jump to navigation

Kyss i heisen (Halldis) 25. november 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
14 comments

«Vi tar alltid heisen.» Halldis Moren Vesaas’ vakre kjærlighetsdikt til Gisle Straume, som hun var kjæreste med fra 1984, da var hun 77 år og han ti år yngre, til han døde 3 og et halvt år senere. Halldis forteller, i dokumentarfilmen fra 1995 som nå går i reprise på Oslokinoene, at følelsene langtfra er mindre stormende i syttiårene enn i ungdommen. «Men du er bedre i stand til å takle dem. Du vet bedre enn å prøve å forandre på den andre, gjøre ham til det du ønsker at han var.» Det er noe fantastisk håpefullt over denne historien, en svimlende trøst, beviset på at det aldri er for sent å oppleve en ny kjærlighet, så lenge du er åpen for livet.

halldisfilm-logo-forside.jpg

Da filmen var ny gråt jeg i kinosalen, og jeg gråter ikke mindre nå, under reprisen. Regissør René Bjerke er tilstede under festpremieren på Gimle kino, og forteller hvordan han brukte måneder på å overtale Halldis til å la seg filme, 87 år gammel. «Eg er for gamal og stygg,» mente hun, mens Bjerke mente hun var vakrere enn noen gang. Han var bygutt med bygderomantiske interesser (på Gimle opptrer han i bunad), og var blitt kjent med Halldis da han skulle filmatisere en historie av hennes avdøde mann Tarjei Vesaas. Nå begynte René Bjerke å besøke Halldis jevnlig i Oslo, utstyrt med god vin og bygdesladder, og etter en vinter med intens kurtise (sier han selv) lot Halldis seg overtale. Resultatet ble en 45 minutters dokumentar hvor hun leser dikt foran publikum, helt fra den første diktsamlingen da hun var 22 år gammel, til den siste som kom det året hun døde, i 1995. Mellom diktene forteller hun hvordan de ble til, hva som skjedde rundt dem, og om livet. Det handler om samfunn, krig og fred, men aller mest om kjærlighet og vennskap.

Det fineste diktet, foruten dette om heisen, synes jeg er et kjærlighetsdikt som sto på baksiden av det opprinnelige kinoprogrammet. Lyset er en protest mot myten om at kjærlighet gjør blind. Tvert imot, mener Halldis, kjærligheten er som ei lykt i hånda, den hjelper deg til å se det andre går glipp av.

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjend land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

(fra diktsamlingen I ein annan skog, 1955)

Rene Bjerke forteller at Halldis deltok aktivt i redigeringen av filmen. Hun hadde sterke meninger om hva som skulle med, og hvordan hun ønsket å framstå. Særlig var hun bekymret for at kjærlighetsdiktene ville gi inntrykk av at hun hadde vært uengasjert i samfunnet utenfor familien. Og da hun omsider sa seg fornøyd med filmen, fryktet hun at ingen skulle gidde å se den. «Den beste reklamen for filmen din,» skal hun ha sagt til regissøren, «er vel om eg døyr like før premieren.» Og slik ble det.

Men hva var grunnen til at Halldis og Gisle Straume alltid tok heisen, selv om de bare skulle opp én etasje? Jo, for da kunne de kysse hverandre når dørene gikk igjen, og kjenne på den boblende spenninga: «Rekk vi det? Rekk vi det før heisen stansar og vi må ut?»

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

(fra diktsamlingen Livshus, 1995)

Filmen Møte med Halldis går på Vika kino i Oslo kl 17.30 denne uka, til og med torsdag (billettpris kr 50). Den ble også utgitt på dvd den 18. november, i anledning 100-årsjubileet for Halldis’ fødsel.

Fjellpusen 23. november 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Foto/tegninger, Natur, Om å skrive/lese/blogge.
21 comments

Jeg ser bare en mulig løsning på dagens umulige utfordring: katteblogging. Siden dette er en delvis bildeblogg, kan jeg til og med legge inn et kattebilde eller to, som sjarmoffensiv. Og det kan jeg trenge. Når bittelille Bharfot blir trukket ut til tordenduell mot store, kloke, flinke Undre, får jeg en anelse om hva naboens dvergschnauzervalp må ha følt, da den her om dagen møtte en grand danois i bakgården og ga fra seg et høylydt men ynkelig kvink.

Men dette blir hundeblogging. Jeg har mer tro på katter. Hvilken katt skal jeg velge? Naboen som eier valpen har katt, men den har jeg blogget om før. Snusen er søt og nysgjerrig, men lavt på katterangstigen i bakgården. Som matmoren påpekte i kommentarfeltet er den skvetten og blir ofte jaget opp i trær. Dessuten mangler jeg bilde av Snusen. Jeg har heller ikke tatt bilde av de langhårete skogkattene som hersker over bakgården, Satan og Bakgårdens Skrekk. Satan bor hos en ung fyr som liker satanistrock, derav navnet. Han minner om en langhåret hippieversjon av O’Malley i Aristokattene, og er den typen mann som flyter på sjarmen. Bakgårdens Skrekk derimot, er en grovbygd slåsskjempe med gaupeaktige øyenbryn. Han er alltid ute, så jeg vet ikke om noen mennesker bekjenner seg til ham, men han regjerer beinhardt over brostein, fugler, pinnsvin og katter. Han kommer løpende når du går inn porten, mjauer og stryker seg mot beinet ditt, ikke for å kose, langt ifra, kun for å avsette luktstoffer. Det er ren eiendomsmarkering, tøm og røm, han gidder ikke engang late som, gir deg bare det onde øyet over skulderen.

Vel, dette er for tiden kattene i mitt liv. Ikke mye til relasjoner. Så etter nøye overveielser har jeg besluttet å gi hedersplassen til… Fjellpusen!

fjellpus-panorama.jpg

I mange år var dette den viktigste katten i mitt liv. Den var født på et høyloft og ble aldri helt tam, ingen utenfor familien fikk lov til å klappe den, men vi fikk både stryke den på magen og klø den mellom tærne. Da rullet den over på ryggen og ga seg over – før den brått kunne hugge til med tenner og klør. Ofte lå den og hvilte med ei hoggtann ut av munnen, og om natta måtte vi låse den inne, for den kunne åpne dører ved å hoppe opp på dørhåndtaket. En gang så jeg Fjellpusen løfte ei mus etter halen og kikke skjeløyd på offeret som dinglet fram og tilbake fra poten, før den gikk lei og lot musa løpe. Den brakte hjem mus og firfisler for å vise sin hengivenhet, men foretrakk å spise brunost eller slangeagurk. Dens daglige arbeid gikk ut på rive opp ryggen på lenestolene ved å kvesse klørne, klatre i stuegardinene, stjele mat fra kjøkkenbenken, eller sove under badekaret – helt til noen skrudde på dusjen og den fornæmet kom løpende ut. Da jeg hadde vært utenlands ett år kjente den meg likevel igjen, stanset midt på plenen med stive øyne og mjauet høyt, før den kom løpende. Jeg pleide å erte den ved å etterlikne lydene den lagde. Noen ganger satt vi på hver vår side av dodøra og mjauet, og når jeg kom ut måtte den inn for å se etter den andre katten. Hver påske og sommer bar vi pusen opp på fjellet i ei pappeske fastsurret til en meis. Der inne satt den og jamret med øyet mot kikkhullet, men straks vi kom opp var prøvelsene glemt og den ble lykkelig Dronning over fjellheimen.

fjellpus-portrett.jpg

Dessverre er Fjellpusen idag like død som Bharfot om noen timer kommer til å være i Tordenbloggen. Men hvis dere vil gjøre min utgang litt mindre brutal, kan dere stemme på meg her.

PS. Nå oppdaget jeg nettopp at også Streck skal i ilden idag, mot Krematoriet. Stem på ham også!

Manndamp 18. november 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Bybilder, Foto/tegninger.
Tags: , , , ,
23 comments

Foran Rådhuset står to menn og prøver å temme et spøkelse. Jeg ser dem på avstand når jeg kommer nedover gata, og som de fleste fotografer stilt overfor sensasjon eller fare, sniker jeg meg nærmere med kameraet mitt.

raadhuset-oslo.jpg

Det er et spøkelse av lys, som de prøver å slukke med damp. På nært hold blir jeg skremt av størrelsen. Kan det være pusten til en drage?

menn-og-lysroyk.jpg

Den ene mannen foreslår ei pause, og lener seg mot gjerdet. Den andre kaller ham en latsabb, snur ryggen til og kjemper videre alene.

mann-damp4.jpg

Den tapre mannen retter våpnet mot fienden, og ei dampsky velter opp fra jordas indre. Den skjuler ham helt, og jeg holder pusten.

mann-damp7.jpg

Han dukker fram igjen, men er medtatt, så kameraten må trå til. De omringer fienden, som synker mot jorda. En røyk siver bort mellom beina på dem. Men så fyker spøkelset opp igjen, og angriper bakfra!

menn-damp-lys.jpg

Jeg følger kampen lenge, mens den bølger fram og tilbake.
Men heldigvis. De vinner til slutt. Vi er trygge enda en vinter.

menn-jobber-i-damp.jpg

Slå opp når du vil 16. november 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
9 comments

Plakat i vinduet på en bokhandel jeg går forbi (som trøst til alle med kjærlighetssorg i høstmørket):

Fordelen med å elske bøker
er at du kan slå opp når du vil.

Ellers: Stem gjerne på meg i Tordenbloggen idag! Det er en sterk pulje, så strengt tatt har jeg vel ingen sjanse. Men jeg blir likevel glad for alle stemmer.

Stemmereglene på Tordenbloggen er litt anarkistiske: Du kan BÅDE klikke i pollen, OG legge igjen opptil 4 stemmer i kommentarfeltet til denne posten. Har du en god begrunnelse kan det til og med vanke ekstrapoeng, ifølge Hjorthen. Uansett, følg med på Tordenbloggen framover, det er en god anledning til å bli kjent med nye blogger.

Skummel kanin (Bat for Lashes) 15. november 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Video.
Tags: , , , , , ,
6 comments

Når min favorittkunstner blir nominert til Tordenbloggen må jeg selvfølgelig be leserne mine stemme på ham. Det handler om Stiftet, som har vært min faste illustratør siden jeg startet denne bloggen i vår. Hos meg har han blant annet tegnet Ingmar Bergman, Lavvo-mannen og Katten musen tiotusen. På sin egen tegneblogg, som heter Streck, legger han ut sorgmuntre, illustrerte historier om fuglegutten Emo. For tiden er Emo opptatt med typiske tenåringsproblemer som forelskelser, skateboardjenter og rocka, men irriterende mødre. Ta en titt på Streck-bloggen, som virkelig fortjener flere lesere. Og hvis du liker den, stem i Tordenbloggen torsdag 15. november!

kaja-og-emo.jpg

(Jeg er også nominert til Tordenbloggen, og har havnet i puljen imorgen, altså fredag 16.november. Stem på meg også, hvis du vil…)

Som avslutning på denne posten vil jeg vise dere Stiftets favorittvideo akkurat nå, med det engelske jentebandet Bat for Lashes. Musikken deres blir gjerne sammenliknet med folk som Björk, Thom Yorke, Kate Bush og Tori Amos. Frontfiguren i Bat for Lashes er britisk-pakistanske Natasha Khan, som i denne videoen sykler langs en mørk landevei foran en gjeng som bærer dyremasker. Det var særlig menneskedyrene Stiftet falt for (naturlig nok, siden han selv bruker slike figurer i kunsten sin). Etter å ha sett videoen første gang fortalte han begeistret at Natasha syklet foran en formasjon av skumle kaniner. Tenk det! sa Stiftet. Endelig har flere enn meg forstått at kaniner ikke er søte, men skumle! (Et nytt prosjekt han driver med, som ikke har havnet på bloggen ennå, er å tegne «dødskaniner».)

Men da jeg kikket på videoen stemte ikke beskrivelsen helt. Riktignok er det med én skummel kanin, men de andre syklistene bærer andre dyremasker. Ihvertfall er det en rev og en bjørn med på laget, såvidt jeg kan se. Kikk på videoen selv, og hvis du greier å artsbestemme flere dyr, legg gjerne ut svaret i kommentarfeltet. Men uansett: Stem på Streck/Stiftet i Tordenbloggen!

Litterære heltinner (Ebba, Cora og Anaïs) 10. november 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , ,
17 comments

For noen uker siden spurte Minneapolise om jeg hadde lest noe av Ebba Haslund. Det var under posten min om Ebba og Mia i Litteraturhuset, og jeg svarte nei. Men der tok jeg feil. Årsaken til at jeg oppdaget dette var Aina på Flimre, som tægget meg til å nevne mine litterære heltinner. De to første var enkle å velge, men den tredje krevde forarbeid. Jeg måtte lete gjennom egne bokhyller, ringe til min mor som gjennomsøkte sine bokhyller, før hun sendte ei pakke (takk mamma!), som jeg hentet på postkontoret. Deretter leste jeg boka på nytt, og ble begeistret. Kort sagt, min første litterære heltinne viste seg å være skapt av Ebba Haslund, i boka Frøken Askeladd fra 1953.

fr-askeladd-boka.jpg

Men la meg begynne med de to øvrige heltinnene.

ANAÏS NINS DAGBØKER

Den første er Anaïs Nin. Hun er både hovedperson og forfatter i sine egne dagbøker som handler om en 44 års tidsperiode, og som på 1990-tallet ble nyutgitt i dansk pocket (7 tjukke bøker, jeg leste alle unntatt én, 1944-1947, som var utsolgt fra forlaget). Grunnen til at jeg oppdaget Anaïs Nin var filmen Henry & June, om hennes forhold til den amerikanske forfatteren Henry Miller og hans kone June i bohemtidas Paris på 1930-tallet. Det som fascinerte meg var Anaïs’ eget lidenskapelige liv, men også skrivemåten hennes. Den lette og flytende, men også dype og ærlige stilen, de poetiske bildene og fokuset på detaljer: øyeblikk, gjenstander og reiser, samt miniportrettene av kjente personer, datidas kunstnere. Anaïs observerte mennesker med kjærlig blikk, uten den ondskapsfulle vittigheten som er så lett å ty til. Hun kunne fange en personlighet i en oneliner: «Han styrte oss rundt i leiligheten som når man flytter brikkene i sjakk.»

anais-nins-dagboker.jpg

ALBERTE OG FRIHETEN (CORA SANDEL)

Den tredje litterære heltinnen er Alberte, hovedperson i Cora Sandels triologi Alberte og Jacob, Alberte og friheten, og Bare Alberte, som ble utgitt første gang mellom 1926 og 1939. Historien starter i Tromsø, hvor Alberte vokser opp ensom, kald og misforstått (Cora Sandel vokste selv opp i Tromsø, i et hus jeg var så heldig å få besøke ifjor høst, fordi bymuseet nå holder til der). I den andre boka flytter Alberte til Paris for å studere kunst, og leve bohemliv på liknende måte som Anaïs Nin ovenfor (du kan jo gjette hva slags liv jeg selv drømte om). Den siste boka handler om en voksen Alberte med mann og barn, først i et kunstnerfellesskap i Bretagne, deretter i Norge hvor hun finner sin egen vei: å skrive. Alberte-bøkene ble jeg tipset om av norsklæreren min på videregående. De var hennes forslag til tema for særoppgaven min: «Vet du hva du skal skrive om? Neivel, da har jeg et forslag. Disse tre bøkene passer utmerket som tema. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror at du vil like dem.»

alberte-bokene.jpg

Her kommer en oppsummering av denne posten så langt.
Mine (hittil) tre største litterære heltinner, i kronologisk rekkefølge:

  1. Kari i Frøken Askeladd av Ebba Haslund, 1953.
  2. Alberte i Alberte og friheten av Cora Sandel, 1931.
  3. Anaïs Nin, i sine egne dagbøker, 1931-1974.

Ekte heltinner skal jo påvirke. Hvordan har disse tre påvirket meg?

Frøken Askeladd lærte meg at det er bedre å være modig og handlekraftig, enn forfengelig og pysete. Alberte har ansvaret for at jeg reiste til Paris som aupair, noe som førte til at jeg snakker fransk og kan litt om kunst (jeg studerte begge deler ved Sorbonne).

Og Anaïs Nin? Hun har skylda for at jeg blogger. Ihvertfall har hun påvirket måten jeg prøver å gjøre det på. For meg var Anaïs Nin den første bloggeren, selv om dette var lenge før internett og hun publiserte på papir. Men jeg leste alle dagbøkene og fikk lyst til å gjøre som henne: Leve nysgjerrig, møte verden med velvilje, og skrive om mennesker som gjorde inntrykk på meg. Helst ville jeg skrive på en personlig måte, og gjerne skjønnlitterært.

FRØKEN ASKELADD (EBBA HASLUND)

Men tilbake til Ebba Haslund og Frøken Askeladd. Kari er 11 år i boka, men jeg var nok yngre da jeg leste den første gang. Som de fleste andre bøkene fra barndommen min var den lånt på biblioteket, og jeg lånte den om igjen et utall ganger. Men du fikk den jo nettopp tilsendt av moren din? sier du. Ja, fordi jeg mange år seinere fant et eksemplar i tilbudskassa på biblioteket, som jeg fikk kjøpt for 5 kroner fordi det skulle kasseres. Dermed kom jeg i besittelse av originalutgaven fra 1953, med illustrasjoner av Vinni Okolow Moa.

bokside-frk-askeladd.jpg

Frøken Askeladd er en ekte actionhistorie. Den omfatter skurker og helter, snakkende reptiler, en magisk ring, hemmelige labyrinter (bekledd med kandis og tyggegummi), og selvfølgelig en sammensvergelse. Kari er smart, modig og besluttsom, altså en skikkelig actionheltinne. Hun redder til og med den pene jenta, som er snill, men pysete (dette er tross alt 1950-tallet). Toppskurkene er en gigantisk edderkopp med boksehansker, og ei ond dronning som byr på forgiftede drops. Dropsene er forvandlingspiller: De røde skaper deg om til et dyr (gris, ku, maursluker), de grønne gjør deg sprø (men bare på en fjollete, latterlig måte), og med de hvite kan du velge selv hva du vil bli.

illustrasjon1-frk-askeladd.jpg

Det finnes også en rammehistorie, som antakelig var det første jeg falt for, og som starter med at Kari føler seg utenfor på skolen, noe jeg selv ofte gjorde. Klassens mest populære jente, den slemme og overlegne Annelise, har bedt Kari komme i bursdagen sin, og først blir Kari glad, men så overhører hun at moren har tvunget Annelise til å be hele klassen. Kari går hjem og gråter for seg selv, leser eventyr på senga og sovner. Deretter drømmer hun hele den spennende historien, hvor Annelise har en dobbeltrolle som den pysete venninnen og en ond prinsesse utkledd som henne, Annelei.

Når Kari våkner neste morgen må hun skynde seg til skolen, og på veien støter hun på Annelise. Men nå har de jo kjempet på samme lag hele natta, så hun glemmer at de er fiender, og løper bort til henne. Og plutselig viser det seg at Annelise egentlig er hyggelig, hun har nok bare vært litt sjenert – eller også var det Kari selv som virket avvisende. Jeg husker at for meg virket dette som det minst sannsynlige i hele boka, mindre sannsynlig enn både forvandlingspiller og snakkende drager. Allerede på denne tida hadde jeg nok en mistanke om at de som virker slemme, faktisk er det.

Grand på Grønland (Lompa) 4. november 2007

Posted by Oda in Bybilder, Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips.
29 comments

Dette kunne blitt et dypt innlegg om konseptuell poesi. Det ble det ikke, for jeg kom meg aldri til Poesifestivalen. I stedet havnet jeg på Lompa, og kan bringe dere bilder fra åpningsfesten.

lysekroner-speiling.jpg

Gode gamle Lompa har altså gjenoppstått, etter omfattende restaurering og oppussing. Jeg sitter med vinglasset mitt og betrakter gatebildene fra gamle Enerhaugen og Grønland, med skeive hus og krumbøyde rygger, og tenker at det ikke er altfor lenge siden bydelen liknet på disse bildene. Grønland er den siste sentrumsbydelen som blir utsatt for blendavasking, først på 2000-tallet har folk begynt å tenke på området som pittoresk. Ifølge lokalhistoriker Leif Gjerland har Grønland alltid vært et område for «vertshus og gudshus», og slik er det fortsatt. Men kanskje er gudshusene blitt mindre homogene i det siste – ihvertfall er det kommet til et par moskéer.

folk-malerier-olympen.jpg

Festen starter med sjampanje og kanapéer i restauranten på gateplan, hvor atmosfæren minner om Grand Café. Inntil ifjor var dette en brun ølhall med cowboystemning og furudetaljer. Nå er alt revet ut og tilbakeført til en slags pastisj over fortida: Mørke paneler, røde fløyelsdraperier, båser langs veggen som minner om gamle dagers chambres separées, og gedigne lysekroner fra Kina eller Egypt (ryktemakerne har delte meninger).

lysekrone-trapp-mini.jpg lysekrone-detalj-tak-mini.jpg

I det som tidligere var ølhallen dekker en bardisk halve langveggen. Over den henger Henrik Backers enorme malerier fra 1928, nyrestaurert av en gjeng malerikonservatorer som sitter ved bordet mitt. Da jeg hørte om arbeidet ble jeg overrasket, for det hendte jeg besøkte gamle Lompa, og nå tenkte jeg: malerier? hvor var det malerier? Forklaringen er at lerretene var så innrøykte og møkkete at du knapt kunne skjelne konturene. En nettavis kalte dem «digre malerier av alvorlige menn», når motivene egentlig var gater og hus. Tilstanden er bedre, men de er fortsatt mørke. Skulle vi fjernet all skitten ville malingen fulgt med, sier ei av jentene.

mann-gjennom-glass.jpg

Det blir en av disse festene som aldri helt tar av, hvor vi snakker om andre fester som var bedre. En av gutta drakk for mye på siste vernissage og måtte gå hjem, ringte en kompis på veien for å skravle, men måtte avslutte samtalen da han plutselig befant seg liggende på panseret av en parkert bil, og forsto at han på et tidspunkt hadde veltet. Ei jente fra en kunstnerfamilie er vokst opp med fulle malere og diktere: Bestefaren hennes snublet i fylla og satte foten gjennom et maleri av Karl Erik Harr, ei tante kastet opp i en slottsmiddag ved bordet til kronprinsesse Sonja. Jeg sitter og lurer på hvorfor de kunstnerne jeg kjenner ikke er sånn, de er nesten streitere enn andre folk. Legger seg tidlig, tar ferien på hytta, henter og bringer i barnehagen, kjøper og selger leiligheter, prioriterer brødjobb framfor kunst.

lounge-oppe.jpg

Lompa heter egentlig Olympen, og har vært serveringssted siden 1892. Helt i starten var det teater og revy i 1. etasje, og nattklubben Pigalle i 2. etasje var gogo-bar med striptease på 1960-tallet. Nå er Pigalle blitt en lounge i retro sekstitallsstil, rød og laidback, med en rund bardisk hvor plastprismene kaster matte flatterende skinn over ansiktene.

lounge-barkrone-detalj.jpg

Tapeten har glitter og slyngplanteornamenter, som minner om jugendstil og kanskje horehus. På bordene står gamle telefoner som muligens, sier ryktene, kan brukes til å ringe folk ved andre bord, slik var det ihvertfall i gamle dager.

lounge-tapet-detalj.jpg

På loftet i 3. etasje får vi middag med fisk og potet. Det er hvitmalt mur og brunbeisete bjelker, langbord og nervøst personale. En brisen gjest vil spøke med en stresset servitør, han spør hva slags fisk som ligger der på hjørnet. Det er ål, svarer servitøren. Aha, sier gjesten fornøyd, er det ål fra Ålesund? Han gliser vennlig til den andre, som står foran et bord med utallige flasker rød og rosa vin, stiv i ryggen, mens han rister beklagende på hodet: Nei dessverre, det er ål, det er jeg bombesikker på, men neppe ål fra Ålesund.

(En mer faktaorientert tekst om nye Lompa er publisert på iNorden.)

Mørk bass (New Order) 2. november 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
4 comments

Den første kjæresten min var enormt stolt av å ha «kultivert» musikksmaken min, som han sa. Han var den første av en rekke menn med slike ambisjoner, og lyktes altså i den grad at jeg nå, mange år senere, sittet her og skriver ikke mindre enn to bloggposter om yndlingsbandet hans. Det han gjorde var å presentere meg for musikken til Joy Division/New Order. Jeg skrev om dem også i dagens første post, på grunn av filmen Control av Anton Corbijn, som nettopp har hatt premiere. Filmen handler om Ian Curtis, vokalist og frontfigur i Joy Division, som begikk selvmord i 1980. Bandet gjenoppsto som New Order, siden medlemmene hadde en avtale om ikke å fortsette under samme navn dersom av dem ga seg underveis. Låta Blue Monday handler om den mørke mandagen beskjeden om selvmordet kom.

Selv var jeg for ung til å oppdage Joy Division i realtime, men rakk å få med meg storhetstida til New Order. En viktig del av tenårene mine utspilte seg med Blue Monday og de neste platene som soundtrack, men vi hørte også på gamle Joy Division-plater og beslektede band som The Cure og Depeche Mode.

Det viktigste for oss var nok stemninga, den mørke og industrielle urbanismen, som samlet opp det anti-rosa hatet mot åttitallet. Vi avskydde det veltilpassete og pengegriske, de sviskete glamhitsene og fordummende collegefilmene, all den idiotiske happy-overflatiskheten. Det var en vanskelig tid for den som ikke dyrket polyannafilosofi (du er din egen lykkes smed, det blir ikke mer moro enn du lager sjøl), og vi med våre private tenåringsprøvelser, i tillegg til den kalde krigens atomfrykt og hatet mot USA – vi trengte rett og slett noe annet. Vi arrangerte deppefester, lå strødd utover gulvet foran høyttalerne og hatet, på byen gikk vi kledd i nagler og svart, og hang i platebutikkene etter skoletid. Et par av gutta tok saken til upraktiske høyder gjennom såkalt Svarte Dager, hvor de bokstavelig talt lot være å smile til noen, det var deres prosjekt. Selv var jeg mindre konsekvent, men musikken betydde mye, og når jeg tenker etter kan jeg fortsatt kjenne dunkinga i mellomgulvet.

Den djupe bassen, ikke grumsete som i hardrock eller skrikende som i punk, men en ren lyd, gjerne med tjukk vokal som klager, men uten å syte. For oss ble det mørke i musikken en slags skrudd trøst, et bevis på at selv om verden var jævlig, var vi flere som så det, og det lå selvfølgelig et håp i dette, en aktiv energi, foreløpig uten retning, men likevel, så lenge vi hadde musikken gikk det an, den mørke rytmen i magen bandt oss sammen.

Corbijns Control (Joy Division) 2. november 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Musikk.
2 comments

I Anton Corbijns spillefilm Control er Ian Curtis en surmulende spastiker som henger seg i klesstativet på grunn av patetiske kjærlighetsproblemer. For meg har han alltid vært en mytisk gestalt med gudommelig stemme, men også en sviker som begikk selvmord dagen før bandet Joy Division skulle reise til USA på gjennombruddsturné.

control-curtis-closeup.jpg

Handlingen i filmen begynner mens Curtis går på skolen i Macclesfield, faller ut i timene på grunn av lette epilepsianfall, og besøker gamle damer i nabolaget for plyndre medisinskapene deres etter billig rus. Deretter forelsker han seg, begynner å spille i band, får jobb på arbeidskontoret, gifter seg 19 år gammel i et anfall av overmot, og gjør jenta gravid. På turné treffer han selvfølgelig ei ny jente, mens kona sitter ulykkelig hjemme med ungen. Men Ian greier ikke å dumpe kona, han får voldsomme sjelekvaler og enda voldsommere epileptiske anfall, også på scenen (noe som står i stil med den rykkende dansestilen hans og slett ikke forstyrrer fansen), og snart blir belastningen så tung at Ian ikke orker mer. Problemet er at dette utfallet ikke blir tilstrekkelig sannsynliggjort i filmen. Epilepsi er ingen mystisk forbannelse, men en sykdom mange greier å leve med. Småkranglingen til ektefellene virker aldri uvanlig eller skremmende, de øvrige bandmedlemmene støtter Curtis og dekker over utroskapen hans, og berømmelsen er like om hjørnet. Men plutselig henger Curtis seg på kjøkkenet, og publikum sitter igjen som spørsmålstegn.

Også for regissør og fotograf Anton Corbijn var musikken avgjørende, derfor undrer det meg at filmen legger såpass liten vekt på den. Corbijn forteller i et intervju (vist hos Anne Lindmo i Store Studio) at Joy Divisions album Unknown Pleasures fikk ham til å pakke sakene og flytte fra Amsterdam til England med et eneste mål: Å treffe Curtis og ta bilder av bandet. Det lyktes allerede etter to uker, og ble starten på et langt utenlandsopphold for den nederlandske fotografen. Først nå flytter han tilbake, etter å ha fullført denne filmen, noe han opplever som en måte å slutte sirkelen på. Anton Corbijn kom i stor grad til å definere den britiske depperockens visuelle image, ikke bare for Joy Division, men en rekke andre band, gjennom stilfulle svarthvitt-bilder og nyskapende musikkvideoer.

For historien stopper ikke med Ian Curtis’ selvmord, selv om både film og intervju gir inntrykk av det. Tvert imot greide resten av bandet noe som sjelden lykkes: Å forvandle den dødelige rocketragedien til en suksesshistorie, fugl-fønix-bandet New Order. Deres singel Blue Monday ble en kjempehit både i Storbritannia og andre land, og utgjør en fusion mellom mørket i Joy Divisions musikk og de nye dancerytmene i tida. Teksten er blitt tolket på mange måter, men den mest kjente handler om kollegenes opplevelse av selvmordet til Curtis, om den mørke mandagen i mai da de forgjeves ventet ham på flyplassen og ble nødt til å avlyse turnéen. Også U2 har laget en låt om hendelsen, kalt A Day Without Me.

Dette innlegget er også publisert på iNorden. Vil du høre låta Blue Monday og lese noen personlige betraktninger omkring mitt forhold til musikken, få med deg neste post her på bloggen: Mørk bass (New Order).

Oppdatering: En annen blogger skriver at det kanskje er en fordel når du ser filmen Control å ikke ha et for sterkt forhold til Joy Division fra før. Les gjerne Runes anmeldelse av filmen her.