jump to navigation

Bloggspråk 31. august 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge.
28 comments

To ting fra bloggspråk (og kortprosa) som jeg tenker over idag:

1) Folk som skriver lange, nydelige, poetiske avsnitt nesten uten punktum, bare med komma. Setningen slutter ikke, men innholdet skifter fokus, som når en tanke endrer retning i hodet mens den tenkes. Eksempel her (Asfaltblome) og her (The Black Seasons Poems).

2) Folk som skriver kommentarer uten stor bokstav etter punktum, helt konsekvent, som om de synes stor bokstav er stygt. Men de gjør det bare i kommentarene, ikke i blogginnleggene. Så kanskje synes de ikke det er stygt, de vil bare uttrykke noe. Eksempel her (Cattaneo) og her (Hjemås).

Ingen av disse tingene irriterer meg. Tvert imot. Men jeg tenker over dem.

Advertisements

Kunstnerens sjampanje og håndverkerens øl (Sletvold Moe) 24. august 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
23 comments

I et land av notoriske gjør-det-selv-oppussere er det vel ikke til å unngå at folk står på en formalistisk kunstutstilling og sier: Wow, hvordan fikk han til den overflaten? En sånn har jeg lyst på over kjøkkenbenken.

mingle-gad.jpg

Jeg skal ikke påstå at min analyse er mer avansert. Men jeg tok noen bilder.

akryl-sirkel.jpg

Mønsteret ovenfor er laget med akrylfugemasse. Kunstneren heter Anders Sletvold Moe, og har tilføyd ei pølse hver dag i to måneder, til han med god samvittighet kunne kalle bildet «Sixty-one days».

fluoriserende-lang.jpg

En annen effekt publikum får lyst til å prøve selv, er å lage hyller (eller listverk) med fluoriscerende maling på under/oversiden. Det ser ut som om hyllene lyser av seg selv, helt uten downlights og fiberoptikk.

fluoriserende-close.jpg

Utstillingen heter Redefined Space, og det er akkurat hva kunstneren har gjort, omdefinert rommene i Galleri GAD, den frekke toetasjers brakka nedenfor Munchmuseet (for øyeblikket nærmeste nabo til et sirkustelt).

gad-m-sirkus.jpg

Sletvold Moe har bygget opp vegg foran vegger, og tak under tak. Han tar oss med til et rom av vinkler, relieffer, tunneler og hull – så perfekt konstruert at du blir stående foran dem og slite med å fokusere, du blunker og stirrer, mens øynene zoomer innover og utover som ei forvirra autofokuslinse. (Eller du blir hengende og glo på ei kurve mens du skakker på hodet, med inntrykk av at dette er dypere kunst enn det sannsynligvis er.)

lys-passasje1.jpg

Anders Sletvold Moe er født i 1978, vokst opp i Steinkjer og har studert ved Konsthögskolan i Malmö. I denne utstillingen leker han seg med synlige og usynlige (hemmelige) rom. Et sted bygger han inn en malingboks i veggen, sparkler perfekt så ingen forhøyning er synlig, før han borrer et hull gjennom boksen og lar malingen renne nedover veggen i ei tynn stripe, til den flyter utover i en dam på gulvet. (Den har tørket nå.)

malingspann-i-vegg.jpg

Begynner det å holde? Nei, du tåler litt til. Galleriet har digre vinduer som er dekket med en slags frostet film. Denne har kunstneren laget ved å stryke tjukk kefir på glassflatene, siden kefir blir til lim når det tørker (det har alle merket som sølte og glemte å tørke opp).

kefirkunst-hender.jpg

Takk til Anne for lånet av hånd. (Men den nærmeste er min.)

geometribabe-smal.jpg

Bildene er fra vernissagen 23. august. Her ble kunstneren tildelt to gaver, ei vinflaske og en ølboks, som symbol på spenstige ideer og teknisk presisjon. Galleristen: «Du fortjener både håndverkerens øl og kunstnerens sjampanje.»

tre-par-sko.jpg

Nå må du ikke tro at disse bildene yter utstillingen rettferdighet. Kunstneren jobber med rom, og jeg har i beste fall fanget flate. Utforsk den tredje dimensjonen på Galleri GAD fram til 30. september.

7 ting jeg liker ved kroppen min 18. august 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge.
38 comments

Det går et meme gjennom bloggebyen hvor folk skal si hva de liker ved utseendet sitt. Jentene tar for seg den ene kroppsdelen etter den andre, og beskriver komplimenter de har fått. Ærlig talt jenter, har dere ikke skjønt hva kroppen er til for? Det beste er ikke at man kan SE på den, men hva man kan GJØRE med den! Jeg vil besvare dette memet på min egen måte.

7 ting jeg liker ved utseendet KROPPEN min:

  1. Jeg kan vifte med tærne så det knekker i leddene.
  2. Jeg har danset mye og kan lære meg nye trinn ganske lett.
  3. Jeg kan kan sitte behagelig i skredderstilling, og er aldri avhengig av å finne en stol så lenge det finnes gulv.
  4. Jeg har aldri hull i tennene.
  5. Jeg kan høre gresshoppene spille (høyfrekvente lyder).
  6. Jeg kan utvide pupillene mine med vilje (praktisk når man flørter), og lese i timevis uten å få vondt i øynene eller hodet.
  7. Jeg kan gå hurtig og få nye tanker for hvert skritt.

Så! Nå ønsker jeg at dette memet aldri mer blir det samme.

Fyllefilming (Øyafestivalen) 15. august 2007

Posted by Oda in Bybilder, Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk, Stemninger.
Tags: , , , , , ,
15 comments

På Øya i år oppdaget jeg noe som ga meg mer glede av konsertene enn jeg ellers har hatt. Det gikk an å snike seg helt fram til scenen, og stå pent og rolig og henge på gjerdet foran de tøffe vaktene.

no-crowdsurfing.jpg

Før har jeg trodd at «foran scenen» betydde midt i ei mølje av dansende, hoppende hysterikere, i midtfeltet. Det har jeg prøvd et par ganger, siden jeg ikke er høy nok til å se lenger bak, men jeg er ingen hoppende hysteriker, så det har ikke funket særlig bra. Men i år sto jeg litt på siden av scenen og hang på gjerdet, og der var det fin og mellow stemning.

blomsterkjede1.jpg flette-propp-liten.jpg

De fleste der var veloppdragne jenter med fletter i håret og gjennomsiktig regnponcho. Noen hadde halskjeder og ørepynt som matchet øreproppene. I den grad det foregikk vill hopping var det noen meter lenger bak. Har jeg gått glipp av dette vidunderstedet i så mange år?

machohofter-stor.jpg

Og vaktene var virkelig macho. Det var noe med måten de sto på, det statiske hoftearbeidet.

kinoboden.jpg

I Kinoteltet holdt kollegene mine gratis filmquiz og delte ut promoeffekter for nye filmer. Visste du ikke om denne sjansen? Det er et tips til neste år.

sandal-bakfra-mini.jpg sandal-front-liten.jpg

Utpå dagen får jeg i meg noen øl og blir mer oppfinnsom med kamera. Jeg skrur over fra foto til film, og retter blikket mot føtter som tramper takten, hender som klapper, og ølen som skvulper i plastglasset mitt. W står ved siden av meg og observerer. Han rister oppgitt på hodet: Hvis den filmen din havner som forfilm på kino, da vet jeg at du må ha klint med filmsjefen. Vi ler og jeg svarer: Hva mener du!? Dette blir kunst!

redrubberboots.jpg nettingbein.jpg

Øyafestivalen 2007 hadde økologisk profil. Det betyr at all maten var laget av økologiske råvarer, og søppelet ble kildesortert.

glasstorn-mot-himmel.jpg

På festivalområdet var det nettingtårn hvor du kunne stikke inn plastglasset ditt når det ble tomt. Eller gi det til en småunge som løp glad til panteboden (les gjerne Marens post om å være pantebodjente).

tomglass.jpg

Hele tida gikk det frivillige rundt og plukket søppel.
Blant alle festivalbabes.

festivalbabes-middels.jpg trashplukk-mini.jpg

Til slutt et oversiktsbilde, med byen i bakgrunnen.

oya-mot-byen.jpg

Dette var den tredje og (antakelig) siste Øya-posten min for i år. Les gjerne de to forrige, de handlet om musikk (Timbuktu, Hukla, Torsken, Rakettilhimmelen og Blodlys), og om å vise fingeren (Lady Sovereign).

Tusen takk til Øyafestivalen 2007! Velkommen tilbake neste år.

Finger i lufta (Øyafestivalen) 14. august 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , ,
9 comments

– Gi meg fingeren, alle sammen. Strekk opp armene i lufta og gyng fram og tilbake. Kom igjen, jeg vil se én arm fra hver! That’s it! Gi meg fingeren nå. Og så, den andre armen!

sovereign-m-glass.jpg

Lady Sovereign skriker fra scenen. Jeg er med på den. Det fins et par-tre mennesker i verden jeg skulle vist fingeren til. Det kjennes faen så godt.

sovereign-m-gult-lys.jpg

Hun er mindre enn jeg ventet. Kontrasten mellom energi og størrelse er deilig for en som selv ikke tar mye plass. Tynn, spedbygd, men står ikke stille. En anelse bekymra, for at vi ikke skal skjønne språket i den ordbaserte musikken. Men når hun slår den første spøken mellom låtene, og alle ler, da skyver hun de enorme solbrillene opp i panna (de ramler ned igjen like etter): Aha, dere skjønner hva jeg sier! That’s a start.

sovereign-fram-mikk-liten.jpg sovereign-m-solbrille-liten.jpg

Hun er ikke gammel. Men hva gjør det. Med så mye attitude kommer du hvor langt du vil. Ønsker at jeg hadde det før, eller nå for den saks skyld. Hun disser de britiske jentene som avlyste tidligere i uka: Amy Winehouse og Lily Allen. But I’m here, you’ve gotta give me that! Mot slutten tør hun opp, vinker på de tøffe scenevaktene og fjerner fotoforbudet: If people want to take my picture, I don’t mind! Og de siste ordene fra scenen: Love you to pieces!

sovereign-avslappet-stor.jpg

Så i tilfelle du lurer: Ja! Hun var verdt å vente på.

I neste post kommer jeg tilbake med noen stemningsbilder fra festivalen. Støvler, hårpynt, regnvær og sånt. Stay tuned!

Ute og sykler (Øyafestivalen) 13. august 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , ,
14 comments

Det er lørdag på Øya. Jeg sitter på ei plastmatte og venter på Lady Sovereign, mens jeg lurer på om hun er verdt å vente på. Klokka er sju og jeg har vært her i hele dag. Hvilke band har jeg sett?

timbuktu-synger.jpg

Timbuktu åpnet dagen, og hiphop fra Skåne blir sjelden feil. Deilig med en musiker som virkelig ser ut til å like sin egen musikk! Du tror kanskje det er en selvfølge? Åh nei, det fins mange livstrøtte, overkule musikere der ute (og noen sjenerte). Men Timbuktu er ikke blant dem.

hukkelberg-sittende.jpg

Den neste jeg så var Hanne Hukkelberg. Hun hadde en sykkel stående opp ned midt på scenen, og et søppelkasselokk i hånda. Det er to av mange rare instrumenter jeg mistenker at folk bare bruker fordi de ser morsomme ut (wow! en sykkel, lurer på hva hun skal gjøre med den!?), ikke fordi de lager eksepsjonell lyd. Men greit nok, de var ikke bare til pynt, hun spilte faktisk på begge deler, og det var en mjuk og hyggelig konsert.

hukkelberg-sykkelspiller.jpg

Så var det Bjørn Torske med storband. Jeg stusset over dette, skulle Torske spille gladjazz nå, men selvfølgelig ikke. Det såkalte storbandet var en gjeng gutter som satt inne på scenen og spilte, og ikke mindre enn fem jenter som danset og tøyset på scenekanten som blikkfang.

torskebandet.jpg

Blant disse jentene var faktisk Aggi Peterson fra Frost, med lang svart kjole og en tjukk perlekveil rundt halsen, som stjal mesteparten av showet ved å leke klappelek med ei lubben jente med pandasminke og ørehårbøyle.

aggi-og-panda.jpg aggi-peterson.jpg

Men Bjørn Torske var også flink. Og det var tross alt hans musikk.

torsketromming-stor.jpg

Deretter, Rockettothesky. Det uttales neppe slik du tror, med mindre du er en insider. Noen artister bruker rare instrumenter, andre velger navn som straks gjør det klart om du kjenner dem, eller prøver å bløffe. Jenny Hval har ganske enkelt fjernet mellomrommene i Rocket to the Sky (rakett til himmelen). Hun ville ha et speisa navn for ikke å bli nok ei gitardame à la Marit Larsen (dette er ikke noe jeg bare finner på). Men uansett navnetriks ble hun dagens beste overraskelse: Sci-fi-gummistøvler, rosa blokkfløyte i gjennomsiktig plast, og en musikk som vekselvis var hissig og mellow. Og den gode nyheten: Du kan laste henne ned fra NRKs Urørt her!

rockettothesky-alene.jpg

Til slutt ramlet jeg tilfeldig innom Bloodlights, hvor en sexy, men uspiselig vokalist disset sine egne bandmedlemmer. Han dreit ut stedene de kom fra (alle i Østfold snakker rart), spøkte med at han var den eneste kjendisen i gruppa (han spilte i Gluecifer før), avbrøt dem midt i anekdoter og sa: Ærlig talt, når jeg overlater dere scenen må dere i det minste greie å LAGE LYD!!? Han var så usympatisk at jeg bare måtte forlate området (nåja, jeg likte ikke musikken heller). Og hevnen er søt, jeg tok ikke bilde av ham (hahaha).

Vil du vite om Lady Sovereign var verdt å vente på? Følg med…

Mellanrum (Lowden) 8. august 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
12 comments

Martina Lowdens vidunderlige, språksentrerte måte å avsløre nye vennskap på: »Vi. Sedan förra januarin har jag fått fyra nya anledningar att använda första person pluralis.« (s172)

Jeg hører at andre også leser Lowdens Allt med blyanten i hånda. Hvis tusen lesere leverte inn bøkene sine til en statistiker, som satte seg ned og studerte hvilke setninger de hadde merket ut – ville det finnes ett sitat som var streket under i hver eneste bok? Og ville det isåfall være bokas essens? Eller essensen av leserne. Hva med det totale antallet streker i bøkene – ville det si noe om boka, om innholdet og formen, eller bare om blyant og papir? Eller også om svakhet ved metoden.

»… men nu blev det för mycket. Så låt det bli mer. … jag är den som söker bindestreck men inget annat finner än skiljetecken, jag är den som trevar och trånar efter det rätta sättet att parera blankslaget mellan mig och de andra orden…« (s159)

Og hva med meg. Jeg og den kronglete, trassige personligheten min. Ville jeg helst ha vært en som streket under det samme som de andre? Eller ville jeg ha ønsket å finne noe eget, en gjemt perle, det aller hemmeligste gullkornet, som boka ikke fant noen annen verdig til å finne.

»Alla talar om mellanrum. Min redaktion, min mor och denna aktuella svenska litteratur. Men mellanrum är så vita och tomma! Och ordet i sig en synonym till avstånd. Nej, tacka vet jag de där svarta skriv- och skiljetecknen. Och bindestrecken.« (s170)

(Jeg har skrevet om Lowdens bok tidligere her.)

Symboler på mitt liv (Simpsons) 2. august 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Film, Kulturtips.
Tags:
9 comments

Det er to scener fra den nye Simpsons-filmen jeg håper ikke blir symboler på mitt liv. Den første handler om dårlige valg (det omstendelige framfor det praktiske, et valg basert på distraksjon), og den andre om angsten for å velge i det hele tatt (bedre å skyte seg i hodet enn å ta en risk).

Dilemma 1: Homer må komme seg til toppen av den digre osteklokka som dekker Springfield, for å fire seg ned gjennom et hull og redde medborgerne. Han prøver å klatre på glassflaten, men den er for glatt, så han løper til et militærlager etter hjelpemidler. Der inne ser vi det Homer ser: Ei hylle fra gulv til tak med utstyr. Midt i bildet lyser ei flygedrakt med jetmotorer, og Homer utstøter et gisp av lettelse. I neste øyeblikk løper han bort og griper en tube superlim. Vi ser ham dra seg oppover kuppelen med limet på hendene, omstendelig og langsomt, mens en bombe tikker inne i kuppelen.

Dilemma 2: Vi befinner oss på bakken inne i Springfield. Det er like før bomben skal sprenges, men mirakuløst får innbyggerne tak i en robot som kan uskadeliggjøre bomber (a bomb disarming robot). Problemet er at roboten er for menneskelig. Han må bestemme seg for hva han skal klippe over: La meg se, hvordan var det nå, den røde eller hvite ledningen? Ved siden av ham står en politimann med pistol i beltet, og med ett skriker roboten: Too much pressure! Han strekker ut hånda, griper pistolen og skyter seg selv i hodet.

simpsons-closeup-diagonal.jpg

Kollegaen min var mest bekymret for den siste scenen i filmen. Vi sto inne i salen med hver vår langkost og ventet på at publikum skulle gå ut. I det samme ble rulleteksten avbrutt av en animasjon. En kinovakt går gjennom salen på lerretet og plukker søppel. Han snur seg mot oss og snakker med jamrende stemme: «Assistent manager isn’t quite what it seemed to be.» Han feier videre med langsomme tak, før han avleverer punchline: «5 years of film school, for this?!» Kollegaen min gir fra seg et halvkvalt stønn. Han er master i filosofi. Til sammen har vi 12 års høyere utdanning.