jump to navigation

Svart forsoning (Bergman) 30. juli 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Film, Foto/tegninger, Kulturtips.
10 comments

Dette er ingen nekrolog. Det er heller ingen analyse. Det skal ikke handle om Ingmar Bergmans film og teater, men om vold og et humoristisk motiv.

ingmar-og-volden.jpg

Anekdoten jeg skal fortelle bærer preg av Bergmans kraft og intelligens, men også av bitterheten og mørkesinnet som ligger under livet og arbeidet hans. Men først, en mini-nekrolog (jeg jukset for å få deg på kroken).

Ingmar Bergman (1918-2007) døde imorges. Han ble 89 år gammel. Betydningen hans for film og teater kan ikke overvurderes, både fordi han var nyskapende, og fordi han elsket skuespillere. De elsket ham tilbake, folk som har jobbet med ham sier at de kjente seg sett, og at dette fikk dem til å yte maksimalt. Men Bergman var ingen enkel person. Han var fyllt av sterke motsetninger: intens følsomhet og ekstrem karisma, angst og skyldfølelse, glede og nysgjerrighet. Han var en slags emosjonell patriark, både for familie og venner (han var gift seks ganger og fikk åtte barn) og for den svenske offentligheten. Anekdoten jeg skal fortelle er fra det svenske kulturlivet. Jeg hørte den med hans egne ord i Marie Nyreröds fantastiske dokumentar-triologi fra 2004. Den handler om da Ingmar Bergman slo ned en kritiker, ikke i et anfall av affekt, men som en personlig aksjon med kalkulert risiko.

Episoden foregikk på 1960-tallet. Den kjente kritikeren Bengt Jahnsson hadde lenge slaktet Bergmans oppsetninger. Nå satt han i salen under en prøve og skar hånlige grimaser. Bergman kikket på kritikerens grimaser og tenkte:

– Hva om jeg går bort og gir Bengt Jahnsson en skikkelig lusing? Da får han rimeligvis ikke lov til å anmelde meg mer.

I dokumentaren kommenterer Marie Nyreröd med en latter:

– Det var overlagt vold!

Bergman nikker alvorlig.

– Jeg var ikke det minste sint. Det var taktisk planlegging. Jeg planla hvordan jeg skulle slippe unna ham for framtiden.

I pausen reiste Bergman seg og gikk for å finne kritikeren. Han fant ham ved det ene lystårnet, tok ham i frakkekragen og sa:

– Nu din jävel ska du få se på faen.

Han dyttet Jahnsson inn i tårnet, og kritikeren ble så redd at han satte seg på gulvet. Omkring ham var det fullt av notestativer, og noen veltet. Dermed var Bergman fornøyd, slapp motstanderen og gikk sin vei. Han ler når han forteller dette, og det samme gjør intervjueren. Bergman fikk 5000 kroner i bot for angrepet. Men det var det nok verdt.

Og likevel, revansjen var ikke endelig. Bergman hadde god hukommelse, noe som ikke bare preget kunsten hans, men tidvis ga ham en bitter innstilling til livet. Helt til sin død hadde Bergman ei svartebok (bokstavelig talt, med svarte permer) hvor han skrev opp navnet på alle han ikke likte. Bakerst i boka, opp ned, sto navnet på dem han aldri ønsket å forsone seg med. Der var Bengt Jahnssons navn fortsatt plassert i 2004.

Illustrasjonen er som vanlig laget av Stiftet. Jeg vet at jeg lovet dere en annen filmpost denne uka, men noen ganger kommer livet imellom.

SVT2 har nemlig hastebesluttet å vise Marie Nyreröds dokumentar-triologi i reprise. Første del («Bergman og filmen») sendes allerede i kveld (kl 20). Hvis du rekker det, løp til tven! Hvis ikke, få ihvertfall med deg del 2 («Bergman og teateret») hvor han beskriver slagsmålet med kritikeren. Den sendes i morgen, og del 3 («Bergman og Fårö») sendes lørdag.

Førstkommende søndag 5. august sendes alle tre delene om igjen, fra kl 12 til 15 i SVT2. Serien finnes også på dvd.

Advertisements

Fire tusen treff 28. juli 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge.
17 comments

For noen minutter siden rundet denne bloggen 4000 treff! Jeg feirer med et glass vin og en bloggpost, før jeg somler meg i seng.

Jubileumsgaven min til deg – enten du er gammel eller ny leser – er en fersk funksjon i venstremargen: «Anbefalte poster fra andres blogger.» Her plukker jeg tekster fra egen blogglesning, som jeg har lyst til å hjelpe andre å finne. Det kan være morsomme, kloke, vakre, pussige eller informative poster. Det eneste de har felles er at jeg selv hadde glede av å lese dem. Jeg krever ingen systematikk av meg selv, så det blir ingen høytidelig eller nøye gjennomtenkt liste. Egentlig er det en lenke (RSS-feed) til min bokmerkeside på ma.gnolia, som du også kan besøke direkte. Der vil du finne utdrag av postene, og kan lete deg bakover til poster jeg har anbefalt tidligere. I margen her ligger til enhver tid bare de ti siste anbefalingene.

Uansett, takk for de gangene du stakk innom så langt, og kom ofte igjen!

Bloggsorg (Hjemås) 25. juli 2007

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
13 comments

Jeg har bloggsorg idag. Min yndlingsblogg er slettet. Med et tastetrykk fjernet Rune F. Hjemås 6 års arbeid. Sola går ned over sharingacoke, og jeg kvitterer med et solnedgangsbilde. Her er min skyline i kveld.

skyline-quickfix.jpg

Dette handler om en mann som ikke engang hadde truet med å slutte, slik at leserne kunne protestere i kommentarfeltet. Neida, han mente alvor. Plutselig var hele bloggen borte, og erstattet med et avskjedsbrev.

hersleb-baklys.jpg

I det siste har jeg opplevd sletting av flere blogger jeg liker. Hver gang får jeg lyst til å stille meg i vinduet og skrike: HVORFOR MÅ DERE SLETTE!!? Kan dere ikke bare slutte å skrive, og la bloggen bli liggende på nett som et vennlig og tilbakelagt landskap. Slik at de som er glad i den fortsatt har sjansen til å stikke innom på besøk. Når alt kommer til alt: Hvem sprenger et hus når de flytter? Hvilken forfatter reiser rundt på bibliotekene og brenner bøker han har skrevet ferdig? Nei, ærlig talt. Dette kan ikke være nødvendig.

For dem som ikke allerede kjenner Runes blogg, så er det mulig å lese seks av bloggtekstene hans i antologien Signaler 2006 (Cappelen). Også Jung Forlag har publisert noen av kortprosatekstene hans, dem finner du her.

For meg gjenstår bare å takke ham for gode lesestunder, og håpe at han for alvor blir å finne mellom to permer om ikke lenge. Eller også i en ny blogg? Han var den som inspirerte meg til å blogge, og jeg håper å kunne lese ham snart igjen. Til alle andre: Dette er en forfatter for framtida. Husk, du leste det først hos Bharfot.

Uansett, Rune, hvis du leser dette eller noen tipser deg: Lykke til!

Jeg lar ham selv få siste ord, i en bloggpost fra mai 2007:

Kanskje er det på tide å forklare hva jeg skal. Samtidig virker det idiotisk å forsøke å skrive noe om fremtiden. Dette er en tur, tror jeg, som det er best å skrive om i preteritum. For alle illusjonene vil bare stå igjen som pinlige prognoser dersom de likevel ikke blir noe av. Og kjenner jeg meg selv rett, er det nettopp det som kommer til å skje. Da er det i det minste en trøst at man ikke skrev dem ned. Det gjelder å begrense skadens omfang. Hvis du spør meg om jeg har lært noe etter et 25 år langt liv, er det slik jeg vil svare. Det gjelder å begrense skadens omfang.

(Rune F. Hjemås i bloggen Sharing a coke is kind of like kissing, 24. mai 2007.)

I lived on the Moon (Kwoon) 24. juli 2007

Posted by Oda in Video.
2 comments

Blant månevideoer er vel denne vanskelig å slå? Handlingen foregår ikke entydig på månen, og mye tyder på at luft og vann ikke er atskilte elementer (noe denne bloggen har vært inne på før, og været i sommer har minnet oss om). En annen sak jeg alltid har mistenkt: Nisser er skikkelig skumle! Og rokker er vakre. Men at kålrøtter var så snille ridedyr, det ante jeg ikke.

Gruppa er fransk og kaller seg Kwoon, låta heter I lived on the Moon og fins på plata Tales and Dreams. Animatøren er spansk, heter Yannick Puig og har illustrert historien som synges (les her).

Alle festene 22. juli 2007

Posted by Oda in Stemninger.
8 comments

Alle hva-driver-du-med-festene.
Hvor-mange-barn-har-du-festene.
Og vi-har-redesignet-kjøkkenet-festene.

Jeg lengter etter de festene hvor broren min pleide å si:
Joda, vennene dine er hyggelige.
Men hender det at dere snakker om noe annet enn tøv?

Falkenfarväl (Ganslandt) 19. juli 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
4 comments

I ukevis har jeg grudd meg til å se Farväl Falkenberg på kino. Ikke fordi den skal være dårlig, men fordi jeg forventer nostalgi. Når jeg endelig drister meg avgårde passer jeg på å ha billetter til Die Hard 4.0 seinere på kvelden, så jeg slipper å gå til sengs med en nostalgisk kompisfilm på hjernen.

falkenberg-gutt.jpg

Jeg har lest mange blogginnlegg om filmen, alle positive. Folk skriver ting som «jeg visste på forhånd at jeg ville like den», og «jeg gråt i bøttevis». Det er en samforstand om at filmen er fin, men jeg finner ingen som kan forklare hvorfor. Det er knapt at de prøver, og det gjør meg mistenksom.

Filmen handler om en virkelig kompisgjeng. Regissør Jesper Ganslandt er oppvokst i småbyen Falkenberg på vestkysten av Sverige, og har filmet barndomsvennene sine. Alle spiller seg selv, men det er tilført elementer av fiksjon (hvor vellykket dette er kommer jeg tilbake til seinere i uka). De første ordene er nettopp slik jeg fryktet: «De sier man skal tenke framover. Men jeg tenker bakover. Der er vi NÅ. Ikke her, men DER, DA.» Ordene er framført på stolprete voiceover med kornete bilder, et typisk trekk ved kompisfilmer.

Voiceoveren fortsetter gjennom hele filmen. Den er tidvis bra, tidvis svulstig ungdomspoesi. Iblant er den forvirrende, fordi jeg blir usikker på hvem som snakker. Jeg tror først det er hovedpersonen, men så begår en av vennene selvmord, hovedpersonen får tilsendt ei dagbok og begynner å lese høyt… på voiceover, og jeg begynner å lure på om ordene hele tida tilhørte den døde kameraten. Er alle kommentarene hans, eller bare enkelte av dem – og isåfall hvilke? Opplys meg gjerne, hvis du har skjønt det.

Kameraten som dør har vi sett i skrivende tilstand tidligere i filmen. Det er særlig en scene på baderomsgulvet, med blyant i hånda og dagboka oppslått på dolokket, mens noen banker heftig på den låste døra. Filmen er full av slike gode ungdomsklisjéer: Den låste baderomsdøra (toalettet som frihetstempel), foreldre som maser og er urimelige (de skjønner ingenting), og ikke minst ditt eget granskende blkk i speilet, oppslukt av den endrede kroppen og et mulig indre mysterium (eller også, den indre tomheten). For meg er ikke dette nok til å gjøre filmen dyp, men det setter en tone, og henter deg tilbake.

Det er mye å innvende mot filmen. Den handler om en guttegjeng i limbo, midt i sommerferien, verken barn eller voksne, på vei eller rotfestet – ennå. Tema er bra, men det blir mange sløve blikk og rusmidler. Dialogene begrenser seg stort sett til gryntelyder, fyllerør og småpussige vitser.

Og likevel, det er noe som griper. Jeg forstår det ikke før det går noen dager, men jeg blir ikke ferdig med filmen. Følelsen sitter igjen, og den skaper nye tanker. Andre enn jeg forventet, for meg gir filmen ingen nostalgi, men den sier noe om ungdom, og ikke minst om forvirring. Hvorfor blir jeg ikke nostalgisk? Kanskje er det for vanskelig å kjenne seg igjen i en historie helt uten jenter. De eneste kvinnene her er mødre som maser, og så dukker det opp noen pene babes på rulleteksten – men disse er blitt klippet bort i selve filmen. Likevel forstår jeg dem som blir intenst berørt av filmen, kjenner den i beinmargen og synes at den har med deres egen oppvekst å gjøre. Og jeg forstår dem som kjøper soundtracket.

Det er noe med de bleike, pastellfargete bildene fra småbyen. De grønne bildene fra naturen omkring, tette kratt og morkne trær, med insektlydene, og de rare ordene midt i den svenske skogen, «vi tilbrakte hele dagen i jungelen.» Det er sjanglende dop-romantikk på ei eng, bading i den altfor grunne elva, flatt på magen og likevel dekker vannet bare såvidt. Svette guttekropper på ryggen i graset, skydotter i trekk over himmelen, fugler som skriker og flyr gjennom synsfeltet. Og klaustrofobien i småbyen, dette stadige «hva skal vi finne på». Den ene kameraten er «full av energi og kriminelle tendenser», han drar i gang et lekent innbrudd hos en nabofamilie (som kanskje er på ferie i Finland, kanskje ikke), men ingenting stjeles, «her er jo ingenting å ta», annet enn spenninga og eventyret, annet enn det lykkelige grøsset.

Hvorfor snakker nesten alle om å reise fra småbyen, og bosette seg et annet og mer spennende sted? Hva er så mye bedre med Gøteborg eller Stockholm? Regissøren ergrer seg over dette, og sier i voiceover: «Jeg vil bli her i småbyen, bare for det. Kanskje velger jeg dét livet. Ikke noe annet, jeg velger dét.»

For meg handler filmen først og fremst om drømmer og håp, og om valg. Bevisstheten om å ha et valg er sterkt når du er tjue, men hvorfor fortsetter vi ikke å kjenne det slik? Valget er der så lenge vi puster. Det er lett å glemme. Du kan flytte eller reise, elske eller stikke. Du kan starte familie, eller bo for deg selv, og du kan leve eller dø. Og hvis du ikke velger, men tror du kan la være, da velger livet for deg. Og det vil du vel ikke?

falkenminibord.jpg

Det er ennå ikke for seint å få med seg Farväl Falkenberg på kino. Men det begynner å haste, ihvertfall i Oslo. Sjekk ut dagens forestillingstider her.

Bharfot kommer tilbake med mer film i neste uke, når jeg sammenlikner Farvel Falkenberg med to norske kompisfilmer, Reprise (2006) og Sinus (2005). Hvis du likte denne posten, følg med!

Pinnsvin-panty 16. juli 2007

Posted by Oda in Fashion og trend, Foto/tegninger.
22 comments

Står på balkongen og henger opp tøy, og spekulerer over dagens mysterium.

hvite-pinnsvin.jpg

Hvordan kan pinnsvinene på underbuksa mi være hvite mens tøyet er vått…

bronsepinnsvin.jpg

… og bli bronsefarget så snart tøyet tørker?

bronsepinnsvin-panty.jpg

Var dette en pirrende post? Si fra hvis den virker. 😉

Hjertebiter (Gotye) 14. juli 2007

Posted by Oda in Musikk, Video.
add a comment

Wally DeBacker er en ung australsk indiemusiker som har spilt i flere band før han startet soloprosjektet Gotye. Her kommer «Heart’s a mess» – fin sang, sugende beat, nydelig tekst, månesyk video. Værsågod!

Plukk hjertebitene til side
så jeg kan kikke inn
dit bare tankene dine har vært
La meg flytte inn hos deg
slik du har gjort hos meg

Kjærlighet er utrygt
Du blir ikke såret om ingen når gjennom
Du kan sikkert vente men jeg
vil ikke kaste bort kjærligheten min

Selv orker jeg nesten aldri å lese sangtekster andre limer inn i bloggen sin. Derfor har jeg prøvd å oversette, ikke ordrett, men essensen… Men for dem som gidder kan jeg anbefale den engelske teksten (her).

Støvsugervennskap 13. juli 2007

Posted by Oda in Stemninger.
add a comment

Jeg har dagjobb i sommerferien. Det er min form for ferie. Jeg sitter ved pulten min og mailer og snakker med andre jenter i andre firmaer, som også er sommervikarer. Noen av dem virker litt snødd – jeg håper for deres skyld at de ihvertfall er pene (det er de nok, i denne bransjen). Men det er også andre, som sikkert kunne blitt venninner. Det er særlig ei jente jeg skravler med på telefonen, ikke om noe personlig, men små ting som skjer. Det kommer en mann for å støvsuge kontoret når hun ringer, jeg må rømme ut for å høre, men støvsugermannen følger etter, og vi ler av det. Noen ganger sender vi mailer til hverandre bare for kos: «Sitter her med tekoppen, har en rolig morgen.» «Ja, men da er vi to.» Med smileys, alltid smileys. Lurer på om hun vil savne meg i neste uke, når jeg slutter? Antakelig ikke. Han som ellers har jobben er god til å flørte. Men på den annen side, du vet aldri.

Himmel i vann 11. juli 2007

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger.
12 comments

Himmelen i alle søledammene på veien hjem fra jobb. De som hater regn og vil ha tørre hetebølger – har de øyne?

vanndam-ra.jpg

Kanskje er det lettere for lave folk. Særlig hvis de eier en ballong.

gutt-m-ballong.jpg

Jeg kommer til ei gangbru full av vann, og stanser opp og nøler. Må jeg snu og gå en omvei, i mokkaskoene mine? Nei, noen har lagt ut en rad plankebiter i passe skrittlengde, så nestemann går tørrskodd over.

vanndam-m-pinne2.jpg

Og hjemme i bakgården blir vannet samlet dråpevis av tørste blader.

duggblader6.jpg

Noen dråper er fulle av sølv. Andre har regnbuer i seg.

duggblad2.jpg