jump to navigation

Corbijns Control (Joy Division) 2. november 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Musikk.
trackback

I Anton Corbijns spillefilm Control er Ian Curtis en surmulende spastiker som henger seg i klesstativet på grunn av patetiske kjærlighetsproblemer. For meg har han alltid vært en mytisk gestalt med gudommelig stemme, men også en sviker som begikk selvmord dagen før bandet Joy Division skulle reise til USA på gjennombruddsturné.

control-curtis-closeup.jpg

Handlingen i filmen begynner mens Curtis går på skolen i Macclesfield, faller ut i timene på grunn av lette epilepsianfall, og besøker gamle damer i nabolaget for plyndre medisinskapene deres etter billig rus. Deretter forelsker han seg, begynner å spille i band, får jobb på arbeidskontoret, gifter seg 19 år gammel i et anfall av overmot, og gjør jenta gravid. På turné treffer han selvfølgelig ei ny jente, mens kona sitter ulykkelig hjemme med ungen. Men Ian greier ikke å dumpe kona, han får voldsomme sjelekvaler og enda voldsommere epileptiske anfall, også på scenen (noe som står i stil med den rykkende dansestilen hans og slett ikke forstyrrer fansen), og snart blir belastningen så tung at Ian ikke orker mer. Problemet er at dette utfallet ikke blir tilstrekkelig sannsynliggjort i filmen. Epilepsi er ingen mystisk forbannelse, men en sykdom mange greier å leve med. Småkranglingen til ektefellene virker aldri uvanlig eller skremmende, de øvrige bandmedlemmene støtter Curtis og dekker over utroskapen hans, og berømmelsen er like om hjørnet. Men plutselig henger Curtis seg på kjøkkenet, og publikum sitter igjen som spørsmålstegn.

Også for regissør og fotograf Anton Corbijn var musikken avgjørende, derfor undrer det meg at filmen legger såpass liten vekt på den. Corbijn forteller i et intervju (vist hos Anne Lindmo i Store Studio) at Joy Divisions album Unknown Pleasures fikk ham til å pakke sakene og flytte fra Amsterdam til England med et eneste mål: Å treffe Curtis og ta bilder av bandet. Det lyktes allerede etter to uker, og ble starten på et langt utenlandsopphold for den nederlandske fotografen. Først nå flytter han tilbake, etter å ha fullført denne filmen, noe han opplever som en måte å slutte sirkelen på. Anton Corbijn kom i stor grad til å definere den britiske depperockens visuelle image, ikke bare for Joy Division, men en rekke andre band, gjennom stilfulle svarthvitt-bilder og nyskapende musikkvideoer.

For historien stopper ikke med Ian Curtis’ selvmord, selv om både film og intervju gir inntrykk av det. Tvert imot greide resten av bandet noe som sjelden lykkes: Å forvandle den dødelige rocketragedien til en suksesshistorie, fugl-fønix-bandet New Order. Deres singel Blue Monday ble en kjempehit både i Storbritannia og andre land, og utgjør en fusion mellom mørket i Joy Divisions musikk og de nye dancerytmene i tida. Teksten er blitt tolket på mange måter, men den mest kjente handler om kollegenes opplevelse av selvmordet til Curtis, om den mørke mandagen i mai da de forgjeves ventet ham på flyplassen og ble nødt til å avlyse turnéen. Også U2 har laget en låt om hendelsen, kalt A Day Without Me.

Dette innlegget er også publisert på iNorden. Vil du høre låta Blue Monday og lese noen personlige betraktninger omkring mitt forhold til musikken, få med deg neste post her på bloggen: Mørk bass (New Order).

Oppdatering: En annen blogger skriver at det kanskje er en fordel når du ser filmen Control å ikke ha et for sterkt forhold til Joy Division fra før. Les gjerne Runes anmeldelse av filmen her.

Advertisements

Kommentarer»

1. Mork bass (New Order) « Bharfot - 2. november 2007

[…] han gjorde var å presentere meg for musikken til Joy Division/New Order. Jeg skrev om dem også i dagens første post, på grunn av filmen Control av Anton Corbijn, som nettopp har hatt premiere. Filmen handler om Ian […]

2. Oda - 10. november 2007

Spetakkel har kritisert meg for å ta lett på selvmord som fenomen, og hevde at kjærlighetsproblemer er patetiske. La meg bare få understreke at noe slikt aldri har vært meningen. Denne teksten er en filmanmeldelse, ikke noe annet. Kritikken min handlet utelukkende om hvorvidt regissør og manusforfatter greier å sannsynliggjøre utgangen på historien, ikke om virkelige personer har gode eller dårlige grunner for handlingene eller følelsene sine.

For en diskusjon av de musikalske og visuelle aspektene ved filmen, se kommentarfeltet på iNorden-artikkelen.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: