jump to navigation

Spøkelsesfashion (Cossais) 28. oktober 2007

Posted by Oda in Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
25 comments

Idag tenkte jeg å fashionblogge litt. Jeg var på en utstilling jeg ikke skjønte stort av, Ghost Outlines med Joachim Cossais, men det var mange pene mennesker der, så jeg tok bilde av dem istedet.

cossais-m-venner-lysere.jpg

La meg begynne med kunstneren og vennene hans. De stilte seg opp for en kjenning, og liknet en motereportasje i seg selv. Paret til venstre er Joachim Cossais og kjæresten hans. For fashion freaks: Legg merke til de knallgrønne støvlene hennes, ankelhøye og semskete, med stilletthæler. Og nei, mannen i midten har ikke kaninører, det er øynene på spøkelseskladdens hvite fetter, som står i kjelleren med en lyskolbe i hånda og ser skummel ut.

galleristene-gad-spook-hel.jpg

Ovenfor ser vi de to som driver Galleri GAD, Knut Blomstrøm og Alexandra Dyvi. De holder tale på vernissagen, overvåket av den hvite kladden. Og nedenfor står noen pene mennesker og hører på dem.

jente-ser-gutt.jpg

Se på den forelskete jenta, som står noen meter unna kjæresten sin, men ikke kan ta blikket fra ham. Jeg liker hvordan snakke- og tenkeboblene på maleriet omringer henne, men foreløpig er tomme, som om hun prøver å holde tilbake det hun egentlig drømmer om å si.

converse-babe.jpg babe-i-trapp-mini.jpg green-lady-alone.jpg

Ovenfor er det noen pene folk som fortjente en closeup. Legg merke til jenta i mønstret kjole, svart og hvitt, med røde converse. Hun har ikke tights, som de fleste på byen for tida, men ørlite sleng i buksebeina. Poenget er at leggene skal være markert, noe du også kan se på flere andre av jentene, enten i form av leggvarmere eller høye støvler (ikke stramme, løstsittende). De elegante unngår den kjegleformete siluetten, hvor du blir veldig tjukk øverst i forhold til nederst, og ser ut som om du balanserer på en spiss der føttene skulle vært. Er du stor i kroppen kan løsningen være å kompensere med kraftige sko, som jenta helt til høyre blant kunstnerens venner (på det øverste bildet i posten min, med mønstret kjole og brune støvletter).

Noen har spurt om jeg ber folk om å få legge ut bilde av dem på bloggen min. Svaret er vanligvis nei. Jeg prøver å velge flatterende bilder, og alle befinner seg på offentlig sted, så da tenker jeg at det ikke er så farlig. Men her ga jeg faktisk kortet mitt til flere. Så hvis du leser dette, og ikke vil ha bildet ditt her, eller tvert imot, vil ha navn under bildet, så bare si fra.

cossais-sprellemann-mini.jpg converse-babe-portrett.jpg

Kunstneren Joachim Cossais er født i 1972 og har laaang utdannelse. Han har gått på Kunstakademiet og Kunst- og håndverkskolen i Oslo, animasjonslinja i Volda, og Oslo Tegne- og maleskole (i motsatt rekkefølge). Innimellom har han tilbrakt et år på Akademiet i Amsterdam. Men som galleristen sa i talen sin: «All denne utdannelsen, og hva har du egentlig lært?» Det ble sagt med smil i stemmen, men han hadde et poeng, for uttrykket er naivistisk, på grensen til barnslig. Det er sterke flate farger, motivene er ofte hentet fra tegneserier, og satt sammen i en slags gutteromsestetikk.

rosa-spokelseskladd.jpg

Favoritten er spøkelseskladden, som jeg synes er skumlere her enn i Donald. Han minner vel mer om de onde svarte rytterne i Ringenes Herre-filmene? Galleristen sa at bildene inneholder fragmenter av populærkultur, som ved å gjennomsyre alt i samfunnet, samtidig går i oppløsning. Dette kan vi se i noen av bildene, når spøkelseskladden ikke lenger er hel, men blir spredt utover lerretet, halvt oppløst i sine bestanddeler. «Som svarte oljeflekker?» foreslo galleristen, noe som fikk alle til å le, siden bildet var innkjøpt av Statoil.

spokelseskladden-utsnitt.jpg

Det hele var sikkert vel og bra. Men det virket en anelse overflatisk på meg. Ikke at jeg trenger dypere mening i kunst, men jeg trenger en gjenklang, og den fant jeg ikke her. Bare ett kunstverk ble jeg gående og kretse rundt, og det var av en helt annen type. En mørkebrun kule med blank overflate, hvor du kunne se hele rommet hvis du bøyde deg fram. Det skjulte en sommerfugl i filigran, montert over speil så den fordoblet seg når du så den i riktig vinkel, som en avspeiling, et mirage. Klart jeg falt for denne, jeg med min svakhet for speilinger og det tredimensjonale.

mirage-and-feet.jpg

Mange lurer på dette med prising av kunst. For å si noe generelt: Det har mer med etterspørsel å gjøre, enn produksjonskostnader. En ny kunstner har en balanse å tenke på: Ikke prise seg for billig, så folk tror han ikke passer i det øverste skiktet, men heller ikke for dyrt, så han virker pretensiøs. Å ha en dyktig mentor, eller en entusiastisk gallerist som selger deg inn, er nærmest en nødvendighet. Etterhvert som du blir mer kjent, gjerne ved at store selskaper og/eller museer kjøper deg inn, kan prisene økes. Men straks du beveger deg inn på et nytt område, for eksempel ved å lage skulpturer når du var kjent for malerier, er det vanlig å senke prisen. Hos Cossais ble dette tydelig ved at maleriene var priset til mellom 16 000 og 55 000 kroner (unntatt noen små, som kostet 5-7000), mens den blanke kulen med sommerfuglhologram bare kostet kr 6500. Når jeg likte denne best kunne jeg altså gjort et varp, fordi en Cossais-skulptur antakelig vil øke i pris på sikt (hvis han fortsetter å lage dem, og blir anerkjent for det).

mirage-m-rom.jpg

Dette ble vel ikke ordentlig fashionblogging. Jeg er nok mer interessert i kunst og folk, enn i klær og sminke. Men det ble da et par situasjoner og portretter, og hvem vet, kanskje noen får litt fashion ut av det? (I motsatt fall, unnskyld til dem som googlet fashion+blogging og havnet her).

trippel-portrett-close.jpg

Moralen er at du godt kan gå på kunstutstilling uten å skjønne stort. Du er neppe alene, så ikke føl deg dum. Det er viktigere å oppleve enn å forstå. Du kan likevel få en fin tur. Bare tenk over det: på en vandring i skogen, hvor mye skjønner du egentlig av fugler og trær?

skjaere-m-virvel.jpg

Siden jeg har somlet med å anmelde denne utstillingen, begynner det å haste med å få den med seg. Joachim Cossais’ bilder henger i GAD ei knapp uke til, fram til søndag 4. november 2007.

Reklamer

Katten, musen, tio tusen! 26. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge.
15 comments

Svensk gåte: Hvordan kan du telle til ti tusen på 2 sekunder?
Svar: Katten, musen, tio tusen!
Vel, for meg tok det 7 måneder.
Velkommen til min besøkende nummer 10 000!

katten-musen-tio-tusen.jpg

Takk til Stiftet for illustrasjon.

Mitt blikk, min blogg 24. oktober 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge.
21 comments

Jeg leser en setning i kommentarfeltet til Tordenbloggen: «Jeg merker meg at bloggere med variert innhold ikke figurerer her.» Under har noen protestert, på egne og andres vegne. Begge deler virker komisk, og tankevekkende. Det slår meg at alle kanskje synes de selv skriver variert, mens ingen andre gjør det. Omtrent som når alle tror de selv lider mest, grubler mest, er mest alene, eller minst, alt etter hva de foretrekker. Alle synes de betaler mest i spleiselag, gjør mest på jobben (hun på kontoret ved siden, hva driver hun egentlig med, ikke stort såvidt jeg kan se), har best venner (jeg vil heller ha noen få gode, enn mange overflatiske), eller flest (sitter du alltid inne på lørdagskvelden, du?). Den er komisk, denne selvforherligelsen, eller hva den nå er, kanskje det motsatte, et forsøk på å dekke over, eller noe moralsk, en grunnleggende følelse av urettferdighet, at ingen får som fortjent, noe som utvilsomt er riktig, og et forsøk på å rette det opp, ikke gjennom humor, det lavmælte opprøret, men gjennom en pekefinger, hvis effekt er humor god som noen.

Og hva med meg, skriver jeg variert? Jeg synes jo det. Eller kanskje ikke. For alle disse tekstene og bildene, som tilsynelatende handler om bøker og film, musikk og kunst, regn og vekster, fester og kafébesøk, eller folk som gjør inntrykk på meg, de handler kanskje mest om meg selv, mitt eget blikk og min tilværelse. De er jo alle er skrevet med min stemme, og bærer sikkert mer kontinuitet enn variasjon, uansett hva jeg måtte håpe eller innbille meg.

Flyktige bilder (Film Fra Sør) 19. oktober 2007

Posted by Oda in Film, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags:
6 comments

Filmfestivalen, slik jeg ser den fra innsida, utsida. Spredte bilder når jeg går inn i salen for å sjekke, korte glimt i starten eller slutten av en film, før jeg løper videre. Halve debatter, et kvart øre på innholdet, fokus på det tekniske anlegget, mikrofoner jeg kobler og dunker lett på for å sjekke at det kommer lyd. Strømmer av publikum i døra, never som rekker fram billetter, festivalkort som flippes hurtig opp, andre som må letes fram fra dype vesker.

ffs-eye-blue.jpg

Bak kulissene lagres det ruller med film overalt, skeive stabler som truer med å rase, pappesker fra India, blikkbokser fra Afrika. En film sitter fast i tollen langt borte, kanskje i Belgia, blir det sagt, men regissøren er kommet og krever å få filmen sin vist. Vi venter og venter, må avlyse dag etter dag, før vi til slutt går med på å vise en dårlig versjon på dvd, hjemmebrent.

memories-of-matsuko.jpg

Siste festivaldag er jeg utslitt av film og havner på vernissage, en retrospektiv fotoutstilling, Norsk kunstfotografi 1970-2007. Jeg blir stående midt på gulvet og blunke, ute av vater etter den hektiske uka, glimtene og klippene fortsetter å snurre, en ujevn strøm av stillbilder, hengt opp på veggen og netthinna. Folk slentrer omkring med vinglass i hånda, den vanlige blandinga av gode borgere, kulturkjendiser og kunststudenter, i et hjørne står statsministeren med frue, de ser ikke på bildene, men konverserer et annet par.

jens-og-t-folk-u-bein.jpg

Langsomt faller jeg til ro, og går rundt for å kikke. Det ene bildet etter det andre, industrilandskaper, mennesker, dyr og natur. Og kanskje er det bare meg, eller kanskje filmfestivalen, særlig lydbildeforedraget noen dager før, i etterkant av den chilenske filmen City of Photographers, da fotojournalist Harald Henden viste egne bilder fra kriger og katastrofer, mens han snakket om angsten og tankene, menneskene og skjebnene, på en lavmælt måte som gjorde slikt inntrykk på meg. Kort sagt, kanskje er det bare denne uka. Og likevel. Blir ikke kunstfotografier altfor statiske?

hestebilde-m-luejente.jpg

Jeg mener, alle disse bleke menneskene, ubehagelig oppstilt med tomme blikk og pastellfargete klær. Den norske naturen, fra utstudert mektige vinkler. De overdrevent kalde bylandskapene, med stygge og ruvende bygninger. Noen vakre dyr, noen nærbilder av vekster, et portrett av en hekk. Greit nok. Men har det betydning? Er det sterkt, viktig og menneskelig?

curtain-mugaas.jpg

Etterhvert finner jeg bilder som har spor av poesi og dynamikk. Et nærbilde av nakne føtter som tar sats foran et stup, sola gjennom ei oppkneppet skjorte, en mann bak et forheng (Curtain, Eline Mugaas 1999). Men jeg blir ikke kvitt følelsen av lunkenhet, at bildene ikke bare er kunstfotografier, men kunstige fotografier, tatt med øyet, uten hjerte, og mangler lidenskap.

hestebilde-utsnitt1.jpg

Jo mer jeg går rundt, jo mer får jeg følelsen av at de beste bildene nærmer seg dekor. Jeg faller for et luftfotografi av hester, så jevnt plassert på en flate at det likner mosaikk, de mørke siluettene og enda mørkere skyggene, hver hest med en skyggehest under føttene, og når jeg fotograferer får de selskap av nye skygger, avspeilinger av menneskene i rommet (Uten tittel, Raymond Mosken 2004).

Krig og katastrofer er i utkanten av livet, helt på randen av det menneskelige. Må vi så langt for finne noe gripende? Jeg tror ikke det. Men hva mangler her? Det var ikke det at Harald Hendens bilder var tabloide eller spekulative. Selv om noen var fylt av en grusomhetens poesi, hjulspor i blodig gjørme, en tom støvel på toppen av en mur, med røyk ut av støvelskaftet. Som Henden sa: Hva moderne våpen gjør med menneskekroppen er umulig å forestille seg. I krig er det verste for sterkt til å sette på trykk. Du må finne et symbol, en metafor, et metonym, slik at tilskueren ser resten inne i seg selv. Målet er å kombinere det du ser med det du føler, og skape et bilde som formidler dette.

hestebilde-utsnitt2.jpg

Fotoutstillingen Moderne norsk kunstfotografi kan du se i Stenersen-museet fram til 27. januar 2008. Noen av Harald Hendens bilder finner du her.

Monolittisk lengsel (Vaagsholm) 14. oktober 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
23 comments

Jeg står ved skranken på Deichman og skal låne boka Det er noen mennesker her av Oddmund FJ Vaagsholm. Den eldre mannlige bibliotekaren kikker på omslaget og sier: Jaha, denne så jo lystig ut. Han plirer mot meg, og jeg holder på å svare, men så tar jeg meg i det. Hva skulle jeg si? Jeg vil unnskylde boka, som om jeg har lest den, som om den var skrevet av meg, men det er den jo ikke. Den er ikke mitt ansvar, og likevel, når jeg låner den smitter omslaget av, det gjør meg til noen, en som låner slike bøker, rare med dystre omslag, og sannsynligvis deprimerende innhold. Omslaget er dystert, det må jeg medgi, et svarthvitt bilde av en mann klint opp mot en vegg av en diger bjelke. Det likner en rambukk, og mannen henger framstups oppunder taket som en død, med hår foran ansiktet og tunge støvler på føttene. Etter omslaget å dømme må det være ei dyster bok, men jeg tror ikke det, jeg venter meg mer.

Foto: Oda Bhar.

Og som det skal vise seg: Ja, det er mer. Det er ikke behagelig, så langt vil jeg ikke gå, men det er smertefullt, deilig, intenst og fullt av kraft. Det er øyeblikk, små fra utsiden, sterke inni. Det handler om å være menneske, at det er noen mennesker her, og sikkert om fremmedgjøring, å streve med å leve, henge sammen med seg selv og andre, eller også ikke, om hvordan det stikker når andre berører deg, eller du berører dem, ikke bare frivillig, men motvillig, som når hovedpersonen både vil og ikke vil være del av monolitten.

Det sitter to jenter i Frognerparken og tenker moderne tanker om hverandre, du blåser en røyksky inn i munnen min, og jeg kan fortelle deg at du er levende, jeg sitter i en lånt stol og drømmer om å bli avstøpt i Monolitten, bli en del av den, eller av et fellesskap som ligner. Jeg sitter helt stille og drømmer om å bli sittende. (s48)

Det handler også om kaos, om kampen for å finne sammenheng, eller ikke prøve på det, bare la seg falle, la inntrykkene renne over seg og gjennom seg. Det er følelsen av dette tilfeldige livet, de svimlende valgmulighetene, som kan brukes til å velge nesten ingenting. At alt som er, like gjerne kunne vært noe annet, og kanskje er det også, for du kan aldri være helt sikkert på livet, hvor virkelig det er, selv mens du lever.

Og noen netter, når lyset på nattbordet er slått av, slår det også meg at det er forbløffende lite jeg kan om det å leve. For hvert valg jeg tok, kunne jeg tatt et annet, for hvert sted jeg gikk til, kunne jeg gått et annet sted, for hver dag jeg våkna og stod opp av senga, kunne jeg blitt liggende og sove, for hver reise jeg la ut på, kunne jeg blitt hjemme, for hvert ord jeg sa, kunne jeg sagt et annet, for hvert smil jeg sendte, kunne jeg holdt maska, for hvert blikk jeg kasta, kunne jeg lukket øynene, for hver natt jeg ikke fikk sove, kunne jeg ligget og drømt alt dette, nok en gang. (s52)

Hva anmelderne mener har Susanne Christensen glitrende oppsummert her, i en tekst som først ble trykt i Klassekampen (les den! les den!). Dette kaoset, flimmeret, som hovedpersonen prøver å takle, og som er nettopp det jeg liker ved boka, det later til å gjøre anmelderne skeptiske (unntatt Susanne da, som skriver «syng, mitt hjerte, syng»). Som en av dem skriver: «Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?»

Det er noen mennesker her, og jeg tenker at det eneste sikre er å være alene. Jeg spør høflig om å få låne toalettet, og det går fint, det går helt fint, jeg setter meg i dusjen, jeg kjenner igjen vannet fra klokka to i dag, eller var det i går, jeg tenker på deg, tenker at jeg tenker på deg, jeg elsker deg, jeg tenker at jeg elsker deg. Det må jo nesten være elske jeg gjør, som sitter her innimellom alle dråpene og stadig er inne på tanken om å gråte. (s45)

Jeg leser boka i et sveip, men venter lenge med å levere den tilbake. Jeg bærer den med meg i veska, blar i den på kafé, finner det jeg har streket under. Det er vakkert og klokt, prosalyrisk og morsomt, på vippen til absurd. Men jo mer jeg leser, jo mer tviler jeg på at boka er kaotisk. Kompleks, ja. Snapshots, tanker som vandrer, de spikrer ikke noe tema. Og likevel: Jeg får et klart bilde av personen som snakker, tenker og traver omkring, som prøver å få fatt i noe, en slags sammenheng. Og jeg kjenner meg igjen. Hva sier det om meg? Kanskje er jeg kaotisk, og livet mitt planløst. Hvorfor skulle ellers denne boka kjennes som hjemme?

Kule gamlinger (Ebba og Mia) 10. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
24 comments

Ebba og Mia, de fantastiske gamle damene. Når jeg ser og hører dem, og merker mottakelsen de får, tenker jeg at det ikke stemmer, dette som står i avisene, om at vi i Norge mangler respekt for de gamle.

intervjuer-mia-ebba-away.jpg

Åpningsfest på Litteraturhuset, fredag 5. oktober 2007. Samtale mellom Aslak Nore (ung journalist og forfatter, sønn av Kjartan Fløgstad) og to gamle damer: Ebba Haslund, forfatterinne og debattør, 90 år gammel, og Mia Berner, den hjemvendte svorske filosofen, «bare» 84. Ingen av dem har problemer med ordet «gammel», de syntes «eldre» er en tåpelig omskrivning, middelalderen starter rundt femti-seksti, alt forut for dette er å være ung. Aslak Nore stiller lune, tilbakelente, lyttende spørsmål, slike jeg ønsker at programlederen for NRKs bokprogram ville stilt, framfor den konfronterende, respektløse stilen han benytter (gi Bokprogrammet til Nore, NÅ!)

Ebba og Mia, og publikum som lytter.
Den takknemlige latteren. Applausen full av ærefrykt.

Jeg opplevde noe liknende i 2005, under premieren på Loop, den norske dokumentarfilmen om å leve ekstremt. Filosofen Arne Næss senior var med i filmen, stabbende rundt i sine elskede fjell, med sviktende koordinasjon, men tårevått begeistret over mønsteret i nedtrampede strå. Han var også tilstede i Colosseum kino, 92 år gammel, lykkelig over hyllesten, og vi gledet oss med ham. Den lille evigheten det tok ham å gå ned trappa til bordet hvor han skulle intervjues, den lette forvirringen i noen av setningene, ablegøyene som truet med å vippe over, når han sa: det er deilig å leke, og en gamling gjør hva han vil, og løftet opp papirduken for å gjemme hodet under den, men holdt på å rive ned vannglasset sitt. Alt ved ham hadde fått dette skjøre, flyktige, typiske for oldingen, som minner om at vi har ham nå, men hvem vet hvor lenge, og vi klapper begeistret, mens vi holder pusten.

intervjuer-mia-ebba-ler.jpg

Men tilbake til Ebba og Mia. Begge er sylskarpe i tanken, men dette skjøre har de ved seg, særlig Ebba. Og når publikum lytter med blanke øyne, til Ebba som skjærer gjennom politisk svada eller Mia som dissikerer dårlig logikk, da blir jeg overbevist om at vi gjerne vil beundre, om de gamle lar oss få lov. Men det er ikke likegyldig hva de sier. Det finnes nok av sytende, mimrende, bitre gamlinger. Men den gamle mannen eller kvinnen som ser verden med våkent blikk, som ikke melder seg ut, men tar inn det nye og setter det i perspektiv, hun eller han får høvdingens aura.

ebba-dame-helfig-cut.jpg

Som når Ebba Haslund snakker engasjert om Irak, og svarer på spørsmålet om hvorfor hun bryr seg:

– Jeg har selv opplevd Norge okkupert i 5 lange år. Og derfor, når jeg tenker på at unge norske soldater skal være med på å okkupere et annet land… det synes jeg er helt forferdelig!

ebba-close1.jpg

Eller den varme latteren fra publikum når hun forteller, med nesten hundre års perspektiv, om møtet med en maskulin offentlighet.

– Yngre menn, som nettopp hadde debutert, skrevet ei bok eller to, de ble titulert som «forfatter». Mens jeg, jeg var alltid «fru» Ebba Haslund. Selv ikke min akademiske tittel brukte de. Så jeg ble usikker selv. Det gikk lang tid før jeg turte å kalle meg forfatter. Jeg tror faktisk ikke det skjedde før jeg ble formann i Den Norske Forfatterforening!

mia-prater-cut.jpg

Så er det Mia Berner, mindre frampå, mer av en posør, med tilbakeholdne svar, som om intervjueren må gjøre seg fortjent til dem. Hun ruver rent fysisk, med sine overdådige gammeldamekilo og vanlige knallrøde effekter: Kjole, jakke, enorme plastbriller, plastøredobber og spaserstokk, og det solbrente ansiktet, usannsynlig mørkt mot det hvite håret – alt er så skjærende rødt at det nesten spolerer fotografiene, jeg må jobbe intenst i photoshop for å dempe signalfargene og få fram kontraster, konturer. Mia er en helt annen type gammel dame enn Ebba, ekstravagant, barokk og arrogant. Enda et befriende eksempel på at oldingers liv ikke trenger å forfalle til klisjé.

mia-og-ebba-1.jpg

Intervjuet er over, og applausen enorm. Jeg sier imponert:

– Kvinnelige forbilder.

Da svarer en av mennene noe som selvfølgelig er riktig, og som gjør meg skamfull, som om jeg nettopp er blitt avslørt som grisk.

– Jeg vil heller si: Menneskelige forbilder.

Les mer om åpningsfesten på Litteraturhuset hos Flimre og i Bokavisen.

Paradoksal repeat (Stenersen) 5. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
8 comments

Når du skal hjelpe en fyr å installere ei lydslynge, og han står ved siden av deg og sier: Sett den på repeat! Og du svarer ja, men han gjentar flere ganger: Sett den på repeat! Er det ikke da fristende å si: You are repeating yourself. Og er ikke livet fullt av slike paradokser?

converse-og-kjippkjapp.jpg

Den repeterende mannen er Christopher Cozier fra Trinidad, en kunstner på utstillingen Ekvatoriale Rytmer, som åpnet denne uka på Stenersen. Det er T som forteller historien, han er museumstekniker og den som stadig ber meg med på vernissage. Cozier har malt en gutt med to typer fottøy, en plastsandal på venstre fot og en converse på høyre, og rundt ham er det høyttalere, både malte og virkelige, som spiller latinomusikk. Det er politisk kunst, kanskje om imperialisme og protest, jeg vet ikke sikkert. Men jeg liker skoene (Stepping, you keep on knocking but you can’t come in, 2005).

sivmatte-love-my-contri.jpg

Flere av kunstnerne jobber med politiske undertoner. Olu Oguibe bruker sivmatter som lerret og kombinerer tradisjonelle mønstre med moderne slagord (National Grafitti, 1989). Stråmattene er eneste verk på utstillingen uten lyd, men nærmer seg lyden gjennom påmalte sangstrofer: «Man is born free but everywhere in chain.» Det er blant annet referanser til nigeriansk musikk, særlig den politiske aktivisten og sangeren Fela Kuti.

sivmatte-free-chains-detalj.jpg

Den indonesiske ambassaden bød på mat til vernissagen fordi kunstnerne Heri Dono (installasjon) og Jompet (lyd) skulle ha en performance. Når jeg kommer inn er rygger alt jeg ser, men jeg smyger meg fram gjennom mørket til jeg får glimt av en mann i sarong med ledninger og blinkende lys festet til brystet. Han likner en selvmordsbomber på film. Nå står han med bøyd hode, fikler med ledningene og messer ubegripelig. Det går opp for meg at apparatet ikke virker, og at messingen skal avlede oppmerksomheten vår. Jeg lurer på hva som vil skje når han får koblet det på nytt, går huset i lufta?

skyggespill-performance-man.jpg

Mannen blir ferdig med å koble, strekker ut armene og begynner å synge. Etterhvert tar han opp noen skyggespillfigurer, og framfører en slags dans med dem mot veggen, foran en projektor.

skyggespill-perform-red.jpg

Seinere sitter jeg med T i kaféen og snakker om utstillingen. På et tidspunkt sier T, som er svensk: «Undrar vad den indonesiske farbrorn höll på med?» Alle begynner å le, for ingen skjønte hva det handlet om. Men etterpå leser jeg i katalogen at forestillingen har navn etter to gudinner som samtidig bærer i seg både gode og destruktive krefter, omtrent som de politiske prosessene i Indonesia (Kala Kali, 2007)

skyggespillfigurer-closeup.jpg

I et annet mørkt rom er det en projektor i den ene enden og et lerret i den andre. Mellom dem står en samling vakre fuglebur, som kaster skygger på lerretet mens filmen går. På filmen vises siluettene av fugler, som flakser omkring og lander innimellom på en telefonledning. Verket er laget av Eder Santos fra Brasil (Call Waiting, 2005).

fuglebur-green.jpg

Kurator Selene Wendt skriver i katalogen om lettelsen hun kjente da det gikk opp for henne at disse fuglene aldri hadde sittet i bur. Bare bildet av dem er fanget, i vakre skyggebevegelser, og projisert mot buret.

fugleline-detalj.jpg

Kunstneren har et dikt i katalogen om dette, noe om tankens flukt, med bilder og lyd som unnslipper oss. «Musikken synger, fanget i musikkboksen. Diktet unnslipper sidene i boka, lik fugler i flukt.»

fuglebur-rodt-red.jpg

Kanskje er det ikke viktig, kanskje holder den estetiske opplevelsen: det mørke rommet og det flakkende lyset, gjenskinnet i de hvitmalte burene, fugleskyggene og de røde lysflekkene til lyden av vinger.

fugler-detalj-red.jpg

Jeg liker disse paradoksale verkene på utstillingen. Gutten som danser med en av hver type sko. Gudinnen som både har gode og onde krefter. Rommet hvor fuglene er fri, men fanges av film og projiseres mot gitter. Stolen jeg skrev om i forrige post, med vinger som ikke kan fly, men uttrykker noe opphøyd, kanskje flukt eller oversikt. Uten paradokser ville kunsten vært umulig.

Rytmeboks (Stenersen) 2. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Musikk.
Tags: , , , , , , ,
3 comments

Sitter i en tronstol som vifter meg med store vinger, og dingler med et glass i takt med reggaemusikken. DJ er fra samme land som musikken, og dette er min lengste vernissage så langt. T insisterte på å komme tidlig fordi han mente det var lite mat og vin, men vi fikk nok karret til oss vår del. Den indonesiske ambassaden bød på mat, og kunsten er minst like eksotisk.

equatorial-rythms-manip.jpg

Vingestolen er laget av Albert Chong, som mener at alle mennesker burde ha et spesielt sted hvor de kan sitte og føle seg beæret. Vingene er stille når stolen er tom, men beveger seg sakte og verdig straks noen setter seg.

vingestol-m-store-jenter.jpg

På bildet under står kurator Selene Wendt foran vingestolen og snakker om visjonene sine for utstillingen. Opprinnelig fikk hun idéen utfra sin personlige interesse for jamaicansk reggaemusikk og kubansk samtidskunst. Så tenkte hun at kunst og musikk egentlig har mye felles, og at fellespunktet må handle om rytme. For rytme er ikke bare lyd, det kan like gjerne være regelmessighet og mønstre som finnes visuelt.

selene-taler-m-stol.jpg

Kunstnerne er valgt ut fordi de integrerer musikk og lyd med det visuelle. De kommer fra land hvor musikken tradisjonelt er helt sentral i folks dagligliv. Navnet på utstillingen, Ekvatoriale rytmer, er litt misvisende, siden bare et fåtall av landene ligger på ekvator.

kunstnere-skygger.jpg

Jeg betrakter folk fra vingestolen mens jeg tar en hvil fra dansen. Kunstnerne har mye attitude. De både er og lager kunstverk.

kunstnere-tenker.jpg

Til venstre Yvette Mattern fra Puerto Rico, som bor og arbeider i Berlin. Til høyre Albert Chong fra Jamaica, som har laget vingestolen og holder til i USA. Objektene er interaktive, og det samme er kunstnerne.

kunstnere-samtaler.jpg

På balkongen står nordmannen Kjetil Berge, som til daglig bor i Portugal. Han har laget en plattform utenfor museet, som alle kan se uten å gå inn.

kjetil-berge-balkong.jpg

I plattformen er det støpt inn glassbiter og annet skrot fra Cuba, som forvandles til skatter når det belyses innenfra.

kjetil-berges-scene.jpg

Plattformen er kopi av Kjetil Berges bidrag til Havana-biennalen 2006. Den ble plassert som scene i en kubansk forstad og umiddelbart tatt i bruk av lokale musikere, som i løpet av noen måneder nærmest spilte den i stykker. I Oslo frykter Berge at det spontane engasjementet blir mindre intenst, så han har hyret inn noen gatemusikanter for kvelden.

gatemusikanter-spiller.jpg

Utstillingen Equatorial Rhythms kan besøkes i Stenersen-museet fra nå og fram til 30. desember. Den anbefales virkelig! Jeg kommer tilbake med flere bilder seinere i uka, siden denne posten begynner å bli lang.

Men hvis du går dit ganske snart, hvorfor ikke supplere med et kinobesøk i samme stil? Tjue meter unna ligger Vika kino, hvor Film Fra Sør-festivalen finner sted fra 4. til 11. oktober. Her kan du se film mellom klokka 11 om formiddagen og midnatt alle dager. Film Fra Sør benytter også Eldorado, Filmens Hus, Parkteatret, Innvik-båten og Nobels Fredssenter.