Jeg vil nøkle en bil (Delpy)

Nå tenkte jeg å fortelle om en film, 2 Days in Paris, av Julie Delpy. Men siden jeg ikke skal fortelle nok om filmen til at det blir en hel anmeldelse, får du ikke se bilder fra filmen, men fra kinoen hvor jeg så den.

Dette er speiltaket over trappa på Vika kino. Jeg står der og tar bilde, men det syns nesten ikke. Derimot ser du møblene i kjelleren speile seg.

Og her ser du utsikten mot Aker Brygge fra utslippsdørene, der du kommer ut etter å ha sett filmen. Det er mellom første og annen forestilling, så sola er nettopp gått ned. Men forretningsbygget midt imot fanger ennå noen stråler.

Det jeg vil fortelle fra 2 Days in Paris er en scene hvor Julie Delpy, faren og kjæresten hennes går gjennom gatene i Paris. Julie (som står for regi, manus, hovedrolle og musikk i filmen) og den kranglevorne faren (som også er Julies far i virkeligheten) skravler om et eller annet, og imens rekker faren ut hånda og nøkler alle bilene som står parkert med et hjul på fortauet.

Det morsomme er at han gjør det som den naturligste sak i verden. Han rusler i gata og skravler med Julie, rekker ut hånda og skraper hardt, setter dype riper i lakken på bil etter bil. Han går forbi noen biler som bare står parkert i gata, men så kommer det én med hjulet på fortauet igjen, han glor på den, rekker ut hånda og skraper opp hele sida mens han går. Verken han eller Julie nevner det som skjer med et ord, mens den amerikanske kjæresten blir stadig mer sjokkert. Han prøver å bryte inn, men får ingen oppmerksomhet fra faren, vender seg til Julie som også overser ham, men til slutt begynner hun oppgitt å forklare hvorfor: Du skjønner, pappa liker ikke at de parkerer på fortauet. Når kjæresten ikke gir seg blir hun nødt til å si fra til faren, som himler med øynene og synes at kjæresten er verdens største pyse.

Jeg bare elsker denne scenen. Og jeg får lyst til å gjøre (nesten) det samme: Nøkle alle bilene som står parkert i sykkelveiene i Oslo.

Dette bildet er fra motsatt side av Vika kino, på Konserthusplassen.