Appelsin med jordbær 10. september 2007
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.trackback
Utenfor Parkteatret, sitter ved et bord med sinnssykt gul appelsinjuice i et glass pyntet med jordbær. Jordbæret er delt i to og svømmer i det gule som blod i eggeplomme. Det er min form for hangover-medisin.
Tar et bilde av glasset mitt, halvfullt, halvtomt. Flipper gjennom bildene fra kvelden før, både dem i kameraet og de andre, viktigste, i hodet. Vernissage på Vigelandsmuseet, mumlende studier av forvirrende kunst. Fest med de ansatte etterpå, oppdagelsesferd i hemmelige kjellerganger, oss i fnisende gåsegang under huset, med vinglassene vippende i hånda, mellom skumle gipsfigurer med hvite stirrende øyne, modeller av skulpturene i parken.
Seinere på Kunstnernes Hus, videokunstnerne samtaler om vanskeligheten ved å jobbe med en kunstform som minner så mye (og allikevel så lite) om andre og mer lettfordøyelige uttrykk. En lydkunstner har samme problem: Bilder skal henge på veggen, ingen tvil om det, men jeg, hvordan kan jeg best vise fram det jeg lager? Utstilling, musikk fra en scene, lyd til en film?
Har du noengang kjøpt soundtracket til en film du likte, men bare orket å lytte til halve plata? Resten er støy, kjedsomhet, lydkulisser uten mening. Løsrevet fra bilder, tekst og melodi blir lyden poengløs. Det samme gjelder bilder, de trenger en historie. Da hjelper det lite at livet er slik, fragmentert, planløst, ihvertfall mitt. Øyeblikkene, periodene, vennskapene og kjærlighetene, alt som ikke varer, hvor leder det hen, hva vil det meg? Trangen til begynnelser, den manglende evnen til konklusjoner, motviljen mot å sette kronen på verket.
Et paradoks fra utstillingen: Mathias Faldbakkens lydvegg uten lyd, med digre Marshall-høyttalere stablet fra gulv til tak. De er tause, som et gravmonument over musikken, døde objekter løsrevet fra sin funksjon, sorgen over alt som forstummer, melankolien etter en konsert (”Away From Sound”, 2005).
Og Kristjan Gudmundssons #-tegn laget av grafitt, det stoffet som finnes i blyanter («Drawing Helvetica Medium (#)», 2007). Enda et gravmonument, over skriblingens død i det digitaliserte samfunn? Men skriblingen er ikke død. Jeg skribler dette med kulepenn på en serviett.
Det fysiske dør ikke ut, selv om det digitale kommer til, det finnes mange rom i verden, noen for de store, men flest for oss små. Som i Julian Opies klynger av hus, liten-større-størst (”Imagine it’s raining”, 1993).
Ei jente kommer til bordet mitt og spør hva jeg drikker. Jeg svarer: presset appelsin, og hun bestiller det samme. Men den kommer uten jordbær, hun får stjernefrukt istedet, glasset er helgult og hun virker skuffet. Appelsin uten jordbær er som kunst uten snert eller liv uten nerve.
Utstillingen «Gjensyn og fremtiden» kan du se i Vigelandsmuseet fram til 28. oktober. Nypresset juice (eple og appelsin) kan du drikke på Parkteatret når som helst (les bygningens historie, og hva som skjer i baren).
Åh, det så godt ut!! 🙂
Og Kristjan Gudmundssons #-tegn laget av grafitt var helrått! DET skulle jeg gjerne hatt på veggen… Stilig, stilig!
Men #-tegnet er skikkelig stort! Høyere enn meg.
Og jeg tror det ville blitt vanskelig å henge på veggen, du måtte nok ha stilt det på gulvet. Tenk hvor lett det er å knekke spissen på en blyant!
Forresten glemte jeg å fortelle at teknikerne ble superskitne på hendene av å montere kunstverket. De så ut som om de var blitt tegnet på av et troll med en kjempeblyant 😀
Det var en utrolig flott reise, fra toppen til bunnen. Inspirerende i både ord og bilder!
Må få med meg den utstillingen 🙂
Tusen takk, Jill! Så fint når du sier, det var som en reise 🙂
Jeg har ofte tenkt på det med bloggposter, hvis de er lange, at man aldri ser hele på en gang, som en avisartikkel. En bloggpost blir oppdaget gradvis, mens man leser nedover. Da kan det kjennes som du sier, at man «reiser» i den! (Og jeg er alltid svak for reisemetaforer…)
Hyggelig å få være med på utstilling på denne måten. 🙂 For min del ble Marshall-høytalerne litt «Gjensyn med fortiden», for jeg hadde en samboer en gang i tiden som insisterte på å ha en sånn som soveromsmøbel. Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri likte den. Gravmonument over musikken, he he… 😉
Frykt ikke, Oda. 😉 Jeg har en perfekt plass for det nummertegnet. Og vaske meg etter montering ville vært et lite offer. At det hadde kunnet gå i stykker, ville vært verre. Enig der.
Det eneste jeg er veldig i tvil om er bankkontoen. Den tror jeg er i minste laget for så store «nummer» og summer som dette. 😉
Men uansett – man trenger jo ikke få alt man peker på (som min mor alltid sa). Hva skal man da drømme om?
Leselama: Haha, du har helt rett. Jeg lurer på hvor mange sånne visdomsord som egentlig er forsvarsmekanismer? Selv pleier jeg å si: Hvorfor kjøpe ting når jeg kan ta bilde av dem? Et bilde tar jo mye mindre plass 😉
Spectatia: Wow, på soverommet! Og uten at det skulle komme musikk ut av den, antar jeg? Da hadde han vel rett, lydkunstneren på festen. Han påsto at Marshall-høyttalere nærmest var for ikoner å regne, at de fleste lydfolk ble fylt av ærefrykt bare ved synet av dem.
Appelsin og jordbær er en genial kombinasjon… Mmm…
Ja, det er noe for både øye og smak 🙂
«Som blod i eggeplomme»
Der forsvant appetitten min, gitt.
haha, men rå kjøttdeig og egg (biff tartar) er jo hangover-medisin blant de fine. for ikke å snakke om tomatjuice (som jeg synes minner om å drikke pizza). men du er kanskje vegetarianer du? 😉
Reise-metaforen er fin. Du tar oss med på Vigelandsmuseet og Parkteateret og jeg lærer litt av hvert (om deg, moderne kunst og appelsin og jordbær). Fine bilder.
”Det fysiske dør ikke ut, selv om det digitale kommer til, det finnes mange rom i verden, noen for de store, men flest for oss små.” Det liker jeg.
Tusen takk, Bridgehill, og velkommen hit!
Jeg tenkte på det du sa om kontekst borte hos deg: at den ikke er uvesentlig, selv i en blogg. Du har nok rett, om ikke annet så er det vel konteksten vi skriver om, kanskje indirekte, men den skinner gjennom. Og kanskje er det den vi er nysgjerrige på. Som når du lærer om meg, selv om jeg skriver om kunst 🙂
[…] (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker […]