jump to navigation

Monolittisk lengsel (Vaagsholm) 14. oktober 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
trackback

Jeg står ved skranken på Deichman og skal låne boka Det er noen mennesker her av Oddmund FJ Vaagsholm. Den eldre mannlige bibliotekaren kikker på omslaget og sier: Jaha, denne så jo lystig ut. Han plirer mot meg, og jeg holder på å svare, men så tar jeg meg i det. Hva skulle jeg si? Jeg vil unnskylde boka, som om jeg har lest den, som om den var skrevet av meg, men det er den jo ikke. Den er ikke mitt ansvar, og likevel, når jeg låner den smitter omslaget av, det gjør meg til noen, en som låner slike bøker, rare med dystre omslag, og sannsynligvis deprimerende innhold. Omslaget er dystert, det må jeg medgi, et svarthvitt bilde av en mann klint opp mot en vegg av en diger bjelke. Det likner en rambukk, og mannen henger framstups oppunder taket som en død, med hår foran ansiktet og tunge støvler på føttene. Etter omslaget å dømme må det være ei dyster bok, men jeg tror ikke det, jeg venter meg mer.

Foto: Oda Bhar.

Og som det skal vise seg: Ja, det er mer. Det er ikke behagelig, så langt vil jeg ikke gå, men det er smertefullt, deilig, intenst og fullt av kraft. Det er øyeblikk, små fra utsiden, sterke inni. Det handler om å være menneske, at det er noen mennesker her, og sikkert om fremmedgjøring, å streve med å leve, henge sammen med seg selv og andre, eller også ikke, om hvordan det stikker når andre berører deg, eller du berører dem, ikke bare frivillig, men motvillig, som når hovedpersonen både vil og ikke vil være del av monolitten.

Det sitter to jenter i Frognerparken og tenker moderne tanker om hverandre, du blåser en røyksky inn i munnen min, og jeg kan fortelle deg at du er levende, jeg sitter i en lånt stol og drømmer om å bli avstøpt i Monolitten, bli en del av den, eller av et fellesskap som ligner. Jeg sitter helt stille og drømmer om å bli sittende. (s48)

Det handler også om kaos, om kampen for å finne sammenheng, eller ikke prøve på det, bare la seg falle, la inntrykkene renne over seg og gjennom seg. Det er følelsen av dette tilfeldige livet, de svimlende valgmulighetene, som kan brukes til å velge nesten ingenting. At alt som er, like gjerne kunne vært noe annet, og kanskje er det også, for du kan aldri være helt sikkert på livet, hvor virkelig det er, selv mens du lever.

Og noen netter, når lyset på nattbordet er slått av, slår det også meg at det er forbløffende lite jeg kan om det å leve. For hvert valg jeg tok, kunne jeg tatt et annet, for hvert sted jeg gikk til, kunne jeg gått et annet sted, for hver dag jeg våkna og stod opp av senga, kunne jeg blitt liggende og sove, for hver reise jeg la ut på, kunne jeg blitt hjemme, for hvert ord jeg sa, kunne jeg sagt et annet, for hvert smil jeg sendte, kunne jeg holdt maska, for hvert blikk jeg kasta, kunne jeg lukket øynene, for hver natt jeg ikke fikk sove, kunne jeg ligget og drømt alt dette, nok en gang. (s52)

Hva anmelderne mener har Susanne Christensen glitrende oppsummert her, i en tekst som først ble trykt i Klassekampen (les den! les den!). Dette kaoset, flimmeret, som hovedpersonen prøver å takle, og som er nettopp det jeg liker ved boka, det later til å gjøre anmelderne skeptiske (unntatt Susanne da, som skriver «syng, mitt hjerte, syng»). Som en av dem skriver: «Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?»

Det er noen mennesker her, og jeg tenker at det eneste sikre er å være alene. Jeg spør høflig om å få låne toalettet, og det går fint, det går helt fint, jeg setter meg i dusjen, jeg kjenner igjen vannet fra klokka to i dag, eller var det i går, jeg tenker på deg, tenker at jeg tenker på deg, jeg elsker deg, jeg tenker at jeg elsker deg. Det må jo nesten være elske jeg gjør, som sitter her innimellom alle dråpene og stadig er inne på tanken om å gråte. (s45)

Jeg leser boka i et sveip, men venter lenge med å levere den tilbake. Jeg bærer den med meg i veska, blar i den på kafé, finner det jeg har streket under. Det er vakkert og klokt, prosalyrisk og morsomt, på vippen til absurd. Men jo mer jeg leser, jo mer tviler jeg på at boka er kaotisk. Kompleks, ja. Snapshots, tanker som vandrer, de spikrer ikke noe tema. Og likevel: Jeg får et klart bilde av personen som snakker, tenker og traver omkring, som prøver å få fatt i noe, en slags sammenheng. Og jeg kjenner meg igjen. Hva sier det om meg? Kanskje er jeg kaotisk, og livet mitt planløst. Hvorfor skulle ellers denne boka kjennes som hjemme?

Advertisements

Kommentarer»

1. Aina - 15. oktober 2007

Spennande!
Takk for ei inspirerande bokmelding.

2. Oda - 15. oktober 2007

Hyggelig at du likte den, Aina! Igår ble jeg ledd ut av en venn som trodde bibliotekaren hadde rett, og som syntes anmeldelsen min var omtrent like munter som han antok boka måtte være (han falt ut hver gang det kom et sitat), og han avsluttet med: «Jeg tror ikke du skal regne med noen kommentarer på denne, for å si det sånn.» Men, hah! Du motbeviste ham! Heldigvis er folk forskjellige 😉

3. serendipitycat - 15. oktober 2007

Deilig skrevet! Det er slike anmeldelser som får meg til å straks bestille boka på nettet. Så nå gleder jeg meg til å oppleve boka 🙂

4. Aina - 15. oktober 2007

Eg har faktisk bestilt boka på biblioteket etter di bokmelding, så den karen kan putte skjegget sitt i postkassa, for å seie det sånn.

5. Aina - 15. oktober 2007

Og forresten;
å tenke moderne tankar om kvarandre

var ei veldig bra setning!

6. Oda - 15. oktober 2007

Dere er gull!
Haha, nå fikk jeg nettopp en sms hvor kompisen min skrev: jeg så du hadde fått kommentarer 🙂

Og Serendipitycat: Velkommen hit, koselig med nytt besøk!
Aina: Jeg likte også den setningen, lurte på hva det kunne være…

7. Heidi Fleiss - 15. oktober 2007

Bibliotekaren har uansettt ikke noe med å kommentere hva brukerne låner! Jeg gremmes, men er glad for at leseropplevelsen var fin 🙂

8. Oda - 15. oktober 2007

Hei og velkommen, Heidi Fleiss!
Tja, han prøvde nok bare å konversere hyggelig. Tror det er en pensjonist som jobber ekstra, han ser ihvertfall gammel ut, og beveger seg langsomt 😉

9. leselama - 15. oktober 2007

«Det eneste sikre er å være alene» – DEN likte jeg! 🙂 Fikk meg til å le. Jeg er kanskje ikke helt sikker på om det var intensjonen, men det får så være. Jeg lo. Verden ble litt bedre. Litteratur gjør ofte det med verden. Stas innlegg. Datt ikke ut en eneste gang. 😉

10. Oda - 15. oktober 2007

Jeg mistenker at humoren var intendert. Denne balansen mellom tragisk og komisk, angst og glede, var nettopp noe jeg likte ved boka. I kveld så jeg en film som greide den samme balansen, Marjane Satrapis selvbiografiske animasjonsfilm Persepolis (finnes også som bok). Jeg lo det ene øyeblikket og gråt det neste, deilig 🙂

11. Aina - 16. oktober 2007

Eg skal hente boka på biblioteket i morgon. Kjem sterkare tilbake med mi eiga meining på flimre når boka er lesen og fordøyd.

12. Oda - 16. oktober 2007

Gleder meg til å høre din mening, Aina! Det er nok den typen bok som deler folket. En kollega skulle anmelde den for Natt&Dag, men mislikte den såpass at han ikke gadd å sette anmeldelsen på trykk. Vi pleier ikke å ha så ulik mening om slikt, så da han fikk vite hva jeg hadde blogget kikket vi storøyd på hverandre. Så jobbet vi videre i taushet ei stund, før han sa: Vel, jeg liker jo sjelden kortprosa. Kanskje det var derfor. Kortprosa synes jeg er nesten like ille som dikt.

Altså tenkte jeg å advare leserne mine. Hvis du (nesten) aldri liker kortprosa, er det antakelig meningsløst å prøve seg på Vaagsholm. Med mindre du vil utfordre grensene dine, da… 😉

13. Susanne - 19. oktober 2007

«Syng, mit hjerte, syng» — hm, jo-e, egentlig lidt i overkanten med patos dér, det var min venlige oversætter Bendik som føjede det sidste «syng» til, skal lige siges. Men tak for fine ord (igen), om bog og anmeldelse.

14. Oda - 19. oktober 2007

Bare hyggelig, Susanne.
Og litt i overkant, det kan iblant være akkurat passe.

15. Silje - 16. november 2007

Hm, jeg synes den boken var særs dårlig, gav meg ingenting, språket holdt ikke, og innholdsmessig mener jeg Vaagsholm hadde lite å by på. Derfor ble jeg ganske så overrasket av at den strenge SC faktisk likte boka, det kaotiske ved den er ikke slett ikke et pre, vil jeg fremholde..Er enig i FHP sin anmeldelse i Bergens Tidende.

16. Oda - 16. november 2007

Jeg tror du er på linje med de fleste, Silje. En av bloggerne som ovenfor sier hun fikk lyst til å lese boka etter anmeldelsen min, har allerede lagt den fra seg i vemmelse. Så jeg vet ikke, kanskje burde denne posten komme med advarsel? Men noen i forlaget må jo likt boka i det minste, så jeg nekter å unnskylde meg 😉

17. Silje - 16. november 2007

Ingen grunn til unnskyldning, men jeg skjønner fortsatt ikke SC sin argumentasjon og preferanse for denne boka 😉

18. helge - 8. desember 2007

men oda, da. hvorfor unnskylder du at du liker boken? jeg liker også denne boken. jeg liker den fordi vaagsholm skriver ærlig, han inngå få kompromiss, han setter i hver tekst og i samlings grunntone, noe på spill. og språket som silje mener ikke holder, mener jeg er unikt. han har en ro og kontroll (som harstad), og man får en følelse av, når man leser boken, at alt kan skrives – det er det beste man si om noens språk. joakim kjørsvik, en annen debutant prøver på mye av det samme som vaagsholm, men jeg mener at der vaagsholm ikke safer, og etterlater det tragiske eller alvorlige med en komisk utside for komikkens egen skyld, der tyr kjørsvik til dette unnslippende artige, denne utsettelsen av virkelighet, mulig en slags fremtredelse av enkel surrealisme. vaagsholms komikk på sin side, er ubehagelig, nesten som roy anderssons (filmskaperen). og dette mener jeg er avgjørende for kjørsviks og vaagsholm resepsjon. kjørsvik vil underholde, skape en god stemning i alt det alvorlige, mens vaagsholms prosjekt virker for alvorlig for underholdning, og det er befriende. jeg tror han blir stor.

19. Oda - 8. desember 2007

en deilig kommentar, helge. du formulerer ting analytisk som jeg selv opplevde, men ikke fant samme typen ord for. jeg skriver med følelser som drivstoff, derfor kanskje dette behovet for å unnskylde, når leserne mine gikk til boka og ble skuffet. men jeg elsker gode analyser, særlig når de ikke er kalde.

jeg har ikke lest kjørsvik, men interessant dette du sier om artigheten, for jeg hater den norske artigheten, denne fiffige humoren, som bare virker forsert på meg. humor er det minst morsomme jeg vet. mens den typen alvor med blikk for tilværelsens absurditet, som vaagsholm bedriver, og ikke minst roy andersson (det er en strålende parallell), gir meg lyst til å smile, le og gråte på en gang.

20. helge - 3. januar 2008

Hei, Oda Bahr.

Vi har en beklagelse å tilby deg. OFJV-fanklubb har rippet bloggposten din, og viderepublisert den uten ditt samtykke. Dette skyldes dårlig tid / en misforståelse innad i den tallrike OFJV-organsisasjonen.

Vi ber derfor med dette om tillatelse til å publisere lesningen din på oddmund vaagsholm fanklubb, med referanse til bloggen din, slik vi nå har gjort det på http://oddmundvaagsholmfanklubb.blogg.no/.

Om du produserer eller kommer over mer eller annet stoff av eller om vår litterære helt, tar vi gjerne i mot artikler og/eller henvisninger, men bare etter lov om korrekt opphavsrett til åndsverk. Såklart.

Du må stå på. Vi mener det når vi sier at vi anbefaler bloggen din. Og det vi mener er lov.

Vennlig, ydmyk og lovmessig korrekt hilsen fra

Helge og Inga

21. Oda - 4. januar 2008

Tillatelsen er herved gitt 🙂 Bare hyggelig at dere likte posten min, og har gitt den enda et tilholdssted på nettet. Jeg har fått noen klikk fra dere allerede (det var slik jeg oppdaget lånet), så det er til gjensidig nytte og glede. Men veldig hyggelig at dere kommer hit og spør.

Og tusen takk for gode ord! Jeg skal holde øynene åpne etter mer stoff om helten. Fin idé å samle utklipp på ett sted slik dere gjør.

Hilsen Oda Bhar
(med h som andre, ikke tredje bokstav)

22. Jan Christensen - 9. januar 2008

Charles Ray på omslaget der. Et av de beste kunstverk jeg vet om.

23. Oda - 9. januar 2008

Jøss. Jamen har du rett. Nå fant jeg det på Astrup Fearnleys side. Charles Ray, Plank Piece, 1973. Jeg kjente bare til Rays stående plastmannequiner, de har ikke sagt meg så mye (passiviteten), men denne situasjonen er noe helt annet, så dramatisk iscenesatt.

Jeg liker det som står på artists.org om noen av verkene til Ray, det kunne like gjerne handlet om boka til Vaagsholm: «These works explore the volatility of the moment and the uncertainty of being. They turn the real into the surreal, the ordinary into the strange.»

Takk for tipset!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: