Grand på Grønland (Lompa)

Dette kunne blitt et dypt innlegg om konseptuell poesi. Det ble det ikke, for jeg kom meg aldri til Poesifestivalen. I stedet havnet jeg på Lompa, og kan bringe dere bilder fra åpningsfesten.

Gode gamle Lompa har altså gjenoppstått, etter omfattende restaurering og oppussing. Jeg sitter med vinglasset mitt og betrakter gatebildene fra gamle Enerhaugen og Grønland, med skeive hus og krumbøyde rygger, og tenker at det ikke er altfor lenge siden bydelen liknet på disse bildene. Grønland er den siste sentrumsbydelen som blir utsatt for blendavasking, først på 2000-tallet har folk begynt å tenke på området som pittoresk. Ifølge lokalhistoriker Leif Gjerland har Grønland alltid vært et område for «vertshus og gudshus», og slik er det fortsatt. Men kanskje er gudshusene blitt mindre homogene i det siste – ihvertfall er det kommet til et par moskéer.

Festen starter med sjampanje og kanapéer i restauranten på gateplan, hvor atmosfæren minner om Grand Café. Inntil ifjor var dette en brun ølhall med cowboystemning og furudetaljer. Nå er alt revet ut og tilbakeført til en slags pastisj over fortida: Mørke paneler, røde fløyelsdraperier, båser langs veggen som minner om gamle dagers chambres separées, og gedigne lysekroner fra Kina eller Egypt (ryktemakerne har delte meninger).

I det som tidligere var ølhallen dekker en bardisk halve langveggen. Over den henger Henrik Backers enorme malerier fra 1928, nyrestaurert av en gjeng malerikonservatorer som sitter ved bordet mitt. Da jeg hørte om arbeidet ble jeg overrasket, for det hendte jeg besøkte gamle Lompa, og nå tenkte jeg: malerier? hvor var det malerier? Forklaringen er at lerretene var så innrøykte og møkkete at du knapt kunne skjelne konturene. En nettavis kalte dem «digre malerier av alvorlige menn», når motivene egentlig var gater og hus. Tilstanden er bedre, men de er fortsatt mørke. Skulle vi fjernet all skitten ville malingen fulgt med, sier ei av jentene.

Det blir en av disse festene som aldri helt tar av, hvor vi snakker om andre fester som var bedre. En av gutta drakk for mye på siste vernissage og måtte gå hjem, ringte en kompis på veien for å skravle, men måtte avslutte samtalen da han plutselig befant seg liggende på panseret av en parkert bil, og forsto at han på et tidspunkt hadde veltet. Ei jente fra en kunstnerfamilie er vokst opp med fulle malere og diktere: Bestefaren hennes snublet i fylla og satte foten gjennom et maleri av Karl Erik Harr, ei tante kastet opp i en slottsmiddag ved bordet til kronprinsesse Sonja. Jeg sitter og lurer på hvorfor de kunstnerne jeg kjenner ikke er sånn, de er nesten streitere enn andre folk. Legger seg tidlig, tar ferien på hytta, henter og bringer i barnehagen, kjøper og selger leiligheter, prioriterer brødjobb framfor kunst.

Lompa heter egentlig Olympen, og har vært serveringssted siden 1892. Helt i starten var det teater og revy i 1. etasje, og nattklubben Pigalle i 2. etasje var gogo-bar med striptease på 1960-tallet. Nå er Pigalle blitt en lounge i retro sekstitallsstil, rød og laidback, med en rund bardisk hvor plastprismene kaster matte flatterende skinn over ansiktene.

Tapeten har glitter og slyngplanteornamenter, som minner om jugendstil og kanskje horehus. På bordene står gamle telefoner som muligens, sier ryktene, kan brukes til å ringe folk ved andre bord, slik var det ihvertfall i gamle dager.

På loftet i 3. etasje får vi middag med fisk og potet. Det er hvitmalt mur og brunbeisete bjelker, langbord og nervøst personale. En brisen gjest vil spøke med en stresset servitør, han spør hva slags fisk som ligger der på hjørnet. Det er ål, svarer servitøren. Aha, sier gjesten fornøyd, er det ål fra Ålesund? Han gliser vennlig til den andre, som står foran et bord med utallige flasker rød og rosa vin, stiv i ryggen, mens han rister beklagende på hodet: Nei dessverre, det er ål, det er jeg bombesikker på, men neppe ål fra Ålesund.

(En mer faktaorientert tekst om nye Lompa er publisert på iNorden.)