jump to navigation

Litterære figurer (Mono) 20. september 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.
trackback

Litteratur på Mono, debutantkveld. Et møte med de vanlige litterære figurene, for anledningen med nye navn.

En kvinnelig poet fra Litterär Gestaltning i Gøteborg som leser med anstrengt dyp stemme og lager pauser midt i ordene, istedenfor mellom dem. En sjenert voksen kvinne som beskriver en oppvekst på landet med stillhet og mangel på stimulans, og lykkes i overkant godt. En hengslete nittenårig gutt med lys lugg som skriver oppstyltet om krigen, for å hylle sin bestefar. Ei ung jente med push-up som husker tilbake til da hun var fjortis, og leser side opp og ned om bestevenninna si. Ei eldre dame med flatt hår (tydelig nygredd) som skriver om kroppsvæsker og uttaler ordet sæd med lang æ. En kvinnelig akademiker som har forlest seg på kunnskap og vil hente en glemt historisk kvinne fram i lyset, men bommer på konkrete fakta som at det fantes penneskaft på 1700-tallet. En mannlig akademiker med midtskill og lange korketrekkere som med påtatt skjelvende stemme (han snakket normalt like før) brøler harmdirrende inn i mikrofonen: tilgi meg! tilgi meg!

Oppdatering: En annen blogger har også skrevet om denne kvelden, les gjerne innlegget hennes her (Linda på The Black Seasons Poems).

Advertisements

Kommentarer»

1. Jorid - 20. september 2007

Herlig beskrivelse, jeg følte at jeg var der 🙂 Og sånne opplesninger, det er nå så som så… og av og til blir det fryktelig pinlig….

2. Oda - 20. september 2007

hehe, ja, men det kan være morsomt også. hvis man greier å legge pinlighetsbrillene vekk. noe jeg ikke er så flink til, en litt for teatralsk stemme kan være nok til at jeg går glipp av innholdet, som hos den krøllete akademikeren…

3. rune - 20. september 2007

wow, du er mye mer observant enn meg, jeg var som vanlig mer opptatt av publikum enn av de som leste, men, ja, det var en del merkelige tonefall og artikuleringer ute blant debutantene.

4. Oda - 20. september 2007

Og jeg som trodde du var veldig litterært orientert?
Men må innrømme at jeg lett blir opptatt av publikum selv. Og så har jeg denne tendensen til å SE mer på de som leser, enn jeg hører på dem. Men prøver å skjerpe meg, de kan jo være den nye vinen (hm…)

5. Bridgehill - 20. september 2007

Du er en svært observant tilskuer og kreativ formidler (også med kamera), f. eks. i de tre siste postene. Liker særlig dine musikalske beskrivelser. Han akademikeren har jeg også sansen for (sikkert siden jeg er en selv).
Artig å lese/se noe som i utgangspunktet er så forskjellig fra de inntrykk jeg til daglig utsetter meg for, men uten at det fremstår som fremmed. Jeg går på kino, konsert og kunstutstillinger, men ikke med samme inderlighet som deg, i hvert fall ikke i formidlinga.

6. othilie - 20. september 2007

Hmmm, opplesing er en kunst å klare godt. Jeg hater Märtha og hennes eventyrlesing, den er så «fake» for meg at jeg blir sur. Nå hører jeg ikke på lydbøker heller så jeg vet ikke om noen jeg syns er udelt gode på å formidle. Eneste jeg har vage minner av er Finn Carling fra barndommen og jeg lot meg altså ikke forstyrre av hans ukontrollerte kroppsspråk pga sykdom. Men han var spesiell også. Jeg likte det men om det var bra??? Det vet jeg ikke. Og jeg merker at jeg syns det er «tøft» å lese høyt siden jeg har dialekt selv og leser nok mer genuint nord-norsk når jeg leser høyt fordi jeg fokuserer maksimalt enn når jeg snakker for da bruker jeg ubevisst det østnorske tonefallet. Et eller annet med at det ikke må være for «dramatisk» og heller ikke «falskt» (knoting). Misunner ikke de stakkars debutantene, jeg.

7. Oda - 21. september 2007

Bridgehill: Det var utrolig fint sagt, nå ble jeg glad. Fint at du liker musikkpostene, jeg trekker alltid pusten litt ekstra når jeg beskriver musikk. Å fange en kunstform med en annen, lyd med ord, det er en utfordring. – Akademikeren med krøllene fikk forresten mye applaus, han traff visst en nerve, kanskje drømmer mange om tilgivelse?

Othilie: Nå fikk du meg til å tenke over hva som er god formidling. Lett å henge seg opp i det dårlige, men hva er godt? Ikke for sterkt og ikke for svakt, en balanse. Dialekt, ja du har rett, det er et element, selv østnorsk er jo ikke entydig. Jeg tenker mye på rett balanse mellom a/e-endinger, tjukke vokaler og hvor mange konsonanter det lyder bra å svelge. At språket skal kjennes godt i munnen, men ikke være utstudert.

Märtha greier jeg heller ikke å høre på, hun leser overdrevent, som om hun bruker en teknikk som er for voldsom for henne. Jeg tror hun er sjenert, og burde valgt en mer nøytral form. Innerst inne synes hun det er pinlig å spille skuespill, og da blir det pinlig å lytte, følelsen smitter. Har jeg tenkt. Men hun er jo populær, så kanskje tar jeg feil.

8. Elin - 21. september 2007

Jeg skulle gjerne hatt tid til litteraturkveld på Mono, men det kræsjer med andre ting… *sukk*

9. Oda - 21. september 2007

Travel du, Elin?
Det er litteraturkveld på Mono annenhver onsdag hele høsten, så skulle det dukke opp en luke får du sjansen igjen.

10. Calvin - 21. september 2007

Jeg går nesten bare på sånne arrangementer for å treffe venner. Nå sist leste en av dem, til og med. Ofte henger jeg meg så mye opp i måten de leser på at jeg ikke får med meg innholdet i teksten… tror ikke jeg går glipp av så veldig mye, egentlig.

Har du sett den Elling-filmen der hovedpersonen går på diktopplesning? Der er det en dame som parodierer lesemåten til typiske (norske?) lyrikere på en herlig måte.

Hvis jeg noensinne blir forfatter, lover jeg å ha en mer hensiktsmessig, kommunikativ måte å lese opp tekster på. Dette er showbusiness.

11. Oda - 21. september 2007

Velkommen hit, Calvin! Så du var også på Mono? Og kjente en av de som leste? Hm. Det var vel kanskje noen av dem som ikke ville likt beskrivelsen min…

Showbiz, ja. Tror egentlig poetene tenker nettopp det, at det ikke duger å lese rett fram, de må finne på noe slik at det blir show. Men hvis man ikke har en kontrabass som humper i bakgrunnen (slik jeg tror den ofte gjorde mens stilen ble utviklet) virker jo det rare tonefallet litt mindre musikalsk.

12. Calvin - 22. september 2007

Takk for velkomst! Vet ikke om hun ville hatt noe imot beskrivelsen din. Den er ikke urimelig eller feil.

Kanskje du har rett om opphavet til de lesemåtene vi observerer hos diktere. Men hvorfor holder folk på sånn nå? Jeg skjønner at det er en konvensjon, på samme måte som det er en konvensjon at melankolske popsangere synger så utydelig og jamrende at man ikke får med seg noe av teksten, men jeg skjønner ikke at unge folk opprettholder en konvensjon som bare er dum.

13. Oda - 23. september 2007

Jeg lurer også på det: hvorfor holder unge folk på sånn nå?
(Hvis noen poeter leser dette er de velkomne til å svare.)
Kanskje er de redde for at ordene ikke skal stå seg godt nok alene? De vil lage en uhverdagslig setting, for at diktene skal virke mindre trivielle? Men istedet blir det distraherende på en dårlig måte.

Selv er jeg ikke akkurat noe konsentrasjonsfantom, og da er det vanskelig nok å få med seg innholdet i en tekst som er så komprimert som et dikt. Hvis lesemåten attpåtil blir rar på grensen til pinlig (som Jorid nevnte) er det fort gjort at jeg blir sittende og tenke på andre ting, eller glo på hårfasonger og klær (de kan jo være like rare), og det hadde vel ikke dikteren planlagt (men litt gøy er det jo).

14. Calvin - 23. september 2007

Av en eller grunn får denne debatten meg til å tenke på Nina:

15. Oda - 23. september 2007

🙂 Bestevenninna mi på barneskolen het Nina Hagen. Helt sant.
Hun var ganske vill (en kløpper på pil og bue, og dyppet katter i vaskebaljer opp ned, etter halen), og veldig stolt av navnet sitt på grunn av henne her. (Hvis du leser dette, Nina: hei!)

16. Calvin - 23. september 2007

Det skjønner jeg godt. Hvis hun har en bror, far, fetter eller bekjent som heter Tom Hagen, blir det enda kulere.

Hvis sangerne i landets kirkekor begynte å synge som Nina Hagen, skulle jeg begynt å gå i kirken. Mennene kunne synge som Bob Dylan eller noe sånt.

17. Oda - 23. september 2007

Det hadde vært kult, ja. Men til gjengjeld valgte hun en utenfor familien til consigliere, noe som jo også følger tradisjon 😉

18. Silje - 24. september 2007

Jeg er ikke for at forfattere tar til å dramatisere teksten sin, ei heller motpolen – at opplesningen blir klassisk og klisjeaktig lavmælt og nærmest blir en parodi på fenomenet diktopplesning. Se over grensen til Danmark, de danske poetene jeg har hørt lese, f.eks. Søren Ulrik Thomsen, Morten Søndergaard og Jørgen Leth har en helt annen rytme og innlevelse, uten at de blir skuespillere. Også Mette Moestrup kan nevnes i samme sleng. Ulike tekster fordrer ulike lesestiler, så klart, men synes generelt at norske poeter har noe å lære utenfor landegrensene.
Synes Kristin Berget fikk det fint til, man må finne musikken i teksten.

19. Oda - 25. september 2007

Hei Silje! Tror mange norske ser utover landegrensene allerede, det eksisterer vel et ganske vitalt nordisk litteraturmiljø, f eks omkring Literär Gestaltning i Gøteborg og Biskops Arnö. Kristin Berget har jo gått i Gøteborg, og jeg har lagt merke til at studenter derfra ofte leser på omtrent samme måten. Jeg hørte Silje Vethal en gang i vår, hun brukte en liknende metode, og Tomas Espedal presenterte henne som mer typisk for det svenske enn det norske poesimiljøet. Jeg har dessverre ikke hørt de danske poetene du nevner, men det er kanskje noe i denne retningen du mener?

20. Silje - 26. september 2007

Mja, jeg mente ikke at det ikke finnes en skandinavisk litterær offentlighet, men jeg mener å spore klare forskjeller på opplesningstradisjonen, og dette blir jo å generalisere, men hør den danske rytmen, musikken som virkelig tilfører teksten noe, det er en drive og en energi tilstede i lesingen som jeg av og til tenker som en sjeldenhet i den norske poesiskogen

21. fr.martinsen - 21. oktober 2007

«De vil lage en uhverdagslig setting, for at diktene skal virke mindre trivielle?» Det tror jeg også, og det irriterer meg ofte, og innimellom får jeg mer medynk for den som leser av den grunn.

Jeg tenker mye på akkurat det, hvor mye ord kan få stå for seg selv, eller altså i hvilken grad man må gi den som mottar en slags «jeg er smart-altså» for at de skal klare å lese eller ta til seg ordene slik jeg har ment dem. Jeg pleier stort sett å satse på at de kan stå som de er. Men det hender at jeg er bekymret over det.

22. Oda - 21. oktober 2007

Det er jo også noe med den nye måten å ta til seg litteratur på, hvor opplesninger blir så viktig. Jeg leste et sted at poesi er mer populært enn på lenge, hvis man skal dømme etter besøket på diktopplesninger – mens stadig færre kjøper diktsamlinger. Hva er det som skjer, blir elementet av teater viktigere i litteraturen? Det er jo også romaner som blir omgjort til skuespill, overraskende fort etter at de er kommet ut, som Olaug Nilssens siste. Isåfall er det kanskje ikke rart poetene velger seg mer teatralske former.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: