jump to navigation

Flyktige bilder (Film Fra Sør) 19. oktober 2007

Posted by Oda in Film, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags:
trackback

Filmfestivalen, slik jeg ser den fra innsida, utsida. Spredte bilder når jeg går inn i salen for å sjekke, korte glimt i starten eller slutten av en film, før jeg løper videre. Halve debatter, et kvart øre på innholdet, fokus på det tekniske anlegget, mikrofoner jeg kobler og dunker lett på for å sjekke at det kommer lyd. Strømmer av publikum i døra, never som rekker fram billetter, festivalkort som flippes hurtig opp, andre som må letes fram fra dype vesker.

ffs-eye-blue.jpg

Bak kulissene lagres det ruller med film overalt, skeive stabler som truer med å rase, pappesker fra India, blikkbokser fra Afrika. En film sitter fast i tollen langt borte, kanskje i Belgia, blir det sagt, men regissøren er kommet og krever å få filmen sin vist. Vi venter og venter, må avlyse dag etter dag, før vi til slutt går med på å vise en dårlig versjon på dvd, hjemmebrent.

memories-of-matsuko.jpg

Siste festivaldag er jeg utslitt av film og havner på vernissage, en retrospektiv fotoutstilling, Norsk kunstfotografi 1970-2007. Jeg blir stående midt på gulvet og blunke, ute av vater etter den hektiske uka, glimtene og klippene fortsetter å snurre, en ujevn strøm av stillbilder, hengt opp på veggen og netthinna. Folk slentrer omkring med vinglass i hånda, den vanlige blandinga av gode borgere, kulturkjendiser og kunststudenter, i et hjørne står statsministeren med frue, de ser ikke på bildene, men konverserer et annet par.

jens-og-t-folk-u-bein.jpg

Langsomt faller jeg til ro, og går rundt for å kikke. Det ene bildet etter det andre, industrilandskaper, mennesker, dyr og natur. Og kanskje er det bare meg, eller kanskje filmfestivalen, særlig lydbildeforedraget noen dager før, i etterkant av den chilenske filmen City of Photographers, da fotojournalist Harald Henden viste egne bilder fra kriger og katastrofer, mens han snakket om angsten og tankene, menneskene og skjebnene, på en lavmælt måte som gjorde slikt inntrykk på meg. Kort sagt, kanskje er det bare denne uka. Og likevel. Blir ikke kunstfotografier altfor statiske?

hestebilde-m-luejente.jpg

Jeg mener, alle disse bleke menneskene, ubehagelig oppstilt med tomme blikk og pastellfargete klær. Den norske naturen, fra utstudert mektige vinkler. De overdrevent kalde bylandskapene, med stygge og ruvende bygninger. Noen vakre dyr, noen nærbilder av vekster, et portrett av en hekk. Greit nok. Men har det betydning? Er det sterkt, viktig og menneskelig?

curtain-mugaas.jpg

Etterhvert finner jeg bilder som har spor av poesi og dynamikk. Et nærbilde av nakne føtter som tar sats foran et stup, sola gjennom ei oppkneppet skjorte, en mann bak et forheng (Curtain, Eline Mugaas 1999). Men jeg blir ikke kvitt følelsen av lunkenhet, at bildene ikke bare er kunstfotografier, men kunstige fotografier, tatt med øyet, uten hjerte, og mangler lidenskap.

hestebilde-utsnitt1.jpg

Jo mer jeg går rundt, jo mer får jeg følelsen av at de beste bildene nærmer seg dekor. Jeg faller for et luftfotografi av hester, så jevnt plassert på en flate at det likner mosaikk, de mørke siluettene og enda mørkere skyggene, hver hest med en skyggehest under føttene, og når jeg fotograferer får de selskap av nye skygger, avspeilinger av menneskene i rommet (Uten tittel, Raymond Mosken 2004).

Krig og katastrofer er i utkanten av livet, helt på randen av det menneskelige. Må vi så langt for finne noe gripende? Jeg tror ikke det. Men hva mangler her? Det var ikke det at Harald Hendens bilder var tabloide eller spekulative. Selv om noen var fylt av en grusomhetens poesi, hjulspor i blodig gjørme, en tom støvel på toppen av en mur, med røyk ut av støvelskaftet. Som Henden sa: Hva moderne våpen gjør med menneskekroppen er umulig å forestille seg. I krig er det verste for sterkt til å sette på trykk. Du må finne et symbol, en metafor, et metonym, slik at tilskueren ser resten inne i seg selv. Målet er å kombinere det du ser med det du føler, og skape et bilde som formidler dette.

hestebilde-utsnitt2.jpg

Fotoutstillingen Moderne norsk kunstfotografi kan du se i Stenersen-museet fram til 27. januar 2008. Noen av Harald Hendens bilder finner du her.

Advertisements

Kommentarer»

1. Spectatia - 19. oktober 2007

Interessant dette med at tilskueren ikke bør få servert alt på et fat, men få mulighet til å se resten inne i seg selv! Satt akkurat och filosoferte og sammenlignet to bøker som begge handler om katastrofer, og hadde nettopp kommet fram til dette, at det gjelder for litteratur også.

2. Oda - 19. oktober 2007

Jeg tror du har rett. Det gjelder for alle kulturuttrykk, og kanskje alt man uttrykker. Selv i en samtale. Noen tror at poenget er å få sagt ALT de tenker, men det blir bare flatt og overtydelig. Poenget er å sette noe i gang hos den andre, og formidle en følelse. Da kjeder den andre seg ikke, og noe nytt kan skje.

3. Miriam - 19. oktober 2007

Spennende bilder. Og du menger deg med selveste ministeren? 🙂

Kunne forresten tenkt meg og sett The City of Photographers i løpet av helgen…

4. Oda - 19. oktober 2007

Ja, jeg greide ikke å dy meg, måtte sette inn et bildebevis.
Men jeg tror det var litt ufint å ta bilde, for da jeg senket kamera stirret Jens direkte på meg, uten å smile, og like etter føyset han kona med seg mot utgangen. Håper ikke det var min skyld 😦

Jeg skulle også gjerne sett City of Photographers, siden foredraget etter filmen gjorde sånt inntrykk på meg. Men jeg hadde vakt hver gang den ble vist på festivalen, og tviler dessverre på at den blir satt opp ordinært på kino… Men det kan jo være den fins på dvd.

5. Esquil - 1. november 2007

heju, fine kunstreportasjer. den nyeste var veldig bra. mye behageligere å gå på museum i blogg, blir ikke så sliten i bena.

syns litt synd på han duden til høyre på stoltenbergbildet som er så glad fordi noen endelig vil ta bilde av ham … får håpe han ikke leser bloggen.

6. Oda - 1. november 2007

Hehe, han leser nok bloggen ja. Den slasken nektet å gå ut av bildet, tross oppfordringer. Til slutt fikk han viljen sin, på utmattingsteknikk.

Men du har rett, man blir virkelig sliten i beina (og ryggen) av å gå på museum/kunstutstillinger. En halv runde i lokalet, så kan jeg kjenne det, mens jeg kan trave tvers gjennom byen etterpå uten å bli sliten i det hele tatt. Why? Kan det være noe med det langsomme tempoet?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: