jump to navigation

Paradoksal repeat (Stenersen) 5. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
trackback

Når du skal hjelpe en fyr å installere ei lydslynge, og han står ved siden av deg og sier: Sett den på repeat! Og du svarer ja, men han gjentar flere ganger: Sett den på repeat! Er det ikke da fristende å si: You are repeating yourself. Og er ikke livet fullt av slike paradokser?

converse-og-kjippkjapp.jpg

Den repeterende mannen er Christopher Cozier fra Trinidad, en kunstner på utstillingen Ekvatoriale Rytmer, som åpnet denne uka på Stenersen. Det er T som forteller historien, han er museumstekniker og den som stadig ber meg med på vernissage. Cozier har malt en gutt med to typer fottøy, en plastsandal på venstre fot og en converse på høyre, og rundt ham er det høyttalere, både malte og virkelige, som spiller latinomusikk. Det er politisk kunst, kanskje om imperialisme og protest, jeg vet ikke sikkert. Men jeg liker skoene (Stepping, you keep on knocking but you can’t come in, 2005).

sivmatte-love-my-contri.jpg

Flere av kunstnerne jobber med politiske undertoner. Olu Oguibe bruker sivmatter som lerret og kombinerer tradisjonelle mønstre med moderne slagord (National Grafitti, 1989). Stråmattene er eneste verk på utstillingen uten lyd, men nærmer seg lyden gjennom påmalte sangstrofer: «Man is born free but everywhere in chain.» Det er blant annet referanser til nigeriansk musikk, særlig den politiske aktivisten og sangeren Fela Kuti.

sivmatte-free-chains-detalj.jpg

Den indonesiske ambassaden bød på mat til vernissagen fordi kunstnerne Heri Dono (installasjon) og Jompet (lyd) skulle ha en performance. Når jeg kommer inn er rygger alt jeg ser, men jeg smyger meg fram gjennom mørket til jeg får glimt av en mann i sarong med ledninger og blinkende lys festet til brystet. Han likner en selvmordsbomber på film. Nå står han med bøyd hode, fikler med ledningene og messer ubegripelig. Det går opp for meg at apparatet ikke virker, og at messingen skal avlede oppmerksomheten vår. Jeg lurer på hva som vil skje når han får koblet det på nytt, går huset i lufta?

skyggespill-performance-man.jpg

Mannen blir ferdig med å koble, strekker ut armene og begynner å synge. Etterhvert tar han opp noen skyggespillfigurer, og framfører en slags dans med dem mot veggen, foran en projektor.

skyggespill-perform-red.jpg

Seinere sitter jeg med T i kaféen og snakker om utstillingen. På et tidspunkt sier T, som er svensk: «Undrar vad den indonesiske farbrorn höll på med?» Alle begynner å le, for ingen skjønte hva det handlet om. Men etterpå leser jeg i katalogen at forestillingen har navn etter to gudinner som samtidig bærer i seg både gode og destruktive krefter, omtrent som de politiske prosessene i Indonesia (Kala Kali, 2007)

skyggespillfigurer-closeup.jpg

I et annet mørkt rom er det en projektor i den ene enden og et lerret i den andre. Mellom dem står en samling vakre fuglebur, som kaster skygger på lerretet mens filmen går. På filmen vises siluettene av fugler, som flakser omkring og lander innimellom på en telefonledning. Verket er laget av Eder Santos fra Brasil (Call Waiting, 2005).

fuglebur-green.jpg

Kurator Selene Wendt skriver i katalogen om lettelsen hun kjente da det gikk opp for henne at disse fuglene aldri hadde sittet i bur. Bare bildet av dem er fanget, i vakre skyggebevegelser, og projisert mot buret.

fugleline-detalj.jpg

Kunstneren har et dikt i katalogen om dette, noe om tankens flukt, med bilder og lyd som unnslipper oss. «Musikken synger, fanget i musikkboksen. Diktet unnslipper sidene i boka, lik fugler i flukt.»

fuglebur-rodt-red.jpg

Kanskje er det ikke viktig, kanskje holder den estetiske opplevelsen: det mørke rommet og det flakkende lyset, gjenskinnet i de hvitmalte burene, fugleskyggene og de røde lysflekkene til lyden av vinger.

fugler-detalj-red.jpg

Jeg liker disse paradoksale verkene på utstillingen. Gutten som danser med en av hver type sko. Gudinnen som både har gode og onde krefter. Rommet hvor fuglene er fri, men fanges av film og projiseres mot gitter. Stolen jeg skrev om i forrige post, med vinger som ikke kan fly, men uttrykker noe opphøyd, kanskje flukt eller oversikt. Uten paradokser ville kunsten vært umulig.

Advertisements

Kommentarer»

1. Calvin - 5. oktober 2007

Fuglene og burene er et godt påfunn. Jeg har bare sett bildene og teksten i denne bloggposten, men hvis det er like enkelt og uforstyrret som det ser ut til, er det ypperlig.

2. Oda - 5. oktober 2007

Tja. Hukommelsen min sa at det var en egen vakker ro i det rommet med fugleburet. Så hørte jeg på cden som fulgte med katalogen, og fikk et lite sjokk over fugleskrik og irriterende bjeller som tydeligvis ble spilt i bakgrunnen mens projeksjonen pågikk. Rart hvordan hukommelsen kan være selektiv, jeg tror synet må ha stengt ute lydene. Men det var vakkert å se på. Veldig vakkert.

3. Miriam - 5. oktober 2007

Jeg må bare si det, Oda, bloggen din er et helt kunstverk i seg selv. Jeg likte både denne posten og ” Rytmeboks (Stenersen)” veldig godt. Så har jeg lyst å si noe, men ender bare opp full av inntrykk som jeg ikke klarer å beskrive. Fra de fine bildene og de gode beskrivelsene. Så om jeg ikke sier noe, så håper jeg likevel at du vet at jeg føler å ha vært til stede på utstillingen, uten egentlig å ha vært der. Du er flink til å «fange», i tillegg til å formidle det du ser.

Har du forresten noen filmer fra sør å anbefale?

4. Oda - 6. oktober 2007

Tusen tusen takk, Miriam!
Det er veldig fint å få høre at disse kunstpostene mine når fram til noen, iblant tenker jeg at de er for smale. Men så er det noe med å reflektere over opplevelser, som gjør at de sitter lenger og blir noe annet for meg selv også, så da havner de her. Forresten synes jeg godt man kan tenke på bloggen som et lerret, og bloggingen som kunstverk. Blogging har altfor liten status, det er mange som ville fortjene en slik betegnelse.

Vanskelig å anbefale enkeltfilmer på Film Fra Sør-festivalen, for jeg vet jo ikke mer enn det som står i katalogen. Ambisiøst program i år, jeg har inntrykk av mye alvor, sorg er et eget tema, det blir flere debatter om overgrep, krig etc. Blant annet vises en pakistansk film («Shame») om Mukhtaran Mai, fattigjenta som ble gruppevoldtatt som straff for sin brors handlinger i 2002, men gikk til sak og havnet på nyhetene over hele verden. Men det er også lettere filmer, som en japansk musikalkomedie (Memories of Matsuko), en pakistansk zombiefilm (Hell’s Ground), og flere filmer hvor taiwanske Mark Lee Pin-bing (kalt Lysets Mester) har vært kameramann (det var han som fotograferte Wong Kar-wais «In the Mood for Love», de vakre glidende bildene, ekstremt sensuelle, av to naboer som faller for hverandre mens ektefellene deres har en affære).

5. Elin - 25. oktober 2007

Har definitivt planer om å få med meg denne. 🙂

6. Oda - 25. oktober 2007

Det var hyggelig, den anbefales virkelig!
PS. Gå ikke glipp av de kule musikkvideoene i underetasjen…

7. Flygaris fisker og smaken av hund « Bharfot - 16. desember 2007

[…] som sikkert gjør samme nytten rent symbolsk. Eller hva med en titt på det nederste verket her, hvor filmopptak av fugler projiseres på tomme fuglebur, til et levende skyggeteater uten tap av […]

8. Rytmeboks (Stenersen) « Bharfot - 28. desember 2008

[…] fra nå og fram til 30. desember. Den anbefales virkelig! Jeg kommer tilbake med flere bilder seinere i uka, siden denne posten begynner å bli […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: