jump to navigation

Det Knuste Vinduet 28. september 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
23 comments

Det er mange her i rommet som skriver. Som er vant til å lytte innover i seg selv, eller også kommer de på en idé, et tema, og tenker: dette kan jeg skrive om. Så gjør de det, og noen av tekstene blir publisert i dette bladet. På festen står det utstilt i hyllene langs veggen, bare å forsyne seg, gratis eksemplarer, noe som er, har jeg trodd, min beste grunn til å komme hit.

vinduet-jubileum.jpg

Men det var ingen god grunn, skal det vise seg, når jeg sitter hjemme og leser, den ene teksten etter den andre, med rykende tekopp i hånda. For jeg er ikke glad i tekster som behandler et tema, som handler om noe, så konstruert og flatt. Du begynner å lese, og i første avsnitt blir en skisse presentert, resten av teksten pensler den ut. Som i vinnernovellen, når ei ung jente står foran speilet og kler på seg brudekjolen. Hun gleder seg til det som skal skje, hvordan alle skal betrakte henne, når mannen står foran alteret og er verdens lykkeligste, fordi han får henne, og jeg tenker automatisk, hun kommer til å bli skuffet, han vil møte henne med forbehold, ikke se hvem hun er, kanskje svarer han nei. Like etter tenker jeg tøys, så platt kan det ikke bli, så flat kan en vinnernovelle ikke være. Så leser jeg videre, eller rettere sagt, hun som har skrevet novellen leser høyt, med vakkert modulert stemme, for lese kan hun, og utpå kvelden skal jeg gi henne en kompliment for dette, og hun skal svare takk, jeg er lærer og vant til å lese i forsamlinger, men jo mer hun leser, jo tydeligere blir det, at nettopp så flatt kan det være.

Ved bordet vårt er alle refusert, men ei jente håper at hun var på langlista, altså utvalget etter grovsorteringa, ellers ville hun vel ikke ha blitt invitert? Vi andre smiler av henne, for arrangementet lå på Underskog, åpent for alle til å melde seg på. Jenta blir skuffet, men foreslår at vi skal lage en egen antologi, de refusertes tekster, den kunne hete Det Knuste Vinduet. Alle er med på leken, unntatt D som er skeptisk, da måtte jeg lese dere først, sier han, for å se hvor dårlige dere er. Alle ler, for han har sikkert rett.

Fra et annet bord mottar vi en lapp, Gjerdesmutten Lyrikklubb søker nye medlemmer, folk smiler av dette, så deilig naivt, send lappen videre, og vi gjør det. D får en egen idé, tar fram dagboka, river ut en lapp og skriver: Glade Bifiles Forening, vi møtes hver søndag i kirketida på trappa til Litteraturens Hus, for spennende samvær, eventuelt samleie, bli med, vi venter på deg! Han skriver navn og telefonnummer på lappen, og sender den avgårde. Vi følger med på de alvorlige som leser, hvordan ansiktene sprekker i smil. Seinere på kvelden får D en telefon, en bergensk herrestemme med ironisk tone: Eg blir med, eg! Mens de prater går D ut på trappa, speider blant røykerne og får øye på mannen i jakke og slips, med ryggen til.

D sier til meg: Kom, vi må danse! Jeg rister på hodet, se rundt deg da, hvor stive alle er, nei kom igjen, sier D, vi begynner og de andre følger etter, men ingen ved bordet tror han har rett. Til slutt gir jeg likevel etter, det sorgløse smilet, de italienske krøllene, han kan ikke motstås, og man er da bohem. Vi gjør ikke skandale i Christiania Theater, men vi danser i Litteraturens Hus, blant svartkledde herrer med en tommel i bukselomma og damer med kontrollerte frisyrer. Vi danser mellom skråblikkene, ikke fordømmende, men forbausede, og skråsmilene, fremmedgjorte, eller fremmedgjørende. Men det gjør ingenting, for D hadde rett, det er deilig å danse.

Oppdatering: Jeg fant til slutt noe jeg likte i samlingen. Arild Rossebø burde ha vunnet, eller kanskje Karine Nyborg som ble nummer to. André Aronsen hadde moral. Og Knut Rage var den eldste, men skrev den yngste og fineste teksten. Men det er jo bare min mening, selvfølgelig.