Jeg vil nøkle en bil (Delpy) 14. september 2007
Posted by Oda in Anekdoter, Film, Foto/tegninger, Kulturtips.Tags: Kino
trackback
Nå tenkte jeg å fortelle om en film, 2 Days in Paris, av Julie Delpy. Men siden jeg ikke skal fortelle nok om filmen til at det blir en hel anmeldelse, får du ikke se bilder fra filmen, men fra kinoen hvor jeg så den.
Dette er speiltaket over trappa på Vika kino. Jeg står der og tar bilde, men det syns nesten ikke. Derimot ser du møblene i kjelleren speile seg.
Og her ser du utsikten mot Aker Brygge fra utslippsdørene, der du kommer ut etter å ha sett filmen. Det er mellom første og annen forestilling, så sola er nettopp gått ned. Men forretningsbygget midt imot fanger ennå noen stråler.
Det jeg vil fortelle fra 2 Days in Paris er en scene hvor Julie Delpy, faren og kjæresten hennes går gjennom gatene i Paris. Julie (som står for regi, manus, hovedrolle og musikk i filmen) og den kranglevorne faren (som også er Julies far i virkeligheten) skravler om et eller annet, og imens rekker faren ut hånda og nøkler alle bilene som står parkert med et hjul på fortauet.
Det morsomme er at han gjør det som den naturligste sak i verden. Han rusler i gata og skravler med Julie, rekker ut hånda og skraper hardt, setter dype riper i lakken på bil etter bil. Han går forbi noen biler som bare står parkert i gata, men så kommer det én med hjulet på fortauet igjen, han glor på den, rekker ut hånda og skraper opp hele sida mens han går. Verken han eller Julie nevner det som skjer med et ord, mens den amerikanske kjæresten blir stadig mer sjokkert. Han prøver å bryte inn, men får ingen oppmerksomhet fra faren, vender seg til Julie som også overser ham, men til slutt begynner hun oppgitt å forklare hvorfor: Du skjønner, pappa liker ikke at de parkerer på fortauet. Når kjæresten ikke gir seg blir hun nødt til å si fra til faren, som himler med øynene og synes at kjæresten er verdens største pyse.
Jeg bare elsker denne scenen. Og jeg får lyst til å gjøre (nesten) det samme: Nøkle alle bilene som står parkert i sykkelveiene i Oslo.
Dette bildet er fra motsatt side av Vika kino, på Konserthusplassen.
Du har fascinerende bilder som vanlig, flott å se!
Og enig, kan være fristende å nøkle bilene til tider 😉
Men åh, nå fikk jeg noe å lure på resten av dagen! Denne filmen har jeg jo ikke sett, og det høres ikke ut som den er basert på noen bok heller, men en lignende scene med en person som går løs på en masse biler på en for ham nesten selvfølgelig måte virker så utrolig kjent for meg…! Hvor har jeg det fra? Ja ja, jeg får lure en stund. Regn med at jeg kommer tilbake når/hvis jeg kommer på det.
Herlig stemning på bildene, forresten! Så kule pasteller det ble på det forretningsbygget. 🙂 *Vinke, vinke til Aker brygge her borte fra Stockholm*
Takk, begge to!
Villkatta: Ja, ikke sant? Og tankene er jo fri. Men er redd jeg mangler mot til å skride til handling 😦
Spectatia: Kan det være en vanlig fantasi? Det er jo noe med disse blanke fine bilene som vekker aggresjonen i en fattig stakkar. Ikke bare har andre råd til statussymboler, men de breier seg hemningsløst ut over fellesområdene… Kom endelig tilbake hvis du finner ut av det!
…var ellers filmen bra? *vurderer å gå på kino, men hva?*
2 days in Paris er helt grei, men ikke noe must.
Den beste filmen på kino akkurat nå synes jeg er «Irina Palm». Her spiller gode gamle Marianne Faithful en bestemor som tar seg en ny og tvilsom jobb – som rødlysdistriktets Wanking Widow. Det høres trist ut, men nei. Filmen er både poetisk, opprørsk, romantisk og morsom. Og Marianne Faithfull spiller glitrende.