Appelsin med jordbær

Utenfor Parkteatret, sitter ved et bord med sinnssykt gul appelsinjuice i et glass pyntet med jordbær. Jordbæret er delt i to og svømmer i det gule som blod i eggeplomme. Det er min form for hangover-medisin.

Tar et bilde av glasset mitt, halvfullt, halvtomt. Flipper gjennom bildene fra kvelden før, både dem i kameraet og de andre, viktigste, i hodet. Vernissage på Vigelandsmuseet, mumlende studier av forvirrende kunst. Fest med de ansatte etterpå, oppdagelsesferd i hemmelige kjellerganger, oss i fnisende gåsegang under huset, med vinglassene vippende i hånda, mellom skumle gipsfigurer med hvite stirrende øyne, modeller av skulpturene i parken.

Seinere på Kunstnernes Hus, videokunstnerne samtaler om vanskeligheten ved å jobbe med en kunstform som minner så mye (og allikevel så lite) om andre og mer lettfordøyelige uttrykk. En lydkunstner har samme problem: Bilder skal henge på veggen, ingen tvil om det, men jeg, hvordan kan jeg best vise fram det jeg lager? Utstilling, musikk fra en scene, lyd til en film?

Har du noengang kjøpt soundtracket til en film du likte, men bare orket å lytte til halve plata? Resten er støy, kjedsomhet, lydkulisser uten mening. Løsrevet fra bilder, tekst og melodi blir lyden poengløs. Det samme gjelder bilder, de trenger en historie. Da hjelper det lite at livet er slik, fragmentert, planløst, ihvertfall mitt. Øyeblikkene, periodene, vennskapene og kjærlighetene, alt som ikke varer, hvor leder det hen, hva vil det meg? Trangen til begynnelser, den manglende evnen til konklusjoner, motviljen mot å sette kronen på verket.

Et paradoks fra utstillingen: Mathias Faldbakkens lydvegg uten lyd, med digre Marshall-høyttalere stablet fra gulv til tak. De er tause, som et gravmonument over musikken, døde objekter løsrevet fra sin funksjon, sorgen over alt som forstummer, melankolien etter en konsert (”Away From Sound”, 2005).

Og Kristjan Gudmundssons #-tegn laget av grafitt, det stoffet som finnes i blyanter («Drawing Helvetica Medium (#)», 2007). Enda et gravmonument, over skriblingens død i det digitaliserte samfunn? Men skriblingen er ikke død. Jeg skribler dette med kulepenn på en serviett.

Det fysiske dør ikke ut, selv om det digitale kommer til, det finnes mange rom i verden, noen for de store, men flest for oss små. Som i Julian Opies klynger av hus, liten-større-størst (”Imagine it’s raining”, 1993).

Ei jente kommer til bordet mitt og spør hva jeg drikker. Jeg svarer: presset appelsin, og hun bestiller det samme. Men den kommer uten jordbær, hun får stjernefrukt istedet, glasset er helgult og hun virker skuffet. Appelsin uten jordbær er som kunst uten snert eller liv uten nerve.

Utstillingen «Gjensyn og fremtiden» kan du se i Vigelandsmuseet fram til 28. oktober. Nypresset juice (eple og appelsin) kan du drikke på Parkteatret når som helst (les bygningens historie, og hva som skjer i baren).