jump to navigation

Det Knuste Vinduet 28. september 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
23 comments

Det er mange her i rommet som skriver. Som er vant til å lytte innover i seg selv, eller også kommer de på en idé, et tema, og tenker: dette kan jeg skrive om. Så gjør de det, og noen av tekstene blir publisert i dette bladet. På festen står det utstilt i hyllene langs veggen, bare å forsyne seg, gratis eksemplarer, noe som er, har jeg trodd, min beste grunn til å komme hit.

vinduet-jubileum.jpg

Men det var ingen god grunn, skal det vise seg, når jeg sitter hjemme og leser, den ene teksten etter den andre, med rykende tekopp i hånda. For jeg er ikke glad i tekster som behandler et tema, som handler om noe, så konstruert og flatt. Du begynner å lese, og i første avsnitt blir en skisse presentert, resten av teksten pensler den ut. Som i vinnernovellen, når ei ung jente står foran speilet og kler på seg brudekjolen. Hun gleder seg til det som skal skje, hvordan alle skal betrakte henne, når mannen står foran alteret og er verdens lykkeligste, fordi han får henne, og jeg tenker automatisk, hun kommer til å bli skuffet, han vil møte henne med forbehold, ikke se hvem hun er, kanskje svarer han nei. Like etter tenker jeg tøys, så platt kan det ikke bli, så flat kan en vinnernovelle ikke være. Så leser jeg videre, eller rettere sagt, hun som har skrevet novellen leser høyt, med vakkert modulert stemme, for lese kan hun, og utpå kvelden skal jeg gi henne en kompliment for dette, og hun skal svare takk, jeg er lærer og vant til å lese i forsamlinger, men jo mer hun leser, jo tydeligere blir det, at nettopp så flatt kan det være.

Ved bordet vårt er alle refusert, men ei jente håper at hun var på langlista, altså utvalget etter grovsorteringa, ellers ville hun vel ikke ha blitt invitert? Vi andre smiler av henne, for arrangementet lå på Underskog, åpent for alle til å melde seg på. Jenta blir skuffet, men foreslår at vi skal lage en egen antologi, de refusertes tekster, den kunne hete Det Knuste Vinduet. Alle er med på leken, unntatt D som er skeptisk, da måtte jeg lese dere først, sier han, for å se hvor dårlige dere er. Alle ler, for han har sikkert rett.

Fra et annet bord mottar vi en lapp, Gjerdesmutten Lyrikklubb søker nye medlemmer, folk smiler av dette, så deilig naivt, send lappen videre, og vi gjør det. D får en egen idé, tar fram dagboka, river ut en lapp og skriver: Glade Bifiles Forening, vi møtes hver søndag i kirketida på trappa til Litteraturens Hus, for spennende samvær, eventuelt samleie, bli med, vi venter på deg! Han skriver navn og telefonnummer på lappen, og sender den avgårde. Vi følger med på de alvorlige som leser, hvordan ansiktene sprekker i smil. Seinere på kvelden får D en telefon, en bergensk herrestemme med ironisk tone: Eg blir med, eg! Mens de prater går D ut på trappa, speider blant røykerne og får øye på mannen i jakke og slips, med ryggen til.

D sier til meg: Kom, vi må danse! Jeg rister på hodet, se rundt deg da, hvor stive alle er, nei kom igjen, sier D, vi begynner og de andre følger etter, men ingen ved bordet tror han har rett. Til slutt gir jeg likevel etter, det sorgløse smilet, de italienske krøllene, han kan ikke motstås, og man er da bohem. Vi gjør ikke skandale i Christiania Theater, men vi danser i Litteraturens Hus, blant svartkledde herrer med en tommel i bukselomma og damer med kontrollerte frisyrer. Vi danser mellom skråblikkene, ikke fordømmende, men forbausede, og skråsmilene, fremmedgjorte, eller fremmedgjørende. Men det gjør ingenting, for D hadde rett, det er deilig å danse.

Oppdatering: Jeg fant til slutt noe jeg likte i samlingen. Arild Rossebø burde ha vunnet, eller kanskje Karine Nyborg som ble nummer to. André Aronsen hadde moral. Og Knut Rage var den eldste, men skrev den yngste og fineste teksten. Men det er jo bare min mening, selvfølgelig.

Litterære figurer (Mono) 20. september 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.
22 comments

Litteratur på Mono, debutantkveld. Et møte med de vanlige litterære figurene, for anledningen med nye navn.

En kvinnelig poet fra Litterär Gestaltning i Gøteborg som leser med anstrengt dyp stemme og lager pauser midt i ordene, istedenfor mellom dem. En sjenert voksen kvinne som beskriver en oppvekst på landet med stillhet og mangel på stimulans, og lykkes i overkant godt. En hengslete nittenårig gutt med lys lugg som skriver oppstyltet om krigen, for å hylle sin bestefar. Ei ung jente med push-up som husker tilbake til da hun var fjortis, og leser side opp og ned om bestevenninna si. Ei eldre dame med flatt hår (tydelig nygredd) som skriver om kroppsvæsker og uttaler ordet sæd med lang æ. En kvinnelig akademiker som har forlest seg på kunnskap og vil hente en glemt historisk kvinne fram i lyset, men bommer på konkrete fakta som at det fantes penneskaft på 1700-tallet. En mannlig akademiker med midtskill og lange korketrekkere som med påtatt skjelvende stemme (han snakket normalt like før) brøler harmdirrende inn i mikrofonen: tilgi meg! tilgi meg!

Oppdatering: En annen blogger har også skrevet om denne kvelden, les gjerne innlegget hennes her (Linda på The Black Seasons Poems).

Henger i lampene (Felix) 18. september 2007

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk, Video.
Tags:
add a comment

Jeg henger i lampene på Dattera til Hagen. De stripete gule fra femtitallet, de grønne og blå lyskasterne, kanskje lysekrona, eller nei, men det føles slik. Jeg har klatret opp i vinduskarmen og ser hele scenen, det er Felix og en fyr med banjo, rammet inn av lampene, og et bånd av mørke bakhoder i underkant. Når jeg bare støtter albuen i veggen, setter hoftekammen ut og ikke detter ned, er det en kremplass.

felix-m-banjospiller.jpg

Like før sto jeg på gulvet, strakte hals og spurte kompisen min: ser du noe? Han ristet på hodet: jo, en cowboyhatt. Jeg tok en runde på gulvet og speidet som en tjuv, stanset foran vinduet og prøvde tyngden med en fot. Ved veggen sto en eldre mann med skjegg. Han spurte: Vil du opp? Jeg nikket, og han sa: Jeg tenkte også på den plassen, men du passer nok bedre der enn meg. Så holdt han ølen min og ga meg hånda til støtte, mens jeg klatret opp.

felix-ser-ned-m-hatt.jpg

Felix spiller bluesy countryrock, og nå kommer bandet hans på scenen. Fyren med banjo går av, han var gjesteartist, men jeg likte ham godt, det er noe eget ved banjo: smått hysterisk når det går raskt, eller tynt melankolsk når strengene plukkes. Vanlig rock kan bli baktungt, når trommene smaker av doven og humpende hest, da hjelper det lite med Springsteen-riff, jeg får lyst til å piske på hesten, eller også roe den ned. Jeg liker best de mjuke låtene, når stemmen og gitarene klager, og de tekstene hvor jeg merker at han leter etter noe, kanskje det samme som meg.

It’s like there’s a melody deep inside
that I can’t catch, and it’s haunting me
all the time… all the time
I try to find it and work it out
but when I get close I hit the rocks
every time… every time
When I get lonely the only thing that I do
is to keep on searching
And I play the blues

(fra teksten til «Inner Melody», Felix EP 2007)

telys-vegg-cut-hee.jpg

Første gang jeg møtte Felix var en rolig kveld på Filmteatret, hvor vi jobbet sammen. Felix fortalte meg om jenter, og på et tidspunkt tok han opp mobilen og sa: Nå skal jeg ringe til ei jente i kiosken og få henne til å bli forelska i meg! Så ringte han og snakket med innsmigrende stemme, jenta virket overrasket, men han varmet henne opp, ville treffe henne, lovte å smse henne snart. Han la på og snudde seg mot meg: Virket det, tror du? Blir hun forelska? Han lo, mens jeg så for meg de unge jentene, med knisesmil og store runde øyne, og marihønespenner i håret, og jeg fikk lyst til å kline ham oppetter veggen og skrike: DU GJØR IKKE SÅNN MOT SØTE SMÅ JENTER SOM LETT BLIR FORELSKA! Men seinere på kvelden satt vi i kassa og ventet på at filmen skulle ta slutt, og reiv ut sider av filmbladene og brettet svaner av dem (det var på den tida da Origamijenta gikk på kino), og jeg tilga ham.

felix-m-gitarist-profil.jpg

Det er slippefest i kveld, og vi får EPen i døra. Du kan kjøpe den hos Felix på MySpace, hvor du også kan høre låter og se video av den aller fineste, «Inner Melody» (tekst ovenfor). Videoen fins ikke på YouTube, så jeg får ikke lagt den ut her. Han lager også musikkvideoer for andre, sjekk gjerne ut filmsiden til Pål Felix Fossum (Felixfilm). Og enda bedre: Bandet spiller i Oslo igjen om bare to uker. Kom og hør dem på Skuret onsdag 3. oktober!

Jeg vil nøkle en bil (Delpy) 14. september 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Film, Foto/tegninger, Kulturtips.
Tags:
5 comments

Nå tenkte jeg å fortelle om en film, 2 Days in Paris, av Julie Delpy. Men siden jeg ikke skal fortelle nok om filmen til at det blir en hel anmeldelse, får du ikke se bilder fra filmen, men fra kinoen hvor jeg så den.

vikatakspeil-maxi.jpg

Dette er speiltaket over trappa på Vika kino. Jeg står der og tar bilde, men det syns nesten ikke. Derimot ser du møblene i kjelleren speile seg.

akerbrygge-kraner.jpg

Og her ser du utsikten mot Aker Brygge fra utslippsdørene, der du kommer ut etter å ha sett filmen. Det er mellom første og annen forestilling, så sola er nettopp gått ned. Men forretningsbygget midt imot fanger ennå noen stråler.

vikabygning-sunset.jpg

Det jeg vil fortelle fra 2 Days in Paris er en scene hvor Julie Delpy, faren og kjæresten hennes går gjennom gatene i Paris. Julie (som står for regi, manus, hovedrolle og musikk i filmen) og den kranglevorne faren (som også er Julies far i virkeligheten) skravler om et eller annet, og imens rekker faren ut hånda og nøkler alle bilene som står parkert med et hjul på fortauet.

Det morsomme er at han gjør det som den naturligste sak i verden. Han rusler i gata og skravler med Julie, rekker ut hånda og skraper hardt, setter dype riper i lakken på bil etter bil. Han går forbi noen biler som bare står parkert i gata, men så kommer det én med hjulet på fortauet igjen, han glor på den, rekker ut hånda og skraper opp hele sida mens han går. Verken han eller Julie nevner det som skjer med et ord, mens den amerikanske kjæresten blir stadig mer sjokkert. Han prøver å bryte inn, men får ingen oppmerksomhet fra faren, vender seg til Julie som også overser ham, men til slutt begynner hun oppgitt å forklare hvorfor: Du skjønner, pappa liker ikke at de parkerer på fortauet. Når kjæresten ikke gir seg blir hun nødt til å si fra til faren, som himler med øynene og synes at kjæresten er verdens største pyse.

Jeg bare elsker denne scenen. Og jeg får lyst til å gjøre (nesten) det samme: Nøkle alle bilene som står parkert i sykkelveiene i Oslo.

konserthusplassen-lamper.jpg

Dette bildet er fra motsatt side av Vika kino, på Konserthusplassen.

Appelsin med jordbær 10. september 2007

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
14 comments

Utenfor Parkteatret, sitter ved et bord med sinnssykt gul appelsinjuice i et glass pyntet med jordbær. Jordbæret er delt i to og svømmer i det gule som blod i eggeplomme. Det er min form for hangover-medisin.

appelsinjordbar-glass-max.jpg

Tar et bilde av glasset mitt, halvfullt, halvtomt. Flipper gjennom bildene fra kvelden før, både dem i kameraet og de andre, viktigste, i hodet. Vernissage på Vigelandsmuseet, mumlende studier av forvirrende kunst. Fest med de ansatte etterpå, oppdagelsesferd i hemmelige kjellerganger, oss i fnisende gåsegang under huset, med vinglassene vippende i hånda, mellom skumle gipsfigurer med hvite stirrende øyne, modeller av skulpturene i parken.

vigelandsvin-lite.jpg museflettejente-liten2.jpg

Seinere på Kunstnernes Hus, videokunstnerne samtaler om vanskeligheten ved å jobbe med en kunstform som minner så mye (og allikevel så lite) om andre og mer lettfordøyelige uttrykk. En lydkunstner har samme problem: Bilder skal henge på veggen, ingen tvil om det, men jeg, hvordan kan jeg best vise fram det jeg lager? Utstilling, musikk fra en scene, lyd til en film?

Har du noengang kjøpt soundtracket til en film du likte, men bare orket å lytte til halve plata? Resten er støy, kjedsomhet, lydkulisser uten mening. Løsrevet fra bilder, tekst og melodi blir lyden poengløs. Det samme gjelder bilder, de trenger en historie. Da hjelper det lite at livet er slik, fragmentert, planløst, ihvertfall mitt. Øyeblikkene, periodene, vennskapene og kjærlighetene, alt som ikke varer, hvor leder det hen, hva vil det meg? Trangen til begynnelser, den manglende evnen til konklusjoner, motviljen mot å sette kronen på verket.

marshallvegg-hel.jpg

Et paradoks fra utstillingen: Mathias Faldbakkens lydvegg uten lyd, med digre Marshall-høyttalere stablet fra gulv til tak. De er tause, som et gravmonument over musikken, døde objekter løsrevet fra sin funksjon, sorgen over alt som forstummer, melankolien etter en konsert (”Away From Sound”, 2005).

blyantkunst-max.jpg blyantkunst-utsnitt.jpg

Og Kristjan Gudmundssons #-tegn laget av grafitt, det stoffet som finnes i blyanter («Drawing Helvetica Medium (#)», 2007). Enda et gravmonument, over skriblingens død i det digitaliserte samfunn? Men skriblingen er ikke død. Jeg skribler dette med kulepenn på en serviett.

Det fysiske dør ikke ut, selv om det digitale kommer til, det finnes mange rom i verden, noen for de store, men flest for oss små. Som i Julian Opies klynger av hus, liten-større-størst (”Imagine it’s raining”, 1993).

hus3str-vidvinkel.jpg

Ei jente kommer til bordet mitt og spør hva jeg drikker. Jeg svarer: presset appelsin, og hun bestiller det samme. Men den kommer uten jordbær, hun får stjernefrukt istedet, glasset er helgult og hun virker skuffet. Appelsin uten jordbær er som kunst uten snert eller liv uten nerve.

appelsinjordbar-utsnitt.jpg

Utstillingen «Gjensyn og fremtiden» kan du se i Vigelandsmuseet fram til 28. oktober. Nypresset juice (eple og appelsin) kan du drikke på Parkteatret når som helst (les bygningens historie, og hva som skjer i baren).

Mandelas lille storhet (Bille August) 5. september 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Sitater.
12 comments

Jeg liker dette grepet med å vise historiens begivenheter gjennom små folks øyne. Men det bør ikke være hvilke som helst småfolk. Det bør være en mann eller kvinne som er sentralt plassert, og gjerne får betydning for hendelsene uten å styre dem. I Bille Augusts siste film Goodbye Bafana blir Sør-Afrikas nyere historie fortalt gjennom skjebnen til en av Nelson Mandelas fangevoktere på Robben Island. Ikke en hvilken som helst fangevokter, men en hvit mann som snakker stammespråket Xhosa, og derfor kan sensurere brev, avlytte samtaler, overvåke besøk – og bringe kunnskapen videre til sine overordnede.

goodbye-bafana-mini1.jpg

Etterhvert går det opp for ham hvilke konsekvenser informasjonen kan bringe over dem han overvåker. Da velger han å avsløre for Mandela at han snakker språket, og legger grunnlaget for et slags vennskap mellom dem. Eller rettere sagt, livene deres blir sammenvevd, på overraskende og stort sett ufrivillige måter. Det er et klassisk plott, senest sett i den tyske filmen De andres liv fra 2006 (en av fjorårets beste kinoopplevelser for min del): Spionen får sympati med overvåkningsobjektet, gir seg til kjenne eller hjelper i det skjulte, blir oppdaget og straffet, men får oppreisning til slutt.

Budskapet i filmen blir aldri propaganda, og August styrer unna sentimental dveling ved lidelse og sjelekvaler. Antakelig er det dette som får enkelte kritikere til å kalle filmen uengasjert, men jeg liker denne balanserte og lavmælte tonen. Filmen er opplysende, men foregir ikke å vise hele bildet (noe den lille mann uansett aldri ser). Kunnskapen kommer i mindre porsjoner som aha-opplevelser hos Gregory. Hans oppdagelser blir våre oppdagelser, og selv om historien er velkjent har jeg fortsatt ting å lære. Som at ANCs manifest (frihetserklæringen) var totalforbudt, ikke bare å eie, men å lese og kjenne innholdet i. Dermed kunne myndighetene innbille folk at innholdet var mer skremmende enn det var. Gregory tror at planen er å massakrere de hvite, men blir utfordret av Mandela til å undersøke selv, og finner ut at intensjonen tvert imot er like rettigheter og fredelig sameksistens.

Skuespillerne gjør en respektabel jobb, spesielt Joseph Fiennes, den vakre britiske skuespilleren med de lange og konstant sammenfiltrede øyevippene. Så får det heller være at Mandela spilles av Dennis Haysbert, den velfødde amerikaneren som var verdens mest irriterende president i tv-serien 24 (jeg lengtet hele tida etter at terroristene skulle ta livet av ham). Han et pussig valg som Mandela, den lille skinntørre gubben med den store personligheten, som tynn og herjet etter 27 år i fengselet likevel kunne tiltrekke seg blikk i en folkemengde. Noe Haysbert riktignok også gjør, når han mot slutten lunter ut av fengselsportene som en imposant elefant, men den fysiske størrelsen tatt i betraktning virker det jo som en langt mindre bragd.

bafana-stickfight.jpg

Filmens nøkkelscene kommer når vokter Gregory endelig avslører for Mandela hvilke skyldfølelse han bærer på. Han greier ikke å ta imot den store lederens vennskap ute å innrømme at han har bidratt til å sende ANC-medlemmer i døden. Da rister Mandela på hodet og sier: Vi har alle vår jobb å gjøre i dette livet. Ikke la deg stoppe av bitterhet eller skyld. Det vi trenger nå er å tenke framover, og leve sammen.