjyrene), irritasjon over barnebarnas amerikanske leketøy («barns vulgære sans for gull og glitter og trofastheten overfor kjønnsklisjéer»), mimring over fransk storhetstid som kolonimakt (Ha Long-bukta het Along da den var «vår») og klasseforakt mot imbesile folk fra provinsen som leser krimromaner («vi, derimot, omgås høyere tjenestemenn, fremtredende journalister og store stjerner»). Men rett skal være rett. Enkelte deler av boka handler om yngre familiemedlemmer i mer lidenskapelige faser av livet. Og det finnes fornøyelige passasjer som beskriver de kroppslige problemene med humor og ironi, og sikkert tar dem på kornet.

«Hos de gamle oppdager jeg at det er ganglaget som røper oss først. Det er ingen som går i henhold til naturlovene lenger. Joda, de kommer seg nok frem, men det piper inni dem. Ingen ting går av seg selv lenger; man må ustanselig tilpasse seg terrenget, kompensere og jukse, i håp om å lure verden. Og så kommer det plutselig en ung kvinne forbi med en flytende, selvfølgelig gange, og hver og en blir klar over at man går som en trekoppleke, med krampaktige bevegelser.» (s124)

Og likevel. Som leser savner jeg nyanser og et lettere perspektiv. Jeg nekter å tro at bildet kan være så mørkt, at alderdommen ene og alene må handle om savnet etter tapt ungdom. Denne boka har gjort enorm suksess i Frankrike, og er utgitt i tjue land. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor. For meg er den lite annet enn en gammel hurpes bitre forbannede snakk. Ifølge Groult er det vanskelig å skrive godt om alderdommen fordi du både må ha vært der selv (write what you know), og være ung til sinns for å skrive friskt og treffende. Det er sikkert et dilemma. Men jeg ønsker at hun hadde prøvd litt hardere.

«Problemet er at for å kunne skrive noe som er bryet verdt om alderdommen, må du ha trådt inn i den selv. Men i så fall har også alderdommen trådt inn i deg, og litt etter litt gjør den deg ute av stand til å gripe den. Man vil ikke kunne behandle dette temaet før man er tilstrekkelig gammel … man kan bare snakke om det hvis ikke all ens ungdom er død.» (s24)

Tidligere anmeldt i Bharfots geriatriske serie:
1) Karoline Kjeldtofts kjoler (en kolleksjon som framhever rynker).
2) Sara Polleys film Away From Her (et trekantdrama om Alzheimers).
3) Alice Munros novelle The Bear Came over the Mountain.

Advertisements

Kommentarer»

1. Miriam - 16. juni 2007

Takker for nok et spennende kulturtips. Denne boken fikk jeg lyst til å lese!

2. Oda - 17. juni 2007

Miriam: Jeg er ikke helt sikker på om dette var et tips om å lese boka, eller det motsatte 😉 Men hvis du leser den hadde det vært gøy å høre din mening!

3. Miriam - 17. juni 2007

Hehe, nei det var kanskje ikke akkurat et tips. Men du forteller hva boka handler om, og synes det hørtes litt spennende ut jeg.

Det er i alle fall et tama som mange skriver om.. Vel, får se hvor mange bøker jeg rekker over i sommer.

Ha en god søndag!

4. Lill - 18. juni 2007

Du er god til å «anmelde» bøker…
Men jeg tror jeg lar være å lese denne. Ei sur gammal hurpe som bitcher om at hun ikke er ung lengere.. næh..

Jeg er enig med deg forresten.. jeg nekter også å tro at det å bli eldre utelukkende er negativt. Å være ung til sin tid, og modnes med årene. Mennesker som kun sutrer om det de har vært, istede for å leve her og nå.. er triste utgaver av seg selv

5. Oda - 18. juni 2007

Hei Lill, ja nå har jo jeg lest den, så slapp du 😉
Håper virkelig vi har rett i at alderdommen kan ha en egen sjarm. Nostalgi har aldri vært min greie, og hvis man attpåtil er sur over det man hadde, istedenfor å glede seg over det – huff.

6. leselama - 14. juli 2007

Vet du… jeg er SÅ enig med deg i omtrent alt i dette innlegget!! Som om jeg skulle ha sagt det selv. Det er bare å klappe og si ja og amen i kjerka og alt det der. Nikke og nikke. Ja og ja. Oda har talt. Oda er vis. 😀

7. Oda - 14. juli 2007

Hei leselama! Jeg er ikke så verst enig med deg heller. Var innom bloggen din og så at du har min yndlingsforfatter Per Petterson på toppen av lista over dine hjertebøker 😉

8. leselama - 14. juli 2007

Ja, Per Petterson er svær! Han skriver rett inn i hjertet mitt i alle fall.

Hjertebøkene mine er kanskje ikke de «beste i verden», om man skal vurdere dem opp og ned etter kvalitetskriterier og annet, men det er de som har berørt meg litt ekstra på en eller annen måte. Det der er jo litt variabelt også, på hvilke stadier av livet og i hvilke faser man er, men altså… Det der med å skrape i hjertene på noen, er også en kvalitet – mener jeg. Få ting til å blø litt, kjenne at ordene får leseren til å leve litt mer.

9. Oda - 15. juli 2007

Å skrape i hjertene er fint sagt. Det må da være det beste en forfatter kan håpe på? Jo mer jeg leser, jo mer synes jeg opplevelsen er viktigst. Hva boka får meg til å føle, hvilke tanker den setter i gang, og hva som sitter igjen av berøring. Jeg er ikke særlig bevandret i teori – det kan sikkert være interessant å lære slikt, men for meg er den personlige opplevelsen uansett viktigere.

10. leselama - 15. juli 2007

Enig med deg – den personlige opplevelsen er viktigst, tross alt. Og det er jo da det blir spennende å diskutere bøker også, når noen bøker har truffet og andre har bommet… og så lurer man på hva det er som gjør at det kanskje er motsatt hos andre mennesker. Hvorfor synes ikke alle andre at Per Petterson er like svær som det jeg synes for eksempel? Hva er det som treffer hos meg, men som går hus forbi de andre – og selvsagt: motsatt. Å utveksle synspunkt med andre om akkurat det, får meg ofte til å tenke større om bøkene enn jeg klarer på egen hånd. Både de jeg liker med hjertet og de jeg «bare leser». At noen klarer å være entusiastisk der jeg er «flat», er egentlig gull verdt.

11. Oda - 15. juli 2007

Hm, ja. Hvis du greier å være så inkluderende er jeg imponert. Jeg må innrømme at jeg helst snakker med folk jeg er enig med om litteratur 😉 Hvis man har LITT forskjellig mening går det greit, men hvis begge blir himmelfalne over hverandres smak synes jeg sjelden det blir fruktbart. Samtalen blir overflatisk eller nærmest fientlig, som om begge snakker hvert sitt språk og må basere seg på kroppsspråket, og ikke engang det er felles. Jeg hadde en blogg på Forfatterbloggen tidligere, der havnet diskusjonene ofte i slike baner, og så gjentok alle hver sitt synspunkt om og om igjen i det uendelige. Men du har rett, det er fantastisk med samtaler som får en til å tenke større.

12. leselama - 15. juli 2007

Klarer… hm… tja… prøver i alle fall. Prøver hardt også noen ganger. 😉 Om man lykkes helt, vel… se det er et annet spørsmål.

Jeg er helt på linje med deg om at det ofte er slik at folk går i forsvarsposisjon og tar det personlig om man ikke liker de samme bøkene som en selv. Og at resultatene av slike skyttergravdiskusjoner uteblir. Men om man kan komme seg bak forsvaret av en bok og heller se på hva det er ved den aktuelle boka som gjør den spesiell for den enkelte leseren, ja, så har jeg faktisk opplevd å få et annet syn på det hele. I det minste har jeg fattet hvor denne personen kommer fra. Og hvorfor bøker jeg ikke skjønner oppstusset med har blitt «hjertebøker» for andre. Uten at jeg gjør den til min «hjertebok» av den grunn. Innsikt i andres virkelighet er jo litt stas da. Men du har jo rett i at de aller fleste – den såkalt gemene hop? – ikke akkurat er særlig åpen for å være like åpen for andres synspunkt og ståsted. Det virker som om de aller fleste er fornøyd med sin egen sannhet og sin egen virkelighet…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: