jump to navigation

Falkenfarväl (Ganslandt) 19. juli 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
trackback

I ukevis har jeg grudd meg til å se Farväl Falkenberg på kino. Ikke fordi den skal være dårlig, men fordi jeg forventer nostalgi. Når jeg endelig drister meg avgårde passer jeg på å ha billetter til Die Hard 4.0 seinere på kvelden, så jeg slipper å gå til sengs med en nostalgisk kompisfilm på hjernen.

falkenberg-gutt.jpg

Jeg har lest mange blogginnlegg om filmen, alle positive. Folk skriver ting som «jeg visste på forhånd at jeg ville like den», og «jeg gråt i bøttevis». Det er en samforstand om at filmen er fin, men jeg finner ingen som kan forklare hvorfor. Det er knapt at de prøver, og det gjør meg mistenksom.

Filmen handler om en virkelig kompisgjeng. Regissør Jesper Ganslandt er oppvokst i småbyen Falkenberg på vestkysten av Sverige, og har filmet barndomsvennene sine. Alle spiller seg selv, men det er tilført elementer av fiksjon (hvor vellykket dette er kommer jeg tilbake til seinere i uka). De første ordene er nettopp slik jeg fryktet: «De sier man skal tenke framover. Men jeg tenker bakover. Der er vi NÅ. Ikke her, men DER, DA.» Ordene er framført på stolprete voiceover med kornete bilder, et typisk trekk ved kompisfilmer.

Voiceoveren fortsetter gjennom hele filmen. Den er tidvis bra, tidvis svulstig ungdomspoesi. Iblant er den forvirrende, fordi jeg blir usikker på hvem som snakker. Jeg tror først det er hovedpersonen, men så begår en av vennene selvmord, hovedpersonen får tilsendt ei dagbok og begynner å lese høyt… på voiceover, og jeg begynner å lure på om ordene hele tida tilhørte den døde kameraten. Er alle kommentarene hans, eller bare enkelte av dem – og isåfall hvilke? Opplys meg gjerne, hvis du har skjønt det.

Kameraten som dør har vi sett i skrivende tilstand tidligere i filmen. Det er særlig en scene på baderomsgulvet, med blyant i hånda og dagboka oppslått på dolokket, mens noen banker heftig på den låste døra. Filmen er full av slike gode ungdomsklisjéer: Den låste baderomsdøra (toalettet som frihetstempel), foreldre som maser og er urimelige (de skjønner ingenting), og ikke minst ditt eget granskende blkk i speilet, oppslukt av den endrede kroppen og et mulig indre mysterium (eller også, den indre tomheten). For meg er ikke dette nok til å gjøre filmen dyp, men det setter en tone, og henter deg tilbake.

Det er mye å innvende mot filmen. Den handler om en guttegjeng i limbo, midt i sommerferien, verken barn eller voksne, på vei eller rotfestet – ennå. Tema er bra, men det blir mange sløve blikk og rusmidler. Dialogene begrenser seg stort sett til gryntelyder, fyllerør og småpussige vitser.

Og likevel, det er noe som griper. Jeg forstår det ikke før det går noen dager, men jeg blir ikke ferdig med filmen. Følelsen sitter igjen, og den skaper nye tanker. Andre enn jeg forventet, for meg gir filmen ingen nostalgi, men den sier noe om ungdom, og ikke minst om forvirring. Hvorfor blir jeg ikke nostalgisk? Kanskje er det for vanskelig å kjenne seg igjen i en historie helt uten jenter. De eneste kvinnene her er mødre som maser, og så dukker det opp noen pene babes på rulleteksten – men disse er blitt klippet bort i selve filmen. Likevel forstår jeg dem som blir intenst berørt av filmen, kjenner den i beinmargen og synes at den har med deres egen oppvekst å gjøre. Og jeg forstår dem som kjøper soundtracket.

Det er noe med de bleike, pastellfargete bildene fra småbyen. De grønne bildene fra naturen omkring, tette kratt og morkne trær, med insektlydene, og de rare ordene midt i den svenske skogen, «vi tilbrakte hele dagen i jungelen.» Det er sjanglende dop-romantikk på ei eng, bading i den altfor grunne elva, flatt på magen og likevel dekker vannet bare såvidt. Svette guttekropper på ryggen i graset, skydotter i trekk over himmelen, fugler som skriker og flyr gjennom synsfeltet. Og klaustrofobien i småbyen, dette stadige «hva skal vi finne på». Den ene kameraten er «full av energi og kriminelle tendenser», han drar i gang et lekent innbrudd hos en nabofamilie (som kanskje er på ferie i Finland, kanskje ikke), men ingenting stjeles, «her er jo ingenting å ta», annet enn spenninga og eventyret, annet enn det lykkelige grøsset.

Hvorfor snakker nesten alle om å reise fra småbyen, og bosette seg et annet og mer spennende sted? Hva er så mye bedre med Gøteborg eller Stockholm? Regissøren ergrer seg over dette, og sier i voiceover: «Jeg vil bli her i småbyen, bare for det. Kanskje velger jeg dét livet. Ikke noe annet, jeg velger dét.»

For meg handler filmen først og fremst om drømmer og håp, og om valg. Bevisstheten om å ha et valg er sterkt når du er tjue, men hvorfor fortsetter vi ikke å kjenne det slik? Valget er der så lenge vi puster. Det er lett å glemme. Du kan flytte eller reise, elske eller stikke. Du kan starte familie, eller bo for deg selv, og du kan leve eller dø. Og hvis du ikke velger, men tror du kan la være, da velger livet for deg. Og det vil du vel ikke?

falkenminibord.jpg

Det er ennå ikke for seint å få med seg Farväl Falkenberg på kino. Men det begynner å haste, ihvertfall i Oslo. Sjekk ut dagens forestillingstider her.

Bharfot kommer tilbake med mer film i neste uke, når jeg sammenlikner Farvel Falkenberg med to norske kompisfilmer, Reprise (2006) og Sinus (2005). Hvis du likte denne posten, følg med!

Advertisements

Kommentarer»

1. Petter Johan - 19. juli 2007

Jeg gleder meg litt til å se den filmen, men jeg utsetter det til stadighet.
Jeg håper den råkker min verden et lite sekund!

2. Oda - 19. juli 2007

Petter Johan: Sånn hadde jeg det også, og jeg angrer ikke. Løp på kino! Det kan hende Farvel Falkenberg blir tatt av plakaten fredag i neste uke (altså i Oslo), hvis besøket ikke tar seg opp denne helgen (truende innside-info fra kinoarbeider).

3. Spectatia - 20. juli 2007

Har ikke sett filmen, men dette var interessant allikevel.

Fint formulert att «Valget er der så lenge vi puster». Det og resten av avsnittet er viktige ting å ha i bakhodet gjennom livet.

4. Oda - 20. juli 2007

Spectatia: Det deilige med ungdomsfilmer synes jeg kan være energien. Nå var ikke dette en film med stor energi, men den hadde dette åpne, at alt kan skje. Så er det opp til oss om noe faktisk også skjer. Akk ja…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: