jump to navigation

Direktørsatire (von Trier) 19. juni 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
trackback

Lars von Trier er best på humor. Jeg hadde glemt det, og avskrevet ham. Men denne uka dumpet jeg innom Direktøren for det hele, en absurd kontorsatire som sparker mot svik, dobbeltmoral og feigt lederskap i det moderne arbeidslivet. Og etter få minutter var jeg solgt.

triers-dirk.jpg

De tunge moralske filmene til Trier har jeg vanskelig for, enda jeg vet at de betyr mye for mange. Jeg ble uvenner med en kompis mens vi syklet hjem fra Breaking the Waves, fordi jeg gjorde narr av de lidende hovedpersonene. En annen venn tok meg med på Dancer in the Dark, men holdt bare ut en knapp halvtime før han ville gå. Jeg holdt stand aleine – og våknet to timer seinere av at folk gikk ut av salen. Men altså. Direktøren for det hele. Også denne filmen handler om moralske dilemmaer, men på en tøysete og leken måte. Gjør dette argumentasjonen mindre virkningsfull? Jeg tror tvert imot.

Historien begynner når en arbeidsløs skuespiller får en merkelig jobb. Han skal agere direktør for et virkelig firma. Eieren har i mange år latt som om han bare var en vanlig ansatt, mens en ukjent «direktøren for det hele» befant seg i utlandet og fikk skylda for upopulære avgjørelser. Nå trenger eieren å vise fram den fiktive direktøren for en mulig kjøper av firmaet.

Skuespilleren går til oppgaven som falsk direktør med selvhøytidelig naivitet. Bare rollen er viktig, og hvor overbevisende han kan utføre den. Men snart går det opp for ham at rollen har en dypere betydning. Eieren vil bruke ham som nyttig idiot i et skittent spill for å snyte de ansatte. Han vil selge bedriften og stikke av med gevinsten – mens de andre blir oppsagt. I sin tid startet han virksomheten ved å lure til seg privatlån fra medarbeiderne, under dekke av dårlig personlig økonomi – så i bunn og grunn tilhører firmaet de ansatte! Men ikke engang disse pengene vil han betale tilbake, selv om han får et tresifret millionbeløp av kjøperen.

Nå viser det seg at «replikkene» og «troverdigheten» likevel ikke betyr alt. Selv for en skuespiller har livet en moralsk dimensjon. Men hvordan kan han slå direktøren i hans eget spill? Det holder ihvertfall ikke å være moralsk indignert. Du må også være lur, og bruke skurkens metoder tilbake mot ham selv. Dermed oppdager skuespilleren at teaterets virkemidler kan fungere i den virkelige verden. Han bruker dem for hva de er verdt, også metoder han som «seriøs» (les: «selvhøytidelig») skuespiller hittil har holdt seg for god til: Svulstige klisjéer, melodrama, feelgood-episoder og annet publikumsfrieri.

Makt- og manipulasjonsspillet mellom den ekte (hemmelige) og den falske (offisielle) direktøren er utrolig morsomt, og ikke minst komplekst. Jeg gikk ut av filmen med følelsen av at jeg bare fikk med meg en brøkdel av poengene, har lyst til å se filmen om igjen fortest mulig for å oppdage flere – og tviler på at det blir mindre latter neste gang. Skuespillerne er glimrende, spesielt Jens Albinus som «direktøren for det hele» og Peter Gantzler som eieren. Sofie Gråbøl er «hjelpsomt» sidekick som skuespillerens eks-kone og advokat for den koleriske islendingen som vil kjøpe firmaet (og som hater dansker, Islands tidligere koloniherrer) – han er herlig spilt av von Triers regissørkollega Fridrik Thor Fridriksson (Djeveløya, Universets engler, Cold Fever).

Hvem som lurer hvem er ikke lett å få has på, og utfallet forblir usikkert til siste slutt. Akkurat når du tror du har fått oversikten skjer noe nytt og uforutsett, den menneskelige faktoren slår inn, og den som skulle manipuleres greier å snu spillet til sin fordel.

Regissøren påstår i en voiceover at filmen er blott til lyst. Den som kjenner von Trier blir selvfølgelig mistenksom. Budskapet treffer ikke mindre selv om det er uoversiktlig, komplekst og absurd (som livet selv, for å bruke en klisjé), og selv om tankevekkeren består av spørsmål, ikke svar. For å si det med en karakter i filmen: «Livet er som en dogmefilm. Det kan være nesten umulig å høre hva folk sier – men det betyr jo ikke at det er uviktig.»

Advertisements

Kommentarer»

1. Jannecke - 19. juni 2007

Dette var god reklame – jeg må få somlet meg inn i kinomørket denne filmen før den tas av. Jeg tilhører også kategorien som har ikke latt meg overbevise av von Triers påfunn etter «Riget» (med delvis unntak for Idiotene). Min hypotese er at mannen driver gjøn med dem som tar de «seriøse» filmene hans på alvor. Det virker for usannsynlig at en regissør med en så absurd sans for humor som det som framkommer i «Riget» kan skape så patetiske figurer som de som agerer i «Breaking the waves» eller «Dancer in the dark» . I fullt alvor! Den godeste Lars er en bedrager, men det blir nok lynsjestemning den dagen han offentliggjør sitt anliggende.

2. Oda - 19. juni 2007

Wow, det var en tanke! Kanskje han bare driver gjøn med oss? Helt enig i at det virker rart med så ulike typer film fra samme regissør. Men kanskje han bare er kompleks in absurdum. (Har du forresten luftet denne teorien for fetteren din? Det var ham jeg syklet hjem sammen med etter Breaking the Waves…)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: